Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Ingen kan se Guds rike hvis han ikke blir født på ny.» Joh 3,3

Et blogginlegg av en svensk 30 åring gir oss en oppmuntring i hverdagen.

"Dere som har fulgt min blogg en stund, minnes kanskje da jeg skrev dette innlegget om min depressjon. Ja, jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, men ikke lenge etter at jeg skrev dette innlegget så ble jeg en kristen.
- Jeg kan ikke helt eksakt forklare åssen det hele gikk til. Jeg var trett, sliten og uten håp. jeg kjente meg glemt og utbrent. Jeg var redd for alt og det kjentes som at denne verden holdt på å rasa over meg og sluka meg helt og holden. I hele mitt liv har jeg kjent at jeg hadde en gnist inni meg, som ledet meg framover selv i vanskelige tider, men i denne situasjonen kunne jeg ikke kjenne denne gnisten lengre i meg. Selv om jeg på mange måter klarte noen saker bedre enn jeg hadde gjort tidligere, så kjentes likevel alt så meningsløst.

Og noen ganger ble det så ille, at jeg ba. Jeg hadde lest en plass at "there is power in the name of Jesus",så da tenkte jeg "ja,ja kan jeg prøve sentralin, så kan jeg vel prøve dette her også". Jeg ba jeg høyt for meg sjøl omtrent som dette: "Jesus ta bort det onde og Jesus nå legger jeg meg sjøl i dine hender, jeg greier ikke mer sjøl."
- Jeg syntes for meg selv at det hele kjentes helt uvirkelig, men allikevel så gjorde jeg det.  Den kvelden la jeg meg slik som jeg vanligvis gjorde, men våknet til en helt ny annerledes dag. Det er vanskelig å beskrive, men jeg hadde  blitt forandret i mitt innerste og alt var blitt nytt. I begynnelsen var jeg veldig redd , for jeg er ikke den "kristne typen" ( hva det nå er for type?). Men plutselig ville gå til kirken. Jeg leste i Bibelen. Jeg ville så gjerne snakke med andre som hadde det på samme vis som meg. Jeg ville forstå det som hadde hendt meg og jeg kjente et desperat behov for å dele dette med noen. Derfor gikk jeg til kirken og koset meg og leste i bibelen og da ble helt varm i mitt hjerte. Likevel har jeg vært usikker, ikke  i troen, nei, den er det fineste som har hendt meg og jeg vil aldri være den foruten igjen. Nei, jeg har vært usikker på hvordan jeg skal oppføre meg som troende. Troen kom så brått på meg og jeg hadde ikke tilpasset den. Hvordan ville mine venner reagere? Og skulle jeg for eksempel kunne be bordbønnen uten at min familie skulle sitte der å lide av forvirring og ubehag? Jeg har tenkt en hel del omkring dette . Går det an å være en kristen anonymt uten å si noe om det. For i hele mitt liv hadde jeg sett på de kristne som noen "tullinger", som la altfor stor vekt på en bok. Tidlig forstod jeg at nå kunne også jeg bli tatt for å være en av de "tullingene". Dette har jeg fundert lenge på om det var ok for meg, for jeg bryr meg ganske mye om hva andre synes om meg. Men til slutt kom jeg til at det var best å holde troen for meg selv.  Jeg tuller bare.
- For å oppsummere, så greier jeg mye, mye mer nå, og kanskje det viktigeste av alt, jeg kjenner håp. Men tar jeg ikke for gitt, jeg tar det dag for dag, et øyeblikk med gangen.Det er ikke slik med meg at jeg nå går omkring i kunstig eufori og en lyrisk tilstand, nei, slik er definitivt ikke. Noen ting ble øyeblikkelig forandret i meg, for eksempel : lysten til å leve (nå vil jeg aldri dø hehe), men andre ting vil nok ta lengre tid, ja, ganske lengre tid.
Redselen, uroen og problemene synes fortfarende å være der, men de greier aldri å velte om hele min verden lengre. Mitt hus er ikke lenger bygget på sand." (fritt omsett fra svensk til norsk).

Jeg tror det finnes mange slik tanker og opplevelser av mennesker der "ute", som er i lignende opplevelser.

Jeg sier i Matt 11,28 : "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile."