Utskrift
Kategori: Undervisning
Treff: 3755
"Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han dro ut til det sted han skulle få til arv. Og han dro av sted uten å vite hvor han skulle komme. Ved tro levde han i løftets land som i et fremmed land. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til det samme løfte. For han ventet på staden med de faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper." (Hebreerne 11:8)
 
 
Far til oss alle
 
Abraham blir stående som det ypperste eksempelet på tro. Derfor kalles han også "de troendes far". Det var på grunn av pakten med Abraham at Gud kunne la alle oss andre komme inn i et trosliv! Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.

Det første som sies om Abrahams tro, er at han var lydig da han ble kalt. Han dro ut til det sted han skulle få til arv, og han dro av sted uten å vite hvor han skulle komme! Hvilken lydighet!
 
Det er her trosvandringen starter, og igjen ser vi at tro bygger på åpenbaring. Abraham var rett og slett lydig da Gud talte! Dette er nøkkelen til et lykkelig liv, å adlyde Guds kall og ledelse! Når Gud kaller, må vi være rede til oppbrudd. Abraham var villig til å forlate sin familie og sine omgivelser, for å gå inn i det som Gud hadde for ham. Og det livet Gud hadde for ham, var så mye bedre og så mye rikere på velsignelse, at jeg er sikker på at Abraham ikke angret en eneste dag! Gud ledet ham inn i et land som fløt med melk og honning, og Gud lot Abraham få oppleve en vandring der livet ble et overnaturlig liv - i Guds ledelse.
 
Men Abraham dro altså av sted uten å vite hvor han skulle komme. Slik er trosvandringen. Vi vet ikke mer enn neste steg. Gud viser oss ikke hele resten av vårt liv, slik at alt skal gå av seg selv. Nei, Han har lagt gjerningene ferdig, for at vi skal vandre inn i dem. Og Han åpenbarer for oss akkurat nok til at vi kan ta neste steg.

Dette gjør det spennende å leve i Guds plan med sitt liv! 
 
 
Troens utholdenhet
 
"Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele ætten, ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har Abrahams tro. Han er jo far til oss alle, slik det står skrevet: Til far for mange folkeslag har jeg satt deg. Han er vår far i Guds øyne - den Gud som han trodde på, Han som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til. Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli mange folks far, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli." (Romerne 4:16-18)
 
Abrahams eksempel når sitt klimaks i dette: Han trodde på Guds kraft, selv om alle omstendigheter sa at det var umulig! Han var 99 år og hans kone Sara var 90 år, da Guds løfte endelig ble et faktum.
 
Guds Ord sier noe veldig fint om tro og tålmodighet:
 
"...så dere ikke blir sløve, men følger etter dem som ved tro og tålmodighet arver løftene" (Hebreerne 6:12)
 
Abraham viser oss troens utholdenhet. Mange gir opp når de ikke får et øyeblikkelig bønnesvar. De kaster hele trosforkynnelsen over bord og sier: "Dette virker ikke for meg!"
 
Men Abraham har vist oss et eksempel på at tro må kombineres med tålmodighet og utholdenhet. Det er da man arver løftene!
 
Alle ytre omstendigheter sa at det var umulig for Abraham og Sara å få barn. Men Bibelen sier:
 
"Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd. Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han gav Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var Han også mektig til å gjøre." (Romerne 4:19-21)
 
Dette er et ordentlig skoleeksempel, som demonstrerer levende tro! Omstendighetene sa det motsatte! Alle fornuftmessige vurderinger sa at det var umulig! Men Abraham ble ikke engang svak i sin tro ved å se på disse omstandighetene! Han bare gav Gud ære for løftet, og holdt fast på håpet - i tro!
 
Den samme kampen vil du og jeg oppleve gjentatte ganger i vårt liv, nemlig at løftene i Guds Ord sier èn ting, men våre erfaringer, omstendigheter og andre mennesker - sier noe helt annet. Det er da vi må velge hvor vi vil stå og hva vi vil tro. Det er da vi må være villige til å "kalle på det som ikke er til, som om det var til".
 
Abraham kalte seg far til mange folk, mens han enda var barnløs! Han hadde jo fått et nytt navn av Gud selv. Før het han Abram, som betyr "Min Far er stor". Nå hadde han derimot fått et nytt navn, Abraham. Det betyr "far til mange folk". Så hver gang han nevnte sitt nye navn, bekjente han sin tro og "kalte på det som ikke er til, som om det var til."
 
Men legg merke til en ting. Det står ikke at han talte om det som var til, som om det ikke var til. Noen tror at det er det som er tro - å fornekte de fysiske realiteter. Men Abraham forsøkte ikke å nekte for at han og hans kone var gamle. Han innså at deres tilstand var et fysisk faktum. Men han hadde et høyere vitnesbyrd. Han hadde vitnesbyrdet fra Guds løfte, som sa:

"Din ætt skal bli som stjernene på himmelen og sanden på havets bredd." (1 Mosebok 13:16 og 15:5) Løftet sa også: "Denne mann skal ikke arve deg, men den som skal utgå av ditt eget liv, han skal arve deg." (1 Mosebok 15:4) og "På denne tid neste år skal Sara ha en sønn."  (1 Mosebok 17:21)

Abraham valgte å tro helt og fast på Guds løfte, og dermed fikk han se himmelske resultater.
 
Vil også du våge å tro på Guds løfter til deg, og stå på dem gjennom mange års tålmodighet og utholdenhet? 
 
 
Den prøvede tro
 
"Ved tro bar Abraham fram Isak som offer da han ble satt på prøve. Ja, han som hadde fått løftene, bar fram sin enbårne sønn, enda det var blitt sagt til ham: I Isak skal nevnes deg en ætt. Han tenkte at Gud også er mektig til å oppvekke de døde. Han fikk ham også tilbake derfra, som et forbilde." (Hebreerne 11:17-19)
 
Abraham fikk sitt livs store test da Gud ba ham om å ofre Isak. Isak var jo selveste løftessønnen, selve oppfyllelsen av det Gud hadde talt om! Men Gud ville teste hvor Abrahams hengivenhet og hjerte lå. Derfor måtte Abraham være villig til å ofre Isak, før han kune få ham tilbake. 
 
Hele hendelsen er en profeti og et forbilde på hvordan Gud ville ofre sin sønn for å frelse hele verden.
 
Abraham ble Guds paktspartner ved å ofre sin sønn. Det var en profeti om Golgata og Forsoningen da Isak ble ofret. Samtidig var det en trosprøve på om Abraham elsket Gud høyere enn Guds gjerninger, Guds under og Guds velsignelser i hans liv.
 
Det er veldig viktig for Gud å vite at etter Han bruker oss, etter at Han har velsignet oss og gjort under i våre liv - at vi fortsatt elsker Ham høyere enn alt det Han gav oss og gjorde for oss. Derfor ønsker Gud å se et bevis på vår hengivenhet og vår kjærlighet til Ham. Elsker vi Gud som den Han er, eller elsker vi bare Hans gjerninger?
 
Mange kristne kommer aldri i nærheten av denne type hengivenhet, fordi de lever et selvopptatt liv, der de selv er sentrum i hele deres tilværelse! Men Abrahams eksempel minner oss om at ingenting må komme mellom Gud og oss, ikke engang Hans gaver, Hans velsignelser eller det kall og den oppgave Han har gitt oss!
 
Det finnes tragiske eksempler på at mennesker var så opptatt av sin gjerning, sitt kall, sin karriere og sin suksess, at det kom mellom Herren og dem.
 
Men Abraham fikk oppleve Guds velsignelse i sitt liv på en enda sterkere måte etter at han hadde båret fram det dyrebareste han hadde, og var villig til å ofre det for Gud. Det kommer du også til å erfare om du stoler på Gud og tror Ham slik som Abraham gjorde. Gud vil ha det beste og mest dyrebare du har. Ja, Han vil ha deg selv!