Josva

  • Forberedelsestiden

     
    INNLEDNING
     
     
    "Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere framstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste. Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne." (Romerne 12:1-2)
     
    Gud formaner oss i sitt Ord til å bære oss selv fram som et levende og hellig offer til Hans behag. Gud vil ha hele vårt liv til disposisjon for Ham. Han vil oppdra oss, fostre oss, trene oss og skikkeliggjøre oss til tjeneste i Hans rike. 
     
    "Må han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme! Han er trofast som kaller dere, han skal og gjøre det."  (1 Tessaloniker 5:23-24)
     
    Gud vil hellige oss, fostre oss og utruste oss helt igjennom - til ånd, sjel og kropp. I denne prosessen er vi alle ulike"kar" som blir formet og dannet i Herrens hender.
     
    "I et stort hus er det ikke bare kar av gull og sølv, men også av tre og leire. Noen kar er til ærefullt bruk, andre til vanære. Den som nå har renset seg så han holder seg borte fra disse vanærens kar, blir selv et kar til ære, - helliget, nyttig for husbonden, satt i stand til all god gjerning." (2 Timoteus 2:20-21)
     
    Enhver etterfølger av Jesus må gå igjennom denne prosessen med sitt liv, før Gud sender ham eller henne ut i tjeneste. Din tjeneste i Guds rike, hvor stor salvelse du vil oppleve over ditt liv, hvor stor visdom Gud vil fylle deg med, hvilke nådegaver Han våger å betro deg - alt dette avhenger av forberedelsestiden!
     
    "Da sa Josva til folket: Hellige dere! For i morgen vil Herren gjøre underfulle ting blant dere." (Josva 3:5)
     
    En annen oversettelse lyder "Da sa Josva til folket: Innvi dere! For i morgen vil Herren gjøre underfulle ting blant dere." Å innvi seg og å hellige seg, er det samme som å forberede seg for Guds plan.
     
     
     
    1. HVORDAN GUD UTRUSTER OSS
     
     
    Gud har gitt oss noen helt enkle nøkler for å utruste oss og fostre oss inn i sin plan og den tjeneste Han har for hver og en av oss. Vi skal se på de 4 hovednøkler som Han har gitt oss...
     
     
    A: Sitt Ord
     
     "Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning." (2 Timoteus 3:16-17)
     
    Guds Ord lærer, fostrer, oppdrar, taler til rette, veileder og underviser oss. Våre sinn blir blir forvandlet ved at vi "spiser" Guds Ord. Ordet er ånd og liv!
     
    "Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv." (Johannes 6:63)
     
    Guds Ord åpenbarer sannheten for oss, og sannheten (som er Jesus) setter oss fri!
     
    "Jesus sa da til jøder som var kommet til tro på ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere." (Johannes 8:31-32)
     
    Guds Ord trener oss også opp til å skille mellom hva som er Guds tanker og hva som er våre egne tanker og planer. Guds Ord skiller mellom sjel og ånd.
     
    "For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd." (Hebreerne 4:12)
     
    La oss bruke et bilde for å illustrere vår vandring med Herren. La oss sammenligne den kristnes vandring med et orienteringsløp. Man løper fra post til post. Dette kan sammenlignes med at man går fra det ene viktige valget til det neste i livet. Hele livsløpet består jo av en rekke viktige valg, hvor noen er store og andre er små. Men alle valg får konsekvenser, og det er svært viktig at vi velger riktig, dvs tar riktige beslutninger (veivalg).
     
    For å komme oss videre fra en post til den neste, trenger vi å følge et orienteringskart. For oss som kristne er det Guds Ord som er vårt orienteringskart, som leder oss fra den ene posten til den neste.
     
     
    B: Sin Ånd
     
     
    En orienteringsløper kommer langt med orienteringskartet. Men han trenger noe mer for å være komplett utrustet til orienteringsløpet. Han må ha et kompass!
     
    I vår kristne vandring er det Guds Ånd som er vårt kompass! Når vi så legger kompasset (Ånden) sammen med kartet (Guds Ord) vil vi ikke gå feil, men kan orientere oss trygt og godt i terrenget. 
     
    "Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere." (Johannes 14:15-20)
     
    Jesus har sendt oss Den Hellige Ånd, som er vår hjelper, veileder, lærer og beskytter. Han kalles for Talsmannen, fordi Han er ment å være vår indre lærer, rådgiver, advokat og guide!
     
    "Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere." (Johannes 14:25-26)
     
    Den Hellige Ånd taler oppbyggelse, formaning og trøst til våre hjerter. Han korrigerer oss, former oss og utruster oss til tjeneste i Guds rike.
     
    "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Alt det som min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere." (Johannes 16:12-15)
     
     
    C: Menigheten
     
     
    "De som nå tok imot hans ord, ble døpt. Og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler. De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene." (Ap gjerninger 2:41-42)
     
    "Hver dag kom de trofast og med et sinn sammen i templet, og i hjemmene brøt de brødet, og holdt måltid med fryd og hjertets enfold. De lovet Gud og var velsett av hele folket. Og Herren la hver dag dem som lot seg frelse, til menigheten." (Ap gjerninger 2:46-47)
     
    Guds menighet er bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll, og Jesus selv er selve hjørnestenen (grunnstenen). 

    "Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk (menighet), bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnestenen er Kristus Jesus selv." (Efeserne 2:19-20)

    Hjørnestenen til menighetens byggverk er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll. Dette betyr at Guds Ord er grunnvollen. Når Paulus nevner apostlene og profetene, så føyer han sammen hele Guds Ord. Apostlene står for apostlenes lære - altså Det Nye Testamente. Profetene står for Det Gamle Testamentes profeter, fra Moses, via Samuel, Elias, Elisja, Jesaja, Jeremia, Daniel, Esekiel, Hosea osv - helt til døperen Johannes!

    Guds Menighet fikk sin fødsel på Pinsedag, da Den Hellige Ånd ble utgytt over alt kjød. Resultatet var at 3000 mennesker kom til tro og lot seg døpe til Kristus allerede den første dagen. Dette leser vi om i Apostlenes gjerninger kapittel 2. Fra da av var det igang, og Guds Menighet vokste raskt!

    Når vi snakker om Guds Menighet, er det viktig å skille mellom den lokale og den globale menighet. Den lokale menighet er et lokalt fellesskap av kristne som kommer sammen for å ha samfunn med Gud og hverandre. Man samles om Guds Ord, bønn, sang og lovprisning, dåp og nattverd. Den lokale menighet er et ansvars- og omsorgsfellesskap, hvor den enkelte troende utrustes og dyktiggjøres til aktiv tjeneste i Guds rike.
     
    Det er den lokale pastor som er hyrde og leder for den lokale menighet. Gud ønsker at enhver troende er tilsluttet et slikt menighetsfellesskap, hvor man har samfunn med Gud og andre troende. Gud vil at vi skal bli betjent av en lokal pastors bibelundervisning og hyrdehjerte. I tillegg til pastoren kommer det også andre tjenestegaver, som Gud har plassert i menigheten - til oppbyggelse av hele menighetsfellesskapet.
     
    "Men i fall jeg dryger, vil jeg at du skal vite hvordan en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll." (1 Timoteus 3:15)
     
    Guds menighet har to hovedfunksjoner:
    1) Den er en redningsbase for verdens bortkomne og fortapte sønner og døtre.
    2) Den er en utrustningsbase og disippeltreningsskole for de troende. 
     
    I Guds menighet blir mennesker frelst, døpt, åndsdøpt, velsignet og helbredet. Men vi blir også undervist i Ordet og de åndelige sannheter. Vi finner vårt kall og vår tjeneste i Guds rike ut fra vår funksjon i Menigheten, som er Kristi Legeme.
     
    Guds menighet kalles også for Kristi Legeme. Vi er Jesu kropp her nede på jorden!
     

    "Alt la han (Gud) under hans (Jesu) føtter, og gav ham (Jesus) som hode over alle ting til menigheten, som er hans (Jesu) legeme, fylt av ham som fyller alt i alle." (Efeserne 1:22-23)

    Her er Kristus menighetens hode, mens vi er ulike lemmer på Hans legeme/kropp. 

    Her leste vi at Faderen gav Jesus som hode over alle ting til Menigheten Teksten viser at dette "Jesus som hode" ikke var mulig før etter at Jesus var reist opp fra de døde, og satt ved Faderens høyre hånd. Menigheten kunne derfor ikke eksistere før der var et hode, for Gud lager ikke hodeløse ting. Menigheten er derfor legemet som Kristus er hodet for.

    "For mannen er kvinnens hode, likesom også Kristus er menighetens hode - han som er sitt legemes frelser." (Efeserne 5:23)

    "For på ett legeme har vi mange lemmer, men ikke alle lemmer har samme gjerning. Slik er vi også ett legeme i Kristus, enda vi er mange. Men hver for oss er vi hverandres lemmer." (Romerne 12:4-5)

    "Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke. For kroppen består ikke av én kroppsdel, men av mange. Om nå foten sier: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av den. Om øret sier: «Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen», så er det like fullt en del av den. Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen? Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det. Hvis det hele var én kroppsdel, hvor ble det da av kroppen? Men nå er det mange kroppsdeler, men bare én kropp. Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere».Tvert imot! De delene av kroppen som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige. De kroppsdelene som vi synes er mindre ære verdt, dem gir vi desto større ære. Og de delene vi føler skam ved, kler vi desto mer sømmelig; de andre trenger det ikke. Men nå har Gud satt sammen kroppen slik at det som mangler ære, får mye ære, for at det ikke skal bli splittelse i kroppen, men alle lemmene ha samme omsorg for hverandre. For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg. Dere er Kristi kropp, og hver av dere et lem på ham." (1 Korinter 12:12-27)

    Vi er alle lemmer på det samme legemet. Derfor vil det være slik at når ett lem lider, vil hele legemet lide. Hvis legemet skal fungere, må det være samspill mellom lemmene, og forbindelsen med hodet må være i orden.

    Det er vi som utgjør Jesu munn, Hans hender, Hans føtter osv her nede! Det betyr at Jesus virker gjennom oss for å utbre sitt rike.

    "og la oss ikke holde oss borte når menigheten kommer sammen, slik noen har for vane, men la oss formane hverandre, og det  så meget mer som dere ser at dagen nærmer seg." (Hebreerne 10:25)
     
     
    D: Tjenestegavene
     
     
    "Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi legeme bygges opp, inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde. Så skal vi ikke lenger være umyndige småbarn, ikke la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep. Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ut fra ham blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så legemet vokser og bygges opp i kjærlighet." (Efeserne 4:11-16)
     
    Tjenestegavene har en meget viktig funksjon i menigheten. Det er disse gavene Gud bruker til å utruste oss i Menigheten. Disse tjenestegavene er gitt til Menigheten, for å forkynne og undervise de troende.
     
    Resultatet av å la seg fostre av de gaver Gud har gitt sin Menighet, er at Gud en dag kan ta deg fram og sende deg ut i tjeneste for Ham.
     
    "I menigheten i Antiokia var det noen profeter og lærere: Barnabas og Simeon med tilnavnet Niger, Lukius fra Kyréne, Manaen, pleiebror til landsfyrsten Herodes, og dessuten Saulus. En gang mens de feiret gudstjeneste for Herren og fastet, sa Den Hellige Ånd: «Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgaven jeg har kalt dem til.» Etter faste og bønn la de hendene på dem og lot dem reise. Disse to, som altså var blitt sendt ut av Den Hellige Ånd, dro til Selevkia og seilte derfra til Kypros." (Ap gjerninger 13:1-4)
     
     
     
    2. JOSVAS FORBEREDELSESTID
     
     
    "Da Moses, Herrens tjener, var død, sa Herren til hans tjener Josva, Nuns sønn: «Min tjener Moses er død. Gjør deg nå klar til å gå over Jordan, du og hele dette folket, inn i det landet som jeg vil gi Israels barn. Hvert sted dere setter foten på, gir jeg dere, slik som jeg lovet Moses. Området deres skal strekke seg fra ørkenen og Libanon til den store elven Eufrat, hele hetittlandet, og helt ut til Storhavet, der solen går ned. Så lenge du lever, skal ingen kunne stå seg mot deg. Jeg vil være med deg slik jeg var med Moses. Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke. Vær frimodig og sterk! For du skal gjøre dette folket til eiere av landet som jeg med ed lovet deres fedre å gi dem. Vær bare riktig frimodig og sterk, så du trofast følger hele den loven som Moses, min tjener, påla deg å holde. Vik ikke av fra den, verken til høyre eller venstre, så skal du lykkes overalt hvor du går. Denne loven skal du alltid ha på dine lepper. Du skal grunne på den dag og natt, så du trofast følger alt det som er skrevet i den. Da skal du ha fremgang der du ferdes, og alt skal lykkes for deg. Jeg har jo sagt deg: Vær frimodig og sterk! Frykt ikke, og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går.» Josva ga da folkets tilsynsmenn denne befalingen: «Gå gjennom leiren og si til folket: Gjør i stand forsyninger til reisen! For om tre dager skal dere gå over Jordan og innta det landet Herren deres Gud gir dere i eie.» (Josva 1:1-11)
     
    Josva var utvalgt for en helt spesiell tid. Han skulle føre Guds folk inn i Løfteslandet. Når vi møter ham her i Josvas bok, trer han fram som en sterk og djerv leder, full av tro, visdom, autoritet og styrke.
     
    Men hvordan hadde Josva blitt en slik mann, som ble brukt så mektig av Gud?
     
    Om vi går tilbake til Mosebøkene, ser vi at Josva allerede som ungdom var en som skilte seg ut fra de andre.
     
    "Men Moses tok et telt og slo det opp utenfor leiren, et godt stykke fra. Han kalte det sammenkomstens telt. Og enhver som søkte Herren, gikk ut til sammenkomstens telt utenfor leiren. Hver gang Moses gikk ut til teltet, reiste hele folket seg. De stod hver i døren til sitt telt og så etter Moses, til han var kommet inn i teltet. Og når Moses var kommet inn i teltet, da senket skystøtten seg og sto i døren til teltet, og han talte med Moses. Og hele folket så skystøtten stå i døren til teltet, og hele folket reiste seg og bøyde seg hver i døren til sitt telt. Og Herren talte til Moses ansikt til ansikt, som når en mann taler med sin neste. Så vendte han tilbake til leiren, men hans tjener Josva, Nuns sønn, en ung mann, var alltid i teltet." (2 Mosebok 33:7-11)
     
    Josva hadde en dyp lengsel etter Gud. Han ville ha det som Moses hadde. Derfor søkte han alltid Guds nærhet. Han holdt seg stadig i nærheten av Moses, for å lytte og lære, fordi han visste at Moses levde med Gud. Josva ville lytte og lære, istedet for å slutte seg til folket som diskuterte, klagde og var misfornøyde.
     
    Josva visste at et ansvarsfult kall krever en ordentlig forberedelse!
     
    Josva så hvordan Moses daglig gikk inn i sammenkomstens telt og innvidde seg til Gud. Dette var svært spennende for den unge Josva, og han ville ha tak i dette fantastiske gudsnærværet som Moses opplevde. Derfor var Josvas forberedelsestid der i teltet, sammen med Moses.
     
    Josva var på rett sted, til rett tid. Og han hadde en rett hjerte for Gud!
     
    Også du har en forberedelsestid, før Gud fører deg inn i den oppgave Han har kalt deg til. Derfor er det svært viktig at du ikke kaster bort tiden på tomme saker! 
     
    Josva var bare 17 år da Israel gikk ut av Egypt. Og allerede som 18-åring hadde han fått et så viktig oppdrag som å lede Israels hær i strid mot Amalek.
     
    "Så kom Amalek og stred med Israel i Refidim. Da sa Moses til Josva: Velg oss ut mannskap, dra så av sted og strid mot Amalek! I morgen vil jeg stå øverst på haugen med Guds stav i hånden. Og Josva gjorde som Moses hadde sagt ham. Han stred mot Amalek. Og Moses, Aron og Hur steg opp øverst på haugen. Da gikk det slik at så lenge Moses holdt sin hånd løftet, hadde Israel overtaket, men når han lot hånden synke, da fikk Amalek overtaket. Men da Mose hender ble tunge, tok de en stein og la under ham, og han satte seg på den. Og Aron og Hur støttet hans hender, en på hver side. Så holdt hans hender seg støe helt til solen gikk ned. Og Josva slo Amalek og hans folk med sverdets egg." (2 Mosebok 17:8-13)
     
    I Guds nærhet ble Josva formet og dannet etter Guds vilje, og Moses ble hans store læremester. Her ble Josva fostret opp og utrustet til den tjeneste han senere skulle få.
     
    Josva visste hvor viktig forberedelsestiden var. Derfor kunne Gud ta ham ut til den oppgave han var kalt til - når tiden var inne.
     
    "Da talte Moses til Herren og sa: Måtte Herren, han som er Gud over ånden i alt kjød, sette en mann over menigheten, en som kan gå ut og inn foran dem, og som kan føre dem ut og føre dem inn, så Herrens menighet ikke skal være som får uten hyrde! Og Herren sa til Moses: Ta Josva, Nuns sønn. Han er en mann som det er ånd i. Legg din hånd på ham, og still ham fram for Eleasar, presten, og for hele menigheten, og innsett ham i hans tjeneste for deres øyne. Legg noe av din verdighet på ham, så hele Israels barns menighet må lyde ham!" (4 Mosebok 27:15-20)
     
     
     
    3. DAVIDS FORBEREDELSESTID
     
     
    Når vi møter David i rollen som Israels konge, får vi stor respekt for ham.
     
    "Alle Israels stammer kom til David i Hebron og sa: «Se, vi er av samme bein og kjøtt som du. Allerede for lenge siden, da Saul var konge over oss, var det du som førte Israel både ut og hjem igjen. Herren har sagt til deg: Du skal være hyrde for mitt folk Israel, du skal være fyrste over Israel.» Så kom alle Israels eldste til kongen i Hebron. Kong David sluttet en pakt med dem i Hebron for Herrens ansikt. Og de salvet David til konge over Israel. David var tretti år gammel da han ble konge, og han regjerte i førti år. Hebron regjerte han over Juda i sju år og seks måneder, og i Jerusalem regjerte han over hele Israel og Juda i trettitre år." (2 Samuel 5:1-5)
     
    Vi vet at David var full av åndelig visdom og forstand. Vi leser Davids salmer og blir helt betatt av dem. Vi forstår at David hadde et helt spesielt forhold til Gud. Vi leser også hvordan David seirer i strid mot den ene fienden etter den andre og vi forstår at han var en mektig og salvet konge.
     
    "David ble større og større, og Herren, hærskarenes Gud, var med ham." (2 Samuel 5:10)
     
    Men hvordan ble David en slik mektig konge? Hvordan fikk han slik visdom, forstand, makt og styrke? Hvordan var Davids forberedelsestid?
     
    Vi kan starte med å se på David den gang han ble salvet av profeten Samuel.
     
    "Herren sa til Samuel: «Hvor lenge vil du sørge over Saul? Jeg har forkastet ham som konge over Israel. Fyll hornet ditt med olje og gå! Jeg sender deg til Isai i Betlehem, for jeg har sett meg ut en av hans sønner til konge.» Samuel svarte: «Hvordan kan jeg gå dit? Får Saul høre det, dreper han meg.» Da sa Herren: «Ta med deg en kvige og si at du kommer for å ofre til Herren. Be så Isai komme til ofringen! Jeg skal fortelle deg hva du siden skal gjøre. Ham jeg viser deg, skal du salve for meg.» Samuel gjorde som Herren hadde sagt. Da han kom til Betlehem, gikk byens eldste skjelvende imot ham og spurte: «Kommer du i fredelig ærend?» Han svarte: «Ja, jeg har kommet for å ofre til Herren. Gjør dere rene og hellige og kom med meg til ofringen.» Så helliget han Isai og sønnene hans og innbød dem til ofringen. Da de så kom og han fikk se Eliab, sa han til seg selv: «Her foran Herren står nå hans salvede.» Men Herren sa til Samuel: «Se ikke på hans utseende og høye vekst, for jeg har forkastet ham. Her gjelder ikke det som mennesker ser. For mennesker ser det som øynene ser, men Herren ser på hjertet.» Da ropte Isai på Abinadab og lot ham tre fram for Samuel. Men Samuel sa: «Heller ikke ham har Herren utvalgt.» Så lot Isai Sjamma tre fram; men Samuel sa: «Heller ikke ham har Herren utvalgt.» Slik lot Isai de sju sønnene tre fram for Samuel. Men Samuel sa til Isai: « Herren har ikke utvalgt noen av disse.» Da spurte Samuel: «Var dette alle guttene dine?» «Nei», svarte Isai, «det er enda en igjen, den yngste. Han er ute og gjeter småfeet.» «Send bud etter ham!» sa Samuel. «Vi setter oss ikke til bords før han kommer.» Så sendte Isai bud etter ham. Han var rødkinnet, hadde vakre øyne og et godt utseende. Herren sa: «Reis deg og salv ham! For han er det.» Da tok Samuel hornet med olje og salvet ham midt blant brødrene hans. Fra den dagen kom Herrens ånd over David og var med ham siden. Så brøt Samuel opp og dro tilbake til Rama." (1 Samuel 16:1-13)
     
    Her leser vi at Gud ber Samuel om å ikke se på det ytre, fordi Herren ser til hjertet. Ut fra dette skjønner vi snart at David ikke var noe tilfeldig valg fra Guds side. Så slår jo også Guds Ord fast at David var en mann etter Guds eget hjerte.
     
    "Deretter bad de om en konge, og Gud gav dem Saul, sønn av Kis, en mann av Benjamins stamme, i førti år. Etter at han hadde avsatt ham, oppreiste han David til konge for dem. Han gav ham dette vitnesbyrd: Jeg fant David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte. Han skal gjøre all min vilje." (Ap gjerninger 13:21-22)
     
    David kjente sin Gud og stolte fullt og fast på Hans trofasthet og makt. Det var også dette som gjorde at David vant over kjempen Goliat og kom inn i den plan som Gud hadde for ham.
     
    "Filisterne samlet hærene sine til kamp. De kom sammen ved Soko i Juda og slo leir ved Efes-Dammim mellom Soko og Aseka. Saul og israelittene samlet seg også. De slo leir i Ela-dalen og gjorde seg klar til kamp mot filisterne. Filisterne sto oppstilt i den ene fjellskråningen og israelittene i den andre. Bare dalen var mellom dem.
     
    Da trådte det fram fra filisternes rekker en mann som utfordret til tvekamp. Han het Goliat og var fra Gat. Han var seks alen og et fingerspenn høy. På hodet hadde han en bronsehjelm, og han var kledd i en skjellbrynje av bronse. Den veide fem tusen sjekel. På leggene hadde han bronseskinner, og på ryggen bar han en sabel av bronse. Skaftet på spydet hans var tykt som en vevbom, og spydspissen var av jern og veide seks hundre sjekel. Skjoldbæreren gikk foran ham. Goliat stilte seg opp og ropte til Israels hær: «Hvorfor drar dere ut og gjør dere klar til kamp? Er ikke jeg en filister og dere Sauls tjenere? Velg ut en mann og send ham ned til meg! Hvis han kan kjempe med meg og felle meg, skal vi være slaver for dere. Men hvis jeg vinner over ham og feller ham, skal dere være våre slaver og tjene oss.» Og filisteren fortsatte: «I dag har jeg hånt Israels hær. Send hit en mann, så skal vi kjempe med hverandre.» Da Saul og alle israelittene hørte hva filisteren sa, ble de svært redde og mistet motet.
     
    David var sønn av Isai, som tilhørte Efrat-slekten fra Betlehem i Juda. Denne mannen hadde åtte sønner. På Sauls tid var Isai gammel og skrøpelig. Isais tre eldste sønner hadde fulgt Saul i krigen. Av disse tre sønnene som hadde gått i krigen, het den eldste Eliab, den andre Abinadab og den tredje Sjamma. David var den yngste. De tre eldste hadde fulgt Saul. Men David gikk ofte hjem fra Saul for å gjete småfeet til faren i Betlehem.
     
    Morgen og kveld kom filisteren fram. I førti dager bød han seg fram til kamp. Da sa Isai til David, sønnen sin: «Ta med en efa av dette ristede kornet og disse ti brødene og skynd deg til brødrene dine i leiren! Og disse ti ostestykkene skal du ha med til tusenmannsføreren. Finn ut hvordan brødrene dine har det, og få et tegn på at de lever! De og alle de andre israelittene er sammen med Saul i Ela-dalen og fører krig mot filisterne.» 
     
    Morgenen etter sto David tidlig opp og overlot småfeet til en gjeter. Så tok han det han skulle ha med, og gikk av sted slik Isai hadde gitt ham beskjed om. Da han kom til leiren, gikk hæren nettopp ut for å stille seg opp, og krigsropet ljomet. Israelittene og filisterne stilte seg opp i slagorden midt imot hverandre. David la sakene sine fra seg hos vakten som hadde tilsyn med krigsutstyret. Så sprang han bort til hæren, fant brødrene sine og hilste på dem. Mens han snakket med dem, trådte tvekjemperen, filisteren Goliat fra Gat, fram fra filisternes rekker. Han ropte de samme ordene som tidligere, og nå hørte også David det. Alle israelittene flyktet for Goliat straks de fikk se ham. De var svært redde. Og de sa seg imellom: «Ser dere den mannen som kommer fram der? Han kommer for å håne Israel. Den som feller ham, vil kongen gi stor rikdom og sin datter med, og hans slekt skal være fritatt for skatt i Israel.» David spurte de mennene som sto sammen med ham: «Hva var det han skulle få, den mannen som feller filisteren og tar en slik vanære bort fra Israel? Hvem er han vel, denne uomskårne filisteren som våger å håne den levende Guds hær?» Folket gjentok det som var sagt: Det og det skal han få som feller ham. 
     
    Eliab, Davids eldste bror, hørte hva han snakket med mennene om. Han ble sint på David og sa: «Hvorfor er du kommet hit ned? Hvem har du fått til å gjete den lille saueflokken ute i ørkenen? Jeg vet hvor frekk og ond du er. Du er bare kommet hit ned for å se på slaget.» «Hva galt har jeg nå gjort?» svarte David. «Jeg spurte jo bare!» Så vendte han seg fra broren og gjentok spørsmålet for en annen. Og folket ga ham det samme svaret som første gang.
     
    Det ble snart kjent hva David hadde sagt, og det ble kunngjort for Saul, som sendte bud etter ham. David sa til Saul: «Ingen må miste motet! Din tjener skal gå og kjempe med denne filisteren.» Men Saul svarte: «Du kan ikke gå mot filisteren og kjempe med ham; du er jo bare unggutten, og han har vært kriger fra ungdommen av.» Da sa David: «Din tjener har gjett småfeet for sin far. Kom det da en løve eller en bjørn og tok et fe fra flokken, sprang jeg etter den, slo den og rev feet ut av gapet på den. Og reiste den seg mot meg, grep jeg den i manken og slo den i hjel. Både løve og bjørn har din tjener felt, og det skal gå denne uomskårne filisteren som dem; for han har hånt den levende Guds hær.» Og David la til: « Herren, som har berget meg fra løve og bjørn, han skal også berge meg fra denne filisteren.» Da sa Saul til David: «Gå, måtte Herren være med deg!» 
     
    Saul lot David få sine egne klær, satte en bronsehjelm på hodet hans og iførte ham en brynje. David bandt Sauls sverd utenpå klærne og forsøkte å gå, men forgjeves. For han hadde aldri prøvd det før. «Jeg greier ikke å gå med dette på meg», sa han til Saul, «jeg er ikke vant til det.» Så la han det av seg, og i stedet tok han staven sin i hånden, valgte seg ut fem glatte steiner fra elveleiet og puttet dem i gjetervesken som han bar over skulderen. Slyngen hadde han i hånden. Så gikk han fram mot filisteren.
     
    Imens kom filisteren nærmere og nærmere David, og skjoldbæreren gikk foran ham. Da filisteren så fram for seg og fikk øye på David, fnyste han foraktelig av ham. For David var jo bare unggutten, rødkinnet og vakker å se til. «Tror du jeg er en hund, siden du kommer mot meg med kjepper?» ropte filisteren til David. Og han forbannet David ved sine guder. «Kom hit til meg», sa han, «så skal jeg gi kjøttet ditt til fuglene under himmelen og dyrene på marken.» David svarte: «Du kommer mot meg med sverd, spyd og sabel, men jeg kommer mot deg i navnet til Herren over hærskarene, han som er Gud for Israels hær, han som du har hånt. I dag vil Herren gi deg i min hånd. Jeg skal slå deg i hjel og hugge hodet av deg. Og liket ditt og likene fra filisterhæren skal jeg i dag gi til fuglene under himmelen og til villdyrene på jorden. Så skal hele jorden forstå at Israel har en Gud. Og alt dette folket som er samlet, skal forstå at det ikke er med sverd og spyd Herren gir seier. Det er Herren som rår for krigen, og han skal overgi dere i våre hender.» 
     
    Da filisteren begynte å bevege seg mot David igjen, sprang David raskt fram foran hæren for å møte ham. Han stakk hånden ned i vesken og tok opp en stein. Den slynget han ut så den traff filisteren i pannen. Steinen gikk dypt inn i pannen hans, og han stupte med ansiktet mot jorden. Slik vant David over filisteren med slynge og stein. Han felte filisteren og slo ham i hjel, enda han ikke hadde noe sverd i hånden. David sprang bort til filisteren, tok sverdet hans og dro det ut av sliren og drepte ham. Så hogg han hodet av ham.
     
    Da filisterne så at kjempen deres var død, flyktet de. Men israelittene og judeerne stormet fram med høye krigsrop og forfulgte dem helt til Gat og til portene i Ekron. Det lå falne filistere langs veien fra Sjaarajim like til Gat og Ekron. Da forfulgte ikke israelittene filisterne lenger, men vendte tilbake og plyndret leiren deres. David tok filisterens hode og brakte det til Jerusalem, men våpnene hans la han i teltet sitt. 
     
    Da Saul så David gå fram mot filisteren, sa han til Abner, hærføreren sin: «Abner, hvem er denne unggutten sønn av?» «Så sant du lever, konge», svarte Abner, «det vet jeg ikke.» Kongen sa: «Finn ut hvem denne unggutten er sønn av.» Da David kom tilbake etter at han hadde felt filisteren, tok Abner ham og førte ham fram for Saul. Han holdt ennå hodet til filisteren i hånden. Saul spurte: «Hvem er du sønn av, unge mann?» David svarte: «Jeg er sønn av din tjener Isai fra Betlehem.»" (1 Samuel 17)
     
    Legg spesielt merke til hvordan David ordlegger seg. Jeg har valgt å utheve dette.
     
    David hadde i sin oppvekst tilbrakt mye tid alene sammen med Gud. Gud selv hadde trent opp David i kamp mot løver og bjørner, for at David én dag skulle stå fram foran hele folket i Israel. David hadde forberedt seg i lang tid for denne dagen. Han hadde tilbrakt mange timer sammen med Gud hver dag. På denne måten var han blitt kjent med sin Gud. David kjente Guds eget hjerte.
     
    Leser vi i Salmenes Bok, kan vi lett se at den gudskjennskap som David hadde var nøkkelen til all den framgang og suksess han fikk som konge. David levde et liv som behaget Gud. Han forberedte sitt liv i tråd med Guds plan, slik at han senere kunne tjene Gud og fullføre hele det kall og den oppgave som Gud hadde for ham.
     
    "For David sov inn, etter at han i sin levetid hadde tjent Guds råd..." (Ap gjerninger 13:36)
     
     
    3. JESU FORBEREDELSESTID
     
    Jesus kom inn i verden for å fullføre historiens største og viktigste redningsaksjon. Han kom for å fullføre forsoningen - Guds store frelsesplan.
     
    "Siden barna er av kjøtt og blod, måtte også han fullt ut bli som dem. Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet. Det er jo ikke engler han tar seg av. Nei, han tar seg av Abrahams ætt. Derfor måtte han på alle måter bli lik sine søsken, så han kunne være en barmhjertig og trofast øversteprest for Gud og sone folkets synder. Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som blir fristet."(Hebreerne 2:14-18) 
     
    "Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset." (Filipperne 2:6-8)
     
    Det er lett a gjøre den feilen å tenke at dette var en lett oppgave for Jesus. "Han var jo Gud, så da kunne det vel ikke være så vanskelig...?" Men her ser vi at Jesus gikk ikke in i sin tjeneste her nede på jorden i rollen som Gud. Han gav avkall på sin majestet og høye stilling, og ble et menneske som jeg og du.
     
    Derfor var Han også helt og holdent avhengig av Den Hellige Ånd over sitt liv. Han gjorde faktisk ingen undergjerning før etter at Den Hellige Ånd hadde kommet over Ham i elven Jordan, da han ble døpt av Johannes døperen. Dette kan vi lese om i Matteus 3:13-17, Lukas 3:21-23 og Johannes 1:29-33. Senere i Johannes evangeliet leser vi om Jesu første under, da Han gjorde vann til vin i bryllupet i Kana.
     
    "Dette sitt første tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea og åpenbarte sin herlighet. Og hans disipler trodde på ham." (Johannes 2:11)
     
    Fordi Jesus kom som et vanlig menneske var Han helt avhengig av både å kjenne Guds Ord og å ha et intimt fellesskap med sin Far gjennom Den Hellige Ånd. Dette var Jesu forberedelsesstid her nede, før Han gikk inn i tjenesten som førte Ham til korset.
     
    Og nettopp fordi Jesus kom som et menneske, måtte Han allerede som ung gutt lære Guds Ord og sitt eget kall å kjenne. Dette var helt nødvendig for at Han skulle bli utrustet til å kunne utføre Guds frelsesplan. Vi får et glimt av dette i beretningen om Jesus i Tempelet som 12-åring. Alledere da var han i full gang med å forberede sitt liv for det som skulle komme.
     
    "Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham. Hvert år pleide Jesu foreldre å dra til Jerusalem for å feire påske. Da han var blitt tolv år, dro de som vanlig opp til høytiden. Men da høytidsdagene var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene visste om det. De trodde han var med i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner. Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der. Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte. Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.» Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem. Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte. Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker." (Lukas 2:40-52)
     
    Og da Jesus, etter sin dåp (og Åndsdåp) blir ledet av Ånden ut i ødemarken, og Satan kommer for å sette Ham på prøve, ser vi at han møter en Jesus som er meget godt forberedt. Jesus svarte med Guds Ord.
     
    "Fylt av Den hellige ånd vendte Jesus tilbake fra Jordan. Drevet av Ånden ble han ført omkring i ødemarken i førti dager, og han ble fristet av djevelen. Han spiste ingenting i de dagene, og da de var gått, var han sulten. Da sa djevelen til ham: «Er du Guds Sønn, så si til denne steinen at den skal bli til brød.» Men Jesus svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert Guds ord.» Så førte djevelen ham høyt opp og viste ham på et øyeblikk alle verdens riker og sa til ham: «Jeg vil gi deg all denne makt og herlighet. For makten er gitt i min hånd, og jeg gir den til hvem jeg vil. Om du bare faller ned og tilber meg, skal alt være ditt.» Men Jesus svarte ham: «Det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.» Så tok djevelen ham med til Jerusalem, stilte ham ytterst på tempelmuren og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra. For det står skrevet: Han skal gi englene sine befaling om å bevare deg. Og: De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein.» Men Jesus svarte ham: «Det er sagt: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.» Da djevelen var ferdig med å friste ham på alle måter, holdt han seg borte fra ham for en tid. I Åndens kraft vendte Jesus tilbake til Galilea, og ryktet om ham spredte seg over hele området. Han underviste i synagogene og fikk lovord av alle."(Lukas 4:1-15)
     
    Her ser vi at Guds Ord bare skjøt ut av Jesus. Han trengte ikke å "finne en Bibel, slik at han kunne slå opp og finne det rette verset"... Det spørs om vi hadde vært like godt forberedt? Saken er at når djevelen setter inn sine angrep, med fristelser og forførelser, så rekker man ikke å springe for å finne seg en Bibel! Vi trenger derfor, slik som Jesus, å fylle oss med Guds Ord, slik at vi er rustet når djevelen kommer.
     
    "Vær edrue, våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke. Stå ham imot, faste i troen!" (1 Peter 5:8-9)
     
     
    4. FORBERED DEG NÅ FOR DEN TID SOM KOMMER!
     
    Når vi ser at Jesus forberedte seg så grundig til sin tjeneste, så burde dette inspirere oss til å gjøre det samme.
     
    "For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor." (1 Peter 2:21)
     
    Men det er en pris å betale for å bli salvet med Guds visdom og kraft. Det krever en viss innsats fra oss. Det krever at vi tilbringer mye tid i Guds nærhet og lar oss forme av Ham. Bibelen viser oss at alle Troens helter tilbrakte mange år i Gus nærhet, hvor de ble formet og dannet. Deretter, når tiden var inne, ble de utsendt til folket. Vi kunne tatt for oss Josef, Moses, Elia, Elisja, Daniel, Paulus og Jesu disipler. Alle måtte de trenes, undervises og utrustes før de kom inn i det som Gud hadde for dem.
     
    I Guds nærhet blir også vi utrustet til liv og tjeneste i Guds rike. Gud har en helt spesiell plan for ditt liv. Finn den planen og fullfør det løpet Gud har staket ut for deg!
     
    "Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag - ja, ikke bare meg, men alle som har elsket hans komme." (2 Timoteus 4:7-8)
     
     
     
     
     
     
     
     
     
     

  • Josva - Guds Pionér

     
    INNLEDNING
     
     
    "Da Josva var blitt gammel og langt opp i årene, sa Herren til ham: Du er nå blitt gammel og er kommet langt opp i årene. Men ennå står det en meget stor del av landet igjen som skal inntas." (Josva 13:1)
     
    Gud vil at vi skal være åndelige pionérer. Han vil at vi skal være offensive arbeidere som lydig følger Ham, i det vi utbrer Hans rike over alt. Derfor vil Han fylle oss med en pionérånd, som gjør oss ekstra frimodige og ivrige i tjenesten.
     
    Vi leser her at Josva var kommet langt opp i årene. Likevel var det fortsatt mye land å innta. Også for oss kristne i dag er det svært mye land å innta. Vi behøver vekkelse i vårt land. Vi vil se skarer av mennesker bli frelst, og levende menigheter blomstre i byer og bygder. Norge trenger å se at Jesus lever og at Guds Ord har noe å si til oss i dag - rett inn i vår samfunnssituasjon.
     
    Vi har med andre ord et felles oppdrag - og til dette trengs pionérer!
     
     
     
    1. HVA ER EN PIONÈR?
     
     
    a) En pionér er en banebryter
     
    En pionér går foran de andre. Han går i spissen. Han er en banebryter, som går imot strømmen. Han slår seg ikke til ro med å være som alle andre. Han er en foregangsperson.
     
    Dette kan også du være: i familien, i vennekretsen, på jobben, på skolen, og selvsagt i menigheten. Guds menighet trenger unge og gamle pionérer!
     
    "For jeg vil ikke våge å tale om noe annet enn det som Kristus har utført gjennom meg for å føre hedningene til lydighet, ved ord og gjerning, ved kraften i tegn og under, ved Åndens kraft. Slik har jeg fullt ut kunngjort Kristi evangelium fra Jerusalem og rundt om like til Illyria. Men jeg har satt min ære i å forkynne evangeliet der hvor Kristi navn ikke før var nevnt, for at jeg ikke skulle bygge på en grunnvoll andre hadde lagt, men som det står skrevet: De som ikke har fått budskap om ham, skal se, og de som har hørt, skal forstå." (Romerne 15:18-21)
     
     
    b) En pionér er en nybygger
     
    En pionér er opptatt av å bygge noe. Han bygger ikke bare på grunnvoller som andre har lagt. Han er ikke bare "med på laget". Pionéren strekker seg lenger, etter å gjøre noe nytt for Gud. Det er typisk for en pionér å gå nye veier og bygge nye grunnvoller som ingen andre har lagt.
     
    En pionér slår seg gjerne ned i udyrkede områder, med den hensikt å gjøre de til fruktbare landområder. Her kan vi tenke på nybyggerne som dro lengre og lengre vestover i USA på 1800 tallet. De ville utforske det nye landet, og de ville finne nye områder, hvor ingen hadde slått seg ned før. Slik tenker en pionér. Han ser muligheter og nye utfordringer der andre gjerne gir opp. Han inntar udyrkede områder, ryder jord, graver og bygger - helt til områdene er omgjort til fruktbare områder.
     
     
    c) En pionér er en erobrer
     
    "Josva gav da folkets tilsynsmenn denne befaling: Gå gjennom leiren og si til folket: Gjør i stand til reisekost! For om tre dager skal dere gå over Jordan her, for å gå og innta det landet som Herren deres Gud har gitt dere til eiendom." (Josva 1:10-11)
     
    Josva var en erobrer. Men han hadde også et folk med seg, som alle var erobrere. Den generasjonen som inntok Kana'ans land, var alle født i ørkenen. Men de vokste opp til å bli erobrere. De erobret hele løfteslandet og inntok det.
     
    Også de første kristne var slike erobrere. Ikke med sverd i hånd, men med brennende hjerter erobret de den da siviliserte verden med evangeliet om Jesus Kristus.
     
     
    d) En pionér er en Herrens soldat
     
    En pionér er en soldat. Han er i frontlinjen, hvor han går foran hovedtroppen av soldaterr, for å grave skyttergraver og berede veien for hæren. Han gjør den tøffeste og mest risikable jobben, i det han er i frontlinjen som en fotsoldat og skansegraver.
     
    Riktignok er dette en meget militær beskrivelse av en pionér. Men om vi leser litt i Skriften, finner vi fort slike paralleller. Både Josva, Gideon, Samson, David og flere var slike mektige stridsmenn for Herren.
     
    "For ved deg stormer jeg løs på fiendeskarer, ved min Gud springer jeg over murer." (Salme 18:30)
     
     
     
    2. PIONERENS PERSONLIGHET
     
     
    a) Pionéren har en høy standard i sitt liv
     
    "Da talte Moses til Herren og sa: Måtte Herren, han som er Gud over ånden i alt kjød, sette en mann over menigheten, en som kan gå ut og inn foran dem, og som kan føre dem ut og føre dem inn, så Herrens menighet ikke skal være som får uten hyrde! Og Herren sa til Moses: Ta Josva, Nuns sønn. Han er en mann som det er ånd i. Legg din hånd på ham, og still ham fram for Eleasar, presten, og for hele menigheten, og innsett ham i hans tjeneste for deres øyne." (4 Mosebok 27:15-19) 
     
    Her sier Gud at Josva er en mann som det "er ånd i". Dette er det samme som Gud også sa om Josef og Daniel, at de hadde en "høy ånd". Og både Josef og Daniel var virkelig pionérer, som forvandlet sine omgivelser og ble til velsignelse for mange.
     
    Det var kvalitet over disse menns liv. Gud vil at også du skal være en person med en høy standard og livskvalitet. Gud vil at du skal ha noe eget, som er formet ut av det helt spesielle som Gud har gitt deg.
     
     
    b) Pionéren lever i innvielse til Gud og Hans plan
     
    Josva hadde en dyp lengsel etter Gud. Han ville ha det som Moses hadde. Derfor søkte han alltid Guds nærhet. Han holdt seg stadig i nærheten av Moses, for å lytte og lære, fordi han visste at Moses levde med Gud. Josva ville lytte og lære, istedet for å slutte seg til folket som diskuterte, klagde og var misfornøyde.
     
    Josva visste at et ansvarsfult kall krever en ordentlig forberedelse!
     
    "Men Moses tok et telt og slo det opp utenfor leiren, et godt stykke fra. Han kalte det sammenkomstens telt. Og enhver som søkte Herren, gikk ut til sammenkomstens telt utenfor leiren. Hver gang Moses gikk ut til teltet, reiste hele folket seg. De stod hver i døren til sitt telt og så etter Moses, til han var kommet inn i teltet. Og når Moses var kommet inn i teltet, da senket skystøtten seg og sto i døren til teltet, og han talte med Moses. Og hele folket så skystøtten stå i døren til teltet, og hele folket reiste seg og bøyde seg hver i døren til sitt telt. Og Herren talte til Moses ansikt til ansikt, som når en mann taler med sin neste. Så vendte han tilbake til leiren, men hans tjener Josva, Nuns sønn, en ung mann, var alltid i teltet." (2 Mosebok 33:7-11)
     
    Josva så hvordan Moses daglig gikk inn i sammenkomstens telt og innvidde seg til Gud. Dette var svært spennende for den unge Josva, og han ville ha tak i dette fantastiske gudsnærværet som Moses opplevde. Derfor var Josvas forberedelsestid der i teltet, sammen med Moses.
     
    Josva var på rett sted, til rett tid. Og han hadde en rett hjerte for Gud!
     
    Også du har en forberedelsestid, før Gud fører deg inn i den oppgave Han har kalt deg til. Derfor er det svært viktig at du ikke kaster bort tiden på tomme saker! 
     
    Josva var bare 17 år da Israel gikk ut av Egypt. Og allerede som 18-åring hadde han fått et så viktig oppdrag som å lede Israels hær i strid mot Amalek.
     
    "Så kom Amalek og stred med Israel i Refidim. Da sa Moses til Josva: Velg oss ut mannskap, dra så av sted og strid mot Amalek! I morgen vil jeg stå øverst på haugen med Guds stav i hånden. Og Josva gjorde som Moses hadde sagt ham. Han stred mot Amalek. Og Moses, Aron og Hur steg opp øverst på haugen. Da gikk det slik at så lenge Moses holdt sin hånd løftet, hadde Israel overtaket, men når han lot hånden synke, da fikk Amalek overtaket. Men da Mose hender ble tunge, tok de en stein og la under ham, og han satte seg på den. Og Aron og Hur støttet hans hender, en på hver side. Så holdt hans hender seg støe helt til solen gikk ned. Og Josva slo Amalek og hans folk med sverdets egg." (2 Mosebok 17:8-13)
     
     Josva var "sulten på seier" allerede som ungdom, men han trengte Mose velsignelse for å kunne lykkes. Dette er et åndelig prinsipp. Uten de eldre og erfarnes velsignelse står vi på meget ustø grunn.
     
     
    d) Pionéren har en visjon - og tar vare på den
     
    Josva var 19 år da han ble uttatt til å speide ut "løfteslandet".
     
    "Herren talte til Moses og sa: Send noen menn av sted for å utspeide Kana'ans land, som jeg nå vil gi Israels barn! En mann for hver fedrestamme skal dere sende. Hver av dem skal være en høvding blant folket. Da sendte Moses dem fra ørkenen Paran etter Herrens ord. Alle var de overhoder for Israels barn." (4 Mosebok 13:1-3)
     
    "Da førti dager var gått, vendte de tilbake etter å ha utforsket landet. De kom til Moses og Aron og hele Israels menighet i Kadesj i Paran-ørkenen. De avga rapport til dem og til hele menigheten og viste dem frukten de hadde med fra landet. Til Moses fortalte de: «Vi kom inn i det landet du sendte oss til. Det flyter virkelig med melk og honning, og dette er frukten som vokser der. Men folket som bor i landet, er sterkt, og byene er befestet og svært store. Der så vi også anakitter. I Negev-landet bor det amalekitter, i fjellet bor det hetitter, jebusitter og amoritter, og ved havet og langs Jordan bor kanaaneerne.» Kaleb roet ned folket foran Moses. «Kom, så går vi opp og inntar landet!» sa han. «Vi kommer helt sikkert til å seire over dem!» Men de mennene som dro opp sammen med ham, sa: «Vi kan ikke gå til angrep på dette folket, for de er sterkere enn vi.» De satte ut rykter blant israelittene om landet de hadde utforsket. De sa: «Det landet vi dro gjennom og undersøkte, er et land som fortærer dem som bor der. Og alle folkene vi så, var storvokste menn. Der så vi kjemper også – anakittene hører til kjempene. I egne øyne var vi som gresshopper, og det var vi i deres øyne også.» (4 Mosebok 13:24-33)
     
    Men her kom pionérånden klart fram. Der adnre ser bare nederlag og resignasjon, ser en pionér alltid muligheter. En pionér har alltid seier i blikket! Se bare hva Josva og Kaleb sa, i forhold til hva de andre speiderne sa:
     
    "Og Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som var blant dem som hadde utspeidet landet, sønderrev sine klær. Og de talte til hele Israels barns menighet og sa: Det landet som vi drog igjennom for å utspeide, er et overmåte godt land. Dersom Herren har velbehag i oss, så fører han oss inn i dette landet og gir det til oss - et land som flyter med melk og honning. Sett dere bare ikke opp mot Herren! Og vær ikke redd for folket i dette landet, for vi skal fortære dem som brød! Deres vern er veket fra dem, og Herren er med oss. Vær ikke redd for dem!" (4 Mosebok 14:6-9)
     
    Men Israels menighet gjorde et skjebnesvangert valg, og hørte på de 10 vantro speiderne. Dette fikk meget alvorlige følger. En hel generasjon ble forvist til å dø i ørkenen på grunn av sin vantro! Hele Israel måtte tilbringe 40 år i ørkenen, for sin vantros skyld. Dette er resultatet av å kvele pionérånden! Alle som hadde opplevd utgangen av Egypt, døde der i ørkenen, bortsett fra de to pionérene - Josva og Kaleb! Den nye generasjonen som etter 40 år fikk innta landet, hadde alle blitt født i ørkenen!
     
    Også i dag har mange menigheter og virksomheter kommet inn i en ørken, fordi pionérer har blitt nedstemt! Historien gjentar seg!
     
    "Og Herren talte til Moses og Aron og sa: Hvor lenge skal denne onde menighet holde på å knurre mot meg? Jegt har hørt Israels barns knurr, hvordan de knurrer mot meg. Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren: Som dere har talt for mine ører, slik vi ljeg gjøre med dere: I denne ørkenen skal deres døde kropper falle, alle de blant dere som ble mønstret, så mange som dere er, fra tjueårsalderen og oppover, dere som har knurret mot meg. Sannelig, dere skal ikke komme inn i det landet som jeg med oppløftet hånd har sverget å ville la dere bo i. Ingen uten Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn, skal komme dit inn. Og barna, som dere sa ville bli til rov, dem vil jeg føre dit inn. De skal lære det landet å kjenne som dere har ringeaktet." (4 Mosebok 14:26-31)
     
    Men Josva og Kaleb bevarte pionérånden i sine hjerter under hele denne perioden i ørkenen. De hadde sett landet, og visste at det var et fruktbart land som fløt av melk og honning. Josva og Kaleb ventet på sin tid. De ventet på den dagen Herren skulle gi klarsignal til å innta landet. Josva og Kaleb var tålmodige, og dette er veldig viktig også for dagens pionérer. 
     
    Gud har kanskje kalt deg til å reise til nasjonene med evangeliet, eller han har kalt deg inn i en sterk tjeneste her til lands. Men dette kan ligge flere år fram i tiden. Da er det viktig å bevare troen og pionérånden gjennom denne tiden.
     
    Forberedelsestiden er helt avgjørende for at en pionér skal lykkes! Du kan bruke denne tiden til å vinne mennesker for Gud der hvor du er. Vær trofast på det sted hvor du er, inntil Gud gir deg klarsignal for noe annet. Du blir aldri en mektig sjelevinner i Afrika før du har lært deg å vinne sjeler her i Norge!
     
    "I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere: Barnabas og SImeon, som kaltes Niger, og Lukius fra Kyréne og Manaen, fosterbror til fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus. Mens der holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerning som jeg har kalt dem til! Da lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem." (Ap gjerninger 13:1-3)
     
     
     3. FULLFØR LØPET!
     
     
    Josva var 57 år gammel da han ble leder for Israel etter Moses var død. Han fikk nå det klarsignal han hadde ventet på i 40 år!
     
    "Da Herrens tjener Moses var død, sa Herren til Josva, Nuns sønn, Mose tjener: Moses, min tjener, er død. Gjør deg nå klar til å dra over Jordan, du og hele dette folket, inn i det landet som jeg vil gi Israels barn. Hvert sted dere setter foten på, gir jeg dere, slik jeg sa til Moses. Fra ørkenen og Libanon helt til den store elven, til elven Frat, over hele hetittenes land, og helt til det store havet i vest, skal deres land nå. Ingen skal kunne stå seg mot deg alle ditt livs dager. Likesom jeg var med Moses, vil jeg være med deg. Jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg. Vær frimodig og sterk! For du skal skifte ut til arv blant dette folket det land som jeg med ed lovte deres fedre å gi dem." (Josva 1:1-6)
     
    Deretter dro Josva fra seier til seier, i ren pionérånd - helt til hele landet var erobret!
     
    "Slik gav Herren Israel jele det land han med ed hadde lovt å gi deres fedre. Og de inntok det og bosatte seg der. Og Herren lot dem ha ro på alle kanter, slik han med ed hadde deres fedre. Ingen av deres fiender kunne holde stand mot dem, men Herren gav alle deres fiender i deres hånd. Ikke ett ord slo feil av alle de gode ord Herren hadde talt til Israels hus, det ble oppfylt alt sammen." (Josva 21:43-45)
     
    Herren gav dem landet, men de selv måtte innta det! Dette er viktig. Vi går på de løfter som Herren har gitt!
     
    Josva var med i 14 kriger, og tapte kun en - fordi det var synd i leiren. Men Gud vendte også dette nederlaget til seier, etter at man hadde tatt et oppgjør med synden.
     
    Josva var hele tiden sulten på mer av Guds velsignelse og seier! Dette er typisk for en pionér. En pionér gir seg ikke før han har fullført løpet!
     
    "Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag - ja, ikke bare meg, men alle som har elsket hans komme." (2 Timoteus 4:7-8)
     
     
     
     
     
     

  • Josva og Kaleb


    "Ved tro falt Jerikos murer, da israelittene hadde gått omkring dem i sju dager." (Hebreerne 11:30)

     

    Frukten av et liv i tro og frukten av et liv i vantro

    Det var Guds plan og hensikt å ta Israels folk gjennom ørkenen og inn i det lovende land. Men på grunn av ulydighet og vantro, ble dette noe helt annet enn en festreise! Israels menighet trodde ikke på det budskap som Josva og Kaleb kom med. Folket valgte heller å lytte til vantrosforkynnelsen som kom fra de andre 10 speiderne. 

    Konsekvensen av dette ble at en hel generasjon måtte dø der ute i ørkenen! Gud lønnet folkets vantro ved å la de gå 40 år i ørkenen, så hele det vantro slektsleddet kunne dø ut.

    Men etter 40 år, fikk Josva og Kaleb lov til å føre den neste generasjonen inn i det lovede land. Dette kan vi lese om i 4 Mosebok, kapittel 13 og 14. Dette er er alvorlig budskap, og vi ser hvor stor forskjell det er på tro og vantro. De to som levde i tro under hele ørkenvandringen, var Josva og Kaleb. Bibelen holder dem fram som et strålende eksempel på hva pågangsmot og pionèrånd kan utrette.

    Hele folket var så full av vantro og negativ tankegang at de ville steine Josva og Kaleb, da de forkynte at det var bare å innta landet og at fienden bare var som en brødbit for dem! Derfor ble Moses leder for en ørkenmenighet, som levde et liv på defensiven, selv om vi også leser at Gud var med dem, velsignet dem og holdt dem oppe.

    Men det var da Josva tok over lederskapet at folket kunne innta det landet som Gud hadde lovt dem. Gud satte så stor pris på den ånd som var i Josva og Kaleb, at Han sa: "De to er de eneste som skal få innta min arv, og som skal få innta det landet som Jeg har lovet deres fedre."

    Det er viktig at vi er fylt av den rette ånd! Ikke den negative holdningen som fulgte Israels barn, og som sa: "Det nytter aldri. Vi er som gresshopper i forhold til disse veldige fiendene."

    Josva og Kalebs budskap var: "Gud er med oss! Hvis Gud har lovt oss at landet er vårt, så vil vi ta det. Og fienden vil vike for oss og være som en brødbit for oss!" 

    Men barna, den unge generasjonen, tok til seg næring av den tro og pågangsmot som disse to djerve troskjempene hadde. Så da Josva endelig fikk lede Israels folk inn i landet, var det en samlet menighet, full av tro og begeistring, som gikk rundt Jerikos murer i syv dager. Og murene falt og landet ble deres... (Josva 2:24 og Josva kap. 6)

     

    En annen ånd – troens ånd

    “Men min tjener Kaleb – fordi det var en annen ånd i ham, og han trofast fulgte meg, så vil jeg føre ham inn I det landet han har vært i, og hans ætt skal eie det.”(4 Mosebok 14:24)

    Det var tydelig at Gud ikke satte pris på den vantrosstemning som spredte seg leiren da folket sa sin mening. Flertallet av folket var stemt for å ikkeprøve å innta landet. Så holdt de et menighetsmøte og foretok en avstemning, og da ble det bestemt at de ikke ville gjøre Guds vilje.

    Det er klart at dette var en ulydighetshandling som Gud måtte dømme. Men midt i dette, løfter Kaleb sin røst, og er full av tro og pågangsmot. (4 Mosebok 13:30 og 14:6-9)

    Gud likte Kalebs ånd. Over 40 år senere får vi se hvordan Kaleb får oppleve oppfyllelsen av løftet. Og det er meget sterkt å lese om den 85 år gamle Kaleb, og den styrke og tro som fortsatt fylte ham. Han var ikke fornøyd med bare å innta Kana’ans land generelt, som en av mange israelitter. Han ville inn i den arven som Gud spesifikt hadde lovet ham. Vi leser:

    “Da trådte Judas barn fram for Josva i Gilgal. Og Kaleb, Jefunnes sønn, kenisitten, sa til ham: Du vet hva Herren sa til Moses, Guds mann, om meg og om deg i Kadesj-Barnea. Jeg var førti år gammel da Moses, Herrens tjener, sendte meg fra Kadesj-Barnea for å utspeide landet. Og jeg kom tilbake til ham med svar etter mitt beste skjønn. Mine brødre, som hadde dratt opp sammen med meg, tok motet fra folket. Men jeg holdt meg trofast til Herren min Gud. Den dagen sverget Moses og sa: Sannelig, det landet som din fot trådte på, skal være din og dine barns arv til evig tid, fordi du trofast holdt deg til Herren, min Gud. Og nå ser du at Herren har gjort med meg som han sa. Han har latt meg leve i førtifem år fra den tid Herren talte disse ordene til Moses - hele den tiden Israel vandret i ørkenen. Og i dag er jeg åttifem år gammel. Ennå er jeg like sterk som jeg var den dagen Moses sendte meg ut. Min styrke er den samme nå som den var den gang, både i strid og til å gå ut og inn. Så gi meg nå denne fjellbygden som Herren talte om den dagen! For du hørte selv den gang at anakittene bor der, og at de har store, befestede byer. Kanskje Herren er med meg, så jeg får drevet dem bort, slik som Herren har sagt. Da velsignet Josva ham, og han ga Kaleb, Jefunnes sønn, Hebron til arv. Slik fikk Kaleb, Jefunnes sønn, kenisitten, Hebron til arv, som det er den dag i dag, fordi han trofast holdt seg til Herren, Israels Gud.”(Josva 14:6-12)

    Kaleb hadde en herlig pionèrånd, som ville innta landet. Han hadde erobringstrang og pågangsmot selv i sin høye alder. Det er litt av en 85-åring som taler! Dermed er dette også en kraftig inspirasjon til deg som er av den eldre garde. Guds løfter og Guds kraft er den samme også inn i alderdommen og de grå hår!