INNLEDNING

"Jeg var bortrykket i Ånden på Herrens dag. Og jeg hørte bak meg en veldig røst, likesom av en basun,som sa: Det du ser, skriv det i en bok og send det til de sju menighetene, til Efesus og til Smyrna og til Pergamum og til Tyatira og til Sardes og til Filadelfia og til Laodikea.Jeg vendte meg om for å se røsten som talte til meg, og da jeg vendte meg, fikk jeg øye på sju lysestaker av gull.Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn. Han var kledd i en fotsid kappe, ombundet med et gullbelte under brystet.Hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som snø, og øynene hans som en ildslue.Føttene hans var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn. Og røsten hans var som bruset av vannmasser.I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av munnen hans gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. Og ansiktet hans var som solen når den skinner i sin kraft.Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som død. Men han la sin høyre hånd på meg og sa: Frykt ikke! Jeg er den første og den sisteog den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket. Skriv det du så, det som nå er og det som skal komme etter dette, og hemmeligheten med de sju stjerner som du så i min høyre hånd, og de sju gullysestaker: De sju stjerner er engler for de sju menigheter, og de sju lysestaker er sju menigheter." (Åpenbaringen 1:10-20)

På øya Patmos fikk apostelen Johannes avdekket hemmeligheter av Gud. I et syn fikk han se Jesus Kristus gå midt mellom sju lysestaker av gull. Og i Jesu høyre hånd så han sju stjerner. Det apostelen så, ble han så bedt å skrive ned i en bok og sende til sju menigheter på fastlandet i Lille-Asia: I Efesus, Smyrna, Pergamum, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea.  

Sju engler dvs. sju budbærere som jo engler betyr, skulle bringe brevene til de respektive menighetene. Dette var menneskelige budbærere som ikke bare var sendemenn, men også opplesere av budskapet på hvert sted. Rent historisk skjedde dette i år 96 e.Kr. Sju menigheter fikk opplest hvert sitt sendebrev. Siden har disse sendebrev blitt opplest over hele verden og blitt til åndelig lærdom for mange. 

1. PROFETISKE BREV SOM SKILDRER MENIGHETENS HISTORIE

Men sendebrevene har en videre betydning. For Jesus Kristus sa til Johannes: "Skriv det du så, det som nå er og det som skal komme etter dette, og hemmeligheten med de sju stjerner som du så i min høyre hånd , og de sju gullysestaker: De sju stjerner er engler for de sju menigheter, og de sju lysestaker er sju menigheter". 

Johannes´ Åpenbaring er en profetisk bok. Den gir profetisk utsyn over Daniels 70. åruke dvs. de sju siste år av denne tidsalder. 

Hele åruken blir beskrevet gjennom de sju segl, de sju basunerog de sju vredesskåler. Sju-tallet står i Skriften for helhet og fullendelse.

"Gud fullførte på den sjuende dagen det verk han hadde gjort, og han hvilte på den sjuende dagen fra alt sitt verk som han hadde gjort."(1 Mosebok 2:2)

Men sjutallet blir brukt av Johannes ikke bare om det som skal komme, men også om det som nå er. Apostelen blir bedt om å skrive til sju menigheter, enda det fantes flere på fastlandet i Lille-Asia. Det var ihvertfall menigheter også i Troas, Kolossæ og Hierapolis. For ikke å snakke om menigheten i Antiokia, som jo heller ikke lå så langt unna.

Men disse syv menigheten ble altså valgt ut til å motta disse sendebrevene med disse profetiske innhold. 

De sju menighetene lå etter hverandre i en sirkelform. Apostelen så de sju menigheter som sju gullysestaker som sju stjerner brakte budskap til. 

Dersom en studerer brevene, ser man at de har en "syv-deling" bestående av:

1. Navn på menigheten

2. Tittelen Herren velger å bruke om seg selv (hentet fra kapittel 1)

3. Menighetens annerkjennelse

4. Påpekning/bekymring

5. Formaning

6. Løfte til de som holder ut

7. «Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene»

Betydningen av navnet på den menigheten det tales til har sammenheng med innholdet i brevet. På samme måte har tittelen Jesus velger å bruke om seg selv sammenheng med innholdet/betydningen/meldingen han gir til menigheten. Ingen ting er tilfeldig her.

Når nettopp sju menigheter er nevnt, er det et tegn på et profetisk panorama over hele menighetens tid på jorden. Disse 7 menighetene blir derfor av mange sett på som en profetisk beskrivelse av Guds menighet og dens utvikling gjennom historien. Det har blitt klarere og klarere i historiens løp at dette er hemmeligheten som Johannes fikk avslørt. 

I alle sendebrevene kommer det en befaling om å høre Åndens stemme og et løfte til den som seirer. I de tre første sendebrev kommer befalingen før løftet (Åpenbaringen 2:7,11 og 17). Men i de fire siste sendebrev kommer løftet før befalingen (Åpenbaringen 2:28-29, 3:5-6, 12-13 og 21-22). I de fire siste sendebrev får vi også høre at Jesus kommer igjen (Åpenbaringen 2:25, 3:3, 11 og 21).

La oss nå gå inn og se nærmere på de syv sendebrevene.

2. BREVET TIL EFESUS

"Og la oss gi akt på hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger, og la oss ikke holde oss hjemme når menigheten kommer sammen, slik noen har for vane, men la oss formane hverandre, og det så meget mer som dere vet at dagen nærmer seg." (Hebreerne 10:24-25)

Vi merker oss at Jesus åpenbarer seg som "han som holder de sju stjerner i sin høyre hånd, han som går midt mellom de sju lysestaker av gull..." 

Disse ordene har klar sammenheng med følgende ord i åpningssynet i kapittel 1:

"Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn. Han var kledd i en fotsid kjortel, ombundet med et gullbelte under brystet."......."I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av hans munn gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. Og hans ansikt var som solen når den skinner i sin kraft." (Åpenbaringen 1:13 og 16)

Jesus holder de sju stjerner i sin høyre hånd. Her ser vi at Han beskytter sin menighet. Han sier også at Han går mellom de sju lysestakene av gull. Dette peker på at Han vokter den og er aktivt til stede.

Vi leser videre at menigheten var fremdeles attråverdig, som navnet Efesus jo betyr. De var også arbeidssomme og sto for en ren lære. De var altså nøye med hva de lærte.

Paulus advarte menigheten i Efesus om glupske ulver som skulle komme (også blant sine egne) da han traff dem i Milet på vei tilbake til Jerusalem (Apg 20). Leser en Jesu brev til Efeserne så ser man nettopp det at de blir berømmet for å «vokte evangeliet/Ordet» men at det påpekes at de har forlatt sin første kjærlighet.

Efesusmenigheten er jo som ønskemålet for enhver menighet; - den var full av nådegaver i funksjon, den var vel lært, hva den sanne lære angikk, og ikke bare hadde det i "glass og ramme" som et vakkert klenodie over seg selv, men praktiserte ut ifra det. De avslørte og utestengte falske apostler, m.a.o. de beskyttet Guds menighet mot dette; - de tålte ikke de onde, de arbeidet. Dette betyr at det lys de hadde drev dem, og de lot seg drive til handling, til virksomhet, og de var utholdende i dette, de hadde tålmodighet, i de prøvelser en slik menighet nødvendigvis må oppleve i en ond og gudfiendtlig verden.

Men dette var en frafallen menighet! Jesus selv, sier det slik til dem: "Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet. Kom derfor i hu hva du er falt fra."

Dette gir oss et rystende vitnesbyrd om hvor tidlig frafallet kom inn i Guds menighet. Vi ser også hvor alvorlig Herren ser på dette, til tross for at dette frafallet kun var i sin begynnerfase.

Han bruker ordet "falt fra" her, og med det tenker vi oss gjerne, at man litt etter litt glir bort fra grunnvollen og ender opp med noe annet. En meget alvorlig sak, det vil enhver kristen istemme, - men det ligger likesom noe unnskyldende i dette, å bliforført, - og da særlig i å bli gradvisforført. Skylden blir likesom liggende mer på forføreren og vår svakhet, slik som menneskene skyldte på slangen som forførte dem i Edens hage. 

Men Jesus bruker også et annet uttrykk her, som setter en stopper for enhver slik unnskyldning: "Men jeg har imot deg at du har forlatt...!" Dette uttrykker noe bevisst! De hadde med vitende og vilje ned- og bortprioritert dette, til fordel for andre åndelige saker.

Dette var nok et resultat og en følge av nettopp de gjerninger Jesus viser til, - som i seg selv var rette, men altså førte til det onde for menigheten, idet de begynte å regne seg selv dem til gode. De tok selv æren av dette og målte sitt gudsforhold på og ut ifra denne deres vellykkethet i disse ting.

Derfor er de gjerninger som synes så rette og så gode, slett ikke gode, - for de har ikke rette kilde lenger, de springer ut av en annen kilde, enn Guds! Det kan vi også se av, at Jesus taler til dem om omvendelse, - altså en tilbakevending til dette sentrale som de er falt ifra, og dermed også til de gjerningersom da ble gjort, - de som sprang ut av Guds kilde! Han sier til dem: "Omvend deg, og gjør de første gjerninger!"

Det kan derfor virke som iveren i å holde ute vranglære (som Paulus advarte ville komme) har gått på bekosting av hengivenheten og kjærligheten til Gud i denne menigheten. Derfor får de også en kraftig advarsel og formaning om å omvende seg. Historiske kilder fra denne tiden forteller at menigheten faktisk omvendte seg da de fikk dette kraftige brevet.

Men i dag er lyset borte fra Efesus, i det det Islamske mørke hviler over byen...

3. BREVET TIL SMYRNA

"Og skriv til engelen for menigheten i Smyrna: Dette sier den første og den siste, Han som var død og er blitt levende: Jeg vet om din trengsel og din fattigdom - men du er rik - og om spotten fra dem som sier de er jøder, men ikke er det, men er Satans synagoge. Frykt ikke for det du skal lide! Se, djevelen skal kaste noen av dere i fengsel, for at dere skal bli satt på prøve, og dere skal ha trengsel i ti dager. Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, skal slett ikke rammes av den annen død." (Åpenbaringen 2:8-11)

Sendebrevet til Smyrna taler om menighetens tid fra ca. 100 - 313 e.Kr. med sterk forfølgelse av de kristne i Romerriket. Jesu ord i Matt. 5:10 ble realitet i denne perioden: "Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres". I en tid med forfølgelse trengtes myrra, som bruktes for å lindre smerte. Navnet Smyrna betyr knust myrra. Ettersom myrra er et bittert konserveringsmiddel, ville ikke da knust myrra smake enda mer bittert? Dette var et profetisk navn, som forutsa hvor grusom forfølgelsen ville bli for menigheten.

Vi merker oss Jesu åpningshilsen til denne menigheten: "Dette sier den første og den siste, han som var død og er blitt levende."

Disse ordene har klar sammenheng med følgende ord i åpningssynet i kapittel 1:

"Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket." (Åpenbaringen 1:18)

Her ligger en trøst og et håp for disse som måtte lide og dø for evangeliets skyld. Jesus er alfa og omega - den første og den siste. Han var død, men nå lever han. Også disse som gir sitt liv for evangeliet, skal engang oppstå til livet!

Keiser Diokletian mente at de kristne var en fare for Staten. Dermed startet han den verste forfølgelse mot de kristne som verden har sett til denne dag! Diokletian utstedte et dekret, som gjorde at kristne kirker ble ødelagt og alle bibler ble brent. Forfølgelsen var så intens og voldsom at Diokletian reiste et minnesmerke over utslettelsen av kristendommen! Denne forfølgelsen varte fra år 303 - 313 e.Kr. Vi må huske at Guds Ord ofte taler om dager som år og dermed blir det nokså oppsiktsvekkende at Jesus sier "...og dere skal ha trengsel i ti dager...".

I løpet av denne perioden gikk menigheten under jorden for ikke å bli tatt til fange. De underjordiske gravkamre som vi kaller "katakomber", finnes fremdeles i Roma.

Det er bare to av de sju menighetene i Lille-Asia som ikke får alvorlige formaninger og domsord fra Herren. Vi skal legge merke til at det ikke er de som kaller seg rike og vellykkede det her er snakk om. Det er de fattigste og elendigste av dem som unngår Herrens strenge pekefinger. En var utpreget fattig (Smyrna) og den andre (Filadelfia) hadde som kjennetegn at den hadde "liten styrke". Det er altså den fattigste av dem vi nå står overfor - Smyrnamenigheten.

Først kommer Herren til dem med en beskrivelse av seg selv. Han vil med det gjøre dem oppmerksom på hvem det er som våker over dem, og tar seg av dem. Vi glemmer så snart dette  - hvem som er vår Herre! Vi ser på oss selv, som om det berodde på det. Så må Han komme til oss og på ett eller annet vis få løftet vårt blikk høyere opp.

Smyrnamenigheten, og ikke minst dens forstander trengte nok, nettopp p.g.a. dens åpenbare fattigdom, å bli minnet om Ham som er rik nok, ja, som har selve livet i sin hånd og gir det til hvem Han vil, som Han minner dem om her innledningsvis: "Dette sier den første og den siste, Han som var død og er blitt levende!"

Tenk hvilket budskap bare dette er å få, for den som mer og mer blir klar over sin fattigdom!

Men så sier Jesus noe her, Han åpenbarer for dem en virkelighet som de ikke uten videre kunne se, og som ved første blikk ser ut som et paradoks; - Han gjør dem oppmerksom på, at de er rike!

Hvordan kan dette være mulig? Han stadfester jo at de er fattige, ja, Han kjenner til og vet om deres fattigdom, sier Han, - men så føyer Han til: "- men du er rik!"

Du som i din fattigdom, - det kan være mangel på økonomiske midler, det kan være mangel på menneskelige ressurser, det kan være en knugende opplevelse av åndens fattigdom, - har tatt din tilflukt til Jesus, kjenner du løsningen på denne gåte? 

De var uendelig rike i Smyrna, fordi de nettopp i sin fattigdom måtte ta sin tilflukt til Herren!Denne menigheten levde et rett liv innfor Gud. Alle forfølgelsene gjorde at de ble sterke i troen.

4. BREVET TIL PERGAMUM

"Og skriv til engelen for menigheten i Pergamum: Dette sier Han som har det tveeggede skarpe sverd: Jeg vet hvor du bor, der hvor Satan har sin trone. Og du holder fast ved mitt navn. Du fornektet ikke min tro, heller ikke i de dager da Antipas var mitt trofaste vitne, han som ble slått i hjel hos dere, der hvor Satan bor. Men jeg har noen få ting imot deg: Du har noen der som holder fast ved Bileams lære, han som lærte Balak å legge anstøt for Israels barn - å ete avgudsoffer og drive hor. Slik har også du noen som på samme vis holder fast ved nikolaittenes lære. Omvend deg! Ellers kommer jeg snart over deg og vil kjempe mot dem med min munns sverd. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit sten, og på stenen er et nytt navn skrevet som ingen kjenner uten den som får det." (Åpenbaringen 2:12-17)

Sendebrevet til Pergamum taler om menighetens tid fra ca. 312 - 606 e.Kr.  I 312 skjedde keiser Konstantins omvendelse til kristendommen. Forfølgelsestiden ble avløst av en forførelsestid, der menigheten "inngikk ekteskap med staten".

Da Konstantin gjorde kristendommen til statsreligion, benyttet han seg også av dette rent politisk. Han brukte ekteskapet mellom stat og kirke (inkludert innlemmelsen av kjetteriet fra den babylonske religionen) for å styrke keiserrikets enhet. Kristendommen ble antatt som statens religiøse grunnlag, og alle andre religioner (inkludert jødedommen) ble forbudt. Navnet Pergamum betyr forøvrig ekteskap. Menigheten havnet i det Jakob 4:4 advarte imot: "Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende".

I kirkehistorien blir menigheten i Pergamum dermed et bilde på den troløse menigheten, som går på kompromiss med verden.

Overfor denne menigheten presenterer Herren seg som "Han som har det tveeggede skarpe sverd!" Hva slags sverd det er tale om, det har vi vitnesbyrd fra Hebreerbrevets forfatter om:

"For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd." (Hebreerne 4:12)

Og som vi også ser av Johannes' møte med den herliggjorte Jesus på øya Patmos: en av Jesu egenskaper var det tveeggede, skarpe sverd som gikk ut av Hans munn. Han er i seg selv sannheten, og sannhetens ord går følgelig ut av Hans munn! I åpningssynet i kapittel 1 leser vi følgende:

"I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av hans munn gikk det ut et tveegget, skarpt sverd..." (Åpenbaringen 1:18)

Nettopp dette trengte denne menigheten å bli gjort særlig oppmerksom på, at Guds Ord er som et tveegget sverd, og at Jesus er dette Ordet ! Dette fordi de var særlig utsatt for en sekt og deres lære, nikolaittenes lære, som vi også hører om i forbindelse med Efesusmenigheten.

Denne sektens lære var farlig for menigheten, da den stikk imot Guds ord, talte frihet for kjødets lyst, idet den hevdet at det kjødet foretok seg ikke kunne besmitte ånden og den enkeltes forhold til Gud og Hans frelse. Altså en "syndenes tillatelse", noe som faller hykleren i smak, han som gjerne vil fritas for syndens følger, men ikke for synden i seg selv. Men det som var særlig farlig i deres lære, var deres gnostisisme, - dette at det krevdes et bestemt indre lys, åpenbaring, for å forstå Guds vei rett, og at det bare var enkelte utvalgte som fikk dette, - noe som åpnet menigheten for "paver" og falske apostler.

Nikolaittenes lære er beslektet med Bileam. Nikolaittene var en sekt som man mener ble oppkalt etter en diakon som heter Nikolaus. De lærte en falsk kristen frihet, der en ikke var så nøye med avgudsoffer og hor, og som hadde en falsk lære om kristent fellesskap. Dette begynte å gjøre seg gjeldende i Pergamum. Det var ikke bare eiendommer de skulle ha felles, men alt skulle de ha felles. De gikk så langt at de lærte at man kunne ha felles hustruer. Dette førte til hor, til synd mot det sjette bud. Bileams lære gikk nettopp ut på dette at når det ikke gikk å forbanne Israel, så gav han rådet til at man heller forføte dem med avgudsdyrkelse og hor.

Pergamummenigheten framstår dermed som symbolet på den verdslige menighet.

Vi leser også at menighetens omgivelser framstår som stedet hvor Satan har sin trone. Dette kan referere til det store Zevs-alteret som lå høyt over byen. Pergamum var også stedet for en offisiell kult med keisertilbedelse og et helbredelsessentrum assosiert med Asklepios tempel. Her drev de også med tilbedelse av den babylonske fruktbarhetsgudinnen Astarte.

Menigheten var delt i denne perioden, og den fikk derfor beskjed om å omvende seg. Men omvendelsen kom aldri! Samarbeidet med staten ble bare sterkere. Derfor måtte Herren "flytte lysestaken bort" fra denne menigheten.

5. BREVET TIL TYATIRA

"Og skriv til engelen for menigheten i Tyatira: Dette sier Guds Sønn, Han som har øyne som ildslue og føtter som skinnende kobber: Jeg vet om dine gjerninger og din kjærlighet og din tjeneste, din tro og tålmodighet, og dine siste gjerninger, som er flere enn de første. Men jeg har imot deg at du tåler kvinnen Jesabel, hun som sier at hun er en profetinne, og som lærer og forfører mine tjenere til å drive hor og ete avgudsoffer. Jeg gav henne tid til å omvende seg, men hun ville ikke omvende seg fra sitt horeliv. Se, jeg kaster henne på sykeseng. Og de som driver hor med henne, skal komme i stor trengsel, hvis de ikke omvender seg fra hennes gjerninger. Hennes barn vil jeg rykke bort ved død. Og alle menighetene skal kjenne at jeg er den som gransker nyrer og hjerter, og jeg vil gi hver av dere etter hans gjerninger. Men dere andre i Tyatira, alle de som ikke har denne lære og ikke kjenner Satans dybder, som de sier - til dere sier jeg: Jeg legger ikke noen annen byrde på dere. Hold bare fast på det dere har, inntil jeg kommer. Den som seirer, og som tar vare på mine gjerninger inntil enden, ham vil jeg gi makt over folkeslagene. Han skal styre dem med jernstav og knuse dem som leirkar, slik som også jeg har fått det av min Far. Og jeg vil gi ham morgenstjernen. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!" (Åpenbaringen 2:18-29)

Sendebrevet til Tyatirataler om menighetens tid fra 606 - 1517. I 606 e.Kr. ble Romas biskop Bonifacius valgt til universell biskop. Med dette trådte pavedømmet i funksjon. En verdensvid kirke med Roma i sentrum har siden forført mange med innføring av hedenske skikker i kristendommen. Dette var en lang og svært mørk tid for Guds menighet.

Vi legger merke til åpningshilsenen Jesus kommer med til denne menigheten: "Dette sier Guds Sønn, han som har øyne som ildsluer og føtter som skinnende kobber..." (Åpenbaringen 2:18)

Disse ordene fra Jesus, viser til følgende ord i åpningssynet i kapittel 1:

"Hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som snø, og hans øyne som en ildslue." (Åpenbaringen 1:14)

Jesu øyne er som ildsluer, og de ser alt som foregår i Guds menighet!

Også her i Tyatira var det først og fremst vranglære som truet menigheten, denne gang representert ved og gjennom kvinnen Jesabel, en selvutnevnt profetinne, som vi ser av Jesu ord: "hun som sier at hun er en profetinne." Men hennes gjerninger vitner imot henne: "som lærer og forfører mine tjenere til å drive hor og ete avgudsoffer."

Det "horeri" det tales om her er åpenbart et åndelig horeri, og vil da si å gi seg inn i hennes lære.

Dette å gi seg av med falsk lære, og dermed begynne å dyrke andre guder, dvs. avguder, omtales stadig i Bibelen som åndelig hor, ekteskapsbrudd, utroskap. Slik ser vi det også når Babylon omtales i Åpenbaringsboken som "den store skjøgen" og "mor til skjøgene på jorden." Skjøgen Babylon representerer nettopp den falske religion.

"Og han førte meg i ånden ut i ørkenen. Der så jeg en kvinne sitte på et skarlagenrødt dyr, som var fullt av spottenavn. Dyret hadde sju hoder og ti horn. Kvinnen var kledd i purpur og skarlagen, og smykket med gull og edelstener og perler. I sin hånd hadde hun et gullbeger, fullt av styggedommer og av hennes horelivs urenheter. På hennes panne var skrevet et navn, en hemmelighet: Babylon, den store, mor til skjøgene og til stygghetene på jorden. Jeg så kvinnen drukken av de helliges blod og av Jesu vitners blod.Og jeg undret meg storlig da jeg så henne." (Åpenbaringen 17:3-6)

Det er bemerkelsesverdig at Tyatira betyr gjentagne offer. Messeofferet, som er et av de viktigste og sentrale sakramenter i Den Katolske Kirke, er et offer hvor Jesu offer gjentas igjen og igjen. (Mer om dette i artikkelen: "Den Katolske kirkes vranglære"). 

Det som var særlig ille i denne  menigheten, var at ikke bare virket Jesabel der med sin forførelse, men menigheten tålte henne!

Muligens har menigheten innsett, at kostnadene ved et oppgjør med Jesabel og hennes tilhengere ville bli svært store, og så har man prøvd å komme unna med dette, å ikke støtte opp om henne aktivt, men har tålt hennes virksomhet.

Denne menigheten får stor ros av Herren, idet Han sier; "Jeg vet om dine gjerninger og din kjærlighet og din tjeneste, din tro og tålmodighet, og dine siste gjerninger, som er flere enn de første."

Men hva gagnet det egentlig, når de som ble vunnet for Herren ble ført inn i en menighet, hvor Jesabel fikk utøve sin virksomhet!

Vi får virkelig åpenbart denne kjærlighet også i teksten her, ikke bare gjennom den omsorg for menigheten som vi møter i Jesu inngripen, men også i Hans kjærlighet til, og omsorg for, Jesabel! Denne kvinnen, som uten Herrens velsignelse eller gave, hadde tiltatt seg en profetinnerolle i menigheten, og brukte denne sin stilling til å forføre, og altså ved det slå i hjel Herrens tjenere;  om denne kvinnen sier Han: "Jeg gav henne tid til å omvende seg."

Det vil altså si, at hun må ha blitt opplyst om sin synd, og så fått tilstrekkelig tid til å tenke seg om, - og i tillegg ha blitt gjort oppmerksom på muligheten for omvendelse og forlatelse! Alt dette ligger jo i Jesu ord her: "men hun ville ikke omvende seg fra sitt horeliv." Og så kommer dommen: "Se, jeg kaster henne på sykeseng."

Merk deg det!  Så kommer dommen! Først etter at Herrens kall til omvendelse og tilgivelse er forkastet!

Herren hadde altså imot denne menigheten at Jesabel fikk råde. Hun kalte seg selv for profetinne, men hun ledet sine til å drive hor og ete avgudsoffer. Dette er et bilde på Mariadyrkelsen og andre ritualer i Den Katolske Kirke.

Men det var en splittet menighet dette, det var "andre i Tyatira, som ikke hadde denne lære"...."til dere sier jeg: Jeg legger ikke noen annen byrde på dere. Hold bare fast på det dere har, inntil jeg kommer!"

De blir gjort oppmerksomme på, at de har noe, og dette de har, det skal de holde fast på!

6. BREVET TIL SARDES

 "Og skriv til engelen for menigheten i Sardes: Dette sier Han som har de sju Guds ånder og de sju stjerner: Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av at du lever, men du er død. Våkn opp, og styrk det andre som var i ferd med å dø. For jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud. Kom derfor i hu hvordan du har mottatt og hørt. Hold fast på det og omvend deg! Dersom du ikke våker, skal jeg komme som en tyv, og du skal slett ikke vite hvilken time jeg kommer over deg. Men du har noen få navn i Sardes som ikke har sølt til klærne sine. De skal gå med meg i hvite klær, for de er verdige til det. Den som seirer skal på samme vis bli kledd i hvite klær. Jeg skal så visst ikke utslette hans navn av livets bok, og jeg vil kjennes ved hans navn for min Far og for hans engler. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!" (Åpenbaringen 3:1-6)

Sendebrevet til Sardes taler om menighetens tid fra 1517 til 1750.  I 1517 hang Martin Luther de 95 teser på kirkedøra i Wittenberg. Med det startet reformasjonen, som også Calvin og Zwingly var foregangsmenn for. ”Sola Scriptura”, skriften alene, som ble understreket og førte til åndelig oppvåkning. Det samme ble sannheten om Rettferdiggjørelse ved troen alene, uavhengig av sakramentene. Men reformasjonen førte også etterhvert til mange navnkristne. Bemerkelsesverdig er det at navnet Sardes betyr de som unnslapp.

Reformasjonen var et troverdig forsøk på å renske kirken fra falsk lære og avgudsdyrkelse. Mye godt skjedde i denne tiden, men reformasjonen gikk dessverre ikke langt nok. Etter hvert prøvde protestantene å inngå flere kompromiss med Den Katolske Kirke. Dette førte til at store deler av den protestantiske kirken sank ned i "navnekristendom". Derfor står det om den at den hadde et navn av at den levde, men i virkeligheten var den død. Resultatet ble at selv om reformasjonen ble gjennomført, så lå det både politiske og åndelige motiver bak som ikke var rene. Menigheten var fremdeles bundet av former og ritualer, og menigheten var fremdeles død, selv om den gav inntrykk av å være levende.

Jesus presenterer seg her som "Han som har de sju Guds ånder og de sju stjerner". Hva de sju stjerner er, det har vi allerede fått forklaringen på: "De sju stjerner er engler for de sju menigheter." (Åpenbaringen 1:20) 

Når det gjelder Sardesmenigheten, så er det her svikten og frafallet åpenbares: " jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud." Og vi får straks forklaringen på at Han ikke har funnet dem fullkomne for Gud: "Kom derfor i hu hvordan du har mottatt og hørt. Hold fast på det og omvend deg!"

De hadde falt i fra det de hadde blitt frelst og satt inn i samfunn med Gud ved! Vi har tidligere i gjennomgangen pekt på formaninger forskjellige steder i Skriften, om å holde fast ved det de hørte i begynnelsen, altså selve frelsesgrunnlaget.

Derimot var det slett ikke noe å si på menighetens gjerninger i det ytre, dens virksomhet, det forstår vi av at den hadde navn av å leve! Men så åpenbares det tragiske og alvorlige, at alt dette som folket så, og som forårsaket at de betraktet denne menigheten som levende, det var bare et ytre skinn, et bedrag! Sannheten var stikk motsatt, nemlig døden! Når Herren, i motsetning til folket, så på denne menigheten, da så Han død!

Vi må merke oss dette, at de menigheter som befinner seg i denne tilstand, de viser seg ytre sett som det motsatte av hva de i virkeligheten er. Her er snart for oss å bli lurt! Mens de menigheter som virkelig lever, de har navn av å være døde! Smyrna- og Filadelfiamenigheten, den fattige og den svake, de spottes av de rike og de sterke. Men de lever! Nettopp deres fattigdom og svakhet gjorde dem så avhengige av Jesus. Så var de rike, ikke som disse frafalne, i seg selv og på egne gjerninger, men i Ham!

"Men du har noen få navn i Sardes som ikke har sølt til klærne sine." Ja, så fantes de også der, selv om de var få. Jesus betegner dem som dem som ikke har sølt til klærne sine!

Kan du tenke deg noe stort mer forsmedelig enn et voksent festkledd menneske som søler til sine klær, og så blir gående i disse tilsølte klærne, og søler dem mer og mer til! Det var Sardesmenighetens situasjon! De så det ikke selv, men nå er Han her som har øyensalven. Har du sølt til de klær du fikk i fødselen? Har du prøvd å legge noe til? Har du lagt over deg en kappe av noe eget i tillegg?

Jesus betegner disse "få navn" i Sardes som verdige! Verdige til å gå med Ham i hvite klær! Det er slett ikke slik de føler seg disse, å nei, men det er slik de er! 

Til sist kommer Jesus med ordene "Den som seirer....." Hva vil det si?

Paulus beskriver også det godt: "Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen."(2 Timoteus 4:7).

Det er altså, hva striden står om, å bevare troen! - eller rettere: - å bli bevart i troen. Det ser du gjennom alle hans brev, det er det han også kjemper for at menighetene og den enkelte troende skal oppnå. Hans seier består altså ikke i at han har fått utrettet mye for og i Guds rike, at han har vokst som kristen osv., men at han har blitt bevart og værende i det som han hørte ifra begynnelsen, det som ble ham til tro!

Det er ingen annen måte å seire på for deg heller, enn at du blir værende i Hans seier!

7. BREVET TIL FILADELFIA

"Og skriv til engelen for menigheten i Filadelfia: Dette sier Den Hellige, Den Sannferdige, Han som har Davids nøkkel, Han som lukker opp og ingen lukker igjen, og som lukker igjen og ingen lukker opp: Jeg vet om dine gjerninger: Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, og ingen kan lukke den igjen. For du har liten styrke, og har holdt fast på mitt ord og ikke fornektet mitt navn. Se, jeg lar noen av Satans synagoge komme, de som kaller seg selv jøder og ikke er det, men lyver. Jeg vil gjøre det så at de skal komme og falle ned for dine føtter, og de skal forstå at jeg har elsket deg. Fordi du har tatt vare på mitt ord om tålmodighet, vil jeg fri deg ut fra den prøvelsens time som skal komme over hele verden, for å prøve dem som bor på jorden. Jeg kommer snart! Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone. Den som seirer, ham vil jeg gjøre til en støtte i min Guds tempel, og han skal aldri mer gå ut derfra. Og jeg vil skrive på ham min Guds navn, og navnet på min Guds stad - det nye Jerusalem, som kommer ned fra himmelen fra min Gud - og mitt eget navn, det nye. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!" (Åpenbaringen 3:7-13)

Sendebrevet til Filadelfia taler om menighetens tid fra ca. 1750 til cirka 1950. John Wesleyog George Whitefield sto fram som vekkelsesredskap og ble etterfulgt av William Carey som den moderne misjons far. Senere kom også menn som William Booth og frelsesarmeen. Vi fikk også menn som Jonathan Edwards, Charles Finney, Charles Spurgeonog DL Moody. Og fra omlag år 1905 fikk vi også en verdensomspennende pinsevekkelse. En åpnet dør for misjon ble det i denne tid og i kjølvannet av dette ble nytestamentlige menigheter ordnet preget av broderkjærlighet.

Navnet Filadelfia betyr broderkjærlighet. Denne perioden var preget av vekkelsestider, og vi fikk en oppvåkning på mange sentrale sider i Guds Ord. Vi hadde metodistvekkelser, hellighetsvekkelser, baptistvekkelser og pinsevekkelser, samtidig som misjonen ble løftet fram.

Vi merker oss at Jesus presenterer seg for denne menigheten som: "Den Hellige, Den Sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som lukker opp og ingen lukker igjen, og som lukker igjen og ingen lukker opp." (Åpenbaringen 3:7)

Disse ordene må ses i sammenheng med følgende ord fra Jesus i åpningssynet i kapittel 1: "Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket." (Åpenbaringen 1:18)

Jesus er Den Hellige. Han er også Den Sannferdige. Vandrer vi i renhet, hellighet og sannhet - så vandrer vi med Ham og slik som Ham! Han har også nøklene til døden og dødsriket. Han har makt til å lukke opp og lukke igjen.

Dette er den andre av de to menighetene i Lille-Asia som kun får trøstens og oppmuntringens ord fra Herren. Den første, Smyrnamenigheten, stred og led under sin fattigdom, uten å se at nettopp den var årsaken til den rikdom de eide i Gud! Filadelfiamenigheten er som nevnt den andre som opplever å få bekreftet sin salighetsstand og Guds velbehag over seg, og dette er menigheten med liten styrke.

Nettopp dette at de opplevde seg selv som lemmer på Kristi legeme med liten styrke, forårsaket at de klynget og klamret seg til Guds ord som de gjorde, det som Herren her beskriver slik: "du har holdt fast på mitt ord og ikke fornektet mitt navn!"

Han taler ikke om en åpen dør, for det er denne døren inn til samfunn med Gud, ikke uten videre; - men om en åpnet dør! Det er en i utgangspunktet lukket dør, som nå er blitt åpnet. 

Dette er en åpnet dør inn til samfunn med Faderen, for den som ikke har noen annen grunn å nærme seg Ham på. Hebreerbrevet beskriver denne dør så klart og fint: "Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen"(Hebreerne 10:19) Og Jesus selv sier det slik: "Jeg er døren!" (Johannes 10:9).

Men dette taler også om noe mer. Paulus beskriver situasjonen i Efesus: "I Efesus blir jeg til pinse. For en dør er blitt åpnet for meg, stor og virksom."(1 Korinter 16:8-9) og i Troas: "Da jeg kom til Troas for å forkynne Kristi evangelium, var det åpnet en dør for meg i Herren."(2 Korinter 2:12).

Det er godt å bli trøstet av Herren! Dette fikk Filadelfiamenigheten høre: det var en åpnet dør for dem inn til Faderen, og også en åpnet dør for dem ut til mennesker og fjerne folkeslag som skulle bli frelst!

Trenger vi å høre dette i dag? Eller er vi fornøyd i en situasjon, der vi helst burde gråte?

Til sist kommer da løftene til den som holder fast på det han har: "Den som seirer, ham vil jeg gjøre til en støtte i min Guds tempel, og han skal aldri mer gå ut derfra. Og jeg vil skrive på ham min Guds navn, og navnet på min Guds stad - det nye Jerusalem, som kommer ned fra himmelen fra min Gud - og mitt eget navn, det nye!"

Dette er forunderlige ting, men det som kort kan sies om det er, at du for evig og alltid skal befinne deg i Guds nærhet, i Hans tempel, med Guds navn, den hellige stads navn og Jesu navn, skrevet på deg, som segl på at du hører dem til!

Det må være den høyeste salighet! Og løftet er gitt til den som i seg selv har liten styrke! Er det du?

8. BREVET TIL LAODIKEA

"Og skriv til engelen for menigheten i Laodikea: Dette sier Han som er Amen, det trofaste og sannferdige vitne, opphavet til Guds skaperverk: Jeg vet om dine gjerninger, at du verken er kald eller varm. Det hadde vært godt om du var kald eller varm. Men fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn. Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød - og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken, så råder jeg deg at du kjøper av meg: Gull, lutret i ild, for at du kan bli rik, og hvite klær, for at du kan være ikledd dem og din nakenhets skam ikke skal bli stilt til skue, og øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se. Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg. Derfor, ta det alvorlig og omvend deg! Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg. Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg og har seiret og har satt meg med min Far på Hans trone. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!" (Åpenbaringen 3:14-22)

Sendebrevet til Laodikea taler om menighetens tid fra ca. 1940 til Jesu gjenkomst. I denne tiden har demokratiet og folkestyrementaliteten vært fremtredende, istedenfor at Kristus har fått styre sin menighet. Bemerkelsesverdig er det at Laodikea betyr folkestyre.Dette er altså menigheten for folkets rettigheter. Det er en tid hvor lekfolket blir mer opplyst enn forkynnerne, og de ansetter og sparker pastorer og ledere som de selv vil. 

Egentlig startet også laodikeaperioden på 1800-tallet, med sin liberale og meget negative bibelkritikk. Men dette har bare fått enda mere fritt spillerom i den senere tid. 

Dette er selveste frafallskirken. Den  tror den har livet i Gud, men har faktisk aldri hatt det! Den er verken kald eller varm, men lunken. Det er ikke lenger Guds Ord som er utslagsgivende for denne kirkes lære, men de verdslige styresmaktene (staten), det verdslige og kompromissaktige presteskapet og det ugjenfødte folket. Disse vil kun bruke kirkens rammer og tradisjoner som et skalkeskjul for å leve ut sine egne lyster og rettferdiggjøre sin syndfulle livsstil.

Vi merker oss at Jesus presenterer seg for denne menigheten som "Han som er Amen, det trofaste og sannferdige vitne, opphavet til Guds skaperverk." (Åpenbaringen 3:14)

Disse ordene fra Jesus må ses i sammenheng med følgende ord fra åpningssynet i kapittel 1: "Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket." (Åpenbaringen 1:18)

Jesus er opphavet til Guds skaperverk. Han er Amen, som vil si at det er Han som kan lukke opp og lukke igjen.

Det var ennå håp for Laodikeamenigheten, det ser vi av at Jesus i det hele tatt oppsøker den og banker på døra. Likevel var den i ferd med å utvikle seg imot å bli Satans synagoge! Kan du tenke deg det? Denne så tilsynelatende vellykkede menighet, om en kun så på det ytre, så ville det bli oppfattet som et ondsinnet og djevelinspirert angrep på en sann Guds menighet, å antyde noe så alvorlig som å hevde at den nå var på vei ned i sluket, til å bli en del av selve Satans rike. Men den var virkelig det!

Kan det gå så ille med en menighet? Ja, det kan det!

Er det noen ting vi skal være særlig oppmerksomme på i dag, så er det Skriftens ord om de forførende ånder, luften er full av dem, og de finner sin plass også i Guds menighet!

Men hvorfor var menigheten i Laodikea lunken i sin tro? Jo, de hadde en feil forståelse av sin egen situasjon. De sa "Jeg er rik, jeg har overflod og lider ingen nød".

En kan jo bare tenke seg hvordan lederne i en slik menighet tenker....: "Nå er vi ferdige med å reise det nye kirkebygget. Gavene fortsetter å strømme inn. Vi har solid utdannelse og mange teologer her iblant oss. Vi har flere kor og en rekke musikanter. Alt er så flott og vellykket i vår menighet..."

I dag er det mange menigheter som har redusert sine møter til sosiale sammenkomster. På søndag har de en kort gudstjeneste, med en kort tale (andakt), mye skrål og minimalt med bønn. Deretter spiser og drikker man under et falskt dekke av at dette skal være et fungerende kristent fellesskap! Men Guds Ord sier...:

"Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd." (Romerne 14:17)

Laodikeamenigheten var oppblåste. De var lullet inn i selvtilfredshet og toleranse. Dette fører igjen til likegyldighet. Og idag er det mye likegyldighet i Guds menighet. Likegyldighet mot synden, likegyldighet mot verdslighet og passivitet i forhold til det Gud taler til menigheten. Vi er kommet inn i en bekvemmelighet, hvor det ikke lenger passer seg å tale om synd og omvendelse. Vi vil ikke høre så mye om blod, kors og lidelse. Dermed bryr vi oss heller ikke så mye om å ta et oppgjør med synd, likegyldighet og verdslighet i vår midte!

Men nå skal vi se på noe gledelig: Jesus kom ikke tomhendt til denne menigheten. Han hadde med seg store gaver, der Han sto og banket. Men Han kunne ikke gi dem disse, så lenge de var rike i egne øyne. De trengte å få salvet sine øyne så de kunne se riktig. Og de behøvde bare å be Ham om det, så skulle de få det de trengte!

Jesus ber dem om å kjøpe av Ham, og dette er selve grunntanken i evangeliet: Bare hør: "Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk!" (Jesaja 55:1).

Han var kommet for å gi Laodikeerne noe, noe som de virkelig trengte!

9. AVSLUTTNINGSORD

Vi må ta med oss en viktig sak til her. Vi har sett på de respektive tidsperiodene som man mener at de syv sendebrevene henspelier mot. Men vi skal også merke oss at de tre første menighetene ikke nevner noe om Jesu gjenkomst. Men alle de 4 siste brevene gjentar dette: "Se, jeg kommer snart." Mange mener at dette kan henspeile mot den tanken at de 4 siste menighetene skildrer 4 ulike menighetstyper som vi vil finne i menighetens siste tid før Jesus kommer tilbake.

Sendebrevene avslører at tre menighetstyper fikk prege menighetens første tid, mens fire menighetstyper vil prege menighetens siste tid. Som Paulus fikk avdekket hemmeligheten om menigheten, fikk Johannes på Patmos altså avdekket hemmeligheten om menighetens tid på jorden.... 

INNLEDNING

"Men i fall jeg dryger, vil jeg at du skal vite hvordan en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll." (1 Timoteus 3:15)

Ordet Menighet forekommer ofte i Bibelen. I Det Gamle Testamente møter vi Israels Menighet i ørkenen. I Det Nye Testamente tales det om Guds Menighet, som er Kristi Legeme.

Det greske ordet for Menighet er ordet "ekklesìa". Dette uttrykket forekommer 114 ganger i Det Nye Testamente. Ordet betyr ”De utkalte”. Det tales altså om de frelste, de som er kalt ut av folket for å være Guds hellige folk.

Guds Menighet i Det Nye Testamente  er en helt ny ting. Den er ikke nevnt i GT, og var ikke kjent for GT’s profeter . I Det Gamle Testamente brukes det hebraiske ordet "gahal" om Israels menighet. Gahal i GT tilsvarer ekklesia i NT.

 Vi bruker også ordet kirke. Dette ordet kommer av det greske ordet "kuriakos", som betyr "det som hører Herren til".

1. MENIGHETEN ER ET MYSTERIUM

“Dere har hørt om den forvalteroppgave Gud i sin nåde har gitt meg hos dere. I en åpenbaring ble mysteriet gjort kjent for meg. Jeg har ovenfor skrevet ganske kort om dette, og når dere hører det opplest, kan dere skjønne hvilken innsikt jeg har i Kristi mysterium. Det var ikke gjort kjent for menneskene i tidligere slekter, men nå er dette mysteriet ved Ånden blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter: at hedningene har del i samme arv, samme kropp og samme løfte i Kristus Jesus ved evangeliet. Jeg ble en tjener for dette evangeliet da Gud med sin veldige kraft ga meg sin nådegave. Jeg som er den minste av de hellige, har fått den nåde å forkynne det gode budskapet om Kristi ufattelige rikdom for folkeslagene og bringe Guds frelsesplan fram i lyset, det mysteriet som fra evighet av har vært skjult hos Gud, han som skapte alt. Slik skulle hans mangfoldige visdom bli kunngjort gjennom menigheten for maktene og åndskreftene i himmelrommet, etter Guds evige forsett, som han nå har fullført i Kristus Jesus, vår Herre.”(Efeserne 3:2-11)

Dette Kristi mysterium, som Paulus nevner her, er åpenbaringen om Menigheten. Den ble først åpenbart ved Kristus, og var framtid på hans tid. Jesus sa at Han skulle bygge sin Menighet. Altså var den ennå ikke til da Jesus sa dette.

“Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen (Peters bekjennelse) vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg (menigheten) himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.»(Matteus 16:16-19)

Her har jeg lagt til mine egne kommentarer i parentes i bibelverset.

Ved Den Hellige Ånds hjelp bygger altså Jesus sin menighet på jorden. Jesu menighet er derfor Jesu hemmelighet.

Menighetens tid er tiden mellom korset og kronen. Jesus hentydet til menigheten ved Peters bekjennelse av Ham. Men han sa ikke når den ville bli åpenbart, eller hva den ville bli lik. Dette fordi den ennå ikke skulle åpenbares.

Hemmeligheten om menigheten ble først åpenbart for Paulus. Fra dette ser vi at Menigheten var skjult og ukjent for GT’s profeter og patriarker. At hedningene måtte bli frelst var ingen hemmelighet. Hemmeligheten var at Gud skulle skape noe helt nytt, dannet både av jøder og hedninger, som skulle utgjøre menigheten.

"Denne nåde har han gitt oss i rikt mål, med all visdom og forstand, da han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet, etter sitt frie råd, som han forut fattet hos seg selv, om en husholdning (menighet) i tidenes fylde: å samle alt til ett i Kristus, både det som er i himmelen og det som er på jorden." (Efeserne 1:8-10)

Menigheten og dens oppgave, dens omfang og tidsperiode var en hemmelighet helt til utgytelsen av Den Hellige Ånd på Pinsedag. Da Ånden ble utgytt, kom også åpenbaringen om Menigheten.

2. MENIGHETEN ER KRISTI LEGEME

Guds menighet kalles også for Kristi Legeme. Vi er Jesu kropp her nede på jorden!

"Alt la han (Gud) under hans (Jesu) føtter, og gav ham (Jesus) som hode over alle ting til menigheten, som er hans (Jesu) legeme, fylt av ham som fyller alt i alle." (Efeserne 1:22-23)

Her er Kristus menighetens hode, mens vi er ulike lemmer på Hans legeme/kropp. 

Her leste vi at Faderen gav Jesus som hode over alle ting til Menigheten Teksten viser at dette "Jesus som hode" ikke var mulig før etter at Jesus var reist opp fra de døde, og satt ved Faderens høyre hånd. Menigheten kunne derfor ikke eksistere før der var et hode, for Gud lager ikke hodeløse ting. Menigheten er derfor legemet som Kristus er hodet for.

"For mannen er kvinnens hode, likesom også Kristus er menighetens hode - han som er sitt legemes frelser." (Efeserne 5:23)

"For på ett legeme har vi mange lemmer, men ikke alle lemmer har samme gjerning. Slik er vi også ett legeme i Kristus, enda vi er mange. Men hver for oss er vi hverandres lemmer." (Romerne 12:4-5)

"Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke. For kroppen består ikke av én kroppsdel, men av mange. Om nå foten sier: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av den. Om øret sier: «Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen», så er det like fullt en del av den. Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen? Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det. Hvis det hele var én kroppsdel, hvor ble det da av kroppen? Men nå er det mange kroppsdeler, men bare én kropp. Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere».Tvert imot! De delene av kroppen som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige. De kroppsdelene som vi synes er mindre ære verdt, dem gir vi desto større ære. Og de delene vi føler skam ved, kler vi desto mer sømmelig; de andre trenger det ikke. Men nå har Gud satt sammen kroppen slik at det som mangler ære, får mye ære, for at det ikke skal bli splittelse i kroppen, men alle lemmene ha samme omsorg for hverandre. For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg. Dere er Kristi kropp, og hver av dere et lem på ham." (1 Korinter 12:12-27)

Vi er alle lemmer på det samme legemet. Derfor vil det være slik at når ett lem lider, vil hele legemet lide. Hvis legemet skal fungere, må det være samspill mellom lemmene, og forbindelsen med hodet må være i orden.

Det er vi som utgjør Jesu munn, Hans hender, Hans føtter osv her nede! Det betyr at Jesus virker gjennom oss for å utbre sitt rike.

3. MENIGHETEN ER KRISTI BRUD

Guds menighet er også Kristi brud. Jesus er brudgommen, og vi er Hans brud. Paulus skriver at vi er forlovet med Kristus.

"Jeg har jo trolovet dere med én mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus." (2 Korinter 11:2)

På Kristi tid var en trolovelse (forlovelse) hellig og innvidd som et ekteskap. Den første Adam hadde sin brud, og den andre, eller den siste Adam må ha sin brud. I 1.Mos 2.21-24 blir vi fortalt hvordan den første Adam fikk sin brud.

"Da lot Herren en dyp søvn falle på mennesket, og mens han sov tok han ett av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. Og Gud Herren bygget av det ribben han hadde tatt av mennesket en kvinne, og ledet henne til mennesket. Da sa mennesket: Dette er endelig ben av mine ben, og kjøtt av mitt kjøtt; hun skal kalles manninne, for av mannen er hun tatt." (1 Mosebok 2:21-23)

Da Jesus i sine kjøds dager, i sitt liv på jorden som en mann var alene, kom det en dyp søvn over ham.  Dødens søvn falt på ham. Ut av hans sårede side, som et resultat av forsoning på korset, kom det frem det som former menigheten, som Den Hellige Ånd gav liv på Pinsefestens dag. Og som Adam sa: "Dette er endelig ben av mine ben, og kjøtt av mitt kjøtt....", slik kan Jesus si om menigheten. Vi er hans legemes lemmer. Av hans kjøtt, og av hans ben. 

Vi har en vakker illustrasjon om hvordan Kristus tar ut sin Brud, Menigheten, i historien om hvordan Isak fikk sin brud. Vi finner denne historien i 1 Mosebok 24. Symbolikken er som følger:

- Abraham er et bilde på Gud.
- Saraer et bilde på Israel.
- Isak er et bilde på Jesus.
- Elieser er et bilde på Den Hellige Ånd.
- Rebekka er et bilde på Menigheten.
 

Da tiden kom at Isak skulle få en hustru, ville hans far, Abraham ikke at han skulle gifte seg med en kananitisk kvinne. Han sendte sin tjener Elieser til hans slekt for å ta Isak en hustru. Da Elieser nådde fram til Karan i Mesopotamia, ble han ved en guddommelig ledelse ført til Rebekkas hjem. Hun hadde Gud utvalgt til å bli hustru til en mann hun aldri hadde sett.

Hun stolte på Eliesers budskap, og det som det representerte, og hun reiste med ham, og forlot sine slektninger. Og som karavanen nærmet seg hjemmet til Abraham, leser vi:

"Isak gikk ved aftenstund ut på marken for å ha en stille stund (meditere). Da han så opp, fikk han se noen kameler som kom gående. Da Rebekka så opp og fikk øye på Isak, steg hun raskt ned fra kamelen. Hun spurte tjeneren: «Hvem er den mannen som kommer imot oss borte på marken?» Tjeneren svarte: «Det er herren min.» Da tok hun sløret og dekket seg til. Tjeneren fortalte nå Isak alt han hadde gjort. Så førte Isak Rebekka inn i teltet som hadde tilhørt Sara, moren hans. Han tok Rebekka til kone, og han elsket henne." (1 Mosebok 24:63-67)

Slik har Gud sendt Den Hellige Ånd til denne verden i denne husholdning, for å få en hustru for sin sønn Jesus. Når tallet er fullt av de som utgjør menigheten, og tiden er inne, da vil Den Hellige Ånd ta menigheten med seg tilbake til Faderens hus, og Jesus.

"Dette sier vi dere med et ord fra Herren: Vi som fremdeles lever og blir igjen her helt til Herren kommer, skal slett ikke komme før dem som er sovnet inn. For når befalingen lyder, når erkeengelen roper og Guds basun høres, da skal Herren selv stige ned fra himmelen, og de døde i Kristus skal stå opp først. Deretter skal vi som er igjen og ennå lever, bli rykket bort sammen med dem i skyene for å møte Herren i luften. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid." (1Tessaloniker 4:15-17)

Bryllupet vil finne sted i himmelen, etter bortrykkelsen. Bibelen kaller det for "Lammets bryllup".

"La oss glede oss og fryde oss og gi ham æren! For Lammets bryllup er kommet, og hans brud har gjort seg rede. Det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger. Og han sier til meg: Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid! Han sier til meg: Dette er Guds sanne ord." (Åpenbaringen 19:7-9)

Etter bryllupet i himmelen blir bruden kalt for "Lammets hustru".

"Og en av de sju engler som hadde de sju skåler, fylt av de sju siste plager, kom bort til meg og talte med meg, og han sa: Kom, jeg vil vise deg bruden, Lammets hustru." (Åpenbaringen 21:9)

4. VINTREET OG GRENENE

I sin avskjedstale sammenligner Jesus seg selv og disiplene med vintreet og grenene. Jesus er det sanne vintre, og vi er grenene.

"Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver gren som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en gren og visner. Og grenene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner. Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det. For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler." (Johhanes 15:1-8)

Alle grenene har del i det samme liv. De kan ikke bære frukt av seg selv, kun når de har livsforbindelse med stamme og rot. Men når grenene har den rette forbindelse med resten av treet, vil det bære rik frukt - til Guds ære!

Bakgrunnen for dette skriftavsnittet finner vi i Jesaja 5, der Israel sammenlignes med en vingård under Guds kjærlige omsorg.

Vi kan også se en parallell mellom denne lignelsen om vintreet og fortellingen om Livets tre i Edens hage. Vi vet at Kunnskapens tre ble til fall for menneskene, og de mistet adgangen til Livets tre. Men nå er Jesus det sanne Livets tre, hvor de troende blir innpodet.

Det Jesus vil si til sine disipler gjennom denne lignelsen, er at vi i alle ting er avhengige av livsforbindelsen med Ham. Lignelsen er en alvorlig formaning om å ikke ta imot Guds nåde forgjeves, men å "bære omvendelsens frukt" i sitt liv.

5. MENIGHETENS FUNDAMENT

Guds menighet er bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll, og Jesus selv er selve hjørnestenen (grunnstenen). 

"Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk (menighet), bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnestenen er Kristus Jesus selv." (Efeserne 2:19-20)

Hjørnestenen til menighetens byggverk er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll. Dette betyr at Guds Ord er grunnvollen. Når Paulus nevner apostlene og profetene, så føyer han sammen hele Guds Ord. Apostlene står for apostlenes lære - altså Det Nye Testamente. Profetene står for Det Gamle Testamentes profeter, fra Moses, via Samuel, Elias, Elisja, Jesaja, Jeremia, Daniel, Esekiel, Hosea osv - helt til døperen Johannes!

Guds Menighet fikk sin fødsel på Pinsedag, da Den Hellige Ånd ble utgytt over alt kjød. Resultatet var at 3000 mennesker kom til tro og lot seg døpe til Kristus allerede den første dagen. Dette leser vi om i Apostlenes gjerninger kapittel 2. Fra da av var det igang, og Guds Menighet vokste raskt!

6. DEN LOKALE MENIGHET

Når vi snakker om Guds Menighet, er det viktig å skille mellom den lokale og den globale menighet.

Den lokale menighet er et lokalt fellesskap av kristne som kommer sammen for å ha samfunn med Gud og hverandre. Man samles om Guds Ord, bønn, sang og lovprisning, dåp og nattverd. Den lokale menighet er et ansvars- og omsorgsfellesskap, hvor den enkelte troende utrustes og dyktiggjøres til aktiv tjeneste i Guds rike.

Det er den lokale pastor som er hyrde og leder for den lokale menighet. Gud ønsker at enhver troende er tilsluttet et slikt menighetsfellesskap, hvor man har samfunn med Gud og andre troende. Gud vil at vi skal bli betjent av en lokal pastors bibelundervisning og hyrdehjerte. I tillegg til pastoren kommer det også andre tjenestegaver, som Gud har plassert i menigheten - til oppbyggelse av hele menighetsfellesskapet.

"Han er det som gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at det hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde..." (Efeserne 4:11-13)

Det burde ikke herske noen tvil om dette skriftavsnittet taler klart om et aktivt og fysisk engasjement i en lokal menighet. For hvordan skal man kunne bli betjent og oppbygget av disse tjenestegavene dersom man ikke tilhører en setting der en kan se, høre og bli betjent av dem?

Bibelen taler også om hvordan en ferdes i Guds menighet, som er sannhetens støtte og grunnvoll.

"Men i fall jeg dryger, vil jeg at du skal vite hvordan en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll." (1 Timoteus 3:15)

Det er vel vanskelig å observere hvordan noen "ferdes" i den globale menighet, så her taler skriften klart om en fysisk lokal menighetstilhørighet. Gud gav sine gaver først og fremst til sin menighet og vi leser også om å ikke holde oss hjemme når menigheten kommer sammen

"...og la oss ikke holde oss borte når menigheten kommer sammen, slik noen har for vane, men la oss formane hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg." (Hebreerne 10:25)

7. DEN GLOBALE MENIGHET

Den globale menighet omfatter alle kristne på hele jorden! I utvidet forstand kan vi si at den globale Herrens menighet omfatter alle troende gjennom alle tider. Det er denne menighet som Jesus skal hente ved sitt andre komme. Dette kan skje når som helst! Vi venter på bortrykkelsen, hvor vår Herre Jesus skal komme og hente sin brud.

Menigheten vil bli "tatt ut" av verden før den store trengsel går over jorden, og rammer de som bor på den.

“Når vi nå er blitt rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham bli frelst fra vreden!”(Romerne 5:9)

“og vente på hans Sønn fra himmelen – han som Gud oppvakte fra de døde, Jesus, han som frir oss fra vreden som kommer.”(1 Tessaloniker 1:10)

“For Gud har ikke bestemt oss til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus.”(1 Tessaloniker 5:9)

“Og nå vet dere hva det er, det som holder igjen (Menigheten), slik at han (Antikrist) først skal åpenbares når tiden for dette er inne (altså etter bortrykkelsen). For lovløshetens hemmelighet er alt virksom, bare at den som holder igjen (bruden), må tas bort.” (2 Tessaloniker 2:6-7)

Her har jeg lagt inn mine kommentarer i parentes inne i versene. Det er Menigheten som holder igjen, slik at Antikrist ikke kan åpenbares før bruden (Menigheten) er bortrykket.

“…For den rettferdige blir rykket bort før ulykken kommer.”(Jesaja 57:1)

GT’s "døde i Kristus", er "venner av brudgommen", og ikke en del av "bruden". Bruden blir "valgt ut" ved den Hellige Ånd, og dette varer fram til "hedningenes fylde" er kommet inn.

“Jeg vil at dere skal kjenne til en hemmelighet, søsken, så dere ikke skal ha for høye tanker om dere selv: En del av Israel er blitt forherdet, inntil hedningene er kommet inn i fullt tall. På denne måten skal hele Israel bli frelst, slik det står skrevet: Fra Sion skal redningsmannen komme, han skal ta bort gudløsheten fra Jakob. Dette er min pakt med dem når jeg tar bort deres synder.”(Romerne 11:25-27)

Israel er blitt "kjørt inn på et sidespor"for å gjøre ”hovedsporet” klart til Menigheten. Når Menigheten er "komplett" (dvs fulltallig) og er bortrykket, da vil Israel igjen bli "dreiet tilbake" til hovedsporet og vil da igjen være "hodet for nasjonene”...

GUDS EVIGE KJÆRLIGHET TIL SITT FOLK ISRAEL

"Fra det fjerne har Herren åpenbaret seg for meg: Ja, med evig kjærlighet har Jeg elsket deg. Derfor har Jeg latt min miskunn mot deg vare ved." (Jeremia 31:3)

Historien fra 1. Mosebok kap. 37 - 48, om Josef, forteller om den evige kjærlighet Gud har til sitt folk. Ikke bare som nasjon, men også til enkeltmennesket. Det er en reise som starter med et ungdommelig overmot og brødrenes sterke trang til å sette Josef på plass. Brødrene blir rammet av Kains synd – misunnelse og deres slag rammer nesten Josef med døden, men «ikke ett ben blir knust».

På tross av den lidelse som Josef opplever får han det vitnesbyrd at Jakob, Josefs Far, har han mer kjær enn de andre brødrene. Dette minner oss om Guds store kjærlighet til sin Sønn Jesus. Jesus er Guds elskede Sønn.

Det er mektig å lese om Guds store frelsesplan for sitt folk. Hendelser som i starten ser ut til å være tilfeldig og uten evig inngripen, viser seg å være en gudommelig interaksjon i historien.

HISTORIEN OM JOSEF - EN PROFETI OM ISRAELS FRAMTID

"For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmeligheten, så dere ikke skal være kloke i egne øyne, nemlig at forherdelse har rammet en del av Israel inntil fylden av hedningene er kommet inn." (1 Korinter 11:25)

Josef er denne hemmeligheten som blir Israel til frelse inn i fremtiden! Akkurat som Gud har latt menigheten være i skjul for Israel i nesten 2000 år, ser vi nå at flere av Israels stammer ser de evangeliske kristne som den største velsignelsen for Israel gjennom historien. Rabbinere og det offisielle Israel innser nå oftere at Messias i form av Yeshua er kimen til frelse for Israel.

I 1.Mosebok 45 sier Josef til sine brødre: "Jeg ber dere, kom nærmere!" Da kom de nærmere. Så sa han: "Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt. Men nå skal dere ikke sørge eller være harme på dere selv fordi dere solgte meg hit. For Gud sendte meg foran dere for å berge liv. For nå har det vært to år med hungersnød i landet, og det vil fremdeles gå fem år til uten at noen får pløyd eller høstet. Gud sendte meg foran dere for å bevare en rest for dere på jorden, og for å berge livet deres gjennom en stor utfrielse." (1 Mosebok 45:4-7)

I en tid etter 2.verdenskrig har vi sett kirken prøve å gjøre opp sine antisemittiske synder i forhold til Israel. Menigheten har, som Josef, prøvd å lokke sine medbrødre som vi er podet inn på med ordene: "Jeg ber dere, kom nærmere!» Guds ultimate forsoningsprosjekt Israel og menigheten, Stammene og Hedningene skal i følge Bibelen kysse hverandre og anerkjenne, åpenbare og elske hverandre. Jesus skal bli overhyrden som åpenbarer seg og forener de to flokkene.

Forut for dette sender Gud sin frelsesåpenbaring til hedningene, slik at de skal kunne gå foran og berge liv. Den store Jakobs trengsel som beskrives av profetene i den ytterste tid skal ikke enda engang viske Israel av kartet. Derimot skal menigheten støtte Israel og ikke vike fra hennes side og livene skal berges gjennom en stor utfrielse når Herren åpenbarer seg på Oljeberget og derfra skal regjere sammen med sitt folk...

INNLEDNING

Mange har prøvd på forskjellige måter å regne ut tiden for Jesu komme. Ganske tidlig i kristenhetens historie møter vi dette, og det har holdt seg gående opp gjennom tidene. Således finner vi at allerede i det 2. århundre var det dem som mente at nå ville Riket komme.

Det har vært nevnt forskjellige årstall. Martin Luther mente det ville finne sted år 1526. Hoffmann i år 1533. Bengel mente at 18. juni 1836 ville det skje. William Miller - adventistenes grunnlegger, regnet med at Kristus skulle komme mellom 21. mars 1843 og 21. mars 1844, Charles Russel, Jehovas vitners grunnlegger, fastsatte tiden til 1874, senere forandret han det til 1914 (året da første verdenskrig brøt ut). Mange andre utsagn kunne en føye til denne rekke.

Men Skriften har avgjort advart oss mot å foreta slike utregninger, idet den sier:

«Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke engang himmelens engler, men bare min Far.» (Matteus. 24:36)

Vi skal se nærmere på den plass bortrykkelsen har i endetidens begivenheter. Det er særlig spørsmålet om den skal plasseres før eller etter trengselen, det strides om. Vi skal nå se nærmere på de skriftord som omtaler denne sak.

Jeg vet at det er millioner av troende som ikke venter på bortrykkelsen, av den grunn at det er en fortiet sannhet. Men Gud være lovet! De blir med allikevel. For retten til løftets oppfyllelse går ikke på kjennskap til løftet, men på erkjennelsen av Ham. Men denne sannhet betyr så uendelig mye for den kristnes glede og håp. Derfor, som den står sentralt i Skriften, bør den også stå sentralt i vår forkynnelse.

1. SKAL KRISTI MENIGHET IGJENNOM TRENGSELEN?

Når vi skal se nærmere på menighetens plassering i endetidens begivenheter, faller det naturlig å spørre: Skal menigheten være med i den store trengsel? Dyktige og anerkjente bibeltolkere står her steilt imot hverandre.

Det er særlig tre grunnsyn som synes å gjøre seg gjeldende:

1. At menigheten skal gjennom den store trengsel.
2. At menigheten skal oppleve en del av den (første halvdel).
3. At menigheten skal opprykkes før trengselen.

Jeg skal ikke her gå nærmere inn på hva den enkelte begrunner sitt syn med. Men en av årsakene til forvirringen er  at mange ikke ser at Skriften lærer at Kristus skal komme igjen både før og etter trengselen. Den fremstiller nemlig Hans komme i to akter:

1.akt:  Hans komme som Brudgom for å hente sine hellige.
2.akt:  Hans komme som Konge med sine hellige.

Jesus skal altså komme igjen to ganger! Men da det er bortrykkelsen vi snakker om her, så vil vi foreløpig betrakte første akt.

Vi møter i Skriften flere forbilder på bortrykkelsen. Enok står som forbilde på menigheten, og han ble bortrykket før vannflommen.

Et annet eksempel er Noah. Etter at han gjentatte ganger hadde ropt ut at Gud ville dømme den daværende verden, kom til stlutt vannflommen. Den varte i 40 dager og 40 netter. Men like før dette, fikk Gud 8 medlemmer av Noahs familie til å gå inn i arken. Dermed unnslapp de vannflommen. Deretter kom Guds dom.

Jesus sa:

"Og som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være." (Matteus 24:37)

Videre møter vi Lot som utfries før dommen over Sodoma og Gomorra. Både vannflommen og ilddommen er forbilder på den store trengsel, for det står om dem som levde den gang: «... og dermed har han satt dem til et forbilde på de ugudelige i fremtiden.» (2 Peter 2:6)

Engelen som besøkte Lot, har anvist ham et sted å fly til, og sier: «Skynd deg, fly dit! For jeg kan intet gjøre før du kommer dit...» (1 Mosebok 19:22) Vi ser at Lot måtte reddes før ilden falt.

Den samme tanke møter vi også i Det Nye Testamente, idet Paulus skriver: «Og nå vet dere hva som holder igjen, så han (Antikrist) først skal åpenbares i sin tid. For lovløshetens hemmelighet er alt virksom, bare at den som nå holder igjen, må bli tatt bort.» (2 Tessaloniker 2:6-7)

Augustin sa om dette ord: «Tessalonikerne visste hva som holdt igjen, jeg vet det ikke, dog vil jeg ikke fortie andres mening. » Når vi betrakter den første menighet, ser vi at den hadde en klar forståelse av endetidens begivenheter: «Men om tider og stunder, brødre, trenger dere ikke til at noen skriver til dere.» (1 Tessaloniker 5:1)

Det har vært kastet fram mange tanker om hva som kunne holde igjen. Det synes å være klart at det som holdt igjen, må være et motstykke til Antikrist. Og en kan spørre: Hva er det i tiden som representerer en slik makt at det har kraft til å hindre hans åpenbarelse? Dette fører da straks tanken hen på menigheten og den iboende Hellige Ånd. Som de troende fra Sodoma, må også menigheten fjernes, «ryddes av vegen», før Antikrist åpenbares. Dette understreker igjen at menigheten ikke skal være her under trengselen.

At det gjelder en utfrielse av de frelste før trengselen, går også fram av den videre utvikling i brevet. De som blir gjenstand for den antikristelige forfølgelse, er de som ikke har latt seg frelse. Det er de som «ikke tok imot kjærligheten til sannheten», som blir gjenstand for forførelsen. De faller som offer for den store løgnen: At Antikrist er den store folkefrelseren.

“Den lovløse kommer etter Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under. Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, for at de skal bli dømt, alle de som ikke har trodd sannheten, men hadde sitt behag i urettferdigheten.” (2 Tessaloniker 2:9-12)

Når årsaken til dommen er at de ikke har trodd sannheten, så vil det jo være meningsløst at de som har trodd sannheten, skal rammes av den samme dom!

Parallellene kommer tydelig fram:

• ·      Enok ble bortrykket før vannflommen.
• ·      Lot ble bortrykket førdommen falt over Sodoma.
• ·      Menigheten blir bortrykket før trengselen.

På samme måte møter vi mange andre skriftord som understreker samme tanke. Paulus skriver om de frelste i Tessalonikia at«Jesus, han som frir oss fra den kommende vrede». (1 Tessaloniker 1:9-10)

Videre sies det i samme brev: «Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus.» (1 Tessaloniker 5:9)

Det er ikke fortapelsen som er temaet i disse kapitlene, men trengselen. Derfor er det «bortrykkelsens frelse» Paulus her taler om.

Den samme tanke møter vi i Romerne 5:9: «Så meget mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden.»

Vi tar også med oss følgende uttalelse fra Jesus:

"Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For deres forløsning stunder til." (Lukas 21:28)

Legg merke til at forløsningen (bortrykkelsen) er nært forestående allerede når disse tingene begynner å skje, sier Jesus. Han sier ikke at forløsningen stunder til etter at alt dette har skjedd, men i begynnelsen. Og alt dette som Jesus sikter til, er den store trengsel, som Jesus beskriver i detalj i de foregående versene (vers 20-28).

Dette gir oss en klar pekepinn på at vi slett ikke skal gjennom alt dette som beskrives av trengsel og forfølgelse her. Vi skal bare se at dette begynner å skje, og så kommer vår forløsning - bortrykkelsen!

Vi tar med enda noen vers fra samme kapittel:

"Men ta dere i vare, så ikke deres hjerter tynges av rus og svir og timelige bekymringer, så den dagen skulle komme uventet over dere som en snare. For den skal komme over alle dem som bor over hele jorden. Men våk hver tid og stund, og be at dere må bli aktet verdige til å unnfly alt dette som skal komme, og bli stående for Menneskesønnen." (Lukas 21:34-36)

Jesus sa ikke at vi skulle forberede oss på å måtte gjennomgå alle de tingene som skulle skje med oss i trengselen. Nei, Han sa at vi måtte våke og be for å unnfly alle de ting som skal skje, og bli stående for Ham!

En kunne føye til flere skriftord til denne rekke, men disse ord synes å gi klart til kjenne at bortrykkelsen finner sted før trengselen.

Også Åpenbaringsboken bekrefter dette. Vi leser i kapitter 3:

"Fordi du har bevart mitt ord om tålmodighet, vil jeg fri deg ut fra den prøvelsens time som skal komme over hele verden, for å prøve dem som bor på jorden." (Åpenbaringen 3:10)

Vi tar gjerne med oss et par skriftsteder fra Det Gamle Testamente, som også bekrefter denne tanken:

"...Fromme menn blir rykket bort uten at noen forstår det. For den rettferdige blir rykket bort før ulykken kommer." (Jesaja 57:1)

De rettferdige blir rykket bort FØR trengselen. Og når dette er skjedd, vil verden være undrende og de aller fleste vil ikke forstå hva som har skjedd. Det er jo nettopp det som står i dette verset!

La oss se på et vers som beskriver hvordan det da vil føles for de få som har forstått hva som har skjedd:

"Frels, Herre! For de fromme er borte. De trofaste er forsvunnet blant menneskenes barn." (Salme 12:2)

Et annet viktig poeng er at Jesus ber oss om å våke fordi vi vet ikke når brudgommen kommer. Vi vet altså ikke når Jesus kommer tilbake for å hente sin menighet (bruden).

"Våk derfor! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer." (Matteus 24:42)

"Vær derfor beredt, dere også! For menneskesønnen kommer i den time dere ikke tenker."  (Matteus 24:44)

"Våk derfor! For dere kjenner ikke dagen eller timen." (Matteus 25:13)

Dersom det nå var slik at menigheten (bruden) skulle gå igjennom hele den store trengsel, som i Skriften klart defineres som en tidsperiode på 7 år, så var det jo enkelt å regne seg fram til når Jesus kommer. Da er det jo bare å vente til Antikrist åpenbarer seg, for så å regne 7 år fram i tid... En kunne jo begynne å regne fra den tid når trengselen blir stor og folk blir tvunget til å ta dyrets merke. Man kunne da på mange måter regne seg fram til Jesu komme. Men Skriften vitner altså om at Jesus kommer i den time vi ikke tenker og vi kjenner ikke dagen eller timen...

La oss nå se litt på innledningskapitlene i Åpenbaringsboken.

«Skriv da det du så, både det som nå er og det som heretter skal skje.» (Åpenbaringen 1:19)

·      «Det du så», går på synet i kap.1.

·      «Det som nå er», omtaler menighetens epoke i kapittel 2 - 3.

·      «Det som skal skje heretter», møter vi i kapittel 4:1-2:

«Deretter så jeg, å se, det var en dør åpnet i himmelen, og den første røst, som jeg hadde hørt likesom av en basun, som talte med meg, sa: Stig opp her, og jeg vil vise deg det som skal skje heretter. Straks var jeg bortrykket i ånden, å se, en trone var reist i himmelen, og det satt en på tronen.» (Åpenbaringen 4:1-2)

Her finner vi bortrykkelsen framstilt. Vi finner altså menigheten værende i himmelen under trengselen. 

Vi møter den der under betegnelsen de 24 eldste. At dette er en forløst skare, kommer tydelig fram i kapittel 5: «... og de (livsvesenene og de eldste) synger en ny sang og sier: Verdig er du til å ta boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av enhver stamme, tunge, folk og ætt, og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud, og de skal være konger på jorden!» (Åpenbaringen 5:8-10)

2. VI MÅ IKKE FORVEKSLE DE 24 ELDSTE MED DEN STORE SKAREN VI MØTER I ÅPENBARINGEN 7

1. De 24 eldste satt på troner (Åpenb. 4:4) Den store, hvite skare sto for tronen (Åpenb. 7:9)

2. De 24 eldste hadde kroner på sine hoder (Åpenb. 2:4) Den store, hvite skare hadde palmegrener i sine hender (Åpenb. 7:9)

3. De 24 eldste var konger og prester (Åpenb. 5:10). Den store, hvite skare var Guds tjenere i Hans tempel (Åpenb. 7:15)

“Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys.”(1 Peter 2:9)

4. De 24 eldste var rykket opp før trengselen (Åpenb. 4:1-4) Den store, hvite skare kommer ut av den store trengsel (Åpenb. 7:14)

Den store, hvite skare er altså ikke menigheten, men den store trengsels martyrskare!

Det er intet i Skriften som taler om at de troende skal vente på Antikrist. De skal vente på Kristus!

Paulus skriver i Filipperne 3:20-21: ”Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser. Han skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme ved den kraft han har til også å legge alle ting under seg.”

Vi har nevnt at Kristi komme omtales i to akter: Hans komme som brudgom, som angår bortrykkelsen, og hans komme som konge, som har med Rikets opprettelse å gjøre. Vi kan si det slik:

• ·      Hans komme som brudgom innleder trengselen.
• ·      Hans komme som konge avsluttertrengselen.

3. BORTRYKKELSEN - EN HEMMELIGHET

Sannheten om at vi ikke alle skal hensove, men bli forvandlet og bortrykket, var ukjent i Det Gamle Testamente. Der så man fram til «den ytterste dags oppstandelse» (Daniel 12:13)

“Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, brått, i et øyeblikk, ved den siste basunen. For basunen skal lyde, og de døde skal bli reist opp uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet.”(1 Korinter 15:51-53)

Enoks bortrykkelse var uten tilskuere, og dette vil gjenta seg i bortrykkelsen. Men den kommer likevel ikke til å gå upåaktet hen. Den vil ledsages av katastrofer og dramatikk over hele jorden, men ingen vil bli vitner til det som skjer, de vil bare se at det harskjedd. «I et nu, i et øyeblikk» vil det hele skje. Paulus skildrer disse ting i 1 Tessaloniker 4:

“Men vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dem som er sovnet inn, for at dere ikke skal sørge som de andre, de som ikke har håp. For så sant vi tror at Jesus døde og sto opp, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, sammen med ham. For dette sier vi dere med et ord av Herren: Vi som lever og blir tilbake inntil Herren kommer, skal aldeles ikke komme i forveien for dem som er sovnet inn. For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren.”(1 Tessaloniker 4:13-17)

Skriften understreker at bortrykkelsen er troens mål, for Paulus skriver i forbindelse med bortrykkelsen:

“Og mens vi er her, sukker vi, fordi vi lengter etter å bli overkledd med vår bolig fra himmelen. For så sant vi er ikledd den, skal vi ikke bli funnet nakne. Vi som er i dette teltet, sukker under byrden. For vi vil ikke bli avkledd, men overkledd, for at det dødelige skal bli oppslukt av livet. Men han som har satt oss i stand til nettopp dette, er Gud, som har gitt oss Ånden som pant.”(2 Korinter 5:2-5)

Derfor er også forløsningen Guds mål med mennesket. Først da vil Gud og mennesket møtes på et plan som fullt og helt tilfredsstiller dem begge… 

4. BORTRYKKELSE - ET LITE ORDSTUDIUM

I 1 Tessaloniker 4:17 hvor uttrykket ”rykkes opp” er brukt ,så er det en oversettelse av det greske ordet harpazo.

Dette ordet er brukt 14 ganger i NT med varierende betydning. (se: Matteus 12:29; Johannes 10:12; 6:15; 10:28-29; Ap.gjerninger 23:10; Judas 23; Ap.gjerninger. 8:39; 2 Korinter 12:2,4; 1. Tessaloniker 4:17; Åpenbaringen 12.5)

Harpazo brukes i Ap.gjerninger 8:39 der Filip blir rykket bort av Herrens Ånd fra ørkenen og til kystbyen Asdod. På samme måte vil Guds Menighet bli rykket opp fra jorden og transportert til himmelen. Det er ikke rart at en forfatter har kalt denne begivenhet for ”the Great snatch”.

NT bruker forskjellige ord og termer for å beskrive de forskjellige aspekter ved Menighetens opprykkelse.

·              Harpazo = å rykke opp (1 Tessaloniker 4:17)

·              Episunagoge = samling, forsamling (2 Tessaloniker 2:1)

·              Allasso = forvandle, forandre, transformere (1 Korinter 15:51-52)                           

·              Paralambano = ta til seg, motta (Johannes 14:3)

·              Epiphaneia = åpenbaring, tilsynekomst (Titus 2:13)

·              Rhuomai = å dra noe til seg selv, befri, å redde (1 Tessaloniker 1:10)

·              Apokalupsis = en avdekking, åpenbaring  (1 Peter 1:13)

·              Parousia = nærvær, komme, være tilstede (Jakob 5:7-8)

Disse ordene refererer ikke alltid til bortrykkelsen. Du må alltid lese konteksten for å forstå den riktige betydningen.

Summen av disse ordene viser oss at dette er en begivenhet initiert av Jesus når han kommer i skyen og åpenbarer seg for de troende. Hans åpenbaring vil resultere i at noen blir dratt, samlet, rykket opp og mottatt av Herren. Når dette skjer vil alle troende bli forvandlet og de døde i troen vil oppstå. Alle disse vil sammen med Herren dra til himmelen hvor et sted er beredt for dem.

5. TO FORSKJELLIGE HENDELSER

En hovednøkkel til å forstå at Jesus skal rykke sin menighet opp før Daniels 70. åruke, er at vi skiller mellom Bortrykkelsen og Jesu gjenkomst til Oljeberget. Bortrykkelsen skjer førden sjuårige trengselsperioden, mens Jesu gjenkomst er plassert helt på slutten av trengselen, hvor Jesus kommer for å opprette Riket for Israel (Tusenårsriket).

Enhver som er hungrig på det profetiske ord må skille mellom de skriftstedene som taler om bortrykkelsen og de som berører Jesu gjenkomst.

De som tror på bortrykkelse etter trengselen sier: ”Hvis bortrykkelsen og Jesu gjenkomst er to atskilte hendelser, så må det i hvert fall finnes ett skriftsted som lærer dette.”

Slik er det dessverre ikke alltid. Mange viktige doktriner kommer ikke klart fram i ett enkelt skriftsted. Vi må ofte sammenligne flere skriftsteder og harmonisere dem til vi finner et system som stemmer med summen av Guds Ord.

Skriftsteder om bortrykkelsen og Jesu gjenkomst:

Kontraster mellom Menighetens Bortrykkelse og Jesu gjenkomst:             

Disse kontrastene gjør det klart at menighetens bortrykkelse er en hendelse helt forskjellig fra Herrens gjenkomst for å etablere sitt Rike, og dette bekrefter at bortrykkelsen skjer før trengselen!

Vi finner ordet menighet hele 7 ganger i kapittel 2 og 3 i Åpenbaringsboken. Deretter nevnes den ikke en eneste gang i kapitlene 4-19, som omhandler "den store trengsel". Dette burde si oss noe om at menigheten ikke befinner seg på jorden under denne kommende trengselstid.

At dette er to forskjellige hendelser kommer klart fram i Skriften. Den eneste utfordringen i den eskatologiske debatt er tidsintervallet mellom disse to begivenhetene.

En intervall mellom bortrykkelsen og Jesu annet komme er nødvendig for å harmonisere flere hendelser som er forutsagt i Bibelen. Flere ting i NT faller på plass ved et pretribulasjonistisk intervall på sju år, mens forkjempere for andre syn, særlig posttribulasjonister, blir tvunget til å konstruere scenarier som ikke realistisk tillater normal tidsangivelse.

• 2 Korinter 5:10 lærer at alle kristne skal stilles framfor Kristi domstol i himmelen. Denne hendelsen blir aldri nevn i forbindelse med den detaljerte skildringen av Jesu annet komme til jorden. Siden denne bedømmelsen av de kristne krever en hvis tid, så passer det godt med et pretribulasjonistisk gap på sju år.

• Åpenbaringen 19:7-10 framstiller menigheten som Kristi brud som har gjort seg rede for bryllup (med hvit lin, som representerer de rettferdige gjerningene til de hellige). Bruden har allerede kledd seg og forberedt seg på å vende tilbake med Kristus ved hans anre komme. (Åpenbaringen 19:11-18) Vi må forstå det slik at menigheten må være fullkommen og i himmelen (ved bortrykkelsen) for å ha forberedt seg på den måten Åpenbaringen 19 beskriver. Dette krever et intervall som pretribulasjonistene lett kan forklare.

• Åpenbaringen 4:1-5:14 taler om 24 eldste som oftest blir tolket til å representere menigheten. I NT har ”de eldste” den høyeste posisjon i menigheten, og representerer hele menigheten (Ap.gjerninger 15:6; 20:28). I GT ble 24 eldste utvalgt av kong David for å representere hele det levittiske presteskap (1 Krøniker 24). Når disse 24 eldste møttes i templet i Jerusalem, så var hele presteskapet representert. Derfor synes det slik at de 24 eldste representerer forløste mennesker. Menigheten er inkludert og er derfor i himmelen før trengselen begynner.