"Da Jesus var kommet til traktene ved Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? De svarte: Noen sier døperen Johannes, andre Elia, andre igjen Jeremia eller en av profetene. Han sier til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn. Jesus svarte ham og sa: Salig er du, Simon, Jonas sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen. Jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen." (Matteus 16:13-19)
Dette har direkte sammenheng med den tjeneste som Peter senere skulle gå inn i, som leder for "den første menighet" i Jerusalem.
2. FRA FISKER TIL MENNESKEFISKER
"Så skjedde det at folket trengte seg sammen om ham for å høre Guds ord. Og han sto ved Gennesaret-sjøen. Da så han to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem; de holdt på å skylle garna. Han gikk da om bord i en av båtene, som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Og han satte seg og lærte folket fra båten. Da han sluttet å tale, sa han til Simon: Legg ut på dypet og kast ut garna til fangst! Simon svarte og sa til ham: Mester, vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg kaste ut garna. De gjorde så, og de fanget så mye fisk at garna holdt på å revne. De vinket da til lagsbrødrene i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. De kom, og de fylte begge båtene slik at de holdt på å synke. Men da Simon Peter så dette, falt han ned for Jesu knær og sa: Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann! For redsel kom over ham og alle dem som var sammen med ham, over fiskefangsten de hadde fått. Likedan var det med Sebedeus-sønnene, Jakob og Johannes, som var i lag med Simon. Men Jesus sa til Simon: Frykt ikke! Fra nå av skal du fange mennesker. De rodde da båtene til lands, og de forlot alt og fulgte ham." (Lukas 5:1-11)
Jesus kommer alltid og leter etter oss der hvor vi er. I dette tilfellet kom Jesus ombord i en av båtene som tilhørte Peter. Men Peter hadde ennå ikke forstått sitt kall.
- Han var bekymret for økonomien
- Mens Jesus underviste, reparerte han fiskegarnene
Som vi ser, så trengte Peter et spesielt inngrep i sitt liv. Jesu ord overbeviste ham ikke helt. Så da Jesus var ferdig med å undervise, ville han på overveldende måte vise for Peter hvem Han er.
Jesus kaller oss ikke bare via ord, men med konkrete handlinger! Og vi blir vitner om Hans undergjerninger og makt.
"...Legg ut på dypet og kast ut garnene til fangst!.."
Det finnes to slags garn å fiske med:
- Kastenot: Mindre garn, til å fiske mindre fangster nær land.
- Større garn til større fangster, til å fiske på dypt vann.
Ifølge den greske grunnteksten, som Bibelen er oversatt fra, sa Jesus til Peter: "Ta de større garnene til fiske på dypt vann".
Peter adlyder, men er tydelig skeptisk. Han tenker: "Du kommer fra Nasaret, og du har ikke greie på fisking. Tenk å kaste ut garnene på lyse dagen, og tilmed på dypet! Nei, jeg vil ikke dumme meg ut. Alle her rundt Gennesaretsjøen vet at ingen får fisk på lyse dagen, og at garn aldri skal settes ut på dypet. Men siden du så absolutt vil det så.... På ditt ord skal jeg kaste garnene ut, selv på dypet!"
Peter adlyder altså ordene fra Jesus, og mot alle forventninger skjer mirakelet! Og hvilken fangst det ble! Peter blir nødt til å tilkalle sine partnere i de andre båtene. En stund senere kommer båtene inn til land, så fullastet at de nesten holder på å synke.
Nå glemmer Peter hele fiskefangsten. Han lar de andre ta seg av den. Nå kommer han vassende innover stranden, imot Jesus. Han faller ned for Jesu føtter og sier: "Vik fra meg, for jeg er en syndig mann."
Denne fangsten gjorde et sterkt inntrykk på Peter, og nå begynte han å forstå hvem Jesus virkelig var. Peter hadde allerede sett Jesus gjøre under med andre mennesker, men nå var gjerningen gjort i hans eget liv, i forbindelse med noe som var meget personlig for ham - fiskeyrket.
Jesus ønsker å åpenbare seg personlig i våre liv. Da først vil vi forstå Hans kraft og det kall Han gir oss.
"Frykt ikke! Fra nå av skal du fange (fiske) mennesker."
Her sa Jesus til Peter at han ikke skulle være redd for det han så, altså fiskemengden. For senere, som apostel, skulle Peter få se skarer av mennesker komme til Jesus gjennom hans tjeneste. Og nå var Peter klar for kallet.
Men hvorfor menneskefisker?
Jo, dette er vel det beste eksemplet til å forklare Guds kall. Verden er som havet og menneskene er fisken. Guds tjenere er fiskerne. Garnene er Guds Ord. Vi skal dra fisken opp fra havet og opp i båten, som er menigheten.
Peter var fisker og forsto straks hva slags språk Jesus snakket her. Dette gjorde også at han bedre kunne forberede seg på den store oppgaven som ventet.
"...de forlot alt og fulgte Ham."
Dette var et kall til fullstendig overgivelse - et kall til å gi hele sitt liv til Jesus. Og Peter svarte på det, fordi han var overbevist om at han ved Jesu side ville bli et redskap for Gud og hans liv ville få en større mening. Sammen med Jesus ville ikke Peter ha noe å bekymre seg for.
Her møter vi en livsviktig sannhet som vi ikke kommer utenom: Full overgivelse er en livsnødvendig reaksjon på Guds kall over våre liv!
3. LÆRLINGETIDEN
Peter fikk være med på ting som aldri før hadde skjedd i Israel. Han fikk være med når tusener av mennesker strømmet sammen rundt Jesus. De forlot sine familier, sine gårder, sitt arbeid, sine byer og landsbyer. De strømmet ut dit hvor de hørte at denne Nasareeren var. De førte med seg sine syke på bårer og senger til Jesus. Peter var også vitne til dramatiske hendelser. Han var med på forklarelsens fjell, der Jesus snakket med Moses og Elias. Han var også vitne til at døde ble vakt opp og demonbesatte fikk sin frihet. Peter fikk være midt oppe i alle disse vidunderlige miraklene og undergjerningene som skjedde.
Peter var et "leirkar i Mesterens hånd". Han vandret ved Jesu side langs landeveiene. Han hørte Jesus tale til sine disipler om Himlenes rike, om hyrden og fårene, om såkornet og åkeren, om kongesønnens bryllup, om de ti jomfruene, om den bortkomne sønn osv.
Vi kan forstå at alle disse leksjonene gjorde sterkt inntrykk på Peter. Tenk bare på den unike Bergprekenen. Ingen hadde noengang undervist og lært på en slik måte før. Jesus lærte dem via lignelser og tok for seg daglidagse bilder, for å lære dem åndelige sannheter. Og Peter fikk på denne måten være med og bli dannet av Jesus dag for dag.
Og mens Peter vandret slik sammen med Jesus, fødtes en vidunderlig kjærlighet i Peters hjerte - til denne mannen som hadde forvandlet hans liv så totalt. For det var ikke mangel på kjærlighet til Jesus som gjorde at Peter senere falt og fornektet Jesus. Peter lærte å elske Jesus med en ren og ekte kjærlighet. Det skjedde noe i Peters hjerte, noe himmelsk som ingen mennesker hadde lært ham.
Men Peter møtte også store utfordringer i løpet av denne lærlingetiden. Vi leser om en av dem i Matteus 16.
"Da Jesus var kommet til traktene ved Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? De svarte: Noen sier døperen Johannes, andre Elia, andre igjen Jeremia eller en av profetene. Han sier til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn. Jesus svarte ham og sa: Salig er du, Simon, Jonas sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen. Jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen. Så bød han disiplene strengt at de ikke skulle si til noen at han var Messias.
Fra den tiden begynte Jesus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at han skulle lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, at han skulle bli slått i hjel, og at han skulle reises opp på den tredje dagen. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham og sa: Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg! Men han snudde seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til. Da sa Jesus til disiplene sine: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?" (Matteus 16:13-26)
Her leser vi at Peter hadde erklært at Jesus er Messias - den levende Guds sønn. Dette var en åpenbaring som han hadde fått fra Gud.
Likevel ser vi at Peter hadde en feil oppfatning av hva dette innebar. Peters forståelse av Messias gjenspeilte det som de fleste jøder trodde på den tiden: Messias skulle komme av Davids slekt og han ville kaste ut romerne og innføre rettferd og fred.
Jesus lærte disiplene og folkemengdene at Guds rike var et åndelig rike. De skulel ikke opprette det med makt, sverd og kniver. Dette riket skulle opprettes med kjærlighet, tilgivelse og rettferdighet. Det virker som om Peter bare delvis hadde grepet dette budskapet.
Vi ser at Jesus på dette viktige punktet i sin tjeneste, bestemmer seg for å fortelle disiplene om sin kommende død - at Han skulle dra til Jerusalem der han skulle bli drept. Deretter skulle Han stå opp igjen etter tre dager.
Peter ble opprørt over dette. Han klarte ikke tanken på at Jesus skulle dø - selv om dette skulle bli selve hovedhjørnesteinen i Guds frelsesplan. Men i Peters verdensbilde var det ikke plass til slikt. Han hadde jo forlatt hjemstedet og fiskeryrket for å følge Jesus. Han hadde viet sitt liv til Jesus og det var derfor ikke plass til Mesterens død i det scenariet som Peter hadde tegnet i sitt sinn.
Jesus skulle jo opprette sitt rike her nede på jorden og Peter skulle spille en sentral rolle i dette fredsriket. Hvordan kunne en så vidunderlig plan ende i lederens død? Det virker som om Peter enten ikke hørte eller snarere ikke forsto Jesu løfte om at Han skulle stå opp på den tredje dagen.
4. PETERS FALL
La oss nå se på hva som skjedde på skjærtorsdag. Her blir Peters kall og utvelgelse satt på den største prøve.
"Jeg overgir riket til dere, slik som min Far overga det til meg, for at dere skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner og dømme Israels tolv stammer. Simon, Simon! Se, Satan krevde å få dere i sin makt for å sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre. Men Peter sa til ham: Herre, med deg er jeg rede til å gå både i fengsel og i død! Da sa han: Jeg sier deg, Peter: Hanen skal ikke gale i dag, før du tre ganger har nektet at du kjenner meg." (Lukas 22:29-34)
Peter elsket Jesus og ville ha del i alt Jesus hadde. Men Peter hadde glemt en viktig sannhet. Han var ikke klar over at vi i vår egen kraft er helt udugelige i den åndelige kampen. Ingen kan seire over fristelser og synd eller slå tilbake djevelens listige angrep i sin egen kraft og styrke.
"...For ikke ved egen kraft er mannen sterk." (1 Samuel 2:9)
Legg merke til hvordan Peter uttrykker seg. Han bryter ut med stor selvsikkerhet: "Herre, med deg er jeg rede til å gå både i fengsel og død!"
Peter stolte på seg selv. Han skulle i hvert fall klare det, om ingen annen kunne. Han mente at han var sterk nok, var trofast nok og hadde kjærlighet nok til å klare det. Han skulle i hvert fall stå sammen med Jesus, uansett hva som måtte komme.
Også de andre evangeliene forteller om denne kvelden før Jesus ble forrådt. Vi leser at Jesus advarte disiplene og sa at de alle skulle vende seg fra ham. Men Peter var som vanlig først ute med sin selvsikkerhet og insisterte på at han av alle skulle stå fast.
"Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget. Og Jesus sa til dem: Dere skal alle ta anstøt, for det er skrevet: Jeg vil slå hyrden, og fårene skal spres. Men etter at jeg er blitt reist opp, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea. Men Peter sa til ham: Om så alle tar anstøt, vil ikke jeg gjøre det! Jesus sa da til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag, i denne natt, før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger. Men Peter tok enda sterkere i og sa: Om jeg så må dø med deg, skal jeg så visst ikke fornekte deg. Det samme sa de alle." (Markus 14:26-31)
La oss så lese hva som skjer videre:
"Da de nå hadde grepet ham, tok de ham med seg, og førte ham inn i yppersteprestens hus. Men Peter fulgte langt baketter. De hadde tent et bål midt på gårdsplassen og satt der sammen. Og Peter satte seg blant dem. En tjenestepike fikk se ham sitte mot lyset. Hun stirret på ham, og sa: Også denne var med ham! Men han nektet og sa: Jeg kjenner ham ikke, kvinne! En kort stund etter fikk en annen se ham og sa: Du er også en av dem. Men Peter sa: Menneske, jeg er ikke det! Omkring en time senere var det en annen som forsikret: Sannelig, også denne var med ham! Han er jo en galileer. Men Peter sa: Menneske, jeg skjønner ikke hva du snakker om! Og straks, mens han ennå talte, gol hanen. Og Herren vendte seg og så på Peter. Da mintes Peter Herrens ord, det han hadde sagt til ham: Før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.Og han gikk ut og gråt bittert." (Lukas 22:54-62)
Vi ser her hva som skjedde der i Yppersteprestens forgård. Kampen ble for tøff for Peter.
Men hvorfor skjedde dette? Elsket ikke Peter Jesus? Hadde han ikke gitt sitt liv i Mesterens hånd?
Joda, det hadde Peter gjort. Og det er ingen tvil om at han elsket Jesus. Noen tror at dette hendte fordi Jesus profeterte det, og at det måtte skje. Men det stemmer ikke. Denne situasjonen kunne vært unngått, men Jesus så det skje på forhånd. Dette betyr ikke at Jesus bestemte at dette måtte skje. Derimot så Jesus hvilket angrep sjelefienden ville sette inn mot Peter. Hovmod og det å stole på seg selv, står for fall. Det var ingen ting i veien med Peters kjærlighet. Heller ikke hans iver og spontanitet. Problemet var at han stolte for mye på seg selv og sin egen styrke.
Peter forsto ikke hvor farlig dette er. Selvsikkerheten førte ham vill. Han trodde seg istand til å stå imot enhver prøvelse. Men noen få timer senere kom prøven. Da fornektet han sin Herre med eder og forbannelser.
Og nå hang hele hans kall og framtid i en tynn tråd!
Hanen gol! Dette minte straks Peter om Jesu ord. Det han nettopp hadde gjort overrasket ham selv. Ja, det gav ham et sjokk. Han snudde seg og så på Mesteren, og i samme øyeblikk møtte han Jesu blikk. I dette blikket var det en blanding av medynk og kjærlighet. I lyset av dette blikket så han seg selv, hvor svak han var. Dermed gikk han ut og gråt bittert.
Peter var kommet til et vendepunkt. Bittert angret han sin synd. Derfor fant han også nåde, som vi skal se videre.
5. GUD ANGRER IKKE SINE NÅDEGAVER OG KALL
Vi trenger å forstå at når Gud kaller et menneske, så er det ikke bare for en kort periode, for så å bli glemt eller forkastet. Guds kall er evig. Det kan ikke trekkes tilbake!
"For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall." (Romerne 11:29)
Derfor ser vi at Jesus etter sin oppstandelse, vender tilbake for å kalle Peter på samme måte som første gang.
"Simon Peter, Tomas, som ble kalt tvilling, Natanael fra Kana i Galilea, og Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen. Simon Peter sa til de andre: Jeg går av sted for å fiske! De sier til ham: Vi går også med deg! De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting. Da det alt led mot morgen, sto Jesus på stranden. Men disiplene visste ikke at det var Jesus. Jesus sier da til dem: Barn, dere har vel ikke noe å spise til brødet? De svarte ham: Nei. Han sa til dem: Kast garnet på høyre side av båten, så får dere fisk! De kastet det da ut, og nå maktet de ikke å trekke det opp, så mye fisk var det. Den disippelen som Jesus elsket, sier da til Peter: Det er Herren! Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg - for han var naken - og kastet seg i sjøen. Men de andre disiplene kom etter i båten. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen, og de slepte garnet med fiskene etter seg. Da de var steget på land, så de en kullild der, som det lå fisk på, og brød. Jesus sier til dem: Kom hit med noe av fisken dere nå fikk! 11Simon Peter gikk da om bord og dro garnet på land. Det var fullt av stor fisk, et hundre og femtitre stykker. Men enda det var så mange, hadde ikke garnet revnet. Jesus sier til dem: Kom og få dere morgenmat! Men ingen av disiplene våget å spørre ham: Hvem er du? For de visste at det var Herren. Jesus kommer og tar brødet og gir dem, og likeså fisken. Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var reist opp fra de døde." (Johannes 21:2-14)
Her møter vi akkurat samme situasjon som første gang Peter ble kalt av Jesus:
- De hadde ikke fått noe fisk
- De ble oppmuntret til å kaste ut garnene på nytt
- De fikk en stor mengde fisk
Men så skjer det noe mer. Noe som har et dypt åndelig innhold:
"Da de hadde holdt måltid, sier Jesus til Simon Peter: Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg mer enn disse? Peter sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine lam! Igjen sier han til ham, annen gang: Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg? Han sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Han sier til ham: Vokt mine får! Han sier tredje gang til ham: Simon, Johannes’ sønn, har du meg kjær? Peter ble bedrøvet over at han den tredje gangen sa til ham: Har du meg kjær? Og han sier til ham: Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine får! Sannelig, sannelig sier jeg deg: Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du blir gammel, skal du rekke ut dine hender, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil. Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Og da han hadde sagt dette, sier han til ham: Følg meg!" (Johannes 21:15-19)
Peter hadde jo fornektet Jesus, og det hele tre ganger. Men Jesus kjente Peters hjerte, og visste hvilken kjærlighet som bodde der inne. Tre ganger hadde Peter fornektet Jesus, og han får også en trippel gjenopprettelse.
For hvert et fall finnes det en gjenopprettelse!
La oss se litt på de uttrykk som Jesus bruker i disse tre gjenopprettelsene:
- "Fø mine lam": I og med at Jesus bruker uttrykket lam, betyr det at Peter fikk en hyrdetjeneste for de åndelige barna. Han skulle lede de til "grønne beitemarker", dvs gi dem god åndelig mat så de kunne vokse.
- "Vokt mine får": Enkelte oversettelser bruker uttrykket "vær hyrde for mine får". Peter blir her bedt om å være en hyrde for flokken. En som vokter og leder. En som går foran flokken for å vise fårene veien.
- "Fø mine får": Led også de voksne, de modene som har kommet lengre på veien. Gi dem god åndelig mat og korriger dem når det trengs.
Peter ble gjenopprettet og kalt til en ledertjeneste. Jesus innsatte ham som leder for menigheten. Han var nå forberedt, etter å ha blitt ydmyket, avplukket sin stolthet og deretter gjenopprettet.
Av dette ser vi at kallet kan ikke trekkes tilbake. Det kan ikke annuleres! Vi er kalt av Gud og Gud vil at Hans plan og vilje med oss skal bli fullført.
6. DEN HELLIGE ÅND FORANDRER ALT
Peter var et impulsivt følelsesmenneske. Han var en som hadde hjertet på rett sted, selv om han gjorde mange feil underveis. Å studere Peters liv og tjeneste hjelper oss mye til å forstå følelsenes plass i kristenlivet. Følelser er bra, men de kan ofte svinge opp og ned. Derfor trenger vi noe mer håndfast.
Alle våre 5 sanser er til god hjelp rent fysisk sett, men om man går seg bort i skogen er de likevel ikke til så mye hjelp. Man kan se, høre, lukte - og likevel vet man ikke hvor man er. Man trenger kart og kompass, noe mer enn man av naturen er utrustet med.
Slik er det også med vårt åndelige liv. Våre følelser (og også de andre sansene) er ikke en fullgod navigator i den kristnes vandring. Følelsene er selvsagt en viktig del av livet, men ikke den viktigste. Hvis vi ikke passer på, kan de tilmed være farlige og lede oss på ville veier.
Vi trenger derfor kart og kompass for våre liv - også i åndelig forstand.
Hva er så kartet? Jo, det er selvsagt Guds Ord!
"Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti." (Salme 119:105)
Men vi trenger også kompasset. Og hva er så dette? Jo, vårt kompass er Den Hellige Ånd!
Gud har gitt oss mer enn kart og kompass. Han har gitt oss en navigator (GPS) for hele vårt kristne vandring. Den Hellige Ånd er en navigator for vårt liv og vår tjeneste.
Se bare på Peter. Etter at han ble fylt med Den Hellige Ånd på Pinsedag, ble han en helt annen person. Fra å være litt vinglete og ustabil, ble han selve symbolet på fasthet og trygghet. Han ble det navnet som Jesus hadde gitt ham.
La oss se litt på dette. Vi ser først at rett etter at Ånden ble utgytt, så tar Peter ordet og kanaliserer pinsekraften i en tale som resulterer i at 3000 mennesker blir frelst og lagt til den første menigheten i Jerusalem!
Vi finner et langt avsnitt i Apostlenes gjerninger 2 som viser oss hvor stor frimodighet Peter hadde. Han sto fram og talte med fasthet. La oss se på hans tale:
"Da sto Peter fram sammen med de elleve. Han hevet røsten og talte til dem: Jødiske menn, og alle dere som bor i Jerusalem! La dette være kjent for dere, og lån øre til mine ord!
For disse er ikke drukne, slik som dere mener. Det er jo bare den tredje time på dagen! Men dette er det som er sagt ved profeten Joel: Det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal tale profetiske ord. Deres unge menn skal se syner, og de gamle blant dere skal ha drømmer. Selv over mine treller og trellkvinner vil jeg i de dager utgyte av min Ånd, og de skal tale profetiske ord. Jeg skal gjøre under oppe på himmelen og tegn nede på jorden, blod og ild og røkskyer. Solen skal bli forvandlet til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og herlige. Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.
Israelittiske menn, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann utpekt for dere av Gud ved kraftige gjerninger, under og tegn som Gud gjorde ved ham midt iblant dere, som dere selv vet.Han ble forrådt etter Guds fastsatte råd og forutviten, og dere slo ham i hjel idet dere naglet ham til korset ved lovløse menns hender. Ham reiste Gud opp, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast. For David sier om ham: Jeg hadde alltid Herren for mine øyne, for han er ved min høyre hånd så jeg ikke skal rokkes. Derfor gledet mitt hjerte seg, og min tunge jublet. Ja, selv mitt kjød skal legge seg til hvile med håp. For du vil ikke forlate min sjel i dødsriket. Heller ikke vil du overgi din Hellige til å se tilintetgjørelse. Du kunngjorde meg livets veier, du vil fylle meg med glede for ditt åsyn. Brødre, la meg tale med frimodighet til dere om patriarken David. Han både døde og ble begravet, og graven hans er her hos oss den dag i dag. Men fordi han var en profet og visste at Gud med ed hadde lovt å sette en av hans etterkommere på hans trone, så var det Messias’ oppstandelse han forutså og talte om, da han sa at hans sjel ikke ble forlatt i dødsriket, og at hans kjød heller ikke så tilintetgjørelse. Denne Jesus reiste Gud opp, og vi er alle vitner om det. Etter at han nå er opphøyet ved Guds høyre hånd, og av Faderen har fått Den Hellige Ånd, som var lovt, har han utøst dette, som dere nå både ser og hører. For David for ikke opp til himmelen, men han sier: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! Så skal da hele Israels folk vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet.
Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre? Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave. For løftet tilhører dere og deres barn, og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til seg. Også med mange andre ord vitnet han, og han formante dem og sa: La dere frelse fra denne vrange slekt! De som nå tok imot hans ord, ble døpt. Og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler." (Ap. gjerninger 2:14-41)
Hvordan kunne Peter tale med en slik fasthet og frimodighet. Hva hadde skjedd? Er dette den samme mannen som sverget på at han ikke kjente Jesus? Er dette den samme mannen som satt for stengte dører sammen med de andre disiplene og sørget over Jesu død? Er dette den samme mannen som i det ene øyeblikket kastet seg over båtripa og gikk mot Jesus på vannet, for så i neste øyeblikk synke fordi han så på stormen og bølgene?
Ja, det er samme mannen! Men nå er han ikledd kraft i fra det høye!
"Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende." (Ap. gjerninger 1:8)
