Justin - en filosof og kristen martyr som døde i Roma i år 165 e.Kr - har gitt oss en interessant skildring av en dåpshandling som fant sted i Roma år 150 e.Kr:

"Alle som er blitt overbevist om sannheten og som har besluttet seg til å leve i overensstemmelse med den, blir først oppfordret til bønn, faste og bot. Siden tar vi dem med til et sted der det finnes vann, der blir de dukket ned i vann og døpt i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Fra å ha vært trelldommens og uvitenhetens barn blir de på denne måten utvelgelsens barn med innsikt i guddommelige ting og delaktighet i syndenes forlatelse. Dåpen kalles hos oss også opplysning, fordi vår ånd gjennom det blir opplyst til kunnskap om Gud og det som angår hans rike."

Det er ingenting i skriftene til Justin som tyder på at han kjente til spedbarnsdåpen.

Tertullian, kristen apologet og forfatter i Kartago (Nord-Afrika), som døde år 225 e.Kr advarer mot for tidlig dåp i boken "De baptismo" (Om dåpen). Bakgrunnen for dette var at en pike på åtte år var blitt døpt. Dette reagerte Tertullian på. Begrunnelsen for dette var at Tertullian hevder at den som døpes, først må ha fått undervising, så bekjenne seg til Jesu navn og dernest selv be om å bli døpt. Sannsynligvis har hans anbefaling av sen dåp sammenheng med de sterke etiske kravene som han forbandt med dåpen, krav som barn ikke hadde noen mulighet til å kunne oppfylle.

Skal man dømme etter skriftene til Origines, kirkelederen og forfatteren, som døde år 250 e.Kr, døpte man barn på 200-tallet. Men vel og merke barn som hadde fått undervisning! Dåpens velsignelse var ifølge Origines avhengig av den frie og frivillige overgivelse hos dåpskandidaten. Origines understreker at dette var viktig siden det var viktig å huske hva som skjedde og hva som ble sagt under selve dåpshandlingen.

Det er først når vi kommer til Cyprian, biskopen av Kartago, som døde i år 260 e.Kr, at vi finner en som forsvarer dåp av spedbarn. Han mener at barn må døpes så hurtig som mulig etter fødselen slik at de kan få del i Guds nåde. Det ser ut som om man i Nord-Afrika på 200-tallet døpte barn i stadig yngre alder. Dette var en utvikling som også ble godkjent av 60 biskoper i år 253. Denne bispesynoden slo fast at barn ikke måtte nektes den guddommelige nåde som ble gitt i dåpen.

Ut fra de skriftlige opplysningene som finnes kan det slås fast at dåp av spedbarn, større barn og voksne eksisterte side om side av hverandre i det 3. og det 4. århundre. Noe eksempel på at dette skjer et tidligere tidspunkt i kirkens historie har vi ikke. Spedbarnsdåpen fikk så stadig større utbredelse.

I Tertullian (150-223) møter vi en skarp motstander av spedbarnsdåpen. I sin bok om dåpen skriver han:

"Herren sa virkelig: Hindre dem ikke fra å komme til meg (Matt 19,14). Vel, da kan de komme når de er voksne (dum adolescunt); de kan kan komme når de lærer, når de blir opplært. De kan bli kristne, når de kan kjenne Kristus. Hvorfor ile med den uskyldige til syndernes forlatelse (quid testinat aetas innocens ad remissionen peccatorum)? En viser mer forsiktighet i jordiske ting. Skulle en betro en himmelsk eiendel til en person som en ikke kan betro en jordisk (cui substantia terrens non creditum)? La dem først forstå å be om frelse, så de kan få det ved sin bønn. Når en oppdager dåpens betydning (pondus baptismi) vil en frykte for å tilby den for tidlig heller enn å utsette den (magis timebunt consecutionem, quam dilationem). Bare fullstendig tro (fides integra) hvorved forstanden ikke er utelatt, som i tilfellet med barna, kan være uten bekymring med hensyn til frelsen."

Det var annerledes med Cyprian, biskopen i Kartago (210-258). Som en sann romersk lovlærer, sin loviske tenkemåte som klart kan sees i hans skrifter. I år 253 ble Cyprian konsultert av mer enn seksti biskoper angående spørsmålet om barn skulle kunne døpes etter den tredje eller den åttende dag. Man kom frem til følgende konklusjon:

"Vi synes ikke at noen skal hindres fra å motta nåde, heller ikke ens åndelige omskjærelse være bundet til det samme som den kjødelige, men at enhver må ha tillatelse til Kristi nåde, i henhold til Peters ord: La intet aktes ringe eller urent. Om noe kunne hindre mennesker fra å motta nåde, så måtte det heller være voksnes og eldre menneskers alvorligere synder. Men ettersom de største syndere, som tidligere har begått mange synder mot Gud, om de senere tror, så får de syndernes forlatelse, og ingen utelukker dem fra dåp og nåde, hvor mye mindre da forkaste et barn som, nyfødt ikke har syndet i annet enn med hensyn til dets legemlige avstamning, så det fra fødselen av er infisert av fortidens død, og hvem mottar lettere syndernes forlatelse ettersom det ikke er deres egne synder, men det er andres synder som blir dem ettergitt. I forsamlingen (av biskoper) har vi derfor besluttet at ingen må nektes guddommelig nåde. Ettersom dette har universell betydning, tror vi det særskilt må observeres med hensyn til barna, som har krav på vår hjelp og den guddommelige nåde, enn mer når vi ser at de gråter like fra sin fødsel, og de gjør intet annet enn bønnfaller om hjelp."

I Nord-Afrika begynner de nå også en praksis med å gi nattverden til små barn. Både Cyprian og senere Augustin var forkjempere for dette.

Det skjer mye med Kirken etter at keiser Theodosius den store i år 392 etter Kristus gjør kristendommen til statsreligion og forbød all annen gudsdyrkelse. Det som hadde begynt med keiser Konstantin fullendes med keiser Theodosius den store. Lite er igjen av det den apostoliske kirken stod for. Mens de første kristne ikke ville bøye kne for noen annen enn Jesus, var keiseren nå det virkelige overhode for Kristi forsamling på jord.

Når det vest-romerske riket blir oppløst i år 476, får biskopen i Rom en langt mer fremskutt posisjon. Han blir kalt for pave eller pappa. Og pavedømmet vokser i makt og autoritet og når sitt høydepunkt under Innocens III (1198-1216). Pave Innocens III forlangte lydighet også av de verdslige myndigheter og grep inn i mange lands politikk. Selv om paven ikke alltid fikk sin vilje, var hans makt nærmest overveldende og pavedømmet hadde avgjørende innflytelse på den religiøse, politiske og kulturelle utvikling i store deler av Europa og tilgrensene områder av Asia og Afrika gjennom mange hundre år.

I denne perioden blir Kirken mer og mer sentraldirigert og biskopstyrt og i denne sammenhengen blir spedbarnsdåpen viktig. Kirken krevde at alle skulle døpes. Dette ble ikke bare teologisk begrunnet, men også politisk. Spedbarnsdåpen passet inn i dette fordi Kirken så på seg selv som en nasjonal folkekirke. En personlig tro var ikke avgjørende, det som var avgjørende var at Kirken hadde makten.

I skyggen av denne etter min mening skremmende utviklingen fantes det forskjellige frimenighetsbevegelser som tok vare på urkirkens sannheter og enkle former.

Som nevnt i tidligere artikler var det biskop Cyprian som forfektet dåp av spedbarn sterkest. Det er særlig i Nord-Afrika dette pågår. Cyprian får støtte av en bispesynode for sitt syn. 

Kurt Aland fremsetter en påstand i sin bok "Taufe and Kindertaufe", (Gütersloch, Tyskland, 1971), som jeg synes er interessant. Aland setter spedbarnsdåpen i sammenheng med at overbevisningen om Jesu snarlige gjenkomst var svekket på den tiden Cyprian levde. Følgelig måtte man interessere seg mer for den oppvoksende slekt. Man begynte også å legge stor vekt på menneskets syndighet. Siden man anså at barna bar syndens vesen i sin natur, gjaldt det å døpe dem så hurtig som mulig.

En avgjørende rolle i dette - ikke minst teologisk - fikk Augustin (354-430).

Den dåpspraksis som utviklet seg under Cyprian fortsatte under Augustin. Dåp av spedbarn blir på en måte en logisk konskvens av Augustins arvesyndslære. Om spedbarna sa Augustin "Nettopp fordi de er bebyrdet med arvesynd skal de døpes for derved å bli delaktige i nåden." Augustin mente også at Kirken gjennom sine sakramenter formidler denne nåden.

Men det skjer mer med spedbarnsdåpen under Augustin. Fra nå av finner man eksempler på dåp av spedbarn av ikke-kristne foreldre, og det varer ikke lenge før jødiske barn tvangsdøpes.

Augustins lære fikk dyptgående følger for Vestkirken. I Østkirken derimot, var den teologiske situasjonen noe annerledes enn i Vest. Når det gjelder dåpen, understreket Østkirken dåpens rolle som en handling som satte den døpte inn i barneforholdet til Gud, og de la også vekt på den framtid som åpnet seg for barnet. Dermed kom Augustins arvesyndslære ikke til å møte det samme behov i Østkirken som i Vestkirken, og denne lære fikk da heller aldri noe fotfeste i Østkirken.

Andre trekk som imidlertid var karakteristiske for Østkirken, var at man der tilla den døptes forhold til Kirken stor betydning og tanken på dåpen som et motstykke til omskjærelsen, fikk et visst gjennomslag.

Da var ikke veien lang til den teologi som utviklet nasjonal- og folkekirketanken. Med arvesyndsteologien leverte Vestkirken det teologiske hovedargumentet for spedbarnsdåpen, mens dannelsen av folke- og nasjonalkirker hadde sitt grunnlag i den utvikling som foregikk i den østlige kristenhet. Latinsk teologi og Østkirkens erkjennelse av de følger som spedbarnsdåpen innebar sosiologisk og politisk, var den arv som dannet basis for den nå stadig mer utbredte spedbarnsdåpspraksis.

Erstatningsteologien har ektet ideen om at Kirken har erstattet Jødene som de utvalgte og at Gud har forkastet det Jødiske folket for all tid. Den benytter følgene tankerekke: På grunn av at Jødene gav avkall på Jesus Kristus, har Gud dermed forkastet dem. Videre, hevder forkjemperne for erstatningsteologien, at lidelsene Jødene har opplevd gjennom historien, er straffen for at de tillot Jesus å dø på korset. Det triste er at denne logikken hadde sin sørgelige begynnelse hos Kirkefedrene.

Hieronymus (år 347-420 e.kr) Som oversatte den Latinske Vulgata Bibelen inn under grotta i Fødselskirken i Betlehem, kalte Jødene for "tobente neslespisende esler" og "dyr slaktet for Helvete".

Athahasius (år 295-373 e.kr) Som i følge Kirke historien var av den evige herkomst, lærte at "jøder er verre enn demoner" og at det er "tillatt å forfølge dem med kaldt blod, fordi de ikke har noen fremtid, verken på jorden eller i himmelen".

Chrysostom (år 347-407 e.kr) Patriarken av Konstantinopel, lærte sine etterfølgere: "Israel har alltid blitt forkastet på grunn av at Gud i sin forsyn visste at de kom til å korsfeste Jesus". Han underviste at uttalelsen i Matteus 27:25 "Hans blod skall komme over oss og våre barn!" var beviset på Jødenes evige forkastelse.

Å hevde at Matteus 27:25 er en forbannelse er ytterst absurd. Messias blod renser oss fra synd, slik kan det aldri være en forbannelse – det er eneste veien til forløsning. Verken Jødene eller Romerne var alene ansvarlig for avrettelsen av Jesus på korset. Han gav villig opp sitt eget liv for all synd og alle mennesker på jordens overflate. Han ble "gitt for våre overtredelser" (Romerne 4:25). Han led og døde på grunn av sin overøsende kjærlighet for menneskene. Ingen tok hans liv fra ham. Hans gråt fra korset var: "Far tilgi dem, de vet ikke hva de gjør" (Lukas 23:34).

Guds pakt med Israel er evig. "Jeg sier igjen, har da Gud forkastet sitt folk? Slett ikke! Også jeg er Isralitt, en etterkommer av Abraham av Benjamins stamme" (Romerne 11:1). Erstatningsteologien sier kun at dette referere til Paulus og messianske jøder, ikke til det jødiske folket. De overser det faktum at "forherdelse er til dels kommet over Israel, inntil Hedningenes fylde er kommet inn" (Romerne 11:25). Den midlertidige forblindelse skjedde for å tillate mange nasjoner å komme inn til frelse.

Paulus skriver: "Gud gav dem (jødene) sløvhets ånd, øyne som ikke ser og ører som ikke hører" (Romerne 11:8). Her kan vi dra en slutning i forbindelse med skapelsen: "Gud lot en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og... skapte kvinnen". (1.Mosebok 2:21-22)

Billedlig, Adam representerte Israel og Eva Menigheten. Eva var skapt ut av Adams kropp, akkurat som kirken er født ut av Israel. Eva erstattet ikke Adam. Hun var skapt for å utfylle og samstemme med ham. Gud drepte ikke Adam, Han satte kun Adam i bero lenge nok til å nå Evas helhet. Så fikk Adam lov til å våkne opp, og begge innså at de var skapt for hverandre: "Ben av mine ben".

I åpenbaringen 15, ett kor synger "Moses sang" og "Lammets sang". Det synger ikke "Lammets sang" isteden for "Moses sang", men synger heller begge sangene i himmelsk harmoni. Det himmelske Jerusalem omfatter elementer både fra nye og gamle Testamente, både fra Israel og Menigheten. Ingen erstatter den andre, men begge utfyller hverandre. Kapittel 9, 10 og 11 i Romerbrevet ettertrykkelig klart at Gud ikke har forkastet sitt folk. "For Gud angrer ikke sine kall og sine nådegaver." (Romerne 11:29)

Det teologiske hovedresonnement går som følger: I gammeltestamentlig tid kom Gudsriket til uttrykk i Israelfolkets politiske og religiøse liv. Det hadde en konkret og jordisk presentasjonsform. I Den nye pakt derimot gjelder Jesu ord om at "Mitt rike er ikke av denne verden". Gudsrike trer nå frem på en åndelig måte, og ikke konkret som tidligere. Kristus regjerer ikke lenger gjennom et konkret folk, men gjennom Ånden, ordet og nådemidlene. Derfor blir alle profetier oppfylt på en åndelig måte.

Dette gjør at når de gammeltestamentlige profetier leses, må de tolkes åndelig i lys av Det nye testamentet. Landløftet som Abraham fikk, oppfylles i nytestamentlig tid på et høyere plan. Løftets egentlige oppfyllelse blir den nye himmel og nye jord. Eller som det også sies: landløftet er gjort om til en åndelig samling i Kristus.

Med denne konkurrerende holdning til hverandre spirer det frem en religiøs forakt til hverandre. Det er viktig å forstå at nettopp synagogen motsvar til jødekristendommen hos mange skaper hos mange tidlige kirkefedre en slags antijudaisme. Den utvikler seg i kirken til å bli erstatnings teologi.

Den syriske kirkefaderen Afrarat skriver i år 344 nøkternt mot den jødiske læren for å styrke de kristne og deres anstrengte forhold i øst. Han beretter at jødene har mange positive egenskaper som sabbat, omskjærelse og lignende. Disse er god skikk fremmes ikke mot Messias, men de er kun forordninger som er midlertidig og bare bilder. Sabbat er gitt for hvilens skyld og ikke for å rettferdiggjøre fra synd.

1.Mosebok 49,10: Kongespir skal ikke vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige.

Ved dette skriftstedet påpeker Afrarat at når Messias kommer skal hedningene sette sin lit til Herren. Det er slik at jødene starter denne polemikken. "Jødene anklager oss, så derfor skriver jeg for å forsvare de kristne i denne tid".

Kirkefader Augustin kommer med "Preken mot Jødene" ca år 420 som er en dialog og fordømmelse mot dem han mener er vranglærere. Han blir enda tøffere mot disse vranglærerne. Det var Augustin (354‐430) som utviklet erstatningsteologien mest systematisk. Nå bygget han jo videre på en lære om Gudsriket som allerede var formulert av Origines. I denne læren tilpasses Gudsrike tanken til «Kirken» som institusjon. I sin «Preken mot jødene» utvikler Augustin forståelsen av jødenes spredning som et vitnesbyrd for de kristne. Det som skjedde med det jødiske folket etter at de forkastet sin Messias, var et skrekkens eksempel på hvordan det ville gå med mennesker som falt fra «Kirken». «De uintelligente» (jødene) har i eie de intellektuelle bøker,» skrev Augustin.

Han talte riktignok imot beskyldningen om «Gudsmord», men i likhet med de fleste, trolig alle kirkefedrene, bruker han også jødenes tragiske skjebne som et bevis på «kirkens» sannhet. I «Jødene i deres fornedrelse» skriver han: «Jødenes fornedrelse er et vitnesbyrd om deres urett, og om vår sannhet.» I sin traktat: «Mot jødene», anser han at de daværende jøder som ansvarlige for korsfestelsen av Jesus. I denne traktaten gir Augustin uttrykk ikke bare for den alminnelige antijødiske teologi, men også for den antisemittisme.

Det var ikke bare Augustin som fremmet erstatningsteologi. Det gjorde også i høyeste grad Eusebius, kirkefar og historiker. Allerede i år 310 skriver han: «Som straff og tukt er det jødiske folk feiet tilside, adspredt for alle vinder og som alle folks slaver. Jerusalem og templet er for alle tider utslettet. Jødenes statlige og religiøse ordning er forkastet av Gud, alle positive verdier er overtatt av kirken og staten, og inntil tidens ende vil dette ikke endres.» Kirkelig antijudaisme gir dermed grobunn for senere antisemittisme.

Mye av erstatningsteologi stammer i fra de kristnes skuffelse over at jødefolket ikke omvender seg til Kristus. Vi ser det samme hos Luther som reiser skarpe skiller mellom jødene og kirken. Luthers antijødiske innstilling er noe som fremstår i full styrke i den senere fasen av hans liv. Den må ikke oppfattes som antisemittisme, som er rasemessig fundert, den korrekte betegnelse vil være anti judaisme, som er religiøst motivert. Den tidlige Luther la ikke slike holdninger for dagen. I 1523 la han i skriftet «Daß Jesus ein Geborner Jude Sei» vekt på at Jesus tilhørte det jødiske folk, avviste vold mot jødene, og skrev at den sosiale isolasjon de var påtvunget, var et hinder mot at de «forbedrer» seg, det vil si tok den kristne tro. Han håpet at den kirkelige reform ville bevege dem til omvendelse.

Johannes Krysostomos "Taler mot Jødene" den greske kirkelærer, lærd og helgen (festdag 13. september). Han var berømt for sin retorikk og prekenkunst. Navnet Chrysostomos, som betyr «gullmunn», henspiller på hans veltalenhet. Han virket først i Antiokia i Syria, men ble i 398 patriark i Konstantinopel. Der gjorde han seg bl.a. Til uvenn med keiserinnen Eudoxia ved å gå til angrep på det moralske forfall i alminnelighet og ved hoffet i særdeleshet, hvilket ledet til at han ble anklaget for kjetteri og landsforvist av keiser Arcadius. Hans popularitet i befolkningen førte dog til at han snart fikk komme tilbake, men han ble senere landsforvist på nytt, og døde av strabasene under reisen til destinasjonsstedet ved Svartehavet. Hans rettergang mot jødene blir som et kompendium i antijudaismen i 2., 3. Og 4. Århundre.

Egentlig er det formaningstaler til filosemitter, med andre ord kristne som følte seg tiltrukket til jødisk tradisjon. Johannes Gullmunn påpeker at synagogen er forlatt av Gud, en bolig for demoner og ett hedensk tempel. Jødiske fastetelt er ikke bedre enn en leir for horer. Jødene er Kristus mordere – de har intet håp uten omvendelse og forløsning. Ergo det var ingen fremtid for en kristen å være i synagogens nærhet. Budskapet er egentlig ikke å ramme jødene, men heller å skape fredshet med å kun oppholde seg i kirken. Mange kristne og jødekristne i oldkirken forlot ikke synagogen, men videreførte sin tro på Gud gjennom Jesus. Mange opprettholdt omskjærelse, sabbat og feiret høytidene. Men ettersom kirken selv utviklet sin egen religiøse kalender ønsket de å rendyrke denne med kristne høytider som dåp, søndag og kristne feiringer.

Flere av oldkirkens skrifter er skrevet av disse philosemitter også. Det er skrifter som er skrevet av kristne om jøder, men for ett kristent publikum. Oskar Skarsaune sier i sin artikkel "The neglected story of christian Philosemitism": "Det var tanken at kristne skulle lese disse skriftene, ikke jøder. Og hvorfor var det så mange bøker som ble skrevet om jødene? Ofte for å bekrefte og styrke kristne i deres tro og i enkelte tilfeller for å utruste kristne med argumenter til diskusjoner mot jøder. Judaisme kunne da ikke være en fjernt som ikke var en utfordring.

Så disse bøkene er også ett direkte bevis for kristen anti-judaisme, er de også ett indirekte vitnesbyrd om samhandling og sosial kontakt mellom kristne og jøder." Det philosemittiske skriftet som er best kjent er Justin Martyrens "Dialogen med Trypho". De var ingen organisert gruppe, men trolig kristne som ikke var helt fornøyd med grasrota. De langet spesielt ut mot de som næret ett varmere forhold til rabbinsk og jødisk tradisjon i menighetene. Kirkefaderen Ignatius skrev flere brev hvorpå han anklaget de kristne, ikke-jødiske judaistene i det 2. Århundret.