Hva sier Bibelen om skilsmisse og gjengifte?

INNLEDNING

Vi har fått noen henvendelser fra noen av våre lesere, som lurer på hva vi lærer i forhold til skilsmisse og gjengifte, og vi er blitt oppfordret til å komme med en artikkel som omhandler dette. Det er tydelig at det er mange som er opptatt av dette emnet, og det er like klart at dette er et viktig tema. Det er vel heller ikke mye tvil om at "ekteskapsmoralen" er blitt redusert i samfunnet vårt i løpet av de siste generasjonene. Dette ser vi også resultatet av blant kristne og i kristne menigheter.

Likevel er nok dette temaet litt mer komplisert enn at man bare leser et par skriftsteder og konkluderer med at "dette er synd". Derfor er det også viktig å se på flere sider ved dette temaet, for å prøve ulike livssituasjoner på Guds Ord. Og det skal være klart - Guds Ord må være vår eneste rettesnor! Det hjelper lite hva ulike mennesker, det være seg kjente pastorer og predikanter, mener og publiserer i forhold til dette emnet, dersom det ikke samstemmer med Guds eget Ord.

1. SKILSMISSE

A. Skilsmisse er en konsekvens av synd!

Vi kan jo starte med å se på skilsmisse. Så ser vi på dette med gjengifte etterpå. Når det gjelder skilsmisse, er det vel ingen tvil om at det er en løsning som ikke behager Gud. Gud sier jo selv i sitt Ord at Han regelrett HATER skilsmisse! Dette står i Malaki 2:16 og er et alvorlig utsagn. Så det er liten tvil om at skilsmisse er synd! Gud har også innstiftet ekteskapet til å være en evig pakt, som intet menneske skulle bryte. "Det som Gud har sammenføyet, må ikke mennesker skille", sier Jesus i Matteus 19:6.

Når vi da går inn og ser mer detaljert på de skriftavsnitt i Guds Ord som omhandler dette temaet, ser vi at Bibelen (Det Nye Testamente) åpner opp for to ulike livssituasjoner der skilsmisse "godtas". Men la meg først si at disse tilfellene oppstår som et resultat av synd. Vi kommer derfor ikke bort fra at skilsmisse er en følge av synd.

B. De to unntak som Bibelen nevner

De to forholdene som Bibelen nevner er hor (utroskap) og frafall. La oss lese noen skriftavsnitt:

"Men hvis den ikke-troende part vil skilles, så la ham gjøre det. I slike tilfelle er ikke en kristen mann eller kvinne bundet. Gud har kalt oss til fred." (1. Korinter 7:15)

Her er den andre parten en ikke troende. Kanskje har vedkommende falt fra Gud og ikke lenger et Guds barn. Da kan vi ikke nekte vedkommende å bryte ut av ekteskapet. Det er da den ikketroende part som bryter ut av ekteskapet. Den ikketroende part blir dermed også da den AKTIVE PART, som bryter ut av ekteskapet og begår en synd. Den PASSIVE PART sitter jo igjen og kan intet gjøre! I slike tilfeller er ikke en kristen mann eller kvinne bundet, sier Paulus.

"Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd." (Matteus 19:9)

Her sier selv Jesus at hor/utroskap er en naturlig grunn til skilsmisse. Dette må selvsagt ikke forstås slik at Jesus anbefaler skilsmisse. Det gjør Han definitivt ikke! Men Han åpner for at det i slike tilfeller vil være en naturlig følge, og at det ikke er noen fordømmelse eller synd om man skiller seg som følge av hor/utroskap.

Men en kristen bør selv i slike tilfeller være litt tilbakeholden med å ville skille seg uten videre. En må spørre seg selv: Er det mulig å søke Gud sammen i bønn? Er det mulig å finne tilgivelse og gjenoprettelse av ekteskapet? Det finnes flere sterke vitnesbyrd om ekteskap som var helt havererte, men man holdt ut i bønn og tilgivelse - og Gud gjenopprettet hele ekteskapet!

Likevel nevner Jesus altså hor som en "kvalifisert årsak" til å bryte ut av et ekteskap. Jeg kjenner selv til en kristen bror som giftet seg med ei søt jente. Men denne jenta hadde ikke noe åndelige liv og det gikk ikke lenge før hun innledet et utenomekteskapelig forhold til en annen mann. Da min venn grep de på fersk gjerning i sengen hjemme, kunne kvinnen etterpå berette at utroskapsforholdet hadde vart over lengre tid. Ikke rart at man da søker ut av et ekteskap. Din ektefelle har da brutt ektepakten, og du er den uskyldige part.

La oss se litt på ordet "hor". Ordet for hor på gresk er "porneia", som vi også har fra ordet pornografi. I følge grunnteksten betyr hor også utroskap, utuktighet, incest osv. (πopvɩɛα – porneia – adultery, fornication, homosexuality, lesbianism, incest, intercourse with animals etc.)

Dermed blir konklusjonen i forhold til SKILSMISSE at man er fri så lenge man selv ikke er den aktive part. Er årsaken hor kan man også bryte ut av et ekteskap, men er tilgivelse og gjenopprettelse mulig, så må dette først prøves!

2. GJENGIFTE

A. Enker og enkemenn

Så til dette med gjengifte. Vi kan jo først ta for oss gjengifte av enker og enkemenn. Vi finner at Bibelen åpner for dette, dog sier Paulus at det ikke bør skje der enken er gammel. Men de yngre enkene anbefaler han å gifte seg.

“...dersom mannen dør, er hun fri fra loven, og er ingen horkvinne om hun gifter seg med en annen mann.” (Romerne 7:3)

“Jeg vil derfor at de yngre enker skal gifte seg, få barn, og styre sitt eget hus, slik at de ikke gir motstanderen noen anledning til baktalelse.” (1 Timoteus 5:14)

Vi ser at Bibelen ikke har noe imot at enker gifter seg på nytt. Leser vi Ruts bok, så har vi et godt eksempel på at Bibelen ser positivt på gjengifte av enker. Det er vel da også rimelig å tro og mene at dette også gjelder enkemenn.

Paulus så muligheten til fristelse, skandale, og en unødig byrde for menigheten dersom den måtte underholde de enkene som ikke giftet seg igjen. Så av praktiske årsaker, og for Guds vitnesbyrd skyld, gav han dette råd til menigheten gjennom Timoteus. Det er langt fra noe galt å gifte seg igjen, her ser vi derimot at det er sterkt å anbefale. Ja, Paulus går så langt at han råder enker som har vanskeligheter angående det seksuelle begjær, å gifte seg igjen som en måte og takle dette på!

“... Til de ugifte og enkene sier jeg: Det er godt for dem om de fortsetter å være som jeg. Men kan de ikke leve avholdende, så la dem gifte seg! For det er bedre å gifte seg enn å brenne av lyst.” (1 Korinter 7:8-9)

“En hustru er bundet så lenge hennes mann lever. Men om hennes mann er død, da har hun frihet til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer i Herren” (1 Korinter 7:39)

Holdningen til gjengifte var positivt understøttet av den nytestamentlige menighet. Det kan det vel ikke være noen uenighet om. Men vi bør legge merke til at ekteskapet skulle skje "i Herren". Dette bare slår fast at man ikke bør være så ubetenksom at man går hen og gifter seg med en ikke-troende. Vi vet jo også hvor store lidelser og problemer nettopp det har medført i mange ekteskap. Det er viktig å ta Herren med på råd også hva gjelder valg av ektefelle.

B. Gjengifte etter skilsmisse

Hva nå med gjengifte etter en skilsmisse? Kan det tenkes at Bibelen åpner for dette, eller er det i alle mulige tilfeller å betrakte som synd?

Dette er et spørsmål som må behandles varsomt og med størst mulig omhu. Dette er en omdiskutert sak og ikke lett og behandle siden den berører så sterke følelser. Det kommer fort fram at når det gjelder gjengifte etter en skilsmisse så forandrer saken seg fra å være positiv til å bli fordømmende i mange sammenhenger.

“Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor, han blir skyld i at det begås ekteskapsbrudd med henne. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, bryter ekteskapet.” (Matteus 5:32)

“Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd.” (Matteus 19:9)

I det sistnevnte verset ser vi en sammenheng mellom det å skille seg og det å gifte seg på nytt. Jesus sier at den som skiller seg fra sin kone av en annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen... Altså, dersom man gifter seg med en annen ut fra en annen grunn enn at skilsmissen kom som resultat av den andre parts utroskap/hor - da begår man ekteskapsbrudd.

Her framkommer det klart at dersom årsaken er hor, da kan man likevel skille seg og blir ikke regnet som en ekteskapsbryter. Er man "kvalifisert" i forhold til den første delen av verset, begår man heller ikke ekteskapsbrudd i forhold til den siste delen av verset. For det er den som skiller seg fra sin kone av en annen grunn enn hor, og så gifter seg med en annen, som begår ekteskapsbrudd - ikke den som gjør dette nettopp på grunn av hor!

Uttrykket "og gifter seg med en annen" indikerer at skilsmisse og gjengifte er tillatt i en forekomst av unntaksbestemmelsen, uansett hva det er tolket til å være. Det er viktig å merke seg at bare den uskyldige part har lov til å gifte seg igjen. Godtgjørelsen for gjengifte etter skilsmisse er Guds nåde for den som ble syndet mot, ikke for den som begikk seksuell umoral.

Matteus bruker det greske ordet “apolyo” for skilsmisse. Det er litt merkelig at dette ordet er oversatt med å skille seg på norsk, mens det i den engelske KJV er oversatt med "put away" (å sende vekk / bortvise). Det greske ordet for skilsmisse, som er "apostasion", er ikke brukt i noen av disse tilfellene. Betyr dette at det er forskjell på å gifte seg med en kvinne som er sendt bort eller bortvist, i motsetning til det å gifte seg med en kvinne som er legalt skilt?

Det fantes jo dessverre en praksis på Jesu tid hvor menn sendte bort sine koner uten å gi dem skilsmissebrev. Dette gjorde de fordi det var enklere å kvitte seg med sine koner på denne måten. De slapp å betale noe og unngikk en del bryderi. Er det da dette Jesus snakker om? At man ikke kan gifte seg med en kvinne som er sendt bort eller bortvist, men som ikke er "lovlig skilt"? Gyldig skilsmisse inkluderte alltid retten til gjengifte. Både jødiske og romerske kulturelle kontekster tillot – ja endog forlangte – skilsmisse pga hor, og at gjengifte skulle følge etter. Dermed ville Matteus´ lesere forutsette at den skilsmissen som Jesus tillot pga umoral måtte være den samme type skilsmisse som ble praktisert i Jesu samtid. Den inkluderte retten til gjengifte. Hvis den hadde betydd kun separasjon eller juridisk skilsmisse, uten retten til gjengifte, da ville Matteus´ lesere ikke ha skjønt denne semantiske ulikhet uten å få en nærmere forklaring.

C. 1 Korinter 7:27-28

I 1 Korinter 7:27-28 leser vi i fra engelsk oversettelse: “Have you been bound to a wife? Do not seek to be released. Have you been released from a Wife? Do not seek a Wife. But if you also marry, you do not sin.” Til norsk fra greek leser vi: “Har du blitt bundet (gift) til en hustru? Søk ikke å bli løst (skilt). Har du blitt løst fra en hustru? Da søk ikke en hustru. Men om også du gifter deg, så synder du ikke.”

Det er flere punkter som man bør stanse opp for og betrakte nøye når det gjelder versene som vi her ser på:

1. Ordet som er oversatt med “løst” er det samme ordet begge steder, nemlig det greske ordet "luo".

2. Og det å bli løst fra en hustru på det andre stedet må bety det samme som på det første stedet, ellers vil kontrasten som er satt opp bli borte.

3. Det er klart at det er skilsmisse som er i betraktningen i begge tilfellene. Det kan da ikke være som noen hevder Paulus mener, at det er å bli løst fra en hustru ved døden det her er snak om! Å bli løst kan bare bety én ting; løst med skilsmisse! Så når det gjelder løst på det andre stedet må det henvises til løst fra den ekteskapelige stand ved skilsmisse. (N.B., å være “løst” er det motsatte av å være “bundet” til en hustru).

4. Paulus tillater gjengifte for dem som er løst fra de ekteskapelige bånd (det vil si skilt) selv i vanskelige tider med forfølgelse, hvor det å gifte seg, i sin alminnelighet ikke er å anbefale. (vers 28). Det blir faktisk konklusjonen av det Paulus sier her!

5. Og til begge henstiller han og sier at det er ikke noen synd å gifte seg igjen! Paulus taler ikke om en jomfru som gifter seg her i vers 28 a, det sees klart i vers 28 b.

D. Den aktive eller den passive part?

For å forstå både Jesus og Paulus sine ord om skilsmisse og gjengifte, må vi forstå hvordan eksteskap og skilsmisse fungerte på den tid. Moses hadde sagt:

"Det kan hende at en mann har tatt en kvinne til ekte, men ikke lenger ser på henne med velvilje fordi han har funnet noe usømmelig hos henne. Han skriver et skilsmissebrev, gir henne det og sender henne bort fra sitt hus. Hun flytter fra ham og går bort og blir en annen manns kone. Om også den andre mannen får uvilje mot henne, skriver skilsmissebrev, gir henne det og sender henne bort fra sitt hus, eller om han dør, da kan ikke den første mannen som skilte seg fra henne, igjen ta henne til kone, etter at hun er gjort uren." (5 Mosebok 24:1-4)

Her ser vi at Moses tillot skilsmisse av en så enkel grunn at mannen ikke så på henne med velvilje lenger. Vi skal også merke oss at det her ikke var noe forbud mot at den fraskilte kvinnen giftet seg med en annen mann. Det høres rett og slett ut som det var helt greit at hun ble sendt fra mann til mann, bare hun ikke gikk tilbake til en av de tidligere.

Men det var bare mannen som kunne ta ut skilsmisse, en kvinne hadde ingen rett til å få skilsmisse. Den eneste muligheten hun hadde til skilsmisse, var at mannen ville skille seg. Og den sikreste måten hun kunne oppnå dette på, var å være utro! Derfor utviklet det seg en uskikk med at kvinner var utro for å få skilsmisse!

Legg merke til hvordan Jesus uttrykker seg når han gjentar budet om skilsmisse og gjengifte.

"Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd." (Matteus 19:9)

Altså, hvis skilsmissen var på grunn av hor, kunne man gifte seg om igjen. Så Jesus åpner for gjengifte i spesielle tilfeller! Jeg tror at dette henger sammen med at Jesus mener at det finnes en "uskyldig" part", som dermed skal få muligheten til å starte på nytt.

“Det er sagt: Den som skiller seg fra sin hustru, skal gi henne skilsmissebrev. Men jeg sier dere: Hver den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, er årsak til at hun driver hor. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, driver hor.” (Matteus 5:31-32)

Altså den som gifter seg med en kvinne som har skilt seg av noen annen grunn enn hor, han driver hor. Og den som gifter seg med en kvinne som er skilt på grunn av hor, han driver også hor.

Den første uttalelsen er for å få slutt på menns lettvinte måte å skille seg på. Det andre handler om kvinner som var utro for å få skilsmisse, og de mennene som var med på dette. Ifølge Moses var det jo ikke noe forbud mot å gifte seg med en fraskilt kvinne, hvis man ikke var prest.

“Da de var kommet inn i huset, spurte disiplene ham igjen om dette. Han sier til dem: Den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, gjør seg skyldig i hor mot henne.” (Markus 10:10-11)

Legg merke til ordene “DEN som skiller seg”... Her og i parallellstedene Matteus 19 og Lukas 16 tales det om den som AKTIVT skiller seg. Det sies ikke noe om den som ikke ønsker det, men som allikevel mot sin vilje blir skilt! Leg merke til at det står ikke "den som BLIR skilt", men det står: “den som skiller seg.” Den som blir skilt mot sin vilje kommer ikke under samme dom som den som AKTIVT er årsaken til at skilsmissen blir et faktum. Den som gifter seg med en som selv var årsaken til att skilsmissen ble et faktum, driver hor. Men den som gifter seg med en som mot sin vilje ble skilt, driver ikke hor! Det er forskjell på den som er AKTIV og den som er passiv. Det burde være klart for de fleste at den som vil redde ekteskapet skal ikke dømmes på samme måte som den som bryter det!

“Til dem som er gift, har jeg dette bud, ikke fra meg selv, men fra Herren: En kvinne skal ikke skille seg fra sin mann. Men er hun skilt fra ham, skal hun enten fortsette å leve ugift eller forlike seg med mannen. Og en mann skal ikke skille seg fra sin hustru.” (1 Korinter 7:10-12)

Vi ser også her at det tales om den AKTIVE part. En skal ikke skille seg fra sin ektefelle, og har man gjort det (altså vært den aktive part) så skal man fortsette å leve ugift, eller forlike seg med sin ektefelle.

Det vi også forstår ut fra disse skriftstedene, er at den som skiller seg fra sin hustru uten at der er drevet hor, og gifter seg igjen, han driver hor. Men dersom det er på grunn av hor, blir det ikke hor om den uskyldige part (den som blir skilt fordi den andre part absolutt vil det) gifter seg igjen.

“Fariseerne kom da til ham for å friste ham, og de sa: Er det tillatt for en mann å skille seg fra sin hustru av hvilken som helst grunn? Han svarte og sa: Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne, og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød? Så er de ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille. De sa til ham: Hvorfor har da Moses bestemt at en skulle gi hustruen skilsmissebrev og skille seg fra henne? Han sa til dem: Fordi dere har så hårdt et hjerte, tillot Moses at dere skiller dere fra deres hustruer. Men fra begynnelsen av var det ikke slik. Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han driver hor. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, han driver hor.” (Matteus 19:3-9)

Vi trenger å forstå betydningen av det greske ordet "apolelyméne" som har denne betydning (ut-løse, befri, sende fra seg [f.eks. opp-løse en folkeforsamling], frikjenne). Dette ordet (apolelyméne) brukes om “hun som blir sendt bort”, og forekommer både her i Matteus 19:9 og også i Matteus 5:32.

Ordet beskriver den uskyldige bortviste hustru til den uanstendige person beskrevet i Matteus 5:28-30 som attrår etter en annen kvinne, bortviser sin egen kone for å gifte seg med den andre kvinnen. Slik en handling, å bortvise sin kone for noen annen grunn enn hennes utroskap, forbyr Jesus bestemt. Men folk gjorde det, og gjør det fremdeles.

Jesus uttrykker sin bekymring for den bortviste (apolelymén), hustru eller mann (Markus 10:12), som er uskyldig. For å frikjenne slik en bortvist ektefelle, forlanger Herren at GT's bestemmelse i 5 Mosebok 24:1-4 skulle følges. Dette betyr at det er den skyldige person som bortviser en uskyldig ektefelle, som må frikjenne og renvaske henne eller ham fra skyld ved å gi vedkommende skilsmissebrev. Dersom den bortviste ektefelle var skyldig, var straffen død ved stening (5 Mosebok 22:21). Derfor var det ikke noen hensikt å gi et slikt skilsmissebrev til en slik.

Skilsmissepapirer gitt av en dommer i dag, skulle ikke bli sammenlignet med dette skilsmissebrevet. Gud vet hvem som er uskyldig, og hvem som er skyldig, og de det gjelder vet det også. Herren omtaler den som virkelig var uskyldig. Ikke den som har sikret seg en "lovlig" skilsmisse. En lovlig skilsmisse i dag behøver ikke å bety at den personen er uskyldig. Han eller hun behøver ikke være det. Bare den sanne uskyldige, har i henhold til Guds Ord, rett til å gifte seg igjen.

Dersom den skyldige mann som bortviser sin uskyldige kone, gir henne et skilsmissebrev som bestemt av 5 Mosebok 24:1-4, da er den hustru frikjent fra å bli betraktet som horkvinne. Dersom hun ikke på denne måte er frikjent av brennmerket eller skampletten av skyld, da blir hun selv betraktet av den uvitende mengde som en horkvinne, og også hver den som gifter seg med henne blir betraktet som å begå hor.

Seksuell utroskap er den eneste tillatte grunn til å sende bort ens ektefelle. Både i det GT og det NT var det de som ønsket å bortvise sine uskyldige hustruer for andre grunner enn seksuell utroskap. Det er til slike henvisningen blir gitt om “den bortviste hustru”. Det er hustruen som har blitt bortvist, og som ikke kan forlates, som ikke var en horkvinne men som, fordi hun ble sendt bort uten skilsmissebrev, ble brennmerket som en horkvinne. Naturlig nok, dersom noen giftet seg med en slik kvinne, ville han fremstille seg som en horkarl også. Imidlertid, dette skulle ikke bli betraktet som sann eller virkelig hor, men bare den urettferdige konsekvens, og følge av den første manns handling ved å tillate sin hustru å bli betraktet som en horkvinne.

Ordet apolelyméne har betydningen “urettferdig bortvist”. Dette viser til hustruen som ikke fikk skilsmissebrev av sin mann for å frikjenne henne, og renvaske henne fra all skyld.

“Hver den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, driver hor. Og den som gifter seg med en kvinne som er skilt fra sin mann, driver hor.” (Lukas 16:18)

Dette er det eneste vers angående skilsmisse i Lukas, evangeliet til hedningene. Fortolkende oversatt, sier dette verset følgende, “Han som uberettiget sender bort sin hustru og gifter seg med en annen begår hor; og den som gifter seg med en kvinne (den skyldige part) som fjernet seg selv fra sin uskyldige mann, begår hor”.

Denne apolelyméne, bortsendte kvinne, ble ikke uberettiget sendt bort fra hennes mann, slik betydningen er av ordet som brukes i Matteus 5.32; “Men jeg sier dere: Hver den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, er årsak til at hun driver hor. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, driver hor.”

Og i Matt.19.9. “Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han driver hor. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, han driver hor.” I disse to tilfeller er den bortsendte kvinnen ikke skyldig, men er brennmerket for utroskap og hor, fordi hennes frekke og uanstendige mann som sendte henne bort, ikke ga henne et skilsmissebrev som foreskrevet i loven i 5 Mosebok 24:1-4 og som stadfestet av Jesus. En skyldig bortvist kvinne skulle bli steinet til døde (3 Mosebok 20:10 og 5 Mosebok 22:22).

Her finner vi faktisk nok et argument for gjengifte etter skilsmisse. En skyldig bortvist kvinne, skulle steines til døde. Dermed var jo mannens tidligere ektefelle død, og han som enkemann, kunne gifte seg igjen. I dag praktiserer man (heldigvis) ikke steining av den skyldige part. Men prinsippet er at denne skulle utryddes, og dermed blir den uskyldige part fri til å gifte seg igjen. Jeg lurer på jeg, om ikke den skyldige part i Guds øyne faktisk regnes som "død fra sin sviktede og bedratte ektefelle"?

E. Uttrykket "en kvinnes mann" - Hva mener Paulus?

Det er et utsagn som Paulus kommer med to ganger i sine brever, hvor han sier at en eldste eller tilsynsmann må være "en kvinnes mann". La oss se på skriftstedene:

“Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann...” (1 Timoteus 3:2)

På engelsk heter det “the husband of only one wife.” Altså ektemann av bare en kone.

“En eldste må være ulastelig, han må være én kvinnes mann.” (Titus 1:6)

Jeg har iblant stilt meg selv spørsmålet: Hvorfor nevner Paulus dette både til Timoteus og til Titus? Dersom det var slik at Guds Ord aldeles ikke åpner opp for gjengifte så lenge den første ektefellen fortsatt lever, hvorfor da spesifisere at eldste og tilsynsmenn må være "en kvinnes mann"? Dersom det uansett var galt å gifte seg på nytt, trengte man vel ikke spesifisere dette i forhold til eldste og tilsynsmenn? Da måtte jo alle kristne, ja alle menighetsmedlemmer, være "en kvinnes mann" - ikke bare eldste og tilsynsmenn.

Kan det tenkes at de første menigheter hadde den oppfatning og lære at gjengifte kunne godtas? Men at en person som var gjengiftet ikke skulle bekle lederroller i menigheten? Kan det være slik at et "vanlig menighetsmedlem" faktisk godt kunne være gjengiftet, mens eldste og tilsynsmenn ikke skulle være det? Kunne det være slik at man i de første menigheter så forskjellen på den aktive og den passive part, men at man likevel ikke tillot gjengiftede å inneha lederposisjoner - for å unngå et dårlig rykte blant jødene og de som var utenfor?

Finnes det en annen tolkning?

Ja, det gjør det, og det er all grunn til å se på den i forhold til den andre. Det fantes et gresk ord (gameo) som Paulus kunne ha brukt for å understreke at man aldri kunne gifte seg igjen (selv etter at ektefellen var død) og så ha tjenester i menigheten, dersom det var det han ville si. Da ville utrykket “én kvinnes mann” (På engelsk heter det “the husband of only one wife.” altså “ektemann av bare én kone”.) - ha lydt slik: “gift (gameo) bare en gang.” Det ville ha vært klart og ikke til og misforstå. Men han brukte ikke ordet“gameo”.

Dette peiler oss inn på tanken at da Paulus brukte uttrykket “én kvinnes mann” (ektemann av bare en hustru) var han ikke opptatt med hvor mange ganger en mann hadde vert gift. Nei, han var opptatt med hvor mange koner mannen hadde på en gang! Altså Monogami eller Polygami (flerkoneri).

Da kan faktisk forståelsen av hele uttrykket bli som følger: En eldste eller en menighets tjener måtte være et eksempel i alle ting, også ekteskapspraksisen. Den som skulle ha en av disse to tjenestene, måtte være monogam ikke polygamist. Utrykket “én kvinnes mann,” “ektemann av bare en hustru” dreier seg derfor kanskje ikke om gjengifte i det hele tatt! 

Vi leser jo at Gud i G.T. tillot Polygami. I 5.Mosebok 21:15 leser vi om “ Når en mann har to hustruer” men det var aldri det perfekte. Gud sa jo i forbindelse med skapelsen at “de to skal være ett kjød”, ikke “de tre” eller “de fire”, men “de to”. Likevel leser vi at både Abraham og Jakob hadde flere koner, det samme bl.a. de to store og mektige Israels konger David og Salomo.

Historikere forteller at de første kristne menigheter tillot en nyomvendt Polygamist å komme inn i Kristi legeme (menigheten) uten å måtte skille seg fra sine hustruer. Det er dette Paulus også viser til i følgende uttrykk:

“Likevel må enhver vandre slik som Herren har gitt ham, som han var da Herren kalte ham. Dette gir jeg pålegg om i alle menighetene ... - Enhver må bli i det kall han var i da han ble kalt... - Brødre, bli hos Gud i den stand enhver var da han ble kalt.” (1 Korinter 7:17-24)

Men han kunne ikke bli en eldste eller en menighetstjener. En som skulle ha en tjeneste skulle være et eksempel, og Gud ønsket å sette et eksempel og en ny standard, til fordel for det monogame ekteskap (en hustru for en man) i menigheten.   

De som er motstandere av gjengifte sier at det ikke fantes Polygami - flerkoneri, på N.Ts tid. Men sannheten om dette viser igjen at de har feil. Polygami ikke bare fortsatte blant jødene, men også blant grekerne og romerne. Mange av de omvendte i de forskjellige menighetene som Paulus grunnla, var jøder som var spredt om kring.

Josefus nevner to ganger om polygami på hans tid. I år 212 e. Kr. gjorde lex Antoniana de civitate Monogami (en hustru for en man) til en lov i Romerriket, men spesifiserte at jødene var unntatt denne lov! Senere, i år 393 fant Theodosius det nødvendig å innføre en lov som var imot polygami i blant jødene også siden de forble i den praksis. Men selv det gjorde ikke ende på det; polygami blant jødene fortsatte helt til det 11 år hundre! (Kilde: Eugene Hillman, polygami Reconsidered - Maryknoll: Orbis Books, 1975, pp. 20,21.) Men dette er ikke alt; også greske ekteskapskontrakter viser til at det fantes polygami på N.T,s tid.

Her er hvordan en slik kontrakt så ut i år 92 e.Kr:

“Det skal ikke være lov for Philiscus til og ta en annen hustru ved siden av Appolonia.” (Kilde: Hunt and Edgar, SelectPapyri. op. cit., 1:5-7.)

Så det må være helt klart at det var flere tilfeller av Polygami på N.T,s tid.

4. GUD ER GJENOPPRETTELSENS GUD - GÅ TILGIVELSENS VEI!

La meg gjenta til slutt at Gud HATER skilsmisse! Det er alltid den siste utvei og alt må gjøres for å hindre det. Hos Kristne skal tilgivelsens lov gjelde og der hvor den fungerer, blir det ikke snakk om skilsmisse, men man vil ydmyke seg under hverandre og tilgi hverandre og forlike seg med hverandre. Der hvor Kristi sinn får råde vil slike vanskelige saker bli løst til det beste for alle parter.

Men det finnes dessverre situasjoner hvor det glipper og går i stå og skilsmissen blir et faktum. Jeg mener at Gud også har et budskap i slike vanskelige tilfeller. Det finnes hjelp og trøst til mennesker i alle situasjoner. Gud fordømmer ikke et menneske som har feilet, men han hjelper og gjenoppretter. Der hvor det er et sønderknust hjerte, der bor Gud, leser vi i Jesaja 57:15.

Skilsmisse vil alltid få mange negative følger, ikke bare for de to som blir skilt, men der hvor det er barn, blir det som regel de som lider mest, og dette bør også understrekes. Ikke skilsmisse, men forening er Guds vilje! Gud vil lege! Han vil gjenopprette! Det er Guds vesen. Han hater skilsmisse, men Han elsker dem som er skilt og vil også DER komme med sin hjelp og trøst. Ikke bare med ord men også i det virkelige livet, slik at de kan fungere igjen som fullverdige mennesker.

Dersom ekteskapet er ødelagt, og gjenforening ikke lykkes, så vet Gud om de ulykkelige mennesker på begge sider. Der hvor det er anger og omvendelse, og hvor mennesker erkjenner sitt faktiske forhold, der tilgir Gud. Han glemmer og gir en fullstendig ny start for slike som omvender seg og søker Guds tilgivelse. De får det, og dermed kan de fungere som alle andre uten å skulle behøve og bli fordømt av sine medmennesker....

5. EN LITEN LIGNELSE

Til slutt en historie om to kamerater som vokste opp sammen og gikk i samme klasse på skolen under oppveksten. Den ene het Christian og var en god kristen. Beskjeden, men høflig og grei gutt. Han var ivig med i den lokale pinsemenigheten i bygda og elsket å lese i Bibelen og be. Den andre gutten het for Jens, og han ble snart kalt for "Party-Jens" fordi han elsket selskaper, fester og partyer.

Christian var en ivrig tenåringsgutt, som ble ungdomsleder i den lille pinsemenigheten i bygda. Her ledet han også flittig det lille ungdomskoret. Etter hvert ble han kjent med ei ung og pen jente som hadde begynt å gå i menigheten, hun og familien hennes hadde nettopp flyttet til bygda og hun kom jo også fra en god kristen familie - ble det sagt.

Det går ikke veldig lang tid før Christian og denne jenta blir forlovet. De finner rett og slett tonen, både på skolen og i menigheten. Og så er hun jo så flink til å synge! Om ikke veldig lenge så gifter Christian seg med denne jenta, som vi kan kalle Lise. De får snart et barn sammen. Alt virker å gå lykkens vei for det unge paret.

Men etter to års ekteskap kommer Christian tidlig hjem en dag. Sjefen hans hadde sagt at han kunne ta et par dager fri fordi han hadde fullført et prosjekt på rekordtid. Så Christian kommer hjem, og finner sin vakre unge kone i sengen sammen med ingen ringere enn bygdas populære "Party-Jens"! Litt etter litt kommer det for en dag at Lise var blitt forført av denne Party-Jens for over et år siden, og de hadde hatt jevnlige møter og "sengeaktiviteter" i løpet av dette året. Ja, de hadde tilmed hatt en liten ferietur sammen, da Christian jobbet på et husbyggingsprosjekt i en annen by.

Lise vil skille seg og bryter ut av ekteskapet, og man får etter hvert greie på at Party-Jens faktisk ikke var den eneste hun hadde hatt et forhold til. Der var flere… Christian lever alene i flere år, og får også forsørgerretten for sitt barn, som bor hos ham.

Men fire år etter at Lise endelig har roet seg ned, giftet seg og fått barn på en annen kant av landet, treffer nå Christian en ny jente, som han liker. Hun er både søt og snill, men mest av alt er hun veldig ivrig som bibelleser og snakker hele tiden om Jesus. Men de fleste vennene til Christian sier at han må være forsiktig, og legger til at "gjengifte er en dødssynd"!

Christians lille datter blir godt kjent med den nye jenta, og spør iblant sin pappa hvorfor han ikke vil gifte seg med henne? Hun er jo så flink til å lage mat, og så er hun et ordentlig bønnemenneske. Etter nok et par år, ender det da med at Christian faktisk går hen og gifter seg på nytt! Han hadde snakket med noen kristne fra den bibelskolen han gikk på i tenårene, og de hadde sagt at det er nåde å få og at han som den passive og uskyldige part - var fri til å gå videre og løst fra sin tidligere hustru. Dessuten hadde jo også Lise nå giftet seg på nytt og startet et nytt liv et annet sted. Om han nå skulle klart å forlike seg med henne, så har hun nå fått flere barn, og skulle han komme og fordrive den nye mannen fra sine egne barn? Så etter flere år i ensomhet og med sterke kvaler i forhold til dette å kunne tørre å gifte seg igjen og gå videre i livet, så føler Christian endelig at han er fri i sitt hjerte fra all fordømmelse.

Men menigheten så slett ikke med blide øyne på det Christian nå gjorde, så han ble regelrett utstøtt av menigheten. Man viste til 1 Korinter 5 og Matteus 18:15-17 og var klare på at en gjengiftet ikke var skikket til å være med i menighetsfellesskapet, langt mindre å ta del i Herrens nattverd.

Et halvt års tid senere skjer det utrolige! Party-Jens blir frelst på et vekkelsesmøte som den lokale pinsemenigheten har med landets mest kjente evangelist! Dette blir nå bygdas store samtaleemne, og Party-Jens blir i tur og orden invitert på middag til både forstanderen, ledende eldste, de øvrige eldstebrødrene og etter hvert også alle de gamle bønnedamene i menigheten. Her ble det sannelig både koteletter, pølse og steik! Da nok et år legges bak, har han tilmed funnet seg ei grei jente i menigheten, som han gifter seg med og stifter familie! For en ny start! For et nytt liv! Party-Jens sin omvendelse blir tilmed en boksuksess!

Men ingen synes å ta så mye notis av det faktum at Party-Jens hadde lagt bak seg 16 løse forhold før sin omvendelse. Av disse hadde han også rukket å bli far hele 4 ganger, med 4 ulike jenter - selvsagt utenfor ekteskap. På en fest en gang hadde han tilmed skrytt av at han hadde vært i seng med over 60 jenter. Men dette var jo selvsagt FØR hans omvendelse. Og viktigst av alt: Dette ble jo aldri et problem for Party-Jens, for han hadde jo likevel aldri giftet seg.

Nå var det lenge siden sist Christian hadde blitt invitert til noen av sine gamle kristne venner. Disse som hadde omfavnet Party-Jens hadde vel glemt at det faktisk var Party-Jens som hadde vært i seng med hans første kone, Lise. Men nå var jo Party-Jens blitt til "Mirakel-Jens", så nå var jo alt bare fryd.

Og Christian, som helt fra han var ung tenåring, hadde lovt sin Gud å leve rent og at han skulle finne en jente og gifte seg i Herren. Lise hadde lurt ham, og da han endelig fant lykken med sin nye kone ble han utstøtt…

6. AVSLUTNINGSORD

Ja, dette var nok en oppdiktet historie, men sannelig ikke helt ulik ting som skjer i bygder og menigheter rundt omkring. Er ikke slikt det rene hykleri så vet ikke jeg. Men etter å ha vært rundt om på mange steder i landet vårt, har jeg fått se flere situasjoner som ikke er så helt ulik denne lignelsen. "Rundbrennere" som har levd i så mange samboerskap at de ikke vet det selv, blir omfavnet når de endelig "bøyer seg". Og det er jo selvsagt ikke noe problem hva de har gjort. De var jo ikke så "dumme" at de gikk hen og giftet seg…

Samtidig blir ekte og gode kristne utstøtt og uglesett av fariseeriske kristne, som ikke evner å se forskjell på de som driver hor og bryter ut av ekteskap, og de som blir forlatt og fraskilt, men som hele tiden bevarte sitt hjerte rent...

Jeg vet at det er skarpe ord jeg kommer med, men vi må ikke bli så fordømmende og loviske at vi ikke kan være kanaler for Guds kjærlighet og nåde til mennesker som "ligger nede for telling". Jeg hører gjentatte ganger at det snakkes om "umoralske kristne som skiller seg og gifter seg igjen, og som går rundt og tror de kan leve som de selv vil". Joda, det finnes en del slike, men de tilhører gruppen den aktive part! Selv kjenner jeg ikke mange slike, men jeg kjenner mange som føler på både kropp og sjel at gode kristne venner, brødre og søstre har snudd dem ryggen fordi de gikk til det skritt å gifte seg på nytt, etter at de var blitt bedratt og sveket i sitt første ekteskap. DISSE ER DEN PASSIVE PART! Disse må vi ikke støte bort, men komme imøte - med kjærlighet, miskunn og nåde!

Hva sier Bibelen om skilsmisse og gjengifte?

Forkynnelse

Siste artikler

Mest leste