Utskrift
Kategori: Undervisning
Treff: 4704

"Ved tro falt Jerikos murer, da israelittene hadde gått omkring dem i sju dager." (Hebreerne 11:30)

 

Frukten av et liv i tro og frukten av et liv i vantro

Det var Guds plan og hensikt å ta Israels folk gjennom ørkenen og inn i det lovende land. Men på grunn av ulydighet og vantro, ble dette noe helt annet enn en festreise! Israels menighet trodde ikke på det budskap som Josva og Kaleb kom med. Folket valgte heller å lytte til vantrosforkynnelsen som kom fra de andre 10 speiderne. 

Konsekvensen av dette ble at en hel generasjon måtte dø der ute i ørkenen! Gud lønnet folkets vantro ved å la de gå 40 år i ørkenen, så hele det vantro slektsleddet kunne dø ut.

Men etter 40 år, fikk Josva og Kaleb lov til å føre den neste generasjonen inn i det lovede land. Dette kan vi lese om i 4 Mosebok, kapittel 13 og 14. Dette er er alvorlig budskap, og vi ser hvor stor forskjell det er på tro og vantro. De to som levde i tro under hele ørkenvandringen, var Josva og Kaleb. Bibelen holder dem fram som et strålende eksempel på hva pågangsmot og pionèrånd kan utrette.

Hele folket var så full av vantro og negativ tankegang at de ville steine Josva og Kaleb, da de forkynte at det var bare å innta landet og at fienden bare var som en brødbit for dem! Derfor ble Moses leder for en ørkenmenighet, som levde et liv på defensiven, selv om vi også leser at Gud var med dem, velsignet dem og holdt dem oppe.

Men det var da Josva tok over lederskapet at folket kunne innta det landet som Gud hadde lovt dem. Gud satte så stor pris på den ånd som var i Josva og Kaleb, at Han sa: "De to er de eneste som skal få innta min arv, og som skal få innta det landet som Jeg har lovet deres fedre."

Det er viktig at vi er fylt av den rette ånd! Ikke den negative holdningen som fulgte Israels barn, og som sa: "Det nytter aldri. Vi er som gresshopper i forhold til disse veldige fiendene."

Josva og Kalebs budskap var: "Gud er med oss! Hvis Gud har lovt oss at landet er vårt, så vil vi ta det. Og fienden vil vike for oss og være som en brødbit for oss!" 

Men barna, den unge generasjonen, tok til seg næring av den tro og pågangsmot som disse to djerve troskjempene hadde. Så da Josva endelig fikk lede Israels folk inn i landet, var det en samlet menighet, full av tro og begeistring, som gikk rundt Jerikos murer i syv dager. Og murene falt og landet ble deres... (Josva 2:24 og Josva kap. 6)

 

En annen ånd – troens ånd

“Men min tjener Kaleb – fordi det var en annen ånd i ham, og han trofast fulgte meg, så vil jeg føre ham inn I det landet han har vært i, og hans ætt skal eie det.” (4 Mosebok 14:24)

Det var tydelig at Gud ikke satte pris på den vantrosstemning som spredte seg leiren da folket sa sin mening. Flertallet av folket var stemt for å ikke prøve å innta landet. Så holdt de et menighetsmøte og foretok en avstemning, og da ble det bestemt at de ikke ville gjøre Guds vilje.

Det er klart at dette var en ulydighetshandling som Gud måtte dømme. Men midt i dette, løfter Kaleb sin røst, og er full av tro og pågangsmot. (4 Mosebok 13:30 og 14:6-9)

Gud likte Kalebs ånd. Over 40 år senere får vi se hvordan Kaleb får oppleve oppfyllelsen av løftet. Og det er meget sterkt å lese om den 85 år gamle Kaleb, og den styrke og tro som fortsatt fylte ham. Han var ikke fornøyd med bare å innta Kana’ans land generelt, som en av mange israelitter. Han ville inn i den arven som Gud spesifikt hadde lovet ham. Vi leser:

“Da trådte Judas barn fram for Josva i Gilgal. Og Kaleb, Jefunnes sønn, kenisitten, sa til ham: Du vet hva Herren sa til Moses, Guds mann, om meg og om deg i Kadesj-Barnea. Jeg var førti år gammel da Moses, Herrens tjener, sendte meg fra Kadesj-Barnea for å utspeide landet. Og jeg kom tilbake til ham med svar etter mitt beste skjønn. Mine brødre, som hadde dratt opp sammen med meg, tok motet fra folket. Men jeg holdt meg trofast til Herren min Gud. Den dagen sverget Moses og sa: Sannelig, det landet som din fot trådte på, skal være din og dine barns arv til evig tid, fordi du trofast holdt deg til Herren, min Gud. Og nå ser du at Herren har gjort med meg som han sa. Han har latt meg leve i førtifem år fra den tid Herren talte disse ordene til Moses - hele den tiden Israel vandret i ørkenen. Og i dag er jeg åttifem år gammel. Ennå er jeg like sterk som jeg var den dagen Moses sendte meg ut. Min styrke er den samme nå som den var den gang, både i strid og til å gå ut og inn. Så gi meg nå denne fjellbygden som Herren talte om den dagen! For du hørte selv den gang at anakittene bor der, og at de har store, befestede byer. Kanskje Herren er med meg, så jeg får drevet dem bort, slik som Herren har sagt. Da velsignet Josva ham, og han ga Kaleb, Jefunnes sønn, Hebron til arv. Slik fikk Kaleb, Jefunnes sønn, kenisitten, Hebron til arv, som det er den dag i dag, fordi han trofast holdt seg til Herren, Israels Gud.” (Josva 14:6-12)

Kaleb hadde en herlig pionèrånd, som ville innta landet. Han hadde erobringstrang og pågangsmot selv i sin høye alder. Det er litt av en 85-åring som taler! Dermed er dette også en kraftig inspirasjon til deg som er av den eldre garde. Guds løfter og Guds kraft er den samme også inn i alderdommen og de grå hår!