Vi kan legge merke til at de fleste sitter når de ber, både i sitt lønnkammer og på bønnemøter. Det kan være praktisk, men det kan hende vår ånd ikke får uttrykke seg slik den vil. Å prøve å holde sin kropp "i tømme" når en ber, virker enten distraherende eller sløvende på vårt bønneliv. Det er en uro i kroppen etter å få være med, og denne uroen forplanter seg i bønnen eller at kroppen vår slapper av fordi den ikke blir tatt med. Dermed blir vi trøtte og mister utholdenheten i bønn.

Er vi i dag for redde til å hengi oss i bønnen til Gud. Er det rett og slett at vi er redde for hva andre mennesker tenker om oss? Kan vårt bønneliv hindres av menneskefrykt?

"Menneskefrykt fører i snare, men den som setter sin lit til Herren, han blir berget." - Ord 29,25

Dette er noen alvorlige spørsmål. Jeg har selv og er nok til tider redd for å vise hva jeg kjenner i min ånd når jeg ber. Dette er distraherende. For tanker om å holde seg anstending kommer inn og forstyrrer tankene og bønnen.

Kanskje et nok så viktig spørsmål å stille er: Hva tenker vi når andre løfter sine hender i gråt eller i glede i sin bønn til Gud. Eller hva tenker vi når en person kneler mens de andre står?

De forskjellige kroppsholdninger hjelper oss til å uttrykke hjertets holdning. Når kropp og ånd samarbeider beriker det vårt bønneliv. David sier i Salme 103,1:

"Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn!"

Alt som i meg er, omfatter mer enn munnen. Vi må kunne vise stor frihet - i alle fall i vårt lønnkammer. Og etter hvert som vi blir mer frie i vårt personlige bønneliv, vil vi forhåpentligvis kunne ta med denne friheten inn i våre felles bønnesamlinger og møter også.

Vi skal nå se på forskjellige eksempler på bønnestillinger i Guds Ord.

Knelende

Knelende bønn er et tegn på ydmykhet, hengivelse, og villighet til å underordne seg Herren i alle ting. Det er også en god stilling når en kommer frem for Gud i syndsbekjennelse. Men vi leser også at denne bønnestilling blir brukt under lovprisning.

"Så snart Daniel fikk vite at skrivet var sendt ut, gikk han inn i sitt hus. Der hadde han i sin sal åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Og tre ganger om dagen bøyde han sine knær med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn, aldeles som han før hadde gjort." - Dan 6,11

Da Jesus kjempet i Getsemane, falt han på kne og bad:

"Og han slet seg fra dem, omtrent så langt som et steinkast. Der falt han på kne, ba og sa: Far, om du vil, så la dette begeret gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din." - Luk 22,41f

Paulus, overveldet over Guds visdom og rikdom, bøyde sine knær for Faderen (Se Ef 3,1 og 14). "Derfor bøyer jeg da mine knær for Faderen," - Ef 3,14

Stående

Å stå er både en god kampstilling og en god lovprisningsstilling. Da Judeerne ble angrepet av moabittene, ammonittene og meunittene kalte Josjafat folket i bønn og faste.

"Og hele Juda sto der for Herrens åsyn, selv deres små barn, deres koner og deres sønner." - 2. Krøn 20,13 

Å stå er også en naturlig stilling når en vil lovprise Herren.

"Stå opp og lovsyng Herren" - Sal 134,1

Med løftede hender

Et av de vanligste verb for å lovprise, heter på hebraisk "jadáh". Det kan også bety "beundre", "opphøye". Verbet kommer av ordet for hånd (jad) og henspeiler trolig på at man lovpriste Herren med løftede hender.

"Slik vil jeg love deg hele mitt liv, i ditt navn vil jeg oppløfte mine hender." - Salme 63,5

Løftede hender er også et tegn på renhet og åpenhet for Herren. 

"Jeg vil altså at mennene på hvert sted skal be slik at de løfter hellige hender, uten vrede og trette." - 1. Tim 2,8

Bønn med håndspåleggelse

Forbønn med håndspåleggelse finner vi praktisert gjennom hele Bibelen.

Den ble brukt i mange forskjellige sammenhenger. Blant annet: Ved bønn om velsignelse, ved bønn om åndsutrustning og nådegaver (5. Mos 34,9; Apg 8,14-17 og 19,6; 1 Tim 4,14 og 2 Tim 1,6), ved innvielse til tjeneste (Apg 6,6 og 13,3).

Men oftest blir bønn med håndspåleggelse benyttet ved helbredelse. Jesus la ofte hendene sine på syke når han ba for dem (Matt 8,15; 9,25 og 20,35; Mark 1,41; 5,41; 6,5; 7,32; 8,23; Luk 4,40; 8,54; 13,13 og Joh 9,6). Og han gav sine disipler påbud om å gjøre det samme:

"Og disse tegnene skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med nye tungemål. De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet." - Mark 16,17f 

Denne måten å be for andre på, har flere funksjoner. For det første er den et uttrykk for nærhet og omsorg. Det viser at forbønnen gjelder nettopp den som det blir bedt for.

Flere eksempler på bønnestillinger:

Jesus løftet sine øyne mot himmelen.

"Dette talte Jesus, og han løftet sine øyne mot himmelen" - Joh 17,1

Abraham falt på sitt ansikt.

"Da falt Abram på sitt ansikt, og Gud talte med ham og sa" - 1. Mos 17,3

Moses gikk inn for Herrens åsyn.

"Men når Moses gikk inn for Herrens åsyn for å tale med ham" - 2. Mos 34,34

Josva falt til jorden.

"Da flerret Josva klærne sine og falt ned på sitt ansikt til jorden foran Herrens ark. Der ble han liggende helt til om kvelden, både han og Israels eldste, og de strødde støv på sitt hode." - Josva 7,6

Hanna ba i sitt hjerte, bare hennes lepper rørte seg, hennes stemme hørtes ikke.

"For det var i sitt hjerte Hanna ba. Hun rørte bare leppene, men stemmen hørtes ikke." - 1. Sam 1,13

David ble liggende på jorden hele natten.

"Og David søkte Gud for barnets skyld. David fastet strengt, og han gikk inn og lå på jorden hele natten." - 2. Sam 12,16

Salomo stod og bredte ut sine hender mot himmelen.

"Så trådte Salomo fram foran Herrens alter midt for hele Israels menighet og bredte hendene ut mot himmelen" - 1. Kong 8,22

Elisja slo på vannet og sa.

"Og han tok Elias kappe, som var falt av ham, og slo på vannet og sa: Hvor er Herren, Elias Gud? Slik slo også Elisja på vannet, så det skilte seg til begge sider, og han gikk over." - 2. Kong 2,14

Joakas bønnfalt Herren

"Men Joakas bønnfalt Herren, og Herren hørte ham fordi han så Israels trengsel når syrernes konge plaget dem." - 2. Kong 13,4

Hiskia vendte sitt ansikt mot veggen og ba.

"Da vendte han ansiktet mot veggen og ba til Herren og sa:" - 2. Kong 20,2

Job reiste seg... og tilba.

"Da reiste Job seg og flerret ytterkappen sin. Han klipte håret av hodet sitt og kastet seg ned på jorden og tilba" - Job 1,20

Daniel åpnet sin munn.

"Og se, en som lignet et menneske, rørte ved mine lepper. Så åpnet jeg min munn og talte og sa til ham som sto foran meg: Herre, på grunn av synet er store smerter kommet over meg, og jeg har mistet all min kraft." - Dan 10,16

Den første menighet oppløftet samdrektig sin røst til Gud og sa.

"Da de hørte dette, løftet de samstemmig sin røst til Gud og sa:" - Ap.gj. 4,24