Vi har fått inn følgende spørsmål under "Spørsmål og svar":

"Hei. Jeg lurer litt på hvordan det egentlig er med bildeforbud i kristendommen? Det er jo nedfelt i de 10 bud et bildeforbud. Likevel er det svært vanlig å se ulike fremstillinger av Jesus, Maria, Johannes og andre viktige personer innen kristendommen."

Dette er et meget aktuelt spørsmål, og vi vil forsøke å gi et tilfredsstillende svar på dette. Og da må vi selvsagt gå til Bibelen selv. I De Ti Bud (dekalogen) finner vi et forbud mot å lage seg bilder av guder eller det skapte og tilbe disse bildene.

1. DET ANDRE BUD

Vi finner dette forbudet nedfelt som det andre av de ti bud. Vi gjengir budet slik det står i 2 Mosebok 20. Vi finner akkurat samme bud gjengitt også i 5 Mosebok 5:8-9.

”Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, ut av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde, noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud.”  (2 Mosebok 20:2-5)

Av alle budene er det ikke noe bud som er så viktig som det første bud, den korte setningen om at du skal ikke ha andre guder enn meg. Innledningen viser hvem som taler – og viser at den talende Gud er den frelsende Gud. Budene kan leses ut i fra dette teosentriske fokus, ja de er utledet av dette første bud og møtet med den frelsende Gud. Den Gud som taler.

Det er bare én Gud. Den ene Gud holder hele skaperverket oppe. Dermed blir det en logisk sammenheng mellom det første bud og det andre bud. Å lage og tilbe andre gudebilder er en avvisning av hans frelsergjerning, hans herredømme og ikke minst det han har føyd sammen (famile, ætt, folk og land).  Å overholde det andre bud er derfor det samme som å overholde det første bud.

2. GULLKALVEN

I hele Det gamle testamente er det en fortelling som veldig tydelig setter dette billedforbudet i fokus, og det er fortellingen om gullkalven i 2 Mosebok 32.

“Men da folket så at Moses drøyde med å komme ned fra fjellet, samlet folket seg om Aron og sa til ham: Kom, lag en gud for oss, en som kan dra foran oss! For denne Moses, han som førte oss opp fra landet Egypt - vi vet ikke hva det er blitt av ham. Da sa Aron til dem: Ta gullringene som konene, sønnene og døtrene deres har i ørene, og kom til meg med dem! Da tok alt folket gullringene ut av ørene og kom til Aron med dem. Han tok imot gullet og støpte det om og laget det med meiselen til en kalv. Så sa de: Dette er guden din, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt! Da Aron så dette, bygde han et alter for den og lot utrope: I morgen er det høytid for Herren! Dagen etter sto de tidlig opp og ofret brennoffer og bar fram fredsoffer. Folket satte seg ned for å ete og drikke og sto opp for å leke.

Da sa Herren til Moses: Skynd deg og stig ned! Ditt folk, som du har ført opp fra landet Egypt, har gjort en skammelig ting. De har allerede veket av fra den veien jeg bød dem å vandre! De har gjort seg en støpt kalv, den har de tilbedt og ofret til og sagt: Dette er guden din, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt. Og Herren sa til Moses: Jeg har holdt øye med dette folket og sett at det er et hardnakket folk. La nå meg få råde, så min vrede kan bli opptent mot dem, og jeg kan ødelegge dem. Så vil jeg gjøre deg til et stort folk. Men Moses bønnfalt Herren sin Gud og sa: Herre! Hvorfor skal din vrede bli opptent mot ditt folk, som du har ført ut av landet Egypt med stor kraft og med veldig hånd? Hvorfor skal egypterne si: Til ulykke har han ført dem ut. Han ville slå dem i hjel i fjellene og utrydde dem fra jorden! Vend om fra din brennende vrede og angre det onde du har tenkt å gjøre mot ditt folk! Kom i hu dine tjenere Abraham, Isak og Israel. Til dem har du sagt og sverget ved deg selv: Jeg vil gjøre deres ætt tallrik som stjernene på himmelen. Og hele dette landet som jeg har talt om, vil jeg gi deres ætt, de skal eie det til evig tid. Så angret Herren det onde han hadde talt om å gjøre mot sitt folk.

Og Moses vendte seg og gikk ned fra fjellet med vitnesbyrdets to tavler i hånden. Det var skrevet på begge sider av tavlene, både på forsiden og baksiden var det skrevet. Tavlene var Guds arbeid, og skriften var Guds skrift, som var risset inn på tavlene. Da Josva hørte hvordan folket støyet og skrek, sa han til Moses: Det lyder krigsrop i leiren. Men Moses svarte: Det lyder ikke som seiersrop og heller ikke som skrik over nederlag. Det er lyd av sang jeg hører. Og da Moses kom ned til leiren, så han kalven og dansen. Da ble hans vrede opptent. Han kastet tavlene fra seg og slo dem i stykker ved foten av fjellet. Så tok han kalven som de hadde laget, han kastet den på ilden og knuste den så den ble støv. Støvet strødde han på vannet og ga Israels barn det å drikke. Så sa Moses til Aron: Hva har dette folket gjort deg, siden du har ført så stor en synd over det? Aron svarte: Bli ikke vred, herre! Du vet selv at dette folket ligger i det onde. De sa til meg: Lag en gud som kan dra foran oss! For denne Moses, han som førte oss opp fra landet Egypt - vi vet ikke hva det er blitt av ham. Da sa jeg til dem: Den som har gullsmykker på seg, ta dem av! Så ga de dem til meg, og jeg kastet dem i ilden. - Slik ble denne kalven til! Da Moses så at folket var ustyrlig, for Aron hadde sluppet det løs så det ble til spott for sine fiender, da stilte Moses seg i porten til leiren og sa: Hver den som er på Herrens side, la ham komme hit til meg! Da samlet alle Levis barn seg om ham. Og han sa til dem: Så sier Herren, Israels Gud: La hver av dere binde sverdet ved siden! Gå så fram og tilbake fra port til port i leiren og slå i hjel hver sin bror og hver sin venn og hver sin nabo! Og Levis barn gjorde som Moses sa. Den dagen falt det omkring tre tusen mann av folket.

For Moses sa: Innvi dere i dag til prester for Herren. For ingen har spart sin sønn eller sin bror. Så skal han i dag gi dere sin velsignelse. Dagen etter sa Moses til folket: Dere har gjort en stor synd. Nå vil jeg stige opp til Herren. Kanskje jeg kunne gjøre soning for deres synd. Så vendte Moses tilbake til Herren og sa: Å, dette folket har gjort en stor synd, de har gjort seg en gud av gull. Å, om du ville forlate dem deres synd! Men hvis ikke, da stryk meg ut av din bok som du har skrevet! Da sa Herren til Moses: Hver den som har syndet mot meg, ham vil jeg stryke ut av min bok. Så gå nå og før folket dit jeg har sagt deg! Se, min engel skal gå foran deg. Men på min hjemsøkelses dag vil jeg hjemsøke dem for deres synd. Slik slo Herren folket fordi de hadde laget kalven - den som Aron hadde laget.”

Her er det overflødig med kommentarer. Gud godtar ikke avgudsdyrkelse!

Vi finner en lignende historie noe senere i Det Gamle Testamente. Historien er hentet fra det delte riket. Denne gangen er det kong Jeroboam som får bygget to gullkalver.

“Jeroboam bygde Sikem i Efra’im-fjellene om til en befestet by og bosatte seg der. Siden dro han derfra og bygde også Pnuel om til en befestet by. Og Jeroboam tenkte ved seg selv: Riket kunne snart komme tilbake til Davids hus. Dersom dette folket drar opp for å bære fram offer i Herrens hus i Jerusalem, så vil deres hjerte igjen vende seg til deres herre Rehabeam, Judas konge. Og så vil de drepe meg og vende tilbake til Judas konge Rehabeam. Kongen holdt rådslagning. Så laget han to gullkalver, og han sa til folket: Lenge nok har dere dratt opp til Jerusalem. Se, her er gudene deres, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt. Og han stilte opp den ene gullkalven i Betel. Den andre satte han i Dan. Dette ble en årsak til synd. Folket gikk helt til Dan og trådte fram for den ene gullkalven der. Jeroboam bygde også hus på offerhaugene og gjorde hvem han ville av folket til prester, enda de ikke var av Levis sønner.

I den åttende måneden, på den femtende dagen i måneden, holdt Jeroboam en fest i likhet med den som holdes i Juda. Og han ofret på alteret. Slik gjorde han i Betel. Han ofret til kalvene som han hadde laget. Og han lot dem som han hadde gjort til prester ved offerhaugene, gjøre tjeneste i Betel. Han ofret på det alteret han hadde laget i Betel, den femtende dagen i den åttende måneden, den måned som han hadde valgt etter sitt eget hode. Da holdt han en fest for Israels barn og ofret på alteret og brente røkelse.”(1 Kongebok 12:25-33)

Guds svar på dette var å sende en profet med et domsord.

“Da kom det på Herrens bud en Guds mann til Betel fra Juda. Han kom nettopp som Jeroboam sto ved alteret for å brenne røkelse. Og han ropte på Herrens bud mot alteret: Alter, alter! Så sier Herren: Det skal fødes en sønn for Davids hus. Josjia skal han hete. Og på deg skal han ofre offerhaugens prester, de som brenner røkelse på deg, og det skal brennes menneskeben på deg. Samtidig kunngjorde han et tegn og sa: Dette er tegnet på at Herren har talt: Alteret skal revne, og asken som er på det, skal bli spredt utover. Da kong Jeroboam hørte de ordene som Guds mann ropte mot alteret i Betel, rakte han hånden ut fra alteret og sa: Grip ham! Da visnet hånden som han rakte ut mot ham, han kunne ikke dra den til seg igjen. Og alteret revnet og asken ble spredt fra alteret. Det var det tegnet som Guds mann hadde forkynt på Herrens bud. Da tok kongen til orde og sa til Guds mann: Bønnfall Herren din Gud og be for meg at jeg må kunne dra hånden til meg igjen! Guds mann bønnfalt da Herren, og kongen kunne dra hånden til seg igjen - den ble som den hadde vært før.”(1 Kongebok 13:1-6)

Resultatet av Jeroboams synd var skjebnesvangert. Nord-riket ble inntatt i år 722 f.Kr. av Assyrerne, og nordrikets ti stammer ble spredt over hele jorden.

Vi finner flere lignende historier i GT, noe som viser at Herren virkelig er en nidkjær Gud og Han tåler ikke dyrking og tilbedelse av andre guder.

3. GJELDER FORBUDET SELVE BILDET ELLER KUN TILBEDELSEAV BILDET?

La oss vende tilbake til det andre bud. Vi siterer det engang til.

“Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde, noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem. For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud.”(5 Mosebok 5:8-9)

Her sier Gud veldig klart at man skal ikke tilbe eller tjene utskårne bilder og avbildninger verken av det som er i himmelen eller det som er på jorden. Dette er forholdsvis greit for oss kristne i dag å forstå. Vi skal ikke tilbe eller tjene andre guder. Avgudsdyrkelse er en fryktelig synd.

Men i vers 8 sier Han også at vi skal heller ikke lage slike utskårne bilder og avbildninger. Hva så med dette? Spørsmålet blir jo om forbudet gjelder selve bildet eller kun tilbedelse av bildet?

Ut fra teksten i 2 Mosebok 20 og 5 Mosebok 5, kan det tyde på at både det å lage slike bilder og å tilbe dem eller tjene dem, er synd.

Men det er likevel andre historier fra GT som tyder på noe annet. Og det er svært viktig at vi forstår at “summen av Guds Ord er sannhet”. (Salme 119:160)

I 2 Mosebok 35 og 36 finner vi historien om utsmykkingen av Tabernaklet. Her ser vi at Gud hadde kalt Besalel og Oholiab til å lede arbeidet med å pynte og utsmykke Herrens hus – Tabernaklet. Disse menn var kunstnere i ordets rette forstand.

“Og Moses sa til Israels barn: Se, Herren har kalt Besalel, sønn av Uri, Hurs sønn, av Juda stamme. Han har fylt ham med Guds Ånd, med visdom, med forstand og med kunnskap og med dyktighet til all slags arbeid og til å tenke ut kunstverker, til å arbeide i gull og i sølv og i kobber og til å slipe steiner til innfatning og skjære ut i tre, til å utføre alle slags kunstverker. Herren har også gitt ham evne til å lære andre, og det har han også gitt til Oholiab, Akisamaks sønn, av Dans stamme. Han har fylt dem med kunstnergaver, så de kan utføre all slags treskjæring og kunstvevning og brodert arbeid med blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint lingarn og alminnelig vevning - utføre all slags arbeid og tenke ut kunstverker.”(2 Mosebok 35:30-35)

Her ser vi at det blir feil å bruke det andre bud som et forbud mot kunst. Her leser vi rett ut at Gud hadde fylt disse men med både åndelig visdom og med kunnskap og forstand til å utføre kunst og håndtverk.

La oss gå litt videre, inn i neste kapittel. Der finner vi noe som virker veldig rart i forhold til det 2 bud:

“Så laget de forhenget av blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn. De gjorde det i kunstvevning med kjeruber på.”(2 Mosebok 36:35)

Men var det ikke slik at man ikke skulle lage seg noe bilde av verken det som er i himmelen eller det som er på jorden? Hvordan kunne Gud da tillate at det ble laget en kunstvevning med kjeruber på?

Her tror jeg vi begynner å nærme oss kjernen til dette spørsmålet som vi startet med innledningsvis. Se for deg Tabernaklet. Se for deg at man kommer inn i Det Hellige, hvor prestene gjorde tjeneste. Hva ser man? Jo, man ser ulike offeraltre, lysestaker, utsmykkinger i gull, sølv, bronse og kostelige edelstener. Og så ser man disse vevde kjerubene. Men vil en prest i en slik helligdom tenke på å tilbe disse kjerubene? Nei, det kunne aldri skje!

Om vi nå tar for oss Det Aller Helligste, hvor Paktens Ark sto, så vet vi at det var 2 kjeruber med uslåtte vinger som dekket lokket på Paktskisten. Tror du nå at Ypperstepresten, som gikk inn i denne helligdommen kun en gang per år, på Den Store Forsoningsdagen (Yom Kippur) ville tenke på å tilbe disse kjerubene på Paktskisten? Nei, det var totalt utenkelig!

Ut fra dette begynner vi å forstå at det er tilbedelsen Gud fokuserer på, ikke selve bildet eller utsmykkingen.

4. KOBBERSLANGEN

Historien om Kobberslangen vil vise oss en gang for alle at det hele handler om tilbedelse og avgudsdyrkelse, ikke om et generelt forbud mot bilder eller statuer.

“Så brøt de opp fra fjellet Hor og tok veien til Rødehavet for å dra utenom Edoms land. Men på veien ble folket utålmodig. De talte mot Gud og mot Moses og sa: Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt, så vi må dø her i ørkenen? For her er verken brød eller vann, og vi er inderlig lei av denne usle maten! Da sendte Herren serafslanger inn blant folket. De bet folket, og mye folk av Israel døde. Så kom folket til Moses og sa: Vi har syndet, fordi vi har talt mot Herren og mot deg. Be til Herren at han vil ta slangene bort fra oss! Og Moses ba for folket. Da sa Herren til Moses: Lag deg en serafslange og sett den på en merkestang. Så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve. Så laget Moses en kobberslange og satte den på en merkestang. Og når en slange hadde bitt noen, og han så på kobberslangen, ble han i live.”(4 Mosebok 21:4-9)

Her ser vi at Gud ber Moses om å lage en Kobberslange. Og hver den som hadde blitt bitt av slanger og deretter så på Kobberslangen, ble helbredet og behold livet.

Dette er et bilde på Jesus, for likesom israelsfolket i ørkenen fikk liv ved å se på den opphengte Kobberslangen, så får vi liv ved å se på Jesus – der Han henger på Golgata kors og bærer din og min synd, skyld, sykdom og smerte.

“Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, for at hver den som tror på ham skal ha evig liv.”(Johannes 3:14-15)

Men tilbake til denne Kobberslangen. Dersom det hadde vært galt å lage seg en avbildning eller en statue, bare for bildet eller statue sin skyld, så kunne ikke Gud bedt Moses om å lage denne Kobberslangen.

Vi ser ut fra dette at det må være tilbedelsen Gud er opptatt av. Dette ser vi enda mer, når vi leser om hva som skjedde senere med denne Kobberslangen.

“I Israels konge Hoseas, Elas sønns tredje år ble Hiskia konge. Han var sønn av Judas konge Akas. Han var tjuefem år gammel da han ble konge, og han regjerte tjueni år i Jerusalem. Hans mor hette Abi og var datter av Sakarja. Han gjorde det som var rett i Herrens øyne, slik som hans far David hadde gjort. Han la ned offerhaugene og slo i stykker billedstøttene og hogg ned Astarte-bildet og knuste den kobberslangen som Moses hadde laget, for like til den tid hadde Israels barn brent røkelse for den. De kalte den Nehusjtan. Hiskia satte sin lit til Herren, Israels Gud. Etter ham har det ikke vært hans like blant alle Judas konger, heller ikke blant dem som hadde vært før ham.”(2 Kongebok 18:1-5)

Her ser vi at denne Kobberslangen ikke lenger var et Guds redskap. Den hadde nå blitt en folkets avgud. Derfor måtte Gud sørge for at den ble ødelagt.

Men vi ser noe mer her. Og dette er en meget alvorlig tanke også for oss i dag. Vi ser atovergangen fra å tilbe Gud til å tilbe en avgud ofte er kort. Hensikten med et bilde er å minne oss om Gud, og vår intensjon er å se på bildet og lettere fokusere våre tanker på Gud. Men det som lett kan skje, er at bildet gradvis opphører å representere Gud og seg selv blir gjenstand for tilbedelse. Dette er veldig farlig!

Vi trenger derfor å være på vakt mot avgudsdyrkelse, samtidig som vi forstår at det ikke er bilder eller utsmykkinger i seg selv Gud har noe imot.

Til slutt vil jeg trekke en liten konklusjon. Mange lurer jo på hvordan jeg kan mene at det andre budet kun gjelder tilbedelse, når Gud så tydelig sier at man ikke skal gjøre seg noe utskåret bilde eller avbildning. Hvordan skal det så forstås, siden Gud jo sier dette?

Summen av de skriftsteder vi har sett på, må lede til den konklusjon at Gud ber Israelsfolket om å la være å lage seg bilder både av det som er i himmelen og det som er på jorden. Grunnen er at Gud vet at slike bilder lett kan bli gjenstand for tilbedelse og avgudsdyrkelse (slik eksempelet viser med Kobberslangen).

Imidlertid ser det ut som om Gud er veldig tydelig med motivet bak. Vil man gjøre seg avbildninger med den hensikt at man har tenkt å tilbe dem, så er det synd fra det øyeblikk tanken blir unnfanget! Vil man derimot gjøre seg bilder for å ære Gud og bli minnet om Hans storhet og Hans gjerninger, så er dette greit.

Synden er å tilbe og dyrke dem. Vi ser jo at Gud tillater kunst og utsmykkinger, med bilder av engler og kjeruber. Forbudet gjelder altså kun tilbedelse, men som et godt råd bør vi også være forsiktig med hva vi lager bilder av. Det siste for å forebygge noe som senere kan føre til avgudsdyrkelse.