Studier

Av Sir Charles Marston

(Artikkelen er hentet fra Evangelisk Tidsskrift – organ for profetisk studium og åndelig livs utdypning årgang 1934. Redaktører: Lyder Engh og Ing. Albert Hiorth.)

 

Det gamle testamentes historiske nøyaktighet

Før jeg går over til å behandle dette emne i detaljer, må jeg si at Det gamle testamente er blitt dårlig behandlet gjennom de siste hundre år. Jo mere jeg betrakter saken, jo mere distanseres jeg fra de argumenter som er fremført for å kaste tvil over Det gamle testamentes historiske nøyaktighet. Jeg tror også du ved en nøyaktig undersøkelse vil komme til det resultat at disse argumenter hovedsakelig er bygget på innbilninger.

Det er merkelig hvor mange teorier som er fremsatt og som folk vet er feilaktige, uten at de er i stand til å finne hvor feilen ligger. Feilen vil i de fleste tilfelle ikke finnes i selve tankegangen, men i den oprinnelige antagelse, uttrykt eller ment. Dette har vært særskilt tilfelle i forbindelse med kritikken av Det gamle testamente.

Den første antagelse kritikerne gjorde – hvis uriktighet arkeologien nå har bevist - var den at menneskene i de første tider stod på et lavt kulturelt nivå. Jeg vet ikke om mange av dere har lest dr.Woolleys bok: "Ur i Kaldea", men her i denne bok beretter Woolley om sine utgravninger i Ur, som viser at de stod på et høyt kulturelt nivå. De bodde i hus som var bygget omtrent som våre moderne komplekser, i to etasjers høyde! Noe av det merkeligste de fant i disse hus, var noen kileformede tavler med historiske og matematiske innskrifter.

Det som har størst betydning for oss er å se at skrivning var i alminnelig bruk. Praktisk talt alle kritikere bygger sine teorier pa den antagelse at skrivekunsten var ukjent på denne tiden. Dr. Driver regner med muligheten av at skrivekunsten var kjent, men han regner med at Det gamle testamentes eldste bøker først er nedskrevet omkring det 6. årh. f. Kr., og at de inneholdt tradisjoner som skrev seg fra det 8. og 9. årh. f. Kr. Hvorvidt dette stemmer med det 14. årh.s vidnesbyrd fra Jeriko vil du snart selv være i stand til å bedømme. Det forekommer meg at denne uttalelsen tar det for gitt at skrivning ikke fantes før det 6. årh. f. Kr. Det er i hvert fall tydelig at de fleste representanter for den høyere bibelkritikk bygger på ideen at hebreerne fra Moses til Ussia ikke kunne skrive.

Nå er alle kjent med at alle de kileformede tavler som er gravd fram i Mesopotamia og andre steder i verden, også for en del i Israel og Midt-Østen, viser at den kileformede skrivekunst var kjent allerede fra vannflommens dager. Kritikkernes svar på dette er at det i hvert fall ikke fantes noen  a l f a b e t i s k  skrivning. 

 

Alfabetisk skrivning

Men allerede i 1906 fant Sir Flinders Petrie alfabetisk skrivning under sin ekspedisjon til Sinai, i et tempel kalt Serabit. Og de tavler som blev funnet i Ras Shamra i Syria har bragt for dagen alfabetisk skrift i kileform. Det er interessant å legge merke til at denne alfabetiske skrift som blev funnet i Ras Shamra nettop fremviser de metoder som vi kjenner fra fortellingene, først av Edgar Allan Poe  i «The Gold Beetle» og dernest i Arthur Conan Doyles: «The Dancing Men». Det språk som er brukt i disse inskripsjoner, viser seg å være en foreldet form av det fønikiske språk. Dette igjen er en foreldet form av hebraisk. Slik får vi en meget interessant forbindelse mellom fønikere og hebreere. Dette skal jeg komme tilbake til senere.

Disse inskripsjoner daterer seg helt tilbake til Josvas dager og kan også være enda meget eldre!

Den alfabetiske skrift som blev funnet i Sinai, er særlig viktig på grunn av det faktum at den blev funnet i et tempel for semittisk gudstjeneste. Dette tempel blev forskjønnet og utsmykket av ingen ringere enn den egyptiske prinsesse Hatshepsut. Denne prinsesse var utvilsomt den samme som fant Moses i rørkisten. Følgelig blev dette semittiske tempel utvidet og utsmykket av Moses’ kongelige velgjører. Gudstjenesten i dette tempel lignet i flere henseender den senere tabernakeltjeneste. Man har således funnet alfabetisk skrift i den samme Sinai ørken hvor Moses ledet israelittene.

Med hensyn til kileskriften ser vi klart at det helt fra syndflodens dager ikke fantes en eneste periode hvor ikke de semittiske skriftlærde – for husk, israelittene var en del av det semittiske folkeslag – kunne nedskrive det som hendte.

Hva nå enn kritikerne vil si, så er uansett dette et meget alvorlig nederlag for dem!

 

Den oprinnelige religion

En annen ting som undergraver kritikernes stilling, er opdagelsen av menneskeslektens oprinnelige religion. Noen av dere har vel lest det avsnitt av en av mine artikler som stod i  bladet «The National Message». Der pekte jeg på at dr. Langdon, føreren for den ekspedisjon som fant et bibliotek bestående av tavler med kileskrift ved Kish – omkring tolv kilometer fra Babylon – har ved oversettelsen av disse tavler kommet til den bestemte slutning at menneskets eldste religionshistorie viser en hurtig nedgang fra monoteisme til ytterliggående polyteisme1, og en utbredt tro på onde ånder. Husk at dette særlig angår de semittiske folkeslag.

Dette er i en særlig forstand «historien om menneskets fall».  Noen av dere har kanskje lest dr. Langdons bok «Semitic Mythology». Her behandler han spørsmålet om den oprinnelige religion, og den er meget interessant å lese i lyset av studiene av Det gamle testamente.

Uten å gå nærmere inn på spørsmålet om monoteismen som verdens oprinnelige religion, ønsker jeg å nevne at de arkeologiske opdagelser og antropologenes arbeide, og de bekreftelser som antropologien har fremlagt fra alle verdens kanter har ledet prof. W. Schmidt fra Wien – den ledende autoritet på dette område – til den bestemte slutning at de primitive folk hele verden over faktisk trodde på en høyere intelligens - et høyerestående vesen.

 

Trodde på et høyere vesen

Vi ser dermed at enten vi tar arkeologien eller antropologien, så har deres ledende autoriteter nå kommet til det resultat at den oprinnelige tro var monoteismen. Atter ser vi at de såkalte høyere bibelkritikeres argumenter er uholdbare. De begynner som regel med den antagelse at den oprinnelige religion skrev sig fra drømmer, tilbedelse av fedrene  o.s.v. og gradvis utviklet sig til polyteisme og kun i tidens løp – og etter deres mening først på de hebraiske profeters tid – oppsto monoteismen. Men vi ser at denne teori er den motsatte av den som disse kjensgjerninger nå har ført frem for lyset.

Et annet spørsmål som melder seg i forbindelse med religionen, er den primitive tro på et liv etter dette livet. De av dere som har lest de høyere bibelkritikeres bøker, vet at de antar at det ikke fantes noen tro på et liv etter dette, i hvertfall ikke før på profeten Amos’ tid. Dette er så langt tilfelle som  at dr. Langdon bestemt hevder at den semitiske tro i Babylon (hvorfra semittene kom) mer enn 2000 år f. Kr. også omfattet en himmel for de rettferdige som gudene utvalgte, hvor livets brød og livets vann er. Disse to uttrykk: livets brød og livets vann taler til oss om de to guddommelige gaver som vår frelser Jesus Kristus bragte ned til jorden, ikke bare for rettferdige alene, men også for syndere.

Det er forunderlig å tenke på at denne tro på livets brød og livets vann som de høyeste guddommelige gaver har eksistert ned gjennom alle tider, tilmed lenge før Abraham. Dette viser hvor feil de har tatt som påstår at det ikke fantes noen tro på et kommende liv i den semittiske religion.

Det interessante er at både antropologien og arkeologien atter igjen er kommet til nøyaktig det samme resultat.

Professor Smith skriver: «Alle primitive folk tror uten unntagelse på et liv etter dette». Like overfor dette bevis tror jeg at vi alle må være enige om å forkaste de høyere bibelkritikeres slutninger bygget på den antagelse at monoteismen først opstod pa Amos’ tid, eller at der ikke fantes noen tro på et kommende liv på Abrahams tid.

De som leser sin bibel, vil huske det sted hvor Gud sier til Abraham: «Du skal gå inn  t i l  d i n e  f e d re».  Dette forutsetter straks troen på et liv efter dette. Slik kunne vi fortsette, men det er nok å peke på et eksempel til på hvordan den såkalte høyere bibelkritikk går i stykker på grunn av sine falske teorier.

Det neste jeg ønsker å referere til, er tidspunktet for Israels utgang av Egypt. 

 

Fem ekspedisjoner til Jeriko

Hva jeg ønsker å si her er dette: At så vidt som det er mulig å datere denne begivenhet har vi den tilfredsstillelse å vite at Jeriko blev inntatt og ødelagt av Josva nøyaktig på den tid Bibelen viser, omkring år 1400 f. Kr., kanskje ett eller to år tidligere. Kanskje også tidspunktet kan føres så langt tilbake som til år 1407, som er det år prof. Garstang har akseptert. Dersom Jeriko blev ødelagt år 1400 f. Kr., og Israel vandret i ørkenen i 40 år, vil tiden for utvandringen bli 1440 eller også 1447 f. Kr. Sammenlign dette med året 1220 f. Kr. som er det år de høiere bibelkritikere har akseptert. Vi er altså 220 år tidligere.

Denne villedende "senere tid" førte til overraskende resultater. Fordi monumentene viser at Asers stamme var på sin rette plass i Nord-Israel omkring år 1300 f. Kr., fortsetter kritikerne – på tross av denne kjensgjerning istedetfor å innrømme at deres ide om datoen for utvandringen var gal – å bestride Bibelens tidsangivelse, og lager den teori at Asers stamme i det hele tatt aldri hadde vært i Egypt! Idet de arbeidet efter disse linjer, fant de at de fleste av stammene i det hele tatt aldri hadde vært i Egypten. Og når forfatteren av artikkelen om Josva i den nye «Commentary On Holy Scripture» behandlet dette emne, påpekte han at Josvas bok var uoverensstemmende fordi det var en hentydning i den til Akan av Judas stamme, som efter deres mening aldri hadde vært i Egypt.

Dette er et alvorlig eksempel på hva en fundamental feil i tidsregningen kan føre til og hvordan troen på Det gamle testamentes pålitelighet ødelegges blandt teologiske studenter.

Jeg vil nå referere til noen få opdagelser i forbindelse med Det gamle testamentes tidligere historie.

Dere kjenner kanskje til at der er funnet avleiringer fra syndfloden i Mesopotamia? Først av dr. Langdons ekspedisjon i Kish og senere av dr. Woolley i Kaldeernes Ur. I virkeligheten blev disse beviser på syndfloden funnet på begge steder bare med få dagers mellomrom. Dr. Langdon forteller at der ikke finnes den minste tvil om syndflodens virkelighet, da man tilmed har funnet en hel del tavler hvor innskriften er datert så og så mange år efter floden!

 

Syndflodens virkelige tidspunkt

Bibelstudenter vil huske at den autoriserte eller hebraiske Bibel regner tiden for floden til omkring 276 år før Abraham. Altså omkring 2400 år f. Kr. Men om du studerer Septuaginta, den greske oversettelse av Det gamle testamente, utarbeidet fra den hebraiske omkring 300 år f. Kr., vil du finne at tiden for syndfloden er satt til omkring 3200 f. Kr.

De nåværende langt framskredne undersøkelser synes å støtte Septuagintas tidsangivelse. Og både dr. Langdon og andre arkeologer er enige om at syndfloden fant sted omkring år 3200 f. Kr.

For en bibelkritiker er det meget vanskelig å tro at mennesker, dyr, fugler og slanger var samlet sammen i én båt, Arken, og var det eneste liv, foruten fiskene, som overlevde floden. Men der er visse opdagelser som er meget betydningsfulle til støtte også for dette punkt.

La oss først se på 1. Moseb. 11 kap. Her beskrives adspredelsen av Sem, Kam og Jafet og deres etterkommere. Så langt som vi er istand til å trenge igjennom disse meget fjerne perioder, viser det seg at denne adspredelse virkelig har funnet sted. Det var en adspredelse såvel i rasemessig som geografisk henseende. Således var Kams efterfølgere – som kom fra Kanaan – og på hvem forbannelsen blev lagt, arbeidere.

En stor feil er begått ved å tilskrive amoriterne og kanaanitene stor sivilisasjon. Grunnen til dette er at den egyptiske sivilisasjon er blitt tilskrevet egyptene, selv om den egyptiske rase også var arbeidere. Alt stort innen egyptene kom fra utlendingene. Som en rase var de arbeidere, og i sitt sinn var de arbeidere. Det var tilførselen av fremmed blod og karakter som skapte de underfulle verker i Egypt.

Jeg har ikke anledning nå til å følge Sems og Jafets efterkommere. Du har hørt at Sems efterkommere oprinnelig var monoteister. Det samme var også tilfelle med egyptene, Kams efterfølgere, og der er bevis for at monoteismen også lå til grunn for religionen hos Jafets efterkommere. Og når en betrakter antropologiens vitnesbyrd om monoteismen som den oprinnelige tro blandt de primitive folkeslag, og den videre kjensgjerning at nesten alle verdens folkeslag har beretninger om en stor vannflom, er en nødt til å si at der er mange bevis på at syndfloden var en meget større katastrofe enn alminnelig antatt.

 

I Sargon av Agades tid

I følge de kileformede inskripsjoner kom det semitiske folkeslag til verdighet først. Sargon av Agade's regjeringstid er satt til år 2751 f. Kr. Denne tidsbestemmelse er basert på astrologiske slutninger og skal være ganske nøiaktig. Agade skal være et sted i Mesopotamia, men er ennå ikke funnet. Sargon påstår at han i sine seierstog trengte frem like til strandbredden av Middelhavet og til Syrias kyster.

Heroditus begynner sin historie med en beretning om fønikerne, og de tall han opgir viser at Tyrus blev grunnlagt år 2746 f. Kr. Det viser sig altså å være den samme tid som når Sargon trengte frem til Middelhavets kystbredder. Hvordan dette nå enn forholder seg, så ser det ikke ut til å være tvil om at semittene – det folk hvorfra Abraham kom – hadde trengt frem til Middelhavets kyster 600 år før Abraham, og at dette er fønikerne.

Jeg har allerede referert til Ram Shamra-tavlene, som er skrevet på et språk som kan kalles arkaisk-fønisisk, eller arkaisk-hebraisk. Disse Ram Shamra-tavler er av religiøs karakter, og ennskjønt de er blandet med en hel del polyteisme og mytologi, inneholder de allikevel – såvidt jeg vet – alle de navn på guddommen som er brukt i vårt Gamle Testamente. «EL», som er det navn på Gud som er mest brukt i det Gamle testamente, står her som den høyeste guddom.

«Elohim» som er flertallsformen for Gud og som er brukt i den første setning i 1. Mosebok: «I begynnelsen skapte Elohim himlen og jorden. . .» finnes også ofte på tavlene. Det er også ganske nylig bekjentgjort at navnet «Yahwe» finnes på disse tavler som «Yah» eller «Jah». Dette er så meget mer interessant som dr. Langdon i sin studie av den kileformede skrift uttaler, at det ord vi oversetter med Yahwe i det Gamle Testamente oprinnelig blev skrevet som «Yah» eller «Jah». Disse tavler var funnet i Mesopotamia. Og de refererer også til religiøse offer og handlinger som inneholder hentydninger til «førstegrøden», «syndoffere», «brennoffere» og «takkoffere». Disse er de samme religiøse offer og handlinger som Moses innstiftet i ørkenen. Tidspunktet er også omtrent det samme. Vi finner således at de var en del av det store semitiske folks religion på denne tid.

La meg for et øyeblikk forlate Ram Shamra og vende tilbake til Sinai. Det tempel som jeg refererte til på Sinai blev brukt av de semitiske gruvearbeidere som arbeidet i de omkringliggende turquosi2 gruver. Der finner vi også igjen religiøs tilbedelse før Moses tid i likhet med den som er beskrevet i det Gamle Testamentes tidligste bøker. Der fantes bekkener som var brukt til seremoniell trenselse, således som foreskrevet for Tabernaklet. Der fantes også stener opsatt på sovesteder, lik den som Jakob satte opp i Betel.

Således tilhørte både fønikerne og de semitiske tilbedere i Sinai det samme folkeslag som Abraham. Og disses religiøse handlinger var i slekt med de som Moses innstiftet.

 

Hyksis eller hyrdekongene

Josefus, som siterer den egyptiske historiker Manetho, forteller at disse konger inntok og regjerte over Egypt i et tidsrom av 515 år. Og slik vår undersøkelse nå fører oss, må også disse tilhøre det semitiske folkeslag. Jeg er derfor tilbøyelig til å identifisere Hyksos med hebreerne, idet jeg alltid minnes at Abraham ikke var den eneste hebreer. Der er steder i 1.Mosebok som leder oss til å anta at ordet «hebreer» også blev brukt om andre enn Jakobs barn. Da Josef blev fanget og ført til Egypt sier han: "Ut av hebreernes land blev jeg ført". Det synes utenkelig at disse hebreer var bare Josefs elleve brødre. Josefus, den store jødiske historiker, sier selv om Hyksos «våre fedre». Disse Hyksos var et slags aristokrati. Selve ordet betyr «Royal Shasu». De var et aristokrati fra Frat-dalen. De trengte først inn i Syria og ved hjelp av sine brødre, fønikerne, strømmet de gjennem Kanaan, lenge før Abrahams tid, og bosatte seg i Gasa. Denne byen, som Sir Flinders Petrie nå graver ut, ble deres store sjøhavn og landingsted i Egypt.

Sir Flinders Petrie innvier de siste år av sitt verdifulle liv til utgravninger ved grensen mellom Egypt og Israel for avgjørende å kunne fastslå spørsmålet om Hyksos og tiden for deres okkupasjon.

I det gamle merkverdige Gasa har han funnet fem palasser, det ene under det andre. Det eldste av disse palasser, og visstnok det fineste, er fra år 3000 f. Kr. Husene tyder endog på en større sivilisasjon enn i Kaldeernes Ur. Gasa blev forlatt omkring Thotmes III’s tid, og var et meget større sted enn Jeriko. Ruinene ligner for en del Pompeis ruiner. Her blev en stad forlatt på grunn av malaria. Husene står 8 og 9 fot høie, med ubeskadigede gater. Disse hus viser, som jeg sa, en høy sivilisasjon. De hadde baderom og andre bekvemmeligheter som på mange måter måter ligner moderne bad.

Sir Flinders tror at Hyksos erobring av Egypt blevutført ved hjelp av hester og vogner. Egypterne i de dager hadde aldri sett hester og vogner. Disse Hyksos kom fra Norden, og med sine hester og vogner jaget de Egypts fyrster opp langs med Nilen til nærheten av Sudan, og styrte deretter landet i 5 av 6 hundre år.

Den tanke at disse Hyksos var hebreere, som også Josefus påstår, opklarer et mysterium som har villedet bibelkritikkerne. Hebreerne fikk ikke sitt språk og sin kultur fra kananitene, men disse siste fikk det fra hebreerne. Og det som hører med til språket hører også med til skrivningen. Hyksos medbragte de kileformede skrifttegn fra Babylonia, og utviklet, i forbindelse med den fønikiske gren av sitt folk, den alfabetiske skrift. I dette historiske lys får også beretningen i 1. Mos. 14 om Kedorlaomers inntog, ny betydning. Den Hellige Skrift forteller oss at kongene av Sodoma og Gomorra og andre steder, i tolv år betalte skatt til Elams konge.

 

Kedorlaomer, Elams konge

Når du studerer Bibelkartene og finner stedene Elam og Det døde hav, undres du kanskje på hva Kedolaomer, kongen i Elam, hadde å gjøre med et sted som lå så langt borte. Det er bare noen få dager siden Sir Flinders Petrie fortalte meg at den kultur som preget Hyksos var elamitisk. Slik kunne vel en elamitisk konge være like interessert i steder ved enden av Jordan-dalen som i Gasa ved kysten.

Professor Garstangs ekspedisjon til Jeriko i 1933 har vist, at det Jeriko som eksisterte før Josvas tid, og hvis rester ligger under ruinene av det Jeriko som Josva inntok, i virkeligheten var en stor lagerby for Hyksos. Men Elam var Sems eldste sønn, derfor var Kedorlaomer også en semitt. Og dersom han ønsket et sted, hvor man kunde innsamle skatt fra kongene, var intet sted mere beleilig enn Jeriko, øverst ved enden av Det døde hav. En undersøkelse av beretningen om hvordan disse kongene ble overvunnet, leder til den slutning at slaget må ha funnet sted like utenfor Jerikos murer.

Vi vet at Abraham med 318 av sine tjenere satte etter Kedorlaomer og hans allierte, overvant dem og befridde Lot. Derefter kom Melkisedek ut for å velsigne Abraham. Melkisedek var konge i Salem.

 

Hvem var Melkisedek?

Navnet Melkisedek = «Melki Zedek». Senere leser vi om en konge i Salem,eller Jerusalem, som hette «Adoni Zedek». Spørsmålet er derfor: Hvem var «Zedek»? De rabbinske legender, som fører tilbake til meget gamle tider, forteller at Melkisedek var selve patriarken Sem.

Ras Shamra-inskripsjonene vitner tilfeldigvis om påliteligheten av en fønikisk historie, skrevet av en gammel vismann ved navn San Sanchuniathon. Han skal ha levd før beleiringen av Troya (1179 f. Kr.). Han gir oplysninger fra fønikiske skrifter 800 år tidligere. Dette fører oss næsten tilbake til Abrahams tid.

Sanchuniathon forteller at fønikernes oprinnelige guddom var El Elyon. Vi har derfor en direkte forbindelse mellem disse tidlige fønikiske skrifter og El Elyon, for hvem Melkisedek var prest. Dessuten føyer han navnet Sydyc til Sem, og det er tydelig at Sydyc er det samme navn som Zedek. Så, enten Melkisedek var Sem eller ikke, hadde han i hvert fall et navn som forener ham med Sem og gir rom for den tanke at han var en av de Hyksos som fremdeles tilbad sin oprinnelige guddom El Elyon.

 

Moses

Der er funnet mange ting som vitner om Mose' liv. Datoene viser at Moses formynderinne var prinsesse Hatshepsut. Hun styrte Egypten under Thotmes II’s hele regjeringstid og under de første 14 år av Thotmes III. Tidsangivelsen fra Jeriko angir den nøyaktige periode av Moses liv som Hatshepsut levde.

 

Tel-el-Amarna-tavlene

Disse egyptiske funn inneholder en appell til den egyptiske konge Farao Amenhetep III, og hans efterfølger Akhenaton, Tut-ank-Amens svigerfar, om å komme og redde dem av Hibirus hender. Hvem var Hibiru? Dr. Langdon sier at disse finnes på de mesopotamiske kileskrifttavler, og han nærer ingen tvil om att Hibiru var hebreerne. Vi har således et selvstendig bevis for at Kanaans erobring av Israel under Josva fant sted under Amenhetep III’s regjering omkring år 1400 f. Kr. Dersom noen tviler på denne identifisering (gjenkjennelse) av Hibiru, har vi et annet bevis som kanskje kan være enda mer overbevisende. En agnostisk journal skrev for noen måneder siden om disse arkeologiske opdagelser fra Jeriko: «Hvordan vet vi at en mann ved navn Josva noensinne har levd? Vis oss navnet Josva, og vi vil tro.»

Navnet Josva finnes på en av disse kileskrifttavlene funnet i Tel-el-Amarna....

Noter:
1. Monoteisme: troen på en Gud. Polyteisme: troen på mange guder.
2. En slags sten.

S5 Box