Prekener
 
 
 
INNLEDNING
 
 
 
"Tungen har makt over død og liv, og hver den som bruker den, skal ete dens frukt" (Ordspråkene 18:21)
 
Bibelen lærer oss at vi skal være varsom og forsiktig med våre ord. De ord vi taler kan nemlig forandre våre omgivelser. Ja, de kan rett og slett snu opp/ned på våre situasjoner! Vi leser her at tungen, dvs våre ord, har makt over død og liv.
 
Det dette taler om, er at vi kan bruke våre ord til å spre negative utsagn, baktalelse, onde rykter, sladder, forbannelser og hat. Dersom vi gjør dette, vil våre ord skape det vi sier.
 
"Har du latt deg binde ved din munns ord, har du latt deg fange ved din munns ord." (Ordspråkene 6:2)
 
Også mange kristne ligger under for negative ting, ganske enkelt fordi vi bekjenner ting som er negative. Mange er bundet av fordømmelse, sykdom, frykt, fattigdom eller sitter fast i synder de ikke klarer å beseire. De opplever ikke et liv i frihet og seier, rett og slett fordi de bekjenner ting som er feil!
 
Om du f.eks. skulle si følgende: "Ja, nå har denne influensaen kommet til bygda vår også. Det er så mange som har fått den, så jeg får den nok helt sikkert!"
 
Hva tror du vil skje? Du får helt sikkert influensaen! Hvorfor? Jo, fordi din bekjennelse er som en åpen låvedør for sykdom og angrep fra djevelen inn i ditt liv!
 
"Glede i hjerte gir god helse, men mismot tærer på marg og ben." (Ordspråkene 17:22)
 
Det er ikke bare negative ord som gir sin frukt. Også positive ord gjør det samme! Derfor kan vi legge vinn på å tale positivt, velsigne, oppmuntre og tale ord av tro! Gjør vi dette, vil vår positive bekjennelse begynne å bære  frukt i våre omgivelser.
 
Det er nemlig slik at Ord fyllt av tro gir deg seier, mens ord fylt av frykt og tvil, vil beseire deg!
 
Bibelen gir oss flere eksempler på hvordan ord kan snu opp/ned på situasjoner. Vi skal se på noen av dem. Men vi tar utgangspunkt i et skrifsted i Jobs bok.
 
"Når det fører nedover, skal du si: Oppover! Han skal frelse den som slår sitt øye ned." (Job 22:29)
 
 
 
1. JOB
 
 
"I landet Us var det en mann som hette Job; han var en ulastelig og rettskaffen mann, som fryktet Gud og vek fra det onde. Han fikk syv sønner og tre døtre, og han eide syv tusen får og tre tusen kameler og fem hundre par okser og fem hundre aseninner. Han hadde en stor mengde tjenere, for han var mektigere enn alle Østens barn. Hans sønner pleide å holde gjestebud på hver sin dag i hver sitt hus, og de sendte da bud til sine tre søstre og innbød dem til å ete og drikke sammen med dem. Og så ofte en omgang av disse gjestebud var til ende, sendte Job bud etter dem og helliget dem; han stod tidlig op om morgenen og ofret brennoffer, ett for hver av dem; for Job sa: Kanskje mine sønner har syndet og sagt Gud farvel i sitt hjerte. Slik gjorde Job alltid.

 

Så hendte det en dag at Guds sønner kom og stilte seg frem for Herren, og blandt dem kom også Satan. Og Herren sa til Satan: Hvor kommer du fra? Satan svarte Herren: Jeg har faret og flakket omkring på jorden. Da sa Herren til Satan: Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som han - en ulastelig og rettskaffen mann, som frykter Gud og viker fra det onde. Men Satan svarte Herren: Mon Job frykter Gud for intet? Har du ikke hegnet om ham og om hans hus og om alt som hans er, på alle kanter? Hans henders gjerning har du velsignet, og hans buskap har bredt seg vidt utover i landet. Men rekk bare ut din hånd og rør ved alt som hans er! Da vil han visselig si deg farvel like i ditt ansikt. Da sa Herren til Satan: Se, alt som hans er, er i din hånd; men mot ham selv må du ikke rekke ut din hånd. Så gikk Satan bort fra Herrens åsyn.

 

Så hendte det en dag mens hans sønner og døtre åt og drakk vin i den eldste brorens hus, da kom det et bud til Job og sa: Oksene pløide, og aseninnene beitet tett ved; da kom sabeerne over dem og tok dem, og tjenerne hogg de ned med sverdet, og bare jeg alene slapp unna, så jeg kunne melde deg det. Mens han ennå talte, kom en annen og sa: Guds ild fór ned fra himmelen og rammet småfeet og gjeterne og brente dem opp, bare jeg alene slapp unna, så jeg kunne melde deg det. Mens han ennå talte, kom en annen og sa: Kaldeerne delte seg i tre flokker og overfalt kamelene og tok dem, og tjenerne hogg de ned med sverdet, og bare jeg alene slapp unna, så jeg kunne melde deg det. Mens han ennå talte, kom en annen og sa: Dine sønner og døtre åt og drakk vin i den eldste brors hus; da kom det med ett en sterk storm fra den andre siden i ørkenen og støtte mot alle fire hjørner av huset, så det falt sammen over de unge folk, og de omkom, og bare jeg alene slapp unna, så jeg kunne melde deg det. Da reiste Job seg og sønderrev sin kappe og klipte håret av sitt hode og kastet seg ned på jorden og tilba og sa: Naken kom jeg av min mors liv, og naken skal jeg vende dit tilbake. Herren gav, og Herren tok; Herrens navn være lovet! Under alt dette syndet Job ikke, og han lastet ikke Gud for det som hadde hendt ham." (Job kapittel 1)

 

Her førte det virkelig nedover for Job. Fra å være en velsignet mann, ble alt røvet fra ham og hans liv var bare elendighet og ulykke! Til slutt sto han helt ribbet tilbake. 
 
Mange kristne har tatt til seg historien om Job, og når vanskeligheter og motgang har kommet i livet, så har man bare resignert og sagt: "Jaja, jeg er vel som Job jeg da. Det er vel mitt lodd i livet."
 
Men det er viktig at vi leser hele Jobs bok. For denne prøvelsen varte bare omlag et år!
 
Leser vi slutten av boken, ser vi at etter Job sluttet å bebreide Gud for den ulykke som hadde rammet ham, gikk det bra med ham - og han ble mer velsignet enn noen gang! Deretter levde han i Guds velsignelse i 140 år! 
 
"Da svarte Job Herren og sa: Jeg vet at du kan alt, og at ingen tanke er umulig å utføre for deg. Hvem er den som vil formørke ditt råd i uforstand? Derfor må jeg si: Jeg har talt om det jeg ikke forsto, om det som var for underlig for meg, og som jeg ikke skjønte. Men hør nå, så vil jeg tale! Jeg vil spørre deg, og du skal lære meg. Bare hva ryktet meldte, hadde jeg hørt om deg; men nå har mitt øye sett deg. Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske.
 

Da Herren hadde talt disse ord til Job, sa han til Elifas fra Teman: Min vrede er optendt mot deg og dine to venner; for dere har ikke talt rett om meg, som min tjener Job. Ta derfor syv okser og syv værer og gå til min tjener Job og ofre dem som brennoffer for dere! Og min tjener Job skal be for dere; bare ham vil jeg bønnhøre, så jeg ikke gjør med dere etter deres uforstand; for dere har ikke talt rett om meg, slik som min tjener Job. Så gikk Elifas fra Teman og Bildad fra Suah og Sofar fra Na'ama og gjorde som Herren hadde talt til dem; og Herren bønnhørte Job.

 

Og Herren gjorde ende på Jobs ulykke, da han ba for sine venner; og Herren økte alt det Job hadde eid, til det dobbelte. Og alle hans brødre kom til ham, og alle hans søstre og alle som hadde kjent ham før, og de åt med ham i hans hus og viste ham medynk og trøstet ham for all den ulykke Herren hadde latt komme over ham; og de ga ham hver en kesitte og hver en gullring. Og Herren velsignet Jobs siste dager mere enn hans første, og han fikk fjorten tusen får og seks tusen kameler og tusen par okser og tusen aseninner. Og han fikk syv sønner og tre døtre. Den ene datter kalte han Jemima, den annen Kesia og den tredje Keren-Happuk. Så fagre kvinner som Jobs døtre fantes ikke i hele landet; og deres far gav dem arv blandt deres brødre. Deretter levde Job hundre og førti år, og han så sine barn og barnebarn i fjerde ledd. Og Job døde, gammel og mett av dager." (Job kapittel 42)

 

Med en gang Job omvendte seg og trakk tilbake det han hadde talt i uforstand, endte hans ulykke! 

Det er viktig å vite hva som kommer fra Gud og hva som kommer fra djevelen!

 

"Tyven kommer bare for å stjele, myrde og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod." (Johannes 10:10)

 

Situasjonen snudde da Job sa: OPPOVER!

  

 

 

2. ABRAHAM

 
 
 
Vi kjenner jo til historien om Abraham. Gud kom til ham og ga ham løfte om at han skulle bli far til mange folkeslag og at konger skulle utgå fra ham. Men han var jo en gammel mann, og hans kone Sara var også så gammel at hennes morsliv forlengst var utdødd.
 
Omstendighetene var såmenn ikke lyse for Abraham. Han skulle bli far, men årene gikk uten at løftet ble oppfylt.
 
Likevel så tvilte ikke Abraham på Guds løfte! Han tok vare på det, bekjente det og ble sterk i sin tro!
 
"Derfor fikk han løftet ved tro, for at det skulle være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele ætten, ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har Abrahams tro. Han er jo far til oss alle, slik det står skrevet: Til far for mange folkeslag har jeg satt deg. Han er jo vår far i Guds øyne - den Gud som han trodde på, han som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til.
 
Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli mange folks far, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli. Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd. Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han gav Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han og mektig til å gjøre. Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet." (Romerne 4:16-22)
 
Da det førte nedover og omstendighetene ble verre og verre, bekjente Abraham Guds løfte.  Han sa: OPPOVER! 
 
 
 
3. JONAS
 
 
 
Jonas hadde vært ulydig mot Herren. Gud hadde bedt ham gå til Ninive og forkynne Herrens Ord til folket der i byen. Men Jonas ville ikke, og flyktet dermed fra Herren. Han kommer seg ombord på en båt, men blir etterhvert kastet på sjøen. Deretter kommer en stor fisk og sluker ham!

(Alt dette kan du lese i første kapittel i Jonas bok)
 
Dette kan trygt kalles for en gedigen nedtur!!
 
Men der i fiskens buk skjer det noe med Jonas. Han omvender seg, roper til Gud og sier OPPOVER!
 
"Herren sendte en stor fisk for å sluke Jonas, og Jonas var i buken på fisken i tre dager og tre netter. Jonas ba til Herren sin Gud fra fiskebuken. Han sa:

          Jeg kalte på Herren i min nød,
          og han svarte meg.
          Jeg ropte om hjelp fra dødsrikets dyp,
          og du hørte meg.
          Du kastet meg i dypet
          midt ute på havet,
          strømmen omga meg.
          Alle dine brenninger og bølger
          slo over meg.

          Jeg tenkte:
          Jeg er drevet bort fra dine øyne.
          Skal jeg aldri mer få løfte blikket
          mot ditt hellige tempel?
          Vannet lukket seg om strupen,
          dypet omringet meg,
          sivet viklet seg rundt hodet.
          Jeg sank ned til foten av fjellene.
          Bommene på jordens porter
          slo igjen bak meg for alltid.

          Men du, Herre, min Gud,
          førte meg levende opp av graven.
          Da livet mitt ebbet ut,
          husket jeg på Herren,
          og bønnen min nådde til deg,
          til ditt hellige tempel.
          De som holder seg til vind og tomhet,
          har sviktet sin kjærlighet.
          Men jeg vil ofre til deg med takkesang.
          Det jeg har lovet, vil jeg holde.
          Frelsen kommer fra Herren.
Da talte Herren til fisken, og den spydde Jonas opp på tørt land."
 (Jona kapittel 2)
 
 Legg merke til at Jonas satt fortsatt inne i fiskens buk da han sa "Men du, min Herre og min Gud, førte meg levende opp av graven." Han satt fortsatt inne i fiskens buk da han proklamerte at Gud hadde hørt hans rop.
 
Når det førte nedover, sa Jonas OPPOVER!
 
Det er sli vi må handle når vi er i situasjoner der alt ser svart ut. Jeg vet ikke hvordan det er med deg som leser dette. Kanskje du er midt oppe i ditt livs hardeste trengsel og kamp? Begynn da der "i fiskens buk" og si oppover! Bekjenn Guds løfter! Ord fyllt av tro gir deg seier!
 
 
 
4. PAULUS OG SILAS
 
 
 
Paulus og Silas kom i store vanskeligheter i Filippi. Etter å ha drevet en spådomsånd ut av en kvinne som fulgte etter dem i flere dager, ble det et voldsomt oppstyr. Det hele endte med at Paulus og Silas ble satt i fengsel for sin forkynnelse og virksomhet. De ble satt i det innerste fangehullet. Her var det både mørkt og kaldt, og man må regne med at der var rotter og krypdyr der også. Virkelig et ufyselig sted! Omstendighetene førte virkelig nedover!
 
Men hva gjorde Paulus og Silas i denne situasjonen?
 
"De førte dem fram for byens romerske dommere og sa: «Disse mennene lager bråk i byen vår. De er jøder, og de forkynner skikker vi ikke har lov til å godta eller følge, vi som er romerske borgere.» Folkemengden deltok også i angrepene på dem, og dommerne fikk klærne revet av dem og befalte at de skulle piskes. De fikk mange slag og ble satt i fengsel, og fangevokteren fikk ordre om å vokte dem godt. Da han hadde fått denne ordren, kastet han dem i det innerste fangehullet og låste føttene deres fast i blokken. Ved midnattstider holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene lyttet til dem. Plutselig kom det et kraftig jordskjelv, så grunnmuren i fengselet ristet. Straks sprang alle dørene opp, og lenkene løsnet av alle fangene. Fangevokteren fór opp av søvnen og så at fengselsdørene sto åpne. Han grep et sverd og ville drepe seg fordi han trodde fangene var rømt. Men av all sin kraft ropte Paulus til ham: «Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen.» Fangevokteren ba om å få lys, løp inn og falt skjelvende ned for Paulus og Silas. Så førte han dem utenfor og sa: «Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?» De svarte: «Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.» Og de forkynte Herrens ord for ham og alle i hans hus. I denne sene nattetimen tok han dem med seg og vasket sårene deres, og han ble straks døpt med alle sine. Så tok han dem hjem og ga dem mat, og han gledet seg sammen med hele sitt hus over å ha fått troen på Gud." (Ap gjerninger 16:20-34)
 
Istedet for å sukke og klage, holdt de bønn og sang lovsanger til Gud!
 
Det er virkelig det samme som å si OPPOVER når det fører nedover!
 
Denne tonen snudde opp/ned på hele situasjonen, og det endte med vekkelse, frelse og dåpsmøte! Pris derfor Gud under alle forhold! Vi priser Ham ikke på grunn av våre omstendigheter, men på tross av dem!
 
Tenk om Paulus og Silas hadde latt mismot og frykt få råde? Silas kunne jo virkelig gitt seg til å skjenne på Paulus og si: "Her ser du hva du har ført oss oppi. Kunne du ikke la den kvinnen i fred? Alltid skal du føre oss opp i bråk og stridigheter!" Og så hadde krangelen, bitterheten og mismotet vært i full gang.

Men nei! Disse menn visste hvem de trodde på! Og de visste også hvilken makt som ligger i bønn, lovsang og Ordets bekjennelse!
 
 
 
5. DEN BORTKOMNE SØNNEN
 
 
 
Jesus fortalte en lignelse om en ung mann som var lei av å være hjemme hos sin far. Han ber derfor faren gi ham den del av arven som tihører ham, og begir seg så av sted for å "leve livet der ute". Men det viser seg at det går slett ikke så bra for denne unge mannen.
 
"Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe. Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’Dermed brøt han opp og dro hjem til faren. Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden." (Lukas 15:11-24)
 
Denne sønnen hadde dratt hjemmefra, for å oppleve hva verden hadde å by på. Men denne reisen endte opp i ren elendighet for gutten. Han mistet alt han hadde og endte opp i grisebingen.
 
Men der skjedde det noe med ham. Noe inne i han våknet, og han begynte å si: OPPOVER!
 
Han vender om og drar hjem til sin far. Og det blir til hans livs største fest og velsignelse. Det blir hans frelse!

S5 Box