«Jesus sa da til de tolv: Vil også dere gå bort?» Joh 6,67

Hver dag er der mennesker som møter Jesus i sitt liv. Mange av dem som hører Guds ord tar imot Jesu frelse og ber Jesus om å komme, ja, flytte inn i deres hjerte. Det kalles å bli «født på ny».

Om en følger en ungdom oppover livsveien fra vedkommende tok imot Jesus som sin frelser og til alderdommen kommer, hva opplever en da ?  Jo, «dagens drypp» - Mange som begynte på veien med Jesus er i dag gått bort fra ham.  Hvilken grunn ligger bak? Summa summarum, alt i alt,  så fikk de denne verden for kjær. Jesus ble ikke det helt store for dem, tatt i betraktning alle de tilbud som et liv uten Jesus ga dem.

Husker fra min egen tid på skolebenken. Spesielt en skole var drevet av en kristen organisasjon og det var opptaksprøve for å komme inn på den om høsten.  De som kom igjennom «nåløye» var som oftes ungdommer fra kristne hjem. Hvert skoleår opprettet de kristne elevene et skolelag, som hadde møtekvelder med sang og vitnesbyrd om frelseren Jesus. Jeg bekjente meg ikke som kristen og da ble jeg ofte bedt med av en god skolekamerat som gikk i skolelaget. Men hver gang takket jeg nei. Skoletiden gikk og snart var vi utdannet faglig så langt i livet. 

Senere ble jeg selv en kristen og da jeg så en gang traff på min gode skolekamerat, tenkte jeg å vitne for ham om min omvendelse til Jesus. Min skolekamerat hadde gått på flere videregående skoler og var nå utdannet som lærer og hadde fått seg fast jobb. Da jeg møtte ham i hans hjem kjente jeg en kulde innvendig. Hva var dette for noe? Ivrig som jeg var så kom samtalen snart inn på Jesus og at jeg nå var en kristen , slik som skolekameraten hadde håpet på skulle skje under hele vår skoletid. Men uttalelsen jeg da fikk fra min venn, sitter enda fast i mitt minne.

«Nei, jeg er ikke en kristen lenger, det ble slutt da jeg begynte på lærerhøyskolen.  Jeg var bare en kristen fordi min bestefar, som var en kristen, betalte skolepengene m.v. om jeg gikk på den skolen og da ville jeg ikke skuffe ham, jeg måtte jo være en kristen. Senere var den tiden  over og jeg greidde meg selv økonomisk, da sa jeg nei til kristenlivet og Jesus.»

Det ble en snarvisitt i hjemmet hans, følte at han var en Judas, som hadde «trodd på Jesus» fordi det ga ham penger. Går det an! Tenkte jeg. Senere er jeg kommet til at han kjente bare Jesus etter bokstaven, ikke etter Ånden. Han manglet et liv i Ånden. Hvor lett er det ikke å begynne i tro, men ender i vantro. Vi har mange humanister som har vært brennende kristne i ungdommens dager, men som «brente» seg ut og fikk verdens visdom som sin venn.  Disippelen Simon Peter svarte ham: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord,» Ord å huske på i denne tid.

«For Demas forlot meg, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden, og reiste til Tessalonika…. 2 Tim 4,10