Hypergrace

  • Det nye nådebudskapet

     

     

     

    INNLEDNING

     

     

     

    Et viktig element i den kristne tro og lære, er å drive med det som betegnes med det flotte ordet apologetikk. Ordet stammer fra gresk og betyr "systematisk forsvar av et standpunkt, lære eller doktrine". Begrepet kommer fra det greske ordet "apologia", som betyr forsvar av en posisjon mot et angrep. 

     

    Fra ordet apologetikk har vi også ordet apologet. Ordet apologet betyr egentlig "en som holder en forsvarstale" eller kommer med en begrunnet unnskyldning, en såkalt apologi (jamfør det engelske apology). Men begrepet benyttes især om teologer som forsvarer den kristne tro mot angrep.

     

     

    I kristen sammenheng er en apologet en trosforsvarer som vil vokte evangelienes budskap eller dogmer når disse blir truet, uansett hvem eller hvor trusselen kommer fra.

     

     

     

    "Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den troen som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige. For noen mennesker har sneket seg inn - noen som denne dommen allerede for lenge siden er oppskrevet for: De er ugudelige, de forvender vår Guds nåde til skamløshet, og de fornekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus."(Judas vers 3-4)

     

     

     

     

    1. EN NYRENNESSANSE FOR ANTINOMISMEN

     

     

     

    Blandt kristne i den vestlige verden ser vi idag en oppblomstring av et “nytt nådebudskap”, noe som egentlig ikke er annet enn en gjenoppliving av en gammel ubibelsk doktrine som kalles for antinomisme.

     

    Ordet antinomisme kommer fra to greske ord. Det er ordet «anti» som betyr «mot», og «nomos» som betyr «lov». Antinomisme betyr dermed «mot loven», eller «lovløshet».

     

    Det første ordet «anti» betyr «imot» eller «i stedet for», og tilsvarer vårt norske ord «anti», som betyr «imot».

     

    Den andre halvdelen av ordet som er ordet «nomos», betyr:

    (1) en lov, regel, standard.

    (2) en naturlig regel eller moralsk oppførsel.

     

     

    Dette er det samme ordet som er oversatt med «lov» (nomos) i Romerne 3:31.

     

    «Setter vi da loven (nomos) ut av kraft ved troen? Langt ifra! Tvert imot stadfester vi loven (nomos)».

     

    Følgelig, når disse to greske ord «anti» og «nomos» kombineres, gir det meningen: lovløshet, uten, i motsetning til, eller imot lover, normer eller regler for moralsk oppførsel.

     

    Antinomi var et ord som først ble brukt av Martin Luther, som et gjensvar til de som mente man bare kunne synde på nåden, noe som også blir kalt “billig nåde”.

     

     

    Teologisk er antinomismen troen på at det ikke finnes noen moralske lover som Gud forventer eller krever at kristne skal adlyde. Antinomismen tar dermed en bibelsk undervisning til en ubibelsk konklusjon. La oss se hva som er den bibelske lære og videre hva som da blir en ubibelsk konklusjon.

     

    Den bibelske lære er at kristne ikke skal anvende Det Gamle Testamentes lov som et middel til frelse. Da Jesus Kristus døde på korset, oppfylte Han nemlig den gammeltestamentlige loven. Her har vi noen meget klare skriftsteder:

     

    “For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror.”(Romerne 10:4)

     

    “Men før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt inntil den tro som skulle komme, ble åpenbart. Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro. Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren.”(Galaterne 3:23-25)

     

    “For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da han ved sitt kjød avskaffet den loven som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte han fiendskapet.”(Efeserne 2:14-16)

     

    Denne læren om frelse ved nåden alene er en bærebjelke i den evangeliske troslære som kom som en frukt av reformasjonen. Vi fikk begrepet “Sola gratia”, som betyr “nåden alene”.

     

    Den ubibelske konklusjonen fra dette, er at det er ingen moralsk lov som Gud forventer at kristne skal adlyde. Antinomismen er dermed ubibelsk i at den overbetoner og forvrenger betydningen av Guds nåde og favør.

     

    A.W. Tozer definerer i sin siste bok, “Paths to Power” (1911), antinomi på denne måten:

     

     

    «Det kristne budskap er i vår tid dypt påvirket av den gamle fiende av rettferdighet, antinomisme. Antinomismens trosbekjennelse er lett uttalt: Vi er frelst ved tro alene, gjerninger har ingen plass i frelsen. Gjerninger er arbeid, og er derfor av ingen betydelse.

     

    Hva vi gjør betyr ingen ting så lenge vi tror rett. Skille mellom tro og handling er absolutt og endelig. Spørsmålet om synd er avgjort en gang for alle av korset. All form for handling er utenfor sirkelen av tro og kan derfor ikke komme mellom den troende og Gud.

     

    Slik er læren om antinomisme i korte trekk. Og så fullt har det gjennomsyret det grunnleggende element i moderne kristendom at den er godtatt av den religiøse masse som selve sannheten om Gud. Antinomisme er læren om nåden, båret av ukorrekt logikk, til absurditet. Den tar læren om rettferdiggjørelse ved tro og vrir den til deformasjon».

     

    Charles Finney omtalte antinomismen slik:

     

     

    «Antinomisme er den motsatte ytterligheten til legalisme. Hos legalismen er alt arbeid (gjerninger), i antinomien er det ikke noe arbeid. Bekjennende har gitt opp hele sitt liv til Kristus, de har kastet alt ansvar over på Ham, og gjør nå ingenting. Under påskudd av å være ledet av Ånden og av å vente på Gud til å åpenbare sin vilje for dem, gir de seg nå over til åndelig latskap (indolence)».

     

     

     

     

    2. GUDS ORD AVVISER ANTINOMISME

     

     

     

     

    Apostelen Paulus behandler spørsmålet om antinomismen i starten av Romerbrevets 6 kapittel.

     

    «Hva skal vi si da? Skal vi fortsette å synde så nåden kan ble enda større? Langt derifra! Vi som døde fra synden, hvordan kan vi fortsette å leve i den?»(Romerne 6:1-2)

     

    Det vanligste angrep på læren om frelse ved nåden alene, er at dette oppmuntrer til synd. En kan jo undres: "Dersom jeg er frelst av nåde og alle mine synder er tilgitt, hvorfor kan jeg ikke dermed synde så mye jeg vil?"

     

    Men denne tenkningen er ikke et resultat av sann omvendelse, fordi sann omvendelse gir et større ønske om å adlyde Gud, ikke et mindre ønske. Guds ønske og vårt ønske når vi er gjenfødt ved Hans Ånd, er at vi streber etter å ikke synde!

     

    “Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige.”(1 Johannes 2:1)

     

    Vårt svar er å vie våre liv til Ham i kjærlighet, tilbedelse og takknemlighet for hva Han har gjort for oss.

     

    “Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste. Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne.”(Romerne 12:1-2)

     

    En annen årsak til at antinomismen er ubibelsk er at der faktisk er en lov som Gud forventer at vi skal adlyde. Jesus sier faktisk at dersom du elsker Ham, så holder du også Hans bud.

     

    “Den som har mine bud og holder fast på dem, han er den som elsker meg. Og den som elsker meg, skal bli elsket av min Far. Og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.”(Johannes 14:21)

     

     «For dette er Guds kjærlighet, at vi holder Hans bud. Og Hans bud er ikke tunge å bære.» (1 Johannes 5:3)

     

    Antinomismen er i strid med alt det Bibelen lærer. Gud forventer at vi skal leve et liv i moral, integritet og kjærlighet. Jesus frigjorde oss fra de tyngende bud i Det Gamle Testamentet. Dette gir oss ikke en lisens til synd, men snarere en nådespakt. Det faktum at vi er frigjort fra lovens krav burde resultere i at vi lever i desto større lydighet mot Jesu bud.

     

    “Ved dette vet vi at vi har lært ham å kjenne, om vi holder fast på hans bud. Den som sier: Jeg kjenner ham! - og ikke holder fast på hans bud, han er en løgner, og sannheten er ikke i ham. Men den som holder fast på hans ord, i ham er sannelig Guds kjærlighet blitt fullkommen. Av dette vet vi at vi er i ham. Den som sier at han blir i ham, han er også skyldig til å vandre slik som han vandret.”(1 Johannes 2:3-6)

     

    La oss se på noen flere skriftsteder som klart avviser antinomismen. Vi starter med et par uttalelser fra Jesus.

     

    “Menneskesønnen skal sende ut sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt som volder anstøt, og de som lever i lovløshet (antinomi).”(Matteus 13:41)

     

    “Og fordi lovløsheten (antinomi) tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste.”(Matteus 24:12)

     

    Dette er meget interessant, fordi de som forkynner antinomisme vil si at det er Guds kjærlighet og nåde som gjør at vi nå ikke behøver å gjøre noen ting, kun hvile i Guds nåde. For det er ingen bud lenger som vi trenger å holde.

    Men Jesus sier jo det motsatte! Når man forkynner et lovløst evangelium er ikke dette kjærlighetens evangelium, men snarere et resultat av at kjærligheten er blitt kald! Når Han da sier at et endetidstegn vil være at kjærligheten blir kald hos de fleste, så henvender Han seg ikke først og fremst til de vantro. Han taler om dem som tror og sier at det kommer en tid hvor nådens og kjærlighetens evangelium forvrenges. Lovløshet (antinomisme) tar overhand nettopp fordi kjærligheten er blitt kald.

     

    La oss nå se litt på hva Paulus skriver om antinomisme.

     

    “Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med lovløshet (antinomi)? Eller hva samfunn har lys med mørke?”(2 Korinter 6:14)

     

    Nokså klare ord fra Paulus. Han spør rett ut hvilken delaktighet rettferdighet har men antinomy (lovløshet)? Dette er interessant, med tanke på at man i dag ser flere og flere som tar til orde for at Paulus kom med “det fulle evangeliet” og at hele Det Nye Testamente må ses i lys av det Paulus skriver.

    Et av Paulus’ hovedbudskap var budskapet om rettferdiggjørelse ved tro. Vi finner dette i flere av hans brever, men særlig i Romerbrevets 8 første kapitler. Da er det interessant å se at den samme Paulus advarer mot å blande budskapet om rettferdighet med lovløshet (antinomi).

     

    “For lovløshetens (antinomismens) hemmelighet er alt virksom, bare at den som nå holder igjen, må bli tatt bort.”(2 Tessaloniker 2:7)

     

    Her går Paulus enda lenger, og kaller antinomismen for “lovløshetens hemmelighet”. Slik jeg ser dette, ligger det i ordene fra Paulus at et lovløst evangelium (antinomisme) vil bane vei for den kommende Antikrist. Vi lar dette ligge nå, men det er en interessant betraktning.

     

     

     

     

    3. HYPERGRACE – EN NY NÅDELÆRE

     

     

     

     

    Begrepet hypernåde (på engelsk: “Hyper-grace”) blir brukt for å beskrive en ny bølge av undervisning som legger stor vekt på Guds nåde, noe som samtidig fører til nedtoning og tilmed utelukkelse av andre viktige læresetninger, som omvendelse og syndsbekjennelse.

     

     

    Hypernåde forkynnere hevder at Gud allerede har tilgitt all synd, både i fortid, nåtid og fremtid. Dermed trenger ikke en troende kristen å bekjenne sine synder. Den nye “hypernådelæren” sier at når Gud ser på oss, ser han bare hellige og rettferdige mennesker. Vi må derfor kun ha vårt fokus på Jesus, og ikke fokusere på synd.

     

    En av premissleverandørene for dette nye nådebudskapet, er Joseph Prince. Han forkynner at vi fikk Guds tilgivelse allerede da vi tok imot troen på Jesu sonoffer. Dette ble gitt en gang for alle, og gjelder for alle mennesker til alle tider – dvs fortid, samtid og framtid.

     

     

    Videre sier Prince at tilgivelsen kan illustreres med en ferdig betalt regning for all vår skyld gjennom hele livet. Vi har blitt født på nytt. Dermed har vår ånd fått Guds hellige natur. Derfor anklager vår samvittighet oss når vi bedrøver Den Hellige Ånd.

     

     

    Prince fortsetter og sier at vi kan erkjenne feil i våre samtaler med Gud, men Gud fordømmer eller straffer oss ikke, f eks ved å svekke fellesskapet med oss. Prince illustrerer det å vandre i lyset, som en “nådedusj” som kontinuerlig vasker oss rene for ubevisst og bevisst synd. Å leve i åndelig fellesskap med Gud, som er lyset, er en pågående renselsesprosess.

    Skriftstedet som Prince bruker for å underbygge dette, er følgende ord fra apostelen Johannes:

    “Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.”(1 Johannes 1:6-7)

     

    Det hele handler altså om å vandre i lyset. Da er vi i Guds nådedusj, som kontinuerlig vasker oss og renser oss fra all synd.

     

    Denne Hypernåde undervisningen er et godt eksempel på det å blande sannhet med feil. Å vektlegge skjønnheten og kraften i Guds nåde er bra, men disse nådelærerne neglisjerer det Paulus kaller for å forkynne "hele Guds råd".

     

     

    “For jeg har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt dere hele Guds råd.” (Ap gjerninger  20:27).

     

     

    Vi trenger å forstå at det å tre frem for nådens trone og takke Ham for at Han tilgir oss for alle syndene vi kommer til å gjøre i framtiden, beviser at vi ikke eier spor av Gudsfrykt. Det kan sammenlignes med å gå inn til naboen og på forskudd takke ham for at han vil tilgi alt det gale vi vil gjøre mot ham framtiden.

     

     

     

     

    4. Å BEKJENNE SINE SYNDER

     

     

     

     

    Det er sant at vi som kristne har blitt tilgitt av Gud. Men det betyr ikke at vi aldri trenger å bekjenne vår synd!

     

     

    De nye nådeforkynnerne er enige om at vi trenger å bekjenne våre synder overfor andre mennesker som vi har forbrutt oss imot. Men samtidig sier man at en trenger ikke å bekjenne sine synder innfor Gud. “Gud har da ikke noe problem med våre synder”, blir det sagt. Man viser også til at ettersom Gud allerede har tilgitt oss alle våre synder, trenger vi ikke lenger å minne Ham på det som har med våre synder å gjøre. Med våre medmennesker blir det derimot noe annet. Her trenger vi å gjøre opp.

    La oss se litt på dette. Vi ser på et viktig skrifsted i Jakobs brev.

     

    “Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning.” (Jakob 5:16)

     

    Skal vi bekjenner våre synder for hverandre, hvorfor skulle vi ikke også behøve å bekjenne dem for Gud, siden enhver synd til syvende og sist er en synd mot Gud?

    Hva det vil si å bekjenne våre synder, kan vi lære av Davids ord i Sal 32:3,5:

     

    «Så lenge jeg tidde (om det jeg hadde gjort, min store synd) var mine bein skjøre, idet jeg stønnet hele dagen....men jeg sa: «Jeg vil bekjenne mine overtredelser for Herren. Og du tok bort min syndeskyld».

     

     

    Vi ser at denne bekjennelsen skjer overfor Herren. «Jeg vil bekjenne for Herren», sier David. Da skjønner vi at når han sier han «tidde», var det også en holdning han inntok overfor Herren.

     

     

    Men hva vil det si, spør kanskje noen. Er det mulig å tie om noe overfor Herren? Alt er jo åpent og bart for hans øyne!

     

     

    Jo, dette er noe erfaringen viser oss. I Davids munn betyr det egentlig å holde sin synd, sin dårlige og syke samvittighet på en viss avstand fra Gud. Syndserkjennelsen skal liksom helst få kjøles ned litt, før en er innstilt på å gå fram til nådestolen, falle ned for Gud, erkjenne synden og be om tilgivelse og nåde.

     

     

    Men dette ordet kan også sies å tale om alle denne verdens mennesker, som går der døde, og ikke vil omvende seg. For hele verden går og tier med sine synder overfor Herren. Derfor lever de i sin ufrelste, ulykkelige tilstand. De kjenner ikke synden, og har derfor ikke mulighet for å bekjenne den rett.

     

     

    Derfor betyr ordet «bekjenne» å omvende seg, lære å kjenne sin synd rett, den overhengende forbannelsen som hviler over en, og søke nåde i Kristus. Dette er da også alt som kreves for å få del i den forlatelsen som allerede er oppnådd gjennom Kristi fullbrakte verk.

     

     

    “Vær meg nådig, Gud, i din miskunnhet! Utslett mine overtredelser etter din store barmhjertighet! Vask meg vel, så jeg blir fri for misgjerning, og rens meg fra min synd! For mine overtredelser kjenner jeg, og min synd står alltid for meg. Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort…” (Salme 51:3-6)

     

    “Og når dere står og ber, så tilgi om dere har noe imot noen, for at også deres Far i himmelen skal tilgi dere deres overtredelser.” (Markus 11:25)

     

    Her ser vi at det med å bekjenne våre synder og gjøre opp overfor våre medmennesker også får konsekvenser i vårt forhold til Gud. Dersom vi ikke bekjenner våre synder, får vi heller ikke tilgivelse fra vår Gud!

     

    ”For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, da skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt.” (Matteus 6:14-15)

     

    Her ser vi at vår egen tilgivelse avhenger av at vi evner å tilgi andre.

     

    Jesus sier det ganske klart: Dersom vi tilgir, så skal også vår himmelske Far tilgi oss! Dette er altså nøkkelen: Tilgi og du skal selv bli tilgitt!

     

    ”Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Tilgi, så skal dere bli tilgitt.”  (Lukas 6:37)

     

    Å tilgi andre er selvsagt ikke et prestasjonsverk for å gjøre oss fortjent til frelse. Likevel er det slik at det å leve i samfunn med Gud krever omvendelse fra synder som vi begår i hverdagen. Bibelen sier klart at vi må bekjenne våre synder og dermed få tilgivelse.

     

    Å nekte å tilgi viser mangel på takknemlighet over den nåde og miskunnhet som vi selv har mottatt fra Gud. Det må være en samklang mellom det å få tilgivelse av vår himmelske Far og det å tilgi vår neste.Om vi ikke tilgir andre, så avviser vi faktisk Guds tilgivelse til oss!

     

    “Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss.”(1 Johannes 1:6-10)

     

    I disse versene bør vi legge spesielt merke til ordet dersom....

     

    • Dersom vi sier vi har samfunn mad Han, men vandrer i mørket.....
    • Dersom vi sier at vi ikke har synd.....
    • Dersom vi bekjenner våre synder.....
    • Dersom vi sier at vi ikke har syndet.....

     

    De nye nådeforkynnerne er veldig glad i vers 7, som sier:

     

    "Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd."

     

    Dette er den såkalte "nådedusjen" som Joseph Prince taler så flittig om. Hans budskap er at så lenge du vandrer i lyset, så er du i en kontinuerlig "nådedusj" der Jesu blod renser deg fra alle mistak du gjør i hverdagen.

     

    Denne læren er skummel, fordi det neste man da sier, er at vi ikke trenger å bekjenne våre synder! Det holder å "la nådedusjen ta seg av det".

     

    Men det er vranglære! Fordi vers 9 sier helt uttrykkelig:

     

    "Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet."

     

    Her ligger et viktig dersom... Og når Guds Ord taler om noe, vil jeg holde meg til det Ordet sier! Dette er en årsak/virkning uttalelse, som viser at vi ikke kan ha det andre uten det første. Vi kan ikke ha konsekvensen uten betingelsen.

     

     

    Hva er så forutsetningen for at Gud "er trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet"?

     

     

    Svaret gir seg selv: Dersom vi bekjenner våre synder....

     

    Som jeg har sagt før så tror jeg ikke at dette betyr at du må huske hver en bidige gale ting du har gjort, for så å bekjenne dette.

     

    Men hver gang Den Hellige Ånd minner oss om synd, så skal vi faktisk bekjenne!

     

    Jeg blir iblandt manet av Ånden i mitt indre til å komme fram for Gud og si: "Herre, tilgi meg alle mine overtredelser og synder." Da er det nok ikke slik at alt blir nevnt med ord. Det er nok ikke slik at jeg alltid husker alt dette, slik at jeg kan nevne det.

     

     

    Men når jeg ber Ham om å tilgi alt, så mener jeg alt og det forstår selvsagt også Ham. Det som da skjer, er at Han da minner meg på visse saker som Han vil jeg skal sette ord på og nevne ved navn. Dette slår aldri feil.

     

    Jeg driver ikke dermed og leter etter synder. Men det er viktig å være såpass tålmodig i Guds nærhet at Han rekker å svare og tale inn i våre liv. Bønn er ikke monolog, men dialog.

     

    Også David skriver om dette.

    “Hvem merker vel alle sine feiltrinn? Tilgi meg hver ubevisst synd!”(Salme 19:13)

     

    Dersom Gud har uttalt at dine fremtidige synder er tilgitt, på samme måte som Han har uttalt at dine tidligere synder tilgitt, hvorfor adresserer da Paulus og andre nytestamentlige forfattere disse syndene i sine brev? Og hvorfor tar Jesus et så klart oppgjør med synd i Åpenbaringen kapittel 2 og 3?

     

     

    Vi vet at Gud ikke minner oss om våre tidligere bekjente synder, siden han har tilgitt og "glemt" dem. Men hvorfor gjør Han det da med våre nåværende synder, og hvorfor advarer Han oss om farene ved å falle i disse syndene, dersom Han har tilgitt og glemt dem på forhånd?

     

     

     

     

    5. FORSONINGSDAGEN OG DET DAGLIGE OFFER

     

     

     

     

    I 3 Mosebok 16 beskrives Den Store Forsoningsdagen. Kapitlet forteller at på den store Forsoningsdagen gikk Ypperstepresten inn i Det Aller Helligste med blod fra syndofferet. Her leser vi at "på denne ene dag skal det gjøres soning for dere så dere blir rene for Herren for alle deres synder." (3 Mosebok 16:30)

     

    På Forsoningsdagen (Yom Kippur) ble blodet av syndofferet båret inn i Det Aller Helligste og stenket der foran Guds åsyn. Syndofferet derimot, ble ofret for alles øyne i Tabernaklets forgård. Det som foregikk her var synlig for hele forsamlingen. Men Gud bød at kun ypperstepresten selv (Aron) skulle gå inn i selve Tabernaklet. Der gikk han gjennom Det Hellige og like inn i Det Aller Helligste, der han stenket blodet på alteret som en soning for folkets synder.

     

    Men dette er kun et forbilde på den sanne forsoning - Jesu Forsoning! 

     

    ”Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk han gjennom det teltet som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender - det vil si: som ikke er av denne skapning. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning. For så sant blodet av bukker og okser, og asken av en kvige, helliger til kjødets renhet når det blir stenket på dem som er urene, hvor mye mer skal da Kristi blod- han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer - rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud! Derfor er han mellommann for en ny pakt, for at de som er kalt, skal få den evige arven som var lovt, etter at det har funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første pakt.” (Hebreerne 9:11-15)

     

    Jesus er vår Yppersteprest! Han gikk inn i selve Himmelen og bar fram sitt eget blod på det himmelske alter, i Det Himmelske Tabernakel. Således fant Han en evig forløsning!

     

    ”For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdommen. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld. Heller ikke gikk han inn der for å ofre seg selv flere ganger, slik ypperstepresten hvert år går inn i helligdommen med fremmed blod. I så fall måtte han ha lidd mange ganger fra verden ble grunnlagt. Men nå er han blitt åpenbart én gang ved tidenes ende for å ta bort synden ved sitt offer.”  (Hebreerne 9:24-26) 

     

    Jesus gikk inn i selve Himmelen, som Den Sanne Yppersteprest på vegne av hele menneskeheten. Og denne gangen var det ikke en "uren" helligdom, gjort med menneskehender. Nei, Jesu blod ble presentert i Det Aller Helligste - innfor Guds Trone! Og blodet tilfredsstiller Gud!

     

    Tilbake til Den Store Forsoningsdagen. Den tilgivelse som Israelsfolket fikk, gjaldt for et år av gangen. Når Aron kom ut fra Helligdommen og lyste velsignelsen over folket, var de tilgitt og frie. De hadde fått nåde for et helt år, fram til neste Forsoningsdag.

    Men hva betydde dette i praksis? Betydde det at de nå kunne ta det med ro og ikke tenke mer på synden? Betydde den tilgivelse folket fikk på Forsoningsdagen at de ikke behøvde å ofre resten av året?

     

    Nei! Vi leser nemlig at selv om folket fikk en “årlig nåde” på Forsoningsdagen, ble det likevel daglig frambåret syndoffer og blod ble utgytt. Vi kan lese om disse daglige offer i 4 Mosebok 28. Disse syndoffer skulle peke på dette offer som var gitt denne ene dagen og minne den enkelte om Guds rettferdighetskrav og Hans nåde.

     

    “Du skal si til dem: Dette er det ildoffer som dere skal bære fram for Herren hver dag: to årsgamle lam uten lyte til et stadig brennoffer.”(4 Mosebok 28:3)

     

    Dette hadde med synderens samvittighet å gjøre. Det hadde å gjøre med nødvendigheten av bekjennelse, innrømmelse av behovet for nåde og med at andre og skulle bli minnet om at synderens synd var sonet. For presteskap og levitter var det viktig både å se at deres egen synd var sonet og å se at folkets og den enkelte av folkets synd var sonet, det var viktig for deres tjeneste!

     

    Dette er et viktig bilde på forholdet mellom Jesu fullkomne offer og vår daglige vandring som kristne i hverdagen. Jesu offer er godt nok. Det holder for tid og evighet. Jesus trenger ikke komme ned for å sone flere ganger. Det ene offer var godt nok.

     

    Men samtidig trenger vi å komme fram for Gud og bekjenne våre synder. Dette trenger vi å gjøre hver gang Den Hellige Ånd minner oss om synd. Og bildet med det daglige offer fra GT gir oss et tydelig bilde. Vi synder både i ord og handling. Og Skriften sier at den som klarer å styre sin tunge, er en fullkommen mann. Vis meg en kristen bror eller søster som lever uten å snuble på dette området.

     

     

     

    6. DEN EKTE BIBELSKE NÅDE

     

     

     

    “For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, han som ga seg selv for oss for å løse oss ut fra all lovløshet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger.”(Titus 2:11-14)

     

    Her beskriver Paulus hva som er ingrediensene i den ekte bibelske nåden. For det første er Guds nåde slik at den kaller på oss til omvendelse. Når vi tar imot evangeliets budskap, blir vi frelst og født på nytt. Alt dette er av nåde og ikke gjerninger.

     

    For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.”(Efeserne 2:8-9)

     

    Her er vel de fleste nokså enige. Men vi trenger å se at Guds nåde er mere enn kun det å ta imot evangeliet og bli frelst. Dette er bare starten. Vi leste at Guds nåde fortsetter å jobbe med oss etter vi har blitt frelst. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er.

     

    Det er altså ingen passiv nåde vi snakker om. Det er ikke slik at vi tar imot Jesus og sikrer oss himmelbilletten, for så å lene oss tilbake og ikke gjøre noenting...

  • Dr Michael Browns spørsmål til Joseph Prince vedrørende hans nådelære

     

    Den svært anerkjente amerikanske bibellæreren, Dr Michael Brown (bildet) har stilt en rekke nærgående spørsmål til en av vår tids fremste premissleverandører for den nye nådelæren: Joseph Prince.

    Jeg synes spørsmålene er svært relevante, og har valgt å oversette dem til norsk. Her kommer det:

    Ganske regelmessig lytter jeg til vitnesbyrd fra troende som er blitt forvandlet gjennom tjenesten til Joseph Prince, og jeg takker Gud for hvert av disse gode vitnesbyrdene. Uten tvil - hans budskap om nåde er frigjørende med hensyn til mange former for legalisme, prestasjonsbasert religion og åndelig mindreverdighetskompleks - og for dette er jeg takknemlig.

    I 1992 talte Gud til meg om å gjøre et nytt studium av nåden, og resultatet av dette studiet var en øyeåpner, så mye at et av kapitlene i en bok jeg gav ut i 1997: 'Go and Sin No More' fikk tittelen: 'Alt er nåde' og et annet: 'Bokstaven dreper'.

    Så selv om jeg er blitt kjent som en 'omvendelses- og hellighetsforkynner' - som er sant, er det like sant at min forkynnelse strømmer ut av den nåde som uttrykkes mest fullkomment og helt i Jesus.

    Det er fordi jeg ivrer slik for Guds sanne nåde (se 1 Pet 5,12) at jeg skrev boken: 'Hyper Grace: Exposing the Dangers of the Modern Grace Message', og selv om det er mye jeg er enig i når det gjelder den undervisningen pastor Prince gir, så er det også en sterk grad av uenighet når det gjelder dette.

    Kritikerne av min bok 'Hyper Grace' har anklaget meg for å misforstå eller mistolke deres budskap til tross for at jeg siterer de aktuelle forfattere, pastorene og lærere direkte gjennom hele boken, rettferdig og i sammenheng.

    Men siden vi alle er enige om at klarhet og ydmykhet er av største betydning i vår samhandling og at vi bør strebe etter samhold og forståelse der det er mulig, stiller jeg disse spørsmålene som utgangspunkt for en videre samtale:

    Min intensjon er ikke å hisse opp til en debatt, heller ikke å spotte. Jeg gjør det for at vi skal forstå hvor vi skilles ad og hvor vi ikke gjør det. Så her er mine spørsmål til deg:

    1. Krever Gud noe av deg som sitt barn? Er det noe Han sier som du gjøre annet enn å motta Hans nåde? Hvis det forholder seg slik, er det åndelige fordeler som kommer av det å adlyde disse kravene og åndelige tap som kommer av det at vi ignorerer dem?

    2. De nytestamentlige forfatterne formaner oss ofte til å leve på måter som er til behag for Herren. Betyr det at det er mulig å leve slik at vi ikke behager Ham? Vi er enige om at Han relaterer seg til oss som Hans elskede barn, men er Han alltid fornøyd med oss? Og siden Paulus oppfordrer oss til ikke å gjøre Den Hellige Ånd sorg, betyr det at vi faktisk kan gjøre Den Hellige Ånd sorg?

    3. Er det noe du kan gjøre for å skuffe Herren? Hvis Herren alltid ser oss som perfekt i Hans øyne, er det da noen måte vi kan skuffe Ham på? Jeg har hørt det sagt at vi bare kan gjøre Ham sorg eller skuffe Ham ved ikke å stole på hans nåde, men ifølge ditt budskap - har ikke den synden også blitt tilgitt?

     

    4. Dersom Gud har uttalt at dine fremtidige synder er tilgitt på samme måte som Han har uttalt at dine tidligere synder tilgitt, hvorfor adresserer da Paulus og andre nytestamentlige forfattere disse syndene i sine brev, og hvorfor tar Jesus opp dem i Åpenbaringen kapittel 2-3? Vi vet at Gud ikke minner oss om våre tidligere bekjente synder, siden han har tilgitt og "glemt" dem. Hvorfor gjør Han det da med våre nåværende synder, og hvorfor advarer Han oss om farene ved å falle i disse syndene, hvis Han har tilgitt og glemt dem på forhånd?

    5. En ledende hyper-nåde lærer hevder at læren om progressiv helliggjørelse er en "åndelig morderisk løgn." Betyr det at nåde-predikanter som Charles Spurgeon, som trodde på progressiv helliggjørelse, underviste i denne påståtte løgnen? Og hvis "progressiv helliggjørelse" betyr rett og slett å vandre i vår hellighet ved hjelp av Ånden, hva er så farlig med denne undervisningen? Sagt på en annen måte; trenger vi å avvise tanken om at den som gjorde oss hellige nå kaller oss til å leve hellige liv i tanke, ord og gjerning, og dermed "fullføre vår helliggjørelse i frykt for Gud" (2 Kor 7:1)? Sier ikke Paulus at vi er hellige (som er hvem vi er) og kaller han oss ikke også til å være hellige (det er hvordan vi lever)? (Se 1. Kor. 1,2).

    6. Vi er enige om at Den Hellige Ånd fordømmer oss aldri for våre synder som troende, men gjør Han oss noensinne ubehagelige når vi synder? For meg er dette en veldig kjærlig handling av Faderen, som ikke ønsker oss komfortabele med å gjøre ting som kan ødelegge våre liv og andres liv. Er ikke det noe vi skulle omfavne? Og drar ikke dette oss til korset i stedet for vekk fra det?

     

    7. Vi er enige i at vi ikke trenger å bekjenne hver synd vi begår hver dag for å 'være frelst', men er en hver form for bekjennelse upassende? For eksempel, er det rett av en troende å si: 'Far, jeg er lei meg for at jeg har syndet og jeg ber om at du må vaske meg ren?' Er det OK å få våre føtter vasket (for å bruke språket i Joh 13) når vi føler at vi trenger det? Fornekter vi da Guds nåde eller viser vi vår uvitenhet om Guds nåde når vi bekjenner våre synder for Ham, og ber Ham om å tilgi oss?

     

    8. Siden du mener vi ikke skal dømme vår frelse ved vår oppførsel, hvordan kan vi unngå selvbedrag? Jeg vet at du er mot visse typer selvransakelse slik at vi ikke får synden 'på hjernen' og tar øynene av det ferdige frelsesverket på korset, men hva gjør du med vers som sier at vi vet at vi er gått over fra døden til livet bare hvis vi lever på en bestemt måte (som 1 Johannes 3:14)? Hvis jeg forstår deg riktig, så ville du stilt et spørsmålstegn ved en persons frelse om han ikke viser noen livsendring, men fortsetter å leve i synder man ikke vil omvende seg fra. Men betyr ikke dette at, på et visst nivå, at du ser på egen oppførsel for å bekrefte din frelse?

     

    9. Tror du det er noen fare i å hevde at det Jesus lærte før korset ikke gjelder for oss som troende i dag? Jeg bruker mye tid på dette temaet i boken min, og avslører det jeg mener er de svært reelle farene ved å gjøre dette, men for øyeblikket, lurer jeg på om du kunne fortelle meg hvorfor nåde-forkynnere som Spurgeon (som jeg nevnte ovenfor) eller DM Lloyd-Jones frydet seg over Bergprekenen og anså den for å være gjeldende for troende i dag, mens du avviser den og mener at den ikke gjelder for oss. Hadde de gått glipp av noe?

     
  • Hadde Paulus et nytt evangelium?

     
     
     

    Det er skremmende å se hvordan folk innen den nye “nåde-bevegelsen” vrir og vender på Guds Ord for å få det til å passe deres egne tanker og holdninger. En av de ting de påstår er at det evangelium Paulus forkynte ikke var det samme som Jesus forkynte, og at Paulus hadde den “endelige åpenbaring”.

     

    Det er utrolig å høre folk stykke opp Guds Ord på denne måten og samtidig påstå at de “holder seg til Paulus”. Paulus selv hadde jo en veldig klar holdning om dette og refser de kristne i Korint ved å si:

     

    «For av Kloes folk er det blitt meg fortalt om dere, mine brødre, at det er stridigheter blandt dere. Jeg sikter til dette at hver av dere sier: Jeg holder meg til Paulus, jeg til apollos, jeg til Kefas, jeg til Kristus. Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus’ navn? Er Kristus blitt delt?»

    — 1. Korinterbrev 1:11-13

     

    I fra 1. Mosebok til Johannes Åpenbaring så presenterer Bibelen kun ett evangelium og det var dette evangelium Paulus var en tjener for. I Paulus sin forsvarstale, mot slutten av sitt liv sier han jo rett ut:

     

    «Men én ting tilstår jeg: Jeg dyrker fedrenes Gud ved å følge Veien, som de kaller en sektlære. For jeg tror alt som er skrevet i loven og profetene, og jeg har det samme håpet til Gud som disse har: at rettferdige og urettferdige en gang skal stå opp fra de døde.»

    — Apostlenes Gjerninger 24:14-15

     

    Jesus kom ikke for å avskaffe loven og profetene, men for å oppfylle loven og profetene (Mat. 5:17). Det Gamle Testamentes Gud er den samme Gud som presenteres i det Nye Testamentet og Jesus kom ikke for å gi mennesker et NYTT bilde av Gud, men for å gi mennesker et KLARERE bilde av Gud (Heb. 1:3).

     

    Selv om vår Bibel består av 66 bøker, skrevet av forskjellige forfattere og er delt opp i et gammelt og nytt testamente er Bibelen en enhet. Den er Guds Ord gitt til oss mennesker for at vi kan bli opplært, tilrettevist og veiledet til hele sannheten (2. Tim. 2:16).

     

    I fra begynnelse til slutt kan Bibelens budskap oppsummeres i det vi kaller “Den lille Bibel” og som står i Johannes 3:16. Det blir derfor absurd å påstå at Paulus hadde et nytt evangelium som var annerledes enn det evangelium Peter, Johannes, eller Jesus forkynte.

     

    Hvilket Evangelium var det Paulus forkynte?

     

     

    Når Paulus i Romerbrevet sier at Guds rettferdighet av tro blir åpenbart i evangeliet, så refererer han til det Gamle Testamentet som skriftgrunnlag og gjennom hele Romerbrevet presenterer han ett evangelium – og dette budskap gjaldt både jøder og grekere.

     

    Hans budskap var at vi nå kan bli rettferdiggjort ved tro og ikke ved lovgjerninger og dette var veien både for jøder og grekere. Men rettferdiggjørelse ved tro var ikke noe som først ble introdusert i det Nye Testamentet. Når Paulus taler om dette emnet refererer Han jo til Abraham og om Abraham står det:

     

    «Abram trodde Herren, og det ble regnet ham til rettferdighet.»

    — 1. Mosebok 15:6

     

    Helt fra menneskets fall i 1. Mosebok kapittel 3 har synd vært menneskets største problem. På grunn av synd mistet vi vår rettferdige stilling innfor Gud og trengte derfor å få vår synd renset bort. Gjennom hele det Gamle Testamentet ble det profetert om en tid som skulle komme, der Gud en gang for alle skulle tilveiebringe et evig offer. Et offer som skulle sone menneskets synd og Jesus var oppfyllelsen – Han var “Guds lam som bærer verdens synd” (Joh. 1:29).

     

    Det var denne frelsesvei som Paulus presenterte både for jøder og hedninger og det ser vi også når han i 1.Korinterbrev forklarer hva hans budskap var.

     

    «For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder
    etter skriftene, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene…»

    — 1.Korinterbrev 15:3-4

     

    Når Paulus forskjellige steder bruker begrepet “mitt evangelium”, var det ikke for å si at han hadde et annet evangelium, men for å referere til det evangelium han forkynte – og det budskapet var det samme Jesus overgav til sine disipler.

     

    «...og han sa til dem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem.»

    — Lukas 24:46-47

     

    Når Peter for første gang forkynner Evangeliet for hedningene ser vi også at Peters forkynnelse var i trå med det budskap Jesus hadde befalt at de skulle forkynne.

     

    «...og han påla oss at vi skulle forkynne for folket og vitne at han er den som Gud har satt til dommer over levende og døde. Om ham vitner alle profetene og sier at alle som tror på ham, skal få tilgivelse for syndene ved hans navn.»

    – Apostlenes Gjerninger 10:42-43

     

    Fra Jesus, til de første disipler, og videre til Paulus - det budskapet de forkynte var et budskap om tilgivelse for synd ved Jesus Kristus.

     

    Det Gamle Testamentet bekrefter Evangeliet

     

     

    Når Gud i 1. Mosebok 3:15 sier til slangen at kvinnes ætt skal ramme ditt hode, men at slangen skulle ramme dens hæl, var det en profeti om korset. Når Jesaja profeterte og sa “…han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.” (Jes. 53:5) så var det Jesus han talte om. Når det i Esekiel står at Gud vil gi et nytt hjerte og en ny ånd i oss, er det en profeti om den frelse Jesus skulle tilveiebringe.

     

    Gjennom hele det Gamle Testamentet blir evangeliets budskap bekreftet og dette bekrefter Jesus når Han sier til dem:

     

    «Det var dette jeg talte om da jeg ennå var sammen med dere og sa at alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene.»
    — Lukas 24:44

     

    Jesus refererte med andre ord både til Mosesloven, profetene og Salmene når Han underviste disiplene sine. De gav videre det de hadde mottatt og når Paulus skriver til de kristne i Korint bekrefter han at han igjen gav videre det han hadde mottatt.

     

    Paulus hadde med andre ord ikke et annet eller nytt evangelium, men forkynte det evangelium Jesus hadde undervist sine disipler – og som av dem var gitt videre til andre igjen.

     

    Paulus og de andre Apostlene

     

     

    Noen vil kanskje påpeke at Paulus i Galaterbrevet 1:12 sier at det evangelium han forkynte var gitt ham ved åpenbaring fra Jesus og det stemmer. Det stemmer også at han i vers 17 sier at han på daværende tidspunkt ikke reiste opp til Jerusalem og rådførte seg med andre, men dette er ikke slutten på historien – for Galaterbrevet 2:1-2 sier han:

     

    «Fjorten år senere reiste jeg igjen opp til Jerusalem, sammen med Barnabas, og jeg tok også Titus med meg. Jeg reiste dit på grunn av en åpenbaring. I et eget møte med de mest ansette la jeg fram det evangeliet jeg forkynner blant folkeslagene, for jeg ville ikke løpe, eller ha løpt, forgjeves.»

    — Galaterbrevet 2:1-2

     

    Så Paulus sa ikke at han aldri hadde reist opp til Jerusalem og rådført seg med de andre – han sa bare at han på daværende tidspunkt ikke gjorde det. Senere besøkte han Jerusalem og da sier han også at han la frem for de andre det evangelium han forkynte blant folkeslagene.

     

    Så Bibelen presenterer ikke flere forskjellige evangelium. Det er kun ett evangelium og det er dette budskap som er Guds kraft til frelse (Rom. 1:16). Det er dette budskap det Gamle Testamentet peker frem mot og det var dette budskap Jesus kom med. Det var dette budskap Jesus befalte sine disipler å bringe til jordens ender og nå er stafettpinnen gitt oss.

     

  • Mer om den nye nådelæren (Hyper-Grace læren)

     

     

    Uttrykket "hyper-nåde" er blitt brukt for å beskrive en ny bølge av undervisning som legger vekt på Guds nåde til utelukkelse av andre viktige doktriner og bibelske sannheter, som omvendelse og syndsbekjennelse. Hyper-nåde forkynnere hevder at all synd, både i fortid, nåtid og fremtid, allerede har blitt tilgitt. Derfor trenger ikke en kristen å bekjenne sine synder for Gud. Hyper nåde læren sier at når Gud ser på oss, ser han bare et hellig og rettferdig folk, helt uten synd.

     

    Men Jesu ord til de sju menighetene i Åpenbaringsboken motsier sterkt tanken om at kristne aldri trenger å omvende seg eller bekjenne sine synder! Til menigheten i Efesus, sa Jesus:"Husk derfor hva du er falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger! Men hvis ikke, så kommer jeg brått over deg og jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted - hvis du ikke omvender deg." (Åpenbaringen 2:5).

     

    I disse sendebrevene i Åpenbaringen kapittel 2 og 3 ser vi at Jesus refser fem av de sju menighetene og krever omvendelse fra dem. I tillegg sier tilmed Guds Ord klart at alle troende skal framstilles for Kristi domstol etter at vi har opplevd bortrykkelsen. Selv om denne domstolen ikke dømmer oss til fortapelse eller til å miste det evige liv, så må vi likevel svare til Jesus for vår ulydighet og for ting vi ikke har båret fram i lyset og bekjent for Ham mens vi var her nede.

     

    "For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt." (2 Korinter 5:10).

     

    Hyper grace doktrinens lærere anser Det Gamle Testamente og De Ti Bud som irrelevante for oss nytestamentlige troende. De lærer at det Jesus uttalte og lærte før Hans oppstandelse er en del av Den Gamle Pakt og dermed ikke gjeldende for gjenfødte troende.

      

    Men Jesus selv sa noe helt annet om det Han lærte: 

    "Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå." (Markus 13:31)

    Og før Jesus steg opp til himmelen, lovet Han at Faderen skulle sende Den Hellige Ånd, som "vil lære dere alle ting og vil minne dere om alt jeg har sagt dere ." (Johannes 14:26).

     

    Dersom Jesu ord er ikke lenger gjelder for oss kristne i Den Nye Pakt, hvorfor skulle vi da trenge å bli minnet på dem?

     

    Hyper-nåde læren er et godt eksempel på dette å blande sannhet med feil. Jesus talte selv om dette og beskrev det med et meget treffende bilde:

    "Det passer dårlig at dere roser dere! Vet dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen?" (1 Korinter 5:6)

     

     

    En vektlegging av Guds nådes skjønnhet og kraft er bra, men det blir veldig feil dersom man neglisjerer hva Paulus kalte "hele Guds råd" (Apgj 20:27). For eksempel så er det sant at alle kristne har blitt tilgitt av Gud. Men det betyr ikke at vi aldri trenger å bekjenne vår synd.

    Jakob 5:16 sier: "Bekjenn da deres synder for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet." Om vi nå skal bekjenne våre synder for hverandre, hvorfor skulle vi ikke trenger å bekjenne dem for Gud, siden hver synd til syvende og sist er en synd mot Gud?

     

    "Vask meg vel, så jeg blir fri for misgjerning, og rens meg fra min synd! For mine overtredelser kjenner jeg, og min synd står alltid for meg. Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort - for at du skal være rettferdig når du taler, være ren når du dømmer." (Salme 51:4-6)

     

    Også 1 Johannes 1:9 gir klare instruksjoner til troende om å bekjenne synd. Og det begynner med ordet dersom: 

     

    "Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." (1 Johannes 1:9)

     

    Dette er en årsak/virkning uttalelse, som peker på at vi ikke kan ha den andre delen uten å oppfylle den første. 

     

    Man kan selvsagt si at mye av det hyper nåde predikanter forkynner er sant og rett.Vi er faktisk frelst av nåde, ikke våre gjerninger (Efeserne 2: 8-9). Og Guds nåde er fantastisk, flott, og gratis (1 Timoteus 1:14).

    Likevel er hyper nåde undervisningen ute av proporsjon til resten av Skriften. Det er fordi hver gang en doktrine favoriseres til utelukkelse av helheten av Guds Ord, trår vi feil fordi vi ikke forkynner rett.

    "Legg vinn på å kunne fremstille deg for Gud som en som holder prøve, en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, en som deler sannhetens ord rett." (2 Timoteus 2:15).

     

    Jesus var full av både "nåde og sannhet" (Johannes 1:14). Disse to grunnelementene i evangeliet er i hårfin balanse, og dersom vi tipper for mye over til en av sidene kan det resultere i at vi havner i et falskt evangelium! Vi må alltid sammenligne enhver ny lære med "hele Guds råd" og lære å avvise alt som viker litt fra sannheten.

     

    "Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden."

    (1 Johannes 4:1).