Jeg kom over en sterk historie en dag jeg leste om Lars Olsen Skrefsrud. Denne historien vil jeg si er til stor lære for oss idag. Den handler om lydighet og om å be fram nådegavene.

Jesus taler om den store høsten og de altfor få høstarbeidere. For at grøden skal bli berget inn i lade, legger Jesus på oss bønnens byrde: ''Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans." (Matt 9,37-38.) Det er høstens herre som skal sende ut (drive ut) høstarbeidere, men vi skal be dem fram. Her kan vi
alle bli Den Hellige Ånds bønnepartnere i hans verdensvide menighets- og misjonsarbeid.


I nærheten av Hetlandskirken i Stavanger er det en stor stein. Denne steinen har en gripende misjonshistorie. På steinen står det hogd inn følgende: "Ved denne steinen fikk Lars Olsen Skrefsrud - Santalmisjonens grunnlegger - avgjørende visshet for sitt kall." Og på en liten stein ved foten av den store, står det: "Ha tro til Gud."


På en annen minnestein reist på Vår Frelsers Gravlund i Haugesund står det:

På grunn av sin vedholdende forbønnstjeneste
for misjonær Lars Olsen Skrefsrud og misjonsarbeidet han begynte i India, er Bolette Larsen kalt Santalmisjonens mor. Santalmisjonens venner har reist denne steinen i takknemlighet.

Lars Olsen Skrefsrud ble født den 4. februar 1840 på en liten husmannsplass som het Engesveen i Gudbrandsdalen like ved Lillehammer. Dessverre kom han i tenåringsalder i dårlig selskap. Han begynte å drikke og levde et stadig villere liv, og kameratene fikk stadig mer makt over ham. Sammen med flere andre gjorde han seg skyldig i tyveri. De andre slapp unna, og da han ikke ville røpe deres navn, ble han dømt til 4 års straff på Botsfengslet i Oslo. Der ble han omvendt etter dyp fortvilelse og harde sjelekamper. Og der kom også misjonskallet.

Men på Vestlandet var det en tenåringsjente som Gud talte til i et syn. Det var Bolette Hinderlie. Ole Hallesby forteller om henne i boken "Fra bønnens verden": "I et syn fikk hun se en fange i en fengselscelle. Hun så tydelig hans ansikt og hele hans skikkelse. Og en røst sa til henne: "Denne vil få en lignende skjebne som Ole Høiland om ingen tar ham opp i sin bønn. Be for ham, og jeg vil sende ham ut til å forkynne min pris for hedningene." Hun var lydig mot det himmelske syn, led og bad og stred for denne fange som hun ikke kjente. Hun ventet med lengsel på å få høre om en straffange som var blitt omvendt og kalt til misjons- gjerningen. Endelig under et besøk i Stavanger fikk hun høre om en straffange som var blitt omvendt og nå skulle tale der i byen. Da Skrefsrud så trådte fram på talerstolen, kjente hun ham straks igjen fra det nattlige syn. Denne kvinne hadde forstått Jesu ord om å be fram nådegavene."

Og Hallesby fortsetter: "Så langt jeg forstår Guds ord og kjenner Guds rikes historie, er det intet bønnearbeid som er viktigere enn dette. Kommer den rette mann på den rette plass, da er det nesten grenseløst hva han kan utrette."

Da Skrefsrud fikk fengselstiden forkortet med atten måneder, drog han til Stavanger og søkte om å bli antatt som misjonær i Det norske misjonsselskap og få komme inn på selskapets misjonsskole, som lå i Stavanger. Han måtte vente i flere måneder på styrelsens avgjørelse. I mellomtiden fant han veien til steinen ved Hetlandskirken, hvor han hver kveld hadde sine to timer lange bønnestunder. Skuffelsen ble forferdelig stor da svaret fra styrelsen ble nei. Et av styrets medlemmer, presten Sinding, rådet ham til å anse hovedstyrets svar som et tegn på at Herren ikke kunne bruke ham som hedningemisjonær! Selv hadde han fått en sterk overbevisning om at Jesus ville ha ham i sin tjeneste på misjonsmarken. Og ved den store steinen ble hans "jakobskamp" kronet med seier: Han fikk avgjørende visshet for sitt kall! Forkastet av mennesker, men utvalgt av Gud.

Han ble en av Norges største misjonærer. Bjørnstjerne Bjørnson æret ham med et dikt, og et stort monument er reist utenfor Lillehammer kirke. Da Skrefsrud i 1862 forlot Norge for å søke sin utdannelse utenlands, skrev han: "La meg miste alt som er meg kjært i verden; la venner og slekt, kjære og pårørende, la alt savnes meg; men mine hedninger vil jeg ingen- lunde forlate. Jeg vil gå omkring i ørkenen og på berg, fare over sjøer og floder, være i livsfare hvor jeg går; men til de arme, i dødens lenker bundne hedninger vil jeg rope: "Dere har en venn, en Jesus som vil frelse dere fra døden, når dere bare vil gi ham deres hjerte."

Det som Skrefsrud skrev i en alder av 22 år, ble et profetisk motto for hans misjonsgjerning i India. Men misjonshistorien er full av beretninger om kallsbevisste mennesker som i selvfornektelse og forsakelse drog ut i verden for å leve og vitne om Jesus, ja, dø om det ble krevd. Men også i vårt eget land drog evangelister ut for å bryte nytt land for evangeliet i bygder og tettsteder. Med brennende hjerter, båret oppe av vissheten om at det var Gud som hadde kalt dem, utholdt de trange kår, prøvelser og motstand.

 

Her tales det om en ny og levende vei, som Kristus har innvidd for oss. Ved Jesu blod har vi adgang til å gå inn i helligdommen, ikke en som er gjort med hender, men selve himmelen. Vi kan gå dit hvor Gud Fader har sin trone, der Jesus sitter ved hans høyre side, som den store yppersteprest.

Vi har også frimodighet til å benytte oss av denne adgang, og denne har vi også ved Jesu blod. Uten dette middel ville det vært umulig for oss å komme fram for den levende Gud.


Himmelen er jo selve målet for oss som kristne. Dit skal vi til slutt. Men det er også herlig at vi, mens vi er på jorden, kan ha adgang til himmelen.

Det å be til Gud er intet mindre enn å gå i inn i himmelen i sin ånd. Vi kan legge fram alle våre begjæringer for Herren, ja, tale med ham. Bønn er noe mer guddommelig enn vi riktig forstår.

Kristi forsoning er selve skapergrunnlaget for bønnens liv.Uten denne ville vi ikke hatt noen adgang til Gud. Men ved den kan enkle mennesker trede fram for Gud.

Vi kan ikke finne i Skriften at mennesket ba før fallet. Våre første foreldre hadde samfunn med Gud i Edens hage, men de ba ikke til ham. Det var først etter fallet og etter at det første løftet om forsoningen var gitt at menneskene begynte å be. Den første gang vi hører om bønn er i 1. Mos. 4,26:

"Set fikk en sønn og kalte ham Enosj. På den tiden begynte de å påkalle Herrens navn."

Da dette skjedde, hadde det første løftet blitt uttalt:

"Fiendskap setter jeg mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl." - 1. Mos. 3,15

Kristus skulle komme, og han skulle ødelegge djevelens lumske planer med menneskeheten. Jesus Kristus skulle ikke bare forstyrre hans planer. Han skulle knuse hans "hode". Dette gjorde han og åpnet dermed adgangen til frelse med sitt blod på korset.

Da Enosj ble født begynte påkallelsen til Gud. Dette er nokså betegnende, for Enosj betyr svakhet, udugelighet og hjelpeløshet. Det er når en kommer dit, at en begynner å be. Og det står så herlig at "For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst."(Rom 10,13). Alle som har gjort dette ned gjennom tidene har fått oppleve sannheten av det.

Gud innførte en nådetilstand i den gamle pakt, så alle de gammeltestamentlige hellige ble født på ny ved troen på det som skulle komme. Vi blir det ved troen på det som er skjedd - på Golgata. Abraham, Enok, David og de andre ble rettferdiggjort i troen på det som skulle komme.


I Hebreerne kapittel 11, er det beskrevet mange troshelter. Der står det om disse gamle:

"I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det. Og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden." - Heb 11,13

Ved gudstjenesteordningen som kom i stand ved Moses, ordnet også Gud en "taleforbindelse" med seg, og dette var det viktigste i hele gudstjenesten. Tabernaklet besto av tre hoveddeler: Forgården, det hellige og det aller helligste. I forgården hadde de alminnelige mennesker adgang, i det aller helligste var det bare ypperstepresten som hadde adgang, en gang i året, på den store forsoningsdagen, Yom Kippur. Der inne i det aller helligste sto paktens ark, og lokket på denne ble kalt nådestolen. Her sto to kjeruber, som hadde vinger som vendte mot hverandre.

Når vi gjennom forhenget kommer inn i "Det aller helligste" møter det oss bare en synlig gjenstand: Paktens ark med nådestolen.

Mange har stusset ved at Hebr. 9,3-4 plasserer røkofferalteret i Det aller helligste, mens 2 Mos. 30 plasserer det i "Det hellige". Enkelte har ment at det her foreligger en åpenbar feil. For røkofferalteret kunne umulig stå på to steder samtidig.

Men dette kan vi ta med ro, for saken lar seg lett forklare.

Som vi vet falt tjenesten i Tabernaklet i to akter. Den første var forlikelsestjenesten som fant sted ved kobberalteret og ved nådestolen i Det aller helligste. Og den ble utført bare én gang om året. Den andre del var den daglige tjeneste som foregikk i "Det hellige". Og det var i forbindelse med denne tjeneste at presten brente røkelse på røkofferalteret.

På forsoningsdagen ble det ikke forrettet noen tjeneste ved røkofferalteret i "Det hellige". Men da tok Aron varme glør i et ildkar fra røkofferalteret - og røkelse og gikk innenfor forhenget og brente røkelse i dette karet foran nådestolen. På denne måte ble røkofferalteret en dag i året representert i Det aller helligste ved røkelseskaret. Da er det klart, at det er tjenesten på forsoningsdagen, og ikke den daglige tjeneste som Hebreerbrevet sammenligner med Kristi tjeneste, er det selvsagt, at vi må finne røkofferet i "Det aller helligste".

I røkelseskaret var helligdommens ild tent, og lysskinnet fra denne det eneste lys i det aller helligste. Det fantes ingen annen lyskilde. Når ypperstepresten gikk inn i helligdommen på den store forsoningsdagen, ventet hele menigheten utenfor. Presten stenket blodet på nådestolen og la av kryddersalven på helligdommens glør. Da steg det sakte en ild opp, og røyken steg opp under kjerubenes vinger. Gud hadde sagt at i denne stund ville Gud komme sammen med presten og si ham det han skulle gå ut til folket med. Dette kan en lese om i 2. Mos. 25, 22 og 30, 36.

I Johannes´ åpenbaring leser vi om hva røkelse er et symbol på:

"1 Da Lammet åpnet det sjuende seglet, ble det stillhet i himmelen omkring en halv time.2 Og jeg så de sju englene som står for Gud, og det ble gitt dem sju basuner.3 En annen engel kom og sto ved alteret. Han hadde et røkelseskar av gull. Og det ble gitt ham en stor mengde røkelse for at han skulle legge den til de helliges bønner på gullalteret foran tronen.4 Og røken av røkelsen steg fra engelens hånd opp for Gud sammen med de helliges bønner." - Åp. 8,1-4

Vi skal ikke her gå videre inn på dette i Johannes Åpenbaring, men vi kan se at de helliges bønner er som røkelse. Det står at røken av røkelsen steg fra engelens hånd opp for Gud sammen med de helliges bønner.

Dette er det fineste og klareste bilde vi har i Det gamle testamente på vårt bønneliv. Gjennom blod og røkelse hadde de samfunn med Gud. Gjennom forsoningen i Kristus Jesus har vi fått denne herlige bønneforbindelsen med Gud.

Ute i forgården sto folket og ventet på å høre lyden av yppersteprestens trinn. Han hadde gullbjeller og granatepler nederst på kanten av sin kjortel, så de kunne høre ham når han kom. Det var en fin lyd! Det er alltid en fin lyd med det guddommelige! Når han kom ut tilsa han dem syndenes forlatelse for et helt år. Deretter la han den aronittiske velsignelsen på dem.

Jesus utførte også sin forsoning i bønnens ånd. I Heb. 5,7-9 heter det at Jesus frambar bønner og tårer og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Da han var fullendt i sin lidelse ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham.

"7 Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.s8 Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led.9 Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham,10 og han ble av Gud kalt yppersteprest etter Melkisedeks vis." - Heb 5,7-10

I sin fornedring kunne han stadig tale med sin Far, i bønn. Derfor står det også så mye i Bibelen om at Jesus bad. Forbindelsen var så klar at han kunne si: "Jeg og Faderen er ett." (Joh 10,30). Ved Lasarus grav kunne han si: "Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg visste jo at du alltid hører meg..."(Joh 11,41f)Jesus gjorde alle sine gjerninger ved den Hellige Ånds bistand. Å studere Jesu bønneliv er noe av det finste man kan gjøre, og det er han som er vårt store eksempel også på dette området. Når vi ser på dette, så kjenner vi vel også trangen til å be som disiplene: "Herre, lær oss å be."(Luk 11,1)

I Getsemane tok han med seg tre av disiplene sine, Peter, Jakob og Johannes. Han ville at de skulle være med i bønn. Selv slet han seg fra dem og begynte sin svære bønnekamp. Disiplene sovnet under byrden, og Jesus vekket dem og oppfordret dem igjen, men enda en gang sovnet de. Jesus ba: "Far, om du vil, så la dette begeret gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din." - Lukas 22,39-46

Det er som om han vil si: "Er det en annen måte jeg kan redde verden på, en annen vei å gå, så la meg gå den, hvis ikke, så la din vilje skje!" Det står at en engel kom og styrket Jesus. Engelen ba ikke og tok ikke bønnekampen fra ham, for etter dette ba Jesus enda mer inntrengende. Og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden.

Hva besto denne styrke i, som Jesus her fikk? Jeg tror at engelen hadde med seg et svar fra Faderen på Jesu bønn: "Om du vil, så la dette begeret gå meg forbi!" Jeg tror at Faderen ga Sønnen beskjed om at han skulle seire, det skulle komme en herlig frukt av denne kamp. I den evige verden skulle det stå en skare ved hans side, frelst fra evig død.

Fra dette øyeblikk er det noe så majestetisk over Jesus. Tidligere har han sagt at han engstet seg, gruet seg og var forferdet, men fra nå av er alt strøket av ham. Følg ham hele veien videre og du vil se at dette er rett. Han var Mesteren, Kongen, den suverene.

 

 

Vi leser i Bibelen at Gud søker etter menn og kvinner som vil be, og når han finner noen griper Han inn med sin makt. Gjennom våre forbønner, vil Gud "høre i himmelen, tilgi folkets synder og lege deres land..."

 

“…og så mitt folk, som er kalt med mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn og omvender seg fra sine onde veier, da vil jeg høre i himmelen og tilgi deres synd og lege deres land.” (2 Krøniker 7:14)

 

Hvem var det som skulle be? Jo, det står de som er kalt med Guds navn! Hvem er det som er kalt med Guds navn? Jo, det er jo menigheten - de kristne!

 

Ordet kristen betyr ”Kristus lik”. Det var menigheten i Antiokia som var det første sted hvor Jesu etterfølgere ble kalt for kristne, fordi folk mente at de ”ligna på Jesus”.

 

 “Og da han hadde funnet ham, førte han ham til Antiokia. Et helt år var de sammen i menigheten der og lærte en stor skare. Det var i Antiokia disiplene først ble kalt kristne.”

(Ap Gjerninger 11:26)

 

Verset i Andre Krønikerbok ber oss om å ydmyke oss, omvende oss og så be. 

 

”Ja men, jeg ER jo omvendt!”, sier du kanskje? Mange av oss husker jo sin egen frelsesopplevelse, og tenker fort: ”Jeg er jo frelst, og har jo både ydmyket meg og omvendt meg. Dette kan da ikke være myntet på meg?” 

 

Jo. Det er myntet på deg, fordi vi må gjøre jobben på vegne av de som ikke gjør jobben selv! Det er altså menigheten og de kristne som må bære nasjonens åndelige byrde. Og vi må komme fram for Gud med denne byrden – I BØNN PÅ VEGNE AV DEM SOM IKKE BER SELV!!” 

 

Ordet forbønn betyr å stille seg i gapet, i bønn, på vegne av de som ikke gjør det selv!

“Og nå formaner jeg dere framfor alt å bære fram bønner og påkallelse, forbønner og takk for alle mennesker. Be for konger og alle som har en høy stilling, så vi kan føre et stille og fredelig liv, som er preget av gudsfrykt og vinner respekt. Dette er rett og godt for Gud, vår frelser, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.” (1 Timoteus 2:1-4)

 

 

 

 

 

1. BØNNENS TIME

 

 

 

 

"Peter og Johannes gikk en dag opp til tempelet ved den niende time, som er bønnens time." (Ap gjerninger 3:1)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

El Elyon – hebraisk og betyr ”Den høyeste Gud”. 

Gud er høyt hevet over alle andre. Han har absolutt kontroll over både himmel og jord. Intet og ingen er høyere enn Ham.

El Shaddai - hebraisk og betyr "Den allmektige Gud". 

El Olam – hebraisk og betyr ”den evige Gud”. 

Det betyr også ”den Gud som er tilgjengelig”. Vi kan aldri komme i den situasjon at vi overrasker Gud. Gud ser enden helt fra begynnelsen. Han mister ikke kontrollen, men er i stand til å håndtere enhver situasjon.

El Roi – hebraisk og betyr ”den Gud som ser”. 

Gud ser alt. Det nytter ikke å gjøre noe bak Hans rygg. For den ulydige er Guds nærvær en dom, men for den utstøtte er det et tilbud om nåde.

El Rechum – hebraisk og betyr “den barmhjertige Gud” eller“den Gud som viser medlidenhet”

El Nose – hebraisk og betyr “den Gud som tilgir”. Gud er en tilgivende Gud.

El Channum – hebraisk og betyr “den nådige Gud”. Gud er full av nåde.

Guds egennavn er YHWH (mest sannsynligvis Yahweh, men skrives også som Jehovah). Navnet er hebraisk og betyr "Jeg er". Gud ER i går, i dag og til evig tid. Han er uforanderlig Gud. Dette er Guds spesifikke paktsnavn, og det ble ofte uttalt sammen med et tilleggsnavn, som omtaler en bestemt side ved Guds karakter. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jesus ba oss om å be om at Guds vilje må skje her på jorden som i himmelen!
Spør deg selv: Hvordan er Guds vilje i himmelen?

- Er det noen lidelse i himmelen?
- Er det noen krig og vold i himmelen?
- Er det sykdom og smerte i himmelen?
- Er det ensomme mennesker som er fulle av frykt i himmelen?
- Er det mangel på mat og klær i himmelen?
- Blir små barn drept i himmelen?

Tenk på det. Hvordan er det egentlig i himmelen?

Bibelen forteller oss at det er glede, lykke, helse, liv, kjærlighet, fred og godhet i himmelen. Alt er i perfekt harmoni der.

Så ser vi altså at Gud vil at det skal være på samme måte her nede! Men Jesus sier at vi må be om at dette skal skje her på jorden!

Gud sørger over denne verden og de mennesker som bor her. Det er ikke godt i Guds øyne at folk sulter, lider og har det vondt. Fordi Gud er en god Gud!

“Ta ikke feil, mine kjære brødre!
 All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far; hos ham er det ingen forandring eller veksling mellom lys og mørke.” (Jakob 1:17)

Ville du straffe dine egne barn med sykdom, smerte, sult og lidelse - bare for å tukte deres stolthet?

“Eller er det noen av dere som vil gi sin sønn en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna gode gaver, hvor mye mer skal ikke da den Far dere har i himmelen, gi gode gaver til dem som ber ham.” (Matteus 7:9-11)

Mange kristne tror at "det som skjer, det skjer. Jeg kan ikke si deg mer". Dette var en populær sang for noen tiår tilbake, Men dette er ikke riktig i henhold til Bibelen. 

Det ville jo være det samme som å si at man kan legge ned hvert møte, slutte å be og ikke gjøre noe i det hele tatt! Vi kan jo ikke forandre noe uansett, for det som skjer det skjer… 

Men dette er nøyaktig det motsatte av hva Gud har sagt i sitt Ord! Bibelen sier at "den som ber, han får ..."

“Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for.” (Matteus 7:7-8)

 

Mange kristne har en forestilling om at Gud har en mening med alt som skjer - uansett. Men dette er ikke kristen tro i det hele tatt, det er ren fatalisme! Bibelen sier at bønn kan forandre alt!

 

 

e) Gi oss i dag vårt daglige brød...

 

 

Det daglige brød er i Guds Ord et symbol for alt det daglige et menneske trenger for å eksistere. Gud er skaper av alle ressurser omkring oss. Derfor inviterer Han oss til å be Ham om alt det daglige som vi trenger for å leve.

Det er ingen selvfølge at vi har nok mat, vann, søvn, klima og luft å puste i. Det er heller ingen selvfølge at vi har klær å kle oss med, eller hus og hjem å bo i. Alt dette er Guds gave og et resultat av Hans velsignelse. Derfor vil Han også at vi skal takke Ham for alle disse velsignelser, og enda mer at vi skal ta vår tilflukt i Ham og ha tillitt til at Han er vår forsørger.

 

Vi har mange løfter om forsørgelse i Guds Ord.

"Min Gud skal etter sin rikdom fylle all deres trang i herlighet i Kristus Jesus." (Filipperne 4:19)

 

Men her er det viktig å ha det rette fokus. Jesus maner oss til å alltid søke først Guds rike og ikke være for opptatt med våre materielle behov. Gud vet hva vi trenger til.

 

 "Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal ete og hva dere skal drikke, heller ikke for legemet, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten, og legemet mer enn klærne? Se på fuglene under himmelen! Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus, men deres Far i himmelen gir dem føde. Er ikke dere langt mer verd enn de? Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Legg merke til liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke! Men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Men kler Gud slik gresset på marken, det som står i dag og i morgen kastes i ovnen, skal han da ikke mye mer kle dere - dere lite troende? Vær derfor ikke bekymret og si: Hva skal vi ete? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? For alt slikt søker hedningene etter. Men deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette. Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!" (Matteus 6:25-33)

 

 

 

 

 

 

 

Uansett hvor gode kristne vi er og uansett hvor langt vi er kommet på helliggjørelsens vei, så snubler vi i så mangt. Vi synder mot Gud både i Ord og gjerning. Noen mere og andre mindre, men synder - det gjør vi. Det er derfor viktig at vi har såpass respekt for den tre ganger hellige Gud at vi nevner dette i våre bønner.

Når det gjelder dette med å bekjenne synder, så er det også viktig at vi tilgir dem som har forbrutt seg mot oss. "Som vi og forlater våre skyldnere..." taler om at vi ber Gud om å tilgi oss på samme måte som vi har tilgitt vår neste. Dersom vi da ikke tilgir, hvordan kan vi da rope til Gud om at Han må tilgi oss?

Her ser vi at det med å bekjenne våre synder og gjøre opp overfor våre medmennesker også får konsekvenser i vårt forhold til Gud. Dersom vi ikke bekjenner våre synder, får vi heller ikke tilgivelse fra vår Gud!

 

”For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, da skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt.” (Matteus 6:14-15)

 

Her ser vi at vår egen tilgivelse avhenger av at vi evner å tilgi andre. Jesus sier det ganske klart: Dersom vi tilgir, så skal også vår himmelske Far tilgi oss! Dette er altså nøkkelen: Tilgi og du skal selv bli tilgitt!

 

”Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Tilgi, så skal dere bli tilgitt.”  (Lukas 6:37)

 

Å tilgi andre er selvsagt ikke et prestasjonsverk for å gjøre oss fortjent til frelse. Likevel er det slik at det å leve i samfunn med Gud krever omvendelse fra synder som vi begår i hverdagen. Bibelen sier klart at vi må bekjenne våre synder og dermed få tilgivelse.

 

 

g) La oss ikke komme i fristelse, men fri oss fra det onde.

 

 

Gud vil av og til teste oss. Det er dette vi kaller prøvelser. Merk at prøvelser og fristelser ikke er det samme. Gud frister ikke noen. Fristeren er Satan, som vil friste oss bort fra Gud. 

 

Men Gud prøver oss. Han vil vi skal vokse i modenhet som kristne. For å vite om du har det grunnlag du trenger for å gå videre, og bli betrodd mere i Guds Rike, så tester Gud deg. Hvis du i denne prøvelsen er lydig mot Gud, vil du oppleve stor vekst og modning i kristenlivet. Gud prøver oss ikke for at vi skal falle, men for at vi skal vokse og bli sterke. Gud tester oss om vi vil være lydige i ulike situasjoner. Men Han står alltid klar til å hjelpe oss gjennom en prøvelse, slik at det blir seier.

 

Fristelser er noe helt annet. Her er det djevelen som dukker opp for å friste oss til fall. Men Jesus oppfordrer oss altså til å be om å bli bevart fra djevelens fristelser og listige angrep. Vi trenger å be om at vi ikke skal gå i de lumske feller som sjelefienden legger ut for oss.

 

Jeg tror at ved å daglig be denne bønnen, vil Gud lede oss utenom farlige situasjoner der vi ellers ville ha falt.

 

Når vi ber denne bønnen kan vi tale ut med Gud om de svakeste sidene i våre liv. Bare du og Gud kjenner til disse svake punktene. Derfor er er også Gud den eneste som ved sin Hellige Ånd kan lede oss til å styre unna og seire over djevelens fristelser.

 

Når du ber denne bønnen, kan du legge deg selv, din ektefelle, dine barn og andre som er deg nær og kjær, i Herrens beskyttende hender. Når vi legger våre liv i Herrens hender og ber om Hans beskyttelse fra det onde, da er vi trygge. Hva som enn møter oss, så er vi i Herrens hender.

 

 "For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre." (Romerne 8:38-39)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I 1. Mosebok kan vi lese om skapelsen av alle ting. Adam var første generasjon menneske på jorden. I den syvende generasjonen etter Adam finner vi to helt forskjellig personer, Enok og Lamek. Vi skal se nærmere på disse.

Lamek kom fra slekten til Kain som var sønn av Adam.

"Og Kain holdt seg til sin hustru, og hun ble med barn og fødte Hanok. Så tok han seg fore å bygge en by og ga byen navnet Hanok etter sin sønn. Hanok fikk sønnen Irad. Irad ble far til Mehujael. Mehujael ble far til Metusjael. Metusjael ble far til Lamek." - 1. Mos 4,17-18

Kain var en drapsmann siden han slo i hjel sin bror, Abel. På samme måte var Lamek en drapsmann.

"Lamek sa til konene sine: Ada og Silla, hør min røst, Lameks hustruer, lytt til min tale! En mann dreper jeg for hvert sår jeg får, en gutt for hver skramme jeg får." - 1. Mos 4,23 (NB88)

Dette kan også oversettes (ESV oversatt til Norsk)

Så sa Lamek til sine to koner: "Ada og Silla, hør min røst, Lameks koner, lytt til mine ord! Jeg har drept en mann for å ha såret meg, en ung mann for å ha slått meg."

Altså i den syvende generasjon etter Adam var det en morder.

Vi skal nå se på Enok. Han kom fra slekten til Set, sønn av Adam.

"Da Adam var hundre og tretti år gammel, fikk han en sønn i sin liknelse, etter sitt bilde. Han kalte ham Set. Og Adams dager etter at han hadde fått Set, var åtte hundre år, og han fikk sønner og døtre. Alle Adams levedager ble ni hundre og tretti år. Så døde han. Da Set var hundre og fem år gammel, fikk han sønnen Enosj. Etter at Set hadde fått Enosj, levde han åtte hundre og sju år, og fikk sønner og døtre. Alle Sets dager ble ni hundre og tolv år. Så døde han. Da Enosj var nitti år gammel, fikk han sønnen Kenan. Etter at Enosj hadde fått Kenan, levde han åtte hundre og femten år og fikk sønner og døtre. Alle Enosjs dager ble ni hundre og fem år. Så døde han. Da Kenan var sytti år gammel, fikk han sønnen Mahalalel. Etter at Kenan hadde fått Mahalalel, levde han åtte hundre og førti år og fikk sønner og døtre. Alle Kenans dager ble ni hundre og ti år. Så døde han. Da Mahalalel var sekstifem år gammel, fikk han sønnen Jared. Etter at Mahalalel hadde fått Jared, levde han åtte hundre og tretti år og fikk sønner og døtre. Alle Mahalalels dager ble åtte hundre og nittifem år. Så døde han. Da Jared var hundre og sekstito år gammel, fikk han sønnen Enok. Etter at Jared hadde fått Enok, levde han åtte hundre år og fikk sønner og døtre. Alle Jareds dager ble ni hundre og sekstito år. Så døde han. Da Enok var sekstifem år gammel, fikk han sønnen Metusjalah."

Hva var det som var så spesielt med Enok. Jo, det skal vi lese nå:

"Og Enok vandret med Gud i tre hundre år etter at han hadde fått Metusjalah, og han fikk sønner og døtre. Alle Enoks dager ble tre hundre og sekstifem år. Og Enok vandret med Gud. Så ble han borte, for Gud tok ham til seg."

Enok vandret med Gud. Han levde antagelig et sterkt liv med Gud siden Gud tok ham til seg.

Hva var det som var så annerledes med denne slekten til Set i motsetning til Kain´s ætt?

Som vi vet, var Kain en drapsmann, og likeså Lamek. Men hva med Set?

Hemmeligheten og svaret ligger i påkallelsen av Herrens navn. Det var BØNN som gjorde denne slekt til noe annet.

"Set fikk en sønn og kalte ham Enosj. På den tiden begynte de å påkalle Herrens navn." - 1. Mos 4,26

Tenk hvilken forskjell det var. I samme generasjon, den syvende, etter Adam finner vi en drapsmann på den ene siden og på den andre en mann som levde så sterkt med Gud at Gud tok ham til seg.

 

INNLEDNING:

“Det skjedde at han var et sted og ba. Da han holdt opp, sa en av disiplene hans til ham: Herre, lær oss å be, slik som Johannes lærte disiplene sine.”(Lukas 11:1)

Disiplene kom til Jesus med mange spørsmål og ønsker i løpet av de årene de vandret med ham. Men det var ett ønske som virkelig ble et av de sterkeste:
- "Herre, lær oss å be!"

Dette bør også være en av våre største ønsker i vårt kristne liv! Vi må lære å be. Og Bibelen forteller oss at bønn bringer himmelens krefter i aksjon, slik at synlige og fysiske resultater finner sted her på jorden!

Kanskje det er på tide å spørre seg noen spørsmål:
- "Hvilke resultater får jeg fra mitt bønneliv?"
- "Finnes det viktige ting som omhandler mit bønneliv, men som jeg går glipp av?"
- "Hører Gud på mine bønner?"
- "Selv om han lytter, er det slik at mine bønner virkelig behagerHam?"

Bibelen oppfordrer oss til å be mye – i samsvar med Guds Ord.

“Dere begjærer, men har ikke. Dere slår i hjel og misunner, og kan ikke få. Dere ligger i strid og ufred. Dere har ikke, fordi dere ikke ber. Dere ber og får ikke, fordi dere ber ille, for å sløse det bort i deres lyster.”(Jakob 4:2-3)

En ting er at man ikke har fordi man ikke ber. Men det er enda verre når man ber, men likevel ikke får noe – fordi man ikke ber rett!

La oss derfor med et åpent sinn og hjerte, inn i Guds Ord - for å se hva Gud sier om bønnelivet vår...

1. ULIKE FORMER FOR BØNN

“Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. Dette er godt og til behag for Gud, vår frelser, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.”(1 Timoteus 2:1-4)

Bibelen viser oss at det er flere forskjellige typer bønn. I denne delen finner vi:

- Bønner
- Påkallelser
- Forbønner
- Takksigelse

Fra andre steder i Bibelen finner vi også:
- Troens Bønn
- Lovprisning og tilbedelse
- Felles bønn når menigheten kommer sammen
- Personlig bønn i lønnkammeret
- Bønn med ånden (bønn i tunger)
- Bønn med forstanden
- Bønn i Jesu Navn
- Frelsesbønn
- Overgivelsesbønn                                                                                                                

Fra dette må vi forstå at vi ikke kan anvende alle disse forskjellige bønner om hverandre!

Dessverre har mange kristne gjort det, og det har holdt dem borte fra uante dimensjoner og velsignelser som Gud ønsker å forløse i deres bønneliv!

“Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting bønneemnene deres komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk.”(Filipperne 4:6)

2. BØNN STYRES AV ULIKE ÅNDELIGE LOVER

Det er faktisk slik at ulike åndelige lover styrer ulike former for bønn!
La meg prøve å forklare dette med et eksempel: Du vet det finnes mange typer ball-spill, som fotball, handball, tennis, basketball, volleyball, rugby, baseball, vannpolo etc.

Men vi vet også at det ville føre til en masse problemer hvis du tok reglene fra et ballspill, for å anvende dem i et annet ballspill. Hvis du bruker handballreglene i en fotballkamp – vil du sikkert komme i store problemer! Du ville bli veldig frustrert, lure på hva som er galt. "Hvorfor fungerer det ikke for meg?" Vel problemet er at du kjente ikke til de riktige reglene (lovene) som styrte den kampen du var med i.

La oss ta et par eksempler fra Bibelen:

1) Getsemane

I Getsemane Jesus ber en "Innvielsesbønn" til Gud, og Han sier ordene: "... ikke som jeg vil, men som du vil."

“Så kom Jesus med dem til et sted som heter Getsemane, og han sa til disiplene: Sett dere her, mens jeg går dit bort for å be! Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og sorg og angst kom over ham. Da sier han til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg. Og han gikk et lite stykke fram, falt på sitt ansikt og ba: Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.”
(Matteus 26:36-39)

Dermed så har mange kristne tror at vi alltid må be med disse ordene "Skje din vilje". Men det er ikke sant! Denne måten å be på, er for de gangene i livet da du ikke kjenner framtiden og Guds plan for i morgen, men du ønsker å overgi hele ditt liv og fremtidsplaner til Gud.

Bibelen viser oss at når vi ber "troens bønn", må vi be i tro - uten tvil!

“Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet, som drives og kastes av vinden.” (Jakob 1:6)

Vi må vite hva som er Guds vilje når vi ber troens bønn. Tro er full overbevisning, og det kan man ikke ha om man er usikker på hva som er Guds vilje i situasjonen.

“Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser.”(Hebreerne 11:1)

”Og dette er den frimodige tilliten vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss, og dersom vi vet at han hører oss, hva vi enn ber om, da vet vi at vi har fått våre bønneemner oppfylt hos ham.”(1 Johannes 5:14-15)

Ut fra dette kan vi se at "overgivelsesbønn" og "troens bønn" er to forskjellige typer bønn, og de styres av ulike åndelige lover og prinsipper.

2) Bønn for verdens frelse

Et annet eksempel er forskjellen på forbønn og troens bønn. Vi vet jo at Bibelen sier at Gud vil at alle mennesker skal bli frelst.

”Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.”
(1. Timoteus 2:4)

”For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. For Gud sendte ikke son Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham.” (Johannes 3:16-17)

Men vi  skjønner likevel at vi aldri kunne be slik: "Far vi bare takke deg for at du lar alle mennesker i denne verden ta imot deg som sin frelser nå i dette øyeblikk. Du bare lar Jesus flytte inn i hjertet til alle syndere i denne verden akkurat nå. Og vi tror deg og takker deg for at nå er hver person på jorden frelst. I Jesu navn, Amen!"

 Hvorfor kan vi ikke be slik? Fordi Gud har gitt hvert menneske en fri vilje til å komme til Ham eller ikke. Og Gud ville aldri gjøre noe mot sitt eget Ord eller bryte sin egen åndelige lover. Så hvis du ber som dette, prøver du å bruke de åndelige lover som omhandler troens bønn på et annet felt – nemlig forbønn. Dette er nøyaktig det samme prinsippet som de ulike ballspillene vi snakket om...

Derfor er det svært viktig å se at bønn er en livsstil! Det er en del av deg, noe som følger deg uansett hvor du går! Faktisk er bønn kalt ”den kristnes åndedrett (pust)".

La oss derfor ta en titt på innholdet i denne livsstilen og de ulike typer bønn...

 

3. TROENS BØNN

A: Hvordan troens bønn fungerer.

1) Be, så skal dere få

”Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli lukket opp for.” (Matteus 7:7-8)

Dette er hovedpoenget med troens bønn. Du ber for å få!
Dette er den bønnen vi ber personlig, for å motta noe fra Gud personlig!

Med andre ord: Hvis du ber, så er du den som får. Hvis jeg ber, så er jeg den som får! Fordi den som ber er den som får! Troens bønn er derfor en personlig bønn.

Men du kan også bruke det i bønn for andre mennesker når de er enig med din bønn. Jakob taler om å be troens bønn for syke som kommer og vil ble bedt for.

“Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn. Og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.”(Jakob 5:14-15)

Men hovedregelen er at dette er den type bønn du anvender når du har behov i ditt liv! Å be for andre mennesker kalles forbønn, og som styres av helt andre åndelige prinsipper...

2) Be i tro

”Og alt dere ber om med tro i deres bønn, det skal dere få.” (Matteus 21:22)

Det er sant at den som ber, han får. Men vi ser noe mer i dette verset. Forutsetningen er at du ber i tro! Og det ligger jo i ordene at dette er troens bønn.

Den som ber denne bønnen, må be i tro - uten tvil!

”Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få den. Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet, som drives og kastes av vinden. Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren, slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier.”(Jakob 1:5-8)

Dette gjelder ikke bare det å be om visdom, men det er et prinsipp om alle slags bønn som søker et svar

B: Hvordan får du tro?

Men hvordan får du tro, så du kan be uten noen tvil?

”Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det.”
(Johannes 15:7)

Dersom vi blir i Jesus, og Hans ord blir i oss - da kan vi be om hva vi vil, og vi skal få det! Ordet tro er ikke brukt i dette verset, men likevel står det om å få alt det vi ber om. Og vi ser veldig tydelig at betingelsen for bønnesvar er at Hans Ord blir i oss.

Hva er så konklusjonen fra dette? Når Guds Ord får fylle oss og tale til oss angående de tingene vi ber om i bønnene våre, produserer dette tro! Hemmeligheten er derfor ikke å "prestere tro", men rett og slett å bli fylt med mer og mer av Guds Ord! Guds Ord produserer tro! Derfor; Spis Ordet og la det fylle deg med tro!

“Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.” (Romerne 10:17)

Tro kommer ved å høre Ordet. Jo mer du hører forkynnelsen av Ordet, desto mer trosgrunnlag er plantet i ditt hjerte! Det er viktig å vite at Guds Ord er også Guds åpenbarte vilje! Og tro begynner der Guds vilje er kjent. Du kan ikke ha tro uten å vite om de tingene du knytter troen til, er etter Guds vilje. Man kan ikke be i tro om man er usikker på om det man ber om er noe som også Gud ønsker.

For å ha ”full visshet om det som håpes og overbevisning om det du ikke ser”, så må du være helt overbevist om Guds vilje angående situasjonen. Fordi troens bønn kan ikke inneholde noe "hvis", ”dersom” eller "kanskje". Derfor vil Ordet skape troens visshet inni oss!

“Og denne frimodige tillit har vi til ham at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje. Og når vi vet at han hører oss hva vi enn ber om, så vet vi at vi allerede har det vi har bedt ham om.”(1 Johannes 5:14-15.) - Norsk oversettelse av 1978

Troens visshet er det samme som å vite at vi allerede har det vi ba om i vår bønn. Og denne frimodige tillit kan vi ha til Gud når vi kjenner Hans vilje i situasjonen! Men du vil aldri ha mot til å tre inn i Guds nærhet med en slik frimodighet, med mindre du er sikker på hva som er Hans vilje!

Men hvordan kan vi egentlig være sikre på at vi kjenner Guds vilje? Bare gjennom Hans Ord! Guds Ord og løfter er identiske med Guds vilje!

“For så mange som Guds løfter er, i Ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved Ham sitt amen, Gud til ære ved oss.”(2 Korinter 1:20)

Her er det ikke rom for vakling og tvil om Guds vilje. Alle Guds løfter har fått sitt ja i Jesus! Gjennom Forsoningen er hvert løfte i Bibelen er blitt vår arv!

I disse versene i 1 Johannes 5:14-15 åpenbares også en annen hemmelighet. Og dette er en viktig åpenbaring om troens bønn. Vi har allerede det vi har bedt om i vår bønn! Dette betyr at:

- vi får det mens vi ber, og ikke når det skjer!

Du fikk ditt bønnesvar i det øyeblikket du ba! Du kan jo ikke se det, men det er ditt - og du har det! Hvordan? Du har det i den usynlige åndelige verden - og det vil bli synlig gjennom din tro!!

“For vi lever i tro, uten å se.”(2 Korinter 5:7)- norsk oversettelse av 1978

 “Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig.” (2 Korinter 4:18)

Mange som ber gjør feil her, på dette punktet. De sier: "Jeg kan ikke tro at jeg har noe før jeg kan se det". Andre ville si at de må føle det eller oppleve det først, deretter kan de tro det. Men disse menneskene får ikke det de ønsker eller ber om, fordi troen er NÅ!

C: Tro er nå!

“Derfor sier jeg dere: Alt det dere ber om i bønnene deres – tro at dere har fått det, og dere skal få det.”(Markus 11:24) - norsk oversettelse av 1978

"Tro at dere har fått det, og dere skal få det.” Her ligger hemmeligheten når det gjelder tro. Hvis forstår at ”troen taler om ting som ikke er til som om det er til", så vi vil forstå hvorfor Gud kunne kalle Abraham" far til en mengde folk "allerede mens han var barnløs.

Du kan snakke om ting som ikke er til, som om det var til. For eksempel kan du si: "Ved Jesu sår er jeg helbredet. Han bar alle mine sykdommer på korset - og denne helbredelsen er min selv om jeg føler smerte i kroppen min". Hvis du taler slik som dette, begynner du å handle som Abraham gjorde. Du taler som Gud Ord sier - selv om du ikke kan se eller føle noe ennå.

-      Det var på denne måten Abraham ble far til mange folk (Rom. 4:16-22)

-      Det var på denne måten Gud skapte himmel og jord (1 Mosebok 1)

-      Det var på denne måten Gideon ble en stor kriger, selv om han følte seg svak (Dommere 6:11-16)

De talte om ting som ikke var til, som om det var til. Og slik ble det en realitet!

Faktisk er det ikke så merkelig at vi kan "tale om ting som ikke er til som om det er til. Sannheten er nemlig at det allerede er der - i den åndelige verden!

- Frelsen er allerede betalt for hvert eneste menneske (Joh 3:17) (2 Korinter 5:19).
- Jesus tok all sykdom i verden på seg (Jesaja 53:5) (Matteus 8:17)
- Åndens dåp er tilgjengelig for alle som tror (Ap gjerninger 2:38-39) (Matteus 3:11)
- Vi er velsignet med all åndelig velsignelse i himmelen (Efeserne 1:3)
- Alle Guds løfter tilhører oss - gjennom Jesu forsoning (2 Korinter 1:20).

Alle disse tingene eksisterer allerede, i den usynlige åndelige verden. De er realiteter gjennom Guds Ord og løfter. De venter bare på å virkeliggjøres og synliggjøres – gjennom vår tro!!

  “I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige.” (Hebreerne 11:3)

Troen strekker seg inn i det usynlige, tar tak i de usynlige løfter, og holder fast på løftet inntil det blir en synlig erfaring.

 Derfor trenger du bare å be troens bønn en gang, og deretter skal du bare takke Gud for at du allerede har det du har bedt om!

 

D: Troens bønn opererer i Jesu navn

“På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Faderen om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så deres glede kan være fullkommen.Det jeg nå har sagt til dere, er gåtefull tale. Det kommer en tid da jeg ikke skal tale til dere i gåter, men åpent forkynne dere om Faderen. Den dagen skal dere be i mitt navn. Jeg sier ikke at jeg skal be Faderen for dere; for han selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er utgått fra Gud.”(Johannes 16:23-27)

Vår tro vil øke når vi forstår betydningen av bønn i Jesu navn. Jesus har gitt oss rett og myndighet til å be i Hans eget navn! Å be i en annen persons navn betyr at vi ber med de samme rettigheter som om den personen selv sto der og ba!

Og dette er den fullmakt Jesus har gitt oss i bønn: Vi kan be i Hans eget navn, som betyr at vi tre fram for Guds trone på Jesu vegne – som om Jesus selv sto der og ba!

Ved å gi oss retten til å bruke sitt navn, har Jesus gitt oss sine rettigheter, sin autoritet og sin fullmakt! Dette kan sammenlignes med å skrive ut en sjekk eller en fullmakt. Med din signatur på sjekken eller fullmakten, var det jo akkurat som om du selv sto der.

Jesus har gitt oss sin signatur!

Jesus er vår mektige yppersteprest i himmelen. Han er prest over vår bekjennelse og våre bønner. Han vil sørge for at vi får våre bønner oppfylt når vi går inn for Guds trone i bønn.

Vi kan sammenligne dette med en advokat i retten.

“Da vi nå har en stor øversteprest som har gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rette tid.” (Hebreerne 4:14-16)

Det er mange kristne som ber direkte til Jesus, idet de sier ”Kjære Jesus……”. Det er selvsagt ikke noe galt i dette, men Jesus ber oss forstå å praktisere en åndelig lov. Gud er livets giver. Han er hodet over alle ting, og det er til HAM vi henvender oss i bønn. Så bruker vi Jesu navn, som er et paktsnavn, som minner Gud om de løfter og velsigner Han har gitt oss gjennom Jesu Forsoning.

E: Begrensninger for troens bønn

Hvis troens bønn kunne anvendes for å møte ethvert behov, ville du ikke trenger noen annen form for bønn. Derfor må vi forstå at troens bønn har sine klare grenser. Det er visse situasjoner i livet der du ikke kan bruke troens bønn! Troens bønn er i utgangspunktet for de troende som samtykker i bønn. De er koblet sammen i troen. Det er jo derfor det heter troensbønn.

“Er noen blant dere syk? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye.”(Jakob 5:14-16)

Hvis det var slik at du kunne bruke din tro til å be for andre, uansett hva de selv tror, ville du være større enn Jesus!! Han kunne nemlig ikke be for de syke i Nasaret, på grunn av deres vantro.

“Siden gikk han derfra og kom til sitt hjemsted, og disiplene fulgte ham. Da sabbaten kom, begynte han å lære i synagogen. Alle som hørte ham, var helt overveldet og sa: «Hvor har han dette fra? Hva er det for en visdom han har fått? Og slike mektige gjerninger som han gjør! Er ikke dette tømmermannen, sønn av Maria, bror til Jakob, Joses, Judas og Simon? Og har vi ikke søstrene hans blant oss?» Og de ble forarget og avviste ham. Men Jesus sa til dem: «En profet blir ikke foraktet noe annet sted enn på sitt hjemsted, blant slektninger og i sitt hjem.» Han kunne ikke gjøre noen mektig gjerning der, han bare la hendene på noen få syke og helbredet dem. Og han undret seg over deres vantro. Så drog han omkring til landsbyene og lærte folket.”(Markus 6:1-6)

 

  
4. FORBØNNER

 

A. Definisjonen av ordet forbønn

 “Og nå formaner jeg dere framfor alt å bære fram bønner og påkallelse, forbønner og takk for alle mennesker. Be for konger og alle som har en høy stilling, så vi kan føre et stille og fredelig liv, som er preget av gudsfrykt og vinner respekt. Dette er rett og godt for Gud, vår frelser, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.” (1 Timoteus 2:1-4)

* Definisjonen på Forbønn: ”Å tre fram for Gud i bønn på vegne av noen andre.”

Når vi ber for ikke-troende, ufrelste mennesker eller for vår nasjon, kaller vi dette forbønn.

Forbønner brukes først og fremst til å be for folk som ikke har noen kontakt med Gud. Vi ber for mennesker som ikke ber selv.
Vi ber dermed på vegne av dem, fordi de ikke ber selv. Bibelen bruker ordet "å stå i gapet" for noen andre. Dette betyr at det er ingen kontakt mellom dem og Gud. Det er et "gap" som vi søker å fylle med våre bønner.

“Jeg lette blant dem etter en mann som kunne tjene meg ved å bygge opp muren og stille seg i revnene til forsvar av landet, så det ikke skulle bli ødelagt. Men jeg fant ikke noen.” (Esekiel 22:30)

 

B. Gud ser etter mennesker som er villige til å be

 

Her ser vi en sterk eksempel på hva forbønn kan gjøre. Hvis Gud hadde funnet et eneste menneske som gikk inn i forbønn for nasjonen, ville denne rettferdiges bønner ha hindret dommen fra å komme over folket! Men siden Gud ikke kunne finne noen som ville stille seg i gapet ”til vern for landet”, for å beskytte nasjonen, kunne han ikke holde tilbake dommen.

Når vi leser dette, forstår vi at Herren virkelig ønsket å skåne folket, siden han var på leting blant folket etter noen som ba. Dette forteller oss også en annen mektig sannhet: Gud trenger bønnene fra de troende til å få ting gjort her på jorden!

Wow, det var litt av en kraftig påstand, sier du kanskje? Dette kan jo få det til å virke som om våre bønner er viktigere enn Gud selv!

Vel, hvis deter Konklusjonen – har man selvsagt tatt veldig feil! Men jeg vil vise deg den virkelige betydningen av denne kraftige uttalelsen ovenfor.

For det første, så forteller Bibelen oss at djevelen er "denne verdens gud"! Gjennom syndefallet, fikk Satan kontrollerende og herredømme over jorden.

 Det er en evig lov at "den du adlyder blir din herre". Siden menneskelig adlød djevelen i Edens hage, ble han herre over jorden og menneskeheten. 

“For denne verdens gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler fram fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde.” (2 Korinter 4:4)

“Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. Dere levde på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i luftens rike, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde en gang alle som de. Vi fulgte lystene i vår syndige natur og lot oss lede av den og av våre egne tanker. Slik var vi av naturen under Guds vrede, likesom de andre.”(Efeserne 2:1-3)

“For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.” (Efeserne 6:12)

Selv Jesus visste at Satan hadde herredømme over alle riker på jorden. Og djevelen prøvde å bruke dette i sin prøving og fristelse mot Jesus i ørkenen. Men vår frelser lot seg selvfølgelig ikke friste.

“Da førte djevelen ham høyt opp og viste ham på et øyeblikk alle verdens riker og sa: «Jeg vil gi deg makten over alt dette og la deg få all denne herlighet. For det er gitt i min hånd, og jeg gir det til hvem jeg vil. Om du bare faller ned og tilber meg, skal alt være ditt.» Jesus svarte: «Det står skrevet:t
Herren din Gud skal du tilbe,
og bare ham skal du tjene.» (Lukas 4:5-8)

Jesus var fullstendig klar over at disse rikene virkelig tilhørte Satan, derfor motsier Han heller ikke djevelen på akkurat dette. Det ville dessuten aldri vært en reell fristelse dersom dette bare var oppspinn.

Derfor må vi forstå at det er ikke Guds vilje som rår her nede. Nei - det er djevelens vilje og mørkets gjerninger som dominerer denne kalde, grådige og voldelige verden vi lever i!

Jesus viste oss dette da Han ville lære oss å be.

“Slik skal dere da be:
Fader vår, du som er i himmelen! 
La ditt navn holdes hellig. La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden
som i himmelen.” (Matteus 6:9-10)

Jesus ba oss om å be om at Guds vilje må skje her på jorden som i himmelen!
Spør deg selv: Hvordan er Guds vilje i himmelen?

- Er det noen lidelse i himmelen?
- Er det noen krig og vold i himmelen?
- Er det sykdom og smerte i himmelen?
- Er det ensomme mennesker som er fulle av frykt i himmelen?
- Er det mangel på mat og klær i himmelen?
- Blir små barn drept i himmelen?

Tenk på det. Hvordan er det egentlig i himmelen?

Bibelen forteller oss at det er glede, lykke, helse, liv, kjærlighet, fred og godhet i himmelen. Alt er i perfekt harmoni der.

Så ser vi altså at Gud vil at det skal være på samme måte her nede! Men Jesus sier at vi må beom at dette skal skje her på jorden!

Dette lærer oss at våre bønner forløser Guds vilje på jorden!

Gud sørger over denne verden og de mennesker som bor her. Det er ikke godt i Guds øyne at folk sulter, lider og har det vondt. Fordi Gud er en god Gud!

“Ta ikke feil, mine kjære brødre!
 All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far; hos ham er det ingen forandring eller veksling mellom lys og mørke.” (Jakob 1:17)

Ville du straffe dine egne barn med sykdom, smerte, sult og lidelse - bare for å tukte deres stolthet?

“Eller er det noen av dere som vil gi sin sønn en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna gode gaver, hvor mye mer skal ikke da den Far dere har i himmelen, gi gode gaver til dem som ber ham.”
(Matteus 7:9-11)

Mange kristne tror at "det som skjer, det skjer. Jeg kan ikke si deg mer". Dette var en populær sang for noen tiår tilbake, Men dette er ikke riktig i henhold til Bibelen.

Det ville jo være det samme som å si at man kan legge ned hvert møte, slutte å be og ikke gjøre noe i det hele tatt! Vi kan jo ikke forandre noe uansett, for det som skjer det skjer…

Men dette er nøyaktig det motsatte av hva Gud har sagt i sitt Ord! Bibelen sier at "den som ber, han får..."

“Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for.”
(Matteus 7:7-8)

Mange kristne har en forestilling om at Gud har en mening med alt som skjer - uansett. Men dette er ikke kristen tro i det hele tatt, det er ren fatalisme!

Bibelen sier at bønn kan forandre alt!

 

C. Våre forbønner er virksomme og utretter mye

 

Bibelen sier at de rettferdiges bønner utretter mye.

“Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye. Elia var et menneske under samme kår som vi; da han bad om at det ikke måtte regne over landet, falt det ikke regn på tre år og seks måneder. Så bad han på ny, og da gav himmelen regn, og jorden bar igjen sin grøde.”
(Jakob 5:16-18)

Det er mange sterke vitnesbyrd som forteller om hvordan noen har blitt ledet til å be for andre i spesielle situasjoner. Etterpå kan de finne ut at den personen som ble bedt for var i en desperat situasjon i det øyeblikket - og at Gud utførte mirakler på grunn av at bønn.

Gud søker etter noen som kan be, og når han finner noen griper Han inn med sin makt.

 Gjennom våre forbønner, vil Gud "høre i himmelen, tilgi folkets synder og lege deres land..."

“…og så mitt folk, som er kalt med mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn og omvender seg fra sine onde veier, da vil jeg høre i himmelen og tilgi deres synd og lege deres land.”(2 Krøniker 7:14)

”og så mitt folk SOM ER KALT MED MITT NAVN…” Hvem er det som er kalt med Guds navn? Jo det er menigheten – de kristne! Ordet ”kristen” betyr ”Kristus lik”. Det var menigheten i Antiokia som var det første sted hvor Jesu etterfølgere ble kalt for kristne, fordi folk mente at de ”ligna på Jesus”.

"Og da han hadde funnet ham, førte han ham til Antiokia. Et helt år var de sammen i menigheten der og lærte en stor skare. Det var i Antiokia disiplene først ble kalt kristne."
(Ap. Gjerninger 11:26)

Verset i Andre Krønikerbok ber oss om å ydmyke oss, omvende oss og så be. ”Ja men, jeg er jo omvendt!”, sier du kanskje? Mange av oss husker jo sin egen frelsesopplevelse, og tenker fort: ”Jeg er jo frelst, og har jo både ydmyket meg og omvendt meg. Dette kan da ikke være myntet på meg?” Jo. Det ER myntet på deg, fordi du her må gjøre jobben på vegne av de som ikke gjør jobben selv!

Det er altså menigheten og de kristne som må bære nasjonens åndelige byrde. Og vi må komme fram for Gud med denne byrden – I BØNN PÅ VEGNE AV DEM SOM IKKE BER SELV!!” Forbønn er å stille seg i gapet, i bønn, på vegne av de som ikke gjør det selv!

”Jeg lette blant dem etter en mann som ville mure opp en mur og stille seg i gapet for mitt åsyn til vern for landet, så jeg ikke skulle ødelegge det. Men jeg fant ingen.”
(Esekiel 22:30)

En eneste rettferdig som ber, kan hindre katastrofer fra å skje! Gud søker etter menn og kvinner som er villige til å stå i gapet, for å beskytte nasjonen i bønn. 

Vi kan se fra dette verset at Herren er søker etter noen som kan be for ting som ligger på Guds eget hjerte! Derfor må vi trene våre åndelige sanser til å gjenkjenne Den Hellige Ånd, når han søker etter noen som kan be for spesielle ting som ligger på Guds hjerte.

 

Vi er "åndelige vaktmenn" i forbønn, som bygger murer av beskyttelse og velsignelse gjennom våre forbønner. Disse murene beskytter folk mot djevelens onde og listige angrep.

Forbønn er arbeid, kamp og strid, på vegne av mennesker som Gud elsker!

“Epafras, som er en av deres egne, hilser dere. Han er en Kristi Jesu tjener som alltid strider for dere i sine bønner, for at dere kan stå fullkomne og fullvisse i all Guds vilje. For jeg gir ham det vitnesbyrdet at han har mye strev for dere og for dem som er i Laodikea og Hierapolis.”(Kolosserne 4:12-13)

 

D. Den Hellige Ånd er vår hjelper i forbønn

 

“Og her kommer også Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord. Men han som gransker hjertene, vet hva Ånden trakter etter. For det er etter Guds vilje han går i forbønn for de hellige.” (Romerne 8:26-27)

Når du ber "troens bønn", kan du be en kort bønn og deretter slappe av i tro og overbevisning om at Gud har hørt bønnen, og at svaret er på vei.

Men når vi ber forbønner, er det helt andre åndelige prinsipper og lover som gjelder. Her er det svært viktig å bli ledet og ”drevet” av Den Hellige Ånd mens du ber, slik at Ånden kan hjelpe deg be den riktige måten - slik at du kan "bryte gjennom" i bønnen din.

Den Hellige Ånd kalles "parakletos" i den greske teksten (som det nye testamente er oversatt fra). Dette ordet parakletos betyr hjelper, trøster, guide, rådgiver og talsmann. Han vil hjelpe oss og løfte byrder sammen med oss i våre forbønner.

Ånden kjenner behovet, og vil hjelpe oss å "be oss gjennom" til bønnebyrden letter og forsvinner. Du må derfor være åpen for Den Hellige Ånd mens du ber, fordi Han vil hjelpe deg i bønn.

“Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere.”(Johannes 14:26)

 

E. forbønner for nasjoner, byer og lederne for nasjonen
 

 

“Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. Dette er godt og til behag for Gud, vår frelser, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.”(1 Timoteus 2:1-4)

Ved å gå i forbønn for lederne av nasjonen, kan vi påvirke den politiske og moralske situasjonen i landet. Forbønn kan f.eks endre lover og bringe fredelige forhold. Og hvis de troende er utholdende i denne formen for forbønn, vil dette også åpne døren for evangeliet slik at vekkelse kan komme til nasjonen. 

Det er derfor svært viktig at vi ber for lederne i nasjonen!

Det er ingen tvil om at de store endringene i det kommunistiske Øst-Europa har kommet som et svar på forbønn. Over hele verden har kristne bedt i årevis for Øst-Europa. Og på mye kortere tid enn noen kunne drømme om, så vi det ene kommunistregimet etter det andre rast sammen - og nasjonene er nå åpen for evangeliet om Jesus Kristus! Nå roper disse nasjonene til Gud, og vi ser tusener på tusener bli frelst!

Vi kan se på Abraham mens han var i forbønn for Sodoma og Gomorra. Her kan vi lære veldig mye om kraften i forbønn.

“Og Herren sa: Klageropet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig umåtelig svær. Nå vil jeg stige ned og se om de på alle vis har handlet slik som det høres i det ropet som er kommet opp til meg, og hvis ikke, vil jeg vite det. Så vendte mennene seg bort og gikk til Sodoma. Men Abraham ble fortsatt stående for Herrens åsyn. Abraham trådte nærmere og sa: Vil du da rive bort den rettferdige sammen med den ugudelige? Kanskje er det femti rettferdige i byen. Vil du da rive dem bort? Vil du ikke bære over med stedet for de femti rettferdiges skyld som kunne være der? Det være langt fra deg å handle på dette vis og slå i hjel den rettferdige sammen med den ugudelige, så det går den rettferdige på samme måte som den ugudelige. Slikt være langt fra deg! Skulle ikke all jordens dommer gjøre rett? Da sa Herren: Dersom jeg finner femti rettferdige i byen Sodoma, vil jeg spare hele stedet for deres skyld. Abraham svarte da og sa: Se, jeg har dristet meg til å tale til Herren, enda jeg er støv og aske. Kanskje kunne det mangle fem på de femti rettferdige? Vil du da ødelegge hele byen på grunn av disse fem? Han sa: Jeg skal ikke ødelegge den dersom jeg finner førtifem der. Men han fortsatte å tale til ham, og sa: Kanskje det finnes førti der. Han svarte: Jeg skal ikke gjøre det - for de førtis skyld. Han sa da: Å, Herren må ikke bli vred om jeg taler! Kanskje det finnes tretti der. Han svarte: Jeg skal ikke gjøre det hvis jeg finner tretti. Da sa han: Se, jeg har dristet meg til å tale til Herren. Kanskje der finnes tjue. Han svarte: For de tjues skyld skal jeg ikke ødelegge den. Da sa han: Herre, bli ikke vred om jeg taler bare denne ene gangen til! Kanskje det finnes ti. Han svarte: For de tis skyld vil jeg ikke ødelegge den. Så gikk Herren bort, da han hadde talt ut med Abraham. Og Abraham vendte hjem igjen.”(1 Mosebok 18:20-33)

Ti rettferdige menn ville ha spart Sodoma. Hvorfor? Fordi Abraham - én rettferdig mann - ba og ropte ut til Gud! Tenk hvilken makt slike forbønner er i den åndelige verden!

Jeg synes dette er svært oppmuntrende lesing for oss som forbedere. Tenk at Abraham forhandlet med Gud i bønn – og Gud var faktisk fullt og helt med på forhandlingene!

Jeg har også tenkt tanken: ”Hva om Abraham hadde fortsatt? Hva om han hadde dristet seg til å spørre om Gud ville spart byen om det fantes kun fem rettferdige der? Ville Gud godtatt det?” For å sette det hele helt på spissen: Kan det tenkes at Sodoma kunne blitt spart, dersom Abraham hadde våget seg til å være enda litt mer frimodig her?

Vi vet ikke, fordi Bibelen ikke gir svar på dette. Abraham stoppet på tallet ti. Uansett forteller dette mye om hvor enorm makt en rettferdig troende har, når han/hun går inn for Gud i forbønn med et oppriktig hjerte.

“For Herrens øyne farer over hele jorden for kraftig å støtte dem som er helt med ham i sitt hjerte…”(2 Krønikerbok 16:9)

Et annet eksempel er Daniel da han gikk inn i forbønn for nasjonen.

“Herre! Etter alle dine rettferdige gjerninger, la nå din vrede og harme vendes bort fra din by Jerusalem, ditt hellige berg! For på grunn av våre synder og våre fedres misgjerninger er Jerusalem og ditt folk blitt til spott for alle dem som bor omkring oss. Hør nå, vår Gud, på din tjeners bønn og hans ydmyke begjæringer! La ditt åsyn lyse over din ødelagte helligdom - for din egen skyld, Herre! Min Gud, vend ditt øre hit og hør! Åpne dine øyne og se våre ruiner og byen som er nevnt ved ditt navn! Ikke våre egne rettferdige gjerninger legger vi til grunn for våre ydmyke bønner som vi bærer fram for ditt åsyn, men din store barmhjertighet. Herre, hør! Herre, tilgi! Herre, gi akt og gjør det, dryg ikke - for din egen skyld, min Gud! For din by og ditt folk er kalt med ditt navn.”(Daniel 9,16-19)

Dette er et ordentlig lærebokeksempel på hvordan vi skal be for en nasjon og dets folk. Daniel
gjorde seg "ett" med de menneskene han ba for. Han bekjente folkets synd PÅ VEGNE AV DEM!

Han argumenterte med Gud ved å vise til Hans løfter og appellere til hans godhet. Dette er noe av forbønnens vesen. Du kan forhandle med Gud gjennom bønn!

F. Be om arbeidere!

 

”Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde. Da sa han til disiplene sine: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!”(Matteus 9:36-38)

Når vi ber for ufrelste, skal vi ikke bare be om at de må bli frelst. Vi trenger også å be om arbeidere! Høsten er moden!

Vi må be om flere arbeidere som kan bringe ut et sterk og tydelig vitnesbyrd om Jesus. Vi må også be om at arbeiderne må bli enda mer frimodige og handlekraftige i sitt arbeid for Herren. Og husk: Du er også en troende og en disippel, så denne bønnen inkluderer deg også!...    

 

 

5. FELLES BØNN I MENIGHETEN

Et område innen forbønn som vi trenger mye mer innsikt i, er dette at hele menigheten kommer sammen i forbønn. Det er helt spesielle krefter knyttet til dette at menigheten samstemmig hever sin røst til Herren på en slik måte at det oppleves som om det var en person som ba. Bønnens Ånd tar over på en slik måte at det er en perfekt enhet og harmoni over bønnen.

“Da de nå var løslatt, kom de til sine egne og fortalte dem alt det yppersteprestene og de eldste hadde sagt til dem. Da de hørte dette, løftet de samstemmig sin røst til Gud og sa: Herre, du som har gjort himmelen og jorden og havet og alt som er i dem, du har talt ved Den Hellige Ånd ved din tjener Davids munn og sagt: Hvorfor fnyste hedningene, og hvorfor grunnet folkene på det som fåfengt er? Jordens konger steg fram, høvdingene slo seg sammen mot Herren og mot hans Salvede. Ja, i sannhet! I denne byen samlet de seg mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus, sammen med hedningene og Israels folk, s28 for å gjøre det som din hånd og ditt råd forut hadde besluttet skulle skje. Og nå, Herre! Hold øye med deres trusler, og gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet, idet du rekker din hånd ut så helbredelse og tegn og under skjer ved din hellige tjener Jesu navn. Og da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet.”(Apostlenes gjerninger 4:23-31)

Dette er en særdeles interessant beretning. Og vi trenger å se litt på sammenhengen her. I kapittel 3 leser vi om at Peter og Johannes var på vei opp til tempelet, til bønnens time. Der møter de på en lam mann, som satt og tigde og ba om almisse. Peter befaler ham i Jesu Kristi navn å reise seg og gå. Da kom det straks styrke i hans føtter og har sprang omkring og lovet Gud for det som hadde skjedd.

Dette førte til stor oppstandelse og store folkemengder samler seg rundt apostlene. Da holder Peter en tale til dem, og mens han ennå taler kom prestene og sadukeerne sammen med høvedsmannen for tempelvakten. Disse får så kastet Peter og Johannes i fengsel.

Her har vi altså et voldsomt ståhei, bare på grunn av en eneste helbredelse. Men om vi hopper videre til kapittel 5, ser vi plutselig at menigheten i Jerusalem beveger seg på et så høyt kraftnivå at syke blir helbredet over alt! Det er så mange som blir helbredet at apostlene tydeligvis ikke hadde noen oversikt over det. Det er ren selvbetjening, og bare du kom i nærheten av Peter eller ”skyggen” hans, så ble du helbredet!

“Det skjedde mange tegn og under blant folket ved apostlenes hender. Med ett sinn pleide de alle å samles i Salomos søylegang. Av de andre våget ingen å holde seg nær til dem, men folket hadde mange lovord å si om dem. Stadig flere som trodde på Herren, ble lagt til menigheten, en mengde både av menn og kvinner. Folk bar til og med de syke ut på gatene, og la dem på tepper og bårer, for at iallfall skyggen av Peter kunne falle på dem når han gikk forbi. Også fra byene rundt Jerusalem kom det mengder av folk som førte med seg syke og slike som var plaget av urene ånder. Og alle ble helbredet.”(Ap gjerninger 5:12-16)

Da vil jeg gjerne stille spørsmålet: Hva var det som løftet menigheten fra et nivå med masse opptøyer pga en enkel helbredelse, til et nivå hvor alle ble helbredet?

Svar: Det må jo ha vært bønnemøtet som ble holdt i kapittel 4:23-31!

Av dette kan vi se at når hele menigheten ber som en enhet i et bønnemøte, forløser man Guds kraft, englehjelp osv. på en sterkere måte enn når en eneste troende ber. Det er derfor en svært viktig hemmelighet å stå sammen og hjelpe hverandre i bønn og forbønn.

Det virker som om når menigheten ber sammen, forløser de Guds kraft på en sterkere måte enn hva de selv har tro for å be om! La oss se på et eksempel til:

“I mellomtiden ble Peter holdt i fengselet. Men det ble gjort inderlig bønn til Gud for ham av menigheten. Natten før Herodes skulle føre ham fram, sov Peter mellom to soldater. Han var bundet med to lenker, og det sto vaktmenn utenfor dørene og voktet fengselet. Og se, en Herrens engel sto der, og et lys skinte i fangerommet. Han støtte Peter i siden og vekket ham opp og sa: Skynd deg og stå opp! Og lenkene falt av hans hender. Og engelen sa til ham: Spenn beltet om deg og ta skoene på! Han gjorde så. Og han sier til ham: Kast kappen om deg, og følg meg! Han gikk da ut og fulgte ham. Han forsto ikke at det som engelen gjorde, var virkelig, men trodde at han så et syn. De gikk forbi både den første og den andre vakten, og kom til jernporten som førte ut til byen. Den åpnet seg av seg selv. De gikk ut, og fortsatte én gate til endes, og plutselig forsvant engelen for ham.Da kom Peter til seg selv og sa: Nå vet jeg for visst at Herren har utsendt sin engel og fridd meg ut av Herodes’ hånd, og fra alt det som jødefolket har gått og ventet på. Da Peter var blitt klar over dette, gikk han til Marias hus. Hun var mor til Johannes med tilnavnet Markus. Mange var samlet der og ba.Han banket på døren til portrommet, og en pike ved navn Rode kom ut for å høre etter. Da hun kjente igjen Peters stemme, glemte hun av bare glede å åpne døren, men sprang inn og fortalte at Peter sto utenfor. De sa til henne: Du er fra sans og samling! Men hun forsikret at slik var det. Da sa de: Det er hans engel! Imens fortsatte Peter å banke på. Og da de åpnet og fikk se ham, ble de ute av seg selv av undring. Han ga tegn til dem med hånden at de skulle tie, og så fortalte han dem hvordan Herren hadde ført ham ut av fengselet. Og han sa: Fortell dette til Jakob og brødrene. Så gikk han bort og dro til et annet sted.”(Ap gjerninger 12:5-17)

Vi leser at menigheten i Jerusalem gikk i forbønn for Peter mens han var i fengsel. Men vi kan forstå at de ikke hadde tro for det som egentlig ble bønnesvaret! De hadde bedt om at Gud måtte beskytte Peter i fengslet, og kanskje at det ikke skal ta altfor lang tid til han kommer ut. Men fra deres reaksjon kan vi se at de egentlig ikke trodde at han skulle settes fri og plutselig komme og stå midt blant dem!

Med andre ord kan vi si at menigheten fikk enda mer enn de ba om! De fikk et bønnesvar som var mye høyere enn deres egen tro. Da Peter banket på døren, hadde de heller trodd at det var hans engel enn Peter selv! (Og dette bør også fortelle oss noe om deres forhold og forståelse av engler...).

“Men ham som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår, etter den kraften som er virksom i oss - ham være ære i menigheten og i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i alle evigheter! Amen.”(Efeserne 3:20-21)

Når vi ber offentlige bønner blant andre kristne, i en forsamling, er det viktig at vi er konkrete og ber bare ord i forhold til situasjonen. Vi bør ikke gjenta lange bønner og ønsker, slik vi gjør i våre private bønner.

“Og når dere ber, da vær ikke som hyklerne. De vil gjerne stå i synagogene og på gatehjørnene og be, for å vise seg for folk. Sannelig sier jeg dere: De har alt fått sin lønn! Men du, når du ber, da gå inn i lønnkammeret ditt og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare. Når dere ber, skal dere ikke ramse opp mange ord likesom hedningene, for de tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord. Vær ikke som dem! For deres Far vet hva dere trenger til før dere ber ham.”(Matteus 6:5-8)

Når vi ber i fellesskap i menigheten, bør vi ta tak i ”tråden i møtet” og det som ligger på Guds hjerte. Vi må be trosfriske bønner, og ikke begynne med å legge ut våre egne tanker, bekymringer og ting som hører inn under privatlivets bønner (lønnkammeret).

 

6. LØNNKAMMERET – DEN PERSONLIGE BØNN

Lønnkammerbønn er ditt private bønneliv. Jesus snakker om hvor viktig det er at du har et sted hvor du kan lukke deg inne og bare være sammen med Gud i bønn.

“Men du, når du ber, da gå inn i lønnkammeret ditt og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare.”(Matteus 6:6)

Glem ikke at det er her du sørger for å få lønnspålegg i Guds Rike. Gud “lønner” nemlig den som søker Ham. Vil du ha litt bedre “åndelig lønn”? Da må du være flinkere til å prioritere Ham og ta deg tid med Gud i bønn.

“Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.”(Hebreerne 11:6)

A. Innvielse og overgivelse

Da Jesus ba i hagen i Getsemane, var han i en tung bønnekamp, der han overga seg helt til Guds plan og vilje.

“Så kom Jesus med dem til et sted som heter Getsemane, og han sa til disiplene: Sett dere her, mens jeg går dit bort for å be! Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og sorg og angst kom over ham. Da sier han til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg. Og han gikk et lite stykke fram, falt på sitt ansikt og ba: Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil. Han kommer tilbake til disiplene og finner dem sovende. Og han sier til Peter: Så var dere da ikke i stand til å våke én time med meg! Våk og be for at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. Så gikk han bort og ba for andre gang: Min Far! Kan ikke dette begeret gå meg forbi uten at jeg må drikke det, da skje din vilje! Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Og han lot dem være, og gikk igjen bort og ba for tredje gang med de samme ordene.” (Matteus 26:36-44)

Vi trenger også å be slike bønner iblant. Det er situasjoner i livet når vi trenger å "nullstille oss". Dette betyr at vi ydmyker oss og sier: "Herre, her er jeg for å gjøre din vilje, ikke min. Vis meg hva som er på hjertet ditt og hva du vil gjøre med livet mitt. Vis meg din plan og din vilje for meg... "

I denne typen bønn, er det riktig å si: "la din vilje skje ", fordi dette er ikke troens bønn! I denne typen bønn trenger du ikke å vite Guds vilje angående de tingene du ber for. Du bare overgir deg helt til Guds plan og vilje. Så du ber om at Han må åpenbare dette for deg.

Denne typen bønn er spesiell viktig når du står overfor viktige valg i livet ditt. Når du må ta viktige avgjørelser, og du vil gjøre det som Herren vil at du skal.

Men du må ikke være forutinntatt. Vær åpen for ethvert svar fra Gud, og prøv så "svaret" med Guds eget Ord - Bibelen. Husk at Gud ville aldri be deg om å gjøre noe som går mot Hans eget ord!

B. Å kaste alle våre byrder og bekymringer på Herren

“Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! La deres mildhet bli kjent av alle mennesker. Herren er nær! Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting bønneemnene deres komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus.”(Filipperne 4:4-7)

Gud vil at vi skal leve i trygghet i midt i en verden av forvirring og frykt. Vi må derfor trene oss opp til å kaste alle våre bekymringer, sorger og byrder på Herren i bønn. Dette er en sværtviktig del av det personlige ”lønnkammerlivet”.

“Og kast all deres bekymring på Ham, for Han har omsorg for dere.” (1 Peter 5:7)

La Herren være din tårn av beskyttelse, din Gud som du kan sette din lit til.

“Den som sitter i Den Høyestes ly, som bor i Den Allmektiges skygge, han sier til Herren: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til!” (Salme 91:2)

 

7. LOVPRISNING OG TAKKSIGELSE

 

“Vær alltid glade! Be uten opphold! Takk for alt! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus.”(1 Tessaloniker 5:16-18)

Paulus sier her at glede og takknemlighet skal følge vår vandring som kristne. Ja det er faktisk Guds vilje for oss!

Dette er en viktig form for bønn. Vi må lære oss å leve i takksigelse, og lovprise Herren under alle forhold!

I denne formen for bønn takker og lovpriser vi Gud for Hans mektige gjerninger, for frelsen, for livet, og for alle bønnesvar og velsignelser.

Lovprisning er å prise Gud for det Han gjør. Lovprisningen er full av takknemlighet, begeistring og glede. Den jubler høylytt over Herrens store og mektige gjerninger. Det er veldig viktig at denne formen for bønn får en rik plass i våre bønneliv.

“Vær derfor ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje! Drikk dere ikke drukne av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden, så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i deres hjerter, og alltid takker Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn.”(Efesene 5:17-20)

Det er herlig å vite at det å prise Gud under alle forhold også forløser Guds kraft! Ikke bare det, men det snur vanskelige situasjoner og problemer til herlig seier for Guds Rike.

“De førte dem fram for styresmennene og sa: Disse mennene skaper stor uro i byen vår. De er jøder, og de forkynner skikker som vi ikke har lov til å ta imot eller leve etter, vi som er romere. Folkemengden reiste seg også imot dem. Styresmennene rev da klærne av dem og befalte stokkeslag. Da de hadde gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel, og befalte fangevokteren å passe godt på dem. Da han fikk en slik ordre, satte han dem i det innerste fangerommet og satte føttene deres fast i stokken. Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene hørte på dem. Da kom det med ett et sterkt jordskjelv, så fengselets grunnvoller ristet. Og straks sprang alle dørene opp, og lenkene falt av alle fangene. Fangevokteren for da opp av søvne. Da han så at dørene til fengselet sto åpne, trakk han sverdet og ville ta sitt liv, for han trodde at fangene var rømt. Men Paulus ropte med høy røst og sa: Gjør ikke deg selv noe ondt! For vi er her alle. Han ba da om lys, løp inn og falt skjelvende ned foran Paulus og Silas.Så førte han dem ut og spurte: Herrer! Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? De sa da: Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus! De talte da Herrens ord til ham og til alle som var i hans hus. Og samme time på natten tok han dem med seg og vasket dem etter slagene. Og straks ble han døpt med alle sine. Han førte dem opp i sitt hus og dekket bord for dem. Og han gledet seg, etter at han med hele sitt hus var kommet til troen på Gud. Da det var blitt dag, sendte styresmennene bud med rettstjenerne og sa: Sett disse mennene fri! Fangevokteren fortalte dette til Paulus: Styresmennene har sendt bud om at dere skal bli satt fri. Kom nå ut og dra bort med fred!”(Ap. Gjerninger 16:20-36)

Paulus og Silas lovpriste Gud midt i sine vanskeligheter, og Gud grep inn med sin undergjørende kraft.

Det beste du kan gjøre i en vanskelig situasjon, er å take og lovprise Gud. Vær da klar over at du priser ikke Gud på grunn av situasjonen du er kommet oppi, men på tross av den!

David har mye å lære oss når det gjelder dette. Derfor bør vi lese mye i Salmene og se hvordan David hadde lært seg å lovprise Gud under alle forhold.

 

8. TILBEDELSE

A. Tilbedelse er den høyeste form for bønn

Tilbedelse er den absolutt høyeste og sterkeste formen for bønn. Fordi her kan vi gå rett inn i Guds nærhet og få en smak av den evige himmelske verden.

“Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Og vi har en stor prest over Guds hus. Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann.”
(Hebreerne 10:19-22)

Tilbedelse er å elske, ære og beundre Gud for den Han er! I tilbedelse gir du kjærlighet - og mottar kjærlighet. Du har hjertekontakt med Gud i Ånden, og du blir én Ånd med Herren Jesus!

Derfor går tilbedelsen enda dypere enn lovprisningen. Den som tilber Gud er full av ærbødighet, hengivenhet og hellig beundring. I tilbedelse går vi inn i Guds nærhet på en slik spesiell måte at vi ofte kan være helt stille i Hans nærvær. Vi rører da ved Guds hjerte og vesen.

“Men den som holder seg til Herren, er én ånd med ham.”(1 Korinter 6:17)

Tilbedelse er et intimt kjærlighetsforhold, mellom deg og Jesus!

Når vi kommer til himmelen en dag, vil det ikke være behov for verken Åndens gaver, troens bønn, forbønner eller påkallelser. Der vil vi være i Guds nærhet hele tiden, og vi vil oppleve den beste kjærlighet, fred, glede, lykke og harmoni.

Det eneste som vil forbli, og som også vil øke i Guds nærhet - vil være vår lovprisning og tilbedelse til Gud den allmektige og Hans sønn Jesus!

“De fire livsvesener, hvert enkelt av dem, har seks vinger. Og de er fullsatt av øyne, både rundt om og under vingene. Natt og dag sier de uten opphold: Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den Allmektige, han som var og som er og som kommer! Og når de fire livsvesener gir pris og ære og takk til ham som sitter på tronen, han som lever i all evighet, da faller de tjuefire eldste ned for ham som sitter på tronen, og tilber ham som lever i all evighet, og kaster sine kroner ned for tronen og sier: Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få lovprisningen og æren og makten. For du har skapt alle ting, og på grunn av din vilje ble de til og ble de skapt.”(Åpenbaringen 4:8-11)

“Deretter så jeg - og se: En stor skare som ingen kunne telle, av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål. De sto for tronen og for Lammet, kledd i lange, hvite kapper, og med palmegreiner i sine hender. Og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet. Alle englene sto omkring tronen og om de eldste og om de fire livsvesener, og de falt ned for tronen på sitt ansikt og tilba Gud, og sa: Amen! Velsignelsen og herligheten og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen.”(Åpenbaringen 7:9-12)

B. Vi må tilbe fra vår ånd

En annen viktig sannhet er at vi må lære å tilbe fra vår ånd. Gud ser etter tilbedere som vil tilbe Ham i ånd og sannhet.

“Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.”(Johannes 4:23-24)


Tilbedelse er den beste måten å kommunisere med Gud på, fordi dette er Hans "bølgelengde". Jo mer du tilber Gud i ånden, jo lettere vil det være for Ham å tale til deg og veilede deg. Du må derfor leve ditt daglige liv i tilbedelse!

“Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere…” (Jakob 4:8)

C. Du får ny kraft ved å tilbe Herren

“Vet du det ikke, eller har du ikke hørt det? Herren er den evige Gud som skapte jordens ender. Han blir ikke trett, han blir ikke utmattet, hans forstand er uransakelig. Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke. Gutter blir trette og utmattet, og unge menn snubler. Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette.”(Jesaja 40:28-31)

Gutter og unge menn er veldig sterke, aktive og full av energi og vitalitet. Men selv de har sin begrensning.

Men de som venter på Herren får ny kraft!

I tilbedelse går du innfor Guds trone. Der forblir du og venter du til Han får tale til deg og gi deg ny kraft og styrke. Det er svært viktig å bli værende i Guds nærvær, for å lytte og høre hva Han sier til oss, og å motta visdom, kraft og salvelse fra Ham.

Det er dette vi gjør når vi "venter på Herren".

Gud er din kraftkilde. Du bør derfor gjøre deg avhengig av å leve i Hans nærvær.
Begynn å leve et liv i tilbedelse og det vil gi deg overskudd hver dag av livet ditt!

“For David sier om ham: Jeg hadde alltid Herren for mine øyne, for han er ved min høyre hånd så jeg ikke skal rokkes.”
(Ap gjerninger 2:25)

Det er en stor forskjell på en ørn og en kråke... Vær derfor som ørnen...

 

 

Ved jernbanens verksted i Drammen ble endel troende brødre fra de forskjellige samfunn i 1932, enige om å begynne å be til Gud om frelse for sine uomvendte atbeidskamerater og overordnede ved verkstedet. Det ble sammenkalt til et møte på spisesalen en kveld etter arbeidets slutt, og de ca. 30 brødre som møtte, ble enige om å samles til bønnemøte en kveld hver uke i spisesalen, hvor alle sammen skulle legge denne sak frem for Gud, og begjære frelse for deres arbeidskamerater. De ble også enige om å ofre noen minutter hver dag i middagshvilen, hver for seg, og møtes ved nådetronen om den samme sak.

Den beslutning som den gang ble tatt, var sikkert i overnsstemmelse med Guds vilje, Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.

De fikk erfare at Guds velsignelse ble utøst over de på de små kveldsmøter, og at Den Hellige Ånd smeltet brødrene sammen, så de med ett hjerte og en sjel fikk legge denne store sak frem i bønn for vår himmelske far.

Guds ord sier: "Og dette er den frimodige tilliten vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss, og dersom vi vet at han hører oss, hva vi enn ber om, da vet vi at vi har fått våre bønneemner oppfylt hos ham." (1. Joh 5,14)

Og i Matteus står det: "Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere. For hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli lukket opp for." (Matt 7,7-8)

"Igjen sier jeg dere: Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen." (Matt 18,19)

Disse løfter har Gud i sin store nåde oppfylt i Kristus og de har fått sitt JA og AMEN ved Jesu offer for alle mennesker på Golgata.

"For så mange som Guds løfter er, i ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss." (2. Kor 1,20)

Disse som var sammen i verkstedet fikk oppleve at mange av deres kamerater overga seg til Gud og begynte å delta i bønnemøtene. Det ledet alle til enda mer å trenge inn på Herren og holde ved i bønnen.

Vi kan vise til enda flere steder fra Guds ord, hvor vi ser at Skriften oppfordrer oss til bønn, ja den formaner oss til og med å be uten opphold. Og når vi også kan se de herlige resultater av bønnen som Skriften forteller om, synes jeg det burde oppmuntre alle kristne til enda mer å benytte denne herlige bønnens vei.

"Elia var et menneske under samme kår som vi. Han ba inntrengende om at det ikke måtte regne, og i tre år og seks måneder regnet det ikke på jorden. Og han ba igjen, og himmelen ga regn, og jorden bar sin grøde." (Jakob 5,17-18)

Mange flere eksempler har vi Guds Ord, på at et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning. (Jakob 5,16)

Ingen brukte vel heller denne herlige vei mer enn vår egen kjære Frelser, som bestandig før han gikk til sin gjerning, ba sin himmelske Far om hjelp og bistand, og som ba for sine helt til Han gav sitt liv for oss på korset. Ja, vi vet at Han til og med lever og går i forbønn for oss hos sin Far i Himmelen. Lovet være Hans navn!

Gud, må det på mange steder rundt omkring i vårt land vokse frem slike små "bønneringer på arbeidsplassene og i hjemmene"

Vi vet at Jesus kommer snart igjen og henter alle de som tror på Ham, og som venter på Ham. Det gjelder derfor at så mange som mulig må bli frelst å få del i dette salige håp, og bli med når Han kommer.

7. Hvem blir bønnene rettet mot i Johannes Åpenbaring?

 

Nå vil noen kanskje mene at det holder med skriftsteder, for poenget er forlengst slat fast. Likevel vil jeg sluttføre min bevisførsel ved å også ta med den siste boken i Bibelen – Johannes Åpenbaring. Det er en bok som taler profetisk om de siste tider. Den omtaler også endetidens menighet og livet i denne. Da kan det jo være interessant å sjekke om vi kanskje kan finne noe her om bønn til Jesus? Eller kanskje om bønn til Den Hellige Ånd? La oss se på noen skriftsteder.

“Hver gang de fire vesenerpriser og hyller og takker ham som sitter på tronen, han som lever i all evighet,  faller de tjuefire eldste ned for ham som sitter på tronen, og detilber ham som lever i all evighet. De kaster sine kranser fram for tronen og roper: Verdig er du,vår Herre og Gud, til å motta all pris og ære og makt. For du har skapt alle ting, du ville det, og de ble til, skapt av deg.” (Åpenbaringen 4:9-11)

De 24 eldste tilber Gud – Ham som sitter på tronen og som lever i all evighet.

“Alle englene, som stod i en krets om tronen og de eldste og de fire vesener, kastet seg ned for tronen med ansiktet mot jorden ogtilbad Gud  og sa: Amen. All lov og pris og visdom, takk og ære, makt og velde tilhører vår Gud i all evighet. Amen.”(Åpenbaringen 7:11-12)

“En annen engel, som hadde et røkelseskar av gull, kom og stilte seg ved alteret. Det ble gitt ham en stor mengde røkelse, som han skulle legge til alle de helliges bønner på gullalteret foran tronen.  Og fra engelens håndsteg det opp for Guds åsyn en sky av røkelse sammen medde helliges bønner. “  (Åpenbaringen 8:3-4)

 De helliges bønner stiger opp til Gud. Det står ingenting om at de stiger opp til Jesus, selv om Jesus er Guds Sønn og verdens frelser.

“Jeg så enda en engel, som fløy høyt oppe under himmelhvelvet. Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk.  Han ropte med høy røst: «Frykt Gud og gi ham æren!For nå er timen kommet da han skal holde dom.Tilbe ham som skapte himmel og jord, hav og kilder!»(Åpenbaringen 14:6-7)

 Her ser vi at det er Gud som skal ha all ære. Det er Ham vi skal tilbe!

“Da kastet jeg meg ned for føttene hans og ville tilbe ham; men han sier til meg: «Gjør ikke det! Jeg er en tjener sammen med deg og dine brødre, de som har Jesu vitnesbyrd.Gud skal du tilbe!» (Åpenbaringen 19:9-10)

“Jeg, Johannes, er den som hørte og så alt dette. Da jeg hadde hørt og sett det, kastet jeg meg ned for føttene til den engelen som hadde vist meg dette, og ville tilbe ham.  Men han sa til meg: «Gjør ikke det! Jeg er en tjener sammen med deg og dine brødre profetene og dem som tar vare på ordene i denne boken.Gud skal du tilbe!» (Åpenbaringen 22:8-9)

Vi ser at også Johannes Åpenbaring er helt klar og entydig i forhold til dette at det kun er Gud Fader vi skal rette våre bønner mot.

 

 

 8. Kan vi da be til andre enn Gud Fader?

 

Etter mine beregninger må det finnes rundt 3000 vers i Bibelen som enten gir eksempler på eller klar undervisning om at det kun er Gud Fader vi skal rette våre bønner mot! Man skulle tro at ingen ville finne på å prøve å rokke ved en sannhet som er dokumentert og understreket på en slik måte i Skriften.

Men slik er det ikke! Mange kristne vil nemlig hevde at vi også kan be til Jesus og Den Hellige Ånd. 

Noen vil kanskje si at "siden Jesus er min frelser og venn, må jeg få lov til å snakke med ham i bønn", eller "siden Den Hellige Ånd er en del av treenigheten, må jeg få lov til å be til ham"?

Slike argumenter kan kanskje høres fornuftige og greie ut for noen, men dersom de ikke kan underbygges med klar undervisning ut i fra Guds ord, vil de, slik jeg ser det, være fullstendig verdiløse. Jeg håper at alle som leser dette studiet vil være enige med meg i denne vurderingen. “Sola Scriptura" (Skriften alene) - og ingen ting annet - må få stå som overskrift og rettesnor for all vår teologi! Vi forkynner Kristus, og vi bekjenner Ham som Herre. Men vi ber til Gud vår Far!

Hva finnes så av skriftargumenter til støtte for den tanke at man også kan be til Jesus og Den Hellige Ånd?

Det overraskende svaret på dette spørsmålet er faktisk: nesten ingen ting!

Når det gjelder Den Hellige Ånd, har man rett og slett ingen (null!) bibelvers å henvise til! Bibelen lærer nemlig aldri noen gang at man skal be til Den Hellige Ånd. Noe mer er det egentlig ikke å si om den saken!

Når det gjelder Jesus, har man kun noen ganske få tvetydige og tvilsomme bibelvers å henvise til. Og felles for alle disse, er at de lett og naturlig kan forstås og tolkes som noe annet enn bønnelegitimasjoner. Gjennomgangen nedenfor vil forhåpentligvis gi innhold og substans til denne påstanden.

De skriftstedene vi nå skal gå nærmere etter i sømmene, lar seg naturlig gruppere under følgende overskrifter:

• Åpenbaringssamtaler
• Johannes 14:14

 

a) Åpenbaringssamtaler:

Vi begynner med å se nærmere på tre skriftavsnitt som har en grunnleggende karakteristikk felles og derfor er naturlige å behandle under ett. 

“Jeg kommer nå til de syner og åpenbaringer jeg har fått fra Herren.  Jeg vet om et menneske i Kristus, som for fjorten år siden blerykket opp i den tredje himmel - om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det.  Men jeg vet at denne mannen ble rykket inn i Paradis - om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det - og der fikk han høre usigelige ord, som et menneske ikke har lov til å uttale.  Denne mannen kan jeg være stolt av, men av meg selv vil jeg ikke rose meg, unntatt av min svakhet.  Men om jeg likevel ville rose meg, ville jeg ikke være fra forstanden, for det jeg sa, ville være sant. Men jeg lar det være, for jeg vil ikke at noen skal gjøre seg større tanker om meg enn de han får når han ser og hører meg.  For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i legemet, en Satans engel som skal slå meg - for at jeg ikke skal bli hovmodig. Tre ganger bønnfalt (1) jeg Herren at den måtte bli tatt fra meg,  men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.  Og derfor er jeg for Kristi skyld ved godt mot når jeg er svak, blir mishandlet, er i nød, forfølgelser og vanskeligheter. For når jeg er svak, da er jeg sterk.”  (2 Korinter 12:1-10)

(1) Ordet som er oversatt til bønnfalt, er ordet parakaleo (Strong's 3870). Dette ordet forekommer 109 ganger i Det nye testamente. Om vi holder 2 Korinter 12:8 utenfor (som er det verset vi skal finne ut av), så ser vi at i 107 av de resterende 108 tilfellene (dvs i 99,1 % av tilfellene) anvendes det om mellommenneskelige forhold. Det gjengis med slike ord som: trøste, formane, oppmuntre, sette mot i, prøve å overtale, råde, oppfordre, rettlede, vise til rette, svare med vennlighet, gi nytt mot, be om, bønnfalle, be inntrengende. Ordet betyr aldri “religiøs bønn” i noen av disse tilfellene! 

Betydningsinnholdet synes hele veien å kunne dekkes sånn omtrentlig av ordet "anmode". Når demonene "ber" Jesus om å få lov til å fare inn i svinene, ber de ikke i religiøs mening. De bare anmoder, trygler eller bønnfaller Jesus om dette. Når tjeneren i Matteus 18:29 "ber" sin medtjener om tålmodighet, ber han heller ikke noen religiøs bønn. Han bare anmoder, trygler eller bønnfaller! Når Jesus i Lukas 3:18 gjør parakaleo i forhold til folket, ber han ikke noen religiøs bønn til folket! Han bare anmoder eller oppfordrer dem til noe! Når faren i liknelsen om den fortapte sønn gjør parakaleo i forhold til den hjemmeværende sønn (Lukas 15:28), så ber han ikke til sønnen sin i religiøs mening! Han bare anmoder eller oppfordrer ham til å komme inn! Når den etiopiske hoffmann "ber" Filip stige opp i vognen, så er dette på samme måten ikke noe mer enn en anmodning eller oppfordring! Når Paulus gang på gang formaner (gjør parakaleo mot) de troende, så ber han selvfølgelig ikke til dem! Han bare anmoder eller oppfordrer dem til noe! Og når folk "ber" Jesus om å komme for å helbrede mennesker i nød, ber de ikke til ham i religiøs mening. De bare anmoder, oppfordrer eller bønnfaller ham om å komme! 

Flere eksempler kunne nevnes, men dette får holde. Det vi ser veldig klart, er at ordet aldri brukes om religiøse bønner i disse 107 tilfellene! Det norske ordet "anmode" synes over alt å kunne dekke meningsinnholdet til parakaleo. Anmode passer også greit som oversettelse i det eneste verset der parakaleo anvendes i forhold til Gud, nemlig Matt.26:53: Mener du at jeg ikke kan anmode min Far (om hjelp), og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler? NASB og ESV velger her det engelske ordet "appeal" - anmode, appelere - og ikke ordet "pray" (be).

Jeg er overbevist om at ordet parakaleo i seg selv ikke betyr noe annet enn anmode, men det er klart at når en anmodning rettes mot Gud Fader, så får ordet med en gang en helt spesiell valør. Men det er ene og alene på grunn av det objektet parakaleo rettes mot - og ikke på grunn av ordets betydning i seg selv! Denne presiseringen er det svært viktig å få tak i! Skriftens klare vitnesbyrd er at ordet parakaleo brukt i forhold til en person, ikke i seg selv viser at denne personen blir bedt til i religiøs mening. Det normale - som vi har sett ovenfor - er tvert imot at parakaleo ikke betyr bønn! Slik er det i hvert fall i 99,1 % av tilfellene - og kanskje i 100 % av tilfellene! 

Det er derfor både ubibelsk og fullstendig uholdbart å hevde at bruken av parakaleo i 2 Korinter 12:8 viser at Jesus blir bedt til! Tenker man slik, leser man noe inn i Skriften som ikke finnes der! En riktigere og mer bibelsk forståelse vil hevde at det Paulus gjør i dette verset, ikke er noe annet enn at han anmoder eller bønnfaller Jesus om hjelp i en åpenbaringssammenheng. Med en slik forståelse og oversettelse, er man nemlig helt på linje med den øvrige bruken av parakaleo i Det nye testamente. Flere engelske oversettelser deler denne forståelsen og velger å bruke andre ord enn "pray".  Contemporary English Version (CEV) bruker f.eks. "beg" - bønnfalle, New International Version (NIV) bruker "plead" - bønnfalle, trygle- f.eks. og New American Standard Bible (NASB) bruker "implore" - bønnfalle, trygle. I tekstgjengivelsen ovenfor har jeg fulgt disse oversettelsene og brukt ordet bønnfalle.

 “Da de hørte dette, ble de så forbitret at de skar tenner mot ham.  Men Stefanus var fylt av Den Hellige Ånd og rettet blikket mot himmelen, ogder så han Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd.  Da sa han: «Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.»  Men da skrek de høyt og holdt seg for ørene, og alle som én stormet de mot ham.  De drev ham foran seg utenfor byen og steinet ham. Vitnene la klærne sine ved føttene til en ung mann som hette Saulus. Mens de steinet Stefanus, ropte han ut (2):  «Herre Jesus, ta imot min ånd.»  Så falt han på kne og ropte med kraftig stemme: «Herre, tilregn dem ikke denne synd.» Med disse ord sovnet han inn i døden.” (Ap gjerninger 7:54-60)

(2) Det greske ordet som her er brukt, er epikaleo. Det betyr å kalle på, rope, nevne med navn, henvende seg til eller bønnfalle. Ordet har aldri betydningen av å be i religiøs mening i Det nye testamente! Det Stefanus gjør her, er ganske enkelt at han nevner Jesu navn, dvs roper på Jesus. Han ber ikke til en person, men han roper til en person han ser lys levende foran seg i en mektig åpenbaring!  English Standard Version (ESV) og Contemporary English Version (CEV) oversetter her epikaleo med  "called out" (ropte ut).  I gjengivelsen ovenfor følger jeg deres eksempel.

“Han som vitner dette (Jesus) sier: Ja, jeg kommer snart! (Johannes svarer:) Amen, ja kom, Herre Jesus!”(Åpenbaringen 22:20)

Det vi her står overfor, er tre tekster som har det til felles at de forteller om utvalgte Guds menn som i forbindelse med mektige åpenbaringer snakker direkte med Jesus. De drømmer ikke, men får et reelt møte med Jesus i egen person! Jesus står levende og virkelig rett overfor dem!

 De samtaler med ham og ber eller bønnfaller ham om forskjellige ting, akkurat som mennesker samtalte med Jesus og bad ham om forskjellige ting mens han vandret her på jorden. Men slike samtaler og henvendelser til Jesus er ikke bønner, det er anmodninger eller inderlige bønnfallinger!  

Ta f.eks. den spedalske som ber Jesus om hjelp i Markus 1:40. Han bønnfaller Jesus om hjelp, men han ber ikke noen bønn i religiøs mening! Slik er det også med Paulus, Stefanus og Johannes. De tre tekstene vi har sitert ovenfor, handler derfor rett og slett ikke om bønn! De handler ganske enkelt om fortrolige og inderlige samtaler mellom hellige Guds menn og deres himmelske konge og frelser Jesus Kristus som har åpenbart seg for dem!

Som et lite apropos til det som her er sagt, kan det nevnes at det å snakke til et himmelsk vesen i forbindelse med et syn eller en åpenbaring, ikke er noe fremmed fenomen, verken i jødisk eller i kristen sammenheng. Abraham gjorde dette (1 Mosebok 22:11), likeledes Jakob (1 Mosebok 32:26), Moses (2 Mosebok 3:1-22), Gideon (Dommerne 6:11-13), Manoah (Dommerne 13:1-25), Jesaia (Jesaja 6:6-13) og Daniel (Daniel 10:1-20).

 I nytestamentlig sammenheng samtaler presten Sakarias med en engel (Lukas 1:18), jomfru Maria samtaler med engelen Gabriel (Lukas 1:34), Maria Magdalena samtaler med to engler (Johannes 29:12-13) og Johannes samtaler med et himmelsk vesen (Åpenbaringen 7:13). Felles for alle disse hendelsene, er imidlertid at ingen noen gang ber til noen av de himmelske vesenene de møter! De bare samtaler med dem. 

Bønn har med gudsdyrkelse å gjøre, og de monoteistiske jødene visste godt at de ikke skulle be til noen andre enn Yahweh. Men det å samtale med engler eller himmelske vesener i forbindelse med gudgitte åpenbaringer, var altså noe som ikke kom i konflikt med deres tro på noen som helst måte!

Av dette skjønner vi at samtaler med himmelske vesener i forbindelse med åpenbaringer, i følge Bibelen ikke har noe med bønn å gjøre. Like lite som de gammeltestamentlige troende ba til engler, selv om de snakket med dem, like lite ba Paulus, Stefanus og Johannes til Jesus, selv om de snakket med ham! Sagt med få ord: åpenbaringssamtaler er ikke bønner!

 

 

 

b) Johannes 14:14

 

Et viktig bibelvers som vi må ta for oss, er Johannes 14:14. Hvordan dette verset lyder, avhenger helt av hvilken bibeloversettelse du leser! Noen oversettelser har med det lille ordet "meg", andre ikke. Dette henger sammen med at de greske manuskripter som ligger til grunn for våre oversettelser, inneholder begge varianter. Fordelingen mellom variantene er som følger (de viktigste manuskriptene):

 

Manuskripter som ikke har med ordet "meg":

Codex Aleksandrinus, Codex Bezae og generelt: det store flertall av alle manuskripter.

Tidlige versjoner som ikke har med ordet "meg": mange manuskripter av den gamle latinske oversettelsen (Vetus Latina), flere manuskripter av Vulgata, alle koptiske versjoner, Etiopiske versjoner, gamle slavonske versjoner og en del byzantinske (greske) lektionarier.

Manuskripter som har med ordet "meg":

Codex Sinaiticus og Codex Vatikanus, samt noen få andre manuskripter.

Når grunnteksten spriker, får vi selvfølgelig også sprikende oversettelser. Mange bibler velger å inkludere ordet "meg", men det er også mange som  velger å utelate ordet. Nedenfor vil du finne en oversikt over mange bibeloversettelser fra både eldre og nyere tid som gjengir Johannes 14:14 uten ordet "meg":

 

Bibeloversettelser fra 1300-1600 tallet:

John Wycliffe Bible (1395): “If ye axen ony thing in my name, Y schal do it.”

Tyndale (1537): “Yf ye shall axe eny thige in my name I will do it.”

Luther Bibel (1545):  “Was ihr bitten werdet in meinem Namen, das will ich tun.”

Stefanus greske tekst (1550): “εαν τι αιτησητε εν τω ονοματι μου εγω ποιησω”

Geneva Bible (1587): “If ye shall aske any thing in my Name, I will doe it.”

King James Version (1611):  “If ye shall ask any thing in my name, I will do it.”

 

Nyere oversettelser:

Noah Websters Bibel (1833): “If ye shall ask any thing in my name, I will do it.”

Young's Literal Translation (1862): “If ye ask anything in my name I will do (it).”

Elberfelder (1871): “Wenn ihr etwas bitten werdet in meinem Namen, so werde ich es tun.”

Darbys oversettelse (1890): "If ye shall ask anything in my name, I will do it."

Scriveners greske tekst fra 1894: “εαν τι αιτησητε εν τω ονοματι μου εγω ποιησω”

American Standard Version (1901): “If ye shall ask anything in my name, that will I do.”

Twentieth Century New Testament (1904): “If you ask anything, in my Name, I will do it.”

Weymouth Bible (1913):  “If you will ask anything in my name, that will I do.”

Revised Standard Version (1946): "If you ask anything in my name, I will do it."

The New English Bible (1961): “If you ask anything in my name, I will do it.”

The Jerusalem Bible (1966):  “If you ask for anything in my name, I will do it.”

Today's English Version (1966): “If you ask anything, in my Name, I will do it.”

Green's Literal Translation (1976): If you ask anything in My Name, I will do it.

Louis Segonds franske bibel (1979): “Si vous demandez quelque chose en mon nom, je le ferai.”

New King James Version (1982): “If you ask anything in My name, I will do it.”

Amplified Bible (1987): “(Yes) I will grant (I myself will do for you) whatever you shall ask in My Name...”

The Message (E.H. Peterson) (1993):  “Whatever you request in this way, I'll do.”

Reina-Valera (spansk) (1995): “Si algo pedís en mi nombre, yo lo haré.”

New Living Translation (1996): “Yes, ask anything in my name, and I will do it!”

Complete Jewish Bible (1998): If you ask for something in my name, I will do it.

Millenium Bible (1998): “If ye shall ask anything in My name, I will do it.”

   

Skandinaviske oversettelser:

Bibelen (1865): “Dersom I bede om Noget i mit Navn, vil jeg gjøre det.”

1978 - Det norske Bibelselskap: “Dersom dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.”

En levende bok (1989): “Ja, be om hva som helst, i mitt navn, og jeg skal gjøre det!”

Bibelen Guds ord (1997): “Dersom dere ber om noe i mitt navn, skal jeg gjøre det.”

Dansk Bibelutgave (1933): “Dersom I bede om noget i mit Navn, vil jeg gøre det.”

Den Heliga Skrift, H. M. Melin (1865): “Om I bedjen något i mitt namn, det skall jag göra.”

Svensk Bibelutgave (1917): “Ja, om I bedjen om något i mitt namn, så skal jag gøra det.”

Levande Bibeln: “Ja, be om vad som helst, och använd er av mitt namn så ska jag göra det.”

Svensk Bibel  2000: “Om ni ber om något i mitt namn skall jag göra det.”

En som leser Johannes 14:14 i noen av de ovenfornevnte oversettelsene, vil selvfølgelig få en helt annen forståelse av Jesu undervisning enn en som leser en oversettelse der ordet "meg" er inkludert. Her er det altså ikke spørsmål om hva Bibelen sier, men om hvilken Bibel det er som sier det rette! Alle som uttaler seg om hva som er den sannsynlige lesemåten til dette verset, uttaler seg i stor grad på grunnlag av skjønn. Om jeg i all beskjedenhet skal prøve å gjøre rede for mitt eget skjønn i denne saken, er det særlig tre punkter jeg vil legge vekt på:

1) For det første synes ikke utsagnet "be meg" å stemme med Jesu klare ord litt lenger ute i Johannes- evangeliet.  Her sier han nemlig: På den dag skal dere ikke spørre/be ("epotao" - det samme verbet er brukt om Jesu bønn til Faderen i 14:16) meg om noe. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Alt dere ber Faderen om, skal han gi dere i mitt navn. (Johannes 16:23). Hvordan kan Jesus i det ene øyeblikket si at disiplene skal be til ham (14:14), for så i det neste øyeblikket å si at det må de ikke gjøre (16:23)? Slik jeg ser det, taler denne meningsløse motsetningen klart til fordel for en utelukkelse av ordet "meg" i Johannes 14:14.

2) For det andre lærer Jesus oss ellers at vi skal få lov til å be til Faderen i hans navn. Det betyr at vi med frimodighet skal få lov til å komme fram for den allmektige Gud med våre bønner og begjæringer på grunnlag av Jesu gjerning og fortjeneste. Vi skal få lov til å be til Faderen gjennom Jesus!  Oversettelsesmåten "Dersom dere ber meg om noe i mitt navn", synes ikke å være språklig riktig. Det virker meningsløst å skulle be til Jesus gjennom Jesus.

 Det å be i Jesu navn innebærer at "bønnen skjer under påberopelse av Jesu autoritet, under henvisning til hans oppdrag eller til hans stilling som mellommann mellom disiplene og Gud." Men dersom Jesus er en mellommann mellom de troende og den Gud de ber til, da er det ikke Jesus de ber til! De ber ikke til Jesus, men de ber til Faderen i Jesu navn!

The International Critical Commentary (b.2, 1928, s.544) har følgende kommentar til dette uttrykket: "Uttrykket "be meg i mitt navn" skurrer i ørene. Det forekommer ingen andre steder i Johannes evangelium. I alle andre tilfeller der det er tale om å be i Jesu navn, blir det uttrykkelig sagt at det er Faderen bønnene skal rettes mot (jmfr. 15:16, 16:23-24)." 

Betraktninger rundt det å be i Jesu navn synes jeg derfor også er med på å styrke inntrykket av at de manuskriptene som ikke har med ordet "meg", gir oss den riktigste og beste teksten til Johannes 14:14.

3) For det tredje gjør oversettelsesmåten uten ordet "meg" Jesu undervisning om bønn konsekvent og sammenhengende. Den får alle de fire evangeliene til å stemme overens. Alltid ellers i evangeliene ber Jesus selv til Faderen og lærer sine disipler å gjøre det samme. Det er kun dette ene verset som skiller seg ut.  Når mange manuskripter vitterlig utelater ordet "meg", synes jeg derfor at dette med konsekvens og sammenheng taler tydelig til fordel for at denne lesemåten faktisk bør velges.

Slik vurderer altså jeg saken. Det vi i alle fall ser, er at mange kompetente bibeloversettere over hele verden faktisk velger å utelate ordet "meg" i Johannes 14:14. Millioner av kristne over hele verden som bruker disse biblene, vil stille seg helt uforstående til å skulle argumentere for at bønner kan rettes mot Jesus med utgangspunkt i dette verset. Konklusjonen på gjennomgangen av Johannes 14:14 må derfor bli at så usikkert som dette verset er, kan det umulig tjene som noe godt eller holdbart argument for at bønner kan rettes mot Jesus.

 

Bibelen lærer alltid og alle steder at vi skal rette våre bønner mot Faderen, den Allmektige, himmelens og jordens skaper, den ene sanne Gud, den Høyeste og den som er over alle!

 

Det finnes ingen holdbare argumenter i Bibelen for at vi skal rette våre bønner mot noen andre!

Imidlertid må det sies med ettertrykk at vi som kristne har fått et helt spesielt privilegium når det gjelder bønn, nemlig dette: Vi ber til Faderen i Jesu navn!

 

Ps! Jeg har hentet store deler av stoffet til denne artikkelen fra et hefte av Fred V. Hjortland. Heftet har samme tittel som denne artikkelen (se øverst)...

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

"Be uten opphold!" - 1. Tess. 5,17

Det er ikke med nåden som med jordiske eiendeler. Gods og gull kan man i ungdommens og helsens dager spare sammen, og når man har blitt gammel, kan man slå seg til ro og leve av det som man har samlet. Men i det åndelige livet forholder det seg på en helt annen måte. Så lenge prøvelsenes og fristelsenes tid varer, d.v.s. til slutten av vårt liv, må vi våke og be.

Her kan man ikke arbeide i forveien og så hvile. Her kan man ikke en tid våke og siden sove. Nei, vi får aldri sove, d.v.s. aldri synke ned i åndelig lediggang, i sløvhet og likegyldighet. "Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!" (1. Kor 10,12).

Og det er en meget viktig sak at etter store og underbare opplevelser av Guds nåde, kan det komme forferdelige øyeblikk, som vi særskilt kan se av Noah´s eksempel (1. Mos 9,20-25). Nytelsen av vin ble ham til en snare og fallgruve. Han ble beruset og vanæret innfor sine sønner.

I dette sørgelige fallet ligger en alvorlig advarsel. Hvilken alder, hvilken erfaring og visdom eide ikke Noah, og hva hadde ikke han før utrettet i troens kraft! Allikavell falt han nå. Og hvem av oss kan påstå at vi er så stabile at vi ikke kan begå grove synder?

Noah hadde bestått de vanskeligste trosprøver. Han hadde på Herrens befaling advart sin samtid for floden og i hundre år bygd på arken. Herren og Noah selv vet, hva han i denne tiden fikk tåle av hån og spott fra den sorgløse og ugudelige slekten som han, rettferdighetens forkynner, levde iblant. Han holdt ut i tro under disse tunge år med hån og forakt. Og han holdt også ut den harde påkjenning under floden. Men de gode dager som fulgte etter floden, var farligere for ham enn de tidligere trengslene. Hans alder bevarte ham ikke fra dårskap, ja, til og med den nåde som han tidligere hadde opplevd, bevarte ham ikke fra fall og vanære.

Vårt hjerte er så dåraktig og forvendt at de salige erfaringer på guddommelig hjelp og trøst gir anledning til selvtillit, og hovmot går foran for fall. For med selvtillit følger sorgløshet og stadig forsømmelse av bønnen. Guds nådegaver må bevares og bevoktes i ydmykhet. Vi må vandre i hellig frykt.

Vel har vi av nåde blitt nye skapninger i Kristus. Vårt gamle menneske er korsfestet, og Guds Ånd vitner med vår ånd at vi er Guds barn. Men la oss ikke glemme at vi er korsfestet med Kristus. Aldri må vi glemme apostelens ord:

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse. Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden. For den som er død, er rettferdiggjort fra synden. Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham. For vi vet at etter at Kristus er reist opp fra de døde, dør han ikke mer. Døden har ikke lenger noen makt over ham." - Rom 6,3-9

Altså med Kristus, ikke uten Kristus! Så lenge vi forblir i Ham, skal Hans kraft, Hans liv og Hans Ånd være med oss, og Hans seier skal åpenbares i oss. Men om vi løser oss fra Ham, og kommer bort fra Ham ved vantro, ved å skade vår samvittighet eller ved ubetenksomhet og sorgløshet, så skal vi nok bli oppmerksom på at det gamle menneske ikke finnes på korset eller i graven, men at det på nytt rører på seg og gjør seg gjeldende i all sin dårlighet. Om vi ikke forblir i Ham og kommer bort fra det skjulte samfunn med Ham, så kommer det ødeleggende opplevelser. Vi faller i synd, vi taper vår frimodighet, vi kan ikke frimodig holde oss til løftene og nåden, vi hindres i vår vekst. Etter en periode av sløvhet og likegyldighet, følger syndefall, og dette skader i høy grad det åndelige livet. Må vi ta advarsel av Noah´s eksempel og våke i bønnen! La oss motta formaning, tukt og tilrettevisning i vårt hjerte og alltid holde oss til nåden og mettes av den, så at vi vokser og blir sterke.

"Be til enhver tid i Ånden med all bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige." - Ef. 6,18

Vi har en åpen adgang til Gud, gjennom bønnen, og denne adgang kan vi benytte oss av, til alle tider. Det er Kristi forsoning som har banet denne veien for oss, og vi kan få gå på denne vei og legge alt fram for vår himmelske far.

Bønn er i første rekke samfunn med Gud. En kan også si at det er samtale med Gud. I bønnen taler vi til Gud og han til oss. I vår ånd og tanke får vi gå inn i selve himmelen. Derfor må vi også gå inn for Gud i bønn på en verdig måte. Hebreerbrevets forfatter sier at vi skal gå inn i helligdommen med sanndru hjerte. Dette vil ikke si det samme som at hjertene må være rene, for det går an å være sanndru uten å være ren. David bad: Gud, skap i meg et rent hjerte, og han var sanndru da han bad dette.

La oss tre fram for Gud og se ham som vår far, som har omsorg for oss og forsørgelsesplikt. Den har han aldri unndratt seg. Han både føder og varmer oss.

I 1. Kor. 14,15 sier Paulus at han vil be med forstanden, men han ville også be med ånden. Han ville lovsynge med forstanden, men også med ånden.

Den samme forstanden som du bruker i det daglige liv, i de mange gjøremål, kan du også bruke når du skal be til Gud. Gud hører oss når vi kommer fram for ham på denne måten. Når apostelen taler om å be og lovsynge med ånden, så mener han tungemålsgaven.

Den som taler i tunger taler hemmeligheter med Gud. 1. Kor. 14 gir oss anvisning for hvordan vi skal bruke de åndelige gaver. I dette kapitlet omtaler Paulus tre slags instrumenter: Fløyten, harpen og basunen. Dette har nok sin grunn. Noen vil endelig være solister, og de vil helst holde seg til ett instrument, men det er ikke slik med de åndelige gaver. Det er ikke bare bønn i tunger, men også lovprisning og budskap fra Gud. Harpen kan stå som et bilde på bønnen, fløyten minner mer om lovsangen og basunen er budskapet. Den siste må ha en klar lyd, så folk kan gjøre seg rede. Alt skal virke til menighetens oppbyggelse. Jeg tror at både bønn, lovprisning og budskap skal tydes.

Den som taler med tunger oppbygger seg selv, sier Skriften, og dette er jo også en side.

I Luk. 18 heter det at vi skal be og ikke bli trette. La oss nå se litt på de måter vi kan be på, så vi ikke går trett. Mange blir trette fordi de blir ensidige i sitt bønneliv. Gud vil at vi skal være allsidige også på dette området. "Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting eders begjæringer komme fram for Gud i påkallelseog bønnmed takksigelse"(Fil. 4, 6). Her har vi tre sider av bønnelivet. En fjerde side er tilbedelse.

Bønn er, som vi tidligere har pekt på, samfunn og samtale med Gud. Derfor er det nødvendig at vi virkelig ber når vi ber! Dette høres merkelig ut, men la meg forklare det nærmere. I Luk. 18,10-14 leser vi om to menn som gikk opp i tempelet for å be, en fariseer og en toller. Den første holdt et stort foredrag for Gud. Han roste seg selv og skjelte ut den andre! Dette var en høyst ukristelig framgangsmåte og ingen bønn! Gud bevare oss fra slike bønner! Tolleren bad ikke noen lang bønn, og la det være sagt at trosbønner og nødsbønner er aldri lange. Han vendte seg imot Gud og sa: "Gud, vær meg synder nådig!". Han bad om nåde og fikk rettferdighet! Fariseeren kom med sin egen rettferdighet til tempelet, og den gikk han hjem med også. Tolleren derimot gikk hjem med Guds rettferdighet. Om ikke vår rettferdighet overgår fariseernes og de skriftlærdes kommer vi ingen lunde inn i Guds rike, sa Jesus.

Enhver som begynner å be, møter to personer: Gud og seg selv. Det er aldri lettere å være ærlig enn når vi er innfor Gud. Derfor er det så helsebringende å leve i bønn til Gud. Bønnen er en bevarende og selvransakende makt. Den foredler vår kristne karakter og vårt vesen og virker åndelig vekst i vårt kristenliv.

Påkallelse er sjelens SOS, vårt nødskrik. Enhver kristen er utstyrt med en "Sender" og en "Mottaker"! Vi kan sende våre nødrop til Gud, og han gir svar. Skip som er i havsnød kan sende ut sine signaler, men dersom ingen oppfatter dem, så går de under. Slik er det ikke med dem som sender sine nødrop til Gud. Om ham heter det: Hans øre er ikke for tunghørt til å høre. Ja, i salmen heter det til og med at han hører ravnungenes skrik. Skulle han da ikke høre et menneske, et elsket Guds barn. Han hører og ser deg, min venn.

Det var denne slags bønn Moses brukte ved Rødehavet. Han stod som leder for et helt folk, og de var i store vanskeligheter. Han sa ingenting, men fra hans hjerte steg det opp et nødrop, og Gud hørte ham og svarte ham. Da Moses rakte den knudrete hyrdestaven sin over havet, delte det seg, og det ble en mektig ferdselsvei, der Israels barn kunne dra over. Da egypterne prøvde på det, omkom de.

"Kall på meg på nødens dag, og jeg skal utfri deg, og du skal prise meg!"

Takksigelsen og lovprisningen hører også med til bønnelivet, og dette er fine toner. La oss våke over at dette ikke dør bort i oss, for dette er himmelske saker. Vi har alltid noe å takke for, og til og med i nøden kan vi få blande inn noe takk. Det hjelper. Da Israel ved et tilfelle var i strid med sine fiender, står det at Herren lot et bakhold komme over fienden, da Israel begynte å be og lovprise Herren. Vi skal ofre Gud takksigelse. Det kan koste å takke i prøvens stund.

Tilbedelse er ingen bønn i nød eller takk for noe du har fått. Det er en beundring av Guds vesen, hans skjønnhet, herlighet og storhet. Har Gud vært så levende for deg at du har tilbedt ham? Det er likesom hele ens vesen gjennomrisles av et guddommelig bad.

Vi leser i 2. Mos. 30,33 om kryddersalvene som skulle være i røkelseskaret. Det skulle være like meget av hver av disse ingrediensene. Slik skal det være i vårt bønneliv også: Det skal være bønn og påkallelse, takksigelse og tilbedelse. Dette skaper noe himmelsk, både i den enkelte og i menighetslivet. Der hvor bønnelivet er rikt er også åndsatmosfæren rik og vidunderlig; Det viktigste i våre møter er selve atmosfæren. Bønnens atmosfære er vekkelsens og Guds-åpenbarelsens atmosfære. Det er dødens vei å vike av fra dette. Etterligninger må vi vokte oss for. Vi vil holde fast ved Ordet og bønnen. Det er skapende og gir en herlig atmosfære.

Det sies at det i selve luften, atmosfæren, skal være både sølv, gull og salt. Det lønner seg ikke å utvinne det, men det er der. Men også i den åndelige bønneatmosfæren finnes det både sølv, gull og salt!

Røkelseskarene virket uanselige i det israelittiske tabernaklet, men de var meget viktige for gudstjenesten. Bønnesjelene blir ikke framtredende mennesker, en blir ikke berømt ved å være det. Og virkelig åndelige mennesker er enkle og alminnelige.

Dette allsidige bønnelivet dekker hele den kristnes behov.

Nå finnes det også en kampside i bønnelivet. Epafras var en bønnens kjempe, leser vi i Skriften. Paulus bad også venner å være med ham og stride og kjempe i bønn. Men det er ikke bare en stridsside i bønnen - det er en hvileside også. Det er godt å få legge saken fram for Herren og hvile i ham.