Troendes dåp

  • Den Bibelske Dåp

     

     

     

     

    “Det er én Herre, én tro, én dåp...”(Efeserne 4:5)

     

     

     

    At det er forskjellig dåpssyn i ulike kirkesamfunn, er noe de fleste vet. Er det likevel mulig å finne ut hva som er Bibelens dåpsteologi? Bibelen lærer at det kun er èn dåp. Hvorfor praktiserer da kristne to dåpsformer? 

     

     

     

     

    1. INNSETTELSEN AV DÅPEN

     

     

     

     

    Den første gangen vi hører om dåp i Bibelen, er om døperen Johannes som døpte med ”omvendelsesdåp”.

     

    “I de dager sto døperen Johannes fram og forkynte i Judeas ørken. Han sa: Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær! Det er ham det er talt om av profeten Jesaja, som sier: Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! Denne Johannes var kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og maten hans var gresshopper og vill honning. Da dro folk fra Jerusalem og hele Judea og hele landet ved Jordan ut til ham og ble døpt av ham i elven Jordan, idet de bekjente syndene sine.” (Matteus 3:1-6).

     

    Etter at Jesus selv var blitt døpt av Johannes (Matteus 3:16), «for å fullbyrde all rettferdighet», begynte han selv å døpe sammen med sine disipler.

     

    «Deretter kom Jesus og hans disipler til Judea, og han ble der sammen med dem og døpte». (Johannes 3:22)

     

    I Johannes 4:1-2 leser vi at «Jesus vant flere disipler og døpte flere enn Johannes - enda Jesus selv ikke døpte, men hans disipler».


     

     

     

     

    2. MISJONSBEFALINGEN – EN DÅPSBEFALING

     

     

     

     

    I slutten av Matteus og Markus evangelium, etter sin oppstandelse, innsatte Jesus dåpen i evangeliets liv og lære, og gir disiplene dåpsbefalingen som skal utføres i hele verden. Vi har den i to versjoner.

     

    Markus 16:15-16: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle mennesker. Den som tror og blir døpt skal bli frelst, men den som ikke tror skal bli fordømt».

     

    Matteus 28:18-20: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, i det dere døper dem i Faderens og Sønnens og den Hellige ånds navn og lærer dem å holde alt jeg har befalt dere».

     

    Ordene «gjør . . . til disipler» på norsk, er egentlig ett ord på gresk, verbet: mathetevo, som kommer av substantivet: mathetes, som betyr ”disippel, lærling, elev”.

     

    Verbet mathetevo betyr da: å lærlingopplære, disippelgjøre, innrullere som elev.

     

    Jesus snakker ikke her om disippelgjøring som noe mekanisk og magisk, men den skal skje ved «opplæring av lærlinger». Den engelske offisielle King James Bibelen oversetter da også dette bibelverset slik: «gå derfor ut og lær alle nasjoner, døp dem i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lær dem å holde alt jeg har befalt dere». Slik lød også den eldre norske oversettelsen.

     

     

     

     

    3. DÅPEN – DØREN INN TIL DEN LOKALE MENIGHETEN

     

     

     

     

    Dåpen var i Det Nye Testamente selve inngangsdøren til den lokale kristne menigheten. Alle som var blitt frelst ble lagt til den lokale  menigheten ved dåp. Vi leser bl.a.:

     

    «De som nå tok imot hans ord, ble døpt, og det ble på den dagen lagt til menigheten omkring tre tusen mennesker». (Ap gjerninger 2:41)

     

    Videre leser vi: «Og Herren la hver dag dem som lot seg frelse til menigheten». (vers 47).

     

    Ordet menighet kommer fra det greske ordet «ekklesia», som betyr «utkalt», «kalt ut». Dette ordet brukes både på den universale menighet av alle frelste, og om hver lokale menighet. Vi blir med i den universale menighet med det samme vi blir frelst og rettferdiggjort, men i Det Nye Testamente ble den synlige tilleggingen av troende til den lokale menighet, foretatt i og med vanndåpen.

     

     

     

     

    4. TROENDES DÅP

     

     

     

     

    Dette er grunnen til at Gud ikke kunne innsette spedbarnsdåp. For da ville hele verden til slutt bli kalt Guds menighet. Gud satte et dersom (en betingelse) for å bli døpt og lagt til de nytestamentlige lokale menigheter - og det var: «Dersom du tror, så kan det skje» (at du blir døpt).

     

    Vi leser Ap.gjerninger 8:36-37 «Mens de nå kjørte fram langs veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: Se, her er vann, hva er til hinder for at jeg blir døpt? Filip sa: Tror du av hele ditt hjerte, så kan det skje. Men han svarte og sa: Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn! ».

     

    Gud satte troen som betingelse for dåpen. Jesus sa: «Den som tror og blir døpt…» (Mark. 16:16).

     

    Derfor er Bibelens dåp, bare for mennesker som først har kommet til tro på Jesus. De kirker som praktiserer spedbarnsdåp, opplever i dag at mange av deres medlemmer respekterer denne som en første tilknytning og introduksjon til vedkommende kirkesamfunn, og oppfatter dermed spedbarnsdåpen mere som en barnevelsignelse. Men når de selv kommer til bevist, personlig tro, og, blir stilt innfor Det Nye Testamentes bibelske dåp, så blir flere og flire døpt som troende (dvs, dukket ned under vannet, etter at de har blitt personlige kristne).

     

     

     

     

    5. HVORFOR KOM DA SPEDBARNSDÅPEN?

     

     

     

     

    Hvordan kom så spedbarnsdåpen inn i kristenheten? 

Kanskje fordi at etter hvert som foreldre ble kristne, så ville de gjerne velsigne ved å døpe sine nyfødte barn. Men dette var likevel ikke den opprinnelige ”urkristne” lære.
Bibelforskere og kirkehistorikere mener at dåp av spedbarn kom inn i den kristne tradisjon på slutten av det andre århundre. Men man døpte da barna med full neddykkelse.

     

    Baptisteriene eller dåpskapellene i de eldste katolske kirker viser at man praktiserte dåp ved full neddykkelse av de troende. Man har store dåpsbasseng med trapper ned til vannet. Det hadde man vel neppe anlagt dersom skikken var å øse noen never vann på hodet?

     

    Lateranbaptisteriet i Rom er velkjent og berømt. Vi vet forøvrig at Baptisteriet i San Giovanni in Fonte i Ravenna daterer seg til det femte århundre. Lignende bassenger finnes over lat i Italia! I det italienske verket Il Battistero di Parma da Michaele Lopez nevnes hele 66 slike baptisterier, bygget mellom det fjerde og det fjortende århundre.

     

    I flere av disse kirkene finner man også store malerier som forteller hvordan dåpen foregikk. Der avbildes dåpskandidaten og den som døper, med vann til brystet, enten i store dåpsbasseng, eller i elver. Lignende framstillinger er gitt i miniatyrbilder på uttallige manuskripter fra ulike århundre i menighetens tidlige historie.

     

    Men spedbarnsdåpen var ikke uvanlig i forbindelse med andre religioner. Det er klart for historikere i dag at spedbarnsdåp ble praktisert i den game hedenske Babylonske religionen.

     

    Origenes, en av de tidlige kirkefedrene (døde i 254 e.Kr.) blir i Hjemmets store leksikon, bind 21, side 81, beskrevet som; ”grunnleggeren av en kristen filosofi gjennom en sammensmeltning av Bibelens fortellinger med Platons grunntanker.” Origenes trodde på sjelens tilstedeværelse før fødselen, og lærte derfor at barna måtte døpes for å renses fra synder begått i et tidligere liv, slik at de kunne begynne dette jordelivet uten en nedarvet besmittelse.

     

    Denne ideen ble senere utviklet og påbygd til det som i dag kalles arvesynd, eller egentlig arveskyld, siden det var syndeskylden man mente at vanndåpen tok hånd om.

     

    Det er faktisk denne hedenske ideen om arvet og generasjonsoverført skyld som også er grunnen til praksisen med nøddåp av tidligfødte eller alvorlig syke barn på flere norske sykehus.

     

    Jeg opplevde selv dette, og legger inn et personlig vitnesbyrd her - fra da jeg ble født.

Mine foreldre var i 40 årene da min mor ble gravid. Mor var 45 og far 47 da jeg ble født. Det kan selvsagt oppstå komplikasjoner når en mor er såpass gammel. Det gjorde det også.  Det ble etter hvert oppdaget såkalte "giftstoffer i blodet". Mor fikk klare råd om abort, men ville ikke det. Legene sa: "Barnet kan du bare glemme, det kommer uansett ikke til å overleve. Og du kan også komme til å miste livet selv, ved å stå løpet ut."



     

    Mange bakker ut overfor et slikt press. Men mor sa: "dette skal gå naturens gang. Og dersom barnet får leve, skal jeg gi det til Gud!" (Jeg tror sannelig Gud hørte den bønnen, i og med at jeg idag er frelst og forkynner Guds Ord).

Vel, jeg ble født, måtte ha 4 blodoverføringer, men sto det over.



     

    Men nå dukket et annet problem opp. Det var jo fortsatt stor sjanse for at det nyfødte barnet (meg) kunne dø. Derfor ble det sendt bud på en prest, og foretatt såkalt "hastedåp" der på sykehuset. Man mente tydeligvis at dersom jeg ikke fikk tre never vann på hodet, så ville jeg ende i fortapelsen om jeg skulle dø der på sykehuset....

Dette sier ikke så rent lite om både Gudssyn og menneskesyn hos de som forfekter læren om spedbarnsdåp...

     

    På vikingtiden ble vann øst over et barns hode. Det ble kalt å vatne barnet. På den måten ble de "innviet til livet, slekten og underlagt slektens husguder". (Kilde: Danmarks historie i hedenold, København 1855, III, side 336.)

     

    Vi leser i Snorre Sturlasons saga om Harald Hårfagre da han fikk sitt navn. Snorre forteller det slik: «De helte vann over hans hode, og ga han navnet Harald». Kanskje disse førkristne ritualer var med og påvirket kristenheten mot spedbarnsdåpen i oldtiden og middelalderen.

     

    Men Bibelens dåp, som er til Kristus, har troen som en betingelse for dåpen. Den som blir døpt må være så stor at man tror på ham som man blir døpt til.

     

     

     

     

    6. HINDER FOR DÅPEN?

     

     

     

     

    Vi leser i Ap. gj. 8:26-40 om Filip og hoffmannen:

     

    "Men en Herrens engel talte til Filip og sa: Bryt opp og dra mot sør på den vei som går ned fra Jerusalem til Gasa. Denne veien er øde. Filip brøt opp og drog av sted. Og se, en etiopisk hoffmann, en mektig embetsmann som hadde tilsyn med skattkammeret hos den etiopiske dronning Kandake, var kommet til Jerusalem for å tilbe. Han var nå på hjemvei, og satt i sin vogn og leste profeten Jesaja. Da sa Ånden til Filip: Gå dit bort og hold deg nær til den vognen! 

     

    Filip løp da borttil, og hørte at han leste profeten Jesaja, og sa: Skjønner du det du leser? Han svarte: Hvordan skulle jeg vel kunne det når ingen rettleder meg? Og han bad Filip stige opp og sette seg sammen med ham. Men det avsnitt i Skriften som han leste, var dette: Som et får ble han ført bort for å slaktes, og lik et lam som er stumt for den som klipper det, slik åpner han ikke sin munn. I hans fornedrelse ble dommen over ham borttatt. Hvem kan fortelle om hans ætt? For hans liv blir tatt bort fra jorden. Hoffmannen sa da til Filip: Jeg ber deg si meg: Hvem er det profeten sier dette om? Er det om seg selv eller om en annen? 

     

    Da tok Filip til orde, og idet han gikk ut fra dette skriftsted, forkynte han evangeliet om Jesus for ham. Mens de nå kjørte fram langs veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: Se, her er vann, hva er til hinder for at jeg blir døpt? Filip sa: Tror du av hele ditt hjerte, så kan det skje. Men han svarte og sa: Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn! Så bød han å stanse vognen. Og de steg begge ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og han døpte ham. 

     

    Men da de steg opp av vannet, rykket Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger, for han drog sin vei med glede. Men Filip ble funnet i Asdod. Han drog gjennom alle byene og forkynte evangeliet, helt til han kom til Cæsarea."

     

    Hoffmannen sa: «Se her er vann, hva er til hinder for at jeg blir døpt? Og Filip sa: Tror du av hele. ditt hjerte så kan det skje». (vers 36-37).

     

    Troen er en betingelse for dåpen. Troen er en nødvendighet for at dåpen skal ha verdi for Gud som en dåp. Videre er også troen en forutsetning for å tekkes Gud. Bibelen sier: «Uten tro er det umulig og tekkes Gud for den som trer fram for Gud (enten for frelse, helbredelse, vanndåp, bønnebegjæringer eller hva som helst annet), må tro at han er til, og at han lønner den som søker ham». (Hebreerne 11:6).

     

    Dette skriftstedet viser at dersom du bøyer deg på møter tusen ganger for å bli frelst, men ikke hadde tro, ville ingen av de tusen gangene tekkes Gud så du ble frelst - for uten tro er det umulig å tekkes Gud!


     

    Om de salvet og ba for deg med olje for helbredelse tusen ganger (det er en fin seremoni), men du ikke hadde tro, da ville du aldri blitt helbredet, for uten tro er det umulig å tekkes Gud.

     

    Dersom du ble døpt i vann tusen ganger, før du hadde tro (det kan være en høytidelig seremoni), tektes ingen av dåpene Gud, «for uten tro er det umulig å tekkes Gud», hva det enn gjelder.

     

    Jesus sa: «Den som tror og blir døpt...» (Markus 16:16)

     

     

     

     

     

    7. HVEM KAN TRO? OG HVORDAN KOMMER TROEN?

     

     

     

     

     

    Før jeg ble døpt slik som de første kristne, fortalte noen meg at vi fikk troen som gave i vår spedbarnsdåp, derfor hadde vi tro da vi ble spedbarnsdøpt, og derfor tektes det Gud. Jeg trodde dette inntil jeg fikk se hva Bibelen lærer om troen, og leste Bibelens oppskrift på tro.

     

    
"Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse. For Skriften sier: Hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. Her er ikke forskjell på jøde og greker. Alle har de samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham. For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt? Som skrevet står: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap! Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde vel det han hørte av oss? Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord."
 (Romerne 10:10-17)

     

    Bibelen sier: «Hvorledes kan de tro, der de ikke har hørt». (vers 14). «Så kommer da troen av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi ord». (vers 17).

     

    Vi må altså høre forkynnelsen av Guds ord, før vi kan tro. Jeg hadde jo ingen ting hørt da jeg ble spedbarnsdøpt. Jeg visste jo ikke engang at jeg levde!

     

    «Hvorledes kan de tro der de ikke har hørt?», sa Bibelen, og da forsto jeg klart at jeg ikke hadde den personlige kristne tro, da jeg ble døpt som et spedbarn. Jeg oppfattet derfor det far og mor hadde gjort med meg da jeg var spedbarn, mere som en barnevelsignelse, enn som den Nytestamentlige dåp som krever personlig tro. Derfor ble jeg døpt som en troende, etter at jeg hadde blitt frelst og fått en personlig tro på Jesus Kristus.

     

    Men sier ikke Jesus selv at vi skal la de små barn komme til Ham og ikke hundre dem, fordi Guds rike hører dem til? Da kan vi vel ikke nekte dem dåpen?

     

    Vel, la oss nå lese dette skriftavsnittet der Jesus sier dette:

     

    “Og de bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem; men disiplene truet dem som bar dem. Men da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: La de små barna komme til meg, hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til. Sannelig sier jeg dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det! Og han tok dem på fanget og la hendene på dem og velsignet dem.”(Markus 10:13-16)

     

    Står det i det hele tatt noe om dåp her? Nei! Derimot leser vi at Jesus tok barna på fanget, la hendene på dem og velsignet dem.

     

     

     

     

     

    8. JESU DÅPSBEFALING – OG APOSTLENES PRAKSIS

     

     

     

     

     

    Apostlene fikk høre Jesu dåpsbefaling fra hans egen munn. Derfor kunne de ikke misforstå han. Slik som de praktiserte dåpen, slik måtte det da være Jesus hadde befalt og ment. Hvordan gjorde så apostlene:

     

     

     

    1. De 3000 som ble frelst på Pinsedag

     

     

     

    
Vi leser Ap.gjerninger 2:37-42:

     

    «Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre? Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave. For løftet tilhører dere og deres barn, og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til seg. Også med mange andre ord vitnet han, og han formante dem og sa: La dere frelse fra denne vrange slekt! De som nå tok imot hans ord, ble døpt. Og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler. De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene».

     

    Da de tre tusen ropte og spurte hva de skulle gjøre for å bli frelst, svarte Peter straks: «1) Omvend dere og 2) enhver av dere la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse (altså dåpen skulle legges til syndenes forlatelse som de mottok i omvendelsen), så 3) skal dere få den Hellige Ånds gave». (Ap gjerninger 2:38).

     

    Dette verset blir ofte kalt for ”Peterpakken”. I dette begrepet legger man at den troende får del i de tre ingredienser som følger med frelsen: omvendelse – dåp - åndsdåp. Det paradoksale er at mange kristne går igjennom et langt liv med Herren, før de endelig har mottatt hele ”Peterpakken”. Ja, det er faktisk mange kristne som aldri ”pakker opp hele pakken”. Den nytestamentlige standard var at de opplevde alle disse tre tingene på en og samme dag! Og Bibelen sier videre: «De som nå tok imot hans ord ble døpt . . .» (vers 41) «og de holdt urokkelig fast ved apostlenes lære»(vers 42).

     

     

     

    2. Vekkelsen ved Filip i Samaria

     

     

     

    Vi leser Ap.gjerninger 8:5-12:

     

    "Filip kom da ned til en by i Samaria og forkynte Kristus for dem. De gav alle akt på det som ble sagt av Filip, da de hørte og så de tegn han gjorde. For det var mange som hadde urene ånder, og de fór ut av dem med høye skrik. Og mange vanføre og lamme ble helbredet. Og det ble stor glede der i byen. Men en mann som hette Simon, hadde fra før av vært i byen og drevet trolldom, og han hadde satt folket i Samaria i stor undring. Han utgav seg selv for å være noe stort. Og alle, både små og store, lyttet til ham, og de sa: Han er Guds kraft som kalles den store. De gav akt på ham fordi han i lang tid hadde satt dem i undring ved sine trolldomskunster. Men da de nå trodde Filip som forkynte dem evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn, så lot de seg døpe, både menn og kvinner."

     

     Her leser vi om Filips store vekkelse i Samaria, hvor skarer ble frelst og helbredet «og det ble stor glede der i byen» (vers 12). Først kom de til tro, deretter lot de seg døpe både menn og kvinner.

     

     

     

    3. Filip og Hoffmannen

     

     

     

    I Apg. 8:26-40 har vi allerede lest hvordan den etiopiske hoffmannen ble frelst og døpt. Han kom først til tro på at Jesus var Guds Sønn, og ble, deretter døpt umiddelbart.

     

     

     

    4. Paulus’ dåp

     

     

     

    I Ap.gjerninger 9:1-20 leser vi:

     

    "Saulus fnyste ennå av trusler og mord mot Herrens disipler. Han gikk til ypperstepresten og utbad seg fra ham brev til Damaskus, til synagogene der, for at han, om han fant noen som hørte Veien til, enten det var menn eller kvinner, kunne føre dem i lenker til Jerusalem. Da han nå var underveis og nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen om ham. Han falt til jorden, og han hørte en røst som sa til ham: Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Han sa: Hvem er du, Herre? Og han svarte: Jeg er Jesus, han som du forfølger. Men reis deg og gå inn i byen, så skal det bli sagt deg hva du har å gjøre! 

     

    Men mennene som reiste sammen med ham, stod forferdet. For de hørte riktignok lyden, men så ingen. Saulus reiste seg da opp fra jorden. Men da han åpnet øynene, så han ikke noe. De leide ham da ved hånden og førte ham inn i Damaskus. I tre dager kunne han ikke se, og han verken åt eller drakk. Men det var i Damaskus en disippel ved navn Ananias. Til ham sa Herren i et syn: Ananias! Han svarte: Her er jeg, Herre! Og Herren sa til ham: Stå opp og gå bort i den gaten som kalles Den Rette. Og spør i Judas' hus etter en ved navn Saulus, fra Tarsus. For se, han ber! Og i et syn har han sett en mann som heter Ananias komme inn og legge hendene på ham for at han skulle få synet igjen. Men Ananias svarte: Herre, jeg har hørt mange fortelle om denne mannen, hvor meget ondt han har gjort mot dine hellige i Jerusalem. Og her har han fullmakt fra yppersteprestene til å legge i lenker alle dem som påkaller ditt navn. 

     

    Men Herren sa til ham: Gå av sted! For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn. For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld. Ananias gikk da av sted og kom inn i huset. Han la hendene på ham og sa: Saul, bror! Herren har sendt meg, Jesus, han som åpenbarte seg for deg på veien der du kom, for at du skal få synet igjen og bli fylt av Den Hellige Ånd. Og straks falt det likesom skjell fra hans øyne, og han kunne se. Han stod da opp og ble døpt. Og da han hadde fått mat, kom han til krefter igjen. Han ble så hos disiplene i Damaskus noen dager. Og straks forkynte han Jesus i synagogene, at han er Guds Sønn."

     

    Her leser vi om Paulus' møte med Jesus på Damaskusveien, Ananias ble deretter sendt til ham fra Gud, og sa: «Og nå hva venter du etter? Stå opp og la deg døpe». Og Bibelen sier: «Han sto opp og ble døpt». (Ap. gjerninger 9:18)

     

    Paulus var lydig mot befalingen, og han formaner alle kristne i 1. Korinter 4:16 og sier: «Jeg formaner dere derfor: Bli mine etterfølgere».

     

     

     

    5. Paulus’ dåpslære i praksis

     

     

     

    Paulus var vel den fremste apostel i den første kristne tiden. Og etter hvert var det en del troende som begynte å skryte av at «jeg er døpt av Paulus». På grunn av dette hadde Paulus som regel noen av sine medarbeidere til å døpe for seg, «for at ikke noen skal si at dere ble døpt i mitt navn».

     

    "Jeg sikter til dette at hver av dere sier: Jeg holder meg til Paulus, jeg til Apollos, jeg til Kefas, jeg til Kristus. Er Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller var det til Paulus' navn dere ble døpt? Jeg takker Gud at jeg ikke døpte noen av dere, uten Krispus og Gajus, slik at ingen skal kunne si at dere ble døpt til mitt navn." (1 Korinter 1:12-15)

     

    
Men likevel døpte Paulus i flere anledninger hvor det var nødvendig for ham selv å døpe. I Ap. gjerninger 19:1-7 leser vi at han møtte noen i Efesus som «var kommet til troen»:

     

     "Mens Apollos var i Korint, skjedde det at Paulus kom til Efesus, etter at han hadde reist gjennom de øvre distrikter. Der fant han noen disipler, og han spurte dem: Fikk dere Den Hellige Ånd da dere kom til troen? De svarte ham: Vi har ikke engang hørt at det er noen Hellig Ånd. Han spurte: Hva ble dere da døpt med? De sa: Med Johannes' dåp. Da sa Paulus: Johannes døpte med omvendelsens dåp, og sa til folket at de skulle tro på den som kom etter ham, det er på Jesus. Da de hørte dette, lot de seg døpe til Herren Jesu navn. Og da Paulus la hendene på dem, kom Den Hellige Ånd over dem, og de talte med tunger og profetiske ord. Det var omkring tolv menn i alt."

     

     

     

     

     

    9. HELE «HUS» SOM BLE DØPT

     

     

     

     

     

    Vi leser flere steder i N. T. om flere «hus» som kom til troen og ble døpt.

     

    I disse familiene måtte det vel være spedbarn?

     

    Joda, det tror jeg også. Men leser du nøye, vil du få se at ingen spedbarn ble døpt. Det viser fortellingene om disse klart. La oss ta for oss alle «husene» som Bibelen taler om:

     

     

     

    1. Kornelius’ hus

     

     

    I Kornelius’ hus, som vi leser om i Ap. gjerninger 10, var det sikkert både spedbarn og andre mindreårige barn, for det står «mens Peter ennå talte disse ord, falt den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet». (Vers 44).

     

    
Den Hellige Ånd falt altså bare på dem «som hørte ordet». Ånden falt ikke på spedbarn i vognene, eller på småpikene som var opptatt med dukkene sine, eller på småguttene som lekte på gulvet, ivrig opptatt. Den Hellige Ånd falt kun på dem som hørte ordet, og det var dem Peter bød skulle døpes, «de som har fått den Hellige Ånd, likesom vi». Les nøye versene 44-48 : 

     

    "Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet. Og alle de troende som tilhørte de omskårne, og som var kommet med Peter, ble forferdet over at Den Hellige Ånds gave var blitt utgytt også over hedningene, for de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud. Da sa Peter: Kan vel noen nekte dem vannet, så de ikke skulle bli døpt, disse som har fått Den Hellige Ånd likesom vi? Og han bød at de skulle bli døpt i Jesu Kristi navn. De bad ham da bli hos dem noen dager."



     

    Det var altså bare dem som hørte ordet, og derved fikk Den Hellige Ånd, som ble døpt i Kornelius' hus. De som ikke hørte ordet ble ikke døpt.

     

     

     

    2. Lydias hus

     

     

     

    Men i Lydias hus var det vel spedbarn?

     

    Nei, det står ikke at hun var gift engang! Hadde hun vært gift, hadde det stått mannens hus, for Bibelen omtaler alltid mannen som husets herre. Vi leser Ap.gjerninger 16:14-15:

     

    "En av dem var en kvinne ved navn Lydia, en purpurkremmerske fra Tyatira, som dyrket Gud etter jødenes tro. Hun hørte på, og Herren åpnet hennes hjerte, så hun gav akt på det som ble talt av Paulus. Da hun og de som tilhørte hennes hus, var blitt døpt, bad hun oss og sa: Så sant dere holder meg for å være en som tror på Herren, så kom hjem til meg og bo der! Og hun nødde oss."
 

     

    "Etter at de var kommet ut fra fengslet, gikk de hjem til Lydia. Her traff de brødrene, og de formante og trøstet dem. Så drog de videre."(Ap gjerninger 16:40)

     

     

     

    3. Fangevokterens hus

     

     

     

    "Fangevokteren fór da opp av søvne. Da han så at dørene til fengslet stod åpne, trakk han sverdet og ville ta sitt liv, for han trodde at fangene var rømt. Men Paulus ropte med høy røst og sa: Gjør ikke deg selv noe ondt! For vi er her alle. Han bad da om lys, løp inn og falt skjelvende ned foran Paulus og Silas. Så førte han dem ut og spurte: Herrer! Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? De sa da: Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus! De talte da Herrens ord til ham og til alle som var i hans hus. Og samme time på natten tok han dem med seg og vasket dem etter slagene. Og straks ble han døpt med alle sine. Han førte dem opp i sitt hus og dekket bord for dem. Og han gledet seg, etter at han med hele sitt hus var kommet til troen på Gud."
(Ap gjerninger 16:27-34)

     

    Bibelen forteller at Paulus og Silas først «talte Herrens ord til ham (fangevokteren), og til ALLE som var i hans hus». Her var det helt sikkert ingen spedbarn, for ingen «taler Herrens ord» til spedbarn.

     

    
Deretter forteller Bibelen videre: «Straks ble han døpt med alle sine . . og han gledet seg, etter at han med hele sitt hus, var kommet til troen på Gud». (Ap gjerninger 16:32-34).

     

    Her kunne alle tro før de ble døpt.

     

     

     

    4. Krispus’ hus

     

     

     

    «Men synagogeforstanderen Krispus kom til troen på Herren med hele sitt hus, og mange av korinterne som hørte ham kom til troen og lot seg døpe». (Ap gjerninger 18:8)

     

    Her kom også hele huset til troen før dåpen.

     

     

     

    5. Stefanas’ hus

     

     

     

    I 1 Korinter 1:16 forteller Paulus at han har døpt Stefanas' hus. Var det spedbarn der?

     

    Paulus sier et annet sted om Stefanas' hus: «Dere kjenner Stefanas hus, at de er førstegrøden av Akaia, og at de (Stefanas' hus) har stilt seg til tjeneste for de hellige».(1 Korinter 16:15)

     

    Spedbarn kan ikke stille seg til tjeneste, men må selv betjenes. Alle i Stefanas' hus var altså så store at de kunne tro.

     

     

     

     

     

    10. DÅPENS FORM

     

      

     

     

    Hva er så dåpens rette form?

     

    Vi går til Bibelen igjen: Ordet «dåp» i grunnteksten, det greske ordet baptismo, betyr «neddykkelse».

     

    Det er ikke tre små never vann på hodet. Bibelen sier at «Johannes døpte i Enon, nær ved Salem, fordi det var mye vann der». (Johannes 3:23).

     

    Dersom dåpen var bare tre never vann, trengtes det jo ikke så mye vann.

     

    Da Johannes døpte Jesus, var det på samme måte: neddykkelse. Vi leser: «Men da Jesus var blitt døpt, steg han opp av vannet». (Matteus 3:16)

     

    På samme måte utførte apostlene dåpen. Vi leser da Filip døpte hoffmannen i Ap gjerninger 8:38-39:

     

    "Så bød han å stanse vognen. Og de steg begge ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og han døpte ham. Men da de steg opp av vannet, rykket Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger, for han drog sin vei med glede."

     

    Den som ikke har steget ned i vannet og blitt døpt, og deretter steget opp av vannet, har heller ikke blitt døpt med Bibelens dåp.

     

    Tilmed Martin Luther innrømmer langt på vei dette i sine skrifter. Se her hva Luther sier:

     

    "Dåpen heter 'baptismo' på gresk, og 'mersio' på latin. Dette er et ord som brukes når en senker noe helt ned i vannet slik at vannet går sammen over det. Og selv om det på mange steder ikke er vanlig å senke barna helt under i dåpen, men bare å stenke litt vann over dem med hånden, så skulle det likevel være slik. Det ville være riktig at man, ifølge betydningen av ordet dåp, helt og holdent senket barnet eller hver som blir døpt, ned i vannet og igjen tok det opp av det.." - Fra "Luthers reformatoriske skrifter", side 64-65.

     

    Dåpshandlingen i den første kristne tiden foregikk altså ved at den som skulle bli døpt, gikk ut i vannet sammen med den som døpte. Etter å ha bekjent troen, ble han/hun så dykket helt under vann, for så å bli løftet opp igjen.

     

     

     

     

     

    11. MOTBILDET - DÅPEN

     

     

     

     

     

     

    Les nøye gjennom 1. Peter 3:18-21:

     

     

     "For også Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i Ånden. I denne gikk han også bort og prekte for åndene som var i varetekt, de som tidligere var ulydige, den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd. I den ble noen få, det er åtte sjeler, frelst ved vann, det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen. Den er ikke en avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse." 



     

    Vi leser at Noa gikk inn i arken. Arken er et bilde på Kristus. Det står: «I hvilken (arken) noen få, åtte sjeler ble frelst ved vann, det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen, som ikke er en avleggelse av kjødets urenhet» (vers 20-21).

     

    Legg merke til uttrykkene i arken, og ved vannet.

     

    Det står altså at Noa ble frelst i arken, ved vannet. I 1. Mosebok 7 leser vi at Noa og hans familie gikk inn i arken syv dager før vannflommen kom. Fra den stund var de frelst i arken. Men arken sto fremdeles på den av Gud fordømte jorden. Men så kom regnet og vannet steg og steg og løftet arken høyere og høyere, og skilte Noa, og dem som var i arken, fra den ugudelige verden. Altså: Noa ble frelst i arken, ved vannet. Og Bibelen sier: «Det (vannet), som også nå frelser (eller skiller) oss (fra verden) i sitt motbilde, dåpen, som ikke er en avleggelse av kjødets urenhet (dvs. det er ikke frelse fra kjødets synder)». (vers 21).

     

    Som Noa ble frelst i arken, og ved vannet skilt (frelst) fra den ugudelige verden, slik blir vi frelst i dag i Kristus, og skilt (frelst) ved vannet (dåpen) fra den ugudelige verden, - men i MOTBILDET av dette.

     

    Arken fløt oppå vannet og skilte Noa fra verden. Motbildet av dette må da bli under vannet, og dette motbildet er dåpen (vers 21). Dette er derfor dåpens form, man døper under vannet.

     

     

     

     

     

    12. HVA ER DÅPEN?

     

    1    

     

     

     

    1. Dåpen er en begravelse av det gamle syndelivet

     

     

     

    Når vi snakker om det å bli en kristen, så sier vi ofte at en går over fra døden til livet. Det gamle livet er død med Kristus, og dåpen blir en begravelse av det gamle livet. Romerne 6 taler om dette.

     

    “...Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den? Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse.”(Romerne 6:2-5)

     

    Vi leste Romerne 6:3: «Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden».

     

    Her ser vi klart at dåpen er en begravelse av det gamle livet. Men det er også noe mer. Vi forblir ikke under vann. Vi reises opp til et nytt liv. Det ligger en meget sterk symbolikk i dette, og det er kun ved fullneddykkelse i vann at denne sterke symbolikken kommer til uttrykk.

     

    Vi leser også Kolosserne 2:12: «idet dere ble begravet med ham i dåpen, og i den ble dere også oppreist med ham, ved troen på Guds kraft – han som oppreiste Kristus fra de døde».

     

    Tilbake til Romerne 6. Her leste vi at vi er blitt forenet men Jesus i Hans død, og blir også forenet med Ham i Hans oppstandelse. I dette ligger det at vi blir døpt til Jesus Kristus.

     

    Navnet Jesus (på hebraisk: Yeshua) betyr “Yahweh er frelse”. Kristus er en gresk oversettelse av det hebraiske Messias, som er en tittel og betyr “den salvede”.

     

    Jesus Kristus er altså Guds (Yahwes) frelse – den salvede. Det er til Ham vi blir døpt.

     

     

     

     

           2. Dåpen er et skille mellom verden og Guds folk

     

     

     

    Dette har vi sett ut fra 1 Peter 3:20-21, samt fra Romerne 6:4, at vi står opp igjen fra dåpen for «å vandre i et nytt liv».

     

    
Da Israel gikk gjennom Rødehavet, var dette et forbilde på dåpen. Vannet sto på begge sider omkring dem, og skyen sto over dem, så de gikk under havet, og kom opp igjen på den andre siden. Vi leser 1 Korinter 10:1-2:

     

    "For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at våre fedre var alle under skyen og gikk alle gjennom havet. Alle ble døpt til Moses i skyen og i havet."

     

    De ble da skilt ved vannet (havet) fra den ugudelige verden (Egypt).

     

    De skulle ikke ta snarveien til Kana’ans land. Vi leser nøye 2. Mosebok 13:17-18:

     

    "Da nå Farao lot folket fare, førte Gud dem ikke på veien til filistrenes land, skjønt den var den nærmeste. For Gud sa: Folket kunne angre seg når de ser krig for seg, og så vende tilbake til Egypt. Men Gud førte folket omveien gjennom ørkenen mot Rødehavet. Så drog Israels barn fullt rustet ut av landet Egypt." 


     

    Vi må heller ikke ta snarveien og gå utenom vannet som Gud har befalt!

     

     

     

     

    3. Dåpen er en samvittighetspakt med Gud

     

     

     

    “...det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen. Den er ikke en avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse.”(1 Peter 3:21)

     

    Altså før man kan bli døpt, må man være så stor at man har fått samvittigheten i orden, for den Nytestamentlige dåpen er en samvittighetspakt med Gud.

     

     

     

     

     

     

    13. DE TRE SOM VITNER

     

     

     

     

     

     

    Det var Jesus som innsatte den bibelske dåpen.

     

    «Han er den som kom med vann og med blod, Jesus Kristus - ikke bare med vannet, men med vannet og blodet og Ånden. For de er tre som vitner: Ånden og vannet og blodet, og disse tre samstemmer». (1 Johannes 5:6-8).

     

    •       Blodet vitner for Gud at min synd er sonet. (Hebreerne 9:11-12 og 12:24)
    •       Ånden vitner for oss at vi er Guds barn (Romerne 8:16)
    •       Vannet (dåpen) vitner for verden at vi har begravet det gamle livet, og begynt et nytt liv i Jesus Kristus (Romerne     6:4)

     

    "Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus." (Galaterne 3:26-27)

     

    I dag er det mange kjente teologer, også innenfor ”lutherske kretser”, som går bort fra spedbarnsdåpen. Karl Barth - som vel i dag regnes for en av verdens fremste teologer - tror ikke lenger på spedbarnsdåpen. Mange kirkefolk over hele verden blir nå døpt med bibelsk dåp. Ja, mange kirkesamfunn har, på sine kirkemøter i det siste, behandlet om de skal gå over fra ”spedbarnsdåp” til bibelsk dåp.

     

    «Og Han sa til dem: Vakkert setter dere Guds bud til side for å holde deres egne forskrifter!» (Markus 7:9)

     

    Slik ser også spedbarnsdåpen, med den hedenske vannøsingen vakker og høytidelig ut, men det er bare en seremoni oppfunnet av mennesker. Den har en hedensk opprinnelse og fortrenger samtidig den virkelige dåpen som er innstiftet av Jesus selv.

     

    Men konfirmasjonen da, sier noen, den må da tross alt ha en verdi. Men svaret er: nei! Ideen med faddere og konfirmasjon er introdusert for å lage en slags overgang eller forklaring, som skal rettferdiggjøre dåp uten personlig tro.

     

    Luther og de andre reformatorene avskaffet konfirmasjonen, med begrunnelsen av at den også er en menneskelig tradisjon uten ankring i Skriften. Men tradisjonen ble innført igjen i Danmark og Norge i 1736. Luther kalte denne handlingen et narreverk. Ungdommene ble narret til å love noe de fleste av dem ingen planer hadde om å holde. Da som nå fulgte mange av dem skikken og gledet seg til å bli betraktet som voksne og til gavene de skulle få.

     

    Bibelen sier: «Du (Gud) har gitt dine befalinger, for at en skal holde dem nøye». (Salme 119: 4).

     

    Dåpen er en befaling av Jesus. Den skal ikke skje før vi tror, men etter.

     

    Jesus sa selv da han ble døpt: « La det nå skje, for således sømmer det seg å fullbyrde all rettferdighet». (Matteus 3:15)