Bibelkommentarer

 

BIBELKOMMENTARER TIL LUKAS EVANGELIUM

 

Bearbeidet av Olav Fjærli

 

 

 

KAPITTEL 1:

 

 

1  Ettersom mange har satt seg fore å skrive ned i sammenheng en fortelling om de begivenheter som er blitt oppfylt blant oss,

Lukas' evangelium, det tredje i rekken av de fire evangelier, merker seg ut fra de øvrige bl.a. ved et spesielt forord (vers 1-4) der evangelisten redegjør for formålet med sitt skrift. Dette forordet er skrevet i et språk og en stil som datidens greske historikere brukte. Lukas var greskfødt lege. Han ble en kristen og senere Paulus' faste medarbeider. Dette finner vi bl.a. i Kolosserne 4:14 og 2.Timoteus 4:11. Foruten dette evangelium, skrev han også Apostlenes gjerninger. Hans symbol som evangelist er en okse.

 

Lukasevangeliet er enestående på flere måter. Det er det eneste evangeliet som har en oppfølger - Apostlenes gjerninger. Lukas er den eneste av de fire evangeilster som beskriver Jesu himmelfart i detalj. Mye av materialet i dette evangeliet forekommer kun hos Lukas. Lukasevangeliet er også det lengste og mest detaljerte av de fire evangeliene.

 

Det var èn ting for Jesu egne disipler, slik som Matteus og Johannes, å skrive om Jesu liv. Noe ganske annet må det ha vært for en som selv aldri hadde kjent Ham, å skildre Hans liv. Lukas hadde aldri møtt Jesus fysisk, likevel valgte han å følge Ham og tilmed skrive en utfyllende skildring av Hans vandring her nede.

 

Likesom i de andre tre evangelier, ser vi at forfatteren ikke navngir seg selv. Men en enstemmig oldkirkelig tradisjon bevitner at evangeliet katà Loùkan ("etter Lukas") er skrevet av legen Lukas. Tidlig kristen litteratur, slik som Justin Martyr og Tertullian, identifiserer forfatteren av dette evangeliet som Lukas.

Ifølge Evsebios og Hieronymos hørte Lukas hjemme i Antiokia, hvor han sannsynligvis var blitt omvendt under den vekkelsen som den unge hedningemenigheten her opplevde (Ap. gjerninger 11:20-21).

 

Når det gjelder tilblivelsestid, så må en først ha for øye at Lukas også er forfatteren av Apostlenes gjerninger, og at han i innledningen til dette skriftet hentyder til evangeliet som det første fra hans hånd. Apostlenes gjerninger ender som kjent med Paulus' første fangenskap i Rom (cirka år 61-63). Evangeliet er altså skrevet før dette. De fleste bibelgranskere antar år 60.

 

Lukas fulgte Paulus til Jerusalem på hans tredje misjonsreise og var også hans ledsager på reisen til Rom. En kan følgelig anta at Lukas oppholdt seg i Palestina (som området ble kalt av Romerne) på den tid da Paulus satt fengslet i Cesarea, dvs. i årene 58-60. I denne perioden har Lukas hatt rikelig med tid og anledning til å foreta de inngående granskinger han nevner her i sitt forord.

 

På lignende vis som Markus sto under Peters innflytelse da han skrev sitt evangelium, var Lukas sterkt påvirket av Paulus. Den typiske paulinske lære om rettferdiggjørelsen skinner klart fram her hos Lukas. Uttrykket "din tro har frelst deg" forekommer oftere i dette evangeliet enn i de øvrige.

 

Lukasevangeliet synes først og fremst å henvende seg til hedningefolk, og da spesielt grekere. Når Lukas innleder det hele med et slikt velformulert forord, indikerer dette at han skriver for å nå ut i vide kretser med sitt budskap. Mens Matteus skildrer Jesus som Messias, den himmelske Konge og Markus beskriver ham som den guddommelige Herrens tjener, framtrer Jesus her i Lukasvangeliet som Menneskesønnen. Lukas måtte ha skjønt at dette brevet ville nå langt, selv om det egentlig er adressert til en enkeltperson - en ikke-jødisk kristen ved navn Teofilus.

 

Lukas fastslår straks at hans skrift ikke dreier seg om egne religiøse idèer, men om "de begivenheter som har funnet sted". Her brukes det greske ordet πραγμάτων(pragmàtòn), som best oversettes til "begivenheter" eller "hendelser".

 

Tradisjonen forteller at Lukas, etter at han hadde fulgt Paulus på hans misjonsreiser, bosatte seg i Filippi og brukte resten av livet i tjeneste for menigheten der.

 

 

2  således som de som fra først av var øyenvitner og ble Ordets tjenere, har overgitt oss det,

Disse begivenheter/hendelser ble overgitt til Lukas av øyenvitner, gresk:αὐτόπτης(autoptès), og Ordets tjenere, gresk:ὑπηρέτης(hupèretès), altså mennesker som hadde personlig kjennskap til hendelsene. Flere hadde forsøkt å skrive ned Jesu lære og virke i riktig rekkefølge, og øyenvitner hadde trofast tatt vare på og gjenfortalt det de hadde vært vitne til.

 

 

3  så fant også jeg det rett, ettersom jeg fikk full innsikt i alle disse begivenhetene fra begynnelsen av, å skrive det ned for deg i rekkefølge, ærede Teofilus,

Uttrykket "ettersom jeg fikk full innsikt i" kan også oversettes mer nøyaktig til "ettersom jeg har fulgt opp alle ting nøye" eller også "havende ettersporet/etterforsket", gresk: παρηκολουθηκότι(parèkoluthèkoti). Her er det viktig å se at Lukas ikke anser sine kilder (bl.a. Markusevangeliet, som ble skrevet før Lukas. Mange bibelforskere mener at Lukas kjente til Markus sitt evangelium) for å være unøyaktige, men utilstrekkelige. Dette understreker Lukas' troverdighet og grundighet som historiker. Han har bestrevet seg på å ha gjennomgått alle begivenhetene nøyaktig, omhyggelig, punkt for punkt, uten å legge til noe av sitt eget. Når han taler om rekkefølge her, så betyr ikke dette nødvendigvis en kronologisk oppstilling, men heller en logisk rekkefølge, som får fram temaene og historien best mulig. Alt selvsagt etter direkte åndelig inspirasjon.

 

Likesom i Ap.gjerninger 1:1 finner vi at skriftet er tilegnet Teofilus. Navnet betyr "Guds venn". Utover dette er Teofilus en ukjent skikkelse i bibelsk sammenheng, men sammenhengen tilser at han må ha blitt omvendt innenfor de gresktalende hedningemenighetene. At Lukas tiltaler ham som "ærede" (kan også oversettes "gjeveste") viser at vi har å gjøre med en høytstående embetsmann.

 

 

4  for at du kan lære å kjenne hvor pålitelige de lærdommer er som du er blitt undervist i.

Lukas understreker at Kristi evangelium er sant og til å stole på. Det er også tydelig at denne Teofilus hadde fått en grundig innføring i evangeliets sannheter. Her brukes det greske ordet κατηχέω(katècheò), som betyr "undervist", "opplært" eller "instruert".

 

Innholdet i disse fire vers, eller "forordet", er formet som en eneste sammenhengende lang setning, i vakker litterær stil, nærmere den klassiske greske stil enn noe annet avsnitt i Det Nye Testamente. Det er tydelig at dette er gjort med hensikt, for å gi skriftet den autoritet og status som det fortjener.

 

 

5  I de dager da Herodes var konge i Judea, var det en prest ved navn Sakarja, av Abias skifte. Hans hustru hette Elisabet og var også av Arons ætt.

På et bestemt tidspunkt, "i de dager" begynner disse "begivenhetene" å finne sted. Her finner vi at dette skjedde i Kong Herodes den stores regjeringstid. Historien forteller oss at denne Herodes regjerte i årene 37 f.Kr. - 4 f.Kr. Døperen Johannes og Jesus ble derfor født noen år FØR vår tidsregning, og mange bibelforskere er samstemte om at Jesus må ha blitt født i år 5 f.Kr, siden Herodes levde til april i år 4 f.Kr. Uoverensstemmelsen oppsto i det sjette århundre, ved at de som lagde den kristne (Gregorianske) kalenderen regnet feil.

 

Herodes var en idumeer, som det romerske senat hadde gitt tittelen "den store". Han var en ond og tyrannisk hersker, slik Matteus 2,16 tydelig viser oss.

 

Sakarja var av Arons presteslekt. På Jesu tid var det ifølge historikere omlag 20 000 prester. Derfor var de inndelt i 24 "skift" eller "ukesskift", gresk:ἐφημερία(ephèmeria), som hvert hadde tjeneste en uke to ganger i året. Abias skift/ukesskift/avdeling var det 8 skiftet, jfr 1.Krøniker 24,10. Dette skiftet hadde tjeneste i April og Oktober.

 

Også Elisabet var av presteslekt. Dermed var Messias' forløper av ublandet presteslekt. Dette har stor betydning, ettersom disse begivenheter fant sted før Den Nye Pakt var opprettet i Kristus Jesus.

 

 

6  De var begge rettferdige for Gud, og vandret ulastelig i alle Herrens bud og forskrifter.

I likhet med Josef, Jesu far (Matteus 1:19), Simeon (Lukas 2:25) og Paulus (Filipperne 3:6) var Sakarja og hans hustru Elisabet også mennesker som bar preg av kampen for å være "rettferdige i Guds øyne", og de fikk derfor det vitnesbyrd at de "vandret ulastelig i alle Herrens bud og forskrifter".

Måtte dette også bli sagt som en overskrift over våre liv og vår vandring med Herren! Og vi som nå har budene skrevet inn i våre hjerter, har jo dermed et så mye sterkere utgangspunkt enn det disse hadde, som levde sitt liv under loven.

 

 

7  Og de hadde ingen barn, for Elisabet var ufruktbar, og de var begge kommet høyt opp i årene.

Jødene så på barn som et tegn på Guds velvilje, mens barnløshet ble sett på som et tegn på Hans mishag eller straff for grov synd. Men det foregående verset (vers 6) viser klart at så ikke var tilfelle, siden de begge ble regnet som rettferdige for Gud. Det greske ordet στείρος(steiros) betyr "ufruktbar" eller "steril". Det var altså umulig for Elisabet å bli mor på naturlig vis. 

 

 

8  Men det skjedde mens han gjorde prestetjeneste for Gud, da turen var kommet til hans skift,

Siden Kong Davids tid var prestetjenesten ved tempelet delt i 24 skift (1.Krøniker 24). Etter det babylonske eksil (fangenskap) virker det som om kun fire skift vendte tilbake (Esra 2:36-39), men disse fire ble oppdelt slik at det igjen ble 24 skift, slik det hadde vært etter den gamle ordning. Sakarja tilhørte Abias skift, som var det åttende i rekken.

 

Midt i det naturlige, begynner nå det overnaturlige å skje!

 

 

9  da ble det etter sedvane kastet lodd blandt prestene, og det tilfalt ham å gå inn i Herrens tempel og brenne røkelse på alteret.

Røkelsesofferet ble båret fram to ganger om dagen, morgen og kveld (2 Mosebok 30:7). Det er anslått at det på Jesu tid var omlag 20 000 prester som tjente i Tempelet. Da det kunne være nærmere tusen prester i hvert skift, måtte det avgjøres ved loddtrekning hvilken prest av det fungerende skift som skulle bære fram dette offeret. En prest fikk privilegiet å brenne røkelse i Det Hellige bare èn gang i løpet av livet, og noen fikk aldri muligheten. Dette var dermed en stor og betydningsfull oppgave, ja det var den største og mest høytidelige stund i hele hans liv. Bare Yppersteprestens tjeneste var større.

 

 

10  Og hele folkemengden stod utenfor og ba mens røkofferet ble ofret.

Røkelsesofferet sto i "Det Hellige". Det var her presten gikk inn og ofret. Folket selv sto utenfor i bønn, slik de alltid gjorde under denne delen av gudstjenesten.

 

Røkofferet ble ofret to ganger per dag, kl 09:00 og kl 15:30. Det er trolig ettermiddagsofferet vi har for oss her.

 

 

11  Da åpenbarte en Herrens engel seg for ham og stod på høyre side av røkofferalteret.

Engelen sto mellom røkelsesalteret og lysestaken. Dette var like foran det store forhenget som delte denne ytre helligdommen fra "Det Aller Helligste", hvor kun Ypperstepresten kunne gå inn og gjøre tjeneste èn gang i året - på den store Forsoningsdagen. (Se 3 Mosebok 16).

 

 

12  Og da Sakarja så ham, blev han forferdet, og frykt kom over ham.

Med det samme Sakarja så engelen, kom frykt over ham. Dette er en normal reaksjon, så voldsom og uventet som opplevelsen var. Det var den forgjengelige menneskelige natur som skalv for den uforgjengelige Guds herlighet!

 

 

13  Men engelen sa til ham: Frykt ikke, Sakarja! For din bønn er hørt, og din hustru Elisabet skal føde deg en sønn, og du skal kalle ham Johannes.

Engelens budskap og den personlige formen ordene får, viser at Sakarja har båret fram en bønn av helt personlig karakter. Det er all grunn til å tolke dette slik at dette var den bønnen som han og hans hustru hadde bedt mange år tidligere - om å få en sønn. Det var dette som Gud nå kom for å oppfylle.

 

Gud glemmer ikke våre gamle bønner. Han svarer i sin tid, og på sin måte.

 

Løftet om at Sakarja nå skal få en sønn blir til noe mye større enn bare et personlig bønnesvar, for den sønnen han skal få, skal være forløper for Messias!

 

Navnet Johannes, gresk:Ἰωάννης(Iōannēs) er det hebraiske navnetיוחנן(Yehôchânân), som betyr: "Herren har vist barmhjertighet".

 

 

14  Han skal bli til glede og fryd for deg, og mange skal glede seg over hans fødsel.

Sakarja var for gammel til at han ville få se sønnen tre inn i sin gjerning, men helt fra begynnelsen ville det likevel bli helt tydelig at denne gutten var spesielt utvalgt av Gud. Det private bønnesvaret skulle bli til manges glede og velsignelse.

 

Glede er et hovedtema som går igjen i dette evangeliet.

 

 

15  For han skal være stor for Herren. Han skal ikke drikke vin og sterk drikk, og han skal være fylt av Den Hellige Ånd like fra sin mors liv.

Johannes skulle leve et liv fullstendig overgitt til Gud, på samme måte som de som tok nasireer-løftet (4.Mosebok 6, Dommerne 13:5 og 1.Samuel 1:11). Ut fra sammenhengen er det grunn til å hevde at Johannes inngikk et slikt nasireerløfte. Spesielt påbudet om å avholde seg fra vin og annen sterk drikk /eller annen gjæret drikk, gresk: σίκερα (sikera), minner sterkt om forskriftene for nasireerne, og betyr at han både i sin tjeneste og sitt personlige liv, i alle ting skulle være "innviet til Herren".

 

Johannes var fylt av Den Hellige Ånd fra mors liv av. 

 

 

16  Og han skal omvende mange av Israels barn til Herren deres Gud.

Johannes var en profet, og i likhet med Det Gamle Testamentes profeter, var hans oppgave å kalle de frafallne tilbake til Gud, til omvendelse. Johannes ble virkelig et sterkt redskap til omvendelse, og store skarer dro ut i ørkenen for å høre ham. Men det mest spesielle med døperen Johannes, var at han var en forløper for Jesus, Messias.

 

Johannes var en profet, som lovet forsoning med Gud til dem som svarte på kallet om omvendelse. Omvendelse er et bibelsk uttrykk for endring, i form av å vende seg fra synden og vende seg til Gud.

 

 

17  Han skal gå foran Ham i Elias ånd og kraft, for å vende fedrenes hjerter til barna og ulydige til rettferdiges sinnelag. Han skal berede for Herren et velskikket folk.

En kommende konge må ha minst èn adjutant. Gud valgte ikke en engel til denne oppgaven, men en menneskelig forløper. Johannes skulle være forløper og adjutant for den kommende Messias.

 

Av Engelens ord måtte den skriftlærde Sakarja forstå at Johannes var den Elia som skulle komme. Vi leser følgende to profetier om Johannes hos profeten Malaki:

 

"Se, jeg sender min budbærer, han skal rydde vei foran meg...." (Malaki 3:1)

 

"Se, jeg sender dere profeten Elia, før Herrens dag kommer, den store og fryktinngytende. Han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann."  (Malaki 4:5-6)

 

Både i åndskraft og karakter var det en slående likhet mellom disse to fryktløse sannhetsforkynnere, profeten Elia og døperen Johannes.

 

Denne siste profeti i Det Gamle Testamente gikk i oppfyllelse 400 år senere.

 

(En interessant tanke i denne sammenhengen er at endetidens sanne menighet har den samme oppgave som Johannes her hadde. Vi har en forløpertjeneste til Jesu annet komme, slik Johannes var for Jesu første komme. Vi skal også være med og vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene nå i de siste dager før Jesus kommer igjen.)

 

 

18  Og Sakarja sa til engelen: Hvodan skal jeg vite dette? Jeg er jo en gammel mann, og min hustru er langt opp i årene.

På samme måte som Abraham og Sara (1 Mosebok 17:17), og Moses (2 Mosebok 3 vers 13, og 4, vers 1 og 10) så Sakarja her kun på de menneskelige begrensede muligheter. Han glemte å fokusere på Guds allmakt, dermed kunne han ikke tro. Han ble grepet av tvil i den stund som han opplevde sin store æresbevisning. Hvor typisk menneskelig er ikke nettopp dette?

 

 

19  Engelen svarte og sa til ham: Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er utsendt for å tale til deg og forkynne deg dette gledesbudskap.

Engelens presentasjon var svar godt nok. Det var egentlig grov vantro å tvile når en Herrens engel kom med et budskap som dette. Gabriels budskap var direkte fra Gud og det var Guds eget Ord Sakarja tvilte på.

 

Navnet Gabriel, gresk: Γαβριήλ (Gabriēl),betyr "Guds mektige" eller "Guds helt". Det var den samme Gabriel som hadde forkynt Messias' komme til Daniel (Daniel 9:19-27) og som senere også skulle besøke Maria, Jesu mor (Lukas 1:26-38).

 

 

20  Men se, du skal bli stum, og ikke kunne tale før den dag da dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal bli oppfylt i sin tid.

Sakarja fikk det tegnet han bad om (vers 18). Men tegnet var nok ikke slik som han hadde forventet - han ble stum!

 

Når Gud taler, er det alltid sant det Han sier, og ingen har noensinne hatt grunn til å tvile på det. Han gjør alltid det som er til det beste for oss.

 

At Sakarja ble stum (målløs) inntil Johannes' fødsel var ikke først og fremst en straff, men heller en forsikring. Hver dag som gikk for den stumme presten, var et bevis på at Gud skulle gripe inn. Selve straffen ble altså et tegn på løftet.

 

 

21  Folket stod og ventet på Sakarja og de undret seg over at han drøyde så lenge i templet.

Prestene brukte ikke lang tid når de ofret i helligdommen. Drøyde det for lenge, kunne folket frykte at de var slått ned av Gud (3 Mosebok 16:13). At folket sto der og ventet, tyder også på at Sakarja var der lengre enn normalt. Presten var deres representant, og det var bare han som kunne gi dem velsignelsen. Vanligvis tok det bare en halvtime før presten kom ut igjen.

 

Det var den aronittiske velsignelsen folket ventet på. Denne er beskrevet i 4 Mosebok 6:24-26. Avslutningen av offerhandlingen kunne først skje etter at presten hadde kommet ut av Det Hellige.

 

 

22  Men da han kom ut, kunne han ikke tale til dem. De skjønte da at han hadde sett et syn i templet. Han nikket til dem, men kunne fortsatt ikke tale.

Presten skulle nå lyse velsignelsen (4 Mosebok 6:22-27), mens de andre prestene gjentok ordene etter ham. Men denne dagen ble det ikke framsagt noen velsignelse fra Sakarja.

 

Folket trakk den slutningen at han hadde sett et syn i tempelet, ettersom han nå var stum. Det var jo ingenting i veien med ham da han gikk inn i helligdommen. Sakarja bare nikket, gresk:  διανεύω (dianeuō)  til dem, for å understreke at de hadde rett i sine antagelser.

 

23  Og da hans tjenestedager var fullført, da drog han hjem til sitt hus.

Sakarja holdt ut i tjenesten, selv om har var blitt stum. Tjenestedagene var omme først en uke senere. At han hadde dette handicap, betydde ikke at han ble ekskludert fra prestetjenesten, Selv om han var stu, kunne jan utføre sine plikter.

 

Ordet "tjenestedager" er det greske ordet λειτουργία (leitourgia). Ordet har sin rot i ordene "laos" (mennesker) og "ergon" (arbeid). Ordet ble opprinnelig brukt om borgere som gjorde tjeneste i offentlige stillinger for egen regning. I NT blir leitourgia brukt både om prestetjenesten og uselvisk givertjeneste. I dette verset viser det til prestetjenesten i tempelet. Paulus bruker også dette ordet til å beskrive sin tjeneste for den kristne menighet i Filipperne 2:17.

 

Ordet "liturgi" som vi bruker i vårt språk, kommer fra dette ordet, og betyr ganske enkelt "prestetjeneste". Den store misforståelsen, som katolikkere, lutheranere og ortodokse ikke ser, er at vi er alleprester for Gud i Den Nye Pakt. Vi trenger dermed ikke gå inn i katedraler for å gjøre prestetjeneste (leitourgia/liturgi) slik som i Den Gamle Pakt. Vår leitourgia gjør vi ved å gå inn i vårt lønnkammer for å be og tilbe Herren. Jesus sa at Guds Tempel nå er inne i oss.

 

Sakarjas hus lå i fjellbygdene sør for Jerusalem (se også vers 39).

 

 

24  Men en tid etter dette ble hans hustru Elisabet fruktsommelig. Hun trakk seg tilbake i ensomhet i fem måneder, og sa:

Ingenting var mer naturlig for Elisabet, etter det som var hendt, enn å trekke seg tilbake i ensomhet og stillhet. Det er ikke helt klart hvorfor hun trakk seg tilbake, men det mest nærliggende svaret er at hun trakk seg tilbake for å prise og love Gud, slik det neste verset også antyder.

 

 

25  Slik har Herren gjort med meg i de dager da han så til meg for å ta bort min vanære blant mennesker.

 

Det var svært ydmykende for en kvinne på den tiden å være barnløs. Det ble betraktet som en vanære. Vi ser Rakel uttrykke det samme da hun endelig ble gravid i 1 Mosebok 30:23. Et annet eksempel er Hanna i 1 Samuel 1.

 

I dette verset priser Elisabet Herren fordi Han gav henne sin nådige velsignelse.

 

 

26  Men i den sjette måned ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som heter Nasaret,

 

Med utrykket "den sjette måneden" menes det den sjette måneden av Elisabet sitt svangerskap, altså seks måneder etter at Johannes var unnfanget.

 

Aldri er noen engel blitt betrodd et større budskap enn det Gabriel fikk bære fram her. Verken her eller andre steder blir engelen beskrevet, men alle de som fikk besøk av ham, forsto at det var en engel. Det var samme engel som talte med Sakarja i vers 19.

           

 

27  til en jomfru som var trolovet med en mann ved navn Josef, av Davids ætt. Og jomfruens navn var Maria.

 

Trolovelsestiden varte i et år, og var like bindende som ekteskapet. En trolovelse kunne bare oppløses ved skilsmisse. Om for eksempel mannen døde i trolovelsestiden, ble kvinnen betraktet som hans enke.

 

Hvis en kommende brud viste seg troløs under trolovelsestiden, skulle dette straffes med døden.

 

Ordet trolovet (forlovet) kommer fra det greske ordet ἐμνηστευμένην (emnēsteumenēn).

Navnet Maria (Μαρία) er det samme som det hebraiske navnet רמים (Miryâm).

 

 

28  Engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du som har fått så stor en nåde! Herren er med deg. Velsignet er du blandt kvinner!

Maria fikk stor nåde av Gud. Hun ble spesielt utvalgt av Gud til å være mor til Guds egen Sønn. Hvilken velsignelse! Likevel gir ikke dette noe rom for overdreven glorifisering av Jesu mor. Vi respekterer henne, men det være oss langt fra å begynne å skulle tilbe henne. Det er bare èn som er verdig vår tilbedelse, og det er Gud.

 

Maria var velsignet fordi hun tok imot Guds nåde, ikke fordi hun formidlet den. Bare Gud har formidlet denne nåde - ingen annen!

 

 

29  Men hun ble forferdet over hans ord, og undret seg over hva slags hilsen dette skulle være.

At Maria ble forferdet var ikke et uttrykk for frykt, men heller forvirring. Dette kom så plutselig, og det var i høyeste grad ekstraordinært. Dessuten stusset Maria over at en enkel pike som henne skulle bli vist en så stor ære.

 

 

30  Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.

Dersom forvirringen hadde fortsatt, ville den nok gått over til frykt. Men Maria fikk oppleve Guds nåde. Ordet nåde i denne sammenhengen, er det greske ordet χάρις (karis). Det betyr i første omgang nåde, men er også oversatt til godhet, kjærlighet, gunst, favør. Ordet karis uttrykker også takknemlighet til Gud, som i Romerne 6:17.

 

 

31  Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus.

Navnet Jesus er den greske formenἸησοῦς (Iēsous) av de hebraiske navnene יהושׁע (Yehôshûa‛) og ישׁוּע (Yêshûa‛). Det betyr "Herren er frelse" eller "Herren frelser". Navnet Josva (Yoshua) betyr også det samme.

 

Det er to gammeltestamentlige personer som bærer navnet Yoshua (Josva) og som begge er forbilder på Jesus, som den kommende forløser. Den ene var Josva, Nuns sønn, Mose etterfølger, som ledet Israel inn i løfteslandet Kanaan. Slik skulle også Marias sønn være fyrste over sitt folk (se vers 33).

 

Den andre Josva var yppersteprest i tiden etter tilbakekomsten fra Babel. Profeten Sakarja så i et syn denne Josva stå foran Gud, og hørte ham få det løftet at Herrens tjener skulle komme og ta bort folkets misgjerning på en eneste dag (Sakarja 3:1-10). Dette er en profeti som er oppfylt i Jesus, den virkelige Josva og frelser, som med full rett bærer sitt navn både som konge og prest.

 

 

32  Han skal være stor og kalles den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi Ham Hans far Davids trone.

Denne delen av profetien venter fremdeles på sin oppfyllelse. At Han skal kalles Den Høyestes Sønn, betyr at Han skal offentlig erkjennes som det, ettersom Han virkelig er det.

 

Verset sammenfører følgende profetier om Jesus:

 

"Jeg vil være hans Far og han skal være min Sønn..."(2. Samuel 7:14)

 

"For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på Hans skulder, og Hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike. Det skal bli gjort fast og holdt oppe ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid. Herrens, hærkarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette." (Jesaja 9:6-7)

 

"Fremdeles så jeg i mine nattlige syner, og se - en som lignet en menneskesønn kom med himmelens skyer. Han kom bort til den gamle av dager og ble ført fram for Ham. Og det ble gitt Ham herredømme, ære og rike, slik at alle folk, ætter og tungemål skulle tjenes Ham. Hans herredømem er et evig herredømme som ikke forgår, og Hans rike er et rike som aldri går til grunne." (Daniel 7:13-14)

 

Jesu stilling som arving av Davids trone og Hans herredømmes evige regjeringstid, identifiserer Ham som Messias.

 

Det greske ordet θρόνος (thronos), betyr "trone" eller "maktsete".

 

 

33  Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.

 

"Jakobs hus" er her et uttrykk for Jakobs etterkommere eller Israels barn.

 

Ordet "kongedømme" er det greske βασιλεία (basileia), på engelsk "Kingdom of royalty".

 

 

34  Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til, da jeg ikke vet av mann?

Maria spurte ikke fordi hun var vantro, slik som Sakarja (vers 18), men fordi hun ville vite hvordan det skulle gå til. Hun var meget forundret. Hun ba heller ikke om tegn, slik som Sakarja gjorde, men om videre informasjon og forklaring. Det var altså et spørsmål i tro! Hun aksepterte faktum, men hvordan det skulle virkeliggjøres, forsto hun ikke.

 

 

35  Og engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn.

Engelens svar var fullstendig, og tilstrekkelig for Maria. På samme måte som Ånden ruget over vannene i Skapelsen, og slik som herlighetsskyen hvilte over Tabernakelet, slik skal Guds Ånd "overskygge" henne. Maria tror engelen på hans ord.

 

Ordet "overskygge" er det greske  ἐπισκιάζω (episkiazō), som betyr "dekke" eller "overskygge". Ordet uttrykker bildet av en sky som kom over henne. Ordet brukes også om den skyen som stemmen (Gud) talte ut fra da Jesus ble forherliget på "Forklaringsberget".

 

Nå var ikke jomfrufødselen det avgjørende beviset på Jesu guddommelighet, men Hans oppstandelse. Dette ser vi i Romerne 1:4.

 

Faderen kalte Jesus for sin Sønn både ved Hans dåp (Lukas 3:22) og på Forklaringsberget (Lukas 9:35).

 

 

36  Og se, Elisabet, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin høye alder. Hun som ble kalt ufruktbar, er nå alt i sin sjette måned.

For å styrke hennes tro ytterligere, fortalte engelen henne om Elisabet. Det tyder på at dette var helt nytt for Maria, og at hun ikke kjente til Elisabets svangerskap.

 

Hvilket slektskapsforhold Maria og Elisabet hadde til hverandre er ikke kjent. Det er det greske ordet συγγενής  (suggenēs) som er brukt her. På engelsk blir dette oversatt med ordet "cousin", som betyr kusine (søskenbarn). Det er mange skriftgranskere som antyder dette slektsforholdet.

 

Maria hadde ikke bedt om noe tegn, men nå fikk hun et likevel.

 

 

37  For ingen ting er umulig for Gud.

Gud, som er alle tings skaper, er ikke begrenset av naturens lover. Naturlovene er tråder som Gud holder i sin hånd og som han kan løsne eller stramme. Gud kan gjøre hva som helst. Det finnes ingen begrensning for Hans allmakt. Det finnes ikke noe problem som Gud ikke har en løsning på.

 

Gabriels utsagn om Guds allmakt burde også være vår trosbekjennelse!

 

 

38  Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne. La det skje meg etter ditt ord! Og engelen forlot henne.

Maria legger her hele sin framtid i Guds hender. Hun ble ikke tvunget til å godta det som engelen sa til henne. Hun var fri til å akseptere dette, eller avslå det. Hun risikerte jo sitt gode navn og rykte ved å gå med på dette. Guds budskap til henne var altså ingen befaling.

 

Det er flere som mener at Maria ble gravid i samme stund som hun her sa JA til Guds plan og vilje! Her ser vi hvor viktig tro og lydighet er. Maria kaller seg selv Herrens tjenerinne. Dette er det greske ordet δούλη (doulē), som også kan oversettes til "slave" eller "slavinne". Ordet bekrefter hennes fullstendige overgivelse og lydighet.

 

Sakarja ble stum da engelen forlot ham. Maria derimot, var full av tro da engelen gikk!

 

 

39  Men Maria brøt opp i de dager og skyndte seg til fjellbygdene, til en by i Juda.

Ingen vet med sikkerhet hvor Sakarja og Elisabet bodde. Men det er ikke uten grunn man mener at det var i byen Ain Karim, 6 kilometer vest for Jerusalem.

 

Maria var ivrig etter å se det stadfestede tegnet på engelens budskap. Hun hadde antakelig ingen som hun kunne fortelle den store nyheten til - ikke engang til Josef, hennes trolovede. Men fra engelens budskap forsto hun at hun kunne betro seg til Elisabet.

 

 

40  Hun kom inn i Sakarjas hus og hilste på Elisabet.

Det later ikke til at Maria var ventet, ellers ville nok Elisabet ha gått for å møte henne utenfor. Når vi hilser på noen, er det ofte kun en tankeløs handling. Her var det derimot en høytidelig hellig handling.

 

Det er det greske ordet ἀσπάζομαι (aspazomai) som brukes her. Ordet betyr å hilse.

 

Med det samme Maria så Elisabet, fikk hun se at engelen hadde talt sant. De to mødrene følte uten tvil et sterkt bånd til hverandre. De hadde begge opplevd under, men det Maria hadde opplevd, kunne ikke sammenlignes med noe, ikke engang Elisabets opplevelse.

 

Det er godt for to personer som begge er midt inne i et påbegynt nådeverk i sine liv, å kunne møtes og dele sine opplevelser og erfaringer. Dette bør inspirere troende idag, til å på samme måte søke "likesinnede", slik at vi kan stå sammen.

 

 

41  Og det skjedde da Elisabet hørte Marias hilsen, da sprang fosteret i hennes liv, og Elisabet ble fylt med Den Hellige Ånd.

Guds Ånd åpnet Elisabets øyne og forstand, så hun forsto at hun sto overfor Messias' egen mor!

 

Marias besøk skapte en reaksjon fra Johannes i Elisabets morsliv. Forløperen for Messias vitner om Ham endatil før Han var født!

 

 

42  Hun ropte med høy røst og sa: Velsignet er du blandt kvinner, og velsignet er ditt livs frukt!

At Elisabet ropte, viser hvor begeistret hun var. Det hun uttaler her, er under direkte inspirasjon fra Den Hellige Ånd.

 

 

43  Hvordan kan dette hende meg, at min Herres mor kommer til meg?

Elisabet kaller Jesus for "herre", inspirert av Den Hellige Ånd. Hun gjør dette like etter at inkarnasjonen har funnet sted. Derfor er dette den første store Kristus/Messias-bekjennelse vi møter i Det Nye Testamente.

 

Det fantes ikke misunnelse hos Elisabet, med tanke på at Marias sønn skulle være større enn hennes egen. De som fylles av Guds Ånd har små tanker om seg selv, men høye tanker om Guds nåde. Elisabet forsto klart av Marias barn var den ventede Messias.

 

Tittelen "herre" er det greske ordet κύριος (kurios), som oversettes med "herre" og "mester".  

 

 

44  For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang barnet i mitt liv av fryd.

Det var Maria sin hilsen, som fikk det ubevisste fosteret til å springe av fryd. Dette barnet, som skulle være fylt av Den Hellige Ånd fra mors liv av (vers 15), merket Guds nærvær og responderte på dette.

 

 

45  Salig er hun som trodde! For fullbyrdes skal det bli som er sagt henne av Herren.

Elisabet taler som om skulle ha vært til stede selv og hørt engelens budskap. Det er tydelig at synet av Maria, samt det hun hadde å fortelle, har fylt Elisabet med tro.

 

Marias tro står i kontrast til Sakarjas tvil. "Salig er hun som trodde".

 

 

46  Da sa Maria: Min sjel opphøyer Herren,

Denne lovprisningen minner sterkt om Hannas lovsang i 1.Samuel 2:1-10. Det er tydellig at Marias sinn var fylt av Guds Ord, for dette komemr klart til uttrykk videre i denne lovprisningen (lovsangen).

 

Dette skriftavsnittet (vers 46-55) er kalt for "Marias lovsang", eller "Magnificat" på latin (jfr. den latinske oversettelsen av NT, som kalles Vulgata, som starter med nettopp dette ordet). Ordet kommer av uttrykket "Min sjel opphøyer Herren." Ordet opphøye er det greske ordet μεγαλύνω (megalunō), som i tillegg til "opphøye" også oversettes "erklære", "prise" og "forherlige".

 

 

47  og min ånd fryder seg i Gud, min frelser,

Ordet "frelser" er et nøkkelord i Marias lovprisning. Ved det ordet viser hun at hun har forstått Guds plan med hennes sønn.

 

 

48  Han som har sett til sin tjenerinnes ringhet. For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,

Maria understreket sin ringhet. Hun var selv fattig, og hun skulle gifte seg med en enkel arbeidsmann. Likevel skulle hun bli mor til Messias. Elisabet hadde allerede prist henne salig, og det skulle hun ikke bli alene om. Alle slekter har prist henne salig, det viser historien oss. Imidlertid er det viktig å understreke at dette ikke betyr at Gud åpner opp for en tilbedelse og persondyrkelse av Maria, slik som katolikkerne gjør.

 

Maria gikk fra å være en fattig, ukjent hebreerjente, til å bli den mist respekterte kvinne i hele verdenshistorien.

 

 

49  fordi han har gjort store ting imot meg, Han, den mektige. Hellig er hans navn.

Det Gud gjorde mot Maria var virkelig stort. Tenk hvilken nåde hun fikk!

 

Gud er en som verner om og kjemper for sine barn. Hans navn er hellig. Han er utskilt fra alt annet som eksisterer.

 

Guds navn, YHWH (Yahweh), er hellig (på gresk ἅγιος (hagios).Og denne hellige valgte å åpenbare seg på en sådan mektig måte for denne ringe kvinnen. Dette er bare nåde!

 

Det var som representant for hele det jødiske folk at Maria ble utvalgt til å føde Messias. Når Gud på denne måten ærer henne, er det samtidig en opphøyelse av hele hennes folk - jødene.

 

 

50  Hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham.

Takknemligheten over hva Gud har gjort for henne får henne til å lovprise Ham videre for hans nåde og miskunnhet.

 

"Fra slekt til slekt" (fra generasjon til generasjon) - det vil si, det er uopphørlig. Hans miskunn fortsetter og fortsetter. Men det betyr også mer enn dette. Det betyr at Guds miskunnhet og nåde skal følge barn og barnebarn av dem som frykter ham og holde hans bud (2 Mosebok 20: 6). I denne forbindelse er det et ubeskrivelig privilegium å være etterkommere av gode og gudfryktige foreldre, å ha vært gjenstand for deres bønner, og å ha fått sin velsignelse.

 

 

51  Han gjorde storverk med sin arm, han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker.

Maria taler profetisk. Selv om hun uttaler seg i fortid, så ligger det også et framtidsperspektiv over dette.

 

Det er tre beslektede bilder i Bibelen, som alle beskriver Guds makt. Den omtales som Guds finger, Guds hånd og Guds arm. Da gud lot det vrimle av mygg i Egypt, ble det tilskrevet Hans finger (2 Mosebok 8:19). I 2.Mosebok 3:20 sies det at Herrens undre i egypt var gjort ved hans hånd. I 2 Mosebok 6:6 heter det at Han forløser Israel fra Egypts trelldom med utrakt arm. Det er altså dette sterkeste uttrykket Maria her bruker. Med sin arm sprer Gud fiendens (djevelens) hær og forløser sitt folk.

 

Maria så fram mot den dagen da Guds folk ikke lenger er undertrykt, men istedet opphøyet av Herren.

 

 

52  han støtte mektige fra deres troner og ophøyet de små.

Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde. Han har makt til å innsette og avsette konger. Han støter mektige stormenn fra deres troner og posisjoner, samtidig som Han alltid opphøyer de små og ringe.

Det greske ordet ταπεινός (tapeinos) betyr "undertrykket", "ringe", "lave" og "små/lite".

 

 

53  Hungrende mettet Han med gode gaver, men rikmenn sendte Han tomhendte bort.

Maria lovpriser Gud for Hans godhet og nåde. Han har daglig mettet de  fattige, de trengende som kom til Ham med ydmyke hjerter.

 

 De fattige kommer til Gud med sine hjertets rop om at Han må fylle deres daglige behov og trengsler. De rike derimot, kommer ned hovmodige hjerter og umettelig begjær om at deres rikdom må økes. Når mennesker kommer til Ham med slike motiver, holder Han ikke bare tilbake det de spør om, men tar også deres rikdommer fra dem.

 

Det er bedre å være fattig og gå til Gud for det daglige brød, enn å være rik og glemme vår avhengighet av Ham. Men når vi vet å bevare et ydmykt hjerte, og ikke søker rikdom for rikdommens del, men for at andre skal bli velsignet av den, så kan Gud også tilføre oss rikdom og velsigne oss på alle mulige måter.

 

 

54  Han tok seg av Israel, sin tjener, for å komme sin miskunnhet i hu.

Uttrykket "tok seg av" er det greske ordet  ἀντιλαμβάνομαι (antilambanomai), som betyr "å ta hånd om" eller "å  ta parti for" eller "å hjelpe".

 

Maria priser Gud for at Han har holdt sine løfter til Israel, og oppfylt dem. Det som Gud hadde gjort for Maria, talte sitt tydelige språk om at Han hadde til hensikt å huske sine løfter til Abraham. Å "komme sin miskunnhet i hu" betyr å sette den ut i live.

 

Uttrykket "Israel, sin tjener" finnes flere steder i GT, særlig hos profeten Jesaja. Israel har en spesiell rolle med å tjene Gud og åpenbare Ham for folkene.

 

 

55  - slik som Han talte til våre fedre - mot Abraham og hans ætt til evig tid.

Marias lovsang kan deles opp i tre parter, hvor hver part tar for seg sider ved Guds godhet og nåde. Hun priser Herren:

 

1.    For Hans nåde til henne (Lukas 1 :46-49)

2.   For Hans nåde til alle mennesker - Hans "generelle" godhet (Lukas 1 :50-53)

3.   For Hans spesielle godhet til sitt folk, Israel (Lukas 1 :54-55)

 

Løftet til Abraham omfatter alle jordens folk, gjennom hans ætt - Israels barn.

 

 

"og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du adlød mitt Ord."  (1 Mosebok 22:18)

 

 

56  Og Maria ble hos henne omkring tre måneder, og vendte så hjem igjen til sitt hus.

Maria ble hos elisabet nesten til hun skulle føde, ettersom elisabet var i den sjette måneden da Maria kom (vers 36). Men Maria ønsket nok ikke å være hos Elisabet når alle slektningene skulle komme og feire det nyfødte barnet.  

 

 

57  Men for Elisabet kom tiden da hun skulde føde, og hun fødte en sønn.

Nå hendte det som engelen Gabriel hadde varslet både Sakarja og Maria om. Det første barnet, veirydderen, ble født.

 

 

58  Og da hennes naboer og slektninger fikk høre at Herren hadde vist sin store miskunnhet mot henne, gledet de seg sammen med henne.

Fordi ufruktbarhet (sterilitet) var en skam, gledet de seg nå med deres slektning, som hadde fått denne skammen tatt bort. Å glede oss med dem som Gud har favorisert, og å gratulere dem, er en plikt som både skikker, kultur og tro oppfordrer oss til å gjøre.

 

Ordet "miskunnhet" er det greske ordet ἔλεος (eleos), som kan oversettes med både "medlidenhet" og "miskunnhet".

 

 

59  Det skjedde på den åttende dagen at de kom for å omskjære barnet, og de ville kalle ham Sakarja etter hans far.

I den gamle pakt var det vanlig å gi barnet navn ved fødselen. Her later det til at navnet ble stadfestet offentlig i forbindelse med omskjærelsen, etter 8 dager. Blandt jødene ble dette å gi navn til et barn tatt svært alvorlig. For det første skulle navnet markere slektssammenhengen. For det andre skulle navnet også gi uttrykk for personligheten eller oppgaven til dette mennesket.Tradisjonen tilsa at de oppkalte den førstefødte sønnen etter hans far.

 

 

60  Da tok hans mor til orde og sa: Nei, han skal hete Johannes!

Morens nei er meget sterkt uttrykt her. Sakarja har, selv om han ikke kunne snakke, fortalt henne hva engelen hadde sagt (vers 13).

 

Navnet Johannes, gresk:Ἰωάννης(Iōannēs) er det hebraiske navnetיוחנן(Yehôchânân), som betyr: "Herren har vist barmhjertighet". Dette var det navnet engelen hadde befalt Sakarja å gi barnet.

 

 

61  Og de sa til henne: Men det er jo ingen i din slekt som har det navnet.

Her kommer det enda en gang fra at jødene hadde for skikk å gi barna navn som hadde forekommet før i slekten. Dette gjorde de bl.a. for å lettere kunne gjenkjenne representanter for ulike slekter og familier.

 

 

62  De gjorde så tegn til hans far for å få vite hva han ville at barnet skulle hete.

At de behøvde å gjøre tegn til Sakarja antyder at han ikke bare var stum, men også døv. Ellers kunne de jo bare ha snakket til ham, også hadde han skrevet svaret.

 

Ettersom mannen er kvinnens "hode" var det selvsagt mannen som hadde det avgjørende ordet med tanke på hvilket navn barnet skulle ha.

 

 

63  Han ba da om en tavle og skrev disse ord: Johannes er hans navn. Og de undret seg alle.

Legg merke til at Sakarja ikke sa at gutten skulle hete Johannes, men "Johannes ER hans navn!" Navnet var allerede gitt ham - av Gud!

 

En slik tavle som Sakarja fikk her, var en treplate dekket med voks.

 

 

64  Men i det samme ble hans munn åpnet og hans tunge løst, og han talte og lovet Gud.

I samme øyeblikk som Sakarja ønsket å uttale sin sønns navn, så kunne han det! Hans tunge var nå løst og han kunne snakke som før.

 

 

65  Og det kom frykt over alle dem som bodde deromkring, og i alle Judeas fjellbygder talte de med hverandre om alle disse ting.

Den begeistring og glede som alle tilstedeværende følte, gikk over til frykt da de så hva som skjedde med Sakarja. Denne frykt har egentlig ikke med redsel å gjøre, men er et uttrykk for ærefrykt for Gud.

 

 

66  Alle som hørte om det, la seg det på hjerte og sa: Hva skal det da bli av dette barn? For Herrens hånd var med ham.

At Herrens hånd var med Johannes, vil si at Gud hjalp ham og beskyttet ham.

 

Ettersom det hadde skjedd så mye overnaturlig rundt hans fødsel, var det naturlig at folk undret seg og hadde store forventninger til hans oppvekst.

 

 

67  Hans far Sakarja ble fylt med Den Hellige Ånd og talte profetisk og sa:

Sakarja ble fylt med Den Hellige Ånd. Her brukes det greske ordet πλήθω (plēthō), som betyr "fylle", "influere" og "oppfylle". Ingen kan tale profetisk uten å være fylt eller influert av Den Hellige Ånd.

 

Sakarjas lovsang er kalt "Benedictus" etter det første ordet i den latinske oversettelsen Vulgata.

 

Det finnes tre typer profeti i Bibelen: 

 

1. Forutsigelse av fremtidige hendelser

2. Proklamasjon av Guds Ord og vilje

3. Lovprisning av Gud

 

Sakarjas profeti inneholder alle tre deler.

 

 

68  Lovet være Herren, Israels Gud, Han som så til sitt folk og forløste det!

De første ordene Sakarja sa etter at han hadde gjort kjent hva gutten skulle hete, var en lovprisning til Gud. Det var profetiske ord som uttrykte guddommelig åpenbaring.

 

Det at Gud gjester sitt folk og ser til dem, er et velkjent gammeltestamentlig uttrykk. Men nå kunne dette uttrykkes i full mening, for nå var oppfyllelsens tid kommet.

 

Uttrykket "så til" er det greske ordetἐπισκέπτομαι (episkeptomai), som betyr "mønstre", "se nøye på", "observere" og "besøke". Dette uttrykket taler om å se til i den hensikt å hjelpe, forsvare og beskytte.

 

Ordet "forløste" er det greske ordet λύτρωσις (lutrōsis), som betyr "forløse", "innløse", "innfri" og "betale". Ordet innebærer at det gis en løsepenge, som når en fange blir frikjøpt.

 

På samme måte som i Marias lovsang, er Gud målet for Sakarjas lovprisning. Den frelse som referer til, er både nasjonal (vers 71 og 74) og åndelig (vers 75, 77 og 79).

 

 

69  Han oppreiste for oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus,

Hornet, gresk: κέρας (keras) er et symbol på styrke og makt. Her er det en makt som bringer frelse. Vi ser det samme bildet  flere steder i Det Gamle Testamente, bl.a. i 1 Samuel 2:10 , Salme 132:17 og Esekiel 29:21.

 

Hornet som det siktes til, er Jesus! Han er frelsens horn. Han vil bruke sin kraft til å frelse, bevare og hjelpe. Jesus var etterkommer av David og er derfor omtalt som "et horn i Davids hus". 

 

 

70  slik som han fra gammel tid av har gjennom sine hellige profeters munn -

Gud talte gjennom profeters munn. Disse var Guds redskaper og bar fram Hans Ord. Deres gjerning helliget dem. De bar også fram vitnesbyrdet om den Messias som skulle komme.

 

 

71  en frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss,

Det Sakarja profeterer her, har en dobbel betydning. Visst er Messias sitt komme knyttet til en nasjonal befrielse for Israels folk, fra verdens herskere og stormakter. Men denne siden ved Messias venter fortsatt på sin oppfyllelse i Tusenårsriket. Da Jesus virket her nede, var det ikke politiske motstandere Han kjempet imot. Nei, det var snakk om en frelse fra Satan og mørkets makter! Den største fienden et menneske kjemper imot, er Syndens Makt. Det var denne fienden Jesus tok seg av da Han kom som et menneske.

 

"For livets Ånd lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov."  (Romerne 8:2)

 

"Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da Han viste seg som seierherre over dem på korset." (Kolosserne 2:15)

 

"Til dette ble Guds Sønn åpenbart, for at Han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger."                                                                                                                                     (1 Johannes 3:8)

 

 

72  for å gjøre miskunn mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu,

Den miskunnhet som ble skjenket "fedrene" viser til at Jesu forsoning også hadde betydning for de rettferdige profeter og troende fra Den Gamle Pakt. Gud kom i hu sin hellige pakt med Abraham.

 

 

73  det løfte Han gav Abraham, vår far, med ed,

Det løfte som det vises til her, er det paktsløftet som Gud gav til Abraham etter at han i sitt hjerte hadde "ofret" sin løftessønn Isak. Selv om Isak ble berget, så var likevel beslutningen om å lyde Gud fullstendig, og ofre sin sønn, fattet i Abrahams hjerte. (1 Mosebok 22:1-18)

 

Denne teksten inneholder meget sterke forbilder på Jesus. På samme måte som Isak "var død for Abraham" i tre dager (vers 3-4) fordi han allerede hadde besluttet å lyde Gud - slik var også Jesus "død for Faderen" i tre dager og tre netter. Vi har mange forbilder her. Isak (Abrahams sønn) bar offerveden, på samme måte som Jesus (Guds Sønn) bar sitt kors (offerveden) opp til Golgata. Videre ser vi at Abraham fant et stedfortredende offerlam, som han ble bedt om å ofre i Isaks sted. Jesus er vårt stedfortredende offerlam, som ble ofret istedet for oss! Vi kan ikke gå videre inn på dette, men det er virkelig verdt et studium...

 

Det løfte som Gud gav Abraham med ed, lød slik:

 

"og han sa: Jeg sverger ved meg selv, sier Herren: Fordi du gjorde dette, og ikke sparte din sønn, din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Din ætt skal ta sine fienders porter i eie, og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du adlød mitt ord." (1 Mosebok 22:16-18)

 

 

74  for å fri oss av våre fienders hånd og gi oss å tjene ham uten frykt

Hensikten med all frelse og frigjørelse er at vi skal tjene Gud.

 

Ordet "tjene" er det greske ordet λατρεύω (latreuō), som betyr "å tjene", "å gjøre tjeneste", "å gjengi" og "å tilbe".

 

 

75  i hellighet og rettferdighet for Hans åsyn alle vårt livs dager.

Hellighet har med vår karakter å gjøre, mens rettferdighet handler om vår livsførsel. Disse to begrepene kan ikke skilles fra hverandre. Hellighet er å være, mens rettferdighet er å gjøre!

 

 

76  Og du, barn, skal kalles Den Høyestes profet. For du skal gå fram foran Herren for å rydde hans veier,

Johannes var Jesu egen forløper, veirydder og profet. Han skulle komme og berede folket for den kommende Messias.

 

Sakarjas profetiske ord er en kombinasjon av to skriftsteder fra Det Gamle Testamente:

 

"Hør, det er en som roper. Rydd i ørkenen vei for Herren! Gjør i ødemarken en jevn vei for vår Gud! (Jesaja 40:3)

 

"Se, jeg sender min budbærer, han skal rydde vei foran meg...." (Malaki 3:1)

 

Grunnen til at det var nødvendig at et spesielt utrustet Herrens sendebud skulle forberede Jesu gjerning, kom dette av at selve frelsesbegrepet var blitt forfalsket i Israel og måtte gjenopprettes før frelsen kunne fullbyrdes. En hatefull patriotisme hadde fått makt over folket og deres ledere. Med få unntak ventet de kun en politisk Messias, som skulle drive hedenske styresmakter bort fra landet og opprette et jordisk rike. De var derimot blinde for sin egen synd, som hadde bragt de under Guds vrede. I stedet for en politisk frelse, måtte de lære syndsforlatelsens frelse å kjenne.

 

 

77  for å lære hans folk frelse å kjenne ved at deres synder blir forlatt,

Johannes kom med budskapet om syndenes forlatelse. Dersom man hørte hans budskap og lot seg døpe til omvendelse, da skulle man få syndenes forlatelse.

 

 

78  på grunn av vår Guds inderlige miskunnhet, som lot solopgang fra det høye gjeste oss,

Ordet "soloppgang" er det greske ordet ἀνατολή (anatolē). Dette uttrykket brukes også i Malaki 4:2 om rettferdighetens sol som skal gå opp. Dette peker direkte på Jesus som Messias.

 

 

79  for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei.

Johannes kom med et sterkt og radikalt budskap om omvendelse. Dette ble et lys for de som satt i mørke. Hans budskap styrte også folkets føtter inn på fredens vei og gjorde deres hjerter beredt for å møte Fredsfyrsten - Jesus.

 

Som soloppgangen og morgenstjernen, skulle Messias gi sannhetens og tilgivelsens lys til dem som er forblindet av sine synders mørke.

 

 

80  Men barnet vokste og ble sterk i ånden. Han var i ødemarken til den dag da han skulle stå fram for Israel.

Alle som går inn i en sterk tjeneste for Herren, går også igjennom en viktig forberedelsestid før man trår inn i sin oppgave. Vi vet egentlig ikke så mye om hvordan oppveksten til Johannes var. Men vi forstår at Herren drev ham ut i ødemarken, for at han der kunne bli lettere formet og dannet slik som Gud ville.

 

Barnet vokste og ble sterk i Herren. Her brukes det greske ordet κραταιόω (krataioō), som betyr "forsterke", "bli styrket", "sterk", "øke i kraft".

 

 

 

 

 

KAPITTEL 2:

 

 

 

 

1  Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Augustus at all verden skulle innskrives i manntall.

 

Hensikten med å fortelle at hele verden ble innskrevet i manntall på samme tidspunkt som Jesu fødsel fant sted, var ikke å gi en historisk skildring av dette, men å forklare grunnen til at Maria og Josef befant seg i Betlehem da Jesus ble født. Disse to hendelsene som er knyttet sammen, et verdensomfattende manntall og fødselen av et barn, synes å mangle enhver proporsjon, men Lukas vil med dette understreke den universale betydningen av Jesu fødsel. Den virkelige betydningsfulle begivenheten er ikke denne innskrivingen, men barnets fødsel.

 

Keiser Augustus, som regjerte fra 31 f.Kr til 14 e.Kr var den første offisielle romerske keiser. Etter at han hadde gjort slutt på de ødeleggende borgerkrigene, var hans regjeringstid en lang fredsperiode. Historieskribenter fra oldtiden forteller at etter Augustus' død, lot hans etterfølger Tiberius opplese i senatet et statistisk dokument, som var egenhendig skrevet av Augustus selv. Dette inneholdt bl.a. en fortegnelse over alle våpenføre borgere og forbundsfeller, tributter og skatter.

 

Den innskrivningen som Lukas forteller om her, har da vært en del av dette riksomfattende registreringsarbeidet. Den ble nok først og fremst gjennomført av skattemessige grunner, samt for å verve nye soldater. Den skatten som det her er tale om, er den personlige koppskatten. Den utgjorde en bestemt sum i året, og alle over 14 år måtte betale den. Mantallet ble også påbudt hvert 14. år, slik at ingen skulle slippe unna dette.

 

Uttrykket "all verden" står for det romerske riket, som også kaltes "landenes ring". Dette er landene rundt Middelhavet.

 

"I de dager" - viser til tiden etter døperen Johannes' fødsel.

 

Det utgikk et "bud", gresk δόγμα(dogma). Ordet betyr både bud, bestemmelse, avgjørelse, mening og dekret. Her er det et autorativt påbud - et dekret. Ordet dogme kommer fra dette ordet. I vår betydning betyr dette en læresetning.

 

Når Lukas her sammenknytter fødelseshistorien med Keiser Augustus' dekret, setter han også Jesu fødsel inn i en verdenshistorisk sammenheng. Likesom Kyrus uten å vite det, oppfylte Guds profetiske Ord da han gav sitt dekret om at jødene kunne vende tilbake til sitt land etter det babylonske fangenskapet, slik måtte også den romerske keiseren tjene Guds hensikter ved sitt bud om at all verden skulle innskrives i manntall. Ved dette bevirket keiseren at Josef dro til Betlehem, og profetordet om Messias' fødsel ble oppfylt.  Det keiserlige budet, som satte hele den bebodde verden (gresk: oikumene) i bevegelse, kom i stand for at profetien om frelserens fødested skulle gå i oppfyllelse.

 

"Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være blandt Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager." (Mika 5:1)

 

 

2  Dette var den første innskrivning, i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria.

Dette var den første innskrivningen. Det kom flere slike etterpå, selv om dette synes å ha vært den mest omfattende. En senere innskrivning nevnes bl.a. i Ap. Gjerninger 5:37.

 

Publius Sulpicius Kvirinius ble regulær landshøvding i Syria først fra 10 - 7 f.Kr. og senere igjen fra 6 - 9 e.Kr., etter Arkelaus' død. På denne tiden var ha også keiserens spesielle legat. Han ledet keiserrikets krigføring mot en opprørsk stamme, kalt homonadenserne. Derfor ble han også betraktet som militær landshøvding i Syria og leder for rikets politikk her.

 

 

3  Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.

Jødene fulgte sitt eget innskrivningssystem, noe som førte til lange reiser for mange. Familiens overhode måtte ta med seg familien og reise til byen der slektsregistrene ble oppbevart. Innskrivingen skulle etter jødisk skikk foretas på det sted personen stammet fra.

 

 

4  Også Josef drog op fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids stad, som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt,

Dette var en reise på omlag 145 kilometer. Det var minst en tredagers tur, og dermed en lang og stabasiøs reise for en gravid kvinne.

 

Kong David ble også født i Betlehem, omlag tusen år tidligere. Byens navn var opprinnelig Effrata, eller også Efrat (se 1. Mosebok 35:19). Navnet Betlehem betyr "Brødhuset". Dette har en sterk profetisk symbolikk til Jesu erklæring om at Han er Livets Brød (Johannes 6:48).

 

Profeten Mika hadde forutsagt at Messias skulle fødes i Betlehem.

 

"Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være blandt Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager." (Mika 5:1)

 

Ingenting tyder på at Jesus noen gang senere besøkte denne byen. Vi finner i hvert fall ingen ting i evangeliene om dette.

 

 

5  for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som var med barn.

Ved et romersk manntall måtte også en kvinne betale skatt. Men det var ikke nødvendig at hun møtte opp personlig for å gjøre det. Det var noe spesielt som gjorde at Josef tok henne med. Tiden nærmet seg da hun skulle føde. At hun var med barn, nevnes ikke bare som et faktum, men som en begrunnelse for at Josef tok henne med.

 

Maria blir fremdeles omtalt som Josefs trolovede, men av Matteusevangeliet kan det se ut som om de giftet seg etter at hun kom tilbake fra Elisabet. De levde imidlertid ikke sammen som ektefolk (Matteus 1:24-25). At en mann og en kvinne som kun var trolovet, reiste sammen, ville vært uhørt.

 

 

6  Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulde føde.

Jesu fødsel foregikk på en helt naturlig måte, og den beskrives uten et overflødig ord.

 

7  Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, og svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget.

Vi legger merke til at Jesus blir kalt den "førstefødte", hvilket klart viser at Maria fødte andre sønner senere.

 

Svøpet besto av remser av tøy, som de pakket rundt babyen, for å strekke ut bena og armene.

 

Ordet  κατάλυμα (katalyma) blir tradisjonelt oversatt med "herberge" eller "vertshus", men det kan også bety en vanlig "stue". (se Markus 14:14). Dette herberget var mest sannsynlig et hjem, hvor det i stuen ikke var plass til gjester. Fattige hjem hadde helst kun én stue.

Dermed ble de gitt plass i en stall i nærheten av huset. Denne stallen gav rom for husdyr, sauer og redskaper. Krybben var trolig et mattrau for disse husdyrene.

 

 

8  Og det var noen hyrder der på stedet, som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord.

Sauene gikk ute på markene i hele perioden fra mars til sent på høsten. Jesu fødsel kan ikke tidfestes til noen bestemt dato. Mange har argumentert med at verken dyr eller gjetere pleide å holde til på markene så sent som i slutten av desember. Det er følgelig flere som også tror at Jesus kan ha blitt født under Løvhyttefesten, tidligere på høsten.

 

Lukas forteller oss at Døperen Johannes ble født seks måneder før Jesus (Lukas 1:26 og 36).  Faren til Johannes var prest.  Han het Sakarja og han tilhørte en presteravdeling som het Abia (vers 5).  Alle prestene tilhørte en bestemt avdeling.  Disse avdelingene ble opprettet av David (1. Krøniker 24:1 og 8).  Sakarja tilhørte den åttende avdeling av prester.  Det fantes totalt 24 avdelinger.  Hver avdeling utførte prestetjeneste i en ukes tid, to ganger hvert år.  Sakarja bodde ikke i Jerusalem.  Han dro hjem med en gang "tjenestedagene hans var fullført" (Lukas 1: 23).

Johannes ble derfor unnfanget cirka to måneder etter påske eller cirka to måneder etter høstfesten.  Sakarja ville ha vært i templet den åttende uke etter hver høytid, fordi han tilhørte den åttende avdeling.  Sakarja tjenestegjorde en gang midt på sommeren og en gang midt på vinteren.  Johannes ble derfor født på våren eller på høsten, og siden Jesus er seks måneder yngre enn Johannes ble han også født på våren eller på høsten.  Det vil si rundt påske høytiden, eller høstfesten.

Vi vet at kong Herodes levde på våren året fire før Kristus.  Det er kjent at han ble syk kort tid etter påsken dette året, og levde en del måneder etter at han ble syk.  På grunn av dette er det høyst sannsynlig at Jesus ble født ved høstfesten året 4 før Kristus.  Det var også vanlig å foreta innskrivning i manntall ved høytider, for da var folket samlet.  På denne årstiden var også sauene fortsatt ut på beite.

Johannes forteller oss at Jesus er Ordet som ble kjød og "tok bolig iblant oss" (Johannes 1:12).  Her ligger det noe skjult som kommer frem når man leser dette på gresk.  Verset henviser til Løvhyttefesten, og til løvhytten som skulle bygges.  Løvhytten er en midlertidig bolig, som forestiller et menneske liv.  Et menneske visner som løv og dør.  Jesus kom altså og tok på seg en løvhytte, en tabernakel, eller et telt.  Det er derfor veldig sannsynlig at Jesus ble født ved Løvhyttefesten.  Sannsynligvis på den første høytidsdag, og at han ble omskåret på den siste høytidsdag.

 

Vi leser at disse hyrdene holdt nattevakt. Dette var for å verne sauene mot røvere og ville dyr.

 

 

9  Og se, en Herrens engel stod hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem, og de ble meget forferdet.

Hyrdene var sikkert meget gudfryktige mennesker. De ble overveldet av dette uventede og overnaturlige som hendte.

 

Dersom man undersøker Julefeiringen oppdager man veldig fort at Jul er en høytid som ble feiret lenge før Jesus ble født.  Jul var dagen da solen snudde seg.  Dagen solen ble født på nytt.  Dette ble feiret blant de fleste folkeslag, og særlig her i Norden hvor vintrene er mørke.  Mye senere ble denne dagen knyttet til Jesu fødsel.  Den første registrerte julefeiringen skjedde i Roma i år 354 e.Kr. Det er uvisst hvorfor menigheten valgte å feire Jesu fødselsdag 25. desember.

 

Det er ikke utenkelig at disse hyrdene voktet tempelets får. Til de mange ofringer i tempelet trengtes en mengde får, og man hadde gressganger bl.a. i Betlehemstraktene for disse.

 

Hyrdene var på denne tiden en meget foraktet gruppe mennesker. Ifølge Talmud var de f.eks. ikke aktet å vitne i en rettssak. Man måtte ikke hjelpe hyrder eller hedninger. De utgjorde samfunnets laveste klasse.

 

 

10  Og engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede for alt folket!

De første ordene fra disse himmelske vesener var "frykt ikke". Så fikk hyrdene høre grunnen til at de ikke skulle frykte. De fikk høre det store gledesbudskapet.

 

Med uttrykket "alt folket" siktes det her til jødefolket. De skulle først høre dette budskapet, før det ble bragt videre til hedningene.

 

 

11  I dag er det født dere en frelser, som er Kristus, Herren - i Davids stad.

Verden trengte en frelser, ikke en rådgiver eller en reformator. Jesus er verdens frelser. Han er selve gledesbudskapet!

 

Frelser er det greske ordet σωτήρ (sōtēr), som oversettes med "utfrier", "redningsmann" og "frelser".

 

Disse tre titlene: Frelser, Messias, Herren - representerer summen av Jesu frelserverk og Hans herskermakt.

 

Davids stad (by) brukes her om Betlehem. Andre steder i Bibelen er det Jerusalem som har denne tittelen.

 

 

12  Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt, og ligger i en krybbe.

Det er mulig at det kunne være flere nyfødte barn i Betlehem, men lite sannsynlig. I hvert fall var det ingen andre som lå i en krybbe. Tegnet var altså ikke til å ta feil av. Tegnet i seg selv var ikke overnaturlig, men forutsigelsen av det var i høyeste grad overnaturlig.

 

Hyrdene ba ikke om noe tegn, men fikk det likevel.

 

Engelen befalte dem ikke å dra like bort til barnet, men tok det for gitt at de gjorde det.

 

 

13  Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovet Gud og sa:

Mens man på jorden var uvitende om det som skjedde, så var Himmelen sterkt opptatt av det! Hærskaren med engler kom fra den usynlige åndelige verden som omgir oss, og de bragte et budskap om fred og frelse.

 

Legg merke til at englene sa disse ordene. De sang ikke!

 

Ordet hærskare er det greske ordet στρατία(stratia). Egentlig et militærutrykk for en soldatavdeling, vanlig brukt i gammel gresk. Denne hæren (hærskaren) kom imidlertid ikke for å krige, men for å forkynne fred.

 

 

14  Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag!

Ordet "ære" er det greske ordet δόξα(doxa), som betyr "ære", "verdighet" og "herlighet". Dette er et uttrykk som også brukes til å gi uttrykk for lovprisning og tilbedelse.

 

Uttrykket "i det høyeste" betyr ikke "i høyeste grad", men "i det høyeste sted" - himmelen.

 

Ordet "fred" er det greske ordetεἰρήνη(eirēnē).Det taler om en bestemt tilstand av hvile og fred.

 

Dette er ikke bare et uttrykk for fysisk hvile og psykisk ro. Det taler enda mer om en åndelig tilstand. Den fred som forkynnes har altså ikke noe med sentimentale følelser å gjøre. Det er heller ikke en politisk betinget fred, eller en fred som oppstår på grunn av kompromiss. Jesus sa jo at Han var ikke kommet for å bringe fred på jorden, men sverd. Det leser vi om i Matteus 10:34-39 og Lukas 12:51-53.

 

Den freden som det her tales om, er den fred som oppstår når man kommer i et rett forhold til Gud - når man opplever frelse og syndenes forlatelse.

 

 

15  Og det skjedde, da englene var faret fra dem op til himmelen, da sa hyrdene til hverandre: La oss nå gå rett til Betlehem og se dette som har hendt, det som Herren har kunngjort oss!

Synet ble fulgt av øyeblikkelilg handling. Hyrdene sa ikke at de skulle gå og sjekke om det de hadde sett var sant. De gikk for å se det som var blitt dem forkynt! Det var ingen diskusjon om saken. Det var frelseren som var født.

 

 

16  De skyndte seg av sted, og de fant både Maria og Josef, og barnet som lå i krybben.

Ordet "fant" er det greske ordet ἀνευρίσκω(aneuriskō), som indikerer at hyrdene måtte lete seg fram for å finne barnet.

 

 

17  og da de hadde sett det, fortalte de dem det ord som var sagt dem om dette barn.

De ynkeligste og mest foraktede fikk bli de første forkynnere om den nyfødte kongen.

 

 

18  Og alle som hørte det, undret seg over det som ble sagt dem av hyrdene.

Det var ikke bare Josef og Maria som fikk høre det som var blitt sagt om barnet, men også folk ellers.

 

 

19  Men Maria tok vare på alle disse ord og grunnet på dem i sitt hjerte.

Folk i alminnelighet undret seg, men ikke Maria. Hun visste nemlig at barnet hun hadde født var Guds Sønn.

 

Det var altså mange andre enn Maria og Josef som fikk høre hyrdenes beretning. Men naturlig nok tok Maria imot ordene på en annen måte enn folk ellers. For henne var dette "mat og drikke". Hun ble ikke forbauset, men fylt av hellig ærefrykt.

 

At hun grunnet på det hun hørte, tyder på at hun i tankene gikk gjennom alle detaljer i det som engelen Gabriel og hyrdene hadde sagt, og hun sammenlignet det med de fakta hun sto overfor.

 

 

20  Hyrdene vendte så tilbake, og de priste og lovet Gud for alt det de hadde hørt og sett, slik det var blitt sagt dem.

Hyrdene tok med seg velsignelsen hjem. De priste og lovet Gud for alt dette vidunderlige som de hadde sett og hørt. Det samme har slekter og generasjoner opp gjennom historien fortsatt med - å prise og love Gud for dette frelsens budskap.

 

Vi kan legge merke til at begivenhetene ble oppfylt og skjedde akkurat slik som englene hadde sagt.
 
 

21  Da åtte dager var gått, og han skulle omskjæres,  fikk han navnet Jesus, som han var kalt av engelen før han ble unnfanget i mors liv.

 

En jødisk gutt skulle etter Moseloven bli omskåret på den åttende dagen.

 

"Åtte dager gammel skal alle som er av mannkjønn hos dere, omskjæres, slekt etter slekt, både den som er født i ditt hus, og den som er kjøpt for penger av fremmede som ikke er av din ætt." (1 Mosebok 17:12)

 

"Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si: Når en kvinne får barn og føder en gutt, da skal hun være uren i sju dager. Hun skal være uren likeså lenge som hun er uren i sin månedlige svakhet. Den åttende dagen skal hans forhud omskjæres. Deretter skal hun holde seg inne i trettitre dager under sitt blods renselse. Hun skal ikke røre ved noe hellig og ikke komme til helligdommen før hennes renselsesdager er til ende." (3 Mosebok 12:1-4)

 

Omskjærelsen var et paktstegn for løftespakten som Gud hadde opprettet med Abraham. Omskjærelsen hørte dermed med til Abrahams paktsoppfyllelse. Dette viser hvordan Jesus som jøde var knyttet til Den Gamle Pakt - pakten som Gud hadde instiftet med Israels barn.

 

Jesu omskjærelse hadde derfor en dobbel betydning. Han kom både for å oppfylle loven, og for å virkeliggjøre løftet.

 

Jesus ble dermed gjort lik med sine brødre i alt.

 

"Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å sone folkets synder." (Hebreerne 2:17)

 

 

22  Og da deres renselsesdager etter Moseloven var til ende, tok de ham med opp til Jerusalem for å framstille ham for Herren.

 

I følge loven var det tre seremonier som skulle utføres når en gutt ble født:

 

a) Omskjærelse på den åttende dagen. Dette var selve paktstegnet.

b) Gutten skulle framstilles for Gud, jfr 2 Mosebok 13:2

c) Morens renselse etter førti dager

 

Moren var uren i sju dager etter et guttebarns omskjærelse. Deretter måtte hun i 33 dager ikke røre ved noe hellig eller komme til helligdommen. Etter 40 dager skulle hun så renses på foreskreven måte etter loven.

 

I denne seremonien kunne moren ofre et lam eller to duer (se 3 Mosebok 12:8). Jesu foreldre valgte duene (vers 24), noe som antyder at de verken eide eller hadde råd til å kjøpe et dyr.

 

Reisen fra Betlehem til Jerusalem var på 8 km.

 

 

23  slik det står skrevet i Herrens lov: Alt av mannkjønn som åpner mors liv, skal kalles hellig for Herren.

 

Sitatet er fra 2 Mosebok 13:12. Ordet lov forekommer hele fem ganger i dette kapitlet. Det er flere ganger enn i resten av evangeliet til sammen. Dette understreker at Jesus ble født under loven, noe som også understrekes andre steder i Guds Ord.

"Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven." (Galaterne 4:4)

 

Loven krevde ikke at barnet skulle føres til Jerusalem. Renselsen angikk moren, mens framstillingen gjaldt sønnen.

 

Ordene "som åpner mors liv" er et uttrykk for den førstefødte. Det førstefødte guttebarn skulle kalles hellig for Herren.

 

 

24  Og de skulle gi det offer som Herrens lov foreskriver, et par turtelduer eller to dueunger.

 

Det egentlige offer var et lam til brennoffer og en due til syndoffer. Men for de fattiges skyld var det ordnet med et alternativ. I stedet for lammet, kunne det ofres to dueunger.

 

"Men har hun ikke råd til et lam, så skal hun ta to turtelduer eller to dueunger, en til brennoffer og en til syndoffer. Og presten skal gjøre soning for henne, da blir hun ren." (3 Mosebok 12:8)

 

Dette verset viser dermed Josef og Marias dype fattigdom. Han som selv var Guds lam, ble tatt hånd om på jorden av mennesker som ikke hadde råd til å kjøpe et lam.

 

De hadde ikke med seg duene, men la betalingen for dem i en av de tretten kistene i kvinnenes forgård.

 

 

25  Og se, det var en mann i Jerusalem som hette Simeon, en rettferdig og gudfryktig mann. Han ventet på Israels trøst, og Den Hellige Ånd var over ham.

 

Dette er det eneste stedet i Skriften hvor vi møter på denn Simeon, ellers er han ukjent. Navnet var imidlertid meget alminnelig blant jødene.

 

Den åndelige tilstanden blant folk i Israel på denne tiden, var heller dårlig, men det fantes en og annen gudfryktig. Ordet som her er oversatt til gudfryktig, er det greske ordet εὐλαβής (eulabes). Dette ordet brukes bare av Lukas i NT. Dert betegner en gudfryktig person, som er omhyggelig med sine religiøse plikter.

 

Ordet vente er det greske ordet προσδεχόμενος (prosdechomenos).Ordet betyr egentlig å forvente. Den som forventer har hele oppmerksomheten sin rettet mot det han venter på (se vers 38). Den forventningsfulle tjener vil også være den mest trofaste tjener.

 

 

26  Det var åpenbaret for ham av Den Hellige Ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Messias.

 

Simeon ventet på Israels trøst og gjenløsning. Dette håpet har sin parallell i de to lovsangene i kapittel 1 (Marias lovsang og Sakarjas lovsang). Uttrykket "Israels trøst" var et rabbinsk uttrykk for Messias' komme. Simeon så dermed i dette lille barnet som han holdt i sine armer, Herrens frelse.

 

Det var et sterkt løfte Simeon hadde fått av sin Gud. Han skulle ikke se døden før han hadde sett Herrens Messias. Her ser vi også at Lukas vektlegger Den Hellige Ånds nærvær og stadfestelse i flere hendelser rundt Jesu fødsel. 

 

Hadde ikke Simeon vært lydig mot Åndens stemme, ville han gått glipp av livets største øyeblikk!

 

 

27  Han kom til templet, drevet av Ånden. Da foreldrene kom inn med barnet Jesus for å gjøre med ham som skikken var etter loven,

 

Simeon ble drevet av Ånden, inn i den delen av templet hvor den offentlige gudstjenesten vanligvis foregikk, nemlig i kvinnenes forgård.

 

At Simeon var drevet av Ånden vil ikke si at han var i en ekstatisk henrykkelse, men han var ledet av Ånden og var under Åndens drift.

 

 

28  tok Simeon ham i armene sine og lovet Gud, og sa:

 

Simeon behøvde ikke spørre hvem barnet var. Den Hellige Ånd ledet ham. Nå begynner Simeons lovsang, som på latin kalles for Nunc Dimittis, etter innledningsordene i den latinske oversettelsen, Vulgata. 

 

 

29  Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord,

 

Deo nunc dimittis kan direkte oversettes til "Herre, nå dimitterer du meg". Dette betyr ikke nødvendigvis at Simeon var en gammel mann som tenkte på døden. Men han visste at dette øyeblikket var klimaks i hans liv. Han kom aldri til å oppleve noe høyere. Nå har han sett Messias og ber sin Herre om å bli løst fra sin oppgave og få gå til hvile.

 

Sammenling gjerne med Jakobs ord i 1 Mosebok 46:30, da han får se sin sønn Josef igjen.

 

 

30  for mine øyne har sett din frelse,

 

Simeon tenkte på Guds frelse slik den var blitt personifisert i Jesus. Han hadde fått en guddommelig åpenbaring om at Jesus er Messias. Da Jesus kom, kom Guds frelse.

 

Å se Kristus med troens øye, er å se frelsen, for hele Guds fylde er skjult i Ham.

 

 

31  som du har beredt for alle folks åsyn,

 

Simeon forsto at Guds frelse var ikke begrenset bare til jødene. Denne frelse gjaldt alle mennesker.

 

Allerede i Sakarjas lovsang i kapittel 1 fra vers 69, ser vi tydelige trekk at Guds universale frelse i det evangelium som Lukas presenterer. Det Gud hadde åpenbart for Sakarja og nå for Simeon, skulle bli en virkelighet for en hel verden.

 

 

32  et lys til for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel.

 

Dette er det første enkeltutsagnet hos Lukas, som omfatter både jøder og hedninger. Frelsen er skildret som et lys (se Lukas 1:79) til åpenbaring for hedningene. De var jo i mørke og ventet på lys, men nå kunne også de ta imot Guds nåde og velsignelse.

Ordet som er oversatt med "hedningene", er det greske ordet  ἐθνῶν
(ethnon), som egentlig betyr rase eller nasjon. Herav uttrykket etnisk.

 

Jesus er Israels herlighet fordi nasjonen gjennom Ham fikk se oppfyllelsen av Guds løfter. 

 

"Jeg lar min rettferdighet komme nær, den er ikke langt borte, og min frelse dryger ikke. Jeg gir frelse i Sion og min herlighet til Israel." (Jesaja 46:13)

 

"Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer, og Herrens herlighet går opp over deg. Se, mørke dekker jorden, og det er belgmørke over folkene. Men over deg skal Herren oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg. Folkeslag skal vandre til ditt lys, og konger til den glans som er gått opp over deg." (Jesaja 60:1-3)

 

 

33  Og Josef og hans mor undret seg over det som ble sagt om ham.

 

Også etter hyrdenes besøk i Betlehem, undret Josef og Maria seg veldig over det som ble sagt. Men Simeon fortalte mye mer enn hyrdene. Han talte ikke bare om lys og herlighet, men også om at frelsen skulle betales dyrt.

 

Det var nok underlig for Josef og Maria at en mann som var fullstending ukjent for dem, likevel skulle vite så mye om dem.

 

 

34  Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor, Maria: Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt,

 

Simeon må ha fått åpenbaring og forstått noen av de gammeltestamentlige profetier om Messias' lidelse og død.

 

Han som er satt til fall og oppreisning, er både snublesten og anstøtsklippe.

 

"Han skal bli til en helligdom og til en snublestein og en anstøtsklippe for begge Israels hus, til en snare og et rep for Jerusalems innbyggere." (Jesaja 8:14)

 

Men Jesus er også den grunnsten og hjørnesten som profetene har talt om.

 

"derfor sier Herren Herren: Se, jeg har lagt i Sion en grunnstein, en prøvet stein, en kostbar, fast hjørnestein. Den som tror, haster ikke." (Jesaja 28:16)

 

Simeons profeti understreker at ingen ville kunne stille seg nøytral i forholdet til Jesus. Hans profetiske innsikt sa også at Josef ikke ville være i live lenger når dette skulle skje. 

 

Noen skulle falle, mens andre skulle bli oppreist som et resultat av å møte Jesus. Han skulle bli en snublesten for de som elsker mørket mer enn lyset, men frelse for de som tar imot Ham.

 

Vi legger merke til at Simeon velsigner ikke barnet, men kun Maria og Josef. Det sømmet seg ikke at han skulle lyse velsignelsen over Guds høyeste Sønn.

 

 

35  men også din egen sjel skal et sverd gjennombore,  for at mange hjertes tanker skal bli åpenbart.

 

Maria skulle komme til å lide mye ved å se hvordan Jesus ble avvist og forkastet, og dette skulle nå et klimaks da Han ble korsfestet. Dette ble for Maria en opplevelse som gikk som et sverd igjennom hennes sjel. 

 

Ordet "sverd", er det greske ordet ῥομφαία (romfaia). Dette ordet ble brukt om de store og brede sverdene som barbarene brukte. Ordet er også brukt om Goliats sverd i Septuagintaoversettelsen av Det Gamle Testamente.

 

Maria forsto ikke disse ordene nå, mens alt dette herlige skjedde rundt hennes nyfødte barn. Men ved Hans kors skulle hun forstå dem.

 

Når det står at "manges hjertes tanker skal bli åpenbart", menes det at manges tanker og hensikter skulle bli satt på valg når mennesker ble nødt til å ta et standpunkt til Ham.

 

 

36  Og det var en profetinne der, Anna, Fanuels datter, av Asers stamme. Hun var kommet høyt opp i årene. Etter sin jomfrutid hadde hun levd sju år med sin mann.

 

Det var 400 år siden den siste av Det gamle testamentes profeter hadde virket. Profetienes røst var taus i Israel. Men likesom profetinnen Debora ble dommer i Israel i en mørk tid da det ikke fantes noen fører (Dommerne 4:4-5), så var Anna en profetinne i en tilsvarende tid med åndelig forfall i Israel.

 

 

37  Deretter hadde hun levd som enke til en alder av åttifire år. Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i faste og bønn dag og natt.

 

Vitnesbyrdet fra denne fromme enken utfyller Simeoms vitnesbyrd. Vi ser at både menn og kvinner som hadde et rent åndsliv, merket seg Guds verk i Jesus.

Annas tjeneste som propfetinne i tempelgården, tyder på at hun henvendte seg til alle som ville lytte til henne. Vi finner flere slike profetinner i skriften:

- Mirjam (2 Mosebok 15:20)

- Debora (Dommerne 4:4-5)

- Hulda (2 Kongebok 22:14)

- Filips døtre (Ap gjerninger 21:9)

 

Ut fra grunnteksten er det faktisk litt uklart hvorvidt Anna var 84 år ved denne anledningen, eller om hun hadde levd i 84 år etter at hun ble enke. Men de fleste bibelforskere antar at det første er riktig. I motsatt fall var hun en meget gammel kvinne, godt over 100 år!

 

 

38  I samme stund sto også hun fram og lovpriste Gud, og hun talte om ham til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem.

 

Anna ble så grepet av det hun hadde fått av Den Hellige Ånd, at hun så det som sin plikt å tale om Jesus til alle hun møtte. Dette er et sterkt forbilde på det kall vi har fått til å forkynne evangeliet til alle mennesker.

 

Uttrykket "forløsning for Jerusalem" er et annet uttrykk for begrepet "Israels trøst", som vi lest om i vers 25.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 
 
 

S5 Box