Erstatningsteologien har ektet ideen om at Kirken har erstattet Jødene som de utvalgte og at Gud har forkastet det Jødiske folket for all tid. Den benytter følgene tankerekke: På grunn av at Jødene gav avkall på Jesus Kristus, har Gud dermed forkastet dem. Videre, hevder forkjemperne for erstatningsteologien, at lidelsene Jødene har opplevd gjennom historien, er straffen for at de tillot Jesus å dø på korset. Det triste er at denne logikken hadde sin sørgelige begynnelse hos Kirkefedrene.

Hieronymus (år 347-420 e.kr) Som oversatte den Latinske Vulgata Bibelen inn under grotta i Fødselskirken i Betlehem, kalte Jødene for "tobente neslespisende esler" og "dyr slaktet for Helvete".

Athahasius (år 295-373 e.kr) Som i følge Kirke historien var av den evige herkomst, lærte at "jøder er verre enn demoner" og at det er "tillatt å forfølge dem med kaldt blod, fordi de ikke har noen fremtid, verken på jorden eller i himmelen".

Chrysostom (år 347-407 e.kr) Patriarken av Konstantinopel, lærte sine etterfølgere: "Israel har alltid blitt forkastet på grunn av at Gud i sin forsyn visste at de kom til å korsfeste Jesus". Han underviste at uttalelsen i Matteus 27:25 "Hans blod skall komme over oss og våre barn!" var beviset på Jødenes evige forkastelse.

Å hevde at Matteus 27:25 er en forbannelse er ytterst absurd. Messias blod renser oss fra synd, slik kan det aldri være en forbannelse – det er eneste veien til forløsning. Verken Jødene eller Romerne var alene ansvarlig for avrettelsen av Jesus på korset. Han gav villig opp sitt eget liv for all synd og alle mennesker på jordens overflate. Han ble "gitt for våre overtredelser" (Romerne 4:25). Han led og døde på grunn av sin overøsende kjærlighet for menneskene. Ingen tok hans liv fra ham. Hans gråt fra korset var: "Far tilgi dem, de vet ikke hva de gjør" (Lukas 23:34).

Guds pakt med Israel er evig. "Jeg sier igjen, har da Gud forkastet sitt folk? Slett ikke! Også jeg er Isralitt, en etterkommer av Abraham av Benjamins stamme" (Romerne 11:1). Erstatningsteologien sier kun at dette referere til Paulus og messianske jøder, ikke til det jødiske folket. De overser det faktum at "forherdelse er til dels kommet over Israel, inntil Hedningenes fylde er kommet inn" (Romerne 11:25). Den midlertidige forblindelse skjedde for å tillate mange nasjoner å komme inn til frelse.

Paulus skriver: "Gud gav dem (jødene) sløvhets ånd, øyne som ikke ser og ører som ikke hører" (Romerne 11:8). Her kan vi dra en slutning i forbindelse med skapelsen: "Gud lot en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og... skapte kvinnen". (1.Mosebok 2:21-22)

Billedlig, Adam representerte Israel og Eva Menigheten. Eva var skapt ut av Adams kropp, akkurat som kirken er født ut av Israel. Eva erstattet ikke Adam. Hun var skapt for å utfylle og samstemme med ham. Gud drepte ikke Adam, Han satte kun Adam i bero lenge nok til å nå Evas helhet. Så fikk Adam lov til å våkne opp, og begge innså at de var skapt for hverandre: "Ben av mine ben".

I åpenbaringen 15, ett kor synger "Moses sang" og "Lammets sang". Det synger ikke "Lammets sang" isteden for "Moses sang", men synger heller begge sangene i himmelsk harmoni. Det himmelske Jerusalem omfatter elementer både fra nye og gamle Testamente, både fra Israel og Menigheten. Ingen erstatter den andre, men begge utfyller hverandre. Kapittel 9, 10 og 11 i Romerbrevet ettertrykkelig klart at Gud ikke har forkastet sitt folk. "For Gud angrer ikke sine kall og sine nådegaver." (Romerne 11:29)

Det teologiske hovedresonnement går som følger: I gammeltestamentlig tid kom Gudsriket til uttrykk i Israelfolkets politiske og religiøse liv. Det hadde en konkret og jordisk presentasjonsform. I Den nye pakt derimot gjelder Jesu ord om at "Mitt rike er ikke av denne verden". Gudsrike trer nå frem på en åndelig måte, og ikke konkret som tidligere. Kristus regjerer ikke lenger gjennom et konkret folk, men gjennom Ånden, ordet og nådemidlene. Derfor blir alle profetier oppfylt på en åndelig måte.

Dette gjør at når de gammeltestamentlige profetier leses, må de tolkes åndelig i lys av Det nye testamentet. Landløftet som Abraham fikk, oppfylles i nytestamentlig tid på et høyere plan. Løftets egentlige oppfyllelse blir den nye himmel og nye jord. Eller som det også sies: landløftet er gjort om til en åndelig samling i Kristus.

Med denne konkurrerende holdning til hverandre spirer det frem en religiøs forakt til hverandre. Det er viktig å forstå at nettopp synagogen motsvar til jødekristendommen hos mange skaper hos mange tidlige kirkefedre en slags antijudaisme. Den utvikler seg i kirken til å bli erstatnings teologi.

Den syriske kirkefaderen Afrarat skriver i år 344 nøkternt mot den jødiske læren for å styrke de kristne og deres anstrengte forhold i øst. Han beretter at jødene har mange positive egenskaper som sabbat, omskjærelse og lignende. Disse er god skikk fremmes ikke mot Messias, men de er kun forordninger som er midlertidig og bare bilder. Sabbat er gitt for hvilens skyld og ikke for å rettferdiggjøre fra synd.

1.Mosebok 49,10: Kongespir skal ikke vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige.

Ved dette skriftstedet påpeker Afrarat at når Messias kommer skal hedningene sette sin lit til Herren. Det er slik at jødene starter denne polemikken. "Jødene anklager oss, så derfor skriver jeg for å forsvare de kristne i denne tid".

Kirkefader Augustin kommer med "Preken mot Jødene" ca år 420 som er en dialog og fordømmelse mot dem han mener er vranglærere. Han blir enda tøffere mot disse vranglærerne. Det var Augustin (354‐430) som utviklet erstatningsteologien mest systematisk. Nå bygget han jo videre på en lære om Gudsriket som allerede var formulert av Origines. I denne læren tilpasses Gudsrike tanken til «Kirken» som institusjon. I sin «Preken mot jødene» utvikler Augustin forståelsen av jødenes spredning som et vitnesbyrd for de kristne. Det som skjedde med det jødiske folket etter at de forkastet sin Messias, var et skrekkens eksempel på hvordan det ville gå med mennesker som falt fra «Kirken». «De uintelligente» (jødene) har i eie de intellektuelle bøker,» skrev Augustin.

Han talte riktignok imot beskyldningen om «Gudsmord», men i likhet med de fleste, trolig alle kirkefedrene, bruker han også jødenes tragiske skjebne som et bevis på «kirkens» sannhet. I «Jødene i deres fornedrelse» skriver han: «Jødenes fornedrelse er et vitnesbyrd om deres urett, og om vår sannhet.» I sin traktat: «Mot jødene», anser han at de daværende jøder som ansvarlige for korsfestelsen av Jesus. I denne traktaten gir Augustin uttrykk ikke bare for den alminnelige antijødiske teologi, men også for den antisemittisme.

Det var ikke bare Augustin som fremmet erstatningsteologi. Det gjorde også i høyeste grad Eusebius, kirkefar og historiker. Allerede i år 310 skriver han: «Som straff og tukt er det jødiske folk feiet tilside, adspredt for alle vinder og som alle folks slaver. Jerusalem og templet er for alle tider utslettet. Jødenes statlige og religiøse ordning er forkastet av Gud, alle positive verdier er overtatt av kirken og staten, og inntil tidens ende vil dette ikke endres.» Kirkelig antijudaisme gir dermed grobunn for senere antisemittisme.

Mye av erstatningsteologi stammer i fra de kristnes skuffelse over at jødefolket ikke omvender seg til Kristus. Vi ser det samme hos Luther som reiser skarpe skiller mellom jødene og kirken. Luthers antijødiske innstilling er noe som fremstår i full styrke i den senere fasen av hans liv. Den må ikke oppfattes som antisemittisme, som er rasemessig fundert, den korrekte betegnelse vil være anti judaisme, som er religiøst motivert. Den tidlige Luther la ikke slike holdninger for dagen. I 1523 la han i skriftet «Daß Jesus ein Geborner Jude Sei» vekt på at Jesus tilhørte det jødiske folk, avviste vold mot jødene, og skrev at den sosiale isolasjon de var påtvunget, var et hinder mot at de «forbedrer» seg, det vil si tok den kristne tro. Han håpet at den kirkelige reform ville bevege dem til omvendelse.

Johannes Krysostomos "Taler mot Jødene" den greske kirkelærer, lærd og helgen (festdag 13. september). Han var berømt for sin retorikk og prekenkunst. Navnet Chrysostomos, som betyr «gullmunn», henspiller på hans veltalenhet. Han virket først i Antiokia i Syria, men ble i 398 patriark i Konstantinopel. Der gjorde han seg bl.a. Til uvenn med keiserinnen Eudoxia ved å gå til angrep på det moralske forfall i alminnelighet og ved hoffet i særdeleshet, hvilket ledet til at han ble anklaget for kjetteri og landsforvist av keiser Arcadius. Hans popularitet i befolkningen førte dog til at han snart fikk komme tilbake, men han ble senere landsforvist på nytt, og døde av strabasene under reisen til destinasjonsstedet ved Svartehavet. Hans rettergang mot jødene blir som et kompendium i antijudaismen i 2., 3. Og 4. Århundre.

Egentlig er det formaningstaler til filosemitter, med andre ord kristne som følte seg tiltrukket til jødisk tradisjon. Johannes Gullmunn påpeker at synagogen er forlatt av Gud, en bolig for demoner og ett hedensk tempel. Jødiske fastetelt er ikke bedre enn en leir for horer. Jødene er Kristus mordere – de har intet håp uten omvendelse og forløsning. Ergo det var ingen fremtid for en kristen å være i synagogens nærhet. Budskapet er egentlig ikke å ramme jødene, men heller å skape fredshet med å kun oppholde seg i kirken. Mange kristne og jødekristne i oldkirken forlot ikke synagogen, men videreførte sin tro på Gud gjennom Jesus. Mange opprettholdt omskjærelse, sabbat og feiret høytidene. Men ettersom kirken selv utviklet sin egen religiøse kalender ønsket de å rendyrke denne med kristne høytider som dåp, søndag og kristne feiringer.

Flere av oldkirkens skrifter er skrevet av disse philosemitter også. Det er skrifter som er skrevet av kristne om jøder, men for ett kristent publikum. Oskar Skarsaune sier i sin artikkel "The neglected story of christian Philosemitism": "Det var tanken at kristne skulle lese disse skriftene, ikke jøder. Og hvorfor var det så mange bøker som ble skrevet om jødene? Ofte for å bekrefte og styrke kristne i deres tro og i enkelte tilfeller for å utruste kristne med argumenter til diskusjoner mot jøder. Judaisme kunne da ikke være en fjernt som ikke var en utfordring.

Så disse bøkene er også ett direkte bevis for kristen anti-judaisme, er de også ett indirekte vitnesbyrd om samhandling og sosial kontakt mellom kristne og jøder." Det philosemittiske skriftet som er best kjent er Justin Martyrens "Dialogen med Trypho". De var ingen organisert gruppe, men trolig kristne som ikke var helt fornøyd med grasrota. De langet spesielt ut mot de som næret ett varmere forhold til rabbinsk og jødisk tradisjon i menighetene. Kirkefaderen Ignatius skrev flere brev hvorpå han anklaget de kristne, ikke-jødiske judaistene i det 2. Århundret.

INNLEDNING

Om du har vært en ivrig bibelleser i noen år, så har du kanskje lest om den store "Gog-krigen" som beskrives i profeten Esekiels kapittel 38 og 39. Da har du kanskje også hørt uttalelser om at man "venter på den store Gog-krigen, når Russland og andre nasjoner skal gå imot Israel".

Om du også har deltatt på noen "bibeltimer", og i tillegg interessert i "det profetiske ord" og Bibelens beskrivelse av "endetiden", så er det forhåpentligvis kjent stoff jeg presenterer her. Men om dette er nye begrep for deg, så er heller ikke det noe farlig. Jeg skal forsøke å legge ut dette på en måte som gjør at både de som studerer mye i Bibelen, samt de som er litt mer ukjent med det profetiske ord, kan henge med.

Vi går nå til den aktuelle teksten i Esekiel:

For å få et komplett bilde av denne endetidsprofetien, trenger vi å ta med oss mesteparten av det påfølgende kapittel hos Esekiel:

Profeten Esekiel forutsier i disse kapitlene at Gog i Magogs land skal angripe Israel i den siste tid. Men Herren skal også sende en forferdelig straff over ham og hans tallrike hær. Skal vi forstå hva som ligger bak disse navnene, må vi gå tilbake til 1 Mosebok kapitel 10:

"Dette er slektshistorien til Noahs sønner Sem, Kam og Jafet. De fikk sønner etter vannflommen. Jafets sønner var Gomer, Magog, Madai, Javan, Tubal, Mesjek og Tiras.Gomers sønner var Asjkenas, Rifat og Togarma. Javans sønner var Elisja, Tarsis, Kittim og Dodanim. Fra disse ble hedningenes kystland befolket i sine land, hvert med sitt tungemål, etter sine slekter, i sine folkeslag. Kams sønner var Kusj, Misrajim, Put og Kana’an."  (1 Mosebok 10:1-6)

a) Gog

Ser vi nærmere på denne teksten vil vi se at Gog omtales som en fyrste, som en leder og anfører og Magog er hans land. Gog er altså en person, en konge eller fyrste (president) som vil oppstå i endens tid. Han omtales også som en fyrste over Ros, Mesek og Tubal. Vi snakker altså her om en politisk leder.

Gransker vi bibeltekster og ser dette i samsvar med demografiske folkevandringer, kommer vi til at Gog er en statsleder for den nasjon som vi i dag kaller for Russland.

Vi kan som en liten kuriøsitet fortelle at før den 2. verdenskrig ble det innført blyanter fra Russland til England. På disse blyantene sto det "Made in Gog"!

b) Magog

Magog var den andre sønnen til Jafet (vers 2). Ifølge den jødiske historikeren Josefus, slo Magog seg ned i området nord for Svartehavet. De bodde i det gamle Skytia, som lå i nordøst-Europa og nord-Asia. Skyterne og tartarene er etterkommere av Magog. Dette betyr at Magog hører med til de indoeuropeiske folkene i Russland. Ut fra dagens kart snakker vi da om Kaukasusområdet og det sørlige Ukraina.

Hierapolis, som ble tatt av Skyterne, ble senere kalt for Magog. Dette viser at det fryktende barbariske skyter-folekt, identifiserte seg med sitt gamle stammenavn, som var Magog.

c) Ros

Ros er Russland og dette kan begrunnes ut fra følgende: Det hebraiske ordet for "ros" betyr "sjef" eller "hode, topp". Bysantinske og arabiske forfattere taler ofte om et folk som kalles "ros" eller "rus", som bor i landskapet Taurus, og er anerkjent blant skyterne. I sitt hebraiske leksikon sier Gesenius at dette var et navn på stammene nord for Taurus-fjellene, de som bodde i områdene rundt Volga. Han konkluderer med at dette navnet er det første historiske sporet til det som er blitt den russiske nasjonen. På russisk heter Russland for Rossiya.

d) Mesek

Mesek var Jafets sjette sønn. Hans etterkommere bosatte seg nord for Svartehavet. Senere ble dette området utvidet til et stort område, med Moskva i sentrum. Mesek er stamfar til russerne. Moskva kommer av det samme ordet, og vi kan nevne at dette folkeslaget også kalles for muskoviter.

e) Tubal

Tubal, eller Tobal, den femte sønnen til Jafet, vet vi slo seg ned i områdene rundt Det Kaspiske hav og Svartehavet, det som er de østlige delene av Russland. Navnet til denne sønnen til Jafet finnes fortsatt igjen i navnet på elven Tobal som renner i denne delen av det russiske territoriet, og i byen ved navn Tobalski. 

Dette folket ble senere også kalt for tabanere.

Den greske filosofen Herodotus, fra det 5.årh.undre f.Kr, nevner Mesek og Tubal. Han identifiserer dem som en folkegruppe som kalles "Muschovites", som den gang levde i den gamle provinsen Pontus i det nordlige Lille-Asia. Den jødiske historikeren Josefus sier mennesker som i hans tid var kjent som "Moschevi" og "Thobelites" stammet fra Mesek og Tubal. "Magog ble kalt skytere av grekerne", sier Josefus, og han fortsetter med å si at disse menneskene lever i de nordlige regionene overfor Kaukasus fjellene.

Josefus sier videre at fra Tubal og Mesek kommer Abiern - Kapadokien i Asia, området som i dag er Tyrkia. Dersom vi ser på et kart fra Bibelens tid, da vil vi klart se at Mesek og Tubal er lokalisert i dagens Tyrkia, og ikke i Russland. Plinius, en kjent romersk forfatter fra tidlig kristen tid, sa: "Hierapolis, som ble tatt av skyterne, ble etterpå kalt Magog." 

Enhver god historiebok kan fortelle at skyterne er de samme folkene som i dag utgjør de som kalles russere. Wilhelm Gesenius, en anerkjent hebraisk forsker, fra tidlig på 1900-tallet, tar for seg disse ordene i sitt hebraiske leksikon, og sier der at Mesek var stamfar til Moschi, et barbarisk fjellfolk. Han sier videre at Moschi stammet fra det hebraiske Mesek, som igjen er kilden til navnet Moskva.

2. EN ALLIANSE I ENDENS TID

Det er også interessant å se på hvem Russlands allierte er i denne sammenhengen:

1. Persia, eller våre dagers Iran

Dette landet har et styre som fornekter Holocaust, og som nå arbeider for å produsere atomvåpen, og med en uforbeholden støtte til terroristorganisajonen Hamas, og deres planer om å utslette Israel fra kartet. Så dette er en av de viktigste alliansepartnerne for Gog. I Iran finnes det virkelige grobunnet for hatet mot jødene, og her finnes det mennesker som er villig til å dø for Allah.

Når Esekiel nevner perserne, er det da naturlig å inkludere både Iran, Afghanistan og Pakistan. Også Irak bør nevnes i denne sammenheng. Disse vil inngå i den persiske alliansen.

2. Etiopia eller Kusj (Nubia)

Etiopia er en oversettelse av det hebraiske ordet kusj. Kusj var Kams første sønn, som igjen var en av Noahs sønner. Moses nevner Kusj i 1.Mos 2,13. I Bibelselskapets oversettelse av 1978/85 står det slik i vers 13: "Den andre elven heter Gihon. Det er den som renner omkring hele Nubia." I 78/85 oversettelsen er også Etiopia/Kusj i Esekiel 38 oversatt med Nubia, og er nok en mer korrekt oversettelse. 

I Store Norske Leksikon kan vi lese følgende om Nubia: "Område i Afrika i nordlige Sudan og sørlige Egypt. Størstedelen er et platåland mellom Rødehavet og Nilen og omfatter Nubiske ørken. Nilen renner gjennom Nubia, fra sør til nord." Det er interessant at en del av Sudan er medregnet i dette, fordi dagens Sudan er et land hvor islamistene står bak grusomheter mot den kristne delen av befolkningen, og er en interessant alliansepartner sammen med andre som vil angripe erkefienden Israel. Mens Russland er kalt "kongen av nord", vil Nubia representere "kongen av sør".

3. Put eller Libya

Libya er med i denne alliansen, og Libya var en viktig alliansepartner for det sovjetiske systemet. Her er det gammelt vennskap å pleie. Dessuten har Libya vært terroristenes hjemland fremfor noen, både som skjulested og også som "utdannelsesland".

Put betegner puteerne som bodde i Libya.

4. Gomer og alle dets skarer/stridstropper

Gomer var Jafets eldste sønn, og far til Asjkenas, Rifat og Togarma. Gesenius skriver at "Gomer og hans skarer/horder er navnet på en region  i det nordlige Asia." De slo seg ned i det nordlige området av Svartehavet og spredte seg til Europa. Gomer betegner uten tvil i kimmeriene – Kimmerioi hos Homer – en folkestamme som holdt til på Krim eller i området rundt halvøya.


Moderne jøder omtaler faktisk Tyskland som Gomer. Så er da også Gomer det gamle navnet på Germania, som ble bebodd av etterkommere etter Gomer. Josefus kaller sønnene til Asjkenas for Rheginians, og ser du nærmere på gamle kart over det romerske riket så vil du se at disse områdene omfatter det moderne Polen, det tidligere Tsjekkolslovakia og det tidligere Øst-Tyskland helt frem til elven Danube. Det er interesssant at Bibelen Guds Ord omtaler "Gomer" og de som står sammen med Gomer, ikke som skarer/horder men "stridstropper".

5. "Togarmas hus fra det fjerne Nord og alle hans stridstropper, mange folk er med deg".

Togarma var sønn til Gomer, Jafets eldste sønn. Dette folket bodde opprinnelig i Nord-Armenia. Bibelforskere mener at vi her snakker om det sørlige Russland og da særlig områdene med kosakker. Kosakkene har jo nettopp vært kjent for å være spesielt jødefiendtlige.

I tillegg til de folkeslagene vi har nevnt her, står det at mange andre folkeslag vil gå sammen med Gog. Dette gjelder en rekke land i Midt-Østen og Nord-Afrika - det vi kan kalle en arabisk eller muslimsk union.

3. HVORFOR VIL GOG (RUSSLAND) ANGRIPE ISRAEL?

Så kan man da spørre seg hvorfor Russland vil angripe Israel? Det er flere faktorer man bør ta med i betraktningen når man skal svare på det spørsmålet. For det første finnes det et latent historisk hat blant russerne når det gjelder jødene. Russland er kjent for sine pogromer, sine organiserte jødedrap. Dessuten er det massevis av antijødisk propaganda i Russland som har overlevd gjennom årenes løp. Jødene gis skylden for det meste som har gått galt i det russiske samfunnet.

Det er også interessant å legge merke til hva som står i Esekiel 38,12-13:

"for å rane og røve og ta hærfang, for å vende din hånd mot ruiner som er bygd opp igjen, og mot et folk som er sanket sammen fra folkene, som har samlet seg fe og gods, som bor på jordens navle".

Israel har verdensstrategisk beliggenhet. Vi leser her at Israels land blir kalt "jordens navle", som dens åndelige og geografiske midtpunkt. Fra Israels land er utgått tre verdensreligioner, jødedom, kristendom og islam.

I Israels land møtes også tre kontinenter: Europa, Asia og Afrika. Besittelsen av Israels land er også nødvendig for å vinne herredømmet over Suezkanalen, den overmåte viktige vannvei mellom Middelhavet og Rødehavet, mellom havene i vest og sørøst. Derfor må den som skal vinne verdensherredømmet, besitte dette verdensstrategiske knutepunkt, Israels land.

Jerusalem er ansett som jordens midtpunkt. Dette ordet synes dermed å antyde at Russland ser en stor økonomisk gevinst ved å angripe Israel, for derved å få tilgang på Israels velstand. 

En annen faktor er den betydningen Russland vil få i mange nasjoners øyne ved å ta tilbake noe av sin fordums storhet, makt og innflytelse, som landet mistet da Sovjetunionen ble oppløst. Det er mange, ikke minst russiske generaler, som drømmer seg tilbake til den storhetstiden de da hadde med alle sine privilegier i det sovjetiske samfunnet, og som de nå har mistet.

Det som også særlig lokker Russland til overfall på Israel, er den jødiske verdensfinans og Israels enorme naturrikdommer. I løpet av de siste årene har "Gog i Magogs land" fått enda et sterkt motiv for å gå mot "Det velsignede land". Jeg tenker da på de "Skjulte skattene" som er kommet fram i lyset nede i Israel - enorme forekomster av olje!

Russerne trenger olje for å holde på sin posisjon som stormakt. Den enorme olje og gassforekomsten Israel nå råder over, er større enn all den oljen Saudi Arabia har til rådighet! Så det i seg selv er nok en god nok grunn til at fyrsten over Ros tar seg noen flere turer på besøk ned til klagemuren i Jerusalem.

4. GOGS MOTSTANDERE

Gog-krigen vil utløse Guds dom over Russland og over den Islamske verden, som begge forsøker å ødelegge Israel. Vi skal nå se på hvem som vil utgjøre Gogs motstandere i denne krigen.

"Sjeba og Dedan og kjøpmennene fra Tarsis og alle deres unge løver skal si til deg: Kommer du for å rane og røve? Har du samlet dine skarer for å vinne hærfang, for å føre bort sølv og gull, for å ta fe og gods, for å vinne et stort bytte?" (Esekiel 38:13)

Sjeba var  et semittisk folk som bodde i Sørvest-Arabia, men hadde kolonier både i Nord-Arabia og Øst-Afrika i nærheten av Bab el Mandeb-stredet. I vår tid peker dette mot Saudi-Arabia, som jo også er allierte med USA i dag.

Sjeba ser dermed ut til å være Aden og Aden-protektoratene i Sørvest-Arabia. De vestlige og østlige Aden-protektorater dekker et område som er omtrent like stort som Norge. De er delt i 23 stater, som alle er bestyrt av sultaner under beskyttelse av Storbritannia, 18 i de vestlige protektorater og 5 i de østlige - altså Hadramaut. De er i dag sammensluttet i den såkalte Sør-Arabia-føderasjonen. 

Dedan var et semittisk folk som bodde nær Edom mellom Sela og Dødehavet. Dedan ser dermed ut til å være Oman og Muskat med hovedstaden Muskat i Sørøst-Arabia ved den persiske gulf. Oman og Muskat er et uavhengig sultanat, som har nært samarbeid med Storbritannia og er i praksis et protektorat. 

Jeg mener derfor at Sjeba og Dedan må være Sør-Arabia-føderasjonen og Oman-Muskat, altså det av den arabiske halvøy som ligger sør for Saudi-Arabia og Jemen. Disse lokaliteter har tidlig vært knyttet til Vesten, idet det romerske prinsipats handelsvei til India til sjøs hadde stapelplass i Sørøst-Arabia og citadell nord for Aden. 

Kjøpmennene fra Tarsis er Storbritannia. Ifølge Esekiel 27:12 var Tarsis rik på sølv, jern, tinn og bly, mineraler som Storbritannia produserer. Israelene hadde sin forbindelse med Tarsis gjennom fønikerne, som kalte Tarsis for Barathanak (=tinnlandet), hvorav navnet Britannia kommer. Også Herodot kaller de britiske øyer for tinnøyene. 
Den britiske nasjon er en nasjon av kjøpmenn. 

Moderløven er å finne på britisk mynt og på kongelig britiske emblemer. Den britiske nasjon har siden ødeleggelsen av den "spanske armada" i 1588 vært hersker på verdenshavene, men er distansert av Amerikas Forente Stater i verdenstonnasje. 

Den innledende opposisjon mot Gog ifølge Esekiel 38:13 vitner også om britisk diplomati. Noen forskere mener at Tarsis er den fønikiske koloni Tartessus i Sør-Spania ved munningen av Baetis (Guadalquivir). Dersom Tartessus kan settes i forbindelse med Tarsis, så kan det tenkes på den måte at de fønikiske skip måtte seile forbi Tartessus og Gibraltar på sine reiser fra og til Tarsis, og for de folk som bodde så langt borte som ved det østlige Middelhav, kunne Tartessus og Tarsis synes som den samme geografiske yttergrense. 

Det er liten tvil om, etter min mening, at Tarsis er Storbritannia. 

Men hvem er Tarsiskjøpmennenes unge løver? Det må være de unge, frie kolonimakter som har sprunget ut fra Storbritannia. Vi snakker om  Storbritania, USA, Canada og Australia. Altså nasjoner av unge løver som ikke eksisterte på Esekiel tid. 

0

At Israel var Guds folk i gammeltestamentlig tid, det er vi alle enige om. Men langt fra alle vil være enige i at Israel er Guds folk også i nytestamentlig tid. De fleste vil nok si at jødene av i dag er å forstå på lik linje med andre folkeslag og staten Israel på lik linje med andre stater. Israels særstilling er visket helt bort.

Den alminnelige oppfatning av Israel i dag

Den alminnelige forståelse av jødene som folk, er nok farget av Midt-Østen konflikten. Toneangivende kretser, både her hos oss og i den vestlige verden, er ytterst kritiske til staten Israel. Mange er blitt sittende igjen med en negativ innstilling – ikke bare til staten Israel – men også til jødene som folk. Hvor negativ denne holdningen er, fikk vi demonstrert i Jostein Gaarders kronikk i Aftenposten i august 2006. Her heter det:

”Vi tror ikke på forestillingen om Guds utvalgte folk... Å opptre som Guds utvalgte folk er ikke bare dumt og arrogant, men en forbrytelse mot menneskeheten. Vi kaller det rasisme!”

Å hevde at jødene er Guds utvalgte folk, er altså en forbrytelse mot menneskeheten, ja, det er bent frem rasisme. Dessverre viste påfølgende gallup at denne forståelsen av Israel hadde stor tilslutning i det norske folk.

Kristenfolkets oppfatning er delt

Men ikke bare verdslige mennesker stiller seg negativt til jødene, også kristenfolket er sterkt påvirket av tidsånden. Åpenbart føler også kristne mennesker det maktpåliggende å være politisk korrekte. Få er villige til å stå på bibelske standpunkter – i denne saken som i så mange andre saker. Den som tar Israel i forsvar under henvisning til Bibelen, blir satt i skammekroken, og der er det selvsagt ingen som ønsker og stå.

Det er ikke nok at folks alminnelige holdning til jødene er preget av antisemittisme. Verre er det at den kristne kirke har oppfatninger som trekker i samme retning. Jeg tenker da spesielt på den såkalte ”erstatningsteologien”, som går ut på at kirken har erstattet det jødiske folket og er det virkelig Israel i dag. De løfter og det kall som Israel fikk i Den gamle pakts tid, er nå overført på kirken. Det er kirken som er det nye Gudsfolket.

Som en praktisk konsekvens av dette synet, har kirken forfulgt jødene opp gjennom århundrene. Dette er et stort og stygt kapittel i kirkens historie. I vår tid kommer kirkens anti-jødiske holdning spesielt til syne i Midt-Østen konflikten. Jeg tenker da på rekken av biskoper og kirkeledere som i tur og orden har besøkt Israel – ikke for å gi uttrykk for sin sympati med jødene, men med jødenes fiender. Siste par ut i så måte var Baasland og Byfuglien som stemplet Israel som en apartheidstat! Intet mindre.

Parallelt med erstatningsteologien har vi også et annet teologisk fenomen som heter ”den historisk-kritiske forskningsmetode”. Dette er et samlebegrep for en lang rekke forskningsteknikker, som i sum får den konsekvens at Det gamle testamentet blir desavuert. Det blir mindre verd sett i lys av Det nye testamentet. De løftene som ble gitt til Israel i Det gamle testamentet, kan ikke lenger forstås etter sitt historiske innhold. I lys av Det nye testamentet blir løftene til bilder, tegn og symboler på noe annet. De må forstås etter sin åndelige betydning sies det, hva det nå enn måtte være.

I sum betyr dette at Israel som historisk fenomen isoleres til Det gamle testamentet. Folket og landet har ingen funksjon i Guds åpenbaringshistorie i nytestamentlig tid. Israel befinner seg på et frelseshistorisk sidespor, sier teologene.

Det springende punktet i dagens teologi er forståelsen av Det gamle testamentet. For oss er dette viktig. For det er her - i Det gamle testamentet – at vi finner løftene til Israel. Setter vi strek over Det gamle testamentet, har vi også satt strek over løftene til Israel!

Men ingen behøver å være i tvil. For Bibelen skal selvsagt leses og forstås etter sin ordlyd. Det gjelder både Det gamle og Nye testamentet. Hele Bibelen er Guds Ord. Og da er vitnesbyrdet klart: Israel er Guds folk fra evighet og til evighet! Israels særstilling som Guds folk kommer aldri til å bli rokket. Selv inn i evigheten, i den nye himmel og på den nye jord, beholder Israel sin særstilling!

Israel er Guds ”tjener”

Israel betegnes i Bibelen som Guds tjener. Som kristne er vi alle Guds tjenere, men Israel er den eneste som har denne betegnelsen som folk. Israel er på en enestående måte et Guds redskap, og vil forbli det gjennom hele frelseshistorien.

Vi skal legge merke til at det er et uløselig bånd mellom Jesus Messias og hans folk. De er på en måte knyttet sammen i et skjebnefelleskap, der begge parters gjerninger er avhengig av hverandre. De har parallelle oppgaver i Guds frelsesplan – ikke de samme oppgavene – men oppgaver som forutsetter hverandre for at Guds råd til frelse skal kunne virkeliggjøres.

Det er et fellestrekk som er slående. På samme måte som Jesus var både skyldig og uskyldig på en og samme tid, så er også Israel det samme. Jesus var skyldig fordi han bar alle menneskers skyld, og for det ble han forlatt av Gud og støtt ned i dødsriket. Han gikk i døden i ditt og mitt sted. Men samtidig var han det Guds lam som ikke visste av synd. Derfor ble han oppreist av graven til alle menneskers rettferdiggjørelse.

Den samme dobbelthet går igjen med Israel – også det er både skyldig og uskyldig. Israel var skyldig i å korsfeste sin Messias. Det var jødenes vantro som ytre sett brakte Jesus på korset. Men samtidig var dette en gjerning som Bibelen forutser. Allerede 1000 år før dette skjer, skriver David i Salme 22 om en lidende frelser som blir korsfestet av sitt folk. Det var et oppdrag som Herren i sitt råd hadde lagt på det, og som folket ikke hadde mulighet for å unndra seg. I den forstand var jødene uskyldig.

I det følgende skal vi se på disse momentene i tur og orden:

- Først utvelgelsen og løftene i Det gamle testamentet, og dernest hvorledes Paulus ser på disse i henhold til Romerbrevet.

- Så skal vi fokusere på Jesu lidelseshistorie for der å forstå rekkevidden av jødefolkets medvirkning.

- Til slutt skal vi se på den betydning jødenes forherdelse hadde for misjonen, og den virkningen jødenes omvendelse vil få for folkeslagene.

Utvelgelsen av Israel

Utvelgelsen av Israel som Guds folk skjer ved at Herren kaller tre personer: Abraham, Isak og Jakob - patriarkene. Disse får tre løfter: De får et løfte om land, et løfte om at de skal bli til et stort folk – så tallrik som stjernene på himmelen og for det tredje får de velsignelsen. Velsignelsen innebærer et løfte om at Herren vil bevare dem som folk for alltid. Vi leser om dette i 1. Mosebok fra kapittel 12 og utover.

Israels utvelgelse hviler på disse tre løftene: landløftet, ætteløftet og velsignelsen. Det spesielle med disse løftene er at de er nådeløfter. Det vil si at det er ubetingede løfter fra Herrens side. Det kreves ingen motytelse. Det er ikke noe Israel skal gjøre eller være, for at Herren skal stå ved sine løfter. Dette i motsetning til Moseloven der Herren krever noe til gjengjeld for sin velsignelse. Men ”Abrahamspakten” er en ensidig forpliktelse. Herren har ikke forpliktet andre enn seg selv.

Dette er det viktig å forstå og viktig å fastholde. For vi vet at Israel var ulydig gjennom store deler av den Gamle pakts tid.

”Hvem er blind uten min tjener og døv som den budbæreren jeg sender? Hvem er blind som min fortrolige venn, blind som Herrens tjener? Du har sett mye, men du tar ikke vare på det. Han har åpne ører, men han hører ikke.”
(Jesaja 42:19-20).

Profetene advarte folket gang på gang og sa at Gud kom til å straffe folket for dets ondskap. Men Israel svarte: Vi vil være som hedningene, som folkene rundt om i landene! Vi vil dyrke tre og stein." (Esekiel 20:32).

Det som er viktig å fastholde her, er at Israels ulydighet ikke rokker ved dette folkets utvelgelse. Herren visste at dette folket var troløst, at det var en overtreder fra mors liv av, slik det står i Jesaja 48:8. Men så står det at Herren vil rense det og prøve det i lidelsens ovn (vers 10).

Israel fikk føle Herrens vrede da ”Nordriket” (Israel) gikk tapt under Assyrerne og ”Sydriket” (Juda) gikk tapt under Babylonerne. Men Guds ord sier:

”I et lite øyeblikk forlot jeg deg, men med stor barmhjertighet vil jeg samle deg. Da min vrede strømmet over, skjulte jeg mitt åsyn for deg et øyeblikk, men med evig miskunn forbarmer jeg meg over deg.” ”For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer seg over deg.” (Jesaja 54:7-8 og 10).

Herren straffer sitt folk og han kan skjule sitt åsyn, men han forlater ikke Israel. Herren lar sin vrede få fritt rom, men han forkaster ikke.

Herrens pakt med Abraham, Isak og Jakob står fast til evig tid, for tusen slekter!                       

”Kom i hu hans pakt til evig tid, det ord han fastsatte for tusen slekter, den pakt han gjorde med Abraham, og hans ed til Isak! Han stadfestet pakten som en rett for Jakob, som en evig pakt for Israel. Og han sa: Deg vil jeg gi Kana’ans land til arvedel!” (1 Krøniker 16:15-18).

Her nevnes landløftet spesielt. Kana’ans land er gitt Israel til arvedel. Det vil aldri komme noen tid hvor Kana’an opphører å være Israels land.

Herren viser til naturlovene i skaperverket for å understreke hvor sikker Israels utvelgelse er:

”Så sier Herren, som satte solen til å lyse om dagen, og lover for månen og stjernene, så de lyser om natten, han som opprører havet så dets bølger bruser – Herren, hærskarenes Gud er hans navn: Dersom disse lover ikke lenger står ved makt for mitt åsyn, sier Herren, da skal også Israels ætt opphøre å være et folk for mitt åsyn alle dager. Så sier Herren: Dersom himmelen kan måles der oppe, og jordens grunnvoller utforskes der nede, da vil også jeg forkaste Israels ætt for alt de har gjort, sier Herren”. (Jeremia 31:35-37).

Like sikkert som havets bølger slår mot stranden, like sikkert som natt avløses av dag, like sikker er også Israels utvelgelse. Så lenge verden består, vil det aldri komme noen tid da Israels utvelgelse opphører. Dette er budskapet fra Gud.

Romerbrevet kapittel 9-11

Romerbrevet bekrefter til fulle at løftene til patriarkene står ved lag. Ikke slik at vi trenger noen bekreftelse av Det nye testamentet for å tro det som står skrevet i Det gamle, slik mange hevder. Men det er nyttig å fastslå at Paulus forstår Det gamle testamentet etter sin ordlyd. Han foretar ingen åndeliggjøring av løftene. Fullførelsen av frelsesverket innebærer heller ikke at vi er kommet opp på et nytt og høyere åpenbaringstrinn, som gjør løftene til Israel uaktuell. Tvert om. Israels ulydighet rokker ikke ved dette folkets fortsatte utvelgelse.

Etter at jødene hadde forkastet sin Messias, var det jo en nærliggende tanke at Gud til gjengjeld forkastet Israel. Særlig blant de hedningekristne kom dette til uttrykk. ”Dere har myrdet den rettferdige”, sa Justin Martyr. ”Gud hater dere”, sa Chrysostomos. At Israel skulle være forlatt av Gud, dannet opptakten til den såkalte erstatningsteologi som vi nevnte innledningsvis.

Det er likesom apostelen Paulus må ha forstått at denne utviklingen i kirken ville komme. Han bruker hele tre kapitler i Romerbrevet for å advare ”de hedningekristne” mot selvgodhet, og til å begrunne jødenes fortsatte særstilling som Guds utvalgte folk.

Paulus begynner Romerbrevets 11. kapittel med å stille spørsmålet: ”Har da Gud forkastet sitt folk?” Han stiller spørsmålet utelukkende for å avvise det. ”Langt derifra!” Gud har ikke forkastet sitt folk som han forut kjente. De er rett nok blitt forherdet, men de er ikke forkastet. En rest er blitt tilbake, det er de syv tusen som ikke har bøyd kne for Ba’al. På denne resten vil Herren bygge sin fortsatte utvelgelse.

Gud kan ikke forkaste et folk som han forut kjente, sier Paulus (Romerne 11:1-2). Det vil si at han har vedkjent seg dette folket fra evighet av og derfor ikke kan forkaste det. Hvordan det, kan vi spørre? Jo, sier Paulus:

”De er jo israelitter. Dem tilhører barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene.” (Romerne 9:4).

Paulus peker på de gaver og det kall som dette folket har fått i henhold til løftespakten (Abrahamspakten). Selv om folket har gått seg vill, er det slik at ”Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall” (Romerne11:29). De er elsket for fedrenes skyld.

At de er elsket for fedrenes skyld, betyr at Gud kan ikke gå tilbake på noe som han har lovt. Derfor er Israel fortsatt å forstå som Guds utvalgte folk!

Hvis det var slik at Israels stilling i nytestamentlig tid hadde forandret seg, at gudsforholdet ikke lenger var det samme som før, må vi ha lov til å anta at Det nye testamentets skribenter hadde gjort oppmerksom på det. Men det motsatte er tilfelle. Etter sin oppstandelse bebreider Jesus Emmaus vandrerne for at de er så trege til å tro alt det som står i Skriften – det vil si Det gamle testamentet. Han er ikke kommet for å oppheve Loven og Profetene – altså Det gamle testamentet – men for å oppfylle.

Det gamle testamentet er med andre ord ikke kommet i noen annen stilling etter at frelsesverket er fullført. Følgelig er heller ikke løftene til Israel rokket. Utvelgelsen ligger fast også i nytestamentlig tid. Det er Det nye testamentets eget vitnesbyrd.

Jødenes rolle i Jesu lidelseshistorie


Vi sa innledningsvis at Israel går i det sporet som Herren i sitt råd hadde trukket opp. De forkastet sin Messias, fordi de måtte det. Det var noe som var forutbestemt. Ikke alle liker ordet forutbestemt, teologene foretrekker å tale om Guds forutviten. Vel, dette er en diskusjon som vi må la ligge.

Når Paulus i Romerbrevet forklarer det som har skjedd sier han at ”Gud gav dem en sløvhets ånd, øyne som ikke ser, ører som ikke hører, helt til denne dag.” (Romerne 11:8). Gud gav dem! Her skjer altså noe som var bestemt i Guds råd. Det var en gudvillet bestemmelse at jødene skulle forherde seg! Det er denne forherdelsen som førte Jesus til Korset.

I 2. Korinter 3:14-16 leser vi: ”Men deres sinn er blitt forherdet. For helt til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser Den gamle pakt, og det blir ikke tatt bort. For det er bare i Kristus det blir fjernet. Helt til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses blir lest. Men når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort.”

At det ligger et dekke over deres hjerter, betyr at de har fått en forståelse av Det gamle testamentet, som ikke gjør dem mottakelig for Jesu frelsergjerning. At dette er tilfelle, går også klart frem av de stridssamtaler Jesus hadde med fariseerne.

Men her ligger også en framtidsprofeti! Når Israel en dag skal omvende seg til Herren, da skal dekket tas bort! Da skal hele Israel bli frelst!

”For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmelighet – for at dere ikke skal anse dere selv for kloke: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn. Og slik skal hele Israel bli frelst, som det står skrevet: Fra Sion skal befrieren komme. Han skal rydde bort all ugudelighet fra Jakob. Og dette skal være min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder.”(Romerne 11:25-27)

Den samme tanken går igjen i Peters store Pinsetale: ”Han ble forrådt etter Guds fastsatte råd og forutviten, og dere slo ham i hjel idet dere naglet ham til korset ved lovløse menns hender.”(Ap. Gjerninger 2:23).

Det var riktig nok jødene som slo ham i hjel, sier Peter, men det som skjedde, var bestemt i Guds råd.

Hva sier så Jesus selv?

I Getsemane hugger Peter øret av yppersteprestens tjener. Han får en reprimande av Jesus:

”Da sa Jesus til ham: Stikk ditt sverd tilbake på plass. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd. Eller tror du ikke jeg kunne be min Far, og så ville han nå sende meg mer enn tolv legioner engler? Men hvordan skulle da Skriftene bli oppfylt, at så må skje?” ”Men alt dette er skjedd for at profetenes skrifter skulle bli oppfylt.” (Matteus 26:52-54 og 56.)

Det som nå skjer i Getsemane og på Golgata, er en oppfyllelse av profetiene. For der – i Skriftene - står hans lidelse og død forutsagt. Det betyr at om jødene ikke hadde forfulgt ham og korsfestet ham, ville profetiene heller ikke ha blitt oppfylt. Og var ikke profetiene blitt oppfylt, ville Det gamle testamentet ha mistet sin troverdighet. Jødenes rolle var med andre ord nødvendig.

Gammeltestamentlige profetier

Hva er det så som står profetert i Det gamle testamentet? Det kan være nyttig med en rask repetisjon.

Vi har allerede nevnt Salme 22, salmen som begynner med ordene: ”Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg?” Det var denne salmen Jesus ba på korset. Salmen beskriver Messias lidelse som en korsfestelse. Og det er ganske utrolig når vi vet at korsfestelse ikke var en kjent henrettelsesmetode på denne tiden. Men foruten han som lider på korset, sier Salmen også noe om dem som står omkring:

”De stirrer, de ser på meg med skadefryd.” Det står til og med noe om hva disse menneskene sier. De rister på hodet og spotter ham og sier: Sett din vei i Herrens hånd! La han redde ham! Han skal utfri ham siden han har behag i ham.”(Salme 22:8-9)

Evangeliene beretter om at det var akkurat dette som skjedde på Langfredag. Fariseerne og de skriftlærde stod der ved korset og spottet Jesus. Det gjorde de med ordene fra Salme 22:9, akkurat som forutsagt.

Høydepunktet i Jesu lidelseshistorie er altså utførlig beskrevet 1000 år før det skjer! Det sier oss noe om at det i Guds råd, fra tidenes morgen, ble lagt en plan for å tilveiebringe menneskets frelse. Guds sønn måtte ofres, og Gud måtte ha noen som kunne medvirke til dette. Hvem var nærmere til det enn nettopp hans eget folk?

Korsfestelsen er også nevnt flere andre steder i Bibelen. Sakarja skriver at ”de skal skue opp til meg som de har gjennomstunget.” (Sakarja 12:10).

Jødene skal skue opp til ham som de har korsfestet. Det kommer først skje på den dagen de vender om. Men det interessante er at den Messias de venter på, blir omtalt som den de har gjennomstunget.

I 4. Mosebok 21:8-9 finner vi beretningen om Moses som henger opp en kobberslange på en stang. Hver den som blir bitt og ser på den skal få leve. Jesus bruker dette som et bilde på sin egen lidelse og død.

”Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet for at hver den som tror på ham skal ha evig liv.” (Johannes 3:14-15).

Korsfestelsen var ingen ”arbeidsulykke”. Det var ingen impulshandling eller tilfeldighet, som brakte Jesus til korset. Jesus lider i henhold til Skriftene. Ved sin lidelse og død oppfyller han profetiene i Det gamle testamentet. Han tilveiebringer menneskenes frelse. Dertil var han også kommet.

Den lidende Messias

Vi må også nevne at foruten omtalen av selve korsfestelsen, taler Det gamle testamentet også om ”den lidende Messias”. At Messias skulle lide, var jo blant de ting jødene ikke kunne forstå. Selv blant disiplene satt dette langt inne. Peter tok jo Jesus til side for å tale ham til rette, når Jesus prøvde å forklare disiplene at han måtte dra opp til Jerusalem for der å lide og dø.

Den lidende Messias finner vi best beskrevet hos Jesaja i sangene om ”Guds lidende tjener” (på hebraisk ”Ebed Yahweh”), kapitlene 49 til 53.

”Min rygg bød jeg frem til dem som slo, og mine kinner til dem som rykket meg i skjegget. Mitt ansikt skjulte jeg ikke for hån og spytt.” (Jesaja 50:6)

”Så ille tilredt var han at han ikke så ut som et menneske.” (Jesaja 50:6 og 52:14)

Kapittel 53 taler om ”en smertens mann”, en som var forlatt og foraktet av mennesker.
” Men det behaget Herren å knuse ham… Ved trengsel og dom ble han revet bort…”

Jesus ble ikke tatt imot av sitt folk. Tvert om; de håner og forfølger ham. Men så står det altså at det var Herren som behaget å knuse ham. Det var ikke noe som jødene tok seg til. For en bestemmelse var fattet i Guds råd, og Jesaja uttrykker dette 700 år før det skjer.

Ikke alle har fått med seg innledningen til kapittel 53, som begynner slik:

”Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm åpenbart?.. Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham. …og vi aktet ham for intet.”

Her står det svart på hvitt at når Messias kommer, vil han bli aktet for intet. Han vil bli avvist av sine egne, akkurat som Johannes sier: ”Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham”. (Johannes 1:11).

Nok en gang blir inntrykket bekreftet, her er det noe som er forutbestemt. Her blir jødene tillagt en rolle enten de vil eller ikke.

Så vel Jesu lidelse som jødenes medvirkning er altså utførlig profetert i Det gamle testamentet. Det er to roller som på en måte er vevet inn i hverandre og som er nødvendig for at frelsesverket skal kunne fullføres. En Messias-troende jøde formulerte det en gang slik: ”Det ble dessverre vår jobb å spille skurken i dramaet på Golgata.” Det tror jeg er en meget korrekt bibelforståelse.

Det er ikke jødene, men menneskets synd som driver Jesus til korset


Det skjer noe i Guds folk som jødene ikke har kontroll med og som de heller ikke forstår. Gud holder oppgjør med Djevelens makt. Nå skal denne verdens fyrste støtes ut, sier Jesus om sin egen gjerning. Nå var den time kommet, da den makt som Djevelen fikk over menneskeslekten gjennom syndefallet, skulle knuses.

Vi leser om syndefallet i 1. Mosebok 3. kapittel. Her sier Gud Herren til slangen:

”Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode og du skal knuse hans hæl.” (1. Mosebok 3:15)

Kvinnens ætt, det er Messias. Han representerer menneskeslekten, og som menneske skal han knuse Slangens hode. Det er en profeti om at syndefallet i Edens have en dag skal overvinnes. Det skjer på korset. Da er det fullbrakt. Men seieren har sin pris, for slangen skal ”knuse hans hæl”. Allerede her – i Bibelens første evangelium - kommer varslet om at det er seier gjennom lidelse.

Beretningen om syndefallet viser oss at det er ikke jødenes ulydighet som bringer Jesus på korset, men menneskets synd. Det er Adam og Evas ulydighet, menneskeslektens synd og skyld, som gjør dette offer nødvendig. På det historiske, ytre plan ble korset reist på Golgata i jødenes hovedstad Jerusalem. Men i åndelige forstand, ble det reist allerede i Paradisets have!

I det ytre er det jødenes rop om ”korsfest” som fører Jesus til korset. Men på det indre plan er det Jesu kamp mot Djevelens makt som råder. Jesus må være det Adam ikke var, og det er nettopp dette Djevelen prøver å forhindre. Til denne kampen blir jødene bare tilskuere. Eller for å si det mer riktig – de er ikke en gang klar over at denne kampen foregår.

Jødenes fall er blitt en rikdom for verden


Frelsesverket skjer i jødefolket og vi kan si: ”med jødefolkets ufrivillige medvirkning”. Ingen hadde spurt dem om de ville være Guds folk, langt mindre om de ville medvirke til gjennomføringen av Guds frelsesgjerninger. Vi kan si at dette er den uskyldige siden ved jødene.

Men jødefolkets medvirkning har også en annen side. Deres avvisning av Jesus som Messias, førte til at evangeliet ble spredd til alle folkeslag. Det er jødenes vantro som blir foranledningen til at evangeliet blir spredt blant alle verdens folkeslag. Paulus skriver at ”ved deres fall er frelsen kommet til hedningene..” ”deres fall er blitt til en rikdom for verden.” (Romerne 11:11-12).

Verden er blitt forlikt med Gud ved at jødene har forkastet evangeliet. Det er som om Paulus har fått et glimt inn i Den høyestes rådslutning. Han ser Guds finger i det som skjer og han ser Guds frelsesplan med verden.

Men sier Paulus, jødenes forherdelse er bare en midlertidig tilstand. For når ”hedningenes fylde er kommet inn”, skal hele Israel bli frelst. Det kommer en tid da ordet vender tilbake til Israel. Da skal de igjen bli innpodet i sitt eget oljetre, og det dekket som ligger over jødenes hjerter bli fjernet. Men frem til dette skjer, skal altså evangeliet, misjonen, gå sin gang.

Vi er altså vitne til en guddommelig strategi, der jødenes avvisning av evangeliet har frelseshistorisk betydning. Paulus skriver at det er for vår skyld at jødene er blitt fiender av evangeliet. Det synes altså å være en forutsetning for evangeliets gang at jødene i utgangspunktet avviser det. For jødene må jo dette bli en selsom opplevelse. For de blir jo tilskuere til at verden antar ”deres” religion. Men slik må det altså være.

Gud har en plan for at hans ord skal nå alle verdens mennesker og denne planen synes å forutsette jødenes forherdelse. Dette sier oss noe om jødenes fortsatte rolle i Guds frelsesplan. Jødene lider for vår skyld.

Dersom jødene hadde akseptert Messias, hva da med oss?

Det kunne være interessent å stille spørsmålet: Hva om jødene hadde antatt Jesus som Messias? Hva da med misjonen? Hva da med oss?

Hvis vi kunne tenke oss at jødene som folk hadde antatt Jesus som Messias fra begynnelsen av, så ville evangeliet ha blitt en del av den jødiske religion. De hedninger – det vil si ikke-jøder – som ønsket å tro på Jesus, måtte i praksis ha omvendt seg til den jødiske religion. De måtte opptas i det jødiske folkefellesskap og forplikte seg på Moseloven og omskjærelsen.

At dette ikke bare er en tenkt mulighet men en realitet, går klart frem av Galaterbrevet. Her må Paulus ta et oppgjør med de såkalte judaister – det vil si jøder som var kommet til tro på Jesus som Messias. Disse resonnerte helt i tråd med sin jødiske arv, når de forfektet at de hedningekristne måtte anta Moseloven med alt hva den inneholdt av regler og bestemmelser.

Paulus bryter radikalt med judaistenes lovtenkning. Han setter Moseloven, gjerningene og omskjærelsen til side og forkynner frelse utelukkende på grunnlag av tro. De jødiske forordninger etter Moseloven ble dermed ingen hindring for hedningemisjonen.

Det ser ut for å ha være en guddommelig tanke at evangeliet skal få utbre seg på sine egne premisser. Ordet alene skal være virkekraftig og uavhengig av nasjonal opprinnelse. Men for å få dette til, måtte jødene settes ut av spill. Det måtte legges et ”dekke over deres hjerter”, som Paulus sier. Så i stedet for å klandre jødene, burde vi heller dvele ved hva vår frelse har kostet dette folket.

Jødene skal bli et lys for verden

Herren har utvalgt seg et folk for også å bruke det i den tiden som ligger foran oss. Men her er mye skjult. Herren har ikke gitt oss å se inn i alle ting. Men noe er åpenbart. Israel skal bli et lys for verden den dagen de vender om. Det skal følge en stor velsignelse med Israels omvendelse.

Forbannelsen over Israel kommer gradvis til å vike. Vi leser om dette i Esekiels kapittel 37, om ”de tørre ben”. Disse ben er Israels hus. Først samles de inn og blir til ett legeme – det vil si en nasjon. Dernest kommer det ånde i dem, så de blir levende. Det vil si at Israel blir en kristen nasjon, slik også Paulus sier det. Dit er vi ikke kommet i dag, men vi er trolig ikke langt unna.

Når det skjer, skal Israels sørgedager være til ende. Jesaja vier tre kapitler til å proklamere dette som skal skje, i kapittel 60-62. Her er noen utdrag, men les alt og bli oppglødet over guds plan med sitt eiendomsfolkfolk Israel.

”Dere skal få dobbelt gjengjeld for deres skam, og de som led vanære, skal nå juble over sin lodd. Derfor skal de få dobbel lodd i sitt land, evig glede skal bli dem til del.”

”Alle som ser dem, skal kjenne at de er en ætt som Herren har velsignet. Sønner av dem som har plaget deg, skal komme og bøye seg for deg. Alle de som har foraktet deg, skal kaste seg ned for dine føtter. ..”

Blant jordens folkeslag skal det skje en fullstendig omvurdering av Israel. Fra å være foraktet skal de nå bli tiljublet. Jerusalem skal bli en lovsang på jorden, ikke en løftestein som nå. Israel skal få en posisjon som verdens åndelige midtpunkt.

Det som skjer med Israel blir også et vitnesbyrd for alle jordens mennesker. Han bruker sitt folk for å åpenbare seg selv for verden. Israels omvendelse blir et vekkerrop og et vitnesbyrd om den levende Gud.

Oppsummering:

·     Pakten med Abraham, Isak og Jakob er en nådepakt. Herren har ikke forpliktet andre enn seg selv. Det spørres ikke etter noen motytelse fra Israels side. Derfor kan heller ikke Israels ulydighet rokke ved pakten.

·     Gud har ikke forkastet sitt folk, sier Paulus. Det har rett nok forherdet seg, men de er ikke forkastet. Løftene til fedrene står fortsatt ved lag. Gud angrer ikke på sine nådegaver og sitt kall.

·     Jødene forkastet sin Messias fordi de måtte det. De snublet i vantro mot ordet, sier Peter, og til det var de også satt. Vi aktet ham for intet, sier Jesaja. Jødene gikk i det spor som forut var lagt ferdig for dem.

·     Korset reises i åndelig forstand ikke på Golgata, men i Paradisets have. Det var jødenes lodd å være mellommann i oppgjøret mellom Gud og Satan når syndefallet skulle utsones.

·     Jødene forherder seg mot evangeliet, men deres fall blir til frelse for hedningene. Men når hedningenes fylde er kommet inn, skal hele Israel bli frelst. Jødenes omvendelse blir et vekkerrop for alle verdens mennesker.

Herren bruker Israel i sin frelsesplan, først i gammeltestamentlig tid, så for å gjennomføre selve forsoningen og dernest for å kalle menneskene til omvendelse og frelse så lenge verden består. Israel er Guds særskilte redskap fra evighet og til evighet...

En av hoved grunnene til avsporing og feiltolkning av Bibelen og det profetiske ord, er erstatningsteologien. Teorien om at Gud er ferdig med jødefolket og at menigheten har erstattet det fysiske Israel, har ført forståelsen av Guds Ord på ville veier.

GUDS EVIGE KJÆRLIGHET TIL SITT FOLK ISRAEL

"Fra det fjerne har Herren åpenbaret seg for meg: Ja, med evig kjærlighet har Jeg elsket deg. Derfor har Jeg latt min miskunn mot deg vare ved." (Jeremia 31:3)

Historien fra 1. Mosebok kap. 37 - 48, om Josef, forteller om den evige kjærlighet Gud har til sitt folk. Ikke bare som nasjon, men også til enkeltmennesket. Det er en reise som starter med et ungdommelig overmot og brødrenes sterke trang til å sette Josef på plass. Brødrene blir rammet av Kains synd – misunnelse og deres slag rammer nesten Josef med døden, men «ikke ett ben blir knust».

På tross av den lidelse som Josef opplever får han det vitnesbyrd at Jakob, Josefs Far, har han mer kjær enn de andre brødrene. Dette minner oss om Guds store kjærlighet til sin Sønn Jesus. Jesus er Guds elskede Sønn.

Det er mektig å lese om Guds store frelsesplan for sitt folk. Hendelser som i starten ser ut til å være tilfeldig og uten evig inngripen, viser seg å være en gudommelig interaksjon i historien.

HISTORIEN OM JOSEF - EN PROFETI OM ISRAELS FRAMTID

"For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmeligheten, så dere ikke skal være kloke i egne øyne, nemlig at forherdelse har rammet en del av Israel inntil fylden av hedningene er kommet inn." (1 Korinter 11:25)

Josef er denne hemmeligheten som blir Israel til frelse inn i fremtiden! Akkurat som Gud har latt menigheten være i skjul for Israel i nesten 2000 år, ser vi nå at flere av Israels stammer ser de evangeliske kristne som den største velsignelsen for Israel gjennom historien. Rabbinere og det offisielle Israel innser nå oftere at Messias i form av Yeshua er kimen til frelse for Israel.

I 1.Mosebok 45 sier Josef til sine brødre: "Jeg ber dere, kom nærmere!" Da kom de nærmere. Så sa han: "Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt. Men nå skal dere ikke sørge eller være harme på dere selv fordi dere solgte meg hit. For Gud sendte meg foran dere for å berge liv. For nå har det vært to år med hungersnød i landet, og det vil fremdeles gå fem år til uten at noen får pløyd eller høstet. Gud sendte meg foran dere for å bevare en rest for dere på jorden, og for å berge livet deres gjennom en stor utfrielse." (1 Mosebok 45:4-7)

I en tid etter 2.verdenskrig har vi sett kirken prøve å gjøre opp sine antisemittiske synder i forhold til Israel. Menigheten har, som Josef, prøvd å lokke sine medbrødre som vi er podet inn på med ordene: "Jeg ber dere, kom nærmere!» Guds ultimate forsoningsprosjekt Israel og menigheten, Stammene og Hedningene skal i følge Bibelen kysse hverandre og anerkjenne, åpenbare og elske hverandre. Jesus skal bli overhyrden som åpenbarer seg og forener de to flokkene.

Forut for dette sender Gud sin frelsesåpenbaring til hedningene, slik at de skal kunne gå foran og berge liv. Den store Jakobs trengsel som beskrives av profetene i den ytterste tid skal ikke enda engang viske Israel av kartet. Derimot skal menigheten støtte Israel og ikke vike fra hennes side og livene skal berges gjennom en stor utfrielse når Herren åpenbarer seg på Oljeberget og derfra skal regjere sammen med sitt folk...

Det lille landområdet Israel er gjenstand for stor oppmerksomhet i verdens medier. Det strides og debatteres i alle verdens ledende politiske arenaer, samtidig som det også pågår en strid mellom "jøder" og "palestinere" om det samme landområdet. Spørsmålet blir da: Hvordan skal vi som er kristne forholde oss til dette?

For det første må vi være klar over at dette landområdet har vært okkupert av imperialistiske makter nesten gjennom hele historien.

Om vi har lest litt av den gamle bibelhistorien, leser vi om en gammel storhetstid, hvor Israel hadde sitt eget land, under kongene David og Salomo. Dette fortsatte også etter at dette riket ble delt. Selv om "nordriket" ble okkupert og 10 av stammene spredt over alle vinder, så besto "sørriket" Judea, med de to stammen Juda og Benjamin. Jeg snakker nå om en tid for rundt 3000 år siden. Dette er historie som også bekreftes av historiske bøker og oppslagsverk, som stadfester Bibelens historiske autentitet.

Etter hvert ble området inntatt av Babylonere, senere kom det under Assyria, senere Persia, så Grekenland (Hellas) og Aleksander de Store. På Jesu tid var området underlagt Romerriket. Så var det muslimsk område i en periode (vi kjenner vel de fleste til historien om Saladdin osv - se filmen Kingdom of Heaven). Men det interessante starter egentlig med det store tyrkiske riket, som hadde dette området i over tusen år!

Byssanterne/Ottomanerne/Tyrkerne lot både jøder og arabere bo der. De viste ingen videre interesse for området, da det så ut som en steinørken. Det var ingen som ble kalt for palestinere på den tiden. Det fantes rett og slett ingen folkegruppe som het palestinere! Man forholdt seg kun til jøder og arabere.

Da tyrkerne/ottomanerne var på den tapende siden i første verdenskrig, ble dette landområdet overgitt til Britene, og vi fikk det som kalles Det Britiske Palestina Mandatet av 1920. Navnet Palestina ble brukt fordi man hadde funnet av historien at Romerne brukte dette navnet på området. Ordet Palestin betyr egentlig flyktning og rebell. Det ble i oldtiden brukt på Filisterne, som var en folkegruppe av sjørøvere og pirater som hadde kommet sjøveien fra Kreta.

Så dersom man i det hele tatt skulle snakke om ekte palestinere i denne sammenheng, så måtte det da være de svært få som befinner seg nede i Midt-Østen idag som stammer direkte fra disse Filisterne/Kreterne/Piratene. Og dette er ikke det samme som de som blir kalt for Palestinere idag. Dagens såkalte Palestinere er et blandingsfolk av arabere, persere og europeere av ulike slag, iblandet disse eldgamle Filisterne.

Det Britiske Palestina Mandatet ble bestemt oppdelt etter den andre verdenskrig. Det var da meningen at det skulle opprettes en jødisk stat og en arabisk stat ut fra dette mandatet. Ideen var å dele opp det Osmanske riket i selvstyrte nasjoner, basert på befolkningen i området. Storbritannia fikk ikke en koloni, men et mandat fra Folkeforbundet i 1920.  Mandatet innebar å opprette et jødisk nasjonalhjem i Palestina. Det gjorde de ikke, fordi de hadde lovet for mye til for mange ulike arabiske støttespillere under første verdenskrig. De hadde lovet hele Arabia til både Saudi-klanen fra Riyad og til brødrene Abdullah og Faisal Hussein fra hashemitt-stammen som regjerte i Mekka.

Saudiklanen gav seg ikke, så derfor lovte Storbritannia prins Abdullah Palestina i stedenfor. Prins Faisal fikk Irak. Men det var i strid med mandatet fra Folkeforbundet å gi Abdullah Palestina, og derfor delte Storbritannia området i to, og gav Abdullah øst-Palestina i første omgang. Men Folkeforbundet protesterte på dette. 

I perioden 1922-1946 etablerte britene en arabisk stat i 4/5 av det området som på den tiden gikk under navnet Det Britiske Palesina Mandatet. I disse områdene var befolkningen 80% palestinere (dvs. arabere tilhørende familier og klaner som går under denne betegnelsen).

Men så begynte nazismen å røre seg i Europa, og så kom andre verdenskrig og satte det hele på hold. Stormuftien i Jerusalem, al Husseini, satset på Hitler og nazistene under 2. verdenskrig, og var derfor ikke i posisjon til å bli premiert etter at vestmaktene vant. Storbitannia, som hadde lovet hele Palestinamandatet til Abdullah i Jordan, sendte mandatforvaltningen over til FN etter 2. verdenskrig.

I 1946 ble Hashemite Kingdom of Transjordan godkjent som uavhengig stat, og den må betraktes som en palestinsk stat ettersom befolkningen er 80% palestinere. Denne staten er i dag kjent som Jordan.

Det Britiske Mandatet var en internasjonal anerkjennelse og forlengelse av det britiske initiativet som lå i Balfour-deklarasjonen fra 1917 å opprette en jødisk stat. I den 1/5 som var igjen av mandatområdet, unnlot britene, etter å allerede avskilt 4/5 til opprettelse av en palestinsk stat, å utføre sin internasjonalt pålagte oppgave å etablere en jødisk stat. I 1948 gikk britenes mandatperiode ut, og de trakk seg ut vel vitende om at det ville bli krig i og om området. 

Jødene proklamerte på eget iniitiativ sin stat i denne 1/5 av deres opprinnelige område. Vi fikk da staten Israel, som ble opprettet i 1948 som en stat for jødene. Dette utgjorde bare 20% av det store Britiske Palestina Mandatet i Midt-Østen. De restrerende 80% fikk navnet Transjordan (senere kun Jordan) OG VAR DEN STATEN SOM BLE TILTENKT ARABERE OG DET VI IDAG KALLER PALESTINERE!! 

Flere arabiske land gikk nå til angrep for å utslette den nye staten. Jordan okkuperte Judea og Samaria, som de annekterte og kalte Vestbredden. Det var bare Storbritannia og Pakistan som godkjente den annekteringen. Jordan holdt området til i 1967, da Israel okkuperte (eller vi kan jo si befridde) området. Israel har frem til i dag, i tråd med FNs delingsplan, ikke annektert disse områdene. 

Staten Israel klarte ikke å forsvare hele området, men aksepterte grensene ved våpenvilen i 1948. Jordan okkuperte vestbredden i 1948, og anekterte den i 1950. Det samme gjorde Egypt med Gaza. I 1967 lyktes Israel i forsvarskrig å ta tilbake herredømmet over disse områdene, som de ikke klarte å forsvare i 1948.

Dermed har disse såkalte palestinerne allerede fått sitt land - Jordan! Men det som skjedde var at araberne vokste seg mektig i denne staten, og de fordrev disse "palestinerne" på flukt som flyktninger, til Israel og Libanon.

Det er dette FN burde forhindret. FN burde ha vært klare på dette, at Jordan skulle være en stat for disse "palestina-flyktningene" som vi idag kaller for palestinere. Men befolkningen i Jordan hadde hentet seg en arabisk prins, som ble Kong Hussein av Jordan (far til nåværende Kong Abdullah) og de likte ikke disse flyktningenomadene som vi idag kaller palestinere. Saken er at palestinerne har alltid blitt behandlet dårlig av araberne, men dette blir hysjet ned i media. I Israel har "palestinerne" hatt en mye bedre levestandard enn i de arabiske landene rundt.

Litt mer historikk

Hva forteller så demografiske opplysninger om hvem som bodde i landet fra hundreår til hundreår – etter den muslimske okkupasjon av Jerusalem i 638.

Det er en kjent sak at de muslimske hærene ikke var tallrike. Bosettingen i de nylig erobrete områder var tynn i de første århundrer. Tom Hollands bok «I Skyggen av sverdet» har all dokumentasjonen om det.

År 985: Muqadassi, den store arabiske forfatter slår fast: "...den tynne muslimske bosettingen i Palestina er et faktum fortsatt –... jødene er majoriteten i landet … moskeen er fullstendig tom for tilbedere. Jødene konstituerer majoriteten av Jerusalems innbyggere."

År 1377: Ibn Khaldun, den neste store arabiske forfatteren, sier følgende: "Jødisk suverenitet i Israels land strekker seg over 1400 år. Det var jødene som implanterte kulturen og skikkene til de permanente bosettingene."

 År 1695-1696: Adriaan Reland, den hollandske kartografen, hevder at mesteparten av landet var tomt og øde: "Innbyggerne var få og for det meste konsentrert i Jerusalem, Acco, Tsfat, Jaffa, Tiberias og Gaza. Mesteparten var jøder og resten kristne. De få muslimer var for det meste nomadiske beduiner. Navnene på bosettingene var for det meste hebraiske, noen greske, og noen latinsk-romanske. Ikke noen bosetting hadde et muslimsk navn. Araberne var for det meste kristne – og en liten minoritet muslimer."

År 1835: Alphonse de Lamartine, en fransk forfatter, poet og politiker og besøkte Det Hellige Land. Han skriver:
"…utenfor byen Jerusalem så vi intet levende vesen, hørte ingen levende lyd, en komplett stillhet hersker i byen, på landeveiene, og i landet."

År 1850 gir den første skikkelige folketelling jødene stor majoritet i Jerusalem – jødenes udelelige by fra kong Davids tid av.

År 1857: James Finn, britisk konsul i Palestina uttaler: "Landet er i betydelig grad tomt for innbyggere og det er i høyeste grad behov for en befolkningsstamme."

År 1867: Mark Twain, den radikale britisk- amerikanske journalisten og berømtheten skriver følgende i boka «Innocents Abroad»: "Livlige scener utfolder seg ikke i dalen (Jisreel )lenger. Det finnes ikke en eneste landsby på hele sletten - ikke så nært som 50 kilometer i noen retning. Det finnes en eller tre grupperinger av beduintelter, men ikke en eneste permanent bolig. En kan ri 15 kilometer uten å møte så mye som 10 mennesker... Galilea, disse avfolkete ørkenområdene, disse medtatt ufruktbare åsene."

År 1874: Presten Samuel Manning skriver i boka The holy Fields: "...den overdådige fruktbarhet og skjønnhet som for den hebreiske oppfatning gjorde det til et symbol på rikdom. Men hvor er innbyggerne? Den fruktbare sletten som kan underholde en stor befolkning, er nesten en ødemark. Dag for dag må vi lære leksen som nå tvinges på oss, at straffedommene (denunciations) i de gamle profetier er oppfylt til siste bokstav, landet er forlatt, tomt og øde - uten innbyggere."

År 1881: Arthur P. Stanley, den store britiske kartografen: "I Judea er det neppe noen overdrivelse å si at på kilometer etter kilometer er det ikke noe tegn på liv eller bosetting."

År 1913: Den palestinske kongelige kommisjon: "Ingen appelsintrær, oliventrær, eller vingårder var å se inntil man nådde Yabna (en jødisk landsby)...Den vestlige del mot sjøen var nesten en ørken...Landsbyene i disse områdene var få og tynt befolket (om veien fra Gaza og nordover). Veien som leder fra Gaza og nordover er bare en sti til sommerbruk, som bare passer for transport med kamel og vogn. Ingen appelsinlunder eller vingårder kan sees før en når den jødiske landsbyen Yabna. Den ytterste ødemark, det totale underskudd på befolkning, bortsett fra den jødiske majoritet i byer som Jerusalem, Tsfat, Tiberias, Acco, og Jaffa."

År 1918: Sherif Hussein, vokter av de muslimske hellige plasser i Arabia uttaler: "Landets ressurser er fortsatt jomfruelig jord og vil bli utviklet av jødiske immigranter."

Disse kilder sier sannheten. Er universitetene, NRK og Utenriksdepartementet ikke klar over disse kildene fra hver århundre som sier:

1. Muslimer var få i landet, jøder var flere.
2. På 1800-tallet, da den store jødiske innvandring begynte, framstod landet som øde og tomt. Selv på begynnelsen av 1900-tallet sier vokteren av moskeen i Mekka, Sherif Hussin dette. "Det er jomfruelig jord som venter på jødiske immigranter», sier han.

Det er en historieforfalsking å si at jødene okkuperte et tett befolket land – da den jødiske immigrasjonen startet på alvor fra 1880-årene av.

Begrepet "okkupert land"

Så til dette med Golan-høydene og det som kalles "den israelsk okkuperte vestbredden av Jordan". Etter at jødene strømmet til Israel og Israel ble proklamert som egen selvstandig stat av president David Ben Gurion kl 17:00 den 14. mai 1948, så har de omkringliggende araberlandene gjentatte ganger prøvd å utslette Israel. Dagen etter at Israel hadde proklamert sin frihet og selvstendighet, ble de angrepet. De vant den første "frigjøringskrigen" i 1948. De vant også senere kriger, selv om araberne var totalt overlegne i antall. I 1967 vant de den såkalte "seksdagers-krigen". Israel forfulgte sine fiender mye lengre enn de grensene som er der i dag. Og det var Israel som hadde blitt angrepet, ikke motsatt. Men de israelske styrkene/troppene trakk seg tilbake til de grenser de idag er innenfor.

Synes derfor det blir nokså malplassert å bruke begrep som "den israelsk-okkuperte vestbredden av Jordan". Jordanelven har forresten alltid vært et naturlig delingssted/skille mellom Israel og de andre folk (idag Jordan). Vestsiden av jordanelven har derimot en historie som klart sier at dette er jødeland. Vi kan ikke avskrive Bibelen som en gammel uvesentlig bok, selv om vi evt ikke vil tro på den. Historien bekrefter jo det som vi finner beskrevet i Bibelen.

På 1800-tallet var det flere jødiske forretningsmenn som kom fra Europa og USA ned til dette området. De fant et område som lignet på en steinørken. Men de ville gjerne kjøpe landområder, og araberne sa ja for de var ikke interessert i områdene. Merk dere dette! Araberne ville ikke ha disse steinområdene! Derfor lot de jøder kjøpe opp store landområder der hvor det idag strides! Har da ikke jødene rett på disse områdene, som de kjøpte av de arabiske beduinene?

I 1930-årene ble jøder direkte fordrevet fra Europa, med store plakater som sa "Palestina kaller". Det var ikke bare tyskerne som sto for dette, men i flere land ville man ha jødene ut. Og når de da endelig kommer til sitt rettmessige land, som jo også verdenssamfunnet så enstemmig ville deponere dem til - ja da får de som stempel på seg at de har "okkupert" landet! Snakk om historieløshet!

Vi kan derfor slå fast at "Jødeland" er jødenes land!
a) opprinnelig som urbefolkning, 
b) hvert århundre som tynt bosatt av fremmede 
c) anerkjent av folkeretten fra San Remo og Palestina-mandatet paragraf 6 og 11, som forutsetter «tett bosetting» av jøder. Bosetterne har altså folkeretten, ikke de som vil nekte dem å bosette seg.

Palestinere - hvem er det?

Før "seksdagers-krigen" var det faktisk jøder som ble kalt for "palestinere" av FN. De palestinske flyktningene man da talte om, var jøder! En kan nesten si at den største "feilen" jødene gjorde da de tok i mot tilbudet om eget land var den at de kalte nasjonen Israel i stedet for Palestina, og innbyggerne palestinere. Hadde de kalt landet Palestina, hadde de effektiv blokkert for de som etter 1967 begynte å kalle seg palestinere og påsto at landet deres var stjålet fra dem. Dagens palestinere hadde måtte kalle seg noe annet, som ville ha vær mere gjennomskuelig.

Selvsagt er det likevel slik at det eneste riktige navnet på dette landområdet er Israel. Det er dette landområdet som  ble gitt til Abrahams blodslinje gjennom Isak, som en eiendom til evig tid!

Landet er jødenes – i følge de historiske og folkerettslige kilder.Først i 1967 foreligger kravet om en palestina-arabisk nasjonalitet og stat. Dette er basert på den sterke palestina-arabiske innvandring og befolkningseksplosjon – som fulgte av den moderne jødiske innvandring. Den gjorde landet grønt og skapte ernæringsgrunnlag og arbeidsplasser for araberne.

Jødenes historiske tilknytning til landet gjør at folkeretten slår fast i Palestina-mandatet, paragraf 6 og 11, jødenes rett til «tett bosetting», i «ødeland» og «statsallmenninger».

Det betyr at jødene har retten til husbygging på alle tomter de kjøper i Øst-Jerusalem, og på unyttet allmenn-grunn (som Har Homa).

Det betyr at bosetterne i Judea og Samaria har folkeretten på sin side. Under hensyntagen til andre gruppers sivile og religiøse rettigheter, sier Palestinamandatet.

Sitater fra ledende arabere og PLO 

År 1937: Auni Bey Abdul Hadi, sentral arabisk leder, sa til Peel-kommisjonen: "Det er ikke noe slikt land som Palestina. Palestina er et begrep som sionistene oppfant. Palestina er fremmed for oss. Vårt land var i hundreder av år en del av Syria."

År 1946: Philip Hitti, arabisk professor i Midtøsten-historie, ved topp-universitetet Princeton, fortalte den anglo-amerikanske undersøkelseskomiteen, følgende: "Det er allmenn kunnskap at det er ingen slik ting i historien som Palestina."

Professor Juhan Hazam sa til den samme komiteen: "Før 1917 da Balfour utarbeidet sin erklæring, var det aldri et palestinsk spørsmål, og det var intet Palestina som en politisk, eller geografisk enhet."

År 1977: Zahir Muhsein, eksekutiv-medlem av PLO, sa i et intervju med den hollandske avisen Trouw: "Det palestinske folket eksister ikke. Skapelsen av en palestinsk stat er bare et middel for fortsatt kamp mot staten Israel."

Joseph Farah, en arabisk-amerikansk journalist, skrev det samme: "Sannheten er at Palestina ikke er mer reelt enn Soria Moria -landet (Never, Never Land). Palestina har aldri eksistert som en selvstendig entitet."

Walid Shoebat, en tidligere PLO-terrorist, erkjente at han hadde kjempet for en løgn og sier:
"Hvordan kan det ha seg at 4. juni 1967 var jeg en jordaner, og over natten ble jeg en palestiner? Vi betraktet oss selv som jordanere inntil jødene kom tilbake til Jerusalem. Da plutselig var vi alle palestinere!"

Det Palestina (Britiske Palestina mandatet) som dagens "palestinere" påstår er stjålet fra dem, ble avviklet mai 1948. Det er 19 år før dagens palestinere begynte komme med sine krav og påstander. I det Britiske Mandatet var jødene palestinere. Dagens Palestinere har bare tatt i bruk innbyggernavet fra et avviklet selvstyreområde og bruker det som sitt eget. Er ikke dette identitetstyveri?

Gaza problemet

Skal vi så ta for oss Gaza problemet? Før vi nevner noe mer, ber jeg om at alle som leser tar inn over seg at ISRAEL TRAKK SEG UT AV GAZA FOR NOEN ÅR SIDEN! Ikke glem dette! Israel trakk seg frivillig ut av Gaza, og overga dette området til disse såkalte "palestinerne". Palestinerne har ikke bygd ett eneste sykehus i Gaza - alt er bygd av Staten Israel. Palestinerne fikk et område med en vestlig standard og infrastruktur lagt rett i fanget! Hva skjedde så? Jo, de ekstremistiske Hamas fortsatte å skyte raketter inn i Israel, fra Gaza-stripen. Israel har måttet tåle tusenvis av rakettangrep inn over Israels territorium fra Hamas baser på Gaza-stripen. Hamas er ikke fornøyd med at Israel trakk seg ut av Gaza. De er ikke fornøyd før Israel er totalt utslettet. 

Det er dette som er det store problemet - ikke Israel. Blokkaden av Gaza er i høyeste grad nødvendig, fordi ekstremistiske muslimske grupper gjør det de kan for å prøve å smugle inn våpen inn til Gaza-stripen. Men vær klar over at også Egypt har en mur og en blokkade mot Gaza - ikke bare Israel. Men det snakkes kun om Israels blokkade i media. Hvorfor det?

Israel utgjør i dag bare 0,15% av de totale arabiske områdene. I Israel er det både arabere og jøder som er statsborgere. I de arabiske områdene tillates ikke jøder statsborgerskap. Hvor finner vi intoleranse og diskriminering? Hvor finner vi korrupsjon der lederne bruker midler øremerket som utviklingstøtte på seg eg og våpen i stedet for nettopp utvikling? Hvor finner vi ideer om at utvikling av samfunnet der den fører til bedret situasjon for alle er prioritet? Hvor finner vi infrastrukturer som fungerer, og hvor er all fokus på å skade motpart med alle midler tilgjengelige? 

Hvis det skulle være noen sannhet i påstandene om at Israel er en undertrykkende militærstat, ville snart 70 år av militær overlegenhet gitt et annet geografisk kart. Israel skulle for lenge siden erobret Egypt, Jordan, Libanon og Syria og anektert disse områdene. Det tok bare uker for Napoleon å erobre Europa. Israel har i stedet hele tiden vært villige til å gi land for fred og garanti for anerkjennelse.

Muslimsk krav på Jerusalem har først og fremst blitt intensivert etter opprettelsen av en jødisk nasjonalstat i 1948 og i særdeleshet med Yassir Arafats propaganda vedrørende hans påstander om et palestinske folk i landflyktighet. Tiden etter 1987 ved den første intifadaen, førte til ett nesten unisont krav om at Israel må dele sin hovedstad Jerusalem med sine arabiske naboer. Den massive politiske støtten i blant verdens ledere førte til Osloavtalen, Camp David og Wye River. I dette kravet om en deling av Israel som stat og ikke minst en partering av jødenes hovedstad, finnes det svært sjelden en solid argumentasjon forankret de historiske fakta. Den politiske og religiøse venstresiden støtter seg i stor grad til moderne islamsk teologi, utarbeidet av Arafat og levende gjort via Fatha, Hamas og Hizbollha sine militante aksjoner. 

To ideologiske argumenter ligger i bunnen for moderne krav på Jerusalem. Det ene er aksepten av palestinere som ett folk med felles land, kultur og blodsbånd. Det andre er kravet om anerkjennelsen av Tempelhøyden som muslimenes helligste sted etter steinen Kaba i Mekka.

Keiser Hadrian gav rundt år 117 jødenes hjemland navnet Palestina etter Israels verste fiender ”Philistines”, som et hån og for å markere slutten på det jødiske riket i Judea. Etter flere jødiske motstandskriger i denne perioden ønsket romerne med dette å eliminere alle jødiske bånd til landet. Så etter ett av de hardeste opprørene ledet av Bar Kokhba, som opprettholdt ett indre selvstyre for det jødiske folket i Judea, tvang keiser Hadrian at området skulle hånes med filisternes navn, Palestina.

Rundt år 400 forsvant navnet Palestina. Deretter for å oppstå med det engelske mandatet i 1917. På grunn av Storbritannias romersk-latinske tradisjon brukte de derfor navnet Palestina-mandatet etter Hadrians påfunn. Dagens Palestinere har derfor ikke noen kjødelig tilhørighet til disse filistere. I forrige århundres Palestina bodde jo både jøder, kristne, drusere og muslimer. Alle disse ble benevnt som Palestinere etter det engelske mandatet. Navnet på landet avgjorde ikke om du var jøde eller araber. Likevel er denne palestinske myten blitt en av verdens mest anerkjente ”sannheter” om ett folk uten land.

Palestinere er i det store og hele arabere som tidligere bodde i i dagens Egypt, Syria, Jordan, Libanon og delvis i Israel. Mennesker som av ulike årsaker ble tvunget til å være statsløse pga. uvilje hos sine arabiske søsken. Kulturen er arabisk og troen stort sett muslimsk, noe som i utgangspunktet ikke sørger for at de genetisk er ett eget folkeslag, med rettslige krav på å være ett palestinsk folk 

Disse nye opplysningene samstemmer med norske rektor ved Katedralskolen i Oslo, Volrath Vogt sin dokumentasjon angående Jerusalem fra 1879 ”Det Hellige Land”. Han laget en utførlig oversikt over bruken av Tempelplassen fra år 70 fram til Kalifene inntar Jerusalem. Skrifter slår fast at den blir brukt som tilhold for flere kirker. I følge historien fantes det 4 kirker på denne plassen over Moria-berg. Mariakirken som ble bygd av Justinian i 529, Anastasiakirken som ble bygd av Konstantin den Store i 326, Basilikaen og Golgatakirken. Disse ble ødelagt av Perserkongen Kosroes i år 614. men gjenoppbygd av Modestus i årene mellom 614 til 629.

 Denne oppdagelsen støttes av inskripsjonen på Klippemoskeen som står på Tempelberget i Jerusalem. Alle som besøker moskeen, som ofte kalles Omarmoskeen, blir fasinert av dens kalligrafi. Imidlertid, når de arabiske tekstene som ble funnet på Klippemoskeen studeres med språkvitenskapelig presisjon, ser man at versene, som man allment antar er fra Koranen, heller er tekster fra det Syro-arameiske språket, i følge språkanalytikeren Christoph Luxenberg. Tekstene på moskeen fra år 694 e.kr, er ikke islamske, men fremstiller en teologisk diskusjon mellom Syriske og Hellenistiske kristne om Jesus sin Guddommelighet. Dette kan bevise at moskeen i sin opprinnelse var en kirke, som senere ble omgjort til en moske, på samme måte som muslimene gjorde med Hagia Sophia moskeen i Istanbul. 

Først 200 år etter Mohammeds død blir for første gang navnet hans nevnt i teksten ”Sira” av Ibn-Hisham, da beskrevet som ”type med ett stort arabisk kongedømme”. Først i det niende århundre ble Mohammeds ord nedskrevet i Koranen. Selve navnet Mohammed er kun nevnt i Koranen 4 ganger. Likevel er det uklart om betydningen av navnet skal være en tittel eller navnet på en person, siden ordet oversettes med ”Den Lovpriste”. 200 år etter dette igjen blir navnet Mohammed nevnt i Koranen, etter at en forkynner kommer til Mekka. Jerusalem nevnes ikke i det hele tatt i Koranen. 

Tatt i betraktning Islamsk propaganda angående Tempelområdet, bekrefter dette de antakelser som historikere i årevis har hatt, at moskeene egentlig i utgangspunktet har vært kirker. Muhammeds etterfølgere var krigerske og beseglet sine seiere med å omgjøre kirker til moskeer. Det levnes liten tvil om deres militære taktikk gjennom historien. 

I 1920 ga daværende Folkeforbundet et mandat til Storbritannia:  Opprett ”et jødisk hjemland” i Palestina. Palestina omfattet den nåværende staten Jordan og alt landet vest for elven. Palestinamandatet ble justert i 1922 ved at Folkeforbundet opphevet jødenes rett til å slå seg ned øst for elven Jordan, i daværende Transjordan. Verden har glemt at palestina-araberne da fikk sitt Palestina, nemlig Jordan...

FN foreslo i Resolusjon UN 181 en delingsplan for den 1/4 av det opprinnelige Palestina som Folkeforbundet lot jødene beholde. Hensikten var altså å la araberne få enda mer. Jødene aksepterte planen, men araberne ville ha hele Palestina. Dermed mistet araberne muligheten til å få iverksatt UN 181.

Egypt, Syria, Transjordan, Libanon og Irak angrep 15 mai 1948 Israel, som var opprettet dagen før, den 14 mai. Med denne selvtekt viste araberne enda tydeligere at de var imot delingsplanen og ikke respekterer FNs charter, artikkel 80 som opprettholder vedtakene i Folkeforbundet.

Det er palestina-araberne som okkuperer israelsk territorium, og ikke motsatt, som mange tror. Araberne avviste og stanset FN-resolusjon 181, og kan ikke senere bruke denne til å hevde at Israel okkuperer ”palestinsk” område vest for Jordan.

Under 2. verdenskrig skjedde det et folkemord i tyske gasskammere. Dette kunne gjennomføres fordi britene trenerte jødenes bosetting i ”hjemlandet”, og fordi motviljen mot jødene var sterkt utbredt. På grunn av desinformasjon vokser jødehatet nå igjen. Situasjonen i Israel er nå så vanskelig at mange jøder gruer seg for å flytte dit. 

Araberne/muslimene må akseptere Israel! De bør integrere de såkalte palestinske flyktninger i det romslige Jordan, som er selve Palestina, eller i andre arabiske land. Stans støtten til araberne, dersom støtten benyttes til selvtekt og overfall. Hjelp palestina-araberne hjem til Jordan og hjelp jødene hjem til Israel. Støtt Israel, det eneste demokratiet i Midtøsten, mot ikke-demokratiske fiender. Handle mot Israel som mot en likesinnet nabo!