“Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd.” (Matteus 19:9)
Uttrykket "og gifter seg med en annen" indikerer at skilsmisse og gjengifte er tillatt i en forekomst av unntaksbestemmelsen, uansett hva det er tolket til å være. Det er viktig å merke seg at bare den uskyldige part har lov til å gifte seg igjen. Godtgjørelsen for gjengifte etter skilsmisse er Guds nåde for den som ble syndet mot, ikke for den som begikk seksuell umoral.
Det fantes jo dessverre en praksis på Jesu tid hvor menn sendte bort sine koner uten å gi dem skilsmissebrev. Dette gjorde de fordi det var enklere å kvitte seg med sine koner på denne måten. De slapp å betale noe og unngikk en del bryderi. Er det da dette Jesus snakker om? At man ikke kan gifte seg med en kvinne som er sendt bort eller bortvist, men som ikke er "lovlig skilt"? Gyldig skilsmisse inkluderte alltid retten til gjengifte. Både jødiske og romerske kulturelle kontekster tillot – ja endog forlangte – skilsmisse pga hor, og at gjengifte skulle følge etter. Dermed ville Matteus´ lesere forutsette at den skilsmissen som Jesus tillot pga umoral måtte være den samme type skilsmisse som ble praktisert i Jesu samtid. Den inkluderte retten til gjengifte. Hvis den hadde betydd kun separasjon eller juridisk skilsmisse, uten retten til gjengifte, da ville Matteus´ lesere ikke ha skjønt denne semantiske ulikhet uten å få en nærmere forklaring.
Her ser vi at Moses tillot skilsmisse av en så enkel grunn at mannen ikke så på henne med velvilje lenger. Vi skal også merke oss at det her ikke var noe forbud mot at den fraskilte kvinnen giftet seg med en annen mann. Det høres rett og slett ut som det var helt greit at hun ble sendt fra mann til mann, bare hun ikke gikk tilbake til en av de tidligere.
Men det var bare mannen som kunne ta ut skilsmisse, en kvinne hadde ingen rett til å få skilsmisse. Den eneste muligheten hun hadde til skilsmisse, var at mannen ville skille seg. Og den sikreste måten hun kunne oppnå dette på, var å være utro! Derfor utviklet det seg en uskikk med at kvinner var utro for å få skilsmisse!
Legg merke til hvordan Jesus uttrykker seg når han gjentar budet om skilsmisse og gjengifte.
Altså, hvis skilsmissen var på grunn av hor, kunne man gifte seg om igjen. Så Jesus åpner for gjengifte i spesielle tilfeller! Jeg tror at dette henger sammen med at Jesus mener at det finnes en "uskyldig" part", som dermed skal få muligheten til å starte på nytt.
“Fariseerne kom da til ham for å friste ham, og de sa: Er det tillatt for en mann å skille seg fra sin hustru av hvilken som helst grunn? Han svarte og sa: Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne, og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød? Så er de ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille. De sa til ham: Hvorfor har da Moses bestemt at en skulle gi hustruen skilsmissebrev og skille seg fra henne? Han sa til dem: Fordi dere har så hårdt et hjerte, tillot Moses at dere skiller dere fra deres hustruer. Men fra begynnelsen av var det ikke slik. Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han driver hor. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, han driver hor.” (Matteus 19:3-9)
Vi trenger å forstå betydningen av det greske ordet "apolelyméne" som har denne betydning (ut-løse, befri, sende fra seg [f.eks. opp-løse en folkeforsamling], frikjenne). Dette ordet (apolelyméne) brukes om “hun som blir sendt bort”, og forekommer både her i Matteus 19:9 og også i Matteus 5:32.
Ordet beskriver den uskyldige bortviste hustru til den uanstendige person beskrevet i Matteus 5:28-30 som attrår etter en annen kvinne, bortviser sin egen kone for å gifte seg med den andre kvinnen. Slik en handling, å bortvise sin kone for noen annen grunn enn hennes utroskap, forbyr Jesus bestemt. Men folk gjorde det, og gjør det fremdeles.
Jesus uttrykker sin bekymring for den bortviste (apolelymén), hustru eller mann (Markus 10:12), som er uskyldig. For å frikjenne slik en bortvist ektefelle, forlanger Herren at GT's bestemmelse i 5 Mosebok 24:1-4 skulle følges. Dette betyr at det er den skyldige person som bortviser en uskyldig ektefelle, som må frikjenne og renvaske henne eller ham fra skyld ved å gi vedkommende skilsmissebrev. Dersom den bortviste ektefelle var skyldig, var straffen død ved stening (5 Mosebok 22:21). Derfor var det ikke noen hensikt å gi et slikt skilsmissebrev til en slik.
Skilsmissepapirer gitt av en dommer i dag, skulle ikke bli sammenlignet med dette skilsmissebrevet. Gud vet hvem som er uskyldig, og hvem som er skyldig, og de det gjelder vet det også. Herren omtaler den som virkelig var uskyldig. Ikke den som har sikret seg en "lovlig" skilsmisse. En lovlig skilsmisse i dag behøver ikke å bety at den personen er uskyldig. Han eller hun behøver ikke være det. Bare den sanne uskyldige, har i henhold til Guds Ord, rett til å gifte seg igjen.
Dersom den skyldige mann som bortviser sin uskyldige kone, gir henne et skilsmissebrev som bestemt av 5 Mosebok 24:1-4, da er den hustru frikjent fra å bli betraktet som horkvinne. Dersom hun ikke på denne måte er frikjent av brennmerket eller skampletten av skyld, da blir hun selv betraktet av den uvitende mengde som en horkvinne, og også hver den som gifter seg med henne blir betraktet som å begå hor.
Seksuell utroskap er den eneste tillatte grunn til å sende bort ens ektefelle. Både i det GT og det NT var det de som ønsket å bortvise sine uskyldige hustruer for andre grunner enn seksuell utroskap. Det er til slike henvisningen blir gitt om “den bortviste hustru”. Det er hustruen som har blitt bortvist, og som ikke kan forlates, som ikke var en horkvinne men som, fordi hun ble sendt bort uten skilsmissebrev, ble brennmerket som en horkvinne. Naturlig nok, dersom noen giftet seg med en slik kvinne, ville han fremstille seg som en horkarl også. Imidlertid, dette skulle ikke bli betraktet som sann eller virkelig hor, men bare den urettferdige konsekvens, og følge av den første manns handling ved å tillate sin hustru å bli betraktet som en horkvinne.
Ordet apolelyméne har betydningen “urettferdig bortvist”. Dette viser til hustruen som ikke fikk skilsmissebrev av sin mann for å frikjenne henne, og renvaske henne fra all skyld.
“Hver den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, driver hor. Og den som gifter seg med en kvinne som er skilt fra sin mann, driver hor.” (Lukas 16:18)
Dette er det eneste vers angående skilsmisse i Lukas, evangeliet til hedningene. Fortolkende oversatt, sier dette verset følgende, “Han som uberettiget sender bort sin hustru og gifter seg med en annen begår hor; og den som gifter seg med en kvinne (den skyldige part) som fjernet seg selv fra sin uskyldige mann, begår hor”.
Denne apolelyméne, bortsendte kvinne, ble ikke uberettiget sendt bort fra hennes mann, slik betydningen er av ordet som brukes i Matteus 5.32; “Men jeg sier dere: Hver den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, er årsak til at hun driver hor. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, driver hor.”
Og i Matt.19.9. “Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han driver hor. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, han driver hor.” I disse to tilfeller er den bortsendte kvinnen ikke skyldig, men er brennmerket for utroskap og hor, fordi hennes frekke og uanstendige mann som sendte henne bort, ikke ga henne et skilsmissebrev som foreskrevet i loven i 5 Mosebok 24:1-4 og som stadfestet av Jesus. En skyldig bortvist kvinne skulle bli steinet til døde (3 Mosebok 20:10 og 5 Mosebok 22:22).
Her finner vi faktisk nok et argument for gjengifte etter skilsmisse. En skyldig bortvist kvinne, skulle steines til døde. Dermed var jo mannens tidligere ektefelle død, og han som enkemann, kunne gifte seg igjen. I dag praktiserer man (heldigvis) ikke steining av den skyldige part. Men prinsippet er at denne skulle utryddes, og dermed blir den uskyldige part fri til å gifte seg igjen. Jeg lurer på jeg, om ikke den skyldige part i Guds øyne faktisk regnes som "død fra sin sviktede og bedratte ektefelle"?
“Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann...” (1 Timoteus 3:2)
På engelsk heter det “the husband of only one wife.” Altså ektemann av bare en kone.
“En eldste må være ulastelig, han må være én kvinnes mann.” (Titus 1:6)
Jeg har iblant stilt meg selv spørsmålet: Hvorfor nevner Paulus dette både til Timoteus og til Titus? Dersom det var slik at Guds Ord aldeles ikke åpner opp for gjengifte så lenge den første ektefellen fortsatt lever, hvorfor da spesifisere at eldste og tilsynsmenn må være "en kvinnes mann"? Dersom det uansett var galt å gifte seg på nytt, trengte man vel ikke spesifisere dette i forhold til eldste og tilsynsmenn? Da måtte jo alle kristne, ja alle menighetsmedlemmer, være "en kvinnes mann" - ikke bare eldste og tilsynsmenn.
Kan det tenkes at de første menigheter hadde den oppfatning og lære at gjengifte kunne godtas? Men at en person som var gjengiftet ikke skulle bekle lederroller i menigheten? Kan det være slik at et "vanlig menighetsmedlem" faktisk godt kunne være gjengiftet, mens eldste og tilsynsmenn ikke skulle være det? Kunne det være slik at man i de første menigheter så forskjellen på den aktive og den passive part, men at man likevel ikke tillot gjengiftede å inneha lederposisjoner - for å unngå et dårlig rykte blant jødene og de som var utenfor?
Finnes det en annen tolkning?
Ja, det gjør det, og det er all grunn til å se på den i forhold til den andre. Det fantes et gresk ord (gameo) som Paulus kunne ha brukt for å understreke at man aldri kunne gifte seg igjen (selv etter at ektefellen var død) og så ha tjenester i menigheten, dersom det var det han ville si. Da ville utrykket “én kvinnes mann” (På engelsk heter det “the husband of only one wife.” altså “ektemann av bare én kone”.) - ha lydt slik: “gift (gameo) bare en gang.” Det ville ha vært klart og ikke til og misforstå. Men han brukte ikke ordet“gameo”.
Dette peiler oss inn på tanken at da Paulus brukte uttrykket “én kvinnes mann” (ektemann av bare en hustru) var han ikke opptatt med hvor mange ganger en mann hadde vert gift. Nei, han var opptatt med hvor mange koner mannen hadde på en gang! Altså Monogami eller Polygami (flerkoneri).
Da kan faktisk forståelsen av hele uttrykket bli som følger: En eldste eller en menighets tjener måtte være et eksempel i alle ting, også ekteskapspraksisen. Den som skulle ha en av disse to tjenestene, måtte være monogam ikke polygamist. Utrykket “én kvinnes mann,” “ektemann av bare en hustru” dreier seg derfor kanskje ikke om gjengifte i det hele tatt!
Vi leser jo at Gud i G.T. tillot Polygami. I 5.Mosebok 21:15 leser vi om “ Når en mann har to hustruer” men det var aldri det perfekte. Gud sa jo i forbindelse med skapelsen at “de to skal være ett kjød”, ikke “de tre” eller “de fire”, men “de to”. Likevel leser vi at både Abraham og Jakob hadde flere koner, det samme bl.a. de to store og mektige Israels konger David og Salomo.
Historikere forteller at de første kristne menigheter tillot en nyomvendt Polygamist å komme inn i Kristi legeme (menigheten) uten å måtte skille seg fra sine hustruer. Det er dette Paulus også viser til i følgende uttrykk:
“Likevel må enhver vandre slik som Herren har gitt ham, som han var da Herren kalte ham. Dette gir jeg pålegg om i alle menighetene ... - Enhver må bli i det kall han var i da han ble kalt... - Brødre, bli hos Gud i den stand enhver var da han ble kalt.” (1 Korinter 7:17-24)
Men han kunne ikke bli en eldste eller en menighetstjener. En som skulle ha en tjeneste skulle være et eksempel, og Gud ønsket å sette et eksempel og en ny standard, til fordel for det monogame ekteskap (en hustru for en man) i menigheten.
De som er motstandere av gjengifte sier at det ikke fantes Polygami - flerkoneri, på N.Ts tid. Men sannheten om dette viser igjen at de har feil. Polygami ikke bare fortsatte blant jødene, men også blant grekerne og romerne. Mange av de omvendte i de forskjellige menighetene som Paulus grunnla, var jøder som var spredt om kring.
Josefus nevner to ganger om polygami på hans tid. I år 212 e. Kr. gjorde lex Antoniana de civitate Monogami (en hustru for en man) til en lov i Romerriket, men spesifiserte at jødene var unntatt denne lov! Senere, i år 393 fant Theodosius det nødvendig å innføre en lov som var imot polygami i blant jødene også siden de forble i den praksis. Men selv det gjorde ikke ende på det; polygami blant jødene fortsatte helt til det 11 år hundre! (Kilde: Eugene Hillman, polygami Reconsidered - Maryknoll: Orbis Books, 1975, pp. 20,21.) Men dette er ikke alt; også greske ekteskapskontrakter viser til at det fantes polygami på N.T,s tid.
Her er hvordan en slik kontrakt så ut i år 92 e.Kr:
“Det skal ikke være lov for Philiscus til og ta en annen hustru ved siden av Appolonia.” (Kilde: Hunt and Edgar, SelectPapyri. op. cit., 1:5-7.)
Så det må være helt klart at det var flere tilfeller av Polygami på N.T,s tid.