SABBATSÅRET

 

Som vi alle kjenner til, kaller Bibelen den syvende dagen for sabbat. Dette skulle være en spesiell dag, en hellig dag som var viet til Herren. På sabbaten skulle alt arbeid og verdslig strev opphøre. Det var Herrens dag.

Det som nok ikke er like kjent, er at sabbaten ikke bare var en dag, men også et år. På samme måte som hver syvende dag var en sabbatsdag, skulle hvert syvende år være et sabbatsår.

«Herren talte til Moses på Sinai berg og sa: Tal til Israels barn og si til dem: Når dere kommer inn i det landet jeg vil gi dere, da skal landet ha en sabbatshvile for Herren. I seks år skal du så din åker, og i seks år skal du stelle med din vingård og høste landets grøde. Men i det sjuende året skal det være en høyhellig sabbat for landet, en sabbat for Herren. Da skal du ikke så din åker og ikke stelle med din vingård. Det som vokser av seg selv etter at du har høstet, skal du ikke skjære, og druene på ditt ustelte vintre skal du ikke sanke. Det skal være et sabbatsår for landet.» (3 Mosebok 25:1-5)

Sabbatsåret skulle være et hellig år, adskilt fra de andre seks årene som kom før det. Dette året skulle være spesielt innviet for Herren. I løpet av sabbatsåret skulle ingen arbeide på jorden sin. All såing og innhøsting, pløying og planting skulle opphøre på slutten av det sjette året.

«Seks år skal du tilså ditt land og høste grøden, men i det sjuende året skal du la det hvile og ligge, så de fattige blant ditt folk kan ete av det. Og det de lar ligge, kan markens dyr ete. Det samme skal du gjøre med din vingård og dine oljetrær.»(2 Mosebok 23:10-11)

Sabbatsåret var ikke bare for at folket skulle få hvile fra sitt arbeid, men også jorden skulle hvile. Alle markene skulle ligge brakk, vingårdene ustelte og olivenlundene urørte. Jorden skulle holde sin egen sabbat for Herren.

Under sabbatsåret skulle folket i Israel la markene, vingårdene og olivenlundene stilles til rådighet for de fattige. Hele dette året skulle jorden være fri og tilhøre alle.

 

ETTERGIVELSESDAGEN

 

Den siste dagen i sabbatsåret hadde en helt spesiell betydning. Det var den 29. Elul. Denne dagen skjedde det noe helt spesielt med hele folket.

«Ved slutten av hvert syvende år skal du ettergi all gjeld. Slik skal ettergivelsen foregå: Hver utlåner som har lånt ut noe til sin neste, skal ettergi det. Han skal ikke kreve inn noe fra sin neste eller sin bror, for det er utlyst gjeldsettergivelse for Herren.» (5 Mosebok 15:1-2)

«Ved slutten av hvert syvende år...» henviser til den siste dagen i sabbatsåret. Elul var den siste måneden i det hebraiske kalenderåret, og den 29’ende dagen var den siste dagen i Elul. På denne dagen ble all gjeld slettet. Alle som hadde opparbeidet seg gjeld i løpet av de seks foregående årene, skulle få sin gjeld ettergitt. Alle kreditorer måtte ettergi det de hadde lånt ut. Dette var dagen for en finansiell nullstilling og ettergivelse over hele nasjonen.

Ordet gjeldsettergivelse er på hebraisk Shemittah. Dette ordet defineres som «å slette eller redusere gjeld, skyld og straff».Shemittahen i Israel henviser ikke bare til ettergivelse av land, men også sletting av gjeld og skyld etter Guds bud. Dette skulle gjennomføres over hele nasjonen.

Det syvende året skulle bli kjent som shemittah-året. Dette året ble innledet med å fristille jorden og avsluttet med ettergivelsesdagen, da folket selv skulle bli fristilt. Ordet Shemittah betegner altså både det syvende året og den siste dagen i dette året.

 

RADIKALE KONSEKVENSER

 

Tanken om at en nasjon skal legge ned alt arbeid med jorden et helt år, er grensesprengende og radikal. Ikke mindre radikal er tanken om en dag der all gjeld og kreditt blir slettet. Følgene og ringvirkningene av disse to kravene er så enorme at senere generasjoner bekymret og gruet seg for shemittahens konsekvenser.

For å finne en løsning på denne bekymringen, begynte de jødiske lederne å lete etter måter som de kunne unngå de mest radikale kravene i shemittahen. En av disse måtene var tanken om at shemitaen kun gjaldt landområder som var eid av jødene. I shemittah året ville dermed jødiske bønder selge jorden til andre folk, som ikke var jøder, og dermed fortsette arbeidet sitt. Salget ble gjennomført med betingelse om at jorden ville bli tilbakeført til de jødiske bøndene så snart shemittah året var over.

På samme måte pønsket man også ut en måte å unngå sletting av gjeld. Dette var et system hvor gjelden kunne bli overført til en religiøs rettsinstitusjon. Siden retten ikke er en fysisk person, ville gjelden ikke bli påvirket av shemittah året. 

Også andre strategier ble oppfunnet, for å unngå kravene. Man fortsatte altså å følge shemittahen delvis, men etter hvert som årene gikk ble det i økende grad bare en symbolsk handling.

 

HENSIKTEN MED PÅBUDET

 

Hva var egentlig grunnen til at loven om shemittah ble innført? Vi skal se nærmere på det.

Shemittahen vitner om at jorden og hele verden tilhører Gud. Vi er betrodd å forvalte jorden, men den er Guds eiendom.

Shemittahen erklærer at Gud kommer først og står over alle livets apekter. Derfor må ha vår fokus og være førsteprioritet i våre liv. Under shemittahen ble Israel tvunget til å vende seg bort fra alle disse jordiske tingene og vende seg mot det åndelige. De som ettergir, blir samtidig også ettergitt selv. De eies ikke lenger av sine eiendeler, men settes fri.

Shemittahen får ting i balanse. Den innebærer en enorm sletting av folks finansielle og økonomiske rulleblad. Den får en ende på økonomiske byrder og setter fri.

Å følge shemittahen handler om å ydmyke seg og underkaste seg Guds ordninger. Det er å erkjenne at alt godt kommer fra Gud og kan ikke eies, det er bare betrodd oss å forvalte det.

Shemittahen er en tidsperiode som er fastsatt av Gud for hvile, fornying og vekkelse.

 

DE 70 ÅR I BABYLON – HVORFOR?

 

Å velge å ignorere shemittahen fikk alvorlige konsekvenser for Israel og jødene. De ble advart, men folkets synd og forakt mot Guds ordninger bare økte i omfang, og til slutt kom dommen.

Det skjedde i år 586 f.Kr. Jerusalem ble lagt i ruiner, tempelet ødelagt og jordene forlatt. Menn, kvinner og barn ble tatt til fange og bortført til Babylon – et land langt borte. Nå satt de ved elvene i Babylon og gråt.

Profeten Jeremia hadde profetert om dette, både ødeleggelsen og bortførelsen. Herren hadde til og med åpenbart for ham hvor lenge straffen ville vare, det nøyaktige antall år.

«Og profeten Jeremia talte dette ordet til hele Judas folk og til alle Jerusalems innbyggere: Fra Judas konge Josjia, Amons sønns trettende år og like til denne dag, nå i tjuetre år, er Herrens ord kommet til meg. Jeg har talt til dere tidlig og sent, men dere hørte ikke. Herren sendte til dere alle sine tjenere, profetene, tidlig og sent. Men dere hørte ikke, og dere vendte ikke øret til for å høre. Han sa: Vend om, hver fra sin onde vei, og fra deres onde gjerninger! Så skal dere få bo i det landet Herren ga dere og deres fedre, fra evighet og til evighet. Følg ikke andre guder, så dere dyrker dem og tilber dem! Vekk ikke min harme ved deres egne henders verk, så jeg ikke skal gjøre dere noe ondt! Men dere hørte ikke på meg, sier Herren. Dere vakte min harme ved deres egne henders verk, til ulykke for dere selv. 

Derfor sier Herren, hærskarenes Gud: Fordi dere ikke har hørt på mine ord, se, så sender jeg bud og henter alle Nordens folkeslag, sier Herren. Jeg sender bud til Babels konge Nebukadnesar, min tjener, og jeg lar dem komme over dette landet og over dets innbyggere og over alle folkeslagene her omkring. Jeg slår dem med bann og gjør dem til en forferdelse og til en spott, og deres land gjør jeg til evige ørkener. Jeg lar fryds røst og gledes røst, brudgoms røst og bruds røst, lyd av kvern og lys av lampe bli borte hos dem. Hele dette landet skal bli til en ørken, til en ødemark, og disse folkeslagene skal tjene Babels konge i sytti år.» (Jeremia 25:2-11) 

Ifølge Jeremias profeti skulle nasjonen være under babylonsk herredømme i 70 år. Men mot slutten av den fastsatte tiden ville Herren føre Babylon til fall, slik at de bortførte jødene kunne vende tilbake.

Profetien skulle vise seg å stemme. I år 539 f.Kr. falt det babylonske riket og det persiske riket vokste frem, ledet av kong Kyros. Han utstedte en kunngjøring som gav jødene rett til å vende tilbake og bygge opp igjen landet sitt.

«Men når sytti år er til ende, vil jeg hjemsøke kongen i Babel og folket der, sier Herren, på grunn av deres misgjerninger. Og kaldeernes land vil jeg gjøre øde for evig. Alt det jeg har talt om dette landet, lar jeg komme over det - alt det som er skrevet i denne boken, det som Jeremia har profetert om alle folkeslagene.» (Jeremia 25:12-13)

Hvorfor varte det babylonske fangenskapet i nøyaktig 70 år? Hva var hensikten med dette? La oss lese noen interessante skriftavsnitt.

«Jeg vil gjøre deres byer til en ørken og legge deres helligdommer øde. Og jeg vil ikke nyte vellukten av deres offer. Jeg vil legge landet øde, så deres fiender som bor der, skal forferdes over det. Men dere vil jeg spre blant hedningene. Med draget sverd vil jeg forfølge dere. Deres land skal bli øde og deres byer en ørken. Da skal landet gjøre godt igjen for sine sabbatsår hele den tid det ligger øde, mens dere er i deres fienders land. Da skal landet hvile og gjøre godt igjen for sine sabbatsår. Hele den tiden det ligger øde, skal det ha hvile, den hvile som det ikke fikk i sabbatsårene mens dere bodde der.» (3 Mosebok 26:31-35)

Vi leser litt mer om det som skjedde i år 586 f.Kr.

«Herrens, deres fedres Gud, sendte sine ord til dem ved sine sendebud tidlig og sent. For han hadde medynk med sitt folk og over sin bolig. Men de spottet Guds sendebud og foraktet hans ord og hånte hans profeter, inntil Herrens vrede mot sitt folk ble så sterk at det ikke lenger var noen legedom. Da lot han kaldeernes konge dra opp mot dem. Og han drepte deres unge menn med sverdet i deres hellige hus, og sparte verken unggutter eller jomfruer eller gamle og gråhårede - alle ga han i hans hånd. Alle karene i Guds hus, både store og små, og skattene i Herrens hus, både kongens og høvdingenes - alt førte han til Babel. De brente opp Guds hus og rev ned Jerusalems mur. Alle dets palasser brente de opp med ild, og alle de kostbare karene ble ødelagt. De som slapp unna sverdet, førte han som fanger til Babel. De ble treller for ham og hans sønner, helt til perserriket fikk makten. Dette skjedde for at Herrens ord i Jeremias munn skulle bli oppfylt - til landet hadde godtgjort sine sabbatsår. Alle de dager det lå øde, hadde det hvile - til sytti år var gått til ende.» (2 Krøniker 36:15-21)

Her finner vi noen oppsiktsvekkende utsagn. Vi leser at landet skulle ligge øde helt til dert hadde fått godtgjort sine sabbatsår.

Å avvise eller endre på shemittahen var det samme som å bryte pakten folket hadde inngått med Gud, og samtidig benekte Guds suverenitet over landet og folket. Det var det samme som å si: «Landet tilhører ikke Gud, men oss. Velsignelsene, eiendelene og alt vi har i livet, kommer ikke fra Gud, men fra våre egne henders arbeid. Vi vil ikke ofre fortjeneste og gevinst for å søke Gud, og vi vil heller ikke la noe forstyrre eller hindre oss i jakten på slike ting. Vi har verken behov, tid eller rom for Gud i våre liv eller vår nasjon.»

Israels avvisning av shemittahen fikk flere alvorlige følger. Hvis Gud ikke lenger har all makt over landet og dets innbyggere, så blir både landet og folket avskåret fra Skaperen. Et Gud-sentrert verdensbilde blir erstattet av et menneskesentrert og selvsentrert verdensbilde. Man skjøv altså Gud ut av sine liv for å bli sine egne guder og herskere og forme sin egen skjebne.

Uten Gud ville ingenting være hellig lenger. Nå kunne de gjøre hva de ville, ikke bare med jorden, men også med sine egne liv, med hverandre og med sine barn. Dermed begynte de også å løfte opp sine barn på altre for fremmede guder!

Det var på grunn av denne siste overtredelsen av straffedommen til slutt rammet dem. Det begynte med at de brøt shemittahen og endte med at de ofret sine sønner og døtre i flammene på altrene til Baal og Molok.

Da straffedommen rammet dem i år 586 f.Kr., ble den hellige byen (Jerusalem) forlatt som en brennende ruin og ødeleggelsen var stor over hele landet. Folket ble tatt til fange og bortført til et fremmed land langt borte.

Nasjonen hadde skjøvet Gud ut av sine liv og shemittahen bort fra landet. Nå ville den komme tilbake til dem. Det de nektet å overholde frivillig, ville nå komme over dem med tvang. Shemittahen ville komme tilbake, ikke som den velsignelse den var ment å være, men som en forbannelse og straffedom!

Under shemittahen skulle de verken så jorden eller høste fra den. Nasjonen hadde fornektet dette påbudet og dyrket jorden uavbrutt for å tjene mest mulig på den. Dette hadde pågått i 490 år, fra påbudet ble gitt og til straffedommen kom.

Men da shemittahen vendte tilbake i form av en straffedom, ville all såing, planting og innhøsting opphøre. Det ville bli en ende på alt stell av vingårder og olivenlunder. Ingen ville arbeide med jorden.

Under shemittahen skulle alle som eide en vingård eller en olivenlund stille eiendommen åpen for de trengende. Enhver åker skulle være tilgjengelig for de fattige. Porter og inngjerdet land skulle åpnes opp for alle.

Under ødeleggelsen i år 586 f.Kr. ble portene åpnet med makt, gjerder og murer styrtet, vingårder ble stilt åpne, olivenlunder ble forlatt ubevoktet og privat eiendom ble offentlig tilgjengelig for alle. Gjennom straffedommen og ødeleggelsen ble dermed shemittahen oppfylt.

Shemittahen var sabbatsåret – hvileåret da jorden skulle ligge brakk og vingårder ikke skulle stelles. Det var et stillhetens år. I år 586 f.Kr. og de 70 årene som fulgte mens folket var i eksil, fikk jorden i Israel hvile. Det som hadde blitt påbudt fra Sinai, ble nå oppfylt.

«Da skal landet gjøre godt igjen for sine sabbatsår hele den tid det ligger øde, mens dere er i deres fienders land. Da skal landet hvile og gjøre godt igjen for sine sabbatsår. Hele den tiden det ligger øde, skal det ha hvile, den hvile som det ikke fikk i sabbatsårene mens dere bodde der.» (3 Mosebok 26:34-35)

Det hadde vært totalt 70 sabbatsår eller shemittah-år som nasjonen ikke hadde overholdt. Derfor skulle nasjonens straffedom vare i 70 år.