Orker ikke store forsamlinger, se lykkelige mennesker. Jubelsang virker motsatt fordi man selv er utslitt. I byen unngår du å treffe kjente, har ikke overskudd til det. Best er det å sitte i ro hjemme, helst helt stille, bare kikke ut i ingen ting. Når det indre heller ikke stemmer, at også stillheten virker skremmende, er det ikke lett å være verken deg eller din sjelesørger. Hva skal man si, gi trøst? Og hva skal man trøste med? Uten selv å ha vært i ”ødelandet” er det ikke like enkelt å trøste.

”For det er sånn at skyer henger lavt og eg har streva eg har kavt, og e langt hjemmefra”, synger Sigvart Dagsland i sin CD ”Hjemmefra”. Trøstere mener at ”ta deg sammen” er vegen ut av uføret, de ser alt fra sitt ståsted. Det er ikke det som trøster, men kanskje å høre at andre har vært gjennom uføret før, og at det har gått bra til slutt. Det kan være til trøst. Så er det da altså håp for meg!

Om Jesus gikk gjennom slike kriser som kanskje du har, skal være usagt, men det står at han er prøvet i alt i likhet med oss. All vår elendighet ble lagt på ham den dagen han døde. Ikke bare synden, men all elendigheten. Når Gud skapte mennesket, sa han: ”La oss skape mennesket i vårt bilde”. Gud vet hvordan du har det for han har jo skapt deg! Han er like kjent med dine problemer som dine gleder.

Er du ensom og redd er du ikke alene. Flere er der, og enda flere har vært der. Noen har spurt om hjelp ved å be til Gud, her blir du ikke avvist. Men du trenger kanskje mer enn bønn, kanskje en skulder å lene deg til. Ta kontakt, så kan vi kanskje gi deg den trygghet du savner, uten at det forventes noe tilbake.

Gud velsigne deg!