«En av fariseerne innbød ham da til å spise hos seg. Jesus kom til fariseerens hus og tok plass ved bordet. Se, nå var det en kvinne der i byen som var en synderinne. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med salve. Hun stilte seg bak Jesus, ved føttene hans, og gråt. Hun begynte å væte føttene hans med tårer og tørket dem med håret sitt, og hun kysset føttene hans mange ganger og salvet dem med salven. Men da fariseeren som hadde innbudt ham, så dette, sa han ved seg selv: Var denne mannen en profet, da visste han hvem og hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun er en syndig kvinne. Da svarte Jesus og sa til ham: Simon, jeg har noe å si deg. Og han sa: Mester, si det!  En pengeutlåner hadde to skyldnere. Den ene skyldte ham fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil elske ham mest? Simon svarte og sa: Jeg antar, den som han etterga mest. Han sa til ham: Du dømte rett! Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus, og du ga meg ikke vann til føttene. Men hun vætte føttene mine med tårer og tørket dem med håret sitt.  Du ga meg ikke noe kyss. Men hun har ikke holdt opp med å kysse føttene mine fra den stund jeg kom inn. Du salvet ikke mitt hode med olje. Men hun salvet føttene mine med salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget. Men den som lite er tilgitt, elsker lite. Og han sa til henne: Dine synder er deg forlatt.  Da begynte de som var sammen med ham ved bordet å si ved seg selv: Hvem er denne, som endog tilgir synder? Men han sa til kvinnen: Din tro har frelst deg. Gå bort i fred!» (Lukas 7:36-50)

Vi leser at Simon hadde invitert Jesus hjem til middag. Denne Simon var fariseer og fremstod som en av datidens respekterte religiøse mennesker. Ytre sett var de komplette mennesker, som fastet to ganger i uken og ga tiende av sin inntekt. 

Fariseerne var veldig opptatt med seg selv, ikke minst for å imponere andre. Derfor var det viktig å ha rett status og de rette titler. Simon var en av dem som var opptatt av loven og mange tradisjoner.

Forskjellen mellom kvinnen og Simon

Fariseeren Simon og «synderinnen» - vi møter to mennesker med mange åpenbare ulikheter, samtidig også med noen grunnleggende likheter.

Begge tok en kalkulert sjanse og en høy risiko ved å møte Jesus. Kvinnen kom inn og tok hovedrollen i dette mannsmøtet. Og for Simon som fariseer kunne han stå i fare for å bli utstøtt av de andre fariseerne fordi han åpnet hjemmet sitt for en som de jødiske religiøse lederne så på som en fiende. 

Ellers framstår nok ulikhetene tydeligst mellom kvinnen om Simon. I både egne og andres øyner ble kvinnens liv og verdighet vurdert lavt, mens Simon høstet høy status og ros for sin ytre sett moralske måte å leve på. 

For Simon var kanskje Jesus et middel for å oppnå høyere popularitet blant folkemassene, som satte pris på denne profeten fra Galilea som gjorde så mye godt. Men for «synderinnen» var Jesus selve målet for hennes handlinger. Hun bare måtte oppsøke Jesus for å få tilgivelse og gjenopprettelse for hennes levemåte og valg i livet. 

Kvinnen søkte en ny start i livet. For Simon derimot var besøket av Jesus kanskje bare en mulighet til å få bekreftet at hans egen måte å leve på var bra nok. Kvinnen var i behov av en frelser. Simon derimot så på Jesus som et fascinerende forbilde, en fornuftig filosof, men ikke en fullkommen frelser for sine synder.

Ulikhetene disse to imellom kommer også tydelig fram i hvordan de ser på livene sine, måten de lever på. De bærer på ulike selvbilder. «Synderinnen» var klar over sin situasjon. Hun opptrådte derfor ærlig overfor Jesus med hvem hun var og hvordan hun levde. 

Simon derimot, begynner i sin stolthet å sammenligne seg med kvinnen. I sitt indre tenkte han: «Var denne mannen en profet, da visste han hvem og hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun er en syndig kvinne.» (v.39). Simon var moralsk indignert over kvinnens liv, mens han så på seg selv som rettferdig. Han ville være noe han i Guds øyne trolig ikke var – nemlig «rettferdig».

Simon eier ikke den karakteren som gjør ham ydmyk og takknemlig. Mens Simon bare så feil hos kvinnen, så Jesus et menneske som lengtet etter renhet og frelse. Simon bøyer seg ikke for gjesten han har invitert, men kvinnen kysser han føtter, væter dem med sine tårer og vasker og tørker føttene hans med sitt hår. 

Til sist blir Jesu føtter salvet med den kostbare salven. Det som skiller Simon og synderinnen, er at hun har bruk for Jesus.

Det viktigste

Jesus sier til henne: «Dine synder er deg forlatt.» (vers 48). Derfor vil kvinnen tjene Jesus med det hun gjør. Det er ydmykhet og takknemlighet.

«Salig er den som har fått sin overtredelse forlatt og sin synd skjult.» (Salme 32:1) 

Den som har opplevd Guds frelse og tilgivelse, er opptatt med å bringe takken og tilbedelsen til Jesus! Det som ingen maktet eller var i stand til å gjøre, har Jesus gjort! Idet kvinnen bøyer seg for Jesus, er det en erkjennelse av at Jesus Kristus er Herren.

Simon hadde en god middag og en flott CV, men det holder ikke. Han blir selv avslørt i Jesu nærvær. Han kan gjerne ha et kameratslig forhold til gjesten, men ikke til etterfølgelse og nytt liv.

Simon kunne sette av litt tid, ordne en flott meny og åpne hjemmet sitt en ettermiddag. Men han kunne ikke åpne opp sitt liv og tjene Han som er verdens frelser. 

Derfor var det ikke middagen som duftet best, men salven til synderinnen...

Alabastkrukken

I alabastkrukken ble verdifulle ting oppbevart. Det var slikt som parfyme og kostbare salver. 

Du tenker kanskje at du har ingen salver, parfymer, gull, myrra eller røkelse å bringe til Jesus. Men gi ditt liv til Ham! Han ga jo sitt liv for deg. Gi deg selv, din tid og dine evner til Han som har gitt deg alt dette. La Ham få din kjærlighet, la Ham få din oppmerksomhet og la Ham få dine henders tjeneste.