Hebreerbrevet

Abel

“Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain. Ved den fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, for Gud vitnet om hans gaver. Og ved sin tro taler han ennå etter sin død.” (Hebreerne 11:4)

Abel er den første som nevnes i dette galleri av troshelter. Men hva var så spesielt med Abel, siden han holdes fram som et eksempel til etterfølgelse? La oss lese historien om Kain og Abel.

“Adam holdt seg til sin hustru Eva, og hun ble med barn og fødte Kain. Da sa hun: Jeg har fått* en mann ved Herren. Siden fødte hun Abel, hans bror. Abel ble sauegjeter. Kain ble jordbruker. Da en tid var gått, skjedde det at Kain bar fram for Herren et offer av markens grøde. Abel bar også fram et offer, som han tok av de førstefødte lammene i flokken og deres fett. Og Herren så til Abel og hans offer, men til Kain og hans offer så han ikke.

Da ble Kain forbitret, og stirret ned for seg. Og Herren sa til Kain: Hvorfor er du så forbitret, og hvorfor stirrer du ned for deg? Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte ansiktet? Men har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren. Den har lyst på deg, men du skal herske over den. Kain talte til Abel, sin bror. Og da de en gang var ute på marken, for Kain løs på sin bror Abel og slo ham i hjel.

Da sa Herren til Kain: Hvor er Abel, din bror? Han svarte: Jeg vet ikke. Er jeg min brors vokter? Men han sa: Hva har du gjort? Røsten av din brors blod roper til meg fra jorden. Nå skal du være bannlyst fra den jorden som åpnet sin munn og tok imot din brors blod fra din hånd. Når du dyrker jorden, skal den ikke mer gi deg sin grøde. En flyktning og en vandrer skal du være på jorden.” (1 Mosebok 4:1-12)

Om vi studerer forskjellen på Abel og hans bror Kain, vil vi se at Abels offer ble båret fram på grunn av en åpenbaring. Kain ofret fra jordens grøde, dvs et produkt av menneskelig strev og arbeid.

Men Abel slaktet et lam og ofret det. Han hadde med andre ord fått tak i åpenbaringen om lammet og blodet! Dermed ble Abels offer en profeti om forsoningen, Jesus og nåden.

Derfor velsignet Gud Abels offer, mens Han avviste Kains offer. Disse to første brødrene blir dermed en kraftig profeti om det budskap som er selve kjernen i evangeliet: Lovgjerninger og eget strev fører aldri fram til å behage Gud. Men tro, basert på Guds nåde, lammet og forsoningen, det forløser Guds velbehag.

Man kan under seg over hvor Abel hadde fått denne åpenbaringen fra? Jeg tror han hadde oppfattet budskapet fra himmelen da hans far Adam fortalte hvordan Gud slaktet et dyr og kledde dem i skinn etter syndefallet. (1 Mosebok 3:21)

Dette var den første profeti om Lammet som skulle slaktes, og jeg tror at Abel hadde fått denne åpenbaringen om blodet ved å høre fra Adams beretning og ved at Gud åpenbarte det for ham. Abels åpenbaring er fortsatt et strålende bevis på Guds handlemåte. Derfor taler hans tro etter hans død!

Så la oss derfor ta imot dette budskapet fra Abel, for dette blodets budskap lever fremdeles – og har fått sin evige oppfyllelse i Jesus Kristus…
Abraham

"Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han dro ut til det sted han skulle få til arv. Og han dro av sted uten å vite hvor han skulle komme. Ved tro levde han i løftets land som i et fremmed land. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til det samme løfte. For han ventet på staden med de faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper."(Hebreerne 11:8)

Far til oss alle

Abraham blir stående som det ypperste eksempelet på tro. Derfor kalles han også "de troendes far". Det var på grunn av pakten med Abraham at Gud kunne la alle oss andre komme inn i et trosliv! Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.

Det første som sies om Abrahams tro, er at han var lydig da han ble kalt. Han dro ut til det sted han skulle få til arv, og han dro av sted uten å vite hvor han skulle komme! Hvilken lydighet!

Det er her trosvandringen starter, og igjen ser vi at tro bygger på åpenbaring. Abraham var rett og slett lydig da Gud talte! Dette er nøkkelen til et lykkelig liv, å adlyde Guds kall og ledelse! Når Gud kaller, må vi være rede til oppbrudd. Abraham var villig til å forlate sin familie og sine omgivelser, for å gå inn i det som Gud hadde for ham. Og det livet Gud hadde for ham, var så mye bedre og så mye rikere på velsignelse, at jeg er sikker på at Abraham ikke angret en eneste dag! Gud ledet ham inn i et land som fløt med melk og honning, og Gud lot Abraham få oppleve en vandring der livet ble et overnaturlig liv - i Guds ledelse.

Men Abraham dro altså av sted uten å vite hvor han skulle komme. Slik er trosvandringen. Vi vet ikke mer enn neste steg. Gud viser oss ikke hele resten av vårt liv, slik at alt skal gå av seg selv. Nei, Han har lagt gjerningene ferdig, for at vi skal vandre inn i dem. Og Han åpenbarer for oss akkurat nok til at vi kan ta neste steg.

Dette gjør det spennende å leve i Guds plan med sitt liv!

Troens utholdenhet

"Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele ætten, ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har Abrahams tro. Han er jo far til oss alle, slik det står skrevet: Til far for mange folkeslag har jeg satt deg. Han er vår far i Guds øyne - den Gud som han trodde på, Han som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til. Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli mange folks far, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli."(Romerne 4:16-18)

Abrahams eksempel når sitt klimaks i dette: Han trodde på Guds kraft, selv om alle omstendigheter sa at det var umulig! Han var 99 år og hans kone Sara var 90 år, da Guds løfte endelig ble et faktum.

Guds Ord sier noe veldig fint om tro og tålmodighet:

"...så dere ikke blir sløve, men følger etter dem som ved tro og tålmodighet arver løftene"(Hebreerne 6:12)

Abraham viser oss troens utholdenhet. Mange gir opp når de ikke får et øyeblikkelig bønnesvar. De kaster hele trosforkynnelsen over bord og sier: "Dette virker ikke for meg!"

Men Abraham har vist oss et eksempel på at tro må kombineres med tålmodighet og utholdenhet. Det er da man arver løftene!

Alle ytre omstendigheter sa at det var umulig for Abraham og Sara å få barn. Men Bibelen sier:

"Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd. Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han gav Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var Han også mektig til å gjøre."(Romerne 4:19-21)

Dette er et ordentlig skoleeksempel, som demonstrerer levende tro! Omstendighetene sa det motsatte! Alle fornuftmessige vurderinger sa at det var umulig! Men Abraham ble ikke engang svak i sin tro ved å se på disse omstandighetene! Han bare gav Gud ære for løftet, og holdt fast på håpet - i tro!

Den samme kampen vil du og jeg oppleve gjentatte ganger i vårt liv, nemlig at løftene i Guds Ord sier èn ting, men våre erfaringer, omstendigheter og andre mennesker - sier noe helt annet. Det er da vi må velge hvor vi vil stå og hva vi vil tro. Det er da vi må være villige til å "kalle på det som ikke er til, som om det var til".

Abraham kalte seg far til mange folk, mens han enda var barnløs! Han hadde jo fått et nytt navn av Gud selv. Før het han Abram, som betyr "Min Far er stor". Nå hadde han derimot fått et nytt navn, Abraham. Det betyr "far til mange folk". Så hver gang han nevnte sitt nye navn, bekjente han sin tro og "kalte på det som ikke er til, som om det var til."

Men legg merke til en ting. Det står ikke at han talte om det som var til, som om detikke var til. Noen tror at det erdet som er tro - å fornekte de fysiske realiteter. Men Abraham forsøkte ikke å nekte for at han og hans kone var gamle. Han innså at deres tilstand var et fysisk faktum. Men han hadde et høyere vitnesbyrd. Han hadde vitnesbyrdet fra Guds løfte, som sa:

"Din ætt skal bli som stjernene på himmelen og sanden på havets bredd." (1 Mosebok 13:16 og 15:5) Løftet sa også: "Denne mann skal ikke arve deg, men den som skal utgå av ditt eget liv, han skal arve deg." (1 Mosebok 15:4) og "På denne tid neste år skal Sara ha en sønn." (1 Mosebok 17:21)

Abraham valgte å tro helt og fast på Guds løfte, og dermed fikk han se himmelske resultater.

Vil også du våge å tro på Guds løfter til deg, og stå på dem gjennom mange års tålmodighet og utholdenhet?

Den prøvede tro

"Ved tro bar Abraham fram Isak som offer da han ble satt på prøve. Ja, han som hadde fått løftene, bar fram sin enbårne sønn, enda det var blitt sagt til ham: I Isak skal nevnes deg en ætt. Han tenkte at Gud også er mektig til å oppvekke de døde. Han fikk ham også tilbake derfra, som et forbilde."(Hebreerne 11:17-19)

Abraham fikk sitt livs store test da Gud ba ham om å ofre Isak. Isak var jo selveste løftessønnen, selve oppfyllelsen av det Gud hadde talt om! Men Gud ville teste hvor Abrahams hengivenhet og hjerte lå. Derfor måtte Abraham være villig til å ofre Isak, før han kune få ham tilbake.

Hele hendelsen er en profeti og et forbilde på hvordan Gud ville ofre sin sønn for å frelse hele verden.

Abraham ble Guds paktspartner ved å ofre sin sønn. Det var en profeti om Golgata og Forsoningen da Isak ble ofret. Samtidig var det en trosprøve på om Abraham elsket Gud høyere enn Guds gjerninger, Guds under og Guds velsignelser i hans liv.

Det er veldig viktig for Gud å vite at etter Han bruker oss, etter at Han har velsignet oss og gjort under i våre liv - at vi fortsatt elsker Ham høyere enn alt det Han gav oss og gjorde for oss. Derfor ønsker Gud å se et bevis på vår hengivenhet og vår kjærlighet til Ham. Elsker vi Gud som den Han er, eller elsker vi bare Hans gjerninger?

Mange kristne kommer aldri i nærheten av denne type hengivenhet, fordi de lever et selvopptatt liv, der de selv er sentrum i hele deres tilværelse! Men Abrahams eksempel minner oss om at ingenting må komme mellom Gud og oss, ikke engang Hans gaver, Hans velsignelser eller det kall og den oppgave Han har gitt oss!

Det finnes tragiske eksempler på at mennesker var så opptatt av sin gjerning, sitt kall, sin karriere og sin suksess, at det kom mellom Herren og dem.

Men Abraham fikk oppleve Guds velsignelse i sitt liv på en enda sterkere måte etter at han hadde båret fram det dyrebareste han hadde, og var villig til å ofre det for Gud. Det kommer du også til å erfare om du stoler på Gud og tror Ham slik som Abraham gjorde. Gud vil ha det beste og mest dyrebare du har. Ja, Han vil ha deg selv!
David

"Og hvorfor taler jeg lenger? Tiden ville ikke strekke til om jeg skulle fortelle om Gideon, Barak, Samson, Jefta, DAVID og Samuel og profetene." (Hebreerne 11:32)

Kong David var en bemerkelsesverdig mann. Han får også et mektig vitnesbyrd i Apostlenes gjerninger 13:36, hvor det står:

"For David sovnet inn, etter at han i sin levetid hadde tjent Guds råd..."

Andre oversettelser sier bl.a: "For David sovnet inn etter at han hadde tjent Guds plan for sin generasjon."

Gud har en bestemt plan for hver generasjon. Han gjør noe nytt for hver ny generasjon som kommer. David tjente Guds plan for sin generasjon. Måten han gjorde det på, var å leve ut den salvelsen som Gud gav ham.

Dette gjorde David til en seiervinnende kriger, som slo og drepte kjempen Goliat. Det førte ham også inn i den profetiske dimensjonen, der han var sammen med Samuel og hans profetdisipler. Her var David full av Den Hellige Ånd og spilte begeistret for Herrens åsyn.

Men denne salvelsen førte ham enda lengre, så han ble konge, først i Juda og til slutt over hele Israel. Her regjerte David i 40 år.

Dette var Guds plan for Davids liv. Guds har også en plan for ditt og mitt liv! Og det er så viktig at vi får tak i dette, og lever ut denne planen. Guds plan med våre liv har en del fellestrekk med David. Derfor er David nevnt som en av trosheltene som vi skal etterfølge.

La oss ta med oss enda en vitnesbyrd som Gud gir David:

"Etter at han hadde avsatt ham (Saul), reiste han opp David til konge for dem. Han ga ham dette vitnesbyrdet: Jeg fant David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte. Han skal gjøre all min vilje."(Ap gjerninger 13:22)

David var en mann etter Guds hjerte! For et vitnesbyrd å få fra Gud selv!

Gud vil også salve deg med Den Hellige Ånd. Han vi logså føre oss inn i den profetiske dimensjonen. Gud utgyter sin Ånd over alt kjød, slik at vi får se syner, ha drømmer og profetere.

"Det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal tale profetiske ord. Deres unge menn skal se syner, og de gamle blant dere skal ha drømmer.Selv over mine treller og trellkvinner vil jeg i de dager utgyte av min Ånd, og de skal tale profetiske ord." (Ap gjerninger 2:17-18)

Men Gud vil ikke at vi skal stanse der. Han har ikke tenkt at vi skal stoppe opp ved nytelsen av å se salvelsen i funksjon. Gud vil ha oss videre. Enhver salvelse og utrustning fra Gud har en hensikt!

David gikk videre. Han var virkelig en mann etter Guds hjerte. Derfor ble han en kanal for Guds herredømme og Guds rike. Han forsto at det handlet om mer enn profetisk begeistring i Nevajot ved Rama. Det handlet om Guds kongedømme og herredømme. Det handlet om hele Israels framtid.

Gud vil føre oss fram til den samme modenhet, der vi ikke bare fryder oss over salvelse, nådegaver og sterke møter. Gud vil gjøre oss til kanaler for Hans kraft og redskaper for Hans rike!
Elias

"Og hvorfor taler jeg lenger? Tiden ville ikke strekke til om jeg skulle fortelle om Gideon, Barak, Samson, Jefta, David og Samuel og PROFETENE." (Hebreerne 11:32)

Hebreerbrevet avslutter sin oppramsing av personer med profetene. Det samme brevet starter med å fortelle hvordan Gud talte mange ganger, og på mange måter, til fedrene gjennom profetene (Hebreerne 1:1).

Profetene var Guds talerør. De hørte fra himmelen og formidlet budskapet til folket. Noen av de mest kjente av disse profetene er Elias, Elisja, Jesaja, Jeremia, Esekiel og Daniel. Når vi betrakter disse mennene, kan vi lett tenke at disse nesten var en type "supermennesker", som ikke blir noe jordnært eksempel for oss. Men Bibelen sier faktisk noe helt annet. Vi leser følgende uttalelse om profeten Elias:

"Elias var et menneske under samme kår som vi. Han bad inntrengende om at det ikke måtte regne, og i tre år og seks måneder regnet det ikke på jorden. Og han bad igjen, og himmelen gav regn og jorden bar sin grøde." (Jakob 5:17-18)

Legg merke til at det står at Elias var et menneske under samme kår som vi. Da blir han plutselig et veldig konkret forbilde. Han var altså en mann under samme vilkår som oss. Med de samme muligheter og begrensninger. Vi leser at han bad, og fikk bønnesvar! Og Bibelen bruker det som en oppmuntring til oss - at et rettferdig menneskes bønn har stor kraft i sin virkning (vers 16).

Ofte har vi et glansbilde av Guds menn, som ikke stemmer med virkeligheten. Bibelen er veldig ærlig når den beskriver menn som f.eks Abraham, Jakob, Samson, David, Salomo, Jonas og Job. Det samme er den når den beskriver Elias. I 1 Kongebok 17 og 18 møter vi profeten når han er på høyden, som et veldig redskap i Guds mektige hånd. Men den samme Elias som fikk ild til å falle ned fra himmelen på Karmels fjell, er i kapittel 19 forvandlet til en skjelvende "reddhare", som i ren frykt for dronning Jesabel, springer ut i ørkenen for å gjemme seg. Og når han ligger der under gyvelbusken, ber han tilmed Gud om å få dø. Snakk om troshelt!

Han ber altså om å få dø. Men saken var jo at han nettopp hadde flyktet for å berge livet! Men Gud kommer han til hjelp, og gir ham en ny oppmuntring. Elias får mat fra himmelen, som gir ham ny styrke så han kan gå 40 dager og 40 netter uten mat - til han kommer til Guds berg. Og når Gud endelig henter ham hjem etter endt tjeneste, så er det ikke fra en resignert situasjon der under gyvelbusken. Nei, han blir hentet hjem med triumf - i en ildvogn!

Elias står der som et strålende eksempel på at tro gir resultater. Enkelte episoder fra hans liv er virkelig verdt å merke seg, som f.eks at han fikk mat fra himmelen under hungersnøden, da ravnene brakte ham kjøtt hver morgen og kveld. Det er også trosstyrkende å lese om enkens krukke, som aldri gikk tom.

Bibelen sier altså at dette var en mann under samme vilkår som oss. Vi kan også regne med å bli forsørget fra himmelen under krisetider. Dessverre lever vi i en verden der mennesker er blitt vant til å sette mere lit til menneskelige støtteordninger, enn man er blitt oppdratt til å tro Gud og vende seg til Ham. Men vi går inn i en tid da vi vil se mye klarere forskjell på dem som følger Herren, og dem som ikke følger Ham. Og forskjellen er nettopp dette: Gud tar seg av sine barn, og sørger for dem under alle forhold...
Enok

“Ved tro ble Enok bortrykket, så han ikke skulle se døden. Han ble ikke funnet, for Gud hadde bortrykket ham. For før han ble bortrykket, fikk han det vitnesbyrd at Gud hadde behag i ham. Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at Han er til, og at Han lønner den som søker Ham.”(Hebreerne 11:5-6)

Enok har et meget sterkt vitnesbyrd! Han hadde en tro som behaget Gud. Om du leser 1 Mosebok 5:22-24 vil du se at Enok vandret med Gud. Vers 24 sier “Og Enok vandret med Gud, så ble han borte, for Gud tok ham til seg.”

Dette er en vakker beskrivelse av det liv som Enok levde. Han vandret med Gud. Han levde så nær Gud at det var en daglig vandrig med Ham. Han hadde Gud som sin venn og samtalepartner. Gud hadde kommet og besøkt Enok daglig, for å vandre med ham og samtale med ham.

Se for deg at Gud, som Enoks venn, en dag kommer og sier: “Nå har jeg kommet og besøkt deg og vært hos deg daglig i alle disse årene. Nå er det på tide du kommer opp og ser hvordan Jeg har det.”Vennskapet mellom Enok og Gud må omtrent ha vært på et slikt plan.

Her er fortsettelsen på eksempelet som Abel startet med. Abel viste oss det førstefødte lammet og blodet – altså Forsoningen. Enok viser oss mer – at det er en daglig vandring med Gud, og ikke en engangsopplevelse. Enok levde med Gud 365 dager i året. Og han ble forresten 365 år!

Men så kommer det forunderlige, nemlig at Enok vandret med Gud og så ble han borte, fordi Gud tok ham til seg. Vi leste i Hebreerne 11:5 at Enok ble bortrykket ved tro. Med andre ord så hadde Enok tro for nettopp dette! Han trodde at han skulle bli bortrykket! Tydeligvis hadde han søkt Gud for nettopp dette, og forventet at Gud skulle lønne den som søker Ham.

Dette var ekstraordinært! Folk flest lever jo sitt liv på jorden og avslutter det på vanlig måte. Det er menneskets lodd å engang dø, sier Guds Ord. Men Enok hadde tro for det ekstraordinære – det overnaturlige!

Dette blir for oss en inspirasjon til å ikke nødvendigvis leve etter den standard som folk flest lever etter. Vi kan sette oss høye mål, og forvente noe ekstraordinært. Enok forventet noe ekstraordinært, og han fikk det – fordi han også hadde tro for det.

Derfor ønsker jeg ikke for min del å leve et ordinært liv, som forsvinner i den grå mengden. Jeg ønsker ikke å bare leve fra dag til dag. Jeg ønsker å følge en høyere plan – et høyere kall. Gud har kalt oss til å stikke oss ut fra mengden, og være ekstraordinære.

La Enoks eksempel inspirere vår tro. For Enok var ekstraordinær!
Gideon

"Og hvorfor taler jeg lenger? Tiden ville ikke strekke til om jeg skulle fortelle om GIDEON, Barak, Samson, Jefta, David, Samuel og profetene." (Hebreerne 11:32)

Her starter en oppramsing, fordi Hebreerbrevets forfatter ikke lenger kan ta seg tid til å omtale hver enkelt i detalj. Men navn som nevnes her, gir oss flotte assosiasjoner. Dette gjelder ikke minst også historien om Gideon. Gideon er et eksempel på hvordan Guds visjon og drøm kan ta tak i en manns liv. Da Guds engel kom til Gideon, var Gideon både redd og frustrert.

"Og Herrens engel kom og satte seg under eiketreet i Ofra, der Joasj av Abieser-ætten rådde. Gideon, sønnen hans, sto da og tresket hvete i vinpressen for å berge kornet fra midianittene.Herrens engel åpenbarte seg for ham og sa til ham: Herren er med deg, du djerve kjempe!Men Gideon sa til ham: Hør på meg, Herre! Er Herren med oss, hvorfor har da alt dette rammet oss? Og hvor er alle hans undergjerninger som våre fedre har fortalt oss om, når de sa: Førte ikke Herren oss opp fra Egypt? Men nå har Herren forlatt oss og overgitt oss i midianittenes hånd. Da vendte Herren seg til ham og sa: Gå av sted, så sterk som du er, så skal du frelse Israel av midianittenes hånd! Har ikke jeg sendt deg?Men han sa til ham: Å, Herre! Hvordan skal jeg kunne frelse Israel? Min ætt er jo den ringeste i Manasse, og jeg er den yngste i min fars hus.Da sa Herren til ham: Jeg vil være med deg, og du skal slå midianittene ned til siste mann." (Dommerne 6:11-16)

Gud taler om det som ikke er til, som om det var til. Derfor sa Gud til Gideon: "Herren er med deg, du djerve kjempe! Gå så sterk som du er!" Men Gideon protesterte. Han følte seg verken sterk eller modig, og han syntes Guds budskap var ganske malplassert.

Men Gud gir seg ikke så lett. Han gav ikke opp med å bearbeide Gideons negative motforestillinger. Gideon hadde et lavt selvbilde. Men Gud hadde store tanker om Gideon, selv om han hadde små tanker om seg selv. Gud kalte ham for en djerv kjempe!

Det som er aller mest oppmuntrende når vi leser videre om Gideon, er at Guds tanker slo igjennom i hans liv. Hans sinn ble fornyet. Hans innstiulling ble forandret, slik at den kom i overensstemmelse med Guds tanker om ham. Dette er budskapet til deg og meg i dag: La oss tenker slik som Gud tenker om oss. Guds tanker er ikke Janteloven. Gud sier ikke at vi er ingenting og kan ingenting!

Gideon blir så frimodig og sterk at Israels hærførere etter hvert bruker slagordet: "For Herren og for Gideon!" Det er utrolig hva Gud kan gjøre gjennom et menneske når det dårlige selvbildet forsvinner og troen og frimodigheten seirer...
Gode forbilder

"Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om det en ikke ser. For på grunn av den fikk de gamle godt vitnesbyrd."

(Hebreerne 11:1-2)

Hele troskapittelet er full av gode forbilder på mennesker som levde ut og praktiserte tro. Vers 6 sier: "Uten tro er det umulig å behage Gud. For den som trer fram for Gud må tro at Gud er til og at Han lønner den som søker Ham."

Dersom vi ønsker å behage Gud, må vi finne ut av dette med tro. For, som vi leser her, det er tro som behager Gud.

Enhver kristen har en lengsel etter å være til behag for Gud. Derfor har vi også en innebygd lengsel etter å leve et liv i tro. Dermed burde det interessere oss veldig hva hemmeligheten var i disse menneskers liv, som vi finner beskrevet her i Hebreerne 11. Vi skal derfor ta for oss noen av disse troens helter, en for en, og studere de litt nærmere. Vi vil søke å finne ut hvorfor Gud holder dem fram som strålende eksempler som fikk godt vitnesbyrd på grunn av sin tro.

I vers 1 har Guds Ord allerede gitt oss en idé om hva som var nøkkelen i deres liv. Her står det nemlig forklart at tro er full visshet om det en håper, overbevisning om det en ikke ser.

Overbevisning er et fint ord. Har du møtt noen som er overbevist? De er ikke lette å rokke! Når vår overbevisning er basert på åpenbaring, da har vi tro. Så enkelt er det! Når vi er virkelig overbevist om noe, så vil det slå ut i både ord og handling, og det er nettop slik Hebreerne 11 framstiller det hele. Kapitlet viser viser oss mennesker som var så overbevist om det Gud hadde åpenbart, at de var villig til å både tale om det og handle på det.
...Og Gud lønnet deres tro med undergjørende inngrep fra himmelen!
Isak

"Ved tro levde han i løftets land, som i et fremmed land. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til det samme løfte."(Hebreerne 11:9)

Isak var Abrahams løftessønn. Når vi studerer Isaks liv, finner vi at han levde i samme tro og høstet samme velsignelse som sin far Abraham. En av de dimensjonene som Abraham, Isak og Jakob levde veldig sterkt i, var materiell velsignelse. Derfor er det interessant at Gud så ofte presenterer seg som Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Han var deres personlige Gud. Men Gud stopper ikke der, Han ønsker også å åpenbare seg som din personlige Gud!

Vi kjenner jo til at Gud velsignet Abraham, men la oss se litt nærmere på Isak.

"Isak sådde korn der i landet, og høstet hundre foll det året, for Herren velsignet ham. Han ble en mektig mann, og hans rikdom vokste stadig så han til sist ble overmåte rik. Han eide småfe og storfe, og hadde mange tjenere, så filisterne ble misunnelige på ham" (1 Mosebok 26:12-14)

Om vi studerer Isaks vandring, vil vi se at han levde et gudhengitt og herlig liv. En av de tingene som blomstret i hans liv, var hans henders verk - altså hans virksomhet som bonde. Gud velsignet hans henders verk på en slik måte at filisterne til slutt ble misunnelige på ham.

Gud vil også velsigne ditt arbeid og dine henders verk. Bibelen er full av løfter om velsignelse også over våre materielle liv, din familie, ditt arbeid og din sosiale tilværelse. Det viktigste for en kristen er den åndelige velsignelsen vi har, der vi kan leve et liv i Den Hellige Ånds ledelse og kraft og bringe evangeliet ut.

Men Gud viser oss også at mennesket består av en helhet, der både ånd, sjel og kropp er inkludert i Guds frelse. Frelsen omfatter hele menneskelivet, med alle dets aspekter. Det blir Isak et sterkt eksempel på, når vi leser om hvordan Gud velsignet hans yrke og henders verk.
Jakob

"Ved tro levde han i løftets land som i et fremmed land. Han bodde sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til det samme løfte." (Hebreerne 11:9)

Jakob var den tredje i rekken av denne slekten av patriarker. I sin ungdom startet Jakob nokså skjevt, og han var ikke alltid like ren i sin vandring med Gud. Han fulgte ikke Guds plan og vilje til punkt og prikke, men utviklet en personlighet som en sviker, løgner og lurendreier. Ved list fikk han lurt til seg både førstefødselsretten og velsignelsen, som rettmessig tilhørte hans bror. Likevel var han under Guds velsignelse og beskyttelse med sitt liv.

Men han kom til et punkt der Gud virkelig rørte ved hans liv, og Jakob ble til Israel.

“Samme natt sto Jakob opp og tok sine to koner, de to trellkvinnene og sine elleve sønner, og gikk over vadestedet ved Jabbok. Han tok og satte dem over elven, og førte også over alt det han eide. Jakob ble så alene tilbake. Da kom det en mann og kjempet med ham helt til morgenen grydde. Da mannen så at han ikke kunne overvinne ham, rørte han ved hofteskålen hans, og Jakobs hofteskål gikk av ledd mens han kjempet med ham. Og han sa: Slipp meg, for morgenen gryr! Men Jakob sa: Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg. Da sa han til ham: Hva er navnet ditt? Han svarte: Jakob. Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel, for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet. Da sa Jakob: Jeg ber deg, si meg ditt navn! Men han svarte: Hvorfor spør du om mitt navn? Og han velsignet ham der. Jakob kalte stedet Pniel, for, sa han, jeg har sett Gud ansikt til ansikt, og enda berget livet.” (1 Mosebok 32:22-30)

Fra da av levde han et liv etter Guds plan og vilje, og han ble en verdig arvtager etter Abraham og Isak.

Det er sterkt å se at Guds løfte om å velsigne slekten og familien også berørte Jakobs liv. Jakob var under velsignelsen hele veien. Om du har barn som lever på avveier med sine liv, kan du bli oppmuntret av at en kjeltringaktig fyr som Jakob faktisk var under en en kraftig velsignelse, som gjorde at Guds beskyttelse og oppmerksomhet hvilte på ham!

Derfor begynte Gud å tale til ham til med før han hadde hengitt seg til Guds vilje. Og Gud førte ham til det punktet der han kapitulerte og overgav seg fullstendig. På grunn av velsignelsen og løftene til Abraham og Isak, var Guds hånd også med Jakob.

Enkelte mennesker er opptatt av slektsforbannelser og negative virkninger som kan være i familier på grunn av "fedrenes synder". Men Bibelen forteller at vi har fått del i Abrahams velsignelse! Dette er en slektsvelsignelse, som gjør at Gud også velsigner din ætt!

"Dette skjedde for at Abrahams velsignelse skulle komme til hedningene i Kristus Jesus, for at vi ved troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om." (Galaterne 3:14)

Gud vil la deg, dine barn og dine barnebarn leve i Hans velsignelse. Han vil finne dine bønnebarn og føre dem hjem igjen. Han vil la dem få oppleve at velsignelsen når dem, slik den nådde Jakob og forvandlet hans liv...
Josef

"Ved tro tenkte Josef, før han døde, på Israels barns utgang, og han gav forskrifter om hva de skulle gjøre med hans ben." (Hebreerne 11:22)

Josef tilhørte generasjonen etter Jakob, og stadfester det vi tidligere har sett når det gjelder Guds spesielle velsignelse over denne familien. Men historien om Josef berører noe mer. Den er et meget oppmuntrende og trosstyrkende eksempel på at Gud får sin vei, uansett omstendigheter!

Gud begynte å tale til Josef allerede da han var en liten gutt, og gav ham drømmer og visjoner om framtiden. Da han fortalte sine drømmer til brødrene, så det lenge ut som bare det motsatte av det han hadde drømt, skjedde. Han hadde jo drømt at brødrene skulle komme og bøye seg for ham, men istedet solgte de ham som slave til Egypt! Og senere, da han kom i Potifars hus, skjedde det ting som til sist gjorde at han endte opp i fenglsel! Snakk om å ha omstendighetene imot seg!

Men Josef bevarte drømmen i sitt hjerte, og holdt fast på sin tro og tillit til Gud. Dermed begynte helt umulige ting å skje, og Gud snudde omtstendighetene, slik at de kom i Josefs favør!

Det er spennende å se hvilket kall Josef hadde til å være en leder. Dette slo ut både hos Potifar, og i fenselet. Josef hadde lederegenskaper utenom det vanlige, og han var fyllt av Guds visdom. Dette førte til at Potifar til slutt overlot hele sin virksomhet til Josef. Potifar gjorde ikke annet enn å spise sin egen mat, alt det andre var det Josef som tok hånd om. Og da Josef kom i fengsel, ble han til slutt fengselsdirektør! Han er den eneste jeg har hørt om som har vært både fange og fengselsdirektør på samme tid! Josef drev nemlig hele virksomheten i fengselet, og fengselsdirektøren gjorde ikke annet enn å spise sin egen mat.

Dette var Josefs spesielle kall og salvelse til å være leder som slo ut og hjalp ham, uansett omstendigheter. Han endte faktisk opp som "Statsminister" i Egypt! Det var kun selveste Farao (kongen) som sto over ham!

Mange tenker at deres drømmer aldri ble realisert fordi de andre ikke forstår betydningen av deres kall, eller fordi pastoren og lederskapet ikke vil slippe dem til. Men Josef er beviset på det motsatte! Hans kall fungerte under de mest utrolige omgivelser, fordi Guds salvelse og visdom brøt fram og banet vei, uansett motstand, forfølgelser og ytre omstendigheter.

Til slutt kom Guds dag, da drømmen skulle oppfylles. Josef ble leder i hele Egypt, og brødrene kom og bøyde seg for ham, slik han hadde drømt.

Dette er en kraftig oppmuntring for enhver som bærer på en drøm i sitt hjerte, en visjon som Gud har lagt der. Guds drøm vil alltid gå i oppfyllelse, om du vandrer i tro og lydighet mot Ham og Hans Ord...
Josva og Kaleb

"Ved tro falt Jerikos murer, da israelittene hadde gått omkring dem i sju dager." (Hebreerne 11:30)

Frukten av et liv i tro og frukten av et liv i vantro

Det var Guds plan og hensikt å ta Israels folk gjennom ørkenen og inn i det lovende land. Men på grunn av ulydighet og vantro, ble dette noe helt annet enn en festreise! Israels menighet trodde ikke på det budskap som Josva og Kaleb kom med. Folket valgte heller å lytte til vantrosforkynnelsen som kom fra de andre 10 speiderne.

Konsekvensen av dette ble at en hel generasjon måtte dø der ute i ørkenen! Gud lønnet folkets vantro ved å la de gå 40 år i ørkenen, så hele det vantro slektsleddet kunne dø ut.

Men etter 40 år, fikk Josva og Kaleb lov til å føre den neste generasjonen inn i det lovede land. Dette kan vi lese om i 4 Mosebok, kapittel 13 og 14. Dette er er alvorlig budskap, og vi ser hvor stor forskjell det er på tro og vantro. De to som levde i tro under hele ørkenvandringen, var Josva og Kaleb. Bibelen holder dem fram som et strålende eksempel på hva pågangsmot og pionèrånd kan utrette.

Hele folket var så full av vantro og negativ tankegang at de ville steine Josva og Kaleb, da de forkynte at det var bare å innta landet og at fienden bare var som en brødbit for dem! Derfor ble Moses leder for en ørkenmenighet, som levde et liv på defensiven, selv om vi også leser at Gud var med dem, velsignet dem og holdt dem oppe.

Men det var da Josva tok over lederskapet at folket kunne innta det landet som Gud hadde lovt dem. Gud satte så stor pris på den ånd som var i Josva og Kaleb, at Han sa: "De to er de eneste som skal få innta min arv, og som skal få innta det landet som Jeg har lovet deres fedre."

Det er viktig at vi er fylt av den rette ånd! Ikke den negative holdningen som fulgte Israels barn, og som sa: "Det nytter aldri. Vi er som gresshopper i forhold til disse veldige fiendene."

Josva og Kalebs budskap var: "Gud er med oss! Hvis Gud har lovt oss at landet er vårt, så vil vi ta det. Og fienden vil vike for oss og være som en brødbit for oss!"

Men barna, den unge generasjonen, tok til seg næring av den tro og pågangsmot som disse to djerve troskjempene hadde. Så da Josva endelig fikk lede Israels folk inn i landet, var det en samlet menighet, full av tro og begeistring, som gikk rundt Jerikos murer i syv dager. Og murene falt og landet ble deres... (Josva 2:24 og Josva kap. 6)

En annen ånd – troens ånd

“Men min tjener Kaleb – fordi det var en annen ånd i ham, og han trofast fulgte meg, så vil jeg føre ham inn I det landet han har vært i, og hans ætt skal eie det.”(4 Mosebok 14:24)

Det var tydelig at Gud ikke satte pris på den vantrosstemning som spredte seg leiren da folket sa sin mening. Flertallet av folket var stemt for å ikkeprøve å innta landet. Så holdt de et menighetsmøte og foretok en avstemning, og da ble det bestemt at de ikke ville gjøre Guds vilje.

Det er klart at dette var en ulydighetshandling som Gud måtte dømme. Men midt i dette, løfter Kaleb sin røst, og er full av tro og pågangsmot. (4 Mosebok 13:30 og 14:6-9)

Gud likte Kalebs ånd. Over 40 år senere får vi se hvordan Kaleb får oppleve oppfyllelsen av løftet. Og det er meget sterkt å lese om den 85 år gamle Kaleb, og den styrke og tro som fortsatt fylte ham. Han var ikke fornøyd med bare å innta Kana’ans land generelt, som en av mange israelitter. Han ville inn i den arven som Gud spesifikt hadde lovet ham. Vi leser:

“Da trådte Judas barn fram for Josva i Gilgal. Og Kaleb, Jefunnes sønn, kenisitten, sa til ham: Du vet hva Herren sa til Moses, Guds mann, om meg og om deg i Kadesj-Barnea. Jeg var førti år gammel da Moses, Herrens tjener, sendte meg fra Kadesj-Barnea for å utspeide landet. Og jeg kom tilbake til ham med svar etter mitt beste skjønn. Mine brødre, som hadde dratt opp sammen med meg, tok motet fra folket. Men jeg holdt meg trofast til Herren min Gud. Den dagen sverget Moses og sa: Sannelig, det landet som din fot trådte på, skal være din og dine barns arv til evig tid, fordi du trofast holdt deg til Herren, min Gud. Og nå ser du at Herren har gjort med meg som han sa. Han har latt meg leve i førtifem år fra den tid Herren talte disse ordene til Moses - hele den tiden Israel vandret i ørkenen. Og i dag er jeg åttifem år gammel. Ennå er jeg like sterk som jeg var den dagen Moses sendte meg ut. Min styrke er den samme nå som den var den gang, både i strid og til å gå ut og inn. Så gi meg nå denne fjellbygden som Herren talte om den dagen! For du hørte selv den gang at anakittene bor der, og at de har store, befestede byer. Kanskje Herren er med meg, så jeg får drevet dem bort, slik som Herren har sagt. Da velsignet Josva ham, og han ga Kaleb, Jefunnes sønn, Hebron til arv. Slik fikk Kaleb, Jefunnes sønn, kenisitten, Hebron til arv, som det er den dag i dag, fordi han trofast holdt seg til Herren, Israels Gud.”(Josva 14:6-12)

Kaleb hadde en herlig pionèrånd, som ville innta landet. Han hadde erobringstrang og pågangsmot selv i sin høye alder. Det er litt av en 85-åring som taler! Dermed er dette også en kraftig inspirasjon til deg som er av den eldre garde. Guds løfter og Guds kraft er den samme også inn i alderdommen og de grå hår!
Moses

"Ved tro nektet Moses, da han var blitt så stor, å kalles sønn av Faraos datter. Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen." (Hebreerne 11:24-26)

Moses er det neste eksempelet fra dette troskapittelet i Hebreerbrevet, på hvordan Gud kaller, utvelger og utruster. Moses hadde liten tro på seg selv og sine egne talenter, da han møtte Guds kall via den brennende tornebusken. Han beklaget seg over at han var tung i tale. Men Gud fikk tak på livet hans, og forvandlet ham helt. Så da Moses ved avslutningen av sitt liv, skal holde sin avskjedstale, sier han: "Lytt dere himler, og jeg vil tale!"

Da hadde han blitt svært frimodig, og hans begrensninger var blitt sprengt av Guds kall, utrustning, salvelse og muligheter.

Moses er et sterkt forbilde på Jesus

Når vi igjennom Mosebøkene følger Moses som leder, vil vi finne mange kraftige budskap om Guds måte å arbeide på. I forbindelse med utgangen av Egypt, holdt Moses påske for Herren, og profeterte dermed om Jesus og forsoningen. I den forbindelse ser vi også Gud gjøre tegn og under som skaker en hel nasjon, for at Hans plan skal gå i oppfyllelse.

Israelsfolket er en kraftig demonstajon og forbilde på Guds Menighet, og på hvordan Gud utfrir et folk for seg selv ut fra Egypt, som er et bilde på verden. Vi ser hvordan Han ønsker å lede dem over til et land som flyter av melk og honning, og hvor Guds velsignelse regner over dem. Moses blir her et bilde på Jesus, som frelser og utfrir fra undertrykkelse, bånd og lenker. Farao derimot, er et bilde på djevelen, som gjennom sine arbeidsfogder undertrykte folket, holdt de som slaver, og plaget de dag og natt.

Derfor er det et herlig evangelium Moses forkynner, når han kommer med budskapet om befrielse fra Egypts fangenskap.

Samtidig står Moses også som et eksempel på tro og utholdenhet, og på det å velge Guds vei framfor sin egen vei. I tro valgte han heller å lide ondt sammen med Guds folk, enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han gav altså avkall på sin kongeverdighet. Her står han som et forbilde på Kristus, som også gav avkall på sitt eget og tok en tjeners skikkelse.

"...Han som, da Han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for å være et røvet bytte å være Gud lik, men gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, da Han kom i menneskers liknelse. Og da Han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret Han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset." (Filipperne 2:6-8)

Det står videre at om Moses at han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen. Her aner vi at Gud hadde latt Moses få skue inn i noe større, noe dypere. Det antydes nokså sterkt at Gud hadde vist Moses hele frelsesplanen - via Jesus Kristus. Bibelen sier ikke mer om dette, men noe måtte Moses fått vite, i hvert fall.

Dette gav Moses et nytt og videre perspektiv på livet, og han kunne nå leve i lyset av Guds frelsesplan.

Ekte vare eller bare en kopi?

"Ved tro gikk de gjennom Rødehavet som over tørt land. Men da egypterne prøvde på det, druknet de." (Hebreerne 11:29)

Moses fikk oppleve fantastiske under gjennom tro. Et av de sterkeste var den dagen da Rødehavet delte seg foran Israels folk, og de gikk tørrskodde gjennom havet. Det hele var jo egentlig en umulig situasjon. Egypterne presset dem bakfra, og Rødehavet stengte veien foran dem. Men Gud talte til Moses, og han rakte i tro staven sin ut over havet. Da delte vannet seg, og de gikk over som på tørt land! Det er virkelig et kraftig mirakel!

Men det er også viktig å få med seg resten av verset. "Da egypterne prøvde på det, druknet de." Her er forskjellen på om man har åpenbaring eller ikke. Her er forskjellen på tro og eksperimenter. Man kan gjerne prøve å gjøre det samme som andre mennesker har gjort i tro. Men hvis man prøver å gjøre dette, uten å ha den samme troen, vil man mislykkes.

Det finnes mange tragiske eksempler på at kristne har hørt hva andre har gjort i tro, og siden forsøkt å kopiere dette. Ofte har dette endt i tragedie.
Noa

"Ved tro bygde Noa i hellig frykt en ark til frelse for sin husstand, etter at han var blitt varslet av Gud om det som ennå ikke var sett. Ved den fordømte han verden, og ble arving til rettferdigheten av tro." (Hebreerne 11:7)

Noa hadde tro fordi Gud hadde talt til ham. Her har vi det samme igjen: Tro bygger på åpenbaring! Det står at han var blitt varslet av Gud om det som ennå ikke var sett. Og tro er nettopp overbevisning om ting en ikke ser!

Noa var så overbevist om det han ennå ikke kunne se, at han var rede til å handle på det han trodde. Derfor bygde han en ark til frelse for seg og sitt hus. Han gjorde det selv om folk lo av ham og sa at det var tåpelig det han gjorde.

Saken var at Noa hadde tro for å "gå over", mens alle andre "gikk under". Det samme elementet, nemlig vannet, som gjorde at de andre gikk under - det løftet Noa opp, og gjorde at han "gikk over"! Derfor fordømte han verden og ble arving til rettferdigheten av tro.

Gud vil vi skal følge Noas tro. Vi lever også i en verden som ligger i det onde, og som går under. Det står at denne verden, slik den nå er, går sin undergang i møte. Men det herlige er å leve i den slags tro som Noa hadde. Mens de andre går under, så går vi over! Vi skal over i en ny og bedre verden, slik som også Noa fikk flytte over i en ny og bedre verden etter vannflommen.

La meg bare inspirere deg ved å si: Ikke følg den mengden som er på vei til undergang, men lev i den troen som gjør at selv om de andre går under, så har du bestemt deg for å gå over!
Rahab

"Ved tro unngikk skjøgen Rahab å gå til grunne sammen med de vantro, fordi hun tok imot speiderne med fred." (Hebreerne 11:31)

Trosgalleriet i Hebreerne 11 har noen helt spesielle navn. Navn som du i utgangspunktet ikke ville vente å finne der. Vi har jo allerede sett på Sara, som sto i døråpningen og lo av engelens budskap, og like etterpå nektet for at hun hadde ledd. Likevel var hun virkelig en troshelt. Men vi finner flere slike navn. Skjøgen Rahab var absolutt ikke en som lå an til å havne blant disse troens helter.

Når vi leser Jesu ættetavle er det interessant å se at noen få kvinner nevnes blant alle de menn som ramses opp. Selvsagt var det kvinner som fødte alle disse barna, men som regel står bare navnene på mennene i hvert slektsledd. Men vi finner altså unntak. I Matteus 1:5-6 nevnes tre kvinner: Skjøgen Rahab, Rut og Urias' hustru. Det er nettopp fordi de på hver sin måte representerer Guds grenseløse nåde.

Rahab, som i utganspunktet var en skjøge, fikk oppleve at ved tro ble hun forvandlet til en ekte israelitt, som ikke bare fikk del i løftene og landet, men som tilmed ble med i Jesu ættetavle! Dermed blir budskapet om Rahab et budskap om Guds frelsende og undergjørende makt i menneskers liv.

Ruts historie er også virkelig fascinerende, når vi ser hvordan Gud belønner hennes hengivenhet og tro. Hun forlot alt sitt eget, for å følge Naomi og Naomis Gud.

Og Urias' hustru, Batseba, som absolutt ikke skulle vært nevnt i slektstavla når vi tenker på det som egentlig skjedde, står nettopp der som et bevis på hvor fullkommen Guds tilgivelse og gjenopprettelse kan være.

Om vi leser historien om Skjøgen Rahab i detalj, vil vi se at hun skulle henge en skarlagenrød snor ut av vinduet over muren, og hvordan israelittene ville spare hennes hus på grunn av den skarlagenrøde snoren. (Josva 2)

Dette er et profetisk bilde på Forsoningen, om hvordan Jesu røde blod vil redde oss fra dom og ødeleggelse når vi lar Hans vitnesbyrd og blod være over våre hus. Det er det samme som ble symbolisert da Israels barn strøk blodet på sine dørstolper i Egypt, og dødsengelen gikk forbi dem uten å røre dem. Med andre ord: Blodet vil beskytte oss fra ødeleggelse og dom, og gi oss en herlig utfrielse!
Samson

"Og hvorfor taler jeg lenger? Tiden ville ikke strekke til om jeg skulle fortelle om Gideon, Barak, SAMSON, Jefta, David og Samuel og profetene." (Hebreerne 11:32)

Vi kan ikke ta for oss hvert eneste navn i denne listen, men Samson har et svært interessant budskap til oss i dag. Historien om Samson starter med at hans foreldre får englebesøk, og får vite hvordan deres sønn skal bli til frelse og utfrielse for israelittene.

"Det var en mann fra Sora, av danittenes ætt, som hette Manoah. Hans kone var ufruktbar og hadde aldri hatt barn.Og Herrens engel åpenbarte seg for kvinnen og sa til henne: Se, du er ufruktbar og har aldri hatt barn. Men du skal bli med barn og føde en sønn.Så ta deg nå i vare og drikk ikke vin eller sterk drikk og et ikke noe urent!For nå skal du bli med barn og føde en sønn. Det skal ikke komme rakekniv på hans hode, for barnet skal være en Guds nasireer fra mors liv. Han skal begynne å frelse Israel fra filistrenes hånd." (Dommerne 13:2-5)

Israel var plaget av Filisterne, men Guds Ånd kom over Samson, slik at han fikk overnaturlig styrke. Dette gjør at han leder Israels barn til seier over Filisterne. Vi kan lese mer om dette i Dommerne 13 - 15.

Dette er et mektig budskap til oss om hvordan Guds Ånd kan gjøre oss til noe langt mer enn det vi har menneskelige forutsetninger for. Mange har framstilt Samson som en kraftig og muskulløs kjempe, men dette tror jeg ikke stemmer med Bibelen. Vi ser nemlig at den dagen Guds kraft viker fra ham, blir han like svak som alle andre. Dette gir oss grunn til å anta at Samson hadde et utseende og en kroppsbygning som en vanlig mann, ikke noe utenom det vanlige.

Men hemmeligheten til Samsons styrke var Den Hellige Ånds salvelse! Da Guds Ånd kom over ham, kunne han løfte hele byporten og bære den flere mil! (Dommerne 16:3) Ingenting kunne stanse ham. Han kunne rive løver i fillebiter!

Men samtidig er Samsons liv en tragisk skildring. Synd kom inn i Samsons liv og ledet ham på avveier. Han var svak for kvinner, og dette benyttet djevelen seg av, for å føre ham til fall. Dermed får vi historien om Samson og Dalila. En historie som til slutt leder til Samsons død.

Likevel står Samson nevnt blant troens helter. Hvorfor? Jo, fordi han ydmyket seg og fikk ny nåde! Dette er et mektig vitnesbyrd om Guds kraft og vilje til å tilgi, gjenopprette og restaurere. Samson fikk styrken tilbake på slutten av sitt liv, og de han drepte i sin død, var flere enn de han hadde drept i hele sitt liv. Han fikk en verdig avslutning på sin tjeneste, da Guds kraft kom over ham på nytt, og han rev ned avgudstempelet.

"Så samlet filistrenes høvdinger seg for å bære fram et stort slaktoffer for sin gud Dagon og for å holde fest, for de sa: Vår gud har gitt vår fiende Samson i vår hånd.Da folket fikk se ham, priste de sin gud og sa: Vår gud har gitt vår fiende i vår hånd, han som herjet landet vårt og slo så mange av oss i hjel.Mens de nå var glade og vel til mote, sa de: Hent Samson hit for at han kan underholde oss! Så hentet de Samson ut av fangehuset, og han underholdt dem. De stilte ham mellom søylene.Da sa Samson til den gutten som holdt ham i hånden: Slipp meg, la meg få ta i søylene som huset hviler på, og støtte meg til dem!Men huset var fullt av menn og kvinner. Alle filistrenes høvdinger var der. Og på taket var det omkring tre tusen menn og kvinner som så på at Samson underholdt dem.Da ropte Samson til Herren og sa: Herre Herre! Kom meg i hu og styrk meg bare denne ene gangen, min Gud, så jeg kan få hevne meg på filistrene med én hevn for mine to øyne!Så tok Samson tak i de to mellomste søylene som huset hvilte på, og trykte seg inn til dem. Den ene grep han om med sin høyre hånd, og den andre med sine venstre hånd.Og Samson sa: La meg dø sammen med filistrene! Så bøyde han seg fremover av all sin makt. Da falt huset sammen over høvdingene og over alt folket som var der inne. De som han drepte i sin død, var flere enn de han hadde drept i sitt liv." (Dommerne 16:23-30)

Dette bekrefter Guds Ord, som sier om Gud at når det kar han gjord ble mislykket, gjorde Han det om igjen til et annet kar, slik Han ville ha det.

"Dette er det ordet som kom til Jeremia fra Herren:Stå opp og gå ned til pottemakerens hus, der vil jeg la deg høre mine ord.Jeg gikk da ned til pottemakerens hus. Og se, han gjorde sitt arbeid på dreieskiven.Og det karet som han gjorde av leire, ble mislykket i pottemakerens hånd. Da gjorde han det om igjen til et annet kar, slik han ville ha det." (Jeremia 18:1-4)

Gud gir aldri opp noen, selv om ting kan gå galt her i livet. Gud er full av nåde, barmhjertighet og tilgivelse, om vi bare ydmyker oss og vender om til Ham. Da vil Han gjenopprette det ødelagte karet, og gjøre det om igjen til et annet kar. La derfor historien om Samson stå der som et troens budskap om at det fins gjenopprettelse!
Samuel

"Og hvorfor taler jeg lenger? Tiden ville ikke strekke til om jeg skulle fortelle om Gideon, Barak, Samson, Jefta, David, SAMUEL og profetene." (Hebreerne 11:32)

Samuel har en helt spesiell plass i Det Gamle Testamente. Hans mor, Hanna, fikk ham som svar på bønn. Hun gav et trosløfte til Herren, og sa: "Dersom du vil gi meg en sønn, så skal jeg gi ham tilbake til deg." Det står så fint at hun ba om ham for Herrens skyld. Og Gud hørte Hannas bønn, og deretter kom hun og gav gutten tilbake til Herren. Hun sier så vakkert:

"Nå gir jeg ham tilbake til Herren for hele hans levetid. Det var for Herrens skyld jeg ba om ham." (1 Samuel 1:28)

Da gutten Samuel vokste opp, hos presten Eli, begynte Gud å tale til ham allerede mens han var en ung gutt. Dette var i en tid da det var dårlig med syner og åpenbaringer, og Guds Ord var dyrt i de dager. (1 Samuel 3:1)

Men Samuel brøt denne barrieren, og ble et redskap for Gud fra barnsben av. Det er viktig at vi forstår hvor verdifullt det er med mennesker som vokser opp hos Herren, og som blir der hele livet.

Ofte har vi gitt god plass til de som har et dramatisk vitnesbyrd om hvordan de har blitt løst fra et liv i store synder, alkohol, narkotika og kriminalitet. Og det er selvsagt herlig at Gud frelser det som mennesker ser på som et "håpløst tilfelle".

Men det er enda sterkere når mennesker kan følge i Samuels fotspor, og vokse opp hos Herren og høre Hans røst allerede som barn. Det er det sterkeste vitnesbyrdet!

Når vi leser om Jesus og døperen Johannes, finner vi det samme vitnesbyrdet: De vokste opp i visdom og i yndest hos Gud allerede fra barnsben av. Guds Ånd var over dem helt fra mors liv av.

La det bli stående som den sterkeste måten å leve på!
Sara

"Ved tro fikk også Sara kraft til å bli mor for en ætt, og det til tross for sin høye alder. For hun aktet Ham trofast som hadde gitt løftet. Derfor kom det også fra èn - og det en utlevd - en slekt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden ved havets bredd, som ikke kan telles." (Hebreerne 11:11-12)

Det er både overraskende og virkelig oppmuntrende at også Sara er med i denne listen over troshelter. Hun lo jo av hele budskapet, da Guds engel først kom og fortalte at hun neste år ved samme tid skulle ha en sønn! Hun lo for seg selv i teltet, og engelen hørte henne og sa: "Hvorfor ler Sara?" (1 Mosebok 18:10-15)

Her ser vi at Sara tilmed nektet for at hun lo! Likevel får hun altså dette troens vitnesbyrd. Hun holdes fram som en som trodde løftet. Det står tilmed at hun aktet Ham trofast som hadde gitt løftet. Hvordan kan dette henge sammen?

Jeg tror forklaringen er enkel: Da Guds budskap kom til Sara, virket det hele utrolig og fjernt for henne. Så hennes spontane reaksjon var at hun lo av det hele. Rent menneskelig sett kan vi vel tilføye: "Hvem ville ikke ha ledd av noe slikt?"

"Men Guds Ord er levende og virkekraftig, og trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og ben, og dømmer hjertets innerste tanker og råd."(Hebreerne 4:12)

Derfor ble ikke Sara kvitt Guds Ord. Hun kunne ikke skyve budskapet fra seg! Etter noen dager og uker var det ikke så merkelig allikevel. Hun hadde sluttet å le av det, og begynte å åpne seg for tanken at det kunne være sant likevel. Abraham trodde jo på det! Og i løpet av maksimum tre måneder var budskapet blitt forandret, fra noe hun lo av, til noe hun var overbevist om av hele sitt hjerte. Etter tre måneder jublet hennes hjerte og sa: "Til neste år, ved denne tid, skal jeg ha en sønn!"

Det tar nemlig ni måneder å bære fram et barn, og det gikk et år fra engelen kom med budskapet til Isak ble født. Dermed var "perioden da latteren ble forvandlet til levende tro" maksimum tre måneder.

Dette illustrerer hvordan Guds Ord fungerer. Guds Ord kommer først til vårt sinn og våre tanker når vi hører det forkynt. I første omgang kan det hende vi til og med ler av det eller avviser det. Men så blir vi minnet på det, og det biter seg gradvis fast. Om vi da grunner videre på Guds Ord, og lar det synke inn, vil vi gi Guds Ord rett, og det vil skape tro i vårt hjerte...