Studier

Det 23. Kapittel i 3. Mosebok inneholder guddommelige bestemmelser for Israel angående årets syv regulære fester. 3. Mos. er den bok i Bibelen som minst leses av de kristne. Det burde ikke være så. For det er vel ikke noen av Bibelens bøker som inneholder flere direkte ord av Gud enn nettopp denne. For Israels barn var den meget viktig, da den inneholdt

så nøiaktige bestemmelser om de tre ganger i året, da de skulde gå opp til Jerusalem for å tilbe.

Det gamle testamentet er fullt av forbilder, som gir uttrykk for de store sannheter og virkeligheter i Det nye testamentet. Dette kapittel er ingen untagelse, men det er en levende fremstilling av Guds frelsesplan. De Syv fester i dette kapittel er følgende:

1. Påskehøytiden

2. De usyrede brøds høytid

3. Førstegrødefesten.

4. Pinsefesten.

5. Basunens høytid.

6. Den store forsoningsdag (Yom Kippur)

7. Løvhyttefesten.

1. Påskehøytiden (Pesach) - 3. Mos 23,4-5

Denne fest var til minne om befrielsen fra Egypts trelldom. Den overbeviste hver israelitts hjerte om den kjennsgjerning at han hadde vært slave under den onde Faraos hånd, men var nå forløst og fri ved Guds makt.

Som Paulus så vakkert uttrykker det i 1. Kor 5,6-8 er dette et forbilde på den store forløsning. Jesus ble korstfestet ikke bare på den samme dag, men på den samme time som da påskelammet ble slaktet. Paulus sier: "Vårt påskelam er jo slaktet, det er Kristus." Hvis Israels folk bare slaktet lammet og ikke la hendene på det, og på denne måten ikke regnet det som sitt stedfortredende offer, så falt hans skyld på hans eget hode. På denne måten må den troende komme til Kristus, Guds påskelam, og legge sine hender på hans hode og bekjenne sine synder og tro at han som døde, - den rettferdige for de urettferdige - bar hans synder på sitt legeme opp på korset.

Ordet påske betyr "å gå forbi". Det første vi finner om påske i Bibelen er i 2. Mosebok kapittel 12. Der gir Herren instruks til Moses at en hver husfar skal ta seg ut et lam. Lammet skulle være årsgammelt, og uten lyte. De skulle så ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på den øverste dørbjelken på de hus hvor de eter det.

Når Paulus i 1 Kor 5,7-8 omtaler Israels påske, fører han med en gang tanken over på Kristus og sier: "Vårt påskelam er jo slaktet: Kristus." Det er derfor hevet over all tvil, at vi i Påskelammet har et forbillede på Kristus.

Med dette for øye vender vi oss til 2. Mos 12,3:

2. Mos 12,3 "Tal til hele Israels menighet og si: På den tiende dag i denne måneden skal hver husfar ta seg ut et lam, ett lam for hvert hus."

Dette leder våre tanker over på en uangitt dag. Gud sa: "På den tiende dag skal dere ta et lam". – Hvilken dag i måneden Gud sa dette, vet vi ikke. At det var en av de foregående ni dager er klart, men ingen vet hvilken av disse det var.

Således ble det på en for oss ukjent dag bestemt og sagt: Dere skal ta et lam –.

Fra denne "ukjente dag" og til den tiende, har så hver husfar utsett seg et bestemt lam og sagt: Når den tiende dag kommer, vil det bli det der.

På denne måten ble altså lammet utvalgt og bestemt til å slaktes før det ble "offisielt" uttatt.

Men hvilken vidunderlig sannhet uttrykker ikke dette forhold med hensyn til vårt påskelam: Kristus! Hør bare hva for eksempel Peter skriver om dette i 1 Pet 1,18-20:

"For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam. Han var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt, og for deres skyld er han blitt åpenbaret ved tidenes ende."

Hvor klart er ikke dette. I evigheten, på et for oss ukjent tidspunkt, ble Kristus utsett til å dø for våre synders skyld. (Apg. 2,23; 4,26; 1 Pet. 2,6.) Fallet og synden som senere kom til, ga bare anledning til å legge for dagen hva Gud i sitt evige råd hadde planlagt og fastsatt.

Når jeg da tror på Kristus Jesus, så tror jeg på intet mindre enn hva Gud fra evighet har forutbestemt til min frelse. Men dermed har jeg en forunderlig fast og trygg grunn å hvile på. Det er en evig grunn. En grunn som står selv når jord og himmel forgår.

"På den tiende dag i denne måned skal dere ta et lam –."

Hvorfor nettopp den tiende dag?

Ja, sier vel noen, dette kan da vel ikke ha noe å bety. Det måtte være en dag og da kunde det like såvel være den tiende som en annen dag.

Det syn kan vi ikke dele. Selv om noen mener at vi gjør "vold på teksten" og allegoriserer, så tror vi like fullt at Gud har hatt en mening med det. Men om vi er i stand til å se den, er en annen sak.

Ett er i alle tilfelle sikkert: Tallet 10 forekommer ofte i Bibelen. Og den som vil ofre forholdet litt oppmerksomhet, vil lett overbevise seg om, at dette tall likeså lite som de andre tall – brukes på slump. Der er plan og mening i alt. Å studere Skriftens bruk av 10-tallet vil her føre for vidt. Vi skal bare eksempelvis nevne at vi har:

- 10 bud
- 10 jomfruer (Mat 25,1ff)
- 10 pund (Luk 19)
- 10 byer (Luk 19)
- 10 tusen talenter (Matt 18)

Når vi forstår disse bud og lignelser, fremgår det meget klart, at Skriften bruker tallet 10 i forbindelse med Guds fordringer på menneskets lydighet og vårt ansvar overfor denne fordring.

Det ligger da nær å tro, at Gud har hatt den samme tanke for øye også her. Og går vi ut fra det, så får den tiende dag i 2. Mos 12, stor verdi. At forløsningslammet skulde uttas nettopp denne dag, taler da til oss om den store sannhet, at da Kristus ble åpenbart i verden, gikk han inn under alle de krav og fordringer Gud hadde på oss.

At han gjorde det, er en ubestridelighet. For vi leser nemlig i Heb 10,5-7:

"Derfor sier han når han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg. Brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om meg – for å gjøre din vilje, Gud."

Men kan der være en mer befriende sannhet, enn denne?

Tenk: Som menneske gikk Kristus inn under hele vårt ansvar. Han kom her ene og alene for å gjøre Guds vilje. Det altseende øye hvilte på ham under hele hans liv. Og alltid så Gud på ham med velbehag. For han feilet aldri. I alle ting tilfredsstilte han Gud.

Men glem nå ikke at dette Gudtilfredsstillende liv levde han for deg!

Først når du tilegner deg dette som ditt, har du gavn av det. Å vite alt om Kristus og holde det for sant, hjelper deg ikke. Med alt det kan du fortapes. Når du ser hva Kristus er og hva han har gjort, så må du gå inn i dette som ditt. Du må skrive det hele over på deg og si: Vel, når han har gjort dette for meg, så har jeg gjort det. Gud har selv gitt meg en stedfortreder, og alt hans verk godtar Gud som om det var gjort av meg.

Dette syn er det som frelser.

Og dette syn er det som befrier og gleder den som er frelst.

Men dette syn kan ingen ta seg til. Det står utelukkende på Åndens levendegjørelse av sannheten. Om derfor noen av leserne ikke eier dette frigjørende syn på Kristus, så vil vi be deg: Ta frem noen av de ord Gud har vitnet om sin Sønn. Se på dem! Lær dem utenat. Dvel ved dem, til de fyller og opptar ditt sinn. Føles alt lukket og stengt, så bry deg ikke om det. Bare se du på ordet: Klyng deg til dem som om det gjaldt livet. Gjør det, og vi tar ansvar for å si deg: Ordet skal frelse deg!! Guds Ånd skal kjennes ved ordet og din fastholden ved det. Og lyset skal komme. Enten plutselig eller snart, vil ordet stråle deg i møte, og du vil se, at Kristi verk er ditt verk. Og dermed er din samvittighet fri.

 

 

2. De usyrede brøds høytid (Chag HaMotzi) - 3. Mos 23,6-8

Denne festen fulgte dagen etter. Surdeig betegner overalt i Skriften det onde og urene. Derfor representerer de usyrede brøds høytid et evangelium som er absolutt rent, usyret, uten judaismens, fariseerismen, saddukeerismens og herodianismens surdeig. Jesus sa: "Se til å ta dere i vare for fariseernes og saddukkeernes surdeig." Se Matt 16,6-12; Mark 8,15; Luk 12,1. Og Paulus sier i 1. Kor 5,6-8: "Det passer dårlig at dere roser dere! Vet dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen? Rens derfor ut den gamle surdeig, så dere kan være ny deig, siden dere jo er usyret. For vårt påskelam er slaktet, Kristus. Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig, ikke med ondskapens og lastens surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød!" Se også Gal 5,9.

Surdeig var forbudt i alle Det gamle testamentes ofringer, som er forbilder på Kristus. Se 3. Mos 2,11. Men noen sier kanskje: Er ikke surdeig et bilde på noe godt, når Jesus sier: "Himlenes rike er likt en surdeig som en kvinne tok og skjulte i tre skjepper mel, til det ble syret alt sammen". Vi svarer: På ingen måte. Kvinnen i denne lignelsen er ikke, som noen tror, i ferd med å bake brød, men det synes å gjelde et matoffer. Og i stedet for å ha salt, som hun burde ha gjort, i overnsstemmelse med den levittiske lov, hadde hun med overlegg i surdeig, som uttrykkelig var forbudt. Resultatet var at det hele ble syret. Denne Jesu lignelse fremstiller for oss fordervelsen i himlenes rike, akkurat som klinten blant hveten er et forbilde på det samme. Se også Matt 13,25. For riktig å kunne forstå disse lignelser i dette kapitlet, må de betraktes under ett.

3. Førstegrødefesten (Reshit Katzir) - 3. Mos 23,9-14

Denne fest ble feiret den følgende sabbat. Det er en slående likhet mellom ordene i 3. Mos 23,11: "... dagen etter sabbaten skal presten svinge det" osv. og Matt 28,1: "Men ved enden av sabbaten, da det lysnet mot den første dag i uken." osv. Førstegrødefesten er et herlig forbilde på Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Han er kalt: "Førstegrøden av de hensovede". "Kristus er førstegrøden" og "den førstefødte av de døde". Ap.gj. 26,23; 1. Kor 15,20-23; Kol 1,18; Åp 1,5.

Jesus sto opp fra de døde, da førstegrøden ble svinget for Gud. Apostelen forteller oss at: "Er Kristus ikke oppstanden, da er vår forkynnelse intet, da er også deres tro intet, .... da er dere ennå i deres synder" 1. Kor 15,14-17.

4. Pinsefesten (Høstfesten, Shavu'ot) - 3. Mos 23,15-22

Syv uker (det er 49 dager) etter førstegrødens fest kom pinsefesten på den femtiende, som også pinse betyr.

Det er ingen vanskelighet å se hva denne fest er forbilde på, da dagen for den Hellige Ånds komme i Det nye testamentet er av samme navn. Jesus var førti dager på jorden etter sin oppstandelse. Se Ap.gj. 1,3. Og ti dager etter hans himmelfart kom Den Hellige Ånd over den første menighet. Se Ap.gj. 2,1. "Og da pinsefestens dag var kommet...", leser vi, "da ble de alle fylt med den Hellige Ånd". Igjen ser vi hvor nøyaktig Guds kalender er. Akkurat som Jesus døde nøyaktig i det samme øyeblikk som tiden for påskefesten, og som han sto opp det samme øyeblikk som tiden for førstegrødefesten, slik kom Ånden da "pinsefestens dag var kommet". "Kjent av Gud er alle hans gjerninger fra verdens begynnelse." (Eng. overs. av Ap.gj. 15,18) Guds tids ur viser alltid rett tid; aldri for fort og aldri for sakte, alltid riktig tid. "Og med ett kom det en lyd fra himmelen som av et fremfarende veldig vær og fylte hele huset der de satt." Ap.gj. 2,2.

Det gamle testamentes pinsefest ble feiret i anledning loven på Sinai berg. Det nye testamentes pinsefest ble feiret i anledning den Hellige Ånds komme på den øvre sal i Jerusalem. Selv om disse to viktige begivenheter er skilt fra hverandre med over 1000 år, inntraff de på samme tid i den jødiske kalender. Den første var Guds lov, skrevet med hans egen finger på steintavler. Den annen var den samme lov skrevet på "hjertets kjødtavler" med den levende Guds Ånd. Se 2 Kor 3,3.

5. Basunens høytid (Yom Teru'ah) - 3. Mos 23,23-25

Denne fest skulle feires i den syvende måned (etter den hebraiske kalender, omkr. sept. måned). Slik var det en tid av over fire måneder mellom pinsefesten og basunens høytid. Disse syv fester faller i grunnen i to grupper, første fire ved årest begynnelse, og de tre siste på slutten av året. Som vi har sett, så er festene ved årets begynnelse forbilde på de større begivenheter i begynnelsen av den evangeliske husholdning; som vi nå skal se, så er de tre store begivenheter som skal finne sted ved denne husholdnings avslutning. Likesom de første fester var et forbilde på de begivenheter som fant sted i forbindelse med Frelserens første komme, slik er de tre siste bilde på begivenheter med hans annet komme. Tidsrommet som ligger mellom peker muligens på tiden mellom Jesu Kristi første og hans andre komme.

Nå vet vi at "basunen" i Det gamle testamentet står særlig i forbindelse med sammenkallelse av Israel til deres hellige sammenkomster. Se 4. Mos 10. I Det nye testamentet er "basunens" nesten alltid i forbindelse med oppstandelsen fra de døde. Basunens høytid, som peker frem til begynnelsen av den tid da de store begivenheter skal finne sted, ved avslutningen av denne tidshusholdning, da Kristus skal komme igjen, kan derfor sues å være et forbilde særlig på to begivenheter: for det første Israels samling i sitt land, som igjen forbereder de senere begivenheter som de to følgende fester er et bilde på, nemlig den store forsoningsdag og løvhyttefesten; og for det andre de helliges oppstandelse når Herren kommer i skyen for å hente sin brud.

Med henblikk på den første av disse begivenheter kan vi referere til Jes 27,13 (hele kapitlet handler om Israels samling i sitt land): "Og det skal skje på den tiden at de skal blåse i et stort horn. Da skal de komme, de fortapte i Assurs land og de fordrevne i landet Egypt, og de skal tilbe Herren på det hellige berg i Jerusalem."

Videre peker basunen hen til oppstandelsen av de døde i Kristus. I Det nye testamentet finner vi mange henvisninger til denne begivenhet. Paulus sier: "Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, brått, i et øyeblikk, ved den siste basunen. For basunen skal lyde, og de døde skal bli reist opp uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet." 1. Kor 15,51f Se også 1. Tess 4,16f. Når Paulus taler om de troende som er døde, så sier han at de er "hensovet i Kristus". Når Jesus kommer, vil derfor basunen vekke disse av deres søvn, likesom en vekkes ved et rop om morgenen. Dette å hensove og våkne gjelder imidlertid bare legemet, ikke ånden, som går bort for å "være med Kristus" (Fil 1,23).

Legg også merke til at det er på oppfyllelsen av det som denne høytid er et bilde på, at vi nå venter. Påsken er over, førstegrødefesten er også over, likeledes pinsen, alt dette hører allerede fortiden til. Den neste fest i Guds underfulle plan som disse fester fremstiller for oss, er basunenes høytid. Derfor venter vi nå på at basunen skal lyde, at Jesus skal komme!

Hvis vi med troskap har feiret alle de fester som har være hittil, la oss da se til at vi ikke er sløve når det gjelder å berede seg til basunens høytid. Det kommer ganske sikkert til å bli dem som ikke er rede når han kommer.

Når vil denne basun lyde? Jesus sa: "Men denne dagen eller timen kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen, ikke engang Sønnen, men bare Faderen." Mark 13,32.

6. Den store forsoningsdag (Yom Kippur) - 3. Mos 23,26-32

Denne festen ble holdt ti dager etter basunens høytid på den tiende dag i den syvende måned. Det var den mest høytidelige og den viktigste av alle årets fester i Israel. Detaljene i denne fest leser vi om i 3. Mos 16. Hele sermonien i alle dens detaljer er et på forbilde på frelsens verk, slik som det ble fullbragt av Kristus i hans stedfortredende offer på korset for den falne menneskeslekt. Med hensyn til den profetiske betydning av denne fest, så sikter den til tiden for Israels nasjonale omvendelse. Den store forsoningsfest var den tid på året da folket sørget over synder og omvendte seg og mottok full forsoning for all deres skyld.

Tiden vil komme da Guds utvalgte folk ikke bare vil vende tilbake fra det land som de er blitt adspredt i og bo i sitt eget land, men tiden vil også komme da de skal se opp til ham som de har gjennomstunget, og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham som en klager over sin førstefødte (Sak 12,10). Profeten Sakarias får først se den korsfestede Messias og Israels nasjonale omvendelse, men han får også se deres renselse. Profeten fortsetter med å si: "På den dagen skal det være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet." (Sak 13,1)

I lyset av disse underfulle forutsigelser om Guds folk og alt det herlige som kommer til å skje i forbindelse med dem burde alle sanne kristne "be om fred for Jerusalem", idet vi bekjenner at det "går dem vel som elsker deg" (Sal 122,6).

7. Løvhyttefesten (Sukkot) - 3. Mos 23,33-44

Dette var den siste og herligste av alle de syv fester. Den ble holdt om høsten på den femtende i den syvende måned, fem dager etter den store forsoningsfest. Det var tiden for nasjonal takksigelse og pris til Herren Gud for årets mange velsignelser, og den peker frem til tiden for Israels fremtidige herlighet. Den er et forbilde på den dag da Israel ikke alene finner full velsignelse i ham, men da han, deres store og herlige Messias, som så lenge har vært forkastet og foraktet av dem, til slutt vil komme for å bo i deres midte i tusenårsrikets herlighet.

Israel hadde vært slaver i Egyptens land, de hadde lenge vandret om i ørkenen på grunn av sine synder. De var kommet i besittelse av Kanaans løftesland, men det varte ikke så lenge. Igjen ble de tatt til fange og spredt omkring blandt nasjonene. Når vil de finne et hvilested? Når skal oppfyllelsen av denne velsignede løvhyttefestens høytid bli virkelighet? Ikke før Jesus, Messias, Israels Kristus, kommer igjen og blir mottatt av sine egne og blir deres konge, ja, også konge for alle nasjoner. Løvhyttefestens høytid er et forbilde på vår Frelsers tusenårige kongedømme.

Profeten Sakarias forteller om denne herlige tid og sier: "Alle de som blir tilbake av alle de hedningefolkene som angrep Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, og for å delta i løvhyttefesten. Men om noen av jordens ætter ikke drar opp til Jerusalem for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, så skal det ikke komme regn hos dem." (Sak 14,16-17)

Ved sitt første komme bodde Jesus iblandt menneskene bare i ca. 33 år, men når han kommer igjen i herlighet, vil han bo hos menneskene i tusen år (Se Åp. 20,4.6; 21,3). I sin jordiske tilværelse tok han tre av sine disipler opp på et fjell og ble forklaret for dem (Matt 17,1-8). Dette vidunderlige må ha minnet Peter om oppfyllelsen av løvhyttefestens høytid, den forherligede Kristus i Israels midte, for han sa: "Herre, det er godt at vi er her! Om du vil, så skal jeg bygge tre hytter her, en til deg, en til Moses og en til Elia.". I sitt brev henviser Peter senere til denne tid, "da vi var sammen med ham på det Hellige berg"... og "var øyenvitner til hans storhet" som pekende til "vår Herre Jesu Kristi makt og gjenkomst", 2. Pet 1,16-19. Dette er den herlige oppfyllelse av det Jesu navn - Immanuel, som betyr "Gud med oss". Da apostelen Johannes beskriver et av sine siste syn, sier han: "Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud." (Åp 21,3).

Et siste overblikk

La oss ta et overblikk over Israels syv fester, som vi har studert, og la oss forsøke å få den viktigste lærdom av hver enkelt:

Påskefesten lærer oss at vi må ha en personlig tro på Jesus Kristus som Guds lam, som utgytte sitt blod som en soning for vår synd.

De usyrede brøds høytid lærer oss at vi som troende skal renses fra det gamle livs urenhet.

Førstegrødefesten lærer oss at vi som kristne skal kjenne Kristi oppstandelseskraft i vårt personlige liv og også "at han alltid lever for å gå i forbønn for oss".

Pinsefesten lærer oss at enhver kristen bør fylles med den Hellige Ånd til liv og tjeneste for ham.

Basunens høytid lærer oss at vi alltis skal våke og være rede til å møte ham i skyen, da vi ikke vet dagen eller timen da basunen skal lyde, som bebuder at Brudgommen kommer.

Den store forsoningsdag lærer oss at vi bør be for Guds utvalgte folk, at de snart må vende seg til deres sanne Messias og finne fred for sine sjeler.

Løvhyttefestens høytid lærer oss at vi bør lengte etter, atbeide for og be om "Herrens dag", når han skal regjere over alle nasjonene på jorden. Da og ikke før vil verden få universal fred.

Hva skal vi vente på?

Til slutt, la oss minne om at de fire første store fester, påsken, de usyrede brøds høytid, førstegrødens høytid og pinsefesten allerede er gått i oppfyllelse. At det hendte i nøyaktig rett tid, er sannelig et bevis på at den femte fest, basunenes høytid, og de to andre fester, også skal inntreffe og nettopp i Guds bestemte tid. "For ennå er det bare en ganske liten stund igjen, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge." (Heb 10,37). Hva skal vi så vente på? På lyden av hans basun. "For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren." (1. Tess 4,16-17).

Jesus sa: "Ja, jeg kommer snart!". La oss alle av hjertet svare: "Amen, ja kom Herre Jesus!" (Åp 22,20).

S5 Box