Denne artikkel er hentet fra Bibelsk Tidskrift, nr. 12, Des 1931. Av: Bernh. Peters.

I den kristne menighet i Tessalonika var en sterk uro oppstått. Noen hadde nemlig forkynt at Herrens store ogforferdelige dag, avslutningen på folkeverdenens historie ved Guds veldige vredesdommer, allerede stod for døren (egentlig «var kommet») ogat de politiske tildragelser på jorden skulde betegne avslutningen på hedningenes tider ogden nåværende tidsalder.

Hvordan kunde tessalonikerne komme på disse tanker? De hadde Den gamle Pakts skrifter, som skjenket dem lys over Guds vei med menneskeheten. Særskilt kjente de profeten Daniels bok, som så klart og malende skildrer folkeverdenens politikk og utvikling og siste katastrofe.

For gjennom Daniel hadde Gud kunngjort at det skulde oppstå fire verdensrikerog ikke flere, at det ene skulde følge efter det andre og at det siste skulde sønderknusesav den Eviges mektige inngrep. Efter det babyloniske rike skulde det mediskpersiske rike komme, så skulde det greske følge, og endelig skulde den verdenspolitiske utvikling avsluttes med det romerske rike.

Men nu var det romerske rikepå denne tiden på høyden av sin makt. Augustus hade hersket som keiser over hele datidens kulturverden, og 120 millioner talte hans undersåtter. Hans rike strakte sig fra Atlanterhavet til Eufrat i Asia og fra Donau og Rhinen til den afrikanske ørken.

All herlighet og rikdom var samlet i Rom. Men med den ytre glans. hadde også den indre fordervelse vokset på en forferdelig måte. Allerede under hans efterkommer, Tiberius,hadde villkårligheten og urettferdigheten fullstendig tatt overhånd. Gajus Caligulatilbragte tiden med meningsløse utsvevelser som grenset til vannvidd, og grusomheter og blev endelig myrdet av pretorianene. Og skjønt keiser Klaudiusvar besjelet av de beste hensikter, var han næsten sinnsvak og han lot sig beherske av kvinner og frigitte slaver, så at Rom også under hans tid var skueplass for grusomheter og utsvevelser. Hans gemalinne Agrippinalot ham til slutt forgifte, efterat han hadde adoptert hennes sønn Nero.Denne var kanskje den uverdigste innehaver av verdensrikets trone. Til slutt vendte hæren sig i oprør mot ham, og han tok livet av sig selv. Dette var det stolte Rom, tross sin storhet og ytre glans var det i sitt indre råttent og fullstendig fordervet.

Men nu fremgikk det tydelig av Skriften at det romerske verdensrike skulde være det siste.Når tidsalderen hadde nådd sin avslutning, da skulde dette siste rike knuses av den sten som skulde løses uten menneskehånd og falle ned ovenfra og slå ned det nuværende verdenssystem, og så skulde Kristi rike komme.

«Og i disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette rike skal ikke overlates til noget annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evindelig». Dan. 2, 44.

Dette nye rike er Kristi rike,som skal komme, når hedningenes tider er til ende. Ved Herrens andre komme i makt og herlighet skal det siste verdensrike for alltid ødelegges. Herav må vi imidlertid dra den slutning at det romerske verdensrike skal igjenopstå, ved slutten av denne tidsalder og beherske det område som fordum romanske folk bebodde.

Vi forstår nå tessalonikernes forskrekkelse, da noen forkynte at tidsalderens ende var forhånden, og at «Herrens dag» allerede var kommet. Frykt og bekymring for at de var inne i domstiden og trengselen og latt tilbake til vredesdommene. Det var dette,som fylte dem med sådan forskrekkelse.

Men de tenkte ikke på hva Daniel hadde sagt om det fjerde rike: at det skulle oppløses og deles i to for ved slutten av tidsalderen å igjenopstå i form av et forbund mellem ti stater,styrt av en diktators jernhårde hånd. Om de troende i Tessalonika hadde studert denne profeti i Dan. 2 og 7 nærmere, hadde de kommet til å fått en rikdom av oplysninger om disse viktige ting., og de skulde ikke på noen måte ha tapt sin frimodighet og trodd at Herren hadde latt dem bli tilbake i de redselsfulle domskatastrofer.

I Jesu Kristi åpenbaring, som ved tiden for Pauli brev til tessalonikerne, ennu ikke var blitt overgitt de hellige, gav Herren sin menighet nærmere opplysninger angående avslutningen av hedningenes tider.

Ja, det fjerde verdensrike, som Daniel skrev om, fantes på tessalonikernes tid, men de var kommet ikke kommet inn i sitt siste avsnitt. Dette rike skulle forsvinne, for ved tidsalderens ende å fremstå igjen med sin fordums karakter og makt. Vi skal nærmere betrakte denne Herrens profeti.

Paulus beroliger de engstede hjerter i Tessalonika i sitt andre brev. Han formaner dem: La ingen bedrage eder! Har jeg ikke tydelig skrevet til eder i mitt første brev om det salig håp, som fyller hver troendes hjerte: vår bortrykkelse og møte med vår kjære Frelser i luften? Hvorfor lar I dere dåre så meget at I med angst venter Antikrist og den store trengsel istedenfor å burde vente vår Herres åpenbaring igjen?

"Ingenlunde skal Herrens dag kornrne førdet store frafall og før syndens menneske, fortapelsens sønn, åpenbares." - 2.Tess. 2, 3.

Hva menes nå med «Herrens dag»?Er det Jesu Kristi komme for å møte den forherligede brud i luften, som apostelen skriver om i det foregående brevs fjerde kapitell? Ingenlunde! Der er det tale om den fullkomne menighet som skal tas fra denne verden, der den har vært et lys, som hindret mørkets seier, og et salt som hindret forråtnelsen.

For apostelen Paulus hadde denne underfulle hemmelighet blitt åpenbart, at Gud hadde tatt ut for sig et hellig folk, en utvalgt menighet, fra folkeverdenen, kjøpt gjennom Lammets blod, løst fra ondskapens og gudløshetens forbannelse, for å være Hans redskap til å virkeliggjøre Hans nådefulle hensikter. Et særskilt klart lys kastes over dette i Ap.gj. 15,14-18. Gud hadde først uttatt for sig et folk blandt hedningene, som skulde kalles med Hans navn (menigheten) og derefterskal Davids falne hytte bli gjenoprettet, det teokratiske rike gjenreist, «forat alle andre mennesker skal søke Herren, ja, alle hedningefolkene, som mitt navn er blitt nevnt over, sier Herren, som gjør dette». Først etterJesu Kristi menighets bortrykkelse fra folkeverdenen kommer Kristi kongelige prestedømme til å opprettes i Jerusalem. Så forstår vi at det som ble forkynt for tessalonikerne i det første brevet, det betegner avslutningen av menighetens historie.

Herren kommer selv til å hente hjem sin hellige menighet bort fra dommen.

Denne samling er for verden en hemmelighet,og verden har intet å gjøre med den. Men det er alle de levende Guds salige håp. Da skal legemet forenes med sitt Hode, menigheten skal møte sin Frelser, rykkes bort fra lidelse og bedrøvelse og for alltid være hos Ham. Verden som har forkastet Gudsnåde, har ingen del i denne herlighets åpenbaring. Den skal ikke se noe til den, og Herren skal da ikke komme til jorden, men vi blir rykket opp i skyer for å møte Ham i luften. Verden har domi vente, og over den skal "Herrens dag" komme, og dermed er hedningenes tider til ende.

Denne Guds store doms dagskildres for oss i Jesu Kristi åpenbaring. Apostelen får skue inn i himmelen og ser der en trone satt og på denne den Allmektige. På andre troner rundt omkring satt tjuefire eldste, representanter for Israel og menigheten, som nå er forherliget. Omkring Guds trone stod også fire vesener, sannsynligvis kjeruber,således representanter for skapningen. Tiden er inne at alt skal forløses av Satans hånd. Og det slaktede Lam er Goel,Forløseren eller Frelseren. Lammet overrekkes den forseglede domsbok, og dens segl brytes. Kap. 4-6.

Nå åpenbares den siste verdenshersker som rytteren på den hvite hest og for vårt åndelige øie skildres de øvrige dommer, basundommene og vredesskålene frem for Babylons fall og den store dommen over folkene og Herrens åpenbaring som seierherren i stor makt og herliget.

Med forferdelige ord taler Skriften om denne «Herrens dag». Den gamle Pakts profeter skildrer dens redsler, og de profetiske røster i Den nye Pakt taler advarselens ord om den. Profeten Danielskildrer hele verdenspolitikken fra begynnelse til slutt, og han gjør det klart for oss at nasjonenes makt er begrenset til bare en tid og når denne tid er utløpet, vil enden bli en forferdelig katastrofe. Likesom agner på treskeplassene forsvinner for vinden, så skal den knuste herlighet forsvinne, så det ikke finnes spor igjen efter den. Så grundig skal verket utføres. Så fullstendig skal denne verdens riker sønderknuses, så intet skal bli igjen efter dem.

"Skrik og jamre eder! For Herrens dag er nær; den kommer som en ødeleggelse fra den Allmektige». Jerm. 13, 6. Skrekk og angst skal komme over menneskene, harme og brennede vrede, v.9.

«Men den dag er for Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud en hevnens dag, til hevn over Hans fiender, og sverdet skal fortære og mettes og bli drukkent av deres blod». Jerm. 46, 10.

«For nær er dagen, ja, nær er Herrens dag; en dag med skyer, en dommens tid for folkene skal den være». Esek.. 30, 3.

«Ve oss, for en dag! For Herrens dag er
nær og kommer som en ødeleggelse
fra den Allmektige». Joel 1,15. «Støt i basun på Sion og blås alarm på det hellige
berg, alle som bor i landet, beve ! For
Herrens dag kommer, en dag med
mørke og mulm, en dag med
skyer og skodde». Joel. 2, 1.

"Ve dem som stunder efter Herrens dag! Hvad vil I da med Herrens dag? Den er mørke og ikke lys". Amos 5,18

Det er den forferdelige dag da Guds strenge vredes persekar skal tredes. Om denne dag sier Paulus i 1. Tess. 5, 2:


«l vet jo selv grant at Herrens dag skal komme som en tyv om natten. Når de sier (rettere: bestemmer):Fred og ingen fare! da kommer en brå undergang over dem,likesom veer over den fruktsommelige, og de skal ingenlunde undfly».

Denne store og forferdelige dag kommer dog ikke, før «frafallet kommer, og syndens menneske åpenbares, fortapelsens sønn», 2. Tess. 2, 3, nemlig Antikrist, som ophøier sig over alt som heter Gud. Innholdet av det som Paulus skriver til tessalonikerne i det andre brevet er dette:

Hvorfor frykter I? Denne Guds vredes dag er jo ikke bestemt for eder! l er ikke vredens barn, men I er Guds elskede, dyrebare for Hans hjerte. Det forestår ikke eder Guds dom over folkeverdenen, men det som jeg skrev til eder om i mitt første brev, nemlig at Sønnen skal komme og hente eder bort fra det som skal komme over jorden. Først derefter skal fordervelsen få overmakt i verden, når Guds nådelys i Kristus Jesus ikke mere stråler ut i verden. Da er tiden inne for det store frafall da ingen lenger lytter til Guds ånds maning og da først kan Antikrist velde opprettes, men han skal den Herre Kristus "fortære med sin munns ånde og gjøre til intet ved åpenbarelsen av sitt komme" 2. Tess 2,8

Således skal vi ikke gå og vente på Antikrist og Harmageddon, men vi får i stedet vente på opfyllelsen av vårt salige håp og på vår Guds og Frelsers herlighets åpenbarelse. Når vi er blitt rykket opp i luften for å møte Ham, skal vredesdommene gå over jorden over en ond og forherdet menneskehet. Og efterat verdens riker er blitt knust skal Guds og Kristi rike, Himmeriket eller Tusenårsriket oprettes på den forløste jord. Dette stunder ikke bare Herrens hellige efter, men hele skapningen.

"For skapningen venter og lengter etter at Guds barn skal åpenbares. Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet, ikke frivillig, men etter hans vilje som la den under forgjengelighet, i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten, og nå fram til Guds barns frihet i herligheten.  For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer. Ja, ikke bare det, men også vi som har fått Ånden som førstegrøde, også vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning." - Rom 8,19-23