Vi legger merke til at innstiftelsesordene lyder litt forskjellig i de forskjellige beretninger. Disse motsier ikke hverandre, men utfyller hverandre på en verdifull måte.

            1) "Dette er mitt legeme" (alle beretninger), og: "dette er mitt blod, paktens blod" (Mark), og: "dette er mitt blod, den nye pakts blod" (Matt) eller: "Dette begeret er den nye pakt i mitt blod" (Lukas og Paulus).

Dette kan bety at brødet og vinen representerer, fremstiller og symboliserer hans legeme og blod. Den bokstavelige betydning er umulig, fordi han var selv legemlig tilstede iblant dem, og fordi han også sier at begeret er den nye pakt, som bare kan bety at den representerer den nye pakt.

            2) "Til syndenes forlatelse" (Matteus)

Disse ord går ikke tilbake til nattverds-handlingen, men til Kristi blod som ble utgytt for mange til syndernes forlatelse. Dette er den grunnleggende bibelske tanke; frelse ved Kristi blod som ble utgytt på korset (Se Rom 3,25; 5,9; Ef 1,7; Heb 9,11-22; 10,19; 1 Pet 1,19; 1 Joh 1,7; Åp 7,14).

            3) "Gjør dette til minne om meg" (Lukas og Paulus)

            4) Hos Matteus, Markus og Lukas tilføyer Jesus at han ikke mere skal drikke av denne vintreets frukt før han drikker den ny med dem i sin fars rike.

2. Nattverdens betydning

2.1 Den apostoliske nattverdslæren

Hvilken betydning la så Jesus og apostlene i nattverden? Dette behøver vi ikke å være i usikkerhet om når vi leser Det nye testamentet.

1) Nattverden er et minnemåltid

Jesus sa: "Gjør dette til minne om meg" (Luk 22,19). På samme måte som påskemåltidet førte Israels barns tanker tilbake til utfrielsen fra Egypt, slik skal nattverden føre våre tanker tilbake til Kristus og hans fullbrakte verk på Golgata. Det er først og fremst hans egen person vi skal minnes, "meg". Men så skal vi minnes at hans legeme ble brutt i døden for vår skyld og at hans blod ble utøst for våre synder, altså hans lidelse og offerdød. Og til slutt at dette offer er grunnlaget for den nye pakt og for våre syndenes forlatelse. Ved hans død ble den nye pakt innstiftet og den gamle pakt oppfylt (Jer 31,31ff; Heb 8-9; 2 Mos 24,8ff).

2) Nattverden er et samfunnsmåltid

For det første uttrykker den vårt samfunn med Kristus i hans lidelse og død. Paulus sier: "Velsignelsens beger som vi velsigner, er det ikke samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi legeme? Fordi det er ett brød, er vi ett legeme enda vi er mange. For vi har alle del i det ene brødet." (1. Kor 10,16f). Hva samfunn med Kristi legeme og blod innefatter fremgår av sammenhengen.

Paulus har advart de troende i Korint mot avgudsoffrene (1 Kor 10), og han belyser denne sak med de jødiske offermåltider og den kristne nattverden. Enhver religiøs handling bringer oss i samfunn med den åndelige verden, og dette øver sin innflytelse over oss enten for godt eller ondt.

Å ha samfunn med Kristi legeme og blod betyr ikke at vi eter hans legeme og blod, like så lite som jødene spiste alteret (1 Kor 10,18) eller hedningene spiste de onde ånder. Men vi har fellesskap med Kristus i hans lidelse og død. Han er selv tilstede og øver sin innflytelse over oss, og ved troen får vi del i hans verk. Vi bekjenner altså i nattverden at vi har livet i Kristus og at vi er avhengige av ham.

I tillegg uttrykker den vårt samfunn innbyrdes som Jesu venner. Den er vårt familiemåltid sammen med vår kjære frelser. Det éne brød ved nattverden fremstiller deltagernes enhet i Kristus. "Fordi det er ett brød, er vi ett legeme enda vi er mange. For vi har alle del i det ene brødet." (1. Kor 10,17).

3) Nattverden er et styrkemåltid for Guds folk

Om de første kristne heter det at de holdt urokkelig fast ved brødsbrytelsen (Apg 2,42). Dette var en av deres kraftkilder. Den virket ikke på rent magisk vis, så den gav dem guddommelig krefter bare ved å delta. Men den bragte den korsfestede frelser levende frem for deres sinn, så den viste dem frelsens fulle visshet i Kristus og hva det hadde kostet ham. Dette ga dem et fast grunnlag å bygge på og fylte dem med takknemlig hengivelse og kjærlighet til ham. Den viste dem også Kristi stadige nærhet hos dem i åndelig henseende og fylte dem med frimodighet og tro. Den viste dem deres broderforhold innbyrdes. Og den minnet dem om den kommende herlighet. Dette er nattverdens betydning også i dag.

4) Nattverden er et vitnemåltid

"For så ofte som dere eter dette brødet og drikker av dette begeret, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer." (1. Kor 11,26).

Når brødet brytes vitner det om Jesu brutte legeme, og når vinen skjenkes ut vitner det om Jesu utgydte blod. Dermed blir nattverden en stadig forkynnelse av hans død. Når vi så i fellesskap nyter nattverden bærer vi vitnesbyrd om vårt samfunnsliv med Kristus og vårt forhold innbyrdes.

Dette vitnesbyrd skal fortsette inntil han kommer igjen. Nattverdens ytre form har derfor stor betydning. Blir den forvansket, vil den miste sin evne til å fremstille sannheten, og dens hensikt vil bli ødelagt.

5) Nattverden er et profetisk måltid

Jesus sa: "Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt, før den dagen jeg drikker den ny med dere i min Fars rike." (Matt 26,29).

Den peker altså fram til Lammets bryllupsmåltid i himmelen. Om den store samlingsfest med Jesus i Guds rike sier Åpenbaringens bok 19,9: "Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid! Han sier til meg: Dette er Guds sanne ord." (Se også Jes 25,6-8; 55,1ff; Matt 22,1-14; Luk 15,16-24; 22,28-30).

Da nattverden er innstiftet av Jesus selv, da han har befalt sine disipler å iaktta den inntil han kommer igjen, da den har så stor betydning for de troendes åndelige liv, og da den symboliserer de største guddommelige og evige uforanderlige sannheter, plikter de troende å holde urokkelig fast på den i uforandret skikkelse og bruke den flittig inntil dens misjon er oppfylt og dens symbol er ombyttet med virkeligheten i Guds rike.

3. Nattverdens rette bruk

1. Nattverdsgjestene

Hvem er nattverden bestemt for og hvilke betingelser stiller Guds ord til dem som skal være nattverdsgjester? Dette spørsmål er besvart veldig forskjellig av de kirkesamfunn som finnes. Men også her må Guds ord være det avgjørende.

            a) Nattverden er for de troende.

Både dens vesen og omstendighetene i forbindelse med innstiftelsen og bruk i de apostoliske menigheter viser dette.

Ved nattverdens innstiftelse var Jesus samlet med sine disipler alene. Ingen annen var med dem. Og ved en nøyaktig sammenligning av de fire evangelier vil vi finne at den ble innstiftet etter at Judas hadde forlatt dem. Etter pinsedag var det den frelste skare som var samdrektig hver dag og brøt brødet hjemme (Apg 2,46). På samme måte var det de troende som var samlet til brødsbrytelse i Troas på den første dag i uken (Apg, 20,7).

Paulus sier til menigheten i Korint at han har overgitt nattverden til den (1 Kor 11,23). Men ifølge 1. Kor 1,2 bestod menigheten av dem som var helliget i Kristus Jesus, kalte, hellige. Og han formaner dem inntrengende til å skille lag med verden og de ugudelige, og ikke ete sammen med dem (1 Kor 5,9-13; 2 Kor 6,14-18).

Nattverden er en personlig bekjennelse. Den uttrykker de troendes samfunn med Kristus og deres avhengighet av Ham. Den uttrykker også de troendes broderskap innbyrdes. Men en slik bekjennelse kan bare de troende, Jesu sanne venner, med sannhet avlegge. Dette burde være selvinnlysende for alle dem som leser sin bibel med åndelig skjønnsomhet.

Når derfor både verdenskirker både driver og lokker de ugudelige og ugjenfødte mennesker fram til nattverden og lover dem syndenes forlatelse og evig liv, da er alt dette et sørgelig bedrag som blir til deres egen fordervelse. Om man innvender at man ikke kjenner hjertene og at man derfor ikke kan skille mellom troende og vantro, da glemmer man at Guds ord gir oss to avgjørende kjennemerker: Bekjennelsen og livet (Matt 5,13-16; 7,15-23; 10,32f; Joh 13,53; Rom 10,9-13; 1 Joh 1,6f).

            b) Nattverden forutsetter troendes dåp.

At nattverden forutsetter ikke bare troen på Kristus til frelse, men også dåp, det fremgår klart av Den hellige skrift. For det første var dåpen den første offentlige handling som den troende foretok seg etter sin omvendelse (Apg 2,38-41; 8,12, 35-39; 9,18; 10,47; 16,15, 33; 18,8; 19,5.) Og for det andre viser dåpens og nattverdens innbyrdes forhold at dåpen bør gå forut for nattverden. Dåpen fremstiller den troendes død fra synden og oppreisning med Kristus til et nytt liv; altså kristenlivets begynnelse. Nattverden fremstiller den troendes samfunn med Jesus og hans avhengighet av ham. Dette var den alminnelige regel i oldkirken.

At dåpen bør gå forut for nattverden, det er en sannhet som praktisk talt alle kirkesamfunn anerkjenner. Men striden dreier seg om hva er gyldig dåp.

            c) Nattverden forutsetter en sann kristelig vandel.

I 1. Kor 5,11 pålegger Paulus menigheten at den ikke skal ete sammen med en som kalles en broder og som er en horkarl eller havesyk eller en avgudsdyrker eller en baktaler eller en dranker eller en røver. En slik person skal de trekke seg tilbake fra. Det samme gjelder dem som fører falsk lære eller praktiserer kjødets gjerninger. Alle disse er uverdige nattverdsgjester. Se Rom. 16,17; Gal 5,19-21; 2. Tess 3,6, 14; Tit 3,9f; 2. Joh 10; Jud 12.

En rett nattverdsgang krever gudsfrykt, ærbødighet, anstendighet og broderkjærlighet.

Visstnok er ingen fullkommen, det var heller ikke disiplene og de første kristne, men ethvert menneske er pålagt å prøve seg selv før han deltar i nattverden (1 Kor 11,28).

Alle disse formaninger forutsetter at nattverden er et måltid innenfor menigheten, og de kan umulig gjennomføres på noen annen måte.

2. Nattverdens forhold til fotvaskingen

Like før påskemåltidet og nattverdens innstiftelse var det at Jesus vasket sine disiplers føtter (Jog 13,1ff). Enkelte har ment at Jesus herved innstiftet en religiøs anordning som er gjeldende til alle tider. På forskjellige steder har man derfor praktisert fotvaskning som religiør sermoni innenfor den katolske, lutherske og anglikanske kirke. Det samme har også mennonittene, enkelte babtistgrupper, adventistene, de mæriske brødre o.s.v. gjort.

Til fotvaskingen kan bemerkes at der er ingen hentydning til at apostlene og de apostoliske kristne oppfattet den som en religiøs sermoni. Den omtales bare i 1. Tim 5,10, hvor det sies om en rett enke at hun også blant mange andre gode ting har vasket de helliges føtter. Dette var imidlertid ikke en menighetshandling eller en religiøs sermoni, men i det private liv. Det var en kjærlighetstjeneste som imøtekom et bestemt behov under de østerlandske forhold hvor man gikk barfotet med sandaler. Heller ikke omtales denne skikk i kirkehistorien før på kirkemøtet i Elvira, året 306, og da ble den fordømt.

Men selv om den ytre bokstav ikke er gjeldende, er allikevel ånden i denne handling bindende for alle Jesu disipler, nemlig den selvofrende og selvglemmende tjeneste på hvilket som helst område hvor det er nødvendig.

Det skal også være nevnt at det er ingen fordømmelse over de som praktiserer dette. Hos noen menigheter blir dette gjort med en kjærlighets ånd som styrker fellesskapet blant hverandre.

3. Nattverdens forhold til kjærlighetsmåltidet

I den apostoliske tid feiret man nattverden i forbindelse med et fellesmåltid som man kalte kjærlighetsmåltidet (agape) (1 Kor 11,17-22; Jud 12). Til dette festmåltid som skulle uttrykke deres enhet, likhet og broderkjærlighet, bragte medlemmene selv med den nødvendige mat og drikke, ettersom hver hadde råd til. Et slikt fellesmåltid hadde ikke bare tilknytning i påskemåltidet, men også i jødiske, greske og romerske skikker.

Men i Korint gjorde grove misbruk seg gjeldende, idet de rike fråtset og drakk seg drukne, mens de fattige led mangel. Dette forårsaket partier, nedbrøt broderfølelsen og gjorde en verdig nattverdsnytelse umulig. Paulus irettesetter dem for dette og sier at de kan spise den alminnelige mat hjemme i sine egne hus og så bare ha med nattverden når de kommer sammen.

I dag er det flere menigheter som praktiserer et måltid i etterkant av møtet. Da samles unge og gamle, små og store. Der samles man om et måltid sammen og gode samtaler blir utvekslet. Dette er en viktig del av det kristne fellesskap, å samles sammen og gjerne om et måltid der samtalen løper ivrig over det som har med Guds rike å gjøre.

4. Tiden for nattverdens bruk

De første kristne holdt urokkelig fast ved brødsbrytelsen (Apg 2,42). I begynnelsen synes de å ha feiret den daglig (v. 46), men senere feiret de den på den første dag i uken (Apg 20,7). Noen bestemt forskrift gir ikke Bibelen med tanke på denne sak.

Mange Kristne samles til nattverd en gang om måneden, og dette synes å være en passende ordning. Dermed vil man holde urokkelig fast på brødsbrytelsen uten at den behøver å miste sin høytidelighet. Se også 1 Kor 11,25-26 (så ofte som dere..).

5. Nattverdselementene

Disse er alltid brød og vin. I oldtiden og middelalderen raste det en heftig strid mellom Østens og Vestens kirke om brødet burde være syret eller usyret. Den gresk katolske kirke bruker syret brød, og den romersk katolske kirke bruker usyret brød.

Noen større betydning kan dette spørsmål ikke ha, da begge deler symboliserer nattverdens vesen like godt. Innenfor de frie religiøse samfunn er det skikk å bruke en alminnelig hveteloff.

Vinen ved påskemåltidet var alltid blandet med vann, "vintreets frukt" (Matt 26,29). Og det samme var nok tilfellet gjennom hele den apostoliske tid. Om den var berusende eller ikke, det kan man vanskelig avgjøre nå. I dag bør den være alkoholfri, uten å være bare farget vann eller sur saft.

I Talmud, som inneholder de jødiske tradisjoner fra omtrent 200 f.Kr. og 200 e.Kr, nevner ved flere anledninger om skikken å blande vann og vin. Det normale var tre deler vann, og en del vin. Altså et blandingsforhold på 3(vann)-1(vin).

Av sanitære grunner har mange ønsket individuelle beger ved nattverden. Dette ønsker de ikke bare for sin egen skyld, men også av hensyn til de syke som dermed ville få større frimodighet til å være med. Noen nevneverdig brudd på symbolikken ville dette ikke gjøre, og da denne skikk har flere fordeler, er det rimelig at den vil bli mer og mer innført. Også i denne sak må menigheten selv ha det avgjørende ord.

6. Nattverdshandlingen

Denne bør alltid være karakterisert av høytidelighet, ærbødighet, sedelighet, glede, takknemlighet og broderkjærlighet. "Holdt måltid med fryd og hjertets oppriktighet." (Apg, 2,46). Etter at menigheten er samlet, synger man en passende salme/sang, leser et stykke av Guds ord og holder en kort nattverstale. Det er også alminnelig skikk å hilse nye medlemmer velkommen ved nattverden.

Eksempel på nattverdshandlingen:

            1) Pastoren leser innstiftelsesordene i 1. Kor 11,23-29 og tar brødet og takker Herren.

            2) Han bryter så brødet og rekker det til medhjelperne med disse ord: " Dette er mitt legeme, som er for dere. Gjør dette til minne om meg!" (v. 24).

            3) Han tar kalken og takker Herre. Etterpå rekker han det til medhjelperne med disse ord: " Dette begeret er den nye pakt i mitt blod. Gjør dette, så ofte som dere drikker av det, til minne om meg!" (v. 25). Deretter sendes den rundt til nattverdsgjestene. "Det er alminnelig skikk at medhjelperne og pastoren deltar etter at de andre er betjent" (E. T. Hiscox).

            4) Etter at man er ferdig med begeret siterer lederen dette vers: "For så ofte som dere eter dette brødet og drikker av dette begeret, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer." (v. 26).

I forbindelse med nattverden pleier man ofte å ta opp et offer til de trengende (Apg 2,45; 4,32-35)

            5) Til sist synger man lovsangen og avslutter med den apostoliske velsignelse.

Da ingen fast nattverdsformel er foreskrevet i Bibelen, kan ingen bestemt form være bindende for Guds menighet. Men man bør alltid følge den apostoliske regel: "Men la alt skje sømmelig og med orden!" (1. Kor. 14,40).