"En profet likesom meg"

Av Stefanus' tale finner vi at Moses ble sendt av Gud som en frelser til lsraels undertrykte barn (Apg 7,25; 34), og slik er han et forbillede på Kristus både i sin forkastelse og siden som folkets anerkjente leder.

Mens Josef ble hatet av sine brødre, ble Moses misforstått av sine landsmenn. "Han tenkte da at hans brødre skulle forstå at Gud ville gi dem frelse ved hans hånd, men de forsto det ikke.", men det gikk som med Herren selv: "Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham" (Joh l,11). De sa til Moses: "Hvem har satt deg til høvding og dommer over oss" (Apg 7,27). Dette er nesten de samme ord som blev brukt av vår Herre Jesus, da noen kom og sa: "Mester, si til min bror at han skal skifte arven med meg!". Men han sa til ham: "Menneske! hvem har satt meg til dommer og skifter mellom dere?" (Luk 12,13-14)

Det er mulig at Herren her sammenlignet seg med Moses. Hvis hans brødre virkelig hadde forstått ham, ville han virkelig blitt deres konge og dommer, men de forkastet ham. Og hvis han hadde samtykket i å bli deres skifter, ville han blitt behandlet som Moses.

Men vi leser i Ap. gj. 7,35: "Denne Moses, som de fornektet da de sa: Hvem har satt deg til høvding og dommer? - ham sendte Gud både som høvding og redningsmann ved den engelens hånd som viste seg for ham i tornebusken.", og Peter forkynte på Pinsedagen (Ap. gj. 2,36): "Så skal da hele Israels folk vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet.". Og til tross for at Israel ennå ikke har anerkjent ham, skal de en gang i fremtiden hilse ham med denne hyllest: "Velsignet være han som kommer i Herrens navn!" (Matt 23,39)

Josef var blitt tatt fra sitt hjem og sin fars kjærlighet til ensomhet, slaveri og fengsel, men den kjærlighet han fikk erfare av sin far var fattig i forhold til den som Herren taler om i Joh 17 når han sier: "Fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt".

Moses gav avkall på fornøyelsene og rikdommene ved Faraos hoff og sin høye stilling der, men hva var alt dette i forhold til den herlighet som Herren sikter til når han sier: "Den herlighet jeg hadde hos deg før verden var til" (Joh 17,5)? Denne herlighet la han til side da han han gav seg selv og kom til oss i en tjeners skikkelse. "For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik, for at dere ved hans fattigdom skulle bli rike." (2. Kor 8,9)

Faraos dattersønn hadde en høy verdighet ved Egyptens hoff, men hvor meget høyere må ikke hans ha vært, som av Gud blir kalt "den mann som er min neste" (Sak 13,7), og som til og med i sin fornedrelse her nede hadde en slik makt at hans Fader straks på hans bønn ville ha sendt ham "mer enn tolv legioner engler" (Matt 26,53)!

På den tid som de var fremmede for sine brødre, tok både Josef og Moses seg en brud fra et fremmed folk. Asenat, Josefs hustru, og Sippora,
Moses' hustru, er derfor forbilder på
Kristi menighet i denne tidsalder, mens Israel ennå ikke kjenner sin Forløser.

Vi ser også at Josefs og Moses' hjerter er fulle av kjærlighet til sine egne brødre også under skilsmissens tid. Man blir rørt til tårer over Josef's ømhet og kjærlighet til sine brødre, og vi finner at Moses kalte sin sønn Gersjom, for - sa han - jeg er blitt en gjest i et fremmed land (2. Mos 2,22). Han hadde ikke glemt sine brødre som trellet ved teglovnene.

Hele beretningen om Moses er full av forbilledlig undervisning. Han var full av visdom og "mektig i ord og gjerninger" (Apg 7,22); han var "meget ydmyk mann, mer enn alle mennesker på jorden" (4. Mos 12,3), helt til den tid da den mann kom som kunde si: "jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet." (Matt 11,29). Han utførte undergjerninger, som man med rette kunne si "Dette er Guds finger" (2. Mos 8,19), på samme måte også med Jesus (Luk. 11,20). Og det kunne sies om Moses så vel som om Herren: "Hva er dette for en, siden både vinden og sjøen adlyder ham?" (Matt 8,27). Men i begge disse tilfellene var Moses bare Guds menneskelige redskap, mens den Herre Jesus la sin egen guddommelige makt for dagen.

"Men det sto ikke mer fram noen profet i Israel som Moses, han som Herren kjente ansikt til ansikt" (5. Mos 34,10), "på ham skal dere høre - " (5. Mos 18,15). Gud sier også om Jesus Kristus: "Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!" (Luk 9,35).

I Salme 99,6 kalles Moses prest, og vi vet at han var "konge i Jesurun" (5. Mos 33,5), mens han også var hyrde, dommer og leder for folket, men det er fremfor alt som forbeder han er et slikt slående forbilde på Jesus. Når Gud truet med å ødelegge det frafalne Israel, trådte Moses, "den mann som han hadde utvalgt", frem som formidler for hans åsyn for å be, så folket ikke skulle bli fordervet (Salme 106,23). Da striden pågikk mellom Israel og Amalek i Refidim (2. Mos 17), gikk Moses opp på høyden for å kjempe for sitt folk i forbønnens tjeneste. "Da gikk det slik at så lenge Moses holdt sin hånd løftet, hadde Israel overtaket, men når han lot hånden synke, da fikk Amalek overtaket." (2. Mos 17,11). Han sier i 5. Mos 5,5: "Jeg sto den gang mellom Herren og dere for å kunngjøre dere Herrens ord". Og når vanskeligheten kom på, la han deres sak frem for Herren. I disse ting er han et tydelig forbilde på den ene "mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus" (1. Tim. 2,5), "Talsmann hos Faderen" (l. Joh 2,l), vår dyrebare frelser, "han alltid lever for å gå i forbønn for dem (oss)" (Heb 7,25). Kristus gikk virkelig "i bresjen" for oss, han stilte seg sannelig i gapet for vår frelse da "han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger." (Jes 53,5). Når hans folk angripes av fiendene, i det de blir fristet til synd, så ber han for dem, at deres tro ikke skal svikte, som han gjorde for Peter (Luk. 22,32). Han er selv Ordet, og vi har i Joh 17 et eksempel på den måte han legger frem vår sak for Gud på.

Vi gir så til slutt en oversiktlig sammenligning av de viktigste likheter og kontraster mellom Moses og Kristus hentet fra Scofield Reference Bible:

Moses er et forbilde på Jesus som forløseren (Jes 61,1; Luk 4,18; 2. Kor 1,10; 1. Tess 1,10), særskilt i følgende punkter:

1. En som Gud utvalgte til forløser (2. Mos 3,7-10; Apg 7,25; Joh 3,16)

2. Forkastet av Israel vender han seg til hedningene (2. Mos 2,11-15; Apg 7,25; 18,5-6; 28,17-28)

3. Mens han er forkastet av Israel, vinner han seg en brud blandt hedningene (2. Mos 2,16-21; Matt 12,14-21; 2. Kors 11,2; Ef 5,30-32)

4. Siden åpenbarer han seg enda en gang for Israel som forløser og nå blir han mottatt (2. Mos 4,29-31; Rom 11,24-26; Apg 15,14-17)

5. Angående oppgaven svarer Moses til Kristus i følgende gjerninger:

            a) Som profet (Apg 3,22-23)

            b) Som forsvarer (2. Mos 32,31-35; 1. Joh 2,1f)

            c) Som forbeder (2. Mos 17,1-6; Heb 7,25)

            d) Som fører eller konge (5. Mos 33,4-5; Jes 55,4; Heb 2,10)

Men i sitt forhold til Guds hus stilles Moses opp som en motsetning til Kristus. Moses var tro som tjener i hele Guds hus, mens Kristus var tro som sønn i det hus han ble satt over (Heb 3,5f).

Så langt "Scofield Reference Bible".

Den viktigste forskjell mellom Moses og Kristus er den at den førstnevnte er lovens representant, men Kristus er en nådens representant, den Frelser og Forsoner som Moses vitner om i sine skrifter (Joh 5,46-47).