Jean Calvin

Det er en ny bevegelse på gang blant de kristne i USA, som mange kaller for "nykalvinismen". For bare noen få år siden hadde jeg ikke hørt om dette, men nå har disse ideene begynt å få fotfeste også her i Skandinavia, og jeg har flere ganger bare det siste året støtt på denne fristende "teologiske tulipan" som har blitt til gjennom selektiv utvelgelse av bibelvers og fortolkninger.

La oss først se på hvem Jean Calvin var og hva Calvinisme er for noe:

Reformasjonens opprør mot den katolske ”kjøp deg frelst” praksisen gjennom avlatshandelen i Middelalderen ble fort delt i to ulike leire, henholdsvis lutherdommen og kalvinismen. Ideene til Jean Calvin (1509-1564) danner grunnlaget for kalvinismen som vektlegger Guds totale suverenitet og forutbestemmelse i alle ting.

Han ble motsagt av Jacobus Arminius (1560-1609) som hadde studert hos hans svigersønn i Genève, men som etter en tid som pastor i Amsterdam og professor ved Leiden Universitetet i Nederland fikk alvorlige anfektelser med de kalvinistiske doktrinene etter å ha studert Romerbrevet. Arminius formulerte arminianismen som vektlegger menneskets frie vilje.

Klassisk lutherdom ligger et sted mellom kalvinismen og arminianismen. Den læremessige konflikten mellom disse protestantiske retningene er en av de største lærestrider i kirkens historie, og nå har altså renskåret kalvinisme igjen blitt en meget het potet i USA. Lærestriden kan oppsummeres i fem punkter, som samlet staver ordet TULIP – et akronym på engelsk som har vært brukt på den kalvinistiske lære i århundrer:

T - Total depravity (Totalt syndeforderv)                    

Som en følge av syndefallet er alle mennesker syndens slaver. Mennesket er dermed i sin natur ikke rede til å elske Gud, men vil heller tjene sine egne interesser og avvise Gud. Mennesket er ute av stand til å velge å følge Guds bud og bli frelst, fordi det ikke lenger ligger i dets natur. Fallets totale fordervelse gjør at vi ikke evner å velge rett eller gi respons til Gud. Gud gjør alt, og vi gjør ingenting. (Mot dette hevder arminianismen at fallet ikke utelukker at vi fremdeles har fri vilje.)

Denne læresetningen sier at vi har ingen fri vilje og kan ikke respondere på evangeliet selv. Vi er helt døde åndelig og kan ikke komme til Gud, - uansett om vi vil eller ikke. Vi kan bare håpe at vi er så heldige å få være «utvalgt på forhånd». Men hvordan kan vi vite om vi er utvalgt? Det er ikke lett å si. En kalvinist vil svare: "Om du tror, så er du utvalgt".

Men hva sier Skriften om vår frie vilje? La oss se på et par skriftsteder:

«Og Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, la ham si: Kom! Og den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann for intet!» (Åpenbaringen 22:17)

«Så kalte han til seg folket sammen med disiplene sine, og han sa til dem: Den som vil følge etter meg, han må fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg.» (Markus 8:34)

U - Unconditional election (Ubetinget utvelgelse)         

Gud valgte i evigheten de han vil frelse, uten noen vilkår eller forbehold. Fordi valget skjedde før den utvalgte ble født innebærer dette også en predestinasjonslære. Guds ubetingede utvelgelse av noen til frelse og andre til fortapelse innebærer altså en dobbel predestinasjon. (Mot dette hevder arminianismen at forutbestemmelsen er at Gud vet på forhånd hvem som velger å tro.)

Det er utvilsomt stor forskjell på at Gud VET på forhånd hvem som kommer til å tro, og det at Han har FORUTBESTEMT det. Hva sier Paulus om hvor troen kommer fra? Troen kommer av forkynnelsen, og hvordan kan noen tro om ingen forkynner? Og hvorfor er vi gitt Guds Ord (bibelen)? Hva skal vi med alt dette dersom Gud på forhånd har bestemt hvem som skal til himmelen, og hvem som skal til helvete? Hvorfor skal vi forkynne, undervise, lære og formane hverandre om det aldri vil påvirke din status som frelst eller fortapt?

«For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst». Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt? Som skrevet står: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap! Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde vel det han hørte av oss? Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» (Romerne 10:13-17).

L - Limited atonement (Begrenset soning)               

Ved Kristi død ble straffen for syndene begått av de Gud har bestemt seg for å frelse sonet. Kristi sonoffer tok bare vekk syndene til de utvalgte, og ikke hele menneskeheten. Jesus døde bare for syndene til dem som Gud utvalgte til frelse. Dermed døde ikke Jesus forgjeves for noen. (Mot dette hevder arminianismen at Jesus døde for alle menneskers synder, slik at alle har en mulighet å velge å tro og bli frelst.)

Denne læresetningen sier at Jesus kun døde for et mindretall av menneskene på jorden. Altså kan vi ikke se på skriftsteder som løfter frem at Jesus døde for alle, ei heller at vi mennesker har et valg - men at han kom for å dø kun for de som allerede var ment for himmelen (utvalgt). Da kan man vel spørre seg hvorfor Jesus måtte dø i det hele tatt?

Men hva er Skriftens eget vitnesbyrd om dette:

«...han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.» (1 Timoteus 2:4)

«For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker.» (Tutus 2:11)

«Herren er ikke sen med løftet, slik noen holder det for senhet. Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse.» (2 Peter 3:9).

I - Irresistible grace (Uimotståelig nåde)                  

Guds nåde gis kun til de Gud har utvalgt og forutbestemt til frelse, og overvinner deres motstand slik at de kommer til en frelsende tro. Nåden virker slik at når Gud gir den til noen så har de ikke mulighet til å takke nei. Frelsen er monergistisk – kun Guds verk, og Den Hellige Ånd er uimotståelig. (Mot dette hevder arminianismen at på grunn av vår frie vilje kan vi velge å si både ja og nei til nåden. Frelsen er synergistisk.)

Vi trenger å spørre oss hvorfor Gud skapte mennesket? Ville Han at vi skulle være som marionetter, som blindt lyder Ham uten mulighet for å gjøre noe annet? Var det ikke for at vi frivillig skulle velge å elske og ære Ham? Dersom ikke, hvorfor skapte Han treet til kunnskap om godt og ondt og dermed gav menneskene et valg? Å ikke forstå dette, tar bort en av selve bærebjelkene i selve evangeliet!

P - Perseverance of the saints (De helliges utholdenhet)    

En gang frelst = alltid frelst. Har Gud først valgt å frelse oss, så er frafallets dør lukket. De som virkelig har blitt frelst, kan ikke miste frelsen. (Mot dette hevder arminianismen at vår bevarelse forutsetter fortsatt tro, og at det er mulig å falle fra troen.)

 Denne læresetningen sier at om man først er frelst så kan man ikke bli frafallen, uansett hva man gjør. Men ser vi på lignelsen om såmannen, så taler Jesus om såkornet som falt på steingrunn. Det spirte og vokste opp, men visnet bort så snart det ble rammet av hete og tørke. Dette såkornet (sier Jesus) er et bilde på de som tar imot Guds Ord med glede, men hvor Ordet ikke får slå dyp rot. Det er de som bare tror en liten tid, men som faller fra når de møter fristelser. 

Jesus kommer med noen uttalelser som gir oss den konklusjon at også NT taler om at det går an å falle fra, og i endens tid skal mange gjøre nettopp dette.

”Mange skal da falle fra, og de skal angi hverandre og hate hverandre.” (Matteus 24:10)

Var disse aldri frelst? Jesus sier at de skal falle fra. Et frafall er et fall fra noe. Et frafall fra kristen tro forutsetter at man har vært en troende.

”La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme….” (2 Tessaloniker 2:3)

Her sier Paulus at det vil komme et frafall i den siste tid. Skal man kunne falle fra, så må man først ha vært i troen – altså frelst.

"Men Ånden sier med klare ord at i de siste tider skal noen falle fra troen og holde seg til forførende ånder og demoners lærdommer." (1 Timoteus 4:1)

Her ser vi at det var noen som var i troen, men så falt de fra og holdt seg til forførende ånder og demoners lærdommer. Altså går det an å miste sin frelse. 

Videre advarer Skriften om å leve slik at man får sitt navn strøket ut av Livets Bok. Dersom det er strøket, så betyr det jo at man er frafallen, for navnet ble jo en gang skrevet der!

Jeg håper inderlig at landet vårt, med sin lille kristenhet, vil slippe en opprivende teologisk dragkamp om de kalvinistiske lærepunktene, selv om det også finnes skriftsteder og kirkelige læretradisjoner helt fra Augustins tid som til en viss grad underbygger læren.

Det er forståelig at kalvinistiske ideer kan tilby noe trygt og forutsigbart i en verden og en kultur som er sterkt preget av oppløsning, skilsmisse, forvirring, relativisme og så videre. At Gud har kontroll, oversikt og gjennomfører alt (i detalj) etter sin plan og hensikt, er trygt og forutsigbart.

Men rendyrket kalvinisme ender fort i ansvarsfraskrivelse, passivitet, determinisme og manglende motivasjon til både misjon og arbeid. Alt er jo forutbestemt av Gud, og min mulighet for å påvirke noe som helst gjennom handlinger av fri vilje, eksisterer ikke.

Men det er summen av Guds Ord som er sannhet. ”Den som vil, skal få livets vann i gave”, er en av Bibelens siste konkluderende setninger...

PS! For mere informasjon om calvinismen og dens spesielle doktriner, anbefaler jeg også de følgende to artikler:

http://bibelfellesskapet.net/index.php/forkynnelse/forkynnelse/artikler/770-om-predestinasjonslaeren

http://bibelfellesskapet.net/index.php/forkynnelse/forkynnelse/undervisning/706-en-gang-frelst-for-alltid-frelst