“Ved tro ble Enok bortrykket, så han ikke skulle se døden. Han ble ikke funnet, for Gud hadde bortrykket ham. For før han ble bortrykket, fikk han det vitnesbyrd at Gud hadde behag i ham. Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at Han er til, og at Han lønner den som søker Ham.” (Hebreerne 11:5-6)
Enok har et meget sterkt vitnesbyrd! Han hadde en tro som behaget Gud. Om du leser 1 Mosebok 5:22-24 vil du se at Enok vandret med Gud. Vers 24 sier “Og Enok vandret med Gud, så ble han borte, for Gud tok ham til seg.”
Dette er en vakker beskrivelse av det liv som Enok levde. Han vandret med Gud. Han levde så nær Gud at det var en daglig vandrig med Ham. Han hadde Gud som sin venn og samtalepartner. Gud hadde kommet og besøkt Enok daglig, for å vandre med ham og samtale med ham.
Se for deg at Gud, som Enoks venn, en dag kommer og sier: “Nå har jeg kommet og besøkt deg og vært hos deg daglig i alle disse årene. Nå er det på tide du kommer opp og ser hvordan Jeg har det.” Vennskapet mellom Enok og Gud må omtrent ha vært på et slikt plan.
Her er fortsettelsen på eksempelet som Abel startet med. Abel viste oss det førstefødte lammet og blodet – altså Forsoningen. Enok viser oss mer – at det er en daglig vandring med Gud, og ikke en engangsopplevelse. Enok levde med Gud 365 dager i året. Og han ble forresten 365 år!
Men så kommer det forunderlige, nemlig at Enok vandret med Gud og så ble han borte, fordi Gud tok ham til seg. Vi leste i Hebreerne 11:5 at Enok ble bortrykket ved tro. Med andre ord så hadde Enok tro for nettopp dette! Han trodde at han skulle bli bortrykket! Tydeligvis hadde han søkt Gud for nettopp dette, og forventet at Gud skulle lønne den som søker Ham.
Dette var ekstraordinært! Folk flest lever jo sitt liv på jorden og avslutter det på vanlig måte. Det er menneskets lodd å engang dø, sier Guds Ord. Men Enok hadde tro for det ekstraordinære – det overnaturlige!
Dette blir for oss en inspirasjon til å ikke nødvendigvis leve etter den standard som folk flest lever etter. Vi kan sette oss høye mål, og forvente noe ekstraordinært. Enok forventet noe ekstraordinært, og han fikk det – fordi han også hadde tro for det.
Derfor ønsker jeg ikke for min del å leve et ordinært liv, som forsvinner i den grå mengden. Jeg ønsker ikke å bare leve fra dag til dag. Jeg ønsker å følge en høyere plan – et høyere kall. Gud har kalt oss til å stikke oss ut fra mengden, og være ekstraordinære.
La Enoks eksempel inspirere vår tro. For Enok var ekstraordinær!