Justin - en filosof og kristen martyr som døde i Roma i år 165 e.Kr - har gitt oss en interessant skildring av en dåpshandling som fant sted i Roma år 150 e.Kr:

"Alle som er blitt overbevist om sannheten og som har besluttet seg til å leve i overensstemmelse med den, blir først oppfordret til bønn, faste og bot. Siden tar vi dem med til et sted der det finnes vann, der blir de dukket ned i vann og døpt i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Fra å ha vært trelldommens og uvitenhetens barn blir de på denne måten utvelgelsens barn med innsikt i guddommelige ting og delaktighet i syndenes forlatelse. Dåpen kalles hos oss også opplysning, fordi vår ånd gjennom det blir opplyst til kunnskap om Gud og det som angår hans rike."

Det er ingenting i skriftene til Justin som tyder på at han kjente til spedbarnsdåpen.

Tertullian, kristen apologet og forfatter i Kartago (Nord-Afrika), som døde år 225 e.Kr advarer mot for tidlig dåp i boken "De baptismo" (Om dåpen). Bakgrunnen for dette var at en pike på åtte år var blitt døpt. Dette reagerte Tertullian på. Begrunnelsen for dette var at Tertullian hevder at den som døpes, først må ha fått undervising, så bekjenne seg til Jesu navn og dernest selv be om å bli døpt. Sannsynligvis har hans anbefaling av sen dåp sammenheng med de sterke etiske kravene som han forbandt med dåpen, krav som barn ikke hadde noen mulighet til å kunne oppfylle.

Skal man dømme etter skriftene til Origines, kirkelederen og forfatteren, som døde år 250 e.Kr, døpte man barn på 200-tallet. Men vel og merke barn som hadde fått undervisning! Dåpens velsignelse var ifølge Origines avhengig av den frie og frivillige overgivelse hos dåpskandidaten. Origines understreker at dette var viktig siden det var viktig å huske hva som skjedde og hva som ble sagt under selve dåpshandlingen.

Det er først når vi kommer til Cyprian, biskopen av Kartago, som døde i år 260 e.Kr, at vi finner en som forsvarer dåp av spedbarn. Han mener at barn må døpes så hurtig som mulig etter fødselen slik at de kan få del i Guds nåde. Det ser ut som om man i Nord-Afrika på 200-tallet døpte barn i stadig yngre alder. Dette var en utvikling som også ble godkjent av 60 biskoper i år 253. Denne bispesynoden slo fast at barn ikke måtte nektes den guddommelige nåde som ble gitt i dåpen.

Ut fra de skriftlige opplysningene som finnes kan det slås fast at dåp av spedbarn, større barn og voksne eksisterte side om side av hverandre i det 3. og det 4. århundre. Noe eksempel på at dette skjer et tidligere tidspunkt i kirkens historie har vi ikke. Spedbarnsdåpen fikk så stadig større utbredelse.

I Tertullian (150-223) møter vi en skarp motstander av spedbarnsdåpen. I sin bok om dåpen skriver han:

"Herren sa virkelig: Hindre dem ikke fra å komme til meg (Matt 19,14). Vel, da kan de komme når de er voksne (dum adolescunt); de kan kan komme når de lærer, når de blir opplært. De kan bli kristne, når de kan kjenne Kristus. Hvorfor ile med den uskyldige til syndernes forlatelse (quid testinat aetas innocens ad remissionen peccatorum)? En viser mer forsiktighet i jordiske ting. Skulle en betro en himmelsk eiendel til en person som en ikke kan betro en jordisk (cui substantia terrens non creditum)? La dem først forstå å be om frelse, så de kan få det ved sin bønn. Når en oppdager dåpens betydning (pondus baptismi) vil en frykte for å tilby den for tidlig heller enn å utsette den (magis timebunt consecutionem, quam dilationem). Bare fullstendig tro (fides integra) hvorved forstanden ikke er utelatt, som i tilfellet med barna, kan være uten bekymring med hensyn til frelsen."

Det var annerledes med Cyprian, biskopen i Kartago (210-258). Som en sann romersk lovlærer, sin loviske tenkemåte som klart kan sees i hans skrifter. I år 253 ble Cyprian konsultert av mer enn seksti biskoper angående spørsmålet om barn skulle kunne døpes etter den tredje eller den åttende dag. Man kom frem til følgende konklusjon:

"Vi synes ikke at noen skal hindres fra å motta nåde, heller ikke ens åndelige omskjærelse være bundet til det samme som den kjødelige, men at enhver må ha tillatelse til Kristi nåde, i henhold til Peters ord: La intet aktes ringe eller urent. Om noe kunne hindre mennesker fra å motta nåde, så måtte det heller være voksnes og eldre menneskers alvorligere synder. Men ettersom de største syndere, som tidligere har begått mange synder mot Gud, om de senere tror, så får de syndernes forlatelse, og ingen utelukker dem fra dåp og nåde, hvor mye mindre da forkaste et barn som, nyfødt ikke har syndet i annet enn med hensyn til dets legemlige avstamning, så det fra fødselen av er infisert av fortidens død, og hvem mottar lettere syndernes forlatelse ettersom det ikke er deres egne synder, men det er andres synder som blir dem ettergitt. I forsamlingen (av biskoper) har vi derfor besluttet at ingen må nektes guddommelig nåde. Ettersom dette har universell betydning, tror vi det særskilt må observeres med hensyn til barna, som har krav på vår hjelp og den guddommelige nåde, enn mer når vi ser at de gråter like fra sin fødsel, og de gjør intet annet enn bønnfaller om hjelp."

I Nord-Afrika begynner de nå også en praksis med å gi nattverden til små barn. Både Cyprian og senere Augustin var forkjempere for dette.

Det skjer mye med Kirken etter at keiser Theodosius den store i år 392 etter Kristus gjør kristendommen til statsreligion og forbød all annen gudsdyrkelse. Det som hadde begynt med keiser Konstantin fullendes med keiser Theodosius den store. Lite er igjen av det den apostoliske kirken stod for. Mens de første kristne ikke ville bøye kne for noen annen enn Jesus, var keiseren nå det virkelige overhode for Kristi forsamling på jord.

Når det vest-romerske riket blir oppløst i år 476, får biskopen i Rom en langt mer fremskutt posisjon. Han blir kalt for pave eller pappa. Og pavedømmet vokser i makt og autoritet og når sitt høydepunkt under Innocens III (1198-1216). Pave Innocens III forlangte lydighet også av de verdslige myndigheter og grep inn i mange lands politikk. Selv om paven ikke alltid fikk sin vilje, var hans makt nærmest overveldende og pavedømmet hadde avgjørende innflytelse på den religiøse, politiske og kulturelle utvikling i store deler av Europa og tilgrensene områder av Asia og Afrika gjennom mange hundre år.

I denne perioden blir Kirken mer og mer sentraldirigert og biskopstyrt og i denne sammenhengen blir spedbarnsdåpen viktig. Kirken krevde at alle skulle døpes. Dette ble ikke bare teologisk begrunnet, men også politisk. Spedbarnsdåpen passet inn i dette fordi Kirken så på seg selv som en nasjonal folkekirke. En personlig tro var ikke avgjørende, det som var avgjørende var at Kirken hadde makten.

I skyggen av denne etter min mening skremmende utviklingen fantes det forskjellige frimenighetsbevegelser som tok vare på urkirkens sannheter og enkle former.

Som nevnt i tidligere artikler var det biskop Cyprian som forfektet dåp av spedbarn sterkest. Det er særlig i Nord-Afrika dette pågår. Cyprian får støtte av en bispesynode for sitt syn. 

Kurt Aland fremsetter en påstand i sin bok "Taufe and Kindertaufe", (Gütersloch, Tyskland, 1971), som jeg synes er interessant. Aland setter spedbarnsdåpen i sammenheng med at overbevisningen om Jesu snarlige gjenkomst var svekket på den tiden Cyprian levde. Følgelig måtte man interessere seg mer for den oppvoksende slekt. Man begynte også å legge stor vekt på menneskets syndighet. Siden man anså at barna bar syndens vesen i sin natur, gjaldt det å døpe dem så hurtig som mulig.

En avgjørende rolle i dette - ikke minst teologisk - fikk Augustin (354-430).

Den dåpspraksis som utviklet seg under Cyprian fortsatte under Augustin. Dåp av spedbarn blir på en måte en logisk konskvens av Augustins arvesyndslære. Om spedbarna sa Augustin "Nettopp fordi de er bebyrdet med arvesynd skal de døpes for derved å bli delaktige i nåden." Augustin mente også at Kirken gjennom sine sakramenter formidler denne nåden.

Men det skjer mer med spedbarnsdåpen under Augustin. Fra nå av finner man eksempler på dåp av spedbarn av ikke-kristne foreldre, og det varer ikke lenge før jødiske barn tvangsdøpes.

Augustins lære fikk dyptgående følger for Vestkirken. I Østkirken derimot, var den teologiske situasjonen noe annerledes enn i Vest. Når det gjelder dåpen, understreket Østkirken dåpens rolle som en handling som satte den døpte inn i barneforholdet til Gud, og de la også vekt på den framtid som åpnet seg for barnet. Dermed kom Augustins arvesyndslære ikke til å møte det samme behov i Østkirken som i Vestkirken, og denne lære fikk da heller aldri noe fotfeste i Østkirken.

Andre trekk som imidlertid var karakteristiske for Østkirken, var at man der tilla den døptes forhold til Kirken stor betydning og tanken på dåpen som et motstykke til omskjærelsen, fikk et visst gjennomslag.

Da var ikke veien lang til den teologi som utviklet nasjonal- og folkekirketanken. Med arvesyndsteologien leverte Vestkirken det teologiske hovedargumentet for spedbarnsdåpen, mens dannelsen av folke- og nasjonalkirker hadde sitt grunnlag i den utvikling som foregikk i den østlige kristenhet. Latinsk teologi og Østkirkens erkjennelse av de følger som spedbarnsdåpen innebar sosiologisk og politisk, var den arv som dannet basis for den nå stadig mer utbredte spedbarnsdåpspraksis.