Følgende artikkel er gjengitt med tillatelse av min tidligere pastor Ulf Magne Løvdahl. Han er nå pastor i Trondheim Baptistmenighet og samtidig også i Oppdal Baptistmenighet. Ulf Magne Løvdahl er en svært grundig og bibeltro forkynner og forfatter. En apologet i den tid vi lever i. Blir du inspirert av det han skriver, gå inn på www.frihet.no...
Hva er Bibelen?
Bibelen er en fantastisk bok som inneholder både sanger, undervisning, historie flott poesi og profetier. Alt dette er nedskrevet i en periode på flere tusen år. Her finner vi beskrevet hvordan mennesket ble til, hvordan vi skal leve for å få et godt liv her på jorden og hvordan vi skal få en evighet sammen med vår Herre og Skaper i Hans himmel. Men Bibelen er en ærlig bok. Det er ingen glorifisering av Herrens store menn og kvinner. Både deres og våre svakheter blir avdekket. Bibelen åpenbarer for oss, på en ærlig og direkte måte, hva som venter oss dersom vi ikke tar imot Han som er bokens hovedperson - Jesus Kristus.
Det finnes ikke noen annen litteratur som kan måle seg med Bibelen. Ingen annen bok har erobret verden som den. I dag, over 1900 år etter at det siste ordet ble nedskrevet, er fortsatt Bibelen den boken som blir mest solgt og mest lest i verden. Mange mennesker har opplevd at deres liv har blitt forandret etter at de begynte å lese i boken som også har fått betegnelsen «Guds ord.»
Bibelen har et livsforvandlende budskap. Det fortelles fra det tidligere Sovjet-Unionen at mennesker opplevde denne livsforvandlende kraft selv når de leste kommunistenes anti-kristne propaganda. Den «feilen» kommunistene hadde gjort, var å sitere vers og avsnitt fra Bibelen. Disse versene grep tak i mennesker på en slik måte at de måtte gi sine liv til Jesus Kristus og bli frelst. Det er kraft i Guds ord. Hvorfor er det slik?
Det som gjør Bibelen så spesiell er at den ikke har et menneskelig opphav. All annen litteratur er skrevet av mennesker. De skrev ned sine tanker og opplevelser. Bibelen derimot er Guds ord til oss. Det er Gud som er opphavet, ikke menneskers tanker. Hvordan Gud formidlet dette slik at det ble nedskrevet, skal vi se på senere. Vi skal også se på hvordan han holder sin hånd over Bibelen og beskytter den mot mennesker som ønsker å forandre, legge noe til eller trekke noe fra det budskapet Gud har gitt oss.
Skal du lære Gud å kjenne er Bibelen helt uunnværlig. Gud åpenbarer seg selv gjennom Ordet. Dersom vi avskriver deler av Bibelen, så avskriver vi også deler av Gud og det blir en annen gud enn den sanne, evige, fullkomne og allmektige, himmelens og jordens skaper. Bibelen presenterer oss for Gud. Fra første til siste side bærer boken preg av sitt opphav. Det er derfor denne boken har grepet tak i så mange mennesker gjennom alle tider, og ikke blitt gammel eller avlegs. Gud er nemlig i går og i dag den samme, ja til evig tid (jfr Hebr 13:8).
Hvordan ble Bibelen til ?
Bibelen har blitt til gjennom en veldig lang periode. Det er litt uenighet omkring hvor lang denne perioden var, men at det er over flere tusen år er det stor enighet om. Bibelen selv gir oss viktig informasjon om hvem som skrev ned teksten første gang. Nedenfor ser du hva Bibelen sier om dette:
- Deler av Bibelen er skrevet av Gud selv, som f.eks. 2. Mos 24:12, 34:1, 5.Mos 5:22
- Deler av Bibelen er skrevet på diktat av Gud, dvs. direkte avskrift av det Gud har sagt, som f.eks. 2. Mos 24:4, + ord/taler av Jesus i Det Nye Testamentet.
- Deler av Bibelen er skrevet av profeter som fikk sitt budskap direkte fra Gud, som f.eks. Esekiel som skriver i jeg-form.
- Deler av Bibelen er skrevet av sekretærer som skrev direkte av det budskap profetene fikk av Gud, som f.eks Baruk, Jer 36:4.
- Deler av Bibelen er skrevet av mennesker i takknemlighet for at Gud rørte ved deres liv, som f.eks. mange av salmene. Dette gjorde de selvfølgelig drevet av Gud.
- Deler av Bibelen er skrevet av mennesker, inspirert av Gud, for å beskrive Guds gjerninger i historien, som f.eks mange salmer og de historiske bøker.
Bibelens bøker er nedskrevet uavhengig av hverandre og ble senere samlet til en bok. At forskjellige avsnitt i Bibelen har noe forskjellig bakgrunn, betyr ikke at noen av disse er mindre guddommelige enn andre. For her må vi være klar over Den Hellige Ånds innflytelse og styring når disse skrifter ble samlet til en bok. Bibelen selv uttrykker klart at hele Skriften er innblest av Gud! Gud har både villet åpenbare sin natur for menneskene og samtidig få fram vitnesbyrdet om hva Han gjør med enkeltpersoner og med historien generelt.
Samlingsprosessen
Det Gamle Testamente (GT) er sammensatt av 39 bøker som er skrevet over en lang tidsperiode, minimum et par tusen år. Hvordan disse bøkene ble samlet til en bok er det en viss usikkerhet omkring. Det som er tilfelle er at man tidlig hadde mindre boksamlinger, som f.eks. Loven, Profetene og Salmene. Jødene delte GT opp i tre deler:
- Loven, som består av de fem mosebøkene
- Profetene, som i tillegg til profetbøkene også inneholdt Josva, Dommerboken, Samuelsbøkene og Kongebøkene.
- Skriftene, som omfattet resten.
På Jesu tid var det disse 39 skriftene som var anerkjent som Skriften med stor S, selv om det også eksisterte andre skrifter. De øvrige skrifter som ikke ble anerkjent som Skriften, kalles Apokryfer.
Det Nye Testamente (NT) består av 27 bøker som alle er skrevet i det første århundre. Flere av bøkene fikk raskt status som hellig skrift. De brever som senest fikk sin aksept fra kirken som helhet var
Det viktigste er imidlertid ikke hva man ble enige om, men at Den Hellige Ånd har fått lede og verne om sitt ord. Lærde menn i kirken har med jevne mellomrom krevd at enkelte bøker skulle fjernes fra Bibelen (f.eks. Luther som ville ta bort Jakobs brev). Men Den Hellige Ånd har vernet om den Bibelen vi har i dag, slik at de bøkene som skulle være der, er der, og at vi stadig finner tilbake til den rette grunntekst.
I den første tiden, og helt frem til 1500-tallet ble Bibelen skrevet for hånd. Da trykkekunsten ble oppfunnet, var det Bibelen som ble den første trykte boken. Den kom i 1516 (Gutenberg-Bibelen).
Bibelens selvvitnesbyrd
Alle som har tatt imot Jesus Kristus som sin personlige Herre og Frelser har fått et helt spesielt forhold til Bibelen. Når vi tror at Jesus er Den Allmektige Guds Sønn, da tror vi også på det Han har sagt. Og Jesus uttrykker seg veldig klart om Det Gamle Testamentet som Guds ord. Når Jesus selv gir Skriften en slik autoritet, er det enkelt for oss å si at fordi vi tror på Jesus tror vi også at Bibelen er Guds ord. Hva er det Jesus har sagt om Guds ord?
I Matt 5:18 sier Jesus: «Ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven skal forgå.» Han aksepterer altså skriften fullt og helt. Her kan du også se Luk 16:16-17. I Luk 18:31 står det: «Alt som er skrevet av profetene om menneskesønnen skal oppfylles.» I Lukas 24:25 kommer Jesus med refs fordi de ikke trodde alt som profetene hadde sagt. Lukas 24:44 sier: «Alt det måtte oppfylles som var skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene.» Videre sier Jesus i Joh 10:35 «Skriften kan ikke gjøres ugyldig.»
Det er ingen tvil om at Jesus trodde at hele Det Gamle Testamentet var guddommelig, uforgjengelig og ufeilbarlig. Til og med den minste bokstav eller tøddel som er brukt er gudvillet og guddommelig. Jesus godkjente også Skriftens egne opplysninger om dens forfattere. Jesus godkjenner f.eks. at Moses har skrevet de fem mosebøkene, se Mark 10:3 og 12:26, som eksempler på at Moses har forfattet 2. og 5. Mosebok.
Men hva med resten av Bibelen? De som skrev ned ordene i de forskjellige bøkene i Bibelen er veldig bevisst på at de taler Guds ord og ikke sine egne ord. Som jeg tidligere har nevnt har vi til og med avsnitt som Gud selv har skrevet (2. Mos 24:12). Videre skriver Gud på veggen et budskap som Daniel tyder, Dan 5:5.
Gud ga menneskene nøyaktig de ordene de skulle skrive ned. Ordene ble faktisk diktert (2. Mos 4:12, Jer 1:9, Esek 3:4). Både Moses og Bileam benekter at det de kom med var fra deres eget sinn (4. Mos 16:28, 24:13). Gud gir ofte direkte ordre om at ordene skal bli nøyaktig nedtegnet (2. Mos 34:27, Jer 30:2, se også 2. Mos 17:14, 4. Mos 33:2, Jes 30:8, Jer 36:2, Dan 12:4, Hab 2:2)
Bibelen inneholder også klare advarsler mot å legge noe til eller trekke noe fra (5. Mos 4:2, Ordspr 30:6, Åp 22:18-19).
Uttrykket "Så sier Herren" forekommer over 3000 ganger. Forfatterne kan altså sies å være bevisst at det er Gud som taler gjennom dem.
Det vi har sett på til nå har stort sett vært Det Gamle Testamentet. Rom 3:2 gir denne delen av Bibelen betegnelsen Guds Ord. 2. Tim 3:16 sier at «den hele skrift er innblest av Gud.» Vi kan slå fast at Det Nye Testamentet overalt anerkjenner Det Gamle Testamentet som autentiske ord fra Gud. Uttrykket "Skriften sier" er jevngodt med uttrykket "Gud sier" se f.eks. Rom 8:15-17 og Gal 3:8.
I 2. Pet 3:16 ser vi hvordan Peter anerkjenner Paulus brever på linje med «de andre skrifter.» Disse «andre skrifter» er rett og slett et uttrykk for Det Gamle Testamente. Apostlene var seg bevisst at det var Herrens bud som ble gitt gjennom dem. 2. Pet 3:2 er et eksempel på det. Paulus sier også at hans skrifter og forkynnelse er Guds tale, 1. Kor 14:37, 2. Kor 13:3, 1. Tess 2:13. Paulus lærer også at vi må holde oss til Skriften alene. 1. Kor 4:6 sier at vi ikke må «tenke annerledes enn det som er skrevet.»
Vårt trosgrunnlag kan summeres opp med Ef 2:20 «Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og Jesus Kristus selv er hoved-hjørnesteinen.» Grunnvollen for vår tro er først og fremst Jesus Kristus, men også de ord som er gitt oss gjennom apostlene og profetene.
Alle dem som Herren har brukt til å skrive ned Guds ord understreker altså den samme oppfatning av Bibelen som Jesus også klart gir uttrykk for - at Bibelen er Guds fullkomne og ufeilbarlig ord. Det er umulig å tenke seg at vi kan bevare noen form for respekt for Bibelen uten samtidig å ta Bibelens egen lære om seg selv på alvor. Det er også utenkelig at man på den ene siden kan kalle Jesus Kristus for Herre, men i neste øyeblikk ikke tror på det Han sier.
Tolkningsmetoder
Det finnes i dag flere teorier og tanker om hvordan Bibelen skal tolkes. Det er langt fra likegyldig hvilket syn man har på disse tingene. Det vil nemlig kunne påvirke vår forståelse av Bibelens budskap.
Helt frem til moderne tid har kristne oppfattet Bibelen som Guds Ord, og man har ment at det som står i Bibelen skal forstås slik det står. Dersom man er i tvil om hvordan et skriftsted skal oppfattes, har man sammenlignet dette verset med vers andre steder i Bibelen som omtaler samme tema. Dette kalles Bibelens egentolkning. Ved å sammenligne de vers og avsnitt i Bibelen som omtaler samme sak, vil man finne ut hva Bibelen lærer.
I moderne tid har det imidlertid også dukket opp en annen måte å tolke Bibelen på. Denne metoden har sitt utgangspunkt i liberale og i ikke-kristne miljøer. Der sier man at Bibelen må behandles som ethvert annet historisk dokument. Det må vurderes utfra sin tid og i lys av andre kilder.
Dette betyr i klartekst at man tror Bibelens forfattere har skrevet ned de bibelske bøker preget av sine egne oppfatninger, sin egen tradisjon, sin egen historie og sine egne opplevelser. Da må man prøve å gå bakenfor dette for å finne Bibelens egentlige budskap. Man mener at enkelte vers i Bibelen er et uttrykk for de holdninger som preget samtiden den gang det ble skrevet. På denne måten tar man avstand fra Bibelens lære om seg selv, at det er Guds Ord, ikke ord fra skribentene. Man tar også på denne måten avstand fra den bibelforståelsen og tolkning som har vært rådende i den kristne kirke fra Jesu tid til i dag.
Kunnskap om Bibelens samtid er selvfølgelig nyttig, og kan berike en bibeltekst, men det må aldri brukes som et middel for å bortforklare det som faktisk står i teksten.
Dersom vi skal ta et eksempel fra Bibelen hvor vi sammenligner den liberale tolkningsmetode og Skriftens egentolkning så er 1. Tim 2:9-10 et godt eksempel. Her kan vi lett lese at en kvinne ikke skal ha hårfletter (flott frisyre), gullsmykker og dyre klær. Slik har også dette skriftstedet blitt brukt i enkelte konservative miljøer. Mens man i mer liberale miljøer har sagt at dette er et av de versene som ikke gjelder i dag, for det er et uttrykk for datidens holdninger.
Men dersom vi skal la Skriften tolke seg selv, må vi lese dette bibelverset sammen med andre bibelvers som snakker om samme tema. Bibelen sier selv: «For ved to eller tre vitners utsagn skal enhver sak stå fast.»
1. Peter 3:3 tar opp det samme spørsmålet og gir oss lys over saken. Der står det enkelt og greit at slike ytre ting ikke skal være kvinnens pryd. Bibelforlagets oversettelse sier her: «La ikke deres skjønnhet være i det ytre.» Da ser vi at poenget ikke blir at kvinnene skal la være å pynte seg. Dersom vi fikk den oppfatningen av 1. Tim 2, da har vi oppfattet feil, fordi poenget er at dette ikke er et menneskes sanne pryd eller skjønnhet.
Det ytre gjør ikke et menneske vakkert, men det gjør det indre. Vi må ha et vakkert indre, som også gjenspeiles i vårt liv. Dette stemmer med 1. Tim 2:10.
Ved å la Bibelen tolke seg selv på denne måten unngår vi å falle i flere grøfter:
- Både den som forbyr kvinnene å pynte seg
- -og den som forteller oss at dette verset er tidsbestemt og ikke gjelder for oss i dag.
Hele Bibelen må tas for det den er, Guds Ord. Guds Ord belyser selv vers som vi kan oppleve vanskelige eller uforståelige.
Dersom en sak ikke er nevnt mer enn en gang i Skriften vil imidlertid en slik tolkningsnøkkel være umulig å bruke. Skriften selv sier at det er ved to eller tre vitners utsagn at enhver sak skal stå fast (5. Mos 17:6, 19:15, Matt 18:16, Hebr 10:28). Med andre ord så lager vi ikke noen lære utfra utydelige vers som ikke kan bekreftes av andre bøker og vers i Bibelen. På denne måten lar vi Ordet selv styre vår Bibeltolkning. For Guds Ord står langt over både våre og historieforskernes tanker.
"Selvmotsigelser" i Bibelen
En del liberale teologer hevder at Bibelen er full av feil og selvmotsigelser. Noen har til og med tallfestet det og sagt at det er rundt 20.000 feil i Bibelen. Anklagene om at Guds Ord inneholder selvmotsigelser og feil, er gamle anklager. De fleste argumentene har blitt skapt av mennesker som har vært skarpe motstandere av kristen tro. Senere har disse argumentene blitt adoptert av liberalteologene. Alle disse "feil" og "selvmotsigelsene" har blitt besvart tilfredsstillende av troende mennesker for mange år siden. Faktum er at man enda ikke har klart å peke på feil og selvmotsigelser som ikke har blitt forklart på en god måte av de troende.
Det som av noen har blitt betraktet som feil i Skriften, er ofte vanskeligheter som kan løses eller forklares dersom man har den nødvendige kunnskap. Det Franske Institutt i Paris hadde i år 1800 en liste på 82 "feil" i Bibelen, som man mente ville knuse den kristne tro. I dag er ikke en eneste av disse påståtte feil godtatt som feil. Det har tvert imot blitt et monument over Instituttets manglende basiskunnskap i Bibelen. Men det kan være problematisk å skille mellom en vanskelighet som enda ikke er oppklart og en feil. Og det finnes vanskeligheter i Skriften.
Dr. B. H. Carrol hadde som ung forsker funnet tusen feil i Skriften, mente han. Men når han i godt voksen alder så seg tilbake, sa han at han hadde sett så mange motsigelser og feil smelte vekk at han ikke lenger trodde det fantes slike. Dr Carrol gikk med på at det kanskje fantes 6 vanskeligheter som han ikke hadde funnet svaret på, men ettersom han hadde sett at 994 av 1000 bli åpenbart for han gjennom nærmere studier mente han at dersom han hadde hatt større forstand ville han også forstått de 6 siste.
De vanskeligheter man henger seg opp i er enten av moralsk, historisk eller vitenskapelig karakter. Når det gjelder moralske vanskeligheter skal vi huske på at Moses, på grunn av menneskenes harde hjerter, tillot dem å følge en linje som ikke var helt i overensstemmelse med Guds fullkomne vilje (Matt 19:3-8). Når det gjelder de historiske opplysninger Bibelen gir, har man ikke funnet noen uoverensstemmelser. Ting man trodde var feil, har blitt avklart gjennom arkeologi og forskning senere. Når det gjelder vitenskapelige vanskeligheter så er det først og fremst på grunn av fortolkninger, ikke rene fakta (selv om de kan utgi seg for å være det).
Det er ingen grunn til å frykte kritikk mot Bibelen, eller vanskelige avsnitt. Generasjoner har forholdt seg til dette lenge før vi ble født, og det har ikke redusert Bibelen fra å være Guds evige ord til oss mennesker til å bli et religiøst skrift på linje med annen religiøs litteratur. Når vi vet hvor sterke angrep som har kommet mot Bibelen, gjennom flere hundre år, gir det grunn til styrket tro på at dette virkelig er Guds ord, siden det fortsatt består. Vanskeligheter vi støter på i Bibelen, betyr ikke at det er feil, men at det fortsatt er nytt land å innta, det er fortsatt noe vi trenger å få åpenbart.
Peter tar selv opp problemet med at noe kan være vanskelig å forstå, og at dermed er det noen som vrangtolker. I 2. Peter 3:16, sier han: «I dem (Paulus' brever) er det noe som er vanskelig å forstå, og som de ulærde og ubefestede vrangtolker, slik de også gjør med de andre Skriftene (GT), til sin egen undergang.»
En såkalt feil i Skriften er tidspunktet for korsfestelsen. Derfor tar vi en titt på dette. Ifølge Markus 15:25 ble Jesus korsfestet ved den tredje time. Dette tilsvarer kl. 09.00 etter vår regning. Johannes 19:14 forteller imidlertid at rettergangen mot Jesus startet ved den sjette time. Dette ville i så fall tilsvare vårt kl. 12.00.
De to tilsynelatende motstridende klokkeslettene blir rett som det er trukket fram som eksempler på selvmotsigelsene som finnes i Bibelen. Dette må være en åpenbar feil som alle må innrømme, hevder man. Det som ved første øyekast kan se ut som en uoverensstemmelse mellom Markus og Johannes evengeliene, kan imidlertid i neste omgang vise seg å være noe helt annet.
Jødene regnet døgnet fra den ene kvelden til den andre (fra kl. 18.00 til kl. 18.00 etter vår tidsregning). Det romerske døgnet var fra midnatt til midnatt. Det er fra romerne vi har fått vår regning av døgnet. Både jødene og romerne delte døgnet opp i to deler av 12 timer (engelskmennene snakker om am og pm). Markus evangeliet er skrevet i et jødisk miljø, og benytter derfor selvfølgelig jødiske uttrykk for å fortelle når korsfestelsen skjedde. Den skjedde kl. 9.00 på formiddagen. Johannes evangeliet er imidlertid skrevet med tanke på et helt annet miljø. Hele ordbruken i Johannes vitner om at skriftet er beregnet på ikke-jøder. Gud bruker derfor tidsbeskrivelser som ble benyttet av det miljø Johannes Evangelium sendes til. Når det tår i Johannes Evangelium om den sjette time, er det utfra den romerske tidsregningen. Denne starter ved midnatt. Den sjette time er kl. 06.00. Da begynner rettergangen mot Jesus (Joh 19:14). Det er meget sannsynlig at denne tok 3 timer, slik at Jesus faktisk ble korsfetet kl. 09.00 slik også Markus forteller oss.
I spørsmålet om når Jesus ble korsfestet sammenfaller Johannes og Markus. Johannes tidfester imidlertid kun når rettergangen begynner, mens Markus gir oss klokkeslettet for selve korsfestelsen. De som hevder å ha funnet selvmotsigelser i dette spørsmålet har ikke hatt den nødvendige innsikt.
Bøkene «Vanskelige vers i Det Nye Testamente» og «Vanskelige vers i Det Gamle Testamente» gir gode forklaringer til rundt 400 vers og avsnitt i Bibelen som av forskjellige grunner kan være vanskelig å forstå. Bøkene får du kjøpt i din bokhandel eller direkte fra Frihet forlag.
Bibeloversettelse
Hvordan Bibelen oversettes får selvfølgelig konsekvenser for vår tro. Vi kan lett tenke oss hvordan feil oversettelser vil kunne skape feil lære. Derfor vil det alltid være viktig hvilke tanker som ligger til grunn for arbeidet med bibeloversettelsen. Vi ser også hvordan dybdene, rikdommene og detaljene er avhengig av dyktige oversettere som søker å få med hele Guds Ord inn i oversettelsen.
I dag har vi to hovedretninger i oversettelsesarbeidet:
- Konkordant oversettelse.
- Idiomatisk oversettelse.
Det er ikke likegyldig hvilke prinsipper man arbeidet etter. Hovedtanken innenfor den idiomatiske tolkningstradisjonen er at å oversette er å tolke. I Norge er denne tradisjonen representert gjennom Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978, en oversettelse som ble møtt med sterk kritikk fra bibeltro miljøer i Norge da den kom ut. Grunnlaget for Norsk Bibels oversettelse av 1988 er nettopp at man mener Bibelselskapet forlot en tradisjon som går helt tilbake til de første oversettelsene av Bibelen.
Poenget med den idiomatiske oversettelsestanken er at man ikke uten videre kan oversette ord for ord det som står i grunnteksten. Man må oversette meningen bakenfor ordene. Hva mente forfatterne da de skrev dette? Det er grunnspørsmålet som oversetterne stiller seg. I enkelte tilfeller vil det være meningsløst å oversette ord for ord.
Hovedstrømmen i oversettelsestradisjonen helt fra kirkens første tid har vært å følge det vi kaller den konkordante oversettelsesmetode. I Norge er den delvis representert gjennom 1930-oversettelsen fra Det Norske Bibelselskap, Norsk Bibel fra 1988 og Bibelforlagets oversettelse som kom i 1997 (Den Norske King James Bibelen).
Grunntanken for denne oversettelsestradisjonen er at man ønsker å ligge så nær opp til grunntekstens struktur og uttrykksmåter som mulig. Begrunnelsen for denne forsiktigheten er utvilsomt troen på at Bibelen ikke bare inneholder Guds Ord, men at det faktisk er Guds ord, og at det dermed må gjengis og formidles så nøyaktig som mulig (Matt 5:18, Rom 5:3, Åp 22:18-19). Oversettelsesarbeidet må derfor være å gjengi så nøyaktig som mulig det som står i grunnteksten.
Mens den idiomatiske metoden søker innholdet i teksten, ønsker den konkordante oversetteren å gjengi teksten så nøyaktig som mulig.
De som har oversatt Ordet gjennom generasjoner har bestrebet seg på å gjøre en så nøyaktig oversettelse som mulig i forhold til utgangspunktet, de første tekstene. Dette fordi de hadde en sterk og urokkelig oppfatning av Ordet som et direkte ord fra Gud.
Vi skal se på noen forskjellige eksempler av tilgjengelige oversettelser. I denne omgang får vi se på vers som omhandler Jesus Kristus.
SALME 22:32
-
- Konkordant oversettelse: «De skal komme å kunngjøre hans rettferdighet for det folk som blir født, at han har gjort det.» NB88
- Idiomatisk oversettelse: «Til nye ætteledd skal de fortelle at han grep inn til frelse.» DNB78.
Dette er et meget godt eksempel fordi her har den konkordante oversettelsen beholdt uttrykkene som finnes i det hebraiske tekstmateriale, mens ingen av de hebraiske ordene er brukt i den idiomatiske oversettelsen. Resultatet av den siste varianten er en oppbyggelig tekst - men ikke en oversettelse.
Jeg vil nå nevne fire grunner til at jeg mener den konkordante oversettelsen, altså Norsk Bibel og Bibelforlaget, er de beste:
- Den beholder verbene "komme" og "kunngjøre", som er sterkere og faktisk noe annet enn bare "fortelle". Det er langt mer aktivt.
- Den har også beholdt begrepet "hans rettferdighet", og får dermed presisert at frelsen har med Guds rettferdighet å gjøre. Rettferdiggjørelsen eller Guds nåde kommer fram i teksten.
- "Det folk som blir født" er en meget god oversettelse og er adskillig dypere enn "til nye ætteledd". Her får man nemlig med seg det profetiske innholdet. Det er et nytt folk som skal oppstå når Kristus, som Salme 22 egentlig handler om, kommer. Det er dette lys NT kaster over denne salmen og det kan vi ikke være uten.
- Til slutt vil jeg nevne uttrykket "at han har gjort det" eller som man like gjerne kunne ha oversatt det: at han har fullbragt det. Vi ser en klar paralell til NT og Jesu verk for oss på korset.
Vi ser altså hvordan den idiomatiske oversettelsen helt mister den profetiske siden av verset. Selv om hensikten var god, å formidle teksten på en lettfattelig måte, har man mistet sentrale sider ved dette verset.
ORDSPRÅKENE 8:22
-
- Konkordant oversettelse:«Herren hadde meg i eie ved begynnelsen av sin vei.» BF97.
- Idiomatisk oversettelse: «Jeg var det første som Herren frembragte.» DNB78
Dette verset har forårsaket mange store teologiske diskusjoner gjennom tidene og det har vært et av Jehovas Vitners kjernevers - slik den idiomatiske oversettelsen gjengir det. Jehovas Vitner oversetter verset på følgende måte: «Jehova selv frambragte meg som sin veis begynnelse.» NVO96.
Det er imidlertid språklig klart at ord som "skapte" eller "frembragte" ikke dekker det hebraiske uttrykket som er brukt. En direkte oversettelse viser at visdommen (som det her er tale om) faktisk er uskapt og i dypeste forstand et uttrykk for Kristus.
Jeg tror jeg har klart å uttrykke ganske tydelig hvor viktig det er å velge rett bibeloversettelse, eller kanskje enda viktigere at man oversetter korrekt.
Det har gjennom tidene vært mange og alvorlige angrep på Bibelen som Guds ufeilbarlige ord. Noen av disse angrepene har slått rot i kristenfolket i perioder. Men vi ser samtidig hvordan Den Hellige Ånd våker over Ordet. Etter 100 år med liberale metoder i oversettelsesarbeidet i Norge, har vi igjen fått en Bibel i tråd med den grunnteksten som ligger til grunn for de første kristne bibler.
Men det vil fortsatt komme store og sterke angrep på Bibelen og på den argumentasjon dere finner i dette heftet. For noe av Djevelens hovedtema er nettopp å stille spørsmål ved Guds ord. Det startet i hagen, hvor han sa til Eva "Har Gud virkelig sagt?" Han stiller spørsmål ved det Gud har sagt for å føre oss bort fra sannheten. Dette er jo også gjennomgangstema i liberalteologien. Kan Gud virkelig ha sagt det slik det står i Bibelen? Mente han ikke noe annet?
Bibelen lærer oss at Jesus og Ordet faktisk er så ett at Johannes Evangelium kaller Jesus for «Ordet». Og vi møter faktisk Jesus Kristus, verdens frelser, gjennom Ordet.
Gud bevarer Ordet
Når man tenker på de utallige angrep Bibelen har vært utsatt for opp gjennom historien, blir det stadig tydeligere at Herren ikke bare en gang gav oss sitt ord, men at han også holder sin hånd over det og bevarer det. På denne måten vil alle Guds barn til alle tider kunne få del i det samme Guds Ord som de første kristne også fikk del i.
Det har vært hevdet fra enkelte at det kun var de første originale tekstene som virkelig var Guds Ord. De senere avskrifter (kopier) er preget av skrivefeil og tillegg. Men hva slags gudssyn gir et slikt utsagn uttrykk for? Når Gud Herren var mektig til å gi oss sitt ord i skriftlig form, så er Han vel også mektig til å bevare det for oss?
Gud gjør ikke forskjell på folk. Han gir alle samme mulighet til å få del i Guds rikes hemmeligheter - som er uttrykt i Hans ord. Faktisk så har Gud gitt et løfte i sitt ord, at Han vil bevare Ordet for oss. I Salme 12:7-8 står det: «Herrens ord er rene ord, som sølv lutret i en jord-ovn, sju ganger renset. Du skal vokte dem, Herre; Du skal bevare dem fra denne slekt til evig tid.»
Her kan vi altså lese at Herren selv vil bevare de ord Han har gitt oss, fra den dagen han gav dem og til evig tid. Matteus 24:35 sier også: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.»
Det er klart at Gud ikke vil tillate mennesker å ødelegge eller forringe Hans ord, slik at kommende generasjoner ikke vil kunne lese og oppleve Guds ord. Gud gav oss ikke bare Bibelen en gang, Han vil også bevare den. Det er mange som har gjort forsøk på å redusere, forringe og ødelegge Bibelen, men de har ikke lykkes og vil aldri komme til å lykkes. Dette fordi Herren holder sin hånd over Ordet. Mange ganger i Skriften står det at Herren vil bevare sitt ord, at Hans ord eller bud vil stå fast til evig tid: Salme 33:11, 111:7-8, 117:2, 119:89 + 160, Jes 40:8, Matt 24:35, 1. Peter 1:23+25, Åp 22:18-19.
Forsøkene på å endre Guds ord har vært mange, se «kampen om grunnteksten,» men også historien har vist oss at Herren står ved sitt løfte. Herren bevarer sitt Ord.
Flere grunntekster?
Når vi sammenligner bibeloversettelser finner vi at de kan benytte forskjellige ord. Ofte er dette bare et spørsmål om ordvalg i oversettelsesarbeidet, men ikke alltid. På en del sentrale punkter avviker bibeloversettelsene så sterkt at vi vil si at begge oversettelsene ikke kan være riktige. Dersom vi kommer til den konklusjon at en av oversettelsene er feil - kan vi da si at begge er Guds Ord?
Vi skal her nevne flere sentrale eksempler:
Lukas 2:43
-
- «Josef og hans mor visste det ikke.» BF97
-
- «..uten at hans foreldre visste om det.» DNB78
Er denne forskjellen så stor at det er noe å bry seg om? Ja, det er det. Gjentatte ganger finner vi at Jesu guddommelighet indirekte angripes. Dette skjer ved at teksten undergraver jomfrufødselens under, slik det er gjort her. Andre steder kan tilbedelsen av Jesus bli oversatt med å ære. Dette er også med å redusere Jesu Kristi guddommelighet, siden ære kan gis mennesker - mens tilbedelsen bare kan gis til Gud.
Markus 1:2
-
- «Som det står skrevet hos profetene:» BF97
-
- «Hos profeten Jesaja står det skrevet:» DNB78
Problemet med den siste av disse oversettelsene er at den teksten som siteres ikke er fra Jesaja, den er fra Malaki 3:1. Sitatet fra Jesaja kommer først senere i teksten. Derfor må vi si at enten er dette feil oversettelse, eller så er det løgn i Guds ord. En annen tekst i Det Nye Testamentet er det verset som tydeligst viser oss treenigheten. Det ble også benyttet da treenigheten ble diskutert i den tidlige kristne tid. Dette verset ble da brukt som hovedbeviset for treenigheten.
1. Johannes 5:7
-
- «For det er tre som vitner i himmelen: Faderen, Ordet og Den Hellige Ånd. Og disse tre er en.» BF97
-
- «For det er tre som vitner» DNB78
Det mange ikke er klar over er at det finnes flere tekster som blir benyttet som grunntekster. Disse forskjellene skyldes altså ikke først og fremst at man har ulike syn på tolkningsmetoder, eller at man har valgt forskjellige ord når man oversetter. Disse Biblene har også valgt forskjellige grunntekster som grunnlag for oversettelsen.
Frem til slutten av 1800-tallet var det stor enighet om hva som var den opprinnelige grunnteksten. Dersom du sammenligner alle eldre norske Bibler, fra før 1900, vil du se at de stemmer overens med Bibelforlagets oversettelse av 1997 (BF97). De stemmer også godt overens med den kjente engelske King James oversettelsen, som har vært den dominerende oversettelsen i engelsktalende land helt fra 1600-tallet og frem til i dag.
Hvorfor har da noen bibelselskap valgt å benytte andre tekster enn dem som kristne gjennom mange generasjoner har blitt oppfattet som Guds ord? Vel, det ble funnet et manuskript i et katolsk kloster ved Sinai-fjellet i 1844 som skulle få stor betydning for valg av tekster i oversettelsesarbeidet. Man daterte manuskriptet til ca år 340 e.Kr.
Hvorfor hadde man gjemt bort dette manuskriptet? De fleste gamle manuskripter har vært i flittig bruk og bærer derfor preg av dette i form av slitasje. Man hadde ikke verken tid eller råd til å få skrevet en Bibel uten å bruke den. Dette manuskriptet var helt tydelig lite brukt og dermed godt bevart. Hvorfor var det slik?
Ved nærmere ettersyn viser det seg at det på mange sentrale punkter har likhetstrekk med et annet manuskript som ble funnet i det enorme bibliotektet i Vatikanet i 1485. Man har antatt at dette manuskriptet ble skrevet mellom år 325 og 350. Også dette er godt bevart og bærer ikke preg av å ha blitt brukt på samme måte som andre manuskripter.
Noen trykker disse manuskriptene til sitt bryst og sier at dette må være de eldste og best bevarte manuskriptene vi har. Flere bibeloversettere tar derfor i bruk disse tekstene når de skal lage nye oversettelser av Bibelen. Andre oversettere og teologer er skeptiske. Hvor stammer disse tekstene fra? Hvorfor avviker de på så sentrale punkter som treenighetslæren, Jesu guddommelighet osv. ?
Kampen om grunnteksten
Historien til «grunnteksten» er fascinerende. Det er historien om Guds tale til oss mennesker, om trofaste kristne som beskytter Ordet, og om forfalskninger, drap og forfølgelse. Det kunne vært skrevet mange kriminalromaner med utgangspunkt i den kampen som har foregått rundt bibelteksten. I dette heftet vil jeg prøve å gi en kortfattet oppsummering.
Første gang de troende ble kalt kristne var i byen Antiokia i Syria, Ap.gj. 11:26, 13:1-4. Menigheten i denne byen er kjent for sin misjonsiver, men også for sitt trofaste arbeid med å lage avskrivninger av De Hellige Skrifter, Bibelen. Dette var utvilsomt med tanke på misjonsarbeidet. De mange nye menighetene måtte jo også få Guds ord. De oversatte de originale manuskriptene både til syrisk og latin. Oversettelsen skjedde fra de opprinnelige greske manuskriptene. Senest i år 157 e.Kr. forelå hele Bibelen på syrisk (Peshitta) og på latin (Itala). Dette var altså bare 120 år etter Kristi død og oppstandelse, ca 95 år etter Paulus’ død og bare 50 år etter at Johannes Åpenbaring ble skrevet.
Men det fantes også en rekke såkalte kjetterske samfunn. I det første århundre regner man med at det eksisterte rundt 80 forskjellige sekter som hadde tatt opp i seg deler av det kristne budskapet, men som ikke var kristne kirker. Mange av disse er kjent under betegnelsen kristen-gnostiske samfunn. Disse sektene bearbeidet ofte de kristne tekstene, for å få dem til å passe med deres budskap. Ebionittene lærte f.eks. at Josef også var rette far til Jesus, se Luk 2:43 og sammenligningen i forrige kapitel. De som på denne måten forfalsket de nytestamentlige skriftene uttalte selv at de korrigerte dem (1).
I den første kristne tid var byen Aleksandria i Egypt verdens nest største by. Her vokste det fram flere kristne menigheter, men det byen er mest kjent for i ettertid er «skolen i kristen lære og kultur,» som ble dannet av filosofen Pantaenus (145-200). Store navn fra kirkehistorien som Clemens av Aleksandria og Origenes, var hans arvtagere som leder for denne skolen.
Pantaenus tolket Bibelen både filosofisk og billedlig. Han trodde ikke på en absolutt sannhet, men mente at sannheten var relativ. Han trodde heller ikke at Bibelen var ufeilbarlig. Ved sin billedlige tolkning av Bibelen så han på menn som Adam, Noa, Moses og David som menn som kun eksisterte i jødiske fortellinger og myter. Det var ikke sanne historiske personer. Den skepsis til Skriften som Pantaenus hadde ble delt av både Clemens og Origenes (2). Vi må forstå at dette var et dramatisk brudd på det de troende hadde stått for og undervist frem til da. Det er nok også riktig å si at denne skolen har hatt større innflytelse i ettertiden enn i samtiden.
Vi kjenner ikke til at Pantaenus skrev noe selv. Det vi vet om ham har vi fra hans elev og etterfølger Clemens. Han omtaler ham som en dyp gnostiker som hadde en perfekt innsikt i kristenheten. Clemens kaller ham en ikke-troende kristen (3).
Siden skolen i Aleksandria senere skulle spille en så sentral rolle i spørsmålet omkring manuskripter og bibeltekster må vi prøve å forstå hva skolen stod for og hvordan man tenkte omkring Skriften og evangeliet. Skolens andre leder, Clemens av Aleksandria (150-215), mente at det var Gud som hadde gitt grekerne filosofien. Han trodde også at tilbedelsen av stjernene var Guds vei for å hjelpe mennesker til en renere religion (4). Der hvor Bibelen var i konflikt med meningene til de «kristne» lærerne i det okkulte, er de ikke det minste avhengig av hva den sier. De vil ganske enkelt endre ord for at den skal lære hva de selv har bestemt at Skriften skal mene (5).
Clemens hadde også mange andre ideer og tanker som ikke er forenlig med Bibelen. Han mente at en synder kom til himmelen ved å overvinne sin seksualitet (6), og at det ikke fantes noen frelse utenfor kirken (kirken i snever forstand). En dyktig student av Clemens var Origenes (185-254). Han overtok også som leder for skolen etter Clemens. Origenes ble, i dette miljøet, regnet for å være en dyktig teolog. Han lærte bl.a. at Jesus Kristus var et skapt vesen, og ikke hadde en evig eksistens som Gud (7). Dette fremkommer tydelig i enkelte oversettelser av Ordspr 8:22 og Mika 5:1 (8).
Origenes utviklet også det vi kaller den aleksandrinse filosofi, som på den ene side betrakter Bibelen som Guds Ord, men i neste omgang sier at Bibelen inneholder feil og mangler. Det er denne tankegangen som føder fram de såkalte Aleksandrinske tekstene (9). Origenes lærte også at Jesus var en slags underordnet gud, at man forenes med Gud gjennom hellige kyss, at man måtte ha «en smule vann» for å vaske bort arvelig synd, at ingen intelligent person kunne tro at solen kunne være skapt på den fjerde dagen, at vi selv skal gripe det evige livet med vår egen kraft siden Gud bare tilbyr oss det - ikke gir oss det. Det fantes heller ikke noen legemlig oppstandelse i Origenes lære (10).
Denne avdeling med kirkehistorie gir oss en viss bakgrunnskunnskap når vi nå skal gå videre i dette som har med grunnteksten å gjøre. For Origenes laget sin egen oversettelse av Bibelen. Den ble ikke tatt i bruk mens Origenes levde, men en biskop i Cæsarea var meget imponert over arbeidet til Origenes. Biskop Eusebius (260-340) var en stor beundrer av Origenes filosofi og lære. Han utgav Origenes «bibel» som han kalte «The Hexapla.» Da keiser Konstantin offentliggjorde at han hadde blitt en kristen (11), befalte han Eusebius i år 331 å gi ham 50 kopier av Bibelen. Eusebius hadde da valget å skrive av de rene urørte manuskripter fra Antiokia, eller å benytte Origenes’ «bibel.» Han valgte det siste (12).
Flere av dagens tekst-autoriserte mener at to av disse 50 avskriftene er det vi i dag kaller Codex Vaticanus og Codex Sinaiticus, laget for Konstantin rundt år 331 e.Kr. (13). La meg gi deg en summarisk beskrivelse av disse to manuskriptene:
SINAITICUS: Dette manuskriptet ble funnet av Constantine Tischendorf i klosteret St. Catherine ved Sinaifjellet i 1844. Navnet Sinaiticus fikk det etter stedet det ble funnet. Det er antatt at manuskriptet er fra ca år 340. Dette sammenfaller tidsmessig med Eusebius’ avskrifter av Origenes «bibel.» Sammenlignet med den tradisjoneller bibelteksten utelater Sinaiticus hele 4.000 ord fra de fire evangeliene. Samtidig legges det til 1.000 ord. Man har forandret lesemåte på 1.500 steder og det er lagt til 6 bøker ekstra.
VATICANUS: Dette manuskriptet ble gjenoppdaget og funnet i biblioteket i Vatikanet, derav navnet. Dette skjedde i år 1485. Man regner med at det stammer fra ca år 325 - 350. Altså samme periode som Eusebius sørget for å skaffe Konstantin 50 kopier av Origenes «bibel.» Vaticanus utelater hele 1.000 setninger og legger til 500 ord. 2.000 ord er endret og manuskriptet har byttet ut fem av NT’s bøker med fem andre bøker.
Selv om Vaticanus og Sinaiticus samstemmer på mange områder, er det også mange forskjeller. Det finnes rundt 17.000 ulikheter mellom disse to manuskriptene. De bærer med andre ord preg av hastverksarbeid. Keiseren skulle jo ha disse 50 kopiene så fort som mulig.
En ny «Bibel»
Etter at manuskriptet Codex Sinaiticus ble funnet i 1844 begynte arbeidet med å oversette og sammenligne denne og andre tekster. I løpet av årene 1870 - 1880 utarbeidet to liberale teologer en ny tekst som baserte seg på de nye oppdagelsene. De het Brooke Foss Westcott og Fenton John Hort og var begge professorer ved Cambridge University. De hadde i utgangspunktet en negativ holdning til den tradisjonelle bibelteksten (Textus Receptus) og dermed også til King James Bibelen.
Disse to teologene utarbeidet nå en ny gresk tekst som baserte seg på Codex Vaticanus og Codex Sinaiticus. En slik samling av tekster var noe helt nytt. Det hadde ikke blitt gjort noe lignende før. Deres greske tekst er ikke lik noen av de tidligere tekstene fordi man «klippet og limte» sammen en helt ny tekst basert på litt fra Vaticanus, litt fra Sinaiticus og litt fra andre tekster. Med andre ord: Dette var en menneskeskapt tekst.
Disse professorene innførte også noe annet. De satt deler av bibelteksten i parentes og fjernet vers fra Bibelen. Når du i dag i enkelte bibeloversettelser oppdager at vers er flyttet ned i fotnotene eller satt i parentes, så er dette et resultat av Wescott og Horts arbeid. Dette gjelder bl.a. Markus 16:9-20. Når man setter et slikt avsnitt i parentes, sår man tvil om dette skal være en del av Guds ord eller ikke. Det faktum at vi har 618 greske håndskrifter som har med dette avsnittet, mens det kun er 2 (Vaticanus og Sinaiticus) som ikke har det med, fortelles ikke.
ALEKSANDRINUS: Både Codex Vaticanus og Codex Sinaiticus er meget mangelfulle håndskrifter. Store deler av Det Nye Testamente mangler. Når man skulle lage en helhetlig gresk tekst av dem måtte man derfor legge til tekster fra andre manuskripter. Man brukte da en manuskriptgruppe som blir kalt «Den Aleksandrinske Tekst» eller «Codex Alexandrinus.»
Disse manuskriptene er tekster som er blitt til og oppbevart i Aleksandria i Egypt, derav navnet. Vi har tidligere sett hva slags teologisk miljø dette var. Det finnes i dag flere greske nytestamenter som hovedsakelig er basert på Vaticanus, Sinaiticus og Alexandrinus. Disse har dannet grunnlaget for flere av de moderne bibeloversettelsene.
TEXTUS RECEPTUS: Før 1881 og arbeidet til Westcott og Hort, var det stor enighet om at grunnteksten med stor G, var det vi i dag kaller «Textus Receptus.» Navnet betyr "den overleverte eller mottatte tekst". Kritikken mot denne teksten har vært at man mente at den ikke var korrekt og i pakt med «de eldste og best bevarte manuskripter.» Det har imidlertid i senere tid blitt gjort funn som bekrefter ektheten av Textus Receptus (TR).
De eldste bibelske tekstene vi har, er kjent som «Den gamle latinske Bibel.» Denne var kjent som de kristnes Bibel lenge før navnet Textus Receptus ble oppfunnet. Denne Bibel var blitt de bibeltroendes Bibel og det interessante er at denne stemmer overens med nettopp TR (14).
Pave Damasus gav i ca år 380 Jerome i oppgave å revidere Den gammeltestamentlige delen av «Den gamle latinske Bibel,» som også går under navnet «Itala.» Målet med denne «revisjonen» var at man senere skulle kunne angripe de bibeltroendes Bibel og påstå at denne inneholdt senere tillegg og kopieringsfeil (15).
Jerome ble betraktet som en stor lærer innenfor Den Romersk Katolske Kirken. Han var inspirert av Eusebius og Origenes. Så inspirert var han at han brukte alle sine sparepenger på å kjøpe Origenes arbeider (16). Etter å ha gjennomgått Origenes arbeider og samtalt med Pave Damasus startet Jerome på oversettelsen av Det Gamle Testamente på Latin. Denne oversettelsen avviker fra «Den Gamle Latinske Bibel» på hele 3.000 steder. Disse stedene har Jerome flettet inn eller byttet ut teksten med Origenes tanker.
Etter vel 20 år avsluttet Jerome sitt arbeid, omkring år 405 e.Kr. Da hadde han også lagt til noen ekstra bøker til Bibelen. Dette var flere av de greske og hebraiske Apokryfiske skrifter. Han plasserte bøkene som en del av de gammeltestamentlige skrifter.
Arbeidet til Jerome møtte motstand også innenfor Den Katolske Kirken. Helvedius, en stor lærer fra Nord-Italia, anklaget Jerome for å ha benyttet korrupte greske manuskripter i sitt arbeid med Bibelen. Først i 1546 ble Jeromes Bibel proklamert som Den Romerske Kirkes ekte Bibel (17).
Fordi den Bibel som var basert på samme tekster som Textus Receptus, hadde så sterkt fotfeste i den kristne befolkningen ble ikke Jeromes forandringer av Bibelen godtatt før godt over 1.000 år etter at han var ferdig med sitt arbeid. Dette til tross for at flere paver hadde gått god for den.
Gode og dårlige manuskripter
Angrepene mot de troendes skrifter, mot Bibelen, har altså vært sterke og gjentatte gjennom historien. Den siste av de hedenske keiserne, Diokletian (302-312) hadde gjort alt for å tilintetgjøre alle de kristne tekstene. I tillegg til å forfølge og drepe de troende, forsøkte man også å tilintetgjøre de kristnes hellige skrifter. Det er derfor ikke så rart at det ikke finnes noen av de originale manuskriptene, og at det er få tidlige kopier av Textus Receptus (18). Men allerede i 157 forelå altså hele Bibelen i både Latin og Syrisk oversettelse. Oversettelsen fra gresk til Latin var ble gjort for Waldenserne i Nord-Italia (19).
Vi har totalt ca 5.300 greske manuskripter på Det Nye Testamente. 95% av disse er stort sett identiske og kalles Majoritetsteksten (eller Den Bysantinske Tekst, Textus Receptus). 5% av tekstene avviker fra majoriteten. En av de gruppene som avviker fra majoriteten er det vi kaller «Den Aleksandrinske Tekst.» Det er svært få tekster i denne gruppen, men det er vanlig å inkludere både Sinaiticus og Vaticanus i denne gruppen.
Flere moderne Bibler bygger sine oversettelser på disse 5% tekstene, fordi man mener at disse er eldst og best bevart. Sammen med Sinaiticus og Vaticanus, som vi har sett på tidligere, benyttes også noen småskrifter som bl.a. P66. Dette lille skriftet inneholder over 200 setninger som er rent nonsens, uten meningsinnhold, på grunn av skrivefeil. Noen av lesemåtene vi finner i dette skriftet finnes over hode ikke i andre manuskripter (20).
De 5 tekstene som i enkelte teologiske miljøer går for å være de eldste og best bevarte manuskriptene har hele 45 ulikheter seg imellom bare i Fader Vår. 42 av disse 45 ulikhetene finnes kun i disse manuskriptene. Og det finnes altså over 5.000 greske manuskripter. Det som er spesielt er at de som går for å være de eldste og best bevarte skriften viser seg også å være de kvalitativt dårligste (21).
Hvorfor er de eldste manuskriptene så dårlige? Hver eneste Bibel eller Bibel-del som ble skrevet var i flittig bruk i menighetene. Når man hadde skrevet av en del av Bibelen ble ikke denne gjemt bort i en krok for at ettertidens bibelforskere skulle finne den godt bevart. Nei, man skrev av manuskripter for bruk. Tenk for et arbeid det var å lage en Bibel på denne tiden. Kristne brukte mange år av sitt liv bare for å få skrevet av en Bibel. Dette gjorde man jo i tillegg til annet arbeid man hadde. Det er klart at man ikke hadde råd til å ikke bruke de tekstene man hadde. Og hva skjer med en bok som brukes mye? Den blir slitt, så slitt at den til slutt må byttes ut. Den revner og smuldrer opp.
Mye tyder derfor på at de såkalt «eldste og best bevarte manuskriptene» ble lagt bort og ikke tatt i bruk, fordi de ikke var akseptert av dem som brukte Bibelen. De var blitt til i et miljø som manglet respekten for gudsordet, og fordi de inneholdt en rekke endringer av teksten, ble de lagt bort.
Et annet interessant poeng er at vi vet noe om hvor man benyttet de to forskjellige tekstene. Den Aleksandrinske Tekst ble benyttet i Egypt. Den er ikke oversatt til andre språk og det finnes ingen vitnesbyrd i urkirken/oldkirken på at denne teksten noen gang ble benyttet. Det er først de siste 150 årene at disse tekstene danner grunnlaget for nyere oversettelser.
Når det gjelder Den Bysantinske Tekst finner vi den oversatt til mange forskjellige språk. Det ble brukt i både Nord-Afrika, Asia og Europa. Av de 2.000 tekstene vi har fra den tidligste kristne tid (ikke Bibel-tekster, men tekster som ble benyttet bl.a. til opplesning i gudstjenestene) siterer samtlige fra Den Bysantiske Tekst. I praksis var dette de kristnes eneste Bibel i over 1.500 år.
Det faktum at Biblene ble brukt til de gikk i stykker, og forfølgelsen hvor de troendes skrifter ble brent, forklarer hvorfor det finnes så få gode manuskripter av de aller eldste. Det at enkelte manuskripter ikke ble akseptert og benyttet av kirken, forklarer at enkelte av de dårlige manuskriptene er så godt bevart.
Men det finnes altså rundt 5.300 manuskripter og 95% av dem samstemmer, dersom man ser bort fra helt enkle avskrivningsfeil. Gud har altså holdt sin hånd over Ordet både i den tiden man kopierte for hånd og senere etter at trykkekunsten ble oppfunnet...
Vår epostadresse er: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Noter:
Eusebius, Ecclesiastical History, Book 5, kap 28
The Answer Book, Dr. Samuel C. Gipp, Th D, s 39.
Dr. Phillip Schaff, II, s 618.
Schaff, II, s 611-614
Eusebius, Ecclesiastical History, VI, No 5, Clemens of Aleksandria.
Schaff, II, s 58-59
Encyclopedia Britannica, Vol 16, s 900-902, 1936
Gjelder de oversettelsene som bygger på de Aleksandrinske tekstene, Vaticanus og Sinaiticus.
The Answer Book, Dr. Samuel c. Gipp, Th D, s 39
De fire første punktene er hentet fra: Newmann, Kirkehistorie, vol 1, s 62.
De siste punktene er hentet fra: John H P Reumann, The Romance of Bibel Scripts and Scholars, s 50-58, 1965
Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved Konstantins omvendelse da det er kjent at han også tilba solguden Horus i hemmelighet.
Ramsay Mac Mullin, Konstantin, s 112
Følgende kilder bekrefter dette:
- Burgon and Miller, The Traditional Text, s 163
- Catholic Encyclopedia, Vol 4, s 86
- Gregory, The Canon and Text of The New Testament, s 345
- A T Robertson, Introduction to The New Testament, s 80
- Dr Philip Schaff, Companion to Greek Testament, s 115
- Dr Scrivener, Introduction to New Testament, Vol 2, s 270
- Armitage, History of the Baptists, s 208.
- The Book of Hebrew Names, The Nicene & Post Nicene Fathers, Vol VI, s 487-488.
- The Book of Hebrew Names, s 485, Vol VI, Nicene & Post Nicene Fathers.
Scrivener, Introduction to N.T., Vol 2, s 43. Den kjente teologen Beza uttaler at den Italiske Kirke har sin opprinnelse fra år 120 e Kr. Og har senere, i moderne tid, blitt kalt Waldenserne etter Peter Valdes (død 1215). Den vekkelsesbevegelse han ledet var en videreføring av den kirke som tidligere var kalt Den Italiske Kirke.
Dr. Dell Johnsen, Pensacola Christian College, foredrag på videoen "The Bible... The Text is the Issue."
Dr. Dell Johnsen, Pensacola Christian College, foredrag på videoen "The Bible Preserved... from Satan’s Attack."
Anbefalt litteratur:
W. A. Criswell: «På klippegrunn», Filadelfiaforlaget, 1974, ISBN 82-534-0265-1
Ingulf Diesen: «Er Bibelen Guds ord?», Hermon Forlag, 1984, ISBN 82-7341-007-2
Thoralf Gilbrant: «Hva er skjedd med Bibelen?», Rex Forlag, 1994, ISBN 82-7388-398-1
Eta Linneman: «Guds Ord og Bibelkritikken», Nytt Bibliotek, 1994, ISBN 82-993163-0-8
Ulf Magne Løvdahl: «Vanskelige vers i Det Gamle Testamente», Frihet Forlag, 2000, ISBN 82-995274-2-2
Ulf Magne Løvdahl: «Vanskelige vers i Det Nye Testamente», Frihet Forlag, 1999, ISBN 82-995274-0-6
