«For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker.» Rom 1,16

Evangeliet er det glade budskapet fra Herren. Paulus sier i dagens drypp at det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker.

Vi vet at Jesus kom først til sitt eget folk, jødene. Han virket ute i felten blant folket i ca 3,5 år. Han forkynte ikke Guds ord utenfor Israels grenser.
Han sa til sitt folk:

"Jeg er kommet i min Fars navn, og dere tar ikke imot meg. Men om en annen kommer i sitt eget navn, så tar dere imot ham. Hvordan kan dere tro, dere som gjerne vil ha ære av hverandre og ikke søker ære hos den eneste Gud? Tro ikke at jeg vil anklage dere hos Faderen. Den som anklager dere, er Moses, han som dere setter deres håp til. Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er om meg han har skrevet. Hvis dere ikke tror hans skrifter, hvordan kan dere da tro mine ord?" Joh 5,43-47.

I hele det gamle testamentet bestod Guds menighet av jøder, det var Moses som førte hele Israel menighet ut av Egypt. Dette hadde han aldri greitt alene, nei, det var etter Herrens ordre han gikk ut. Egyptens farao satte etter dem, da han angret på at han ga isralittene lov til å dra ut i ørkenen. Slaget synes tapt for Moses og hans folk, da de møtte havet og faraos folk lå like bak dem. Moses måtte igjen stole på Gud, og han rakte ut sin stav mot havet og havet delte seg i to, slik at jødefolket kunne gå tørrskodd over havet. Flokken var stor av folk og fe, men alle kom velberget over til den andre siden av havet. Egypterne la seg på hjul med hestene sine etter Moses og hans folk, men da den siste jøden var kommet seg på tørt land, rullet havet seg tilbake og alle egypterne druknet.

Omsider kom isralittene seg videre på sin vandring i ørkenen, Gud hadde tiltenkt dem et land som han hadde lovet Abrahams ætt. Men jødene gikk imot Herrens bud og vilje og da besluttet Gud og sa at de aldri skulle få komme inn i landet. Bare etterslekten av folket skulle få komme, dessuten Josva og Kaleb som trodde Herrens ord. I hele 40 år vandret jødefolket omkring i ørkenen, da var den generasjonen med Moses døde. Så gikk Josva med sitt folk og inntok landet.
Guds veier er uransakelig, vi kan ikke alltid fatte og forstå Guds storhet. Jødenes historie har alltid vært en kamp mellom godt og vondt. Gud straffet dem når de syndet og tilba andre guder, men så i nåde til dem, da folket angret seg og søkte Herren igjen. Det lovet bot og bedring, som en sier. Men snart så var lovnaden til Gud glemt og ut i synden bar det for dem.

Så kom tiden da Guds sønn skulle fødes til jorden av en jødisk kvinne, og hun fødte en sønn og kalte ham Jesus. Evangeliet ble forkynt for hele Israel, men folket fikk Jesus korsfestet for blasfemi. Han spottet Gud, sa "kirkelederne", og fikk folket med seg. Døden på korset ble redningen for menneskeheten, for Jesus tok all vår synd på seg, slik at vi kunne gå fri "døden" som Adam og Eva hadde vært skyld i. Jødene fikk frelsetilbudet først og så fikk vi "grekere" det,dvs hedninger av ikke jødisk ætt. Så derfor har
vi nå kommet i samme "livbåt" alle sammen om vi vil være hans mannskap. For å få "hyre" på denne båten stiller evangeliet følgende
vilkår:

"Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn." Joh 1,12