Gud har alltid hatt en plan om å frelse hele verden. Da Gud lot Jesus bli født som sann Gud og sant menneske, en jøde blant Guds utvalgte folk – da visste Han i sitt forsyn at jødene ville forkaste Jesus tilbud om å opprette Himlenes rike med Ham, med jødene og Israel i sentrum.
Gud har aldri forkastet jødene, det var jødene som forkastet Herren. Mange var det som etter Jesus død på korset påstod at Gud hadde forkastet jødene. Paulus gikk i rette med disse og avviser denne påstanden kategorisk i Romerne 11. La oss se litt på dette.
«Jeg sier altså: Har Gud forkastet sitt folk? Langt derifra! Også jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme. Gud har ikke forkastet sitt folk, som Han forut kjente.» (Romerne 11:1-2a)
Vi leser videre i samme kapittel at jødene ikke hadde falt for å bli liggende, men at «forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn.» (Romerne 11:25b)
Det er mange som i sin tolkning om de siste tider henviser til Matteus kapittel 24 og 25. Disse kapitlene handler helt klart om de siste tider, men de handler ikke om Menigheten, de handler derimot om jødene.
Det er to grunner til dette: For det første var Menigheten på dette tidspunktet en ikke åpenbart hemmelighet, slik Paulus forteller.
“Dere har hørt om den forvalteroppgave Gud i sin nåde har gitt meg hos dere. I en åpenbaring ble mysteriet gjort kjent for meg. Jeg har ovenfor skrevet ganske kort om dette, og når dere hører det opplest, kan dere skjønne hvilken innsikt jeg har i Kristi mysterium. Det var ikke gjort kjent for menneskene i tidligere slekter, men nå er dette mysteriet ved Ånden blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter: at hedningene har del i samme arv, samme kropp og samme løfte i Kristus Jesus ved evangeliet. Jeg ble en tjener for dette evangeliet da Gud med sin veldige kraft ga meg sin nådegave. Jeg som er den minste av de hellige, har fått den nåde å forkynne det gode budskapet om Kristi ufattelige rikdom for folkeslagene og bringe Guds frelsesplan fram i lyset, det mysteriet som fra evighet av har vært skjult hos Gud, han som skapte alt. Slik skulle hans mangfoldige visdom bli kunngjort gjennom menigheten for maktene og åndskreftene i himmelrommet, etter Guds evige forsett, som han nå har fullført i Kristus Jesus, vår Herre.” (Efeserne 3:2-11)
Dette Kristi mysterium, som Paulus nevner her, er åpenbaringen om Menigheten. Den ble først åpenbart ved Kristus, og var framtid på hans tid. Jesus sa at Han skulle bygge sin Menighet. Altså var den ennå ikke til da Jesus sa dette.
“Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen (Peters bekjennelse) vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg (menigheten) himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» (Matteus 16:16-19)
En annen ting vi trenger å forstå, er at Jesus var kommet til og for jødene, slik han selv sier i Matteus 15.
«Men Han svarte og sa: Jeg er ikke utsendt til andre enn til de fortapte får av Israels hus!»(Matteus 15:24)
Dersom Jesus ikke varutsendt til andre enn jødene, så taler Han heller ikke til andre når han henvender seg til dem og snakker til dem. At Jesus skulle fortelle lignelser og profetier om Menigheten, som ingen av Hans tilhørere på det tidspunktet var i stand til å forstå, er både ulogisk og ikke i samsvar med Hans egne ord. Vi leser også at Hans disipler i første omgang (før Golgata) fikk beskjed om å ikke gå til hedningene, men til de tapte får av Israels hus.
«Disse tolv sendte Jesus ut og bød dem: Gå ikke på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanernes byer,men gå heller til de tapte får av Israels hus!» (Matteus 10:5-6)
Paulus fikk en rekke åpenbaringer av Gud – åpenbaringer som han kalte hemmeligheter. Vi vet selvfølgelig at hemmeligheter er noe som ikke var kjent fra før. Opprykkelsen var en slik hemmelighet, og er dermed ikke omtalt før. Menigheten,som Paulusogså omtalte som en hemmelighet,var heller ikke kjent fra før.
I tolkningen av Matteus 24 og 25 er det her noen som vil presse begge disse hemmeligheter til å passe inn i bibelteksten. Men dette blir feil!
Det er noen ufravikelige prinsipper man må følge når man leser og søker å forstå Guds Ord. I dette tilfellet; hva Jesus sier i Matteus kapitel 24 og 25.
1) Hvem tales det til i de aktuelle bibelvers?
2) Man må ikke ta bibelvers ut fra konteksten, og tolke dem som frittstående bibelvers.
3) Ingen ord er gitt til egen tolkning.
4) Det er ikke flertallets syn som er avgjørende for hvilken tolkning som er riktig.
Når det gjelder punkt 1 må vi la Jesu Ord, og ikke vår personlige tolkning eller preferanser, avgjøre hvem Jesus taler til. Når Han sier det så klart og tydelig selv, så kan vi ikke påstå at det er til Menigheten han snakker, eller enda verre - at han snakker til jødene, men snakker om Menigheten!Jesus kunne umulig tale til Menigheten før sin død på korset, siden Menigheten ikke var født før etter hans død. Jesus hadde på dette tidspunktet ikke noe forhold til hedningene, og han ba sine disipler forkynne blant sine egne – jødene.
Jesus levde under loven, som var gitt jødene, og han oppfylte loven som var gitt jødene. Ved sin stedfortredende død gjorde han det mulig å inkludere hele menneskeheten i sitt kall. Jødene var og er Guds utvalgte folk, Guds øyensten som det står skrevet, mens hedningene gjennom den nyemisjonsbefalingen etter Jesu oppstandelse, er kalt til å ha samfunn med Gud. Vi ser også dette helt tydelig i Jesu misjonsbefaling. Den endret seg etter at Han døde og stod opp igjen, og verden gikk over fra lovens tidsalder for jødene til nådens tidsalder for hele menneskeheten.
Dersom vi ikke forstår dette enkle faktum, får vi en Bibel som er i strid med seg selv, og sier to forskjellige ting. Bibelen slik den blir presentert i dag, har egentlig en kunstig inndeling mellom Det Gamle Testamentet (GT) og Det Nye Testamentet (NT), satt til begivenhetene rundt Jesu fødsel. Men Den Nye Pakt (NT) begynner egentlig med Jesu Kristi oppstandelse, og overgangen fra lovens- til nådens tidsalder.
MISJONSBEFALINGEN FØR GOLGATA
«Disse tolv sendte Jesus ut og bød dem: Ta ikke veien til hedningers land og dra ikke inn i samaritanernes byer! Gå i stedet til de bortkomne sauene i Israels folk. Og der dere kommer, skal dere forkynne: Himmelriket er nær!» (Matteus 10:5-7)
Her står Jesu tilbud til jødene fremdeles ved lag. Han tilbyr dem fremdeles å opprette Guds rike på jorden. Misjonsbefalingen gjelder jødene, og kun dem!
MISJONSBEFALINGEN ETTER OPPSTANDELSEN
«Men de elleve disiplene drog til det fjellet i Galilea hvor Jesus hadde satt dem stevne. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilbad ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matteus 28:16-20)
Her har jødene forkastet Jesu tilbud, og Han ble straffet og drept for alle menneskers misgjerninger. Gud har ikke forkastet jødene, hans utvelgelse og løfter står fast, men jødene er satt på et sidespor mens Gud handler med hedningene (Les hele Romerne 11).
Tilbudet om frelse går nå ut til hele verden, til alle de som tar i mot Guds innbydelse. Når hedningene er kommet inn i fullt tall, skal Gud igjen vende seg til jødene og gjenoppbygge Davids falne hytte, slik det står i Bibelen.
«Men han svarte og sa: Jeg er ikke utsendt til andre enn til de fortapte får av Israels hus!» (Matteus 15:24)
Jesu advarsel til jødene i Matteus 24 kan derfor ikke anvendes på menigheten! De som hevder at menigheten skal gå gjennom Den store trengsel, er helt avhengig av å få Matteus 24 til å gjelde menigheten hvis de skal få tolkningen sin til å gå i hop. Når Jesu tale til jødene i Matteus 24 gjelder kun jødene faller hele tolkningen om at menigheten skal inn i trengselen sammen.