Måltidsfellesskapet har stor plass i Bibelen. Allerede på Bibelens første blader leser vi at Gud planter en hage i Eden full av fruktbærende tre og inviterer de første menneskene til å komme for å spise.
Om de første kristne leser vi: '... og i hjemmene brøt de brødet og holdt måltid...' (Apg 2,46)
Et av bildene Jesus bruker for himmelen er en stor bryllupsfest hvor alle Guds barn skal lene seg tilbake, og feste. Vi synes å være skapt for å spise sammen! Det er ingen tilfeldighet at Brødsbrytelsen har vært sentrum i den kristne gudstjenesten siden starten. Ordet 'nattverd' betyr ganske enkelt 'kveldsmåltid'. Det hele minner oss om hvordan Guds kjærlighet til verden ser ut: Jesus gir oss et måltid - brød som et symbol på Hans kropp, vin som Hans livsblod som gis til alle - venner som fiender.
Gjennom kirkens 2000 årige historie har dette måltidet brakt jøder og hedninger, slaver og frie, mennesker som har lykkes eller mislykkes, svarte og hvite, sammen rundt et bord.
Hvis vi skal forstå hva Gud gjør og ta del i det Han gjør i verden i dag, finnes det ikke noe bedre sted å begynne enn å spørre hvorfor Guds folk spiser sammen! For når kristne spiser sammen så kobler de seg på selve fundamentet i deres tro og i deres historie.
Derfor er det intet mindre enn en tragedie at Agapemåltidet forsvant fra kirken. Vi vet ikke helt riktig når det skjedde, fordi vi har god dokumentasjon på at den tidlige kirken kom sammen for å spise og mens de holdt måltid brøt de brødet, en god stund etter apostlenes død. Men så endres dette. Brødsbrytelsen - det vi kaller nattverden tas ut av Agapemåltidet - eller Kjærlighetsmåltidet - og blir en egen del for seg selv.
Dermed forsvant noe av det mest sentrale i selve handlingen: fellesskapet, muligheten for å dele med hverandre. Enkelte mener at Agapemåltidet forsvant på grunn av det misbruk som apostelen Paulus beskriver skjedde i menigheten i Korint, men da er det underlig at de likevel fortsatte etter at apostlene var død. Jeg tror heller det skjedde en endring i teologien.
La oss nå se litt på dagens situasjon. Mange mennesker sliter med ensomhet. Det gjelder også kristne. Noe av det mest ensomme som finnes er å spise alene.
Det finnes de som går på butikken flere ganger om dagen, bare for å se andre mennesker. Kanskje ha muligheten til å veksle noen ord med betjeningen.
Når de så kommer til gudstjenesten opplever de ofte at de for det meste kjører buss. De sitter etter hverandre og det eneste de blir kjent med er hverandres nakker. Kanskje har de hilst på møteverten i døra, og kanskje hilser de på noen på vei ut når gudstjenesten er ferdig. Er de riktig heldige er det noen som stanser opp for en prat. Så går de hjem til nok en ensom uke.
Er dette en karikatur av menigheten? Nei, dessverre. Jeg møter mange som opplever det slik. Og ensomheten forsterkes fordi man lengter etter fellesskap med andre kristne. Men alle har det så travelt. Alle har noe de skulle ha rukket.
Tenk hva gjeninnføringen av måltidsfellesskapet ville ha betydd for alle disse ensomme! Noen å snakke med, noen å dele en god historie med, noen å smile med og noen å le sammen med.
Dette er en viktig del av det å være menighet! Alt handler ikke om lovsang, preken og kollekt.
Måltidet var en integrert del av den første menighetens gudstjenesteliv. Det forsvant en gang etter at apostlene var døde, blant annet fordi den etter-konstantinske kirken innførte en regel om at man skulle faste før man tok del i nattverden. En slik fastepraksis er imidlertid Det nye testamente fremmed.
La oss ta fram de radikale tekstene i Det nye testamente hvor Jesus taler om hvem vi skal invitere når vi byr på selskap. Våger vi å ta dem på alvor?
Finn frem Bibelen din og les sakte Luk 14,7-24. Hvordan kan du praktisk handle på disse ordene?
Min drøm er at måltidsfelleskapet kan gjenopptas. At kristne kommer sammen for å spise! Og så mens de spiser bryter de brødet og deler ut vinen og feirer Herrens måltid sammen. Et spisefellesskap som inkluderer alle...
(Artikkelen er hentet fra Bjørn Olavs blogg, etter tillatelse fra ham. Som administratorer for Bibelfellesskapet synes vi Hansen her er inne på et meget aktuelt og viktig tema. Artikkelen anbefales derfor på det varmeste).
