Kall

  • Abraham - de troendes far

     
     

    INNLEDNING
     
     
    "Det er som med Abraham: Han trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn. Da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den på forhånd dette evangelium for Abraham: I deg skal alle folk velsignes. Slik blir da de som har tro, velsignet med den troende Abraham." (Galaterne 3:6-9)
     
    Abraham utpeker seg som en av de ypperste eksempler på tro og lydighet mot Guds kall i hele Bibelen. Vi ser her at Guds Ord gir ham et mektig vitnesbyrd. Han blir tilmed kalt for de troendes far.
     
    Vi skal derfor ta et lite studium hvor vi går gjennom de viktigste begivenhetene fra Abrahams liv og da spesielt hans vandring med Gud. Vi ønsker å finne ut hvordan og hvorfor denne mannen ble kalt for de troendes far.
     
     
     
    1. ABRAM MØTER GUD OG MOTTAR SITT KALL
     
     
    "Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus, til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse. Jeg vi lvelsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes. Så drog Abram av sted, som Herren hadde sagt ham, og Lot drog med ham. Abraham var syttifem år da han drog ut fra Karan.
     
    Abram tok med seg Sarai, sin hustru, og Lot, sin brorsønn, og all den eiendom som de hadde samlet, og de folk de hadde fått i Karan. De drog ut for å reise til Kana'ans land, og de kom til Kana'ans land. Og Abram drog gjennom landet til stedet Sikem, til Mores terebintelund. Kana'anerne bodde den gang i landet. Da åpenbarte Herren seg for Abram og sa: Din ætt vil jeg gi dette landet. Og han bygde der et alter for Herren som hadde åpenbaret seg for ham." (1 Mosebok 12:1-7)
     
    Abram vokste opp i Kaldea og levde der til han ble en eldre mann. Hans far, Tarah, hadde allerede flyttet fra Ur og til et sted som het Karan. Dette er litt interessant, for her ser vi at Abrams trosvandring egentlig startet med hans far (1 Mosebok 11:31).
     
    Men Abram var allerede en gammel mann på 75 år nå. Han måtte sannelig vente lenge på Guds kall.
     
    Men så kom kallet og visjonen som skulle forandre hele Abrams liv. Gud møter Abram og ber ham dra ut fra sitt land og sin slekt og sin fars hus, for å reise langt avsted - til et fremmed land som Gud ville vise ham. Dersom Abram var lydig i dette, ville Gud velsigne ham og gjøre ham til et stort folk!
     
    Dette var den første trosprøve som Abram møtte - og han besto prøven! Han var villig til å reise fra sitt land, sin slekt og sitt eget folk, og dra til et ukjent land. Abram brøt opp og gjorde som Gud hadde sagt.
     
    Historikere forteller at det folk som bodde i Kaldea, var månetilbedere. Fra et slikt miljø kalte altså Gud Abram, og Abram bådde trodde og adlød kallet.
     
     
     
    2. ABRAM MOTTAR LØFTET OM EN SØNN
     
     
    Senere talte Herren til Abram i et syn. Her mottar Abram et enda større kall - en visjon som lå på Guds eget hjerte: Abram skulle få en sønn, som skulle utgå fra hans eget liv!
     
    "Etter at dette var skjedd, kom Herrens ord til Abram i et syn, og det lød så: Frykt ikke Abram! Jeg er ditt skjold. Din lønn skal være meget stor. Da sa Abram: Å Herre Herre, hva vil du gi meg? Jeg går jo barnløs bort. Den som skal  overta mitt hus, er Elieser fra Damaskus. Og Abram sa: Meg har du ikke gitt barn, og se, en som er født i mitt hus, skal arve meg.
     
    Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: Denne mann skal ikke arve deg, men den som skal utgå av ditt eget liv, han skal arve deg. Han førte ham utenfor og sa: Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, hvis du er i stand til å telle dem! Og han sa til ham:Slik skal din ætt bli. Og Abram trodde på Herren, og han regnet ham det til rettferdighet." (1 Mosebok 15:1-6)
     
    Gud sa at Abram skulle bli far til et stort folk, og fra hans eget liv skulle det komme en ætt som skulle bli like tallrike som stjernene på himmelen!
     
    Tenk at Abram nå var en gammel mann, men likevel så stolte han fullt og helt på det Gud sa. Vi leser at Abram trodde Herren, og det ble regnet ham til rettferdighet.
     
     
     
    3. ÅRENE GÅR OG VISJONEN SETTES PÅ PRØVE
     
     
     Vi ser at årene går og omstendighetene rundt Abram og hans liv blir bare verre og verre, i forhold til det løftet Gud hadde gitt om at han skulle få en sønn. Abram blir bare eldre og eldre og hans hustru Sarai har forlengst blitt så gammel at hun er ute av stand til å føde barn.
     
    Dermed faller de for fristelsen til å prøve å "hjelpe Gud" med å oppfylle sitt løfte. Vi leser:
     
    "Sarai, Abrams hustru, fødte ham ikke barn. Men hun hadde en egyptisk trellkvinne som hette Hagar. Og Sarai sa til Abram: Se, Herren har nektet meg barn. Jeg ber deg, gå derfor inn til min trellkvinne, Kanskje jeg kunne få et varn ved henne. Og Abram gjorde som Sarai sa. Så tok Sarai, Abrams hustru, sin egyptiske trellkvinne Hagar og gav henne som hustru til sin mann Abram. Det var da ti år siden Abram hadde bosatt seg i Kana'ans land. Og han gikk inn til Hagar, og hun ble med barn. Men da hun så at hun var blitt med barn, ringeaktet hun sin frue." (1 Mosebok 16:1-4)
     
    "Og Hagar fødte Abram en sønn, og Abram kalte sin sønn som Hagar fødte, Ismael. Abram var åttiseks år gammel, da Hagar fødte ham Ismael." (1 Mosebok 16:15-16)
     
    Sarai lar Abram gifte seg med sin trellkvinne Hagar, slik at de på den måten kan få en sønn. Slett ingen dum tanke, rent menneskelig sett. Men var dette Guds idé, eller bare en menneskeidé?
     
    Så Ismael blir født, og Abram er nå 86 år gammel. Elleve år var gått siden Abram første gang møtte Gud, og nå sto Guds herlige plan overfor en stor prøve. Da Ismael var født, trodde Abram nemlig at Guds løfte endelig var oppfylt. Endelig hadde han en sønn som kunne arve ham.
     
    Men Guds plan gjaldt ikke Ismael. Herren hadde utsett noe enda større for Abram.
     
     
    4. GUD INNGÅR EN PAKT MED ABRAM, OG GIR HAM NAVNET ABRAHAM
     

    "Da Abram var nittini år gammel, åpenbarte Herren seg for ham og sa til ham: Jeg er Gud Den Allmektige, vandre for mitt åsyn og vær ustraffelig. Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg, og jeg vil gjøre din ætt overmåte tallrik. Da falt Abram på sitt ansikt, og Gud talte med ham og sa: Se, jeg slutter min pakt med deg og du skal bli far til en mengde folk. Ditt navn skal ikke mer være Abram, men ditt navn skal være Abraham, for jeg gjør deg til far til en mengde folk. Jeg vil gjøre deg overmåte fruktbar, jeg gjør deg til mange folk, og konger skal utgå fra deg. Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg, fra slekt til slekt - en evig pakt. Jeg skal være Gud for deg og for din ætt etter deg. Jeg vil gi til deg og din ætt etter deg det land hvor du bor som fremmed, hele Kana'ans land, til en evig eiendom. Og jeg vil være deres Gud." (1 Mosebok 17:1-8)
     
    "Så sa Gud til Abraham: Sarai, din hustru, skal du ikke lenger kalle Sarai, men Sara skal være hennes navn. Jeg vil velsigne henne, og gi deg en sønn også med henne. Ja, jeg vil velsigne henne og hun skal bli til folkeslag, konger over mange folk skal framgå av henne. Da falt Abraham på sitt ansikt og lo, og han sa i sitt hjerte: Skulle en som er hundre år gammel, få barn? Og Sara, som er nitti år gammel, skulle hun føde? Og Abraham sa til Gud: Måtte bare Ismael få leve for ditt åsyn! Men Gud sa: Sannelig, Sara din hustru, skal føde deg en sønn, og du skal kalle ham Isak. Jeg vil opprette min pakt med ham, en evig pakt for hans ætt etter ham. Og Ismael - også om ham har jeg hørt deg: Se, jeg vil velsigne ham, jeg vil gjøre ham fruktbar og gi ham en overmåte tallrik ætt. Han skal bli far til tolv høvdinger, og jeg vil gjøre ham til et stort folk. Men min pakt vil jeg opprette med Isak, som Sara skal føde deg på denne tid neste år." (1 Mosebok 17:15-21)
     
    Her ser vi at Gud åpenbarer seg for Abram igjen, og forsterker visjonen og løftet til å bli en pakt. En pakt er mye sterkere enn en visjon. En pakt er evig, den kan ikke brytes.
     
    Abram får løfte om en sønn sammen med Sarai. Gud forandrer også deres navn til Abraham (far til en mengde folk) og Sara.
     
    Dette blir for mye for Abraham, så han bryter ut i latter. Hans sinn kunne ikke fatte at en gammel mann på 100 år skule bli far, og enda mindre at en kvinne på 90 år skulle bli mor.
     
    Derfor sier han: "...Måtte bare Ismael leve for ditt åsyn!"
     
    Abraham var tilfreds med at han allerede hadde en sønn. Han hadde slått seg til ro med Ismael. Nå var han jo gammel og mett av dage og ellers fornøyd med det livet hadde gitt ham. Han hadde jo endelig også fått en sønn.
     
    Har dette noe å si til oss kristne i dag?
     
    Ja, det har det så absolutt!
     
    I dag er det mange kristne som går rundt med en slik "fornøyd" holdning til alt rundt seg. Man er fornøyd med at man selv er frelst og har en menighet å gå i. Man er fornøyd med det man kaller et "jevnt godt virkeår", at møtene, økonomien og de ulike virkegrener i menigheten går jevnt og trutt. Man slår seg til ro med årsrapporter som f.eks. sier: "Dette året hadde vi to innmeldte, tre utmeldte og fire døde. Ellers et jevnt godt virkeår..."
     
    Men en bonde eller en fisker ville aldri kalle en slik rapport for "et jevnt godt virkeår". Han ville betegne rapporten som en katastrofe! Ingen høst, ingen fangst! Ingen korn og ingen fisk. 
     
    Jesus selv var inne på dette temaet, og se hva han sier:
     
    "Sier ikke dere at det ennå er fire måneder, og så kommer høsten? Se, jeg sier dere: Løft deres øyne og se markene, de er alt hvite til høst!" (Johannes 4:35)
     
    Men disse fornøyde "menighetsmedlemmene" sier: "Ro dere litt ned. Vi må fostre de vi har. Vi har ikke nok ressurser til noe evangelistisk framstøt her. Det er ikke tiden for å ha en mer utadrettet virksomhet, vi har nok å strides med likevel. Menighetens økonomi er også stram nok som den er....."
     
    Dette er det samme som å si: "La oss få beholde Ismael. Det er mer enn bra nok for oss."

    Sara hadde den samme holdningen som Abraham. Hun hadde godtatt Ismael som sønn i huset, enda hun ikke var hans mor. Derfor reagerer også hun med latter når hun får høre dette budskapet.
     
    "Og han (Herren) sa: Jeg vil komme tilbake til deg på denne tid neste år, og se, da skal Sara, din hustru, ha en sønn. Sara hørte dette i teltdøren, som var bak ham. Nå var Abraham og Sara gamle, langt oppe i årene, og Sara hadde det ikke lenger på kvinners vis. Derfor lo Sara ved seg selv og sa: Skulle jeg, når jeg er blitt gammel, føle lyst - og min herre er også gammel! Da sa Herren til Abraham: Hvorfor ler Sara og sier: Skal jeg virkelig føde barn når jeg er blitt så gammel? Skulle noen ting være umulig for Herren? På den bestemte tid vil jeg komme til deg igjen, på denne tid neste år, og da skal Sara ha en sønn. Sara nektet og sa: Jeg lo ikke! For hun var redd. Da sa han: Jo, du lo!" (1 Mosebok 18:10-15)
     
    Gud bekrefter for dem begge at på samme tid året etter, skal Sara ha en sønn!
     
     
     
    5. ISAK - EN FRUKT AV ABRAHAMS TRO
     

    Nå hadde Abraham gått og båret på dette løftet, denne visjonen i snart 25 år. Men Bibelen forteller at selv om Abrahams hode nok hadde tvilt, slik vi nettopp har sett, så holdt han likevel fast på løftet og ble sterk i sin tro.
     
    "Derfor fikk han løftet ved tro, for at det skulle være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele ætten, ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har Abrahams tro. Han er jo far til oss alle, slik det står skrevet: Til far for mange folkeslag har jeg satt deg. Han er jo vår far i Guds øyne - den Gud som han trodde på, han som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til.
     
    Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli mange folks far, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli. Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd. Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han gav Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han og mektig til å gjøre. Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet." (Romerne 4:16-22)
     
    Abraham bevarte løftet og visjonen i sitt hjerte, og begynte å tro på den - helt til han var helt oppslukt av den!
     
    Abraham takket Gud for den visjonen og det løftet han hadde fått. Derfor fødtes en levende tro i hans hjerte. Dette førte også til at Isak ble født til bestemt tid.
     
    "Herren så til Sara som han hadde sagt, og Herren gjorde med Sara slik han hadde lovt. Sara ble med barn og fødte Abraham en sønn i hans høye alder, til fastsatt tid som Gud hadde talt til ham om. Og sønnen som Abraham hadde fått, som Sara hadde født ham, gav han navnet Isak. Abraham omskar Isak, sin sønn, da gutten var åtte dager gammel, slik Gud hadde befalt ham. Abraham var hundre år gammel da han fikk sin sønn Isak." (1 Mosebok 21:1-5)
     
    Dersom Abraham hadde glemt det Gud hadde sagt, og nektet å tro på løftet, ville ingenting ha skjedd. Det var Abrahams tro som gjorde at visjonen ble oppfylt! Han lot ikke de mørke omstendighetene kvele visjonen og troen på Guds løfte.
     
    Har dette noe å si oss idag?
     
    Ja, det har det så absolutt!
     
    Når vi ser ut over kristenheten i dag, kan vi stille spørsmålene:
     
    - Hvor mange troende er villige til å bære på en visjon i 25 år, slik Abraham gjorde?
    - Hvem holder ut i flere år, selv om omstendighetene bare blir værre og værre?
    - Hvem blir sterkere og sterkere i sin utholdenhet og tro jo flere år som går?
     
    Fordi mange ikke holdt ut i tålmodighetens og troens prøve, har både enkeltindividers kall, virksomheter og menigheter svunnet bort. Kanskje mindre enn halvparten av de prosjekter og visjoner som vi hørte om for 20 år siden, består i dag?
     
    Vi har derfor en hel del å lære av Abraham. Han er i sannhet troens far, og et mektig eksempel for oss. Vi behøver virkelig mennesker av et slikt kaliber også i dag!
     
     
     
     

  • Apostelen Peter

     
     
    INNLEDNING
     

    "Dagen etter sto Johannes der igjen, og to av disiplene hans. Da han fikk se Jesus, som kom gående, sa han: Se der Guds lam! De to disiplene hørte det han sa, og de fulgte etter Jesus. Jesus vendte seg og så at de fulgte etter ham. Han sier til dem: Hva søker dere? De sa til ham: Rabbi - det betyr Mester - hvor bor du? Han sier til dem: Kom og se! De kom da og så hvor han bodde. Og de ble hos ham den dagen. Det var omkring den tiende time. Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hørte det Johannes sa, og som fulgte etter Jesus. Han finner først sin egen bror Simon og sier til ham: Vi har funnet Messias, - det betyr Kristus. Og han førte ham til Jesus. Jesus så på ham og sa: Du er Simon, Johannes’ sønn. Du skal kalles Kefas, det betyr Peter." (Johannes 1:35-42)
     
    Blandt alle apostlene og Jesu disipler, er nok Peter den som på mange måter ligner mest på oss. Vi ser hvor menneskelig han er, og hvordan hans liv går opp og ned. Noen ganger var han "helt oppe i skyene", mens andre ganger var han "nede i dalen". Peter var et følelsesmenneske, slik som du og jeg også ofte er.
     
    Peters svakheter minner oss om hvordan vi er i oss selv. Dette gjør det lett å identifisere seg med Peter, og vi kan gripe troen på at Gud også kan forvandle våre liv og anvende oss, slik som med Peter.
     
    Om Peters bakgrunn vet vi ikke så mye.Men han kom fra fiskerlandsbyen Betsaida på nordøstsiden av den vakre Gennesaretsjøen. Betsaida, som betyr “fiskerhuset”, var et sted der Jesus senere skulle komme til å utføre mange undere. Betsaida forsvant fra historien i nesten to tusen år. Det var ikke før i 1987 at arkeologene gravde fram denne landsbyen.
     
    Bibelen forteller oss også at Peter var gift.
     
    "Da Jesus kom inn i Peters hus, så han at hans svigermor lå til sengs og hadde feber. Han rørte ved hennes hånd. Da forlot feberen henne, og hun sto opp og tjente ham." (Matteus 8:14-15)
     
    Man vet ikke noe mer om Peters hustru eller om eventuelle barn han kan ha hatt. Vi vet bare at han bodde i Kapernaum sammen med sin kone og svigermor da han ble kalt til å bli Jesu disippel.
     
    Som person var Peter frembusende og innbilsk. Evangeliene tegner et bilde av en ustabil personlighet, Han hadde  voldelige tendenser. Han klappet sammen under press og "sovnet på jobben" (i Getsemanehagen). Han var full av egenskaper som en ydmyk og trofast kristen ikke bør ha.
     
    Likevel ble Peter en av Jesu mest fremtredende disipler. Ja, han ble en mektig apostel og hovedperson i den første kristne menighet. Dette er litt av et sterkt vitnesbyrd om hva Gud kan gjøre med en som overgir seg helt til Ham!
     
     
     
    1. FRA SIMON TIL PETER
     
     
    Navneforandringen kom straks etter at Peter møtte Jesus. Han forandret ikke bare Peters navn, men også hans framtid. Ja, hele Peters liv ble forandret fra den dagen av.
     
    Når Jesus kaller en person, forvandles alt.
     
    "Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt." (2 Korinter 5:17)
     
    Også vi får nye navn når vi kommer til Jesus. Han bytter ut vårt gamle navn (det menneskelige) og gir oss et nytt (åndelig) navn, som bare Han kjenner. Dette er et unikt navn, som ingen andre har. Et navn som beskriver oss helt og holdent. Vi kjenner ikke dette åndelige navnet mens vi er i vårt jordeliv, men når vi kommer til himmelen skal det åpenbares for oss.
     
    "Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er et nytt navn skrevet som ingen kjenner uten den som får det." (Åpenbaringen 2:17)
     
    Men la oss nå se på Peters navneforandring. Han hette Simon Bar Jona, som betyr Simon, sønn av Jona. Men Jesus gir ham navnet Peter.
    • Simon: "Den som lytter"
    • Peter: "Stykke av stein, rullestein" (på gresk: Petros, På arameisk: Kefas).
     Denne navneendingen har en helt spesiell betydning og hensikt. Det lå sterke profetiske tråder i det Jesus gjorde ved å kalle Simon for Peter. Dette talte fram mot den aposteltjeneste og lederoppgave han skulle få i den første menighets tid. Fra å være en som lyttet til Jesus, ble Peter en fast stein. Ja, han ble en levende stein!
     
    Slik er det også med oss. Gud kaller oss og vi hører Hans kall. Vi blir lyttere. Dette er den første fasen i kallet. Men det andre skrittet forvandler oss fra lyttere til gjørere!
     
    "Men vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv. For dersom noen er en Ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige ansikt i et speil - han så på seg selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut. Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov, og fortsetter med det, slik at han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning." (Jakob 1:22-25)
     
    Guds menighet er ikke bygget opp av lyttere, men av sanne Levende Steiner!
     
     "Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. Og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus." (1 Peter 2:4-5)
     
    Det hører med til sammenhengen at Jesus senere utvider Peters navn. Han kalles da for "Klippen" (gresk: Petras).
     
    "Da Jesus var kommet til traktene ved Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? De svarte: Noen sier døperen Johannes, andre Elia, andre igjen Jeremia eller en av profetene. Han sier til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn. Jesus svarte ham og sa: Salig er du, Simon, Jonas sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen. Jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen." (Matteus 16:13-19)
     
    Dette har direkte sammenheng med den tjeneste som Peter senere skulle gå inn i, som leder for "den første menighet" i Jerusalem.
     
     
     
    2. FRA FISKER TIL MENNESKEFISKER
     
     
     
    "Så skjedde det at folket trengte seg sammen om ham for å høre Guds ord. Og han sto ved Gennesaret-sjøen. Da så han to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem; de holdt på å skylle garna. Han gikk da om bord i en av båtene, som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Og han satte seg og lærte folket fra båten. Da han sluttet å tale, sa han til Simon: Legg ut på dypet og kast ut garna til fangst! Simon svarte og sa til ham: Mester, vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg kaste ut garna. De gjorde så, og de fanget så mye fisk at garna holdt på å revne. De vinket da til lagsbrødrene i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. De kom, og de fylte begge båtene slik at de holdt på å synke. Men da Simon Peter så dette, falt han ned for Jesu knær og sa: Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann! For redsel kom over ham og alle dem som var sammen med ham, over fiskefangsten de hadde fått. Likedan var det med Sebedeus-sønnene, Jakob og Johannes, som var i lag med Simon. Men Jesus sa til Simon: Frykt ikke! Fra nå av skal du fange mennesker. De rodde da båtene til lands, og de forlot alt og fulgte ham."  (Lukas 5:1-11)
     
    Jesus kommer alltid og leter etter oss der hvor vi er. I dette tilfellet kom Jesus ombord i en av båtene som tilhørte Peter. Men Peter hadde ennå ikke forstått sitt kall.
     
    - Han var bekymret for økonomien
    - Mens Jesus underviste, reparerte han fiskegarnene
     
    Som vi ser, så trengte Peter et spesielt inngrep i sitt liv. Jesu ord overbeviste ham ikke helt. Så da Jesus var ferdig med å undervise, ville han på overveldende måte vise for Peter hvem Han er. 
     
    Jesus kaller oss ikke bare via ord, men med konkrete handlinger! Og vi blir vitner om Hans undergjerninger og makt.
     
    "...Legg ut på dypet og kast ut garnene til fangst!.."
     
    Det finnes to slags garn å fiske med:
    - Kastenot: Mindre garn, til å fiske mindre fangster nær land.
    - Større garn til større fangster, til å fiske på dypt vann.
     
    Ifølge den greske grunnteksten, som Bibelen er oversatt fra, sa Jesus til Peter: "Ta de større garnene til fiske på dypt vann".
     
    Peter adlyder, men er tydelig skeptisk. Han tenker: "Du kommer fra Nasaret, og du har ikke greie på fisking. Tenk å kaste ut garnene på lyse dagen, og tilmed på dypet! Nei, jeg vil ikke dumme meg ut. Alle her rundt Gennesaretsjøen vet at ingen får fisk på lyse dagen, og at garn aldri skal settes ut på dypet. Men siden du så absolutt vil det så.... På ditt ord skal jeg kaste garnene ut, selv på dypet!"
     
    Peter adlyder altså ordene fra Jesus, og mot alle forventninger skjer mirakelet! Og hvilken fangst det ble! Peter blir nødt til å tilkalle sine partnere i de andre båtene. En stund senere kommer båtene inn til land, så fullastet at de nesten holder på å synke.
     
    Nå glemmer Peter hele fiskefangsten. Han lar de andre ta seg av den. Nå kommer han vassende innover stranden, imot Jesus. Han faller ned for Jesu føtter og sier: "Vik fra meg, for jeg er en syndig mann."
     
    Denne fangsten gjorde et sterkt inntrykk på Peter, og nå begynte han å forstå hvem Jesus virkelig var. Peter hadde allerede sett Jesus gjøre under med andre mennesker, men nå var gjerningen gjort i hans eget liv, i forbindelse med noe som var meget personlig for ham - fiskeyrket.
     
    Jesus ønsker å åpenbare seg personlig i våre liv. Da først vil vi forstå Hans kraft og det kall Han  gir oss.
     
    "Frykt ikke! Fra nå av skal du fange (fiske) mennesker."
     
    Her sa Jesus til Peter at han ikke skulle være redd for det han så, altså fiskemengden. For senere, som apostel, skulle Peter få se skarer av mennesker komme til Jesus gjennom hans tjeneste. Og nå var Peter klar for kallet.
     
    Men hvorfor menneskefisker?
     
    Jo, dette er vel det beste eksemplet til å forklare Guds kall. Verden er som havet og menneskene er fisken. Guds tjenere er fiskerne. Garnene er Guds Ord. Vi skal dra fisken opp fra havet og opp i båten, som er menigheten.
     
    Peter var fisker og forsto straks hva slags språk Jesus snakket her. Dette gjorde også at han bedre kunne forberede seg på den store oppgaven som ventet.
     
    "...de forlot alt og fulgte Ham."
     
    Dette var et kall til fullstendig overgivelse - et kall til å gi hele sitt liv til Jesus. Og Peter svarte på det, fordi han var overbevist om at han ved Jesu side ville bli et redskap for Gud og hans liv ville få en større mening. Sammen med Jesus ville ikke Peter ha noe å bekymre seg for.
     
    Her møter vi en livsviktig sannhet som vi ikke kommer utenom: Full overgivelse er en livsnødvendig reaksjon på Guds kall over våre liv!
     
     
     
    3. LÆRLINGETIDEN
     
     
     
    Peter fikk være med på ting som aldri før hadde skjedd i Israel. Han fikk være med når tusener av mennesker strømmet sammen rundt Jesus. De forlot sine familier, sine gårder, sitt arbeid, sine byer og landsbyer. De strømmet ut dit hvor de hørte at denne Nasareeren var. De førte med seg sine syke på bårer og senger til Jesus. Peter var også vitne til dramatiske hendelser. Han var med på forklarelsens fjell, der Jesus snakket med Moses og Elias. Han var også vitne til at døde ble vakt opp og demonbesatte fikk sin frihet. Peter fikk være midt oppe i alle disse vidunderlige miraklene og undergjerningene som skjedde.
     
    Peter var et "leirkar i Mesterens hånd". Han vandret ved Jesu side langs landeveiene. Han hørte Jesus tale til sine disipler om Himlenes rike, om hyrden og fårene, om såkornet og åkeren, om kongesønnens bryllup, om de ti jomfruene, om den bortkomne sønn osv.
     
    Vi kan forstå at alle disse leksjonene gjorde sterkt inntrykk på Peter. Tenk bare på den unike Bergprekenen. Ingen hadde noengang undervist og lært på en slik måte før. Jesus lærte dem via lignelser og tok for seg daglidagse bilder, for å lære dem åndelige sannheter. Og Peter fikk på denne måten være med og bli dannet av Jesus dag for dag.
     
    Og mens Peter vandret slik sammen med Jesus, fødtes en vidunderlig kjærlighet i Peters hjerte - til denne mannen som hadde forvandlet hans liv så totalt. For det var ikke mangel på kjærlighet til Jesus som gjorde at Peter senere falt og fornektet Jesus. Peter lærte å elske Jesus med en ren og ekte kjærlighet. Det skjedde noe i Peters hjerte, noe himmelsk som ingen mennesker hadde lært ham.
     
    Men Peter møtte også store utfordringer i løpet av denne lærlingetiden. Vi leser om en av dem i Matteus 16.
     
    "Da Jesus var kommet til traktene ved Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? De svarte: Noen sier døperen Johannes, andre Elia, andre igjen Jeremia eller en av profetene. Han sier til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn. Jesus svarte ham og sa: Salig er du, Simon, Jonas sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen. Jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen. Så bød han disiplene strengt at de ikke skulle si til noen at han var Messias.
     
    Fra den tiden begynte Jesus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at han skulle lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, at han skulle bli slått i hjel, og at han skulle reises opp på den tredje dagen. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham og sa: Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg! Men han snudde seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til. Da sa Jesus til disiplene sine: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?" (Matteus 16:13-26)
     
    Her leser vi at Peter hadde erklært at Jesus er Messias - den levende Guds sønn. Dette var en åpenbaring som han hadde fått fra Gud.
     
    Likevel ser vi at Peter hadde en feil oppfatning av hva dette innebar. Peters forståelse av Messias gjenspeilte det som de fleste jøder trodde på den tiden: Messias skulle komme av Davids slekt og han ville kaste ut romerne og innføre rettferd og fred.
     
    Jesus lærte disiplene og folkemengdene at Guds rike var et åndelig rike. De skulel ikke opprette det med makt, sverd og kniver. Dette riket skulle opprettes med kjærlighet, tilgivelse og rettferdighet. Det virker som om Peter bare delvis hadde grepet dette budskapet.
     
    Vi ser at Jesus på dette viktige punktet i sin tjeneste, bestemmer seg for å fortelle disiplene om sin kommende død - at Han skulle dra til Jerusalem der han skulle bli drept. Deretter skulle Han stå opp igjen etter tre dager.
     
    Peter ble opprørt over dette. Han klarte ikke tanken på at Jesus skulle dø - selv om dette skulle bli selve hovedhjørnesteinen i Guds frelsesplan. Men i Peters verdensbilde var det ikke plass til slikt. Han hadde jo forlatt hjemstedet og fiskeryrket for å følge Jesus. Han hadde viet sitt liv til Jesus og det var derfor ikke plass til Mesterens død i det scenariet som Peter hadde tegnet i sitt sinn.
     
    Jesus skulle jo opprette sitt rike her nede på jorden og Peter skulle spille en sentral rolle i dette fredsriket. Hvordan kunne en så vidunderlig plan ende i lederens død? Det virker som om Peter enten ikke hørte eller snarere ikke forsto Jesu løfte om at Han skulle stå opp på den tredje dagen.
     
     
     
    4. PETERS FALL
     
     
    La oss nå se på hva som skjedde på skjærtorsdag. Her blir Peters kall og utvelgelse satt på den største prøve.
     
    "Jeg overgir riket til dere, slik som min Far overga det til meg, for at dere skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner og dømme Israels tolv stammer. Simon, Simon! Se, Satan krevde å få dere i sin makt for å sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre. Men Peter sa til ham: Herre, med deg er jeg rede til å gå både i fengsel og i død! Da sa han: Jeg sier deg, Peter: Hanen skal ikke gale i dag, før du tre ganger har nektet at du kjenner meg." (Lukas 22:29-34)
     
    Peter elsket Jesus og ville ha del i alt Jesus hadde. Men Peter hadde glemt en viktig sannhet. Han var ikke klar over at vi i vår egen kraft er helt udugelige i den åndelige kampen. Ingen kan seire over fristelser og synd eller slå tilbake djevelens listige angrep i sin egen kraft og styrke.
     
    "...For ikke ved egen kraft er mannen sterk." (1 Samuel 2:9)
     
    Legg merke til hvordan Peter uttrykker seg. Han bryter ut med stor selvsikkerhet: "Herre, med deg er jeg rede til å gå både i fengsel og død!"
     
    Peter stolte på seg selv. Han skulle i hvert fall klare det, om ingen annen kunne. Han mente at han var sterk nok, var trofast nok og hadde kjærlighet nok til å klare det. Han skulle i hvert fall stå sammen med Jesus, uansett hva som måtte komme. 
     
    Også de andre evangeliene forteller om denne kvelden før Jesus ble forrådt. Vi leser at Jesus advarte disiplene og sa at de alle skulle vende seg fra ham. Men Peter var som vanlig først ute med sin selvsikkerhet og insisterte på at han av alle skulle stå fast.
     
    "Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget. Og Jesus sa til dem: Dere skal alle ta anstøt, for det er skrevet: Jeg vil slå hyrden, og fårene skal spres. Men etter at jeg er blitt reist opp, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea. Men Peter sa til ham: Om så alle tar anstøt, vil ikke jeg gjøre det! Jesus sa da til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag, i denne natt, før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger. Men Peter tok enda sterkere i og sa: Om jeg så må dø med deg, skal jeg så visst ikke fornekte deg. Det samme sa de alle." (Markus 14:26-31)
     
    La oss så lese hva som skjer videre:
     
    "Da de nå hadde grepet ham, tok de ham med seg, og førte ham inn i yppersteprestens hus. Men Peter fulgte langt baketter. De hadde tent et bål midt på gårdsplassen og satt der sammen. Og Peter satte seg blant dem. En tjenestepike fikk se ham sitte mot lyset. Hun stirret på ham, og sa: Også denne var med ham! Men han nektet og sa: Jeg kjenner ham ikke, kvinne! En kort stund etter fikk en annen se ham og sa: Du er også en av dem. Men Peter sa: Menneske, jeg er ikke det! Omkring en time senere var det en annen som forsikret: Sannelig, også denne var med ham! Han er jo en galileer. Men Peter sa: Menneske, jeg skjønner ikke hva du snakker om! Og straks, mens han ennå talte, gol hanen. Og Herren vendte seg og så på Peter. Da mintes Peter Herrens ord, det han hadde sagt til ham: Før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.Og han gikk ut og gråt bittert." (Lukas 22:54-62)
     
    Vi ser her hva som skjedde der i Yppersteprestens forgård. Kampen ble for tøff for Peter.
     
    Men hvorfor skjedde dette? Elsket ikke Peter Jesus? Hadde han ikke gitt sitt liv i Mesterens hånd?
     
    Joda, det hadde Peter gjort. Og det er ingen tvil om at han elsket Jesus. Noen tror at dette hendte fordi Jesus profeterte det, og at det måtte skje. Men det stemmer ikke. Denne situasjonen kunne vært unngått, men Jesus så det skje på forhånd. Dette betyr ikke at Jesus bestemte at dette måtte skje. Derimot så Jesus hvilket angrep sjelefienden ville sette inn mot Peter. Hovmod og det å stole på seg selv, står for fall. Det var ingen ting i veien med Peters kjærlighet. Heller ikke hans iver og spontanitet. Problemet var at han stolte for mye på seg selv og sin egen styrke.
     
    Peter forsto ikke hvor farlig dette er. Selvsikkerheten førte ham vill. Han trodde seg istand til å stå imot enhver prøvelse. Men noen få timer senere kom prøven. Da fornektet han sin Herre med eder og forbannelser.
     
    Og nå hang hele hans kall og framtid i en tynn tråd!
     
    Hanen gol! Dette minte straks Peter om Jesu ord. Det han nettopp hadde gjort overrasket ham selv. Ja, det gav ham et sjokk. Han snudde seg og så på Mesteren, og i samme øyeblikk møtte han Jesu blikk. I dette blikket var det en blanding av medynk og kjærlighet. I lyset av dette blikket så han seg selv, hvor svak han var. Dermed gikk han ut og gråt bittert.
     
    Peter var kommet til et vendepunkt. Bittert angret han sin synd. Derfor fant han også nåde, som vi skal se videre.
     
     
     
    5. GUD ANGRER IKKE SINE NÅDEGAVER OG KALL
     
     
     Vi trenger å forstå at når Gud kaller et menneske, så er det ikke bare for en kort periode, for så å bli glemt eller forkastet. Guds kall er evig. Det kan ikke trekkes tilbake!
     
    "For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall." (Romerne 11:29)
     
    Derfor ser vi at Jesus etter sin oppstandelse, vender tilbake for å kalle Peter på samme måte som første gang.
     
    "Simon Peter, Tomas, som ble kalt tvilling, Natanael fra Kana i Galilea, og Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen. Simon Peter sa til de andre: Jeg går av sted for å fiske! De sier til ham: Vi går også med deg! De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting. Da det alt led mot morgen, sto Jesus på stranden. Men disiplene visste ikke at det var Jesus. Jesus sier da til dem: Barn, dere har vel ikke noe å spise til brødet? De svarte ham: Nei. Han sa til dem: Kast garnet på høyre side av båten, så får dere fisk! De kastet det da ut, og nå maktet de ikke å trekke det opp, så mye fisk var det. Den disippelen som Jesus elsket, sier da til Peter: Det er Herren! Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg - for han var naken - og kastet seg i sjøen. Men de andre disiplene kom etter i båten. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen, og de slepte garnet med fiskene etter seg. Da de var steget på land, så de en kullild der, som det lå fisk på, og brød. Jesus sier til dem: Kom hit med noe av fisken dere nå fikk! 11Simon Peter gikk da om bord og dro garnet på land. Det var fullt av stor fisk, et hundre og femtitre stykker. Men enda det var så mange, hadde ikke garnet revnet. Jesus sier til dem: Kom og få dere morgenmat! Men ingen av disiplene våget å spørre ham: Hvem er du? For de visste at det var Herren. Jesus kommer og tar brødet og gir dem, og likeså fisken. Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var reist opp fra de døde." (Johannes 21:2-14)
     
    Her møter vi akkurat samme situasjon som første gang Peter ble kalt av Jesus:
    - De hadde ikke fått noe fisk
    - De ble oppmuntret til å kaste ut garnene på nytt
    - De fikk en stor mengde fisk
     
    Men så skjer det noe mer. Noe som har et dypt åndelig innhold:
     
    "Da de hadde holdt måltid, sier Jesus til Simon Peter: Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg mer enn disse? Peter sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine lam! Igjen sier han til ham, annen gang: Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg? Han sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Han sier til ham: Vokt mine får! Han sier tredje gang til ham: Simon, Johannes’ sønn, har du meg kjær? Peter ble bedrøvet over at han den tredje gangen sa til ham: Har du meg kjær? Og han sier til ham: Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine får! Sannelig, sannelig sier jeg deg: Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du blir gammel, skal du rekke ut dine hender, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil. Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Og da han hadde sagt dette, sier han til ham: Følg meg!" (Johannes 21:15-19)
     
    Peter hadde jo fornektet Jesus, og det hele tre ganger. Men Jesus kjente Peters hjerte, og visste hvilken kjærlighet som bodde der inne. Tre ganger hadde Peter fornektet Jesus, og han får også en trippel gjenopprettelse.
     
    For hvert et fall finnes det en gjenopprettelse!
    La oss se litt på de uttrykk som Jesus bruker i disse tre gjenopprettelsene:
    •  "Fø mine lam": I og med at Jesus bruker uttrykket lam, betyr det at Peter fikk en hyrdetjeneste for de åndelige barna. Han skulle lede de til "grønne beitemarker", dvs gi dem god åndelig mat så de kunne vokse.
    • "Vokt mine får": Enkelte oversettelser bruker uttrykket "vær hyrde for mine får". Peter blir her bedt om å være en hyrde for flokken. En som vokter og leder. En som går foran flokken for å vise fårene veien.
    • "Fø mine får": Led også de voksne, de modene som har kommet lengre på veien. Gi dem god åndelig mat og korriger dem når det trengs. 
    Peter ble gjenopprettet og kalt til en ledertjeneste. Jesus innsatte ham som leder for menigheten. Han var nå forberedt, etter å ha blitt ydmyket, avplukket sin stolthet og deretter gjenopprettet.
     
    Av dette ser vi at kallet kan ikke trekkes tilbake. Det kan ikke annuleres! Vi er kalt av Gud og Gud vil at Hans plan og vilje med oss skal bli fullført.
     
     
     
    6. DEN HELLIGE ÅND FORANDRER ALT
     
     
    Peter var et impulsivt følelsesmenneske. Han var en som hadde hjertet på rett sted, selv om han gjorde mange feil underveis. Å studere Peters liv og tjeneste hjelper oss mye til å forstå følelsenes plass i kristenlivet. Følelser er bra, men de kan ofte svinge opp og ned. Derfor trenger vi noe mer håndfast.
     
    Alle våre 5 sanser er til god hjelp rent fysisk sett, men om man går seg bort i skogen er de likevel ikke til så mye hjelp. Man kan se, høre, lukte - og likevel vet man ikke hvor man er. Man trenger kart og kompass, noe mer enn man av naturen er utrustet med.
     
    Slik er det også med vårt åndelige liv. Våre følelser (og også de andre sansene) er ikke en fullgod navigator i den kristnes vandring. Følelsene er selvsagt en viktig del av livet, men ikke den viktigste. Hvis vi ikke passer på, kan de tilmed være farlige og lede oss på ville veier.
     
    Vi trenger derfor kart og kompass for våre liv - også i åndelig forstand.
     
    Hva er så kartet? Jo, det er selvsagt Guds Ord!
     
    "Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti." (Salme 119:105)
     
    Men vi trenger også kompasset. Og hva er så dette? Jo, vårt kompass er Den Hellige Ånd!
     
    Gud har gitt oss mer enn kart og kompass. Han har gitt oss en navigator (GPS) for hele vårt kristne vandring. Den Hellige Ånd er en navigator for vårt liv og vår tjeneste.
     
    Se bare på Peter. Etter at han ble fylt med Den Hellige Ånd på Pinsedag, ble han en helt annen person. Fra å være litt vinglete og ustabil, ble han selve symbolet på fasthet og trygghet. Han ble det navnet som Jesus hadde gitt ham.
     
    La oss se litt på dette. Vi ser først at rett etter at Ånden ble utgytt, så tar Peter ordet og kanaliserer pinsekraften i en tale som resulterer i at 3000 mennesker blir frelst og lagt til den første menigheten i Jerusalem!
     
    Vi finner et langt avsnitt i Apostlenes gjerninger 2 som viser oss hvor stor frimodighet Peter hadde. Han sto fram og talte med fasthet. La oss se på hans tale:
     
     
    "Da sto Peter fram sammen med de elleve. Han hevet røsten og talte til dem: Jødiske menn, og alle dere som bor i Jerusalem! La dette være kjent for dere, og lån øre til mine ord! 
    For disse er ikke drukne, slik som dere mener. Det er jo bare den tredje time på dagen! Men dette er det som er sagt ved profeten Joel: Det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal tale profetiske ord. Deres unge menn skal se syner, og de gamle blant dere skal ha drømmer. Selv over mine treller og trellkvinner vil jeg i de dager utgyte av min Ånd, og de skal tale profetiske ord. Jeg skal gjøre under oppe på himmelen og tegn nede på jorden, blod og ild og røkskyer. Solen skal bli forvandlet til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og herlige. Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. 
     
    Israelittiske menn, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann utpekt for dere av Gud ved kraftige gjerninger, under og tegn som Gud gjorde ved ham midt iblant dere, som dere selv vet.Han ble forrådt etter Guds fastsatte råd og forutviten, og dere slo ham i hjel idet dere naglet ham til korset ved lovløse menns hender. Ham reiste Gud opp, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast. For David sier om ham: Jeg hadde alltid Herren for mine øyne, for han er ved min høyre hånd så jeg ikke skal rokkes. Derfor gledet mitt hjerte seg, og min tunge jublet. Ja, selv mitt kjød skal legge seg til hvile med håp. For du vil ikke forlate min sjel i dødsriket. Heller ikke vil du overgi din Hellige til å se tilintetgjørelse. Du kunngjorde meg livets veier, du vil fylle meg med glede for ditt åsyn. Brødre, la meg tale med frimodighet til dere om patriarken David. Han både døde og ble begravet, og graven hans er her hos oss den dag i dag. Men fordi han var en profet og visste at Gud med ed hadde lovt å sette en av hans etterkommere på hans trone, så var det Messias’ oppstandelse han forutså og talte om, da han sa at hans sjel ikke ble forlatt i dødsriket, og at hans kjød heller ikke så tilintetgjørelse. Denne Jesus reiste Gud opp, og vi er alle vitner om det. Etter at han nå er opphøyet ved Guds høyre hånd, og av Faderen har fått Den Hellige Ånd, som var lovt, har han utøst dette, som dere nå både ser og hører. For David for ikke opp til himmelen, men han sier: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! Så skal da hele Israels folk vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet. 
     
    Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre? Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave. For løftet tilhører dere og deres barn, og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til seg. Også med mange andre ord vitnet han, og han formante dem og sa: La dere frelse fra denne vrange slekt! De som nå tok imot hans ord, ble døpt. Og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler." (Ap. gjerninger 2:14-41)
     
    Hvordan kunne Peter tale med en slik fasthet og frimodighet. Hva hadde skjedd? Er dette den samme mannen som sverget på at han ikke kjente Jesus? Er dette den samme mannen som satt for stengte dører sammen med de andre disiplene og sørget over Jesu død? Er dette den samme mannen som i det ene øyeblikket kastet seg over båtripa og gikk mot Jesus på vannet, for så i neste øyeblikk synke fordi han så på stormen og bølgene? 

    Ja, det er samme mannen! Men nå er han ikledd kraft i fra det høye!
     
    "Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende." (Ap. gjerninger 1:8)
     
     
     
     
     
     

  • Barnabas

     
    INNLEDNING:
     

    "Ryktet om dette kom menigheten i Jerusalem for øre, og de sendte Barnabas til Antiokia.Da han kom dit og så Guds nåde, gledet han seg. Og han formante alle til at de helhjertet skulle holde fast ved Herren.For han var en god mann og full av Den Hellige Ånd og tro. Og en stor skare ble vunnet for Herren.Han dro så til Tarsus for å oppsøke Saulus.Og da han hadde funnet ham, førte han ham til Antiokia. Et helt år var de sammen i menigheten der og lærte en stor skare. Det var i Antiokia disiplene først ble kalt kristne." (Ap gjerninger 11:22-26)
     
    Barnabas får et veldig godt vitnesbyrd i Bibelen. Vi leser at han var en god mann og full av Den Hellige Ånd og tro. Derfor frydet han seg over det Gud gjorde i Antiokia.
     
    Dette er litt av en overskrift å få over sitt liv: At man er et godt menneske og at man er full av Den Hellige Ånd og tro. Leser vi nærmere om Barnabas, vil vi oppdage at han var en spesiell mann, med en tjeneste som er svært viktig. Ikke minst var hans tjeneste til stor hjelp for Paulus ved flere anledninger, noe vi skal komme tilbake til.
     
    Vi skal derfor gå inn i det som Bibelen forteller oss om denne mannen, så vi kan ta eksempel og lærdom av det. Guds menighet i dag trenger kanskje mer enn noen gang før, menn som har tjeneste slik som Barnabas hadde.
     
     
     
    1. EN TJENESTE SOM SER POTENSIAL OG KALL I ANDRE
     
     
     
     
    La oss starte med å se nærmere på det første møtet mellom Barnabas og Paulus.
     
    "Da mange dager var gått, la jødene planer om å drepe ham.Men Saulus fikk kjennskap til planen deres. De holdt også vakt ved byportene dag og natt, for å få slått ham i hjel.Men disiplene tok ham om natten og fikk ham ut gjennom muren ved å fire ham ned i en kurv.Da han kom til Jerusalem, prøvde han å slutte seg til disiplene. Men alle var redd ham, for de trodde ikke at han var en disippel.Men Barnabas tok seg av ham og førte ham til apostlene. Han fortalte dem hvordan Saulus på veien hadde sett Herren, og at Herren hadde talt til ham, og hvor frimodig han i Damaskus hadde talt i Jesu navn.Etter dette gikk han inn og ut hos dem i Jerusalem, og han forkynte frimodig i Herrens navn." (Ap gjerninger 9:23-28)
     
    Her leser vi om første gang Paulus kommer til Jerusalem. Vi leser at han prøvde å slutte seg til disiplene, men alle var redde for ham og trodde ikke at han var en disippel. "Men Barnabas tok seg av ham og førte ham til apostlene..." 
     
    Barnabas hadde en oppsøkende og oppfostrende tjeneste. Først oppsøkte han Paulus, og etterpå tok han seg av ham. Han ble nærmest som en vokter, beskytter og far for Paulus i denne perioden. Denne siden var svært framtredende i Barnabas' tjeneste og gjorde ham spesiell. Han så potensialet og kallet som Gud hadde lagt ned i andre. Dette grep han tak i og arbeidet iherdig med å framelske dette, lik en trener gjør med sin elev.
     
    Både da Paulus kommer til Jerusalem, som vi lest her i kapittel 9, og senere da han ble hentet i Tarsus (i kapittel 11, som vi åpnet med) er det Barnabas som er instrumentet til å bringe Paulus inn på banen.
     
    "Og da han hadde funnet ham, førte han ham til Antiokia. Et helt år var de sammen i menigheten der og lærte en stor skare..."(Ap gjerninger 11:26)                                          
     
    Dette er en veldig viktig tjeneste i Guds menighet. Mennesker som har øyne for å oppdage kallet hos andre og som kan bringe dem inn i Guds plan og hensikt med sine liv. Slike menn og kvinner er uunnværlige i et menighetsarbeid.
     
    Det var da Paulus kom til Antiokia at hans tjeneste fikk det rette miljøet og vekstvilkår, slik at han kunne utvikle seg til det Gud hadde tenkt. Menigheten i Antiokia ble en treningsbase og utskytningsrampe for den tjeneste som Paulus senere skulle inn i. Her ser vi også at Guds arbeidsmønster og arbeidsmodell er å fostre tjenester ut fra og gjennom den lokale menigheten.
     
    Vi leser senere at tiden var kommet for Paulus, til å gå inn i den tjeneste som Gud opprinnelig hadde kalt ham til. Etter denne viktige opplæringsfasen i Antiokia, var forberedelsestiden forbi, og han var klar. Og det var kanskje ikke så underlig at det var nettopp Barnabas som fikk være med ham i denne apostoliske tjenesten.
     
    "I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere: Barnabas og Simeon, som kaltes Niger, og Lukius fra Kyréne og Manaen, fosterbror til fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus.Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som jeg har kalt dem til!Da lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem." (Ap gjerninger 13:1-3)
     
     
     
    2. JOHANNES MARKUS
     
     
    I kapittel 13 og 14 i Apostlenes gjerninger kan vi lese om de reiser som Paulus og Barnabas gjorde. Det var kraftfulle reiser, hvor mange mennesker ble frelst og kom til tro. Og Gud virket med, ved å gjøre mange mektige tegn og mirakler. Paulus og Barnabas var virkelig et kraftteam i Herrens tjeneste.
     
    Men så skjer det noe, som vi leser om i Apostlenes gjerninger kapittel 15:
     
    "Da det var gått en tid, sa Paulus til Barnabas: La oss dra tilbake og besøke brødrene i alle byene der vi forkynte Herrens ord, og se hvordan de har det!Barnabas ville da også ha med Johannes med tilnavnet Markus.Men Paulus mente at de ikke skulle ta med ham som hadde forlatt dem i Pamfylia og ikke gått med dem i arbeidet.Det ble da så bitter uenighet at de skiltes fra hverandre. Barnabas tok med seg Markus og seilte av sted til Kypros.Men Paulus valgte Silas til å følge seg. Så dro han ut, etter at brødrene hadde overgitt ham til Herrens nåde.Og han dro gjennom Syria og Kilikia og styrket menighetene." (Ap gjerninger 15:36-41)
     
    Paulus og Barnabas var utsendt av menigheten i Antiokia, som apostler. De var et herlig, gudegitt team. Men etter hvert ble det klart at Paulus var lederen av teamet, da han hadde et sterkere kall over sitt liv enn det Barnabas hadde. 
     
    Paulus ville se at alt sto bra til i de byer og menigheter hvor de hadde vært, og sier: "La oss dra tilbake og besøke brødrene i byene der vi forkynte Herrens Ord." Dette var selvsagt Barnabas enig i, men diskusjonen oppsto når det gjalt spørsmålet om å ta med seg Johannes Markus. 
     
    Disse menn hadde kjent hverandre i mange år nå, og de hadde tjent Gud sammen. Apostelmøtet i Jerusalem, som vi kan lese om tidligere i kapittel 15, hadde nå banet vei for ytterligere evangeliske framstøt i den hedenske verden. Dermed virker det svært underlig at de ble så uenige her, at de skilte lag.
     
    Paulus var veldig fast og bestemt, og sto på sitt: Det var ikke tale om å ta med Johannes Markus. Han hadde vist sin svakhet en gang før, da han forlot dem i Pamfylia, så det var ikke aktuelt å gi ham en ny sjanse her. Grunnen til at Paulus var så bestemt var nok det at han så behovet for å bygge på sterke og lojale medarbeidere.
     
    Barnabas tenkte annerledes. Han hadde denne sterke siden av å dra med andre i arbeidet, for så å utvikle deres tjeneste. Han lot derfor omsorgen for Johannes Markus komme først. Kolosserne 4:10 (et vers som vi skal komme tilbake til) forteller oss at Johannes Markus var fetter av Barnabas. Dette var nok helt sikkert en god grunn til at Barnabas hadde ekstra tro på ham og ville ha ham med.
     
    Vi ser at Barnabas forsvinner ut av Apostlenes gjerninger etter denne hendelsen. Selvsagt var han fortsatt i tjeneste og sto på i utbredelsen og forkynnelsen av evangeliet, men vi leser altså ikke noe mer om ham. Paulus nevner ham i 1 Korinter 9:6 og i Kolosserne 4:10, men kun i en bisetning. Paulus leser vi derimot bare mer og mer om, og han plukket ut nye medarbeidere, som f.eks Silas, Apollos og Timoteus.
     
    Men hvem hadde egentlig rett i denne situasjonen? Var det riktig å ta med Johannes Markus og la ham fostres til å bli det som Gud hadde for ham? Eller var det mer riktig å nekte ham å bli med, da han neppe var klar for å være med på et team som skulle bli utsatt for et så stort press som det Paulus forsto ventet dem?
     
    Det er kun en måte vi kan fine ut om dette, og det er å se om vi finner noe mer om denne Johannes Markus....

     
     
    3. GI ALDRI OPP KALLET!
     
     
     
    Som vi har vært inne på, leser vi ikke mer om Barnabas i Apostlenes gjerninger. Derimot leser vi flere steder om Johannes Markus. Vi kan starte med å lese et interessant vers i Kolosserbrevet:
     
    "Aristarkus, min medfange, hilser dere. Det samme gjør Markus, Barnabas' søskenbarn. Ham har dere fått beskjed om. Ta godt imot ham dersom han kommer til dere!" (Kolosserne 4:10)
     
    Her ser vi at Paulus bringer en hilsen fra Markus til menigheten i Kolossæ. Det betyr at Markus på dette tidspunktet var i tjeneste sammen med Paulus igjen! Han lot altså ikke Paulus sitt avslag hindre den plan som Gud hadde for hans liv! 
     
    Her har vi mye å lære! Gi aldri opp det Gud har talt til deg om! La ingenting stoppe deg fra å fullfør Guds plan!
     
    Ut fra dette skrioftstedet kan vi ane at Paulus hadde vært litt for stri i den situasjonen som oppsto i diskusjonen med Barnabas. Det kan også tyde på at argumentene til Barnabas ikke ville slippe taket i Paulus. I hvert fall leser vi her at Johannes Markus var sammen med Paulus i Rom.
     
    Vi har enda et skriftsted, som enda tydeligere viser oss at Johannes Markus virkelig var en trofast og lojal disippel og han var tilmed til stor hjelp for Paulus i tjenesten!
     
    "Bare Lukas er hos meg. Ta Markus med deg når du kommer; han er til stor hjelp for meg i tjenesten." (2 Timoteus 4:11)
     
    Her ser vi at Paulus ser ut til å sette stor pris på Johannes Markus. Han sier at han har vært til stor hjelp for ham i tjenesten. Dette må bety at Johannes Markus hadde vært mye sammen med Paulus, og at Paulus virkelig hadde tatt ham inn i varmen igjen.
     
    Dermed tyder det på at Barnabaslinjen seiret til slutt... Så er det interessant å merke seg at Johannes Markus var den som etter hvert skrev Markusevangeliet! Så vi har virkelig fått en flott arv fra denne trofaste disippelen. Han gav ikke opp da han ble forkastet av Paulus, men fortsatte å tjene Gud sammen med Barnabas. 

    Mye tyder på at Paulus la merke til at denne episoden ikke rokket ved Johannes Markus sitt tjenersinn, og at han derfor tok ham inn i varmen igjen etter hvert.
     
    Det er også interessant å se at både Lukas og Markus var sammen med Paulus i denne perioden, der de også begynte å forberede skrivingen av sine evangelier.
     
    Hva kan vi så lære av dette?
     
    Det er flere ting:
     
    1. Lær deg å se Guds kall i andre. Oppmuntre dem og hjelp dem å komme inn i det kall og den tjeneste Gud har for dem.
     
    2. Gi aldri opp det kall du vet ligger over ditt liv. La ingenting hindre deg i å fullføre ditt kall...


     

  • David

    "Og hvorfor taler jeg lenger? Tiden ville ikke strekke til om jeg skulle fortelle om Gideon, Barak, Samson, Jefta, DAVID og Samuel og profetene." (Hebreerne 11:32)
     
    Kong David var en bemerkelsesverdig mann. Han får også et mektig vitnesbyrd i Apostlenes gjerninger 13:36, hvor det står:
     
    "For David sovnet inn, etter at han i sin levetid hadde tjent Guds råd..."

    Andre oversettelser sier bl.a: "For David sovnet inn etter at han hadde tjent Guds plan for sin generasjon."

    Gud har en bestemt plan for hver generasjon. Han gjør noe nytt for hver ny generasjon som kommer. David tjente Guds plan for sin generasjon. Måten han gjorde det på, var å leve ut den salvelsen som Gud gav ham.

    Dette gjorde David til en seiervinnende kriger, som slo og drepte kjempen Goliat. Det førte ham også inn i den profetiske dimensjonen, der han var sammen med Samuel og hans profetdisipler. Her var David full av Den Hellige Ånd og spilte begeistret for Herrens åsyn.
     
    Men denne salvelsen førte ham enda lengre, så han ble konge, først i Juda og til slutt over hele Israel. Her regjerte David i 40 år.

    Dette var Guds plan for Davids liv. Guds har også en plan for ditt og mitt liv! Og det er så viktig at vi får tak i dette, og lever ut denne planen. Guds plan med våre liv har en del fellestrekk med David. Derfor er David nevnt som en av trosheltene som vi skal etterfølge.

    La oss ta med oss enda en vitnesbyrd som Gud gir David:
     
     "Etter at han hadde avsatt ham (Saul), reiste han opp David til konge for dem. Han ga ham dette vitnesbyrdet: Jeg fant David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte. Han skal gjøre all min vilje."(Ap gjerninger 13:22)

    David var en mann etter Guds hjerte! For et vitnesbyrd å få fra Gud selv! 
     
    Gud vil også salve deg med Den Hellige Ånd. Han vi logså føre oss inn i den profetiske dimensjonen. Gud utgyter sin Ånd over alt kjød, slik at vi får se syner, ha drømmer og profetere.
     
    "Det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal tale profetiske ord. Deres unge menn skal se syner, og de gamle blant dere skal ha drømmer.Selv over mine treller og trellkvinner vil jeg i de dager utgyte av min Ånd, og de skal tale profetiske ord." (Ap gjerninger 2:17-18)

    Men Gud vil ikke at vi skal stanse der. Han har ikke tenkt at vi skal stoppe opp ved nytelsen av å se salvelsen i funksjon. Gud vil ha oss videre. Enhver salvelse og utrustning fra Gud har en hensikt! 
     
    David gikk videre. Han var virkelig en mann etter Guds hjerte. Derfor ble han en kanal for Guds herredømme og Guds rike. Han forsto at det handlet om mer enn profetisk begeistring i Nevajot ved Rama. Det handlet om Guds kongedømme og herredømme. Det handlet om hele Israels framtid.

    Gud vil føre oss fram til den samme modenhet, der vi ikke bare fryder oss over salvelse, nådegaver og sterke møter. Gud vil gjøre oss til kanaler for Hans kraft og redskaper for Hans rike! 

  • Forberedelsestiden

     
    INNLEDNING
     
     
    "Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere framstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste. Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne." (Romerne 12:1-2)
     
    Gud formaner oss i sitt Ord til å bære oss selv fram som et levende og hellig offer til Hans behag. Gud vil ha hele vårt liv til disposisjon for Ham. Han vil oppdra oss, fostre oss, trene oss og skikkeliggjøre oss til tjeneste i Hans rike. 
     
    "Må han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme! Han er trofast som kaller dere, han skal og gjøre det."  (1 Tessaloniker 5:23-24)
     
    Gud vil hellige oss, fostre oss og utruste oss helt igjennom - til ånd, sjel og kropp. I denne prosessen er vi alle ulike"kar" som blir formet og dannet i Herrens hender.
     
    "I et stort hus er det ikke bare kar av gull og sølv, men også av tre og leire. Noen kar er til ærefullt bruk, andre til vanære. Den som nå har renset seg så han holder seg borte fra disse vanærens kar, blir selv et kar til ære, - helliget, nyttig for husbonden, satt i stand til all god gjerning." (2 Timoteus 2:20-21)
     
    Enhver etterfølger av Jesus må gå igjennom denne prosessen med sitt liv, før Gud sender ham eller henne ut i tjeneste. Din tjeneste i Guds rike, hvor stor salvelse du vil oppleve over ditt liv, hvor stor visdom Gud vil fylle deg med, hvilke nådegaver Han våger å betro deg - alt dette avhenger av forberedelsestiden!
     
    "Da sa Josva til folket: Hellige dere! For i morgen vil Herren gjøre underfulle ting blant dere." (Josva 3:5)
     
    En annen oversettelse lyder "Da sa Josva til folket: Innvi dere! For i morgen vil Herren gjøre underfulle ting blant dere." Å innvi seg og å hellige seg, er det samme som å forberede seg for Guds plan.
     
     
     
    1. HVORDAN GUD UTRUSTER OSS
     
     
    Gud har gitt oss noen helt enkle nøkler for å utruste oss og fostre oss inn i sin plan og den tjeneste Han har for hver og en av oss. Vi skal se på de 4 hovednøkler som Han har gitt oss...
     
     
    A: Sitt Ord
     
     "Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning." (2 Timoteus 3:16-17)
     
    Guds Ord lærer, fostrer, oppdrar, taler til rette, veileder og underviser oss. Våre sinn blir blir forvandlet ved at vi "spiser" Guds Ord. Ordet er ånd og liv!
     
    "Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv." (Johannes 6:63)
     
    Guds Ord åpenbarer sannheten for oss, og sannheten (som er Jesus) setter oss fri!
     
    "Jesus sa da til jøder som var kommet til tro på ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere." (Johannes 8:31-32)
     
    Guds Ord trener oss også opp til å skille mellom hva som er Guds tanker og hva som er våre egne tanker og planer. Guds Ord skiller mellom sjel og ånd.
     
    "For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd." (Hebreerne 4:12)
     
    La oss bruke et bilde for å illustrere vår vandring med Herren. La oss sammenligne den kristnes vandring med et orienteringsløp. Man løper fra post til post. Dette kan sammenlignes med at man går fra det ene viktige valget til det neste i livet. Hele livsløpet består jo av en rekke viktige valg, hvor noen er store og andre er små. Men alle valg får konsekvenser, og det er svært viktig at vi velger riktig, dvs tar riktige beslutninger (veivalg).
     
    For å komme oss videre fra en post til den neste, trenger vi å følge et orienteringskart. For oss som kristne er det Guds Ord som er vårt orienteringskart, som leder oss fra den ene posten til den neste.
     
     
    B: Sin Ånd
     
     
    En orienteringsløper kommer langt med orienteringskartet. Men han trenger noe mer for å være komplett utrustet til orienteringsløpet. Han må ha et kompass!
     
    I vår kristne vandring er det Guds Ånd som er vårt kompass! Når vi så legger kompasset (Ånden) sammen med kartet (Guds Ord) vil vi ikke gå feil, men kan orientere oss trygt og godt i terrenget. 
     
    "Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere." (Johannes 14:15-20)
     
    Jesus har sendt oss Den Hellige Ånd, som er vår hjelper, veileder, lærer og beskytter. Han kalles for Talsmannen, fordi Han er ment å være vår indre lærer, rådgiver, advokat og guide!
     
    "Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere." (Johannes 14:25-26)
     
    Den Hellige Ånd taler oppbyggelse, formaning og trøst til våre hjerter. Han korrigerer oss, former oss og utruster oss til tjeneste i Guds rike.
     
    "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Alt det som min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere." (Johannes 16:12-15)
     
     
    C: Menigheten
     
     
    "De som nå tok imot hans ord, ble døpt. Og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler. De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene." (Ap gjerninger 2:41-42)
     
    "Hver dag kom de trofast og med et sinn sammen i templet, og i hjemmene brøt de brødet, og holdt måltid med fryd og hjertets enfold. De lovet Gud og var velsett av hele folket. Og Herren la hver dag dem som lot seg frelse, til menigheten." (Ap gjerninger 2:46-47)
     
    Guds menighet er bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll, og Jesus selv er selve hjørnestenen (grunnstenen). 

    "Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk (menighet), bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnestenen er Kristus Jesus selv." (Efeserne 2:19-20)

    Hjørnestenen til menighetens byggverk er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll. Dette betyr at Guds Ord er grunnvollen. Når Paulus nevner apostlene og profetene, så føyer han sammen hele Guds Ord. Apostlene står for apostlenes lære - altså Det Nye Testamente. Profetene står for Det Gamle Testamentes profeter, fra Moses, via Samuel, Elias, Elisja, Jesaja, Jeremia, Daniel, Esekiel, Hosea osv - helt til døperen Johannes!

    Guds Menighet fikk sin fødsel på Pinsedag, da Den Hellige Ånd ble utgytt over alt kjød. Resultatet var at 3000 mennesker kom til tro og lot seg døpe til Kristus allerede den første dagen. Dette leser vi om i Apostlenes gjerninger kapittel 2. Fra da av var det igang, og Guds Menighet vokste raskt!

    Når vi snakker om Guds Menighet, er det viktig å skille mellom den lokale og den globale menighet. Den lokale menighet er et lokalt fellesskap av kristne som kommer sammen for å ha samfunn med Gud og hverandre. Man samles om Guds Ord, bønn, sang og lovprisning, dåp og nattverd. Den lokale menighet er et ansvars- og omsorgsfellesskap, hvor den enkelte troende utrustes og dyktiggjøres til aktiv tjeneste i Guds rike.
     
    Det er den lokale pastor som er hyrde og leder for den lokale menighet. Gud ønsker at enhver troende er tilsluttet et slikt menighetsfellesskap, hvor man har samfunn med Gud og andre troende. Gud vil at vi skal bli betjent av en lokal pastors bibelundervisning og hyrdehjerte. I tillegg til pastoren kommer det også andre tjenestegaver, som Gud har plassert i menigheten - til oppbyggelse av hele menighetsfellesskapet.
     
    "Men i fall jeg dryger, vil jeg at du skal vite hvordan en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll." (1 Timoteus 3:15)
     
    Guds menighet har to hovedfunksjoner:
    1) Den er en redningsbase for verdens bortkomne og fortapte sønner og døtre.
    2) Den er en utrustningsbase og disippeltreningsskole for de troende. 
     
    I Guds menighet blir mennesker frelst, døpt, åndsdøpt, velsignet og helbredet. Men vi blir også undervist i Ordet og de åndelige sannheter. Vi finner vårt kall og vår tjeneste i Guds rike ut fra vår funksjon i Menigheten, som er Kristi Legeme.
     
    Guds menighet kalles også for Kristi Legeme. Vi er Jesu kropp her nede på jorden!
     

    "Alt la han (Gud) under hans (Jesu) føtter, og gav ham (Jesus) som hode over alle ting til menigheten, som er hans (Jesu) legeme, fylt av ham som fyller alt i alle." (Efeserne 1:22-23)

    Her er Kristus menighetens hode, mens vi er ulike lemmer på Hans legeme/kropp. 

    Her leste vi at Faderen gav Jesus som hode over alle ting til Menigheten Teksten viser at dette "Jesus som hode" ikke var mulig før etter at Jesus var reist opp fra de døde, og satt ved Faderens høyre hånd. Menigheten kunne derfor ikke eksistere før der var et hode, for Gud lager ikke hodeløse ting. Menigheten er derfor legemet som Kristus er hodet for.

    "For mannen er kvinnens hode, likesom også Kristus er menighetens hode - han som er sitt legemes frelser." (Efeserne 5:23)

    "For på ett legeme har vi mange lemmer, men ikke alle lemmer har samme gjerning. Slik er vi også ett legeme i Kristus, enda vi er mange. Men hver for oss er vi hverandres lemmer." (Romerne 12:4-5)

    "Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke. For kroppen består ikke av én kroppsdel, men av mange. Om nå foten sier: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av den. Om øret sier: «Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen», så er det like fullt en del av den. Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen? Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det. Hvis det hele var én kroppsdel, hvor ble det da av kroppen? Men nå er det mange kroppsdeler, men bare én kropp. Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere».Tvert imot! De delene av kroppen som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige. De kroppsdelene som vi synes er mindre ære verdt, dem gir vi desto større ære. Og de delene vi føler skam ved, kler vi desto mer sømmelig; de andre trenger det ikke. Men nå har Gud satt sammen kroppen slik at det som mangler ære, får mye ære, for at det ikke skal bli splittelse i kroppen, men alle lemmene ha samme omsorg for hverandre. For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg. Dere er Kristi kropp, og hver av dere et lem på ham." (1 Korinter 12:12-27)

    Vi er alle lemmer på det samme legemet. Derfor vil det være slik at når ett lem lider, vil hele legemet lide. Hvis legemet skal fungere, må det være samspill mellom lemmene, og forbindelsen med hodet må være i orden.

    Det er vi som utgjør Jesu munn, Hans hender, Hans føtter osv her nede! Det betyr at Jesus virker gjennom oss for å utbre sitt rike.

    "og la oss ikke holde oss borte når menigheten kommer sammen, slik noen har for vane, men la oss formane hverandre, og det  så meget mer som dere ser at dagen nærmer seg." (Hebreerne 10:25)
     
     
    D: Tjenestegavene
     
     
    "Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi legeme bygges opp, inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde. Så skal vi ikke lenger være umyndige småbarn, ikke la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep. Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ut fra ham blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så legemet vokser og bygges opp i kjærlighet." (Efeserne 4:11-16)
     
    Tjenestegavene har en meget viktig funksjon i menigheten. Det er disse gavene Gud bruker til å utruste oss i Menigheten. Disse tjenestegavene er gitt til Menigheten, for å forkynne og undervise de troende.
     
    Resultatet av å la seg fostre av de gaver Gud har gitt sin Menighet, er at Gud en dag kan ta deg fram og sende deg ut i tjeneste for Ham.
     
    "I menigheten i Antiokia var det noen profeter og lærere: Barnabas og Simeon med tilnavnet Niger, Lukius fra Kyréne, Manaen, pleiebror til landsfyrsten Herodes, og dessuten Saulus. En gang mens de feiret gudstjeneste for Herren og fastet, sa Den Hellige Ånd: «Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgaven jeg har kalt dem til.» Etter faste og bønn la de hendene på dem og lot dem reise. Disse to, som altså var blitt sendt ut av Den Hellige Ånd, dro til Selevkia og seilte derfra til Kypros." (Ap gjerninger 13:1-4)
     
     
     
    2. JOSVAS FORBEREDELSESTID
     
     
    "Da Moses, Herrens tjener, var død, sa Herren til hans tjener Josva, Nuns sønn: «Min tjener Moses er død. Gjør deg nå klar til å gå over Jordan, du og hele dette folket, inn i det landet som jeg vil gi Israels barn. Hvert sted dere setter foten på, gir jeg dere, slik som jeg lovet Moses. Området deres skal strekke seg fra ørkenen og Libanon til den store elven Eufrat, hele hetittlandet, og helt ut til Storhavet, der solen går ned. Så lenge du lever, skal ingen kunne stå seg mot deg. Jeg vil være med deg slik jeg var med Moses. Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke. Vær frimodig og sterk! For du skal gjøre dette folket til eiere av landet som jeg med ed lovet deres fedre å gi dem. Vær bare riktig frimodig og sterk, så du trofast følger hele den loven som Moses, min tjener, påla deg å holde. Vik ikke av fra den, verken til høyre eller venstre, så skal du lykkes overalt hvor du går. Denne loven skal du alltid ha på dine lepper. Du skal grunne på den dag og natt, så du trofast følger alt det som er skrevet i den. Da skal du ha fremgang der du ferdes, og alt skal lykkes for deg. Jeg har jo sagt deg: Vær frimodig og sterk! Frykt ikke, og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går.» Josva ga da folkets tilsynsmenn denne befalingen: «Gå gjennom leiren og si til folket: Gjør i stand forsyninger til reisen! For om tre dager skal dere gå over Jordan og innta det landet Herren deres Gud gir dere i eie.» (Josva 1:1-11)
     
    Josva var utvalgt for en helt spesiell tid. Han skulle føre Guds folk inn i Løfteslandet. Når vi møter ham her i Josvas bok, trer han fram som en sterk og djerv leder, full av tro, visdom, autoritet og styrke.
     
    Men hvordan hadde Josva blitt en slik mann, som ble brukt så mektig av Gud?
     
    Om vi går tilbake til Mosebøkene, ser vi at Josva allerede som ungdom var en som skilte seg ut fra de andre.
     
    "Men Moses tok et telt og slo det opp utenfor leiren, et godt stykke fra. Han kalte det sammenkomstens telt. Og enhver som søkte Herren, gikk ut til sammenkomstens telt utenfor leiren. Hver gang Moses gikk ut til teltet, reiste hele folket seg. De stod hver i døren til sitt telt og så etter Moses, til han var kommet inn i teltet. Og når Moses var kommet inn i teltet, da senket skystøtten seg og sto i døren til teltet, og han talte med Moses. Og hele folket så skystøtten stå i døren til teltet, og hele folket reiste seg og bøyde seg hver i døren til sitt telt. Og Herren talte til Moses ansikt til ansikt, som når en mann taler med sin neste. Så vendte han tilbake til leiren, men hans tjener Josva, Nuns sønn, en ung mann, var alltid i teltet." (2 Mosebok 33:7-11)
     
    Josva hadde en dyp lengsel etter Gud. Han ville ha det som Moses hadde. Derfor søkte han alltid Guds nærhet. Han holdt seg stadig i nærheten av Moses, for å lytte og lære, fordi han visste at Moses levde med Gud. Josva ville lytte og lære, istedet for å slutte seg til folket som diskuterte, klagde og var misfornøyde.
     
    Josva visste at et ansvarsfult kall krever en ordentlig forberedelse!
     
    Josva så hvordan Moses daglig gikk inn i sammenkomstens telt og innvidde seg til Gud. Dette var svært spennende for den unge Josva, og han ville ha tak i dette fantastiske gudsnærværet som Moses opplevde. Derfor var Josvas forberedelsestid der i teltet, sammen med Moses.
     
    Josva var på rett sted, til rett tid. Og han hadde en rett hjerte for Gud!
     
    Også du har en forberedelsestid, før Gud fører deg inn i den oppgave Han har kalt deg til. Derfor er det svært viktig at du ikke kaster bort tiden på tomme saker! 
     
    Josva var bare 17 år da Israel gikk ut av Egypt. Og allerede som 18-åring hadde han fått et så viktig oppdrag som å lede Israels hær i strid mot Amalek.
     
    "Så kom Amalek og stred med Israel i Refidim. Da sa Moses til Josva: Velg oss ut mannskap, dra så av sted og strid mot Amalek! I morgen vil jeg stå øverst på haugen med Guds stav i hånden. Og Josva gjorde som Moses hadde sagt ham. Han stred mot Amalek. Og Moses, Aron og Hur steg opp øverst på haugen. Da gikk det slik at så lenge Moses holdt sin hånd løftet, hadde Israel overtaket, men når han lot hånden synke, da fikk Amalek overtaket. Men da Mose hender ble tunge, tok de en stein og la under ham, og han satte seg på den. Og Aron og Hur støttet hans hender, en på hver side. Så holdt hans hender seg støe helt til solen gikk ned. Og Josva slo Amalek og hans folk med sverdets egg." (2 Mosebok 17:8-13)
     
    I Guds nærhet ble Josva formet og dannet etter Guds vilje, og Moses ble hans store læremester. Her ble Josva fostret opp og utrustet til den tjeneste han senere skulle få.
     
    Josva visste hvor viktig forberedelsestiden var. Derfor kunne Gud ta ham ut til den oppgave han var kalt til - når tiden var inne.
     
    "Da talte Moses til Herren og sa: Måtte Herren, han som er Gud over ånden i alt kjød, sette en mann over menigheten, en som kan gå ut og inn foran dem, og som kan føre dem ut og føre dem inn, så Herrens menighet ikke skal være som får uten hyrde! Og Herren sa til Moses: Ta Josva, Nuns sønn. Han er en mann som det er ånd i. Legg din hånd på ham, og still ham fram for Eleasar, presten, og for hele menigheten, og innsett ham i hans tjeneste for deres øyne. Legg noe av din verdighet på ham, så hele Israels barns menighet må lyde ham!" (4 Mosebok 27:15-20)
     
     
     
    3. DAVIDS FORBEREDELSESTID
     
     
    Når vi møter David i rollen som Israels konge, får vi stor respekt for ham.
     
    "Alle Israels stammer kom til David i Hebron og sa: «Se, vi er av samme bein og kjøtt som du. Allerede for lenge siden, da Saul var konge over oss, var det du som førte Israel både ut og hjem igjen. Herren har sagt til deg: Du skal være hyrde for mitt folk Israel, du skal være fyrste over Israel.» Så kom alle Israels eldste til kongen i Hebron. Kong David sluttet en pakt med dem i Hebron for Herrens ansikt. Og de salvet David til konge over Israel. David var tretti år gammel da han ble konge, og han regjerte i førti år. Hebron regjerte han over Juda i sju år og seks måneder, og i Jerusalem regjerte han over hele Israel og Juda i trettitre år." (2 Samuel 5:1-5)
     
    Vi vet at David var full av åndelig visdom og forstand. Vi leser Davids salmer og blir helt betatt av dem. Vi forstår at David hadde et helt spesielt forhold til Gud. Vi leser også hvordan David seirer i strid mot den ene fienden etter den andre og vi forstår at han var en mektig og salvet konge.
     
    "David ble større og større, og Herren, hærskarenes Gud, var med ham." (2 Samuel 5:10)
     
    Men hvordan ble David en slik mektig konge? Hvordan fikk han slik visdom, forstand, makt og styrke? Hvordan var Davids forberedelsestid?
     
    Vi kan starte med å se på David den gang han ble salvet av profeten Samuel.
     
    "Herren sa til Samuel: «Hvor lenge vil du sørge over Saul? Jeg har forkastet ham som konge over Israel. Fyll hornet ditt med olje og gå! Jeg sender deg til Isai i Betlehem, for jeg har sett meg ut en av hans sønner til konge.» Samuel svarte: «Hvordan kan jeg gå dit? Får Saul høre det, dreper han meg.» Da sa Herren: «Ta med deg en kvige og si at du kommer for å ofre til Herren. Be så Isai komme til ofringen! Jeg skal fortelle deg hva du siden skal gjøre. Ham jeg viser deg, skal du salve for meg.» Samuel gjorde som Herren hadde sagt. Da han kom til Betlehem, gikk byens eldste skjelvende imot ham og spurte: «Kommer du i fredelig ærend?» Han svarte: «Ja, jeg har kommet for å ofre til Herren. Gjør dere rene og hellige og kom med meg til ofringen.» Så helliget han Isai og sønnene hans og innbød dem til ofringen. Da de så kom og han fikk se Eliab, sa han til seg selv: «Her foran Herren står nå hans salvede.» Men Herren sa til Samuel: «Se ikke på hans utseende og høye vekst, for jeg har forkastet ham. Her gjelder ikke det som mennesker ser. For mennesker ser det som øynene ser, men Herren ser på hjertet.» Da ropte Isai på Abinadab og lot ham tre fram for Samuel. Men Samuel sa: «Heller ikke ham har Herren utvalgt.» Så lot Isai Sjamma tre fram; men Samuel sa: «Heller ikke ham har Herren utvalgt.» Slik lot Isai de sju sønnene tre fram for Samuel. Men Samuel sa til Isai: « Herren har ikke utvalgt noen av disse.» Da spurte Samuel: «Var dette alle guttene dine?» «Nei», svarte Isai, «det er enda en igjen, den yngste. Han er ute og gjeter småfeet.» «Send bud etter ham!» sa Samuel. «Vi setter oss ikke til bords før han kommer.» Så sendte Isai bud etter ham. Han var rødkinnet, hadde vakre øyne og et godt utseende. Herren sa: «Reis deg og salv ham! For han er det.» Da tok Samuel hornet med olje og salvet ham midt blant brødrene hans. Fra den dagen kom Herrens ånd over David og var med ham siden. Så brøt Samuel opp og dro tilbake til Rama." (1 Samuel 16:1-13)
     
    Her leser vi at Gud ber Samuel om å ikke se på det ytre, fordi Herren ser til hjertet. Ut fra dette skjønner vi snart at David ikke var noe tilfeldig valg fra Guds side. Så slår jo også Guds Ord fast at David var en mann etter Guds eget hjerte.
     
    "Deretter bad de om en konge, og Gud gav dem Saul, sønn av Kis, en mann av Benjamins stamme, i førti år. Etter at han hadde avsatt ham, oppreiste han David til konge for dem. Han gav ham dette vitnesbyrd: Jeg fant David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte. Han skal gjøre all min vilje." (Ap gjerninger 13:21-22)
     
    David kjente sin Gud og stolte fullt og fast på Hans trofasthet og makt. Det var også dette som gjorde at David vant over kjempen Goliat og kom inn i den plan som Gud hadde for ham.
     
    "Filisterne samlet hærene sine til kamp. De kom sammen ved Soko i Juda og slo leir ved Efes-Dammim mellom Soko og Aseka. Saul og israelittene samlet seg også. De slo leir i Ela-dalen og gjorde seg klar til kamp mot filisterne. Filisterne sto oppstilt i den ene fjellskråningen og israelittene i den andre. Bare dalen var mellom dem.
     
    Da trådte det fram fra filisternes rekker en mann som utfordret til tvekamp. Han het Goliat og var fra Gat. Han var seks alen og et fingerspenn høy. På hodet hadde han en bronsehjelm, og han var kledd i en skjellbrynje av bronse. Den veide fem tusen sjekel. På leggene hadde han bronseskinner, og på ryggen bar han en sabel av bronse. Skaftet på spydet hans var tykt som en vevbom, og spydspissen var av jern og veide seks hundre sjekel. Skjoldbæreren gikk foran ham. Goliat stilte seg opp og ropte til Israels hær: «Hvorfor drar dere ut og gjør dere klar til kamp? Er ikke jeg en filister og dere Sauls tjenere? Velg ut en mann og send ham ned til meg! Hvis han kan kjempe med meg og felle meg, skal vi være slaver for dere. Men hvis jeg vinner over ham og feller ham, skal dere være våre slaver og tjene oss.» Og filisteren fortsatte: «I dag har jeg hånt Israels hær. Send hit en mann, så skal vi kjempe med hverandre.» Da Saul og alle israelittene hørte hva filisteren sa, ble de svært redde og mistet motet.
     
    David var sønn av Isai, som tilhørte Efrat-slekten fra Betlehem i Juda. Denne mannen hadde åtte sønner. På Sauls tid var Isai gammel og skrøpelig. Isais tre eldste sønner hadde fulgt Saul i krigen. Av disse tre sønnene som hadde gått i krigen, het den eldste Eliab, den andre Abinadab og den tredje Sjamma. David var den yngste. De tre eldste hadde fulgt Saul. Men David gikk ofte hjem fra Saul for å gjete småfeet til faren i Betlehem.
     
    Morgen og kveld kom filisteren fram. I førti dager bød han seg fram til kamp. Da sa Isai til David, sønnen sin: «Ta med en efa av dette ristede kornet og disse ti brødene og skynd deg til brødrene dine i leiren! Og disse ti ostestykkene skal du ha med til tusenmannsføreren. Finn ut hvordan brødrene dine har det, og få et tegn på at de lever! De og alle de andre israelittene er sammen med Saul i Ela-dalen og fører krig mot filisterne.» 
     
    Morgenen etter sto David tidlig opp og overlot småfeet til en gjeter. Så tok han det han skulle ha med, og gikk av sted slik Isai hadde gitt ham beskjed om. Da han kom til leiren, gikk hæren nettopp ut for å stille seg opp, og krigsropet ljomet. Israelittene og filisterne stilte seg opp i slagorden midt imot hverandre. David la sakene sine fra seg hos vakten som hadde tilsyn med krigsutstyret. Så sprang han bort til hæren, fant brødrene sine og hilste på dem. Mens han snakket med dem, trådte tvekjemperen, filisteren Goliat fra Gat, fram fra filisternes rekker. Han ropte de samme ordene som tidligere, og nå hørte også David det. Alle israelittene flyktet for Goliat straks de fikk se ham. De var svært redde. Og de sa seg imellom: «Ser dere den mannen som kommer fram der? Han kommer for å håne Israel. Den som feller ham, vil kongen gi stor rikdom og sin datter med, og hans slekt skal være fritatt for skatt i Israel.» David spurte de mennene som sto sammen med ham: «Hva var det han skulle få, den mannen som feller filisteren og tar en slik vanære bort fra Israel? Hvem er han vel, denne uomskårne filisteren som våger å håne den levende Guds hær?» Folket gjentok det som var sagt: Det og det skal han få som feller ham. 
     
    Eliab, Davids eldste bror, hørte hva han snakket med mennene om. Han ble sint på David og sa: «Hvorfor er du kommet hit ned? Hvem har du fått til å gjete den lille saueflokken ute i ørkenen? Jeg vet hvor frekk og ond du er. Du er bare kommet hit ned for å se på slaget.» «Hva galt har jeg nå gjort?» svarte David. «Jeg spurte jo bare!» Så vendte han seg fra broren og gjentok spørsmålet for en annen. Og folket ga ham det samme svaret som første gang.
     
    Det ble snart kjent hva David hadde sagt, og det ble kunngjort for Saul, som sendte bud etter ham. David sa til Saul: «Ingen må miste motet! Din tjener skal gå og kjempe med denne filisteren.» Men Saul svarte: «Du kan ikke gå mot filisteren og kjempe med ham; du er jo bare unggutten, og han har vært kriger fra ungdommen av.» Da sa David: «Din tjener har gjett småfeet for sin far. Kom det da en løve eller en bjørn og tok et fe fra flokken, sprang jeg etter den, slo den og rev feet ut av gapet på den. Og reiste den seg mot meg, grep jeg den i manken og slo den i hjel. Både løve og bjørn har din tjener felt, og det skal gå denne uomskårne filisteren som dem; for han har hånt den levende Guds hær.» Og David la til: « Herren, som har berget meg fra løve og bjørn, han skal også berge meg fra denne filisteren.» Da sa Saul til David: «Gå, måtte Herren være med deg!» 
     
    Saul lot David få sine egne klær, satte en bronsehjelm på hodet hans og iførte ham en brynje. David bandt Sauls sverd utenpå klærne og forsøkte å gå, men forgjeves. For han hadde aldri prøvd det før. «Jeg greier ikke å gå med dette på meg», sa han til Saul, «jeg er ikke vant til det.» Så la han det av seg, og i stedet tok han staven sin i hånden, valgte seg ut fem glatte steiner fra elveleiet og puttet dem i gjetervesken som han bar over skulderen. Slyngen hadde han i hånden. Så gikk han fram mot filisteren.
     
    Imens kom filisteren nærmere og nærmere David, og skjoldbæreren gikk foran ham. Da filisteren så fram for seg og fikk øye på David, fnyste han foraktelig av ham. For David var jo bare unggutten, rødkinnet og vakker å se til. «Tror du jeg er en hund, siden du kommer mot meg med kjepper?» ropte filisteren til David. Og han forbannet David ved sine guder. «Kom hit til meg», sa han, «så skal jeg gi kjøttet ditt til fuglene under himmelen og dyrene på marken.» David svarte: «Du kommer mot meg med sverd, spyd og sabel, men jeg kommer mot deg i navnet til Herren over hærskarene, han som er Gud for Israels hær, han som du har hånt. I dag vil Herren gi deg i min hånd. Jeg skal slå deg i hjel og hugge hodet av deg. Og liket ditt og likene fra filisterhæren skal jeg i dag gi til fuglene under himmelen og til villdyrene på jorden. Så skal hele jorden forstå at Israel har en Gud. Og alt dette folket som er samlet, skal forstå at det ikke er med sverd og spyd Herren gir seier. Det er Herren som rår for krigen, og han skal overgi dere i våre hender.» 
     
    Da filisteren begynte å bevege seg mot David igjen, sprang David raskt fram foran hæren for å møte ham. Han stakk hånden ned i vesken og tok opp en stein. Den slynget han ut så den traff filisteren i pannen. Steinen gikk dypt inn i pannen hans, og han stupte med ansiktet mot jorden. Slik vant David over filisteren med slynge og stein. Han felte filisteren og slo ham i hjel, enda han ikke hadde noe sverd i hånden. David sprang bort til filisteren, tok sverdet hans og dro det ut av sliren og drepte ham. Så hogg han hodet av ham.
     
    Da filisterne så at kjempen deres var død, flyktet de. Men israelittene og judeerne stormet fram med høye krigsrop og forfulgte dem helt til Gat og til portene i Ekron. Det lå falne filistere langs veien fra Sjaarajim like til Gat og Ekron. Da forfulgte ikke israelittene filisterne lenger, men vendte tilbake og plyndret leiren deres. David tok filisterens hode og brakte det til Jerusalem, men våpnene hans la han i teltet sitt. 
     
    Da Saul så David gå fram mot filisteren, sa han til Abner, hærføreren sin: «Abner, hvem er denne unggutten sønn av?» «Så sant du lever, konge», svarte Abner, «det vet jeg ikke.» Kongen sa: «Finn ut hvem denne unggutten er sønn av.» Da David kom tilbake etter at han hadde felt filisteren, tok Abner ham og førte ham fram for Saul. Han holdt ennå hodet til filisteren i hånden. Saul spurte: «Hvem er du sønn av, unge mann?» David svarte: «Jeg er sønn av din tjener Isai fra Betlehem.»" (1 Samuel 17)
     
    Legg spesielt merke til hvordan David ordlegger seg. Jeg har valgt å utheve dette.
     
    David hadde i sin oppvekst tilbrakt mye tid alene sammen med Gud. Gud selv hadde trent opp David i kamp mot løver og bjørner, for at David én dag skulle stå fram foran hele folket i Israel. David hadde forberedt seg i lang tid for denne dagen. Han hadde tilbrakt mange timer sammen med Gud hver dag. På denne måten var han blitt kjent med sin Gud. David kjente Guds eget hjerte.
     
    Leser vi i Salmenes Bok, kan vi lett se at den gudskjennskap som David hadde var nøkkelen til all den framgang og suksess han fikk som konge. David levde et liv som behaget Gud. Han forberedte sitt liv i tråd med Guds plan, slik at han senere kunne tjene Gud og fullføre hele det kall og den oppgave som Gud hadde for ham.
     
    "For David sov inn, etter at han i sin levetid hadde tjent Guds råd..." (Ap gjerninger 13:36)
     
     
    3. JESU FORBEREDELSESTID
     
    Jesus kom inn i verden for å fullføre historiens største og viktigste redningsaksjon. Han kom for å fullføre forsoningen - Guds store frelsesplan.
     
    "Siden barna er av kjøtt og blod, måtte også han fullt ut bli som dem. Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet. Det er jo ikke engler han tar seg av. Nei, han tar seg av Abrahams ætt. Derfor måtte han på alle måter bli lik sine søsken, så han kunne være en barmhjertig og trofast øversteprest for Gud og sone folkets synder. Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som blir fristet."(Hebreerne 2:14-18) 
     
    "Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset." (Filipperne 2:6-8)
     
    Det er lett a gjøre den feilen å tenke at dette var en lett oppgave for Jesus. "Han var jo Gud, så da kunne det vel ikke være så vanskelig...?" Men her ser vi at Jesus gikk ikke in i sin tjeneste her nede på jorden i rollen som Gud. Han gav avkall på sin majestet og høye stilling, og ble et menneske som jeg og du.
     
    Derfor var Han også helt og holdent avhengig av Den Hellige Ånd over sitt liv. Han gjorde faktisk ingen undergjerning før etter at Den Hellige Ånd hadde kommet over Ham i elven Jordan, da han ble døpt av Johannes døperen. Dette kan vi lese om i Matteus 3:13-17, Lukas 3:21-23 og Johannes 1:29-33. Senere i Johannes evangeliet leser vi om Jesu første under, da Han gjorde vann til vin i bryllupet i Kana.
     
    "Dette sitt første tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea og åpenbarte sin herlighet. Og hans disipler trodde på ham." (Johannes 2:11)
     
    Fordi Jesus kom som et vanlig menneske var Han helt avhengig av både å kjenne Guds Ord og å ha et intimt fellesskap med sin Far gjennom Den Hellige Ånd. Dette var Jesu forberedelsesstid her nede, før Han gikk inn i tjenesten som førte Ham til korset.
     
    Og nettopp fordi Jesus kom som et menneske, måtte Han allerede som ung gutt lære Guds Ord og sitt eget kall å kjenne. Dette var helt nødvendig for at Han skulle bli utrustet til å kunne utføre Guds frelsesplan. Vi får et glimt av dette i beretningen om Jesus i Tempelet som 12-åring. Alledere da var han i full gang med å forberede sitt liv for det som skulle komme.
     
    "Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham. Hvert år pleide Jesu foreldre å dra til Jerusalem for å feire påske. Da han var blitt tolv år, dro de som vanlig opp til høytiden. Men da høytidsdagene var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene visste om det. De trodde han var med i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner. Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der. Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte. Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.» Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem. Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte. Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker." (Lukas 2:40-52)
     
    Og da Jesus, etter sin dåp (og Åndsdåp) blir ledet av Ånden ut i ødemarken, og Satan kommer for å sette Ham på prøve, ser vi at han møter en Jesus som er meget godt forberedt. Jesus svarte med Guds Ord.
     
    "Fylt av Den hellige ånd vendte Jesus tilbake fra Jordan. Drevet av Ånden ble han ført omkring i ødemarken i førti dager, og han ble fristet av djevelen. Han spiste ingenting i de dagene, og da de var gått, var han sulten. Da sa djevelen til ham: «Er du Guds Sønn, så si til denne steinen at den skal bli til brød.» Men Jesus svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert Guds ord.» Så førte djevelen ham høyt opp og viste ham på et øyeblikk alle verdens riker og sa til ham: «Jeg vil gi deg all denne makt og herlighet. For makten er gitt i min hånd, og jeg gir den til hvem jeg vil. Om du bare faller ned og tilber meg, skal alt være ditt.» Men Jesus svarte ham: «Det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.» Så tok djevelen ham med til Jerusalem, stilte ham ytterst på tempelmuren og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra. For det står skrevet: Han skal gi englene sine befaling om å bevare deg. Og: De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein.» Men Jesus svarte ham: «Det er sagt: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.» Da djevelen var ferdig med å friste ham på alle måter, holdt han seg borte fra ham for en tid. I Åndens kraft vendte Jesus tilbake til Galilea, og ryktet om ham spredte seg over hele området. Han underviste i synagogene og fikk lovord av alle."(Lukas 4:1-15)
     
    Her ser vi at Guds Ord bare skjøt ut av Jesus. Han trengte ikke å "finne en Bibel, slik at han kunne slå opp og finne det rette verset"... Det spørs om vi hadde vært like godt forberedt? Saken er at når djevelen setter inn sine angrep, med fristelser og forførelser, så rekker man ikke å springe for å finne seg en Bibel! Vi trenger derfor, slik som Jesus, å fylle oss med Guds Ord, slik at vi er rustet når djevelen kommer.
     
    "Vær edrue, våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke. Stå ham imot, faste i troen!" (1 Peter 5:8-9)
     
     
    4. FORBERED DEG NÅ FOR DEN TID SOM KOMMER!
     
    Når vi ser at Jesus forberedte seg så grundig til sin tjeneste, så burde dette inspirere oss til å gjøre det samme.
     
    "For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor." (1 Peter 2:21)
     
    Men det er en pris å betale for å bli salvet med Guds visdom og kraft. Det krever en viss innsats fra oss. Det krever at vi tilbringer mye tid i Guds nærhet og lar oss forme av Ham. Bibelen viser oss at alle Troens helter tilbrakte mange år i Gus nærhet, hvor de ble formet og dannet. Deretter, når tiden var inne, ble de utsendt til folket. Vi kunne tatt for oss Josef, Moses, Elia, Elisja, Daniel, Paulus og Jesu disipler. Alle måtte de trenes, undervises og utrustes før de kom inn i det som Gud hadde for dem.
     
    I Guds nærhet blir også vi utrustet til liv og tjeneste i Guds rike. Gud har en helt spesiell plan for ditt liv. Finn den planen og fullfør det løpet Gud har staket ut for deg!
     
    "Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag - ja, ikke bare meg, men alle som har elsket hans komme." (2 Timoteus 4:7-8)
     
     
     
     
     
     
     
     
     
     

  • Josef

    "Ved tro tenkte Josef, før han døde, på Israels barns utgang, og han gav forskrifter om hva de skulle gjøre med hans ben." (Hebreerne 11:22)
     
     
    Josef tilhørte generasjonen etter Jakob, og stadfester det vi tidligere har sett når det gjelder Guds spesielle velsignelse over denne familien. Men historien om Josef berører noe mer. Den er et meget oppmuntrende og trosstyrkende eksempel på at Gud får sin vei, uansett omstendigheter!
     
    Gud begynte å tale til Josef allerede da han var en liten gutt, og gav ham drømmer og visjoner om framtiden. Da han fortalte sine drømmer til brødrene, så det lenge ut som bare det motsatte av det han hadde drømt, skjedde. Han hadde jo drømt at brødrene skulle komme og bøye seg for ham, men istedet solgte de ham som slave til Egypt! Og senere, da han kom i Potifars hus, skjedde det ting som til sist gjorde at han endte opp i fenglsel! Snakk om å ha omstendighetene imot seg!
     
    Men Josef bevarte drømmen i sitt hjerte, og holdt fast på sin tro og tillit til Gud. Dermed begynte helt umulige ting å skje, og Gud snudde omtstendighetene, slik at de kom i Josefs favør!
     
    Det er spennende å se hvilket kall Josef hadde til å være en leder. Dette slo ut både hos Potifar, og i fenselet. Josef hadde lederegenskaper utenom det vanlige, og han var fyllt av Guds visdom. Dette førte til at Potifar til slutt overlot hele sin virksomhet til Josef. Potifar gjorde ikke annet enn å spise sin egen mat, alt det andre var det Josef som tok hånd om. Og da Josef kom i fengsel, ble han til slutt fengselsdirektør! Han er den eneste jeg har hørt om som har vært både fange og fengselsdirektør på samme tid! Josef drev nemlig hele virksomheten i fengselet, og fengselsdirektøren gjorde ikke annet enn å spise sin egen mat.

    Dette var Josefs spesielle kall og salvelse til å være leder som slo ut og hjalp ham, uansett omstendigheter. Han endte faktisk opp som "Statsminister" i Egypt! Det var kun selveste Farao (kongen) som sto over ham!

    Mange tenker at deres drømmer aldri ble realisert fordi  de andre ikke forstår betydningen av deres kall, eller fordi pastoren og lederskapet ikke vil slippe dem til. Men Josef er beviset på det motsatte! Hans kall fungerte under de mest utrolige omgivelser, fordi Guds salvelse og visdom brøt fram og banet vei, uansett motstand, forfølgelser og ytre omstendigheter.

    Til slutt kom Guds dag, da drømmen skulle oppfylles. Josef ble leder i hele Egypt, og brødrene kom og bøyde seg for ham, slik han hadde drømt.
     
    Dette er en kraftig oppmuntring for enhver som bærer på en drøm i sitt hjerte, en visjon som Gud har lagt der. Guds drøm vil alltid gå i oppfyllelse, om du vandrer i tro og lydighet mot Ham og Hans Ord...

  • Nehemia - Et forbilde for vår tid

     

     

     

    INNLEDNING

     

     

    Nehemias bok er en bok fra Det Gamle Testamente som omhandler en svært vanskelig og turbulent tid for jødene. Jerusalem ble inntatt av kong Nebukadnesar i år 587 f.Kr. og folket ble bortført til Babylon, hvor de led under det som vi kaller for "det babylonske fangenskapet". 

    Men når vi går inn i Nehemias bok, har det gått 90 år fra de første jøder har begynt å vende tilbake til Jerusalem. Vi befinner oss rundt år 445 f.Kr. Byens gamle murer lå i ruiner og portene var oppbrent. Dette gjorde også livet svært utrygt for Jerusalems innbyggere, som ofte ble angrepet av omkringliggende fiender, røverflokker og beduinstammer.

    Disse sørgelige nyheter kommer Nehemia for øre gjennom hans bror Hanani, sammen med noen andre menn som var kommet fra Juda. Vi går nå inn Nehemia kapittel 1:

    "Nehemjas, Hakaljas sønns ord. - I måneden kislev, i det tjuende året, da jeg var i borgen Susan, kom Hanani, en av brødrene mine, og noen andre menn fra Juda. Jeg spurte dem da om jødene - den resten som var blitt frelst fra fangenskapet - og om Jerusalem. De svarte meg: De som er blitt befridd fra fangenskapet og nå bor der i landskapet, er i stor ulykke og vanære. Jerusalems mur er revet ned og portene er oppbrent. Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt og sørget dag etter dag. Jeg fastet og ba for himmelens Guds åsyn. Og jeg sa: Å, Herre, himmelens Gud! Du store og veldige Gud, som holder din pakt og bevarer din miskunnhet mot dem som elsker deg og holder dine bud! La ditt øre være åpent og dine øyne opplatt, så du hører på din tjeners bønn!

    Både dag og natt ber jeg nå for ditt åsyn for dine tjenere Israels barn, idet jeg bekjenner Israels barns synder, som vi har gjort mot deg! Både jeg og min fars hus har syndet. Vi har båret oss ille at mot deg og ikke holdt de bud og forskrifter og lover som du ga din tjener Moses. Kom i hu det ordet som du talte til din tjener Moses da du sa: Om dere er troløse, så vil jeg spre dere blant folkene. Men dersom dere omvender dere til meg og holder mine bud og lever etter dem, da vil jeg, selv om de bortdrevne blant dere er ved himmelens ende, samle dem derfra og føre dem til det stedet jeg har utvalgt til bolig for mitt navn. De er dine tjenere og ditt folk, som du har forløst med din store kraft og din sterke hånd. Å Herre! La ditt øre gi akt på din tjeners og dine tjeneres bønn, de som gjerne vil frykte ditt navn! La det i dag lykkes for din tjener, og la ham finne barmhjertighet hos denne mannen! - Jeg var den gang munnskjenk hos kongen."(Nehemia, kapittel 1)  

     

     

    1.    BYRDEN

     

     

    Nehemia hadde nød for sitt folk. Da han nå fikk nyheter fra Jerusalem, ble han helt sønderknust over å høre hvordan folket led. Han følte seg såret og ydmyket over hvilken situasjon hans eget folk befant seg i.  

    Jeg vil gjerne dra inn en parallell her. Også vi her i Norge og vest-Europa står overfor de samme problemer og utfoprdringer i dag. Våre byer mangler "åndelige murer", og vår sjeleiende kommer og går som han selv vil. Vi har flere samfunnsproblemer enn vi tørr å innrømme i dagens "velferds-Norge": 

    - Stadig mer synd og umoral. Folk står åpenlyst fram og skryter av sine synder og anbefaler andre å gjøre det samme. 

    - Livsstilssykdommer. 

    - Ugudelige lover (abortloven, kjønnsnøytral ekteskapslov osv). 

    - Rasjonalistisk og humanistisk samfunnsllivssyn hvor Gud, Jesus og bønn overhodet ikke passer inn. 

    - Kristendomsundervisning og bønn er for lengst fjernet fra skolene og våre unge lærer istedet om evolusjon og Darwins forkvaklete teorier. Tror man at Gud har skapt verden på 6 dager, blir man regelrett mobbet! 

    - Fremmede religioner på frammarsj. Særlig gjelder dette Islam og Østens mystikk i New Age. 

    -  En stadig økende kriminalitetsstatistikk og stadig yngre barn og tenåringer som gjør kriminelle handlinger. 

    - Et økende problem med rusmiddelbruk, både alkohol og narkotika. 

    - Skilsmissestatistikken øker og omlag hvert 3. ekteskap oppløses innen de første 10 år. 

    - Økende fattigdom midt i velferdssamfunnet. Eldre mennesker dør i Oslo og andre byer på vinteren, fordi de ikke har råd til å betale for strøm og brensel.  

    Dette er altså dagens Norge, men vi vender tilbake til Nehemias bok...

     Nehemia ble kalt av Gud, til å bygge opp igjen Jerusalems murer og grunnvoller. Han fikk et kall og et oppdrag fra Gud. Nehemia fikk kjenne noe av den byrden som lå på Guds eget hjerte. Guds byrde for jødene ble åpenbart for ham.

     Det er viktig at vi forstår dette. Det vanlige er jo at Gud løfter byrdene av oss. Vi snakker da om byrder av synd, vantro, ensomhet, frykt, sykdom osv. Men her ser vi altså at det også finnes byrder som Gud legger på oss! Også Paulus snakker om dette.

     "Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere." (Galaterne 4:19) 

    Nehemia fikk plutselig en ny indre følelse, en “indre uro”. Hittil hadde han hatt fred i sitt indre, der han bodde i kongens slott. Men Gud kalte ham og delte sine følelser med ham. Og Nehemia ble aldri mer den same etter denne opplevelsen, dette kallet.

    Når Gud kaller oss og deler sine byrder med oss, blir vi aldri mer de samme etterpå! Nehemia satte seg ned og gråt. Deretter leser vi at han fastet og bad. Dette er nøyaktig hva Gud kaller oss til i dag! Vi kan ikke reagere med likegyldighet når vi ser hvordan tilstanden er i vårt land.

    -      Hva føler vi for våre hjem?

    -      Hva føler vi for våre hjembyer og bygder?

    -      Hva føler vi for vårt fedreland?

    -      Hva føler vi for vår menighet?

    -      Hva føler vi for våre naboer og medmennesker?

    Her har vi mye å lære av Nehemia, både av den nød han hadde, hvordan han reagerte på de nyheter han fikk og hvilke konkrete handlinger han gjorde som et resultat av dette.

     

     

    2.    FORBEREDELSEN

     

     

    Nehemia begynte nå å forberede seg for det oppdrag og det kall han hadde fått. Han hadde en stilling innfor kongen som Gud kunne benytte for å gjennomføre oppdraget.

    “I måneden nisan i kong Artaxerxes’ tjuende år traff det seg en gang slik at det var satt fram vin for ham. Jeg tok da vinen og rakte den til kongen. Jeg hadde aldri før vært sorgfull når jeg sto for hans ansikt. Da sa kongen til meg: Hvorfor ser du så bedrøvet ut? Du er jo ikke syk. Det kan ikke være annet enn hjertesorg! Da ble jeg meget redd. Og jeg sa til kongen: Kongen leve for evig! Skulle ikke jeg se bedrøvet ut når byen hvor mine fedres graver er, ligger øde, og dens porter er fortært av ild! Da sa kongen til meg: Hva er det da du ønsker?

    Da ba jeg til himmelens Gud, og så sa jeg til kongen: Om kongen så synes, og dersom du har godhet for din tjener, så ber jeg at du vil la meg reise til Juda, til den byen hvor mine fedres graver er, så jeg kan bygge den opp igjen. Da spurte kongen meg, mens dronningen satt ved hans side: Hvor lenge vil reisen vare? Når kommer du tilbake? - Kongen syntes godt om dette, og ga meg lov til å reise. Og jeg nevnte da en bestemt tid for ham. Så sa jeg til kongen: Om kongen så synes, så la meg få brev med til stattholderne på den andre siden av elven, så de lar meg dra gjennom sitt land til jeg kommer til Juda, og likeså et brev til Asaf, han som har oppsynet over kongens skoger, at han skal gi meg tømmer til bjelker i portene til tempelborgen og til portene i bymuren, og til det huset jeg skal bo i. Og kongen ga meg det, fordi min Gud holdt sin gode hånd over meg.

    Da jeg kom til stattholderne på den andre siden av elven, ga jeg dem kongens brev. Kongen hadde også sendt krigshøvedsmenn og hestfolk med meg. Men da horonitten Sanballat og den ammonittiske tjeneren Tobias hørte dette, syntes de meget ille om at det var kommet en som ville arbeide for Israels barns vel. Da jeg så kom til Jerusalem, var jeg der i tre dager.”(Nehemia 2:1-11)

    Nehemia var kongens munnskjenk. Han prøvesmakte vinen for kongen. Dersom vinen var forgiftet, ville Nehemia være den første til å dø. Dette underkastelsesforholdet overfor kongen gjorde det lettere for Nehemia å lære å adlyde Gud og underordne seg hans kall.

    Det er ofte slik at Gud anvender ting som vi har opplevd tidligere i livet, som en styrke, en ressurs og et redskap i tjenesten.

    Her er det også interessant å se at Gud kan bruke andre midler enn vi vanligvis forstår når han fullfører sine planer. Kong Artaxerxes var en vantro konge, men likevel gav Gud ham et kunnskapsord til Nehemia: “…Det kan ikke være annet enn hjertesorg…”

    Nehemia hadde ventet på det rette øyeblikket. Det finnes et “rett øyeblikk” for deg til å dele din visjon og ditt kall med noen. Det du har fått fra Gud trenger at noen hører det og gir sin sanksjon til det. Men her er det viktig at man deler det med rett person. Det handler om å “kjøpe den rette tid”.

    “Omgås dem som er utenfor med visdom. Kjøp den rette tid.”(Kolosserne 4:5)

    Det er ikke alle som har evnen til å lytte og det er ikke alle som har gode hensikter. Noen ganger åpner vi våre hjerter for feil personer. Dette kan ødelegge for oss. Men samtidig må vi være åpne og ledet av Den Hellige Ånd! For Gud ønsker å bruke andre mennesker til å være med og velsigne oss.

     

     

    3.    HVA BER DU OM?

     

     

    Nehemia benyttet anledningen til å be om store ting:

    -      Han ba om kongens beskyttelse

    -      Han ba om brev til beskyttelse, slik at ingen skulle kunne røre ham

    -      Han ba om materiell hjelp til sitt folk

    Vi ser her at det handler ikke om å be bare for å be. Bønn har en hensikt! Vi må derfor være ledet av Den Hellige Ånd når vi ber, slik at vi ber rett.

    “…Dere har ikke, fordi dere ikke ber. Dere ber og får ikke, fordi dere ikke ber rett, for å sløse det bort i deres lyster.”(Jakob 4:2-3)

    Vi vil oppleve å få bønnesvar på bønnesvar når vi lærer oss å samarbeide med Den Hellige Åndi bønn.

    “Og her kommer også Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord. Men han som gransker hjertene, vet hva Ånden trakter etter. For det er etter Guds vilje han går i forbønn for de hellige.”(Romerne 8:26-27)

    Nehemia dro ut som om han skulle være en kongesønn. Han reiste med velstand og materiell hjelp. Han hadde med seg en hel hær, med offiserer og soldater som eskorte.

    Av dette ser vi at den som våger å be stort, vil også motta stort!

     

     

    4.    GUDS IDE ELLER BARE EN GOD IDE?

     

     

    “Da jeg så kom til Jerusalem, var jeg der i tre dager. Men så brøt jeg opp om natten og tok med meg noen få menn. Jeg hadde ikke nevnt for noe menneske det min Gud hadde gitt meg i sinne å gjøre for Jerusalem. Jeg tok heller ikke med meg andre dyr enn det jeg red på. Så dro jeg om natten ut gjennom Dalporten og bort imot Dragekilden og kom til Møkkporten. Jeg så på Jerusalems murer som var revet ned, og på portene som var fortært av ilden. Så red jeg over til Kildeporten og til Kongedammen, men der var det ikke rom for dyret som jeg red på, til å komme fram. Så dro jeg opp i dalen om natten og så på muren og gikk igjen inn gjennom Dalporten, og så vendte jeg tilbake igjen.

    Forstanderne visste ikke hvor jeg hadde vært eller hva jeg tok meg fore. For jeg hadde ennå ikke nevnt noe om det for jødene eller prestene eller stormennene eller forstanderne eller de andre, som skulle utføre arbeidet. Men nå sa jeg til dem: Dere ser selv den ulykke vi er i, at Jerusalem ligger øde og portene er oppbrent. Kom og la oss bygge opp igjen Jerusalems mur, så vi ikke skal være til spott lenger. Og jeg fortalte dem hvordan min Gud hadde holdt sin gode hånd over meg, og likeså det kongen hadde sagt til meg. Da sa de: La oss gå i gang og bygge! Og de styrket seg til det gode verket.

    Men da horonitten Sanballat og den ammonittiske tjeneren Tobias og araberen Gesjem hørte det, spottet de oss og foraktet oss og sa: Hva er det dere gjør der? Vil dere sette dere opp mot kongen? Da svarte jeg dem: Himmelens Gud, han vil la det lykkes for oss, og vi, hans tjenere, vil gå i gang og bygge. Men dere har verken del eller rett eller ettermæle i Jerusalem.”(Nehemia 2:11-20)

    Det finnes idealistiske kall og det finnes realistiske kall. Sagt på en annen måte så finnes det mange gode idéer, men vi trenger å få tak på Guds idéer! Og Gud legger ikke urealistiske kall ned i uforberedte hjerter!

    Det finnes kristne som sier at Gud har kalt dem til Kina, men så vet de knapt hvor landet ligger. Andre tror at Gud har kalt dem til en verdensvid forkynnertjeneste, mens de knapt våger å bekjenne Jesus for naboene der de bor!

    Vi må være sikre på at det er Gud som har kalt oss, og ikke oss selv!

    “Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves. Forgjeves står dere tidlig opp, setter dere sent ned, eter slitets brød. Det samme gir han sin venn mens han sover.”(Salme 127:1-2)

    Vi trenger alle å gå igjennom en tid av trening og forberedelse, slik at vi får kjennskap til viktige elementer som har med det kommende kall og oppdrag å gjøre. Bibelen gir oss flere eksempler på dette:

    -      David hadde trent mot løver og bjørner før han møtte Goliat

    -      Josva hadde holdt seg sammen med Moses under hele oppveksten, før han ble utpekt som leder for folket

    -      Daniel hadde vært i en lang periode av bønn og innvielse til Gud før han ble brukt til å tyde kong Nebukadnesars drøm

    -      Paulus hadde en utdanning som Gud senere anvendte da han talte til konger og mektige menn

    Men tilbake til Nehemia. Han hadde vært borte fra Jerusalem så lenge at han trengte å få en fornyet nærkontakt med realitetene. Han gikk gjennom gatene, han så seg rundt og inspiserte byen. På denne måten fikk han en personlig kjennskap til situasjonen. Han lærte byen å kjenne og så etter de strategiske punktene.

    Slik må vi også tenke når vi skal innta byer med evangeliet. Vi må se etter de mest strategiske punktene:

    -      Byens sentrum og torg

    -      Stadioner

    -      Radiostasjoner

    -      TV stasjoner

    -      Kinolokaler, kulturhus, samfunnshus

    Vi trenger å være der hvor menneskene er!

     

     

    5.    VISJONEN SMITTER OVER PÅ ANDRE

     

     

    Jerusalems innbyggere var nedtrykte og deprimerte. De følte seg maktesløse og “tomme innvendig”. Men Nehemia var kalt til en tid av gjenopprettelse.

    La oss se på ordet gjenopprette. Ordet betyr: å komme tilbake til den opprinnelige tilstanden.

    Nehemia begynte å oppmuntre folket til å bygge opp igjen det som lå i ruiner. Det var ikke tid for å gråte eller lete etter de som hadde skylden for situasjonen. Tiden var inne for handling! Det var tid for å gjenreise murene og bygge en solid grunnvoll.

    Vi leser at Nehemia ba folket om innsats. Men hvordan kunne han våge å be et folk som var i en så dårlig forfatning om å gjøre en innsats med arbeidet?

    Jo, dette kunne Nehemia gjøre med god samvittighet fordi han selv var den første til å gjøre en innsats! Han forlot sin behagelige tilværelse og trygghet for å komme og arbeide og kjempe sammen med sitt eget folk! Hans holdning gjorde inntrykk på folket i Jerusalem, og derfor adlød de ham.

    Dette leder oss fram til en meget viktig sannhet: Dersom du vil be andre om å delta i arbeidet og gjøre en arbeidskrevende innsats, så må du først være et forbilde for dem!

    Gud ser etter tjenere som er samstemt med Hans eget hjerte. Han ser etter menn og kvinner som har et lydhørt og villig hjerte. Han ser etter de som er villige til å stille seg fram på vegne av hele folket, slik at Guds planer kan gjennomføres.

    "Herrens øyne farer over hele jorden, for kraftig å støtte de som er helt med ham i sitt hjerte." (2 Krøniker 16:9)

    Gud ser etter menn og kvinner i vårt land i dag. Han vil reise opp et folk som skal få være med og gjenreise åndelige murer og ruiner i dette landet. Vi bereder vei for Guds rike.

    “Sønner av deg skal bygge opp igjen ruinene fra gammel tid. Grunnvoller som har ligget der fra slekt til slekt, skal du gjenreise. Og de skal kalle deg den som murer igjen murbrudd og setter veier i stand, så folk kan bo i landet.”(Jesaja 58:12)

    Vi er kalt til å gjenopprette Bibelens standard og etablere Guds ordninger:

    -      i hjemmene (familien)

    -      i menigheten

    -      i samfunnet

     

     

    6.    OPPDRAGET MØTER MOTSTAND

     

     

    “Da nå Sanballat hørte at vi bygde på muren, ble hans vrede opptent. Han ble ytterst forbitret og spottet jødene og sa til brødrene sine og til stridsmennene i Samaria: Hva er det disse usle jødene gjør? Skal de ha lov til slikt? Skal de få ofre? Skal tro de vil få verket fullført i dag? Kan de få liv i de forbrente steinene som ligger i hauger? Og ammonitten Tobias, som sto ved siden av ham, sa: La dem bygge så mye de vil - bare en rev hopper opp på steinmuren deres, så vil han rive den ned!”(Nehemia 4:1-3)

    Sanballat er her et bilde på vår motstander og sjelefiende – djevelen. Djevelen blir sint når du beginner å leve ut ditt kall. Han vil begynne å spotte deg og si nedbrytende ting, for å hinder deg i å gå videre med Gud. Han vil si ting som:

    -      “Dere er for svake”. Det er typisk djevelen å angripe vår svakhet

    -      “Dere vil aldri få det så bra som før”. Han angriper vår trygghet og vårt håp.

    -      “Dere vil aldri bli ferdige”. Han angriper vår tålmodighet.

    -      “Dere har ikke det som skal til”. Han angriper vår tro.

    -      “Arbeidet deres er ikke verd noen ting”. Han angriper med motløshet.

    Vi må ikke la oss fange av disse djevelens snarer. Vi må stå ham imot, faste i troen!

    “Vær edrue, våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke. Stå ham imot, faste i troen! For dere vet jo at brødrene deres rundt om i verden må gå igjennom de samme lidelsene.”(1 Peter 5:8-9)

    Vi må være tålmodige og utholdende. Djevelens angrep vil komme i etapper. Han gir ikke opp selv om vi har slått tilbake hans listige angrep én gang.

    “Hør, vår Gud, hvordan vi er blitt foraktet! La deres spott falle tilbake på deres eget hode, og la dem bli til rov i fangenskaps land! Dekk ikke over deres misgjerning, og la ikke deres synd bli utslettet for ditt åsyn! For de har krenket deg så bygningsmennene hørte det. Så bygde vi da på muren, og hele muren ble satt i stand til sin halve høyde. Og folket hadde godt mot på arbeidet. Men da Sanballat og Tobias og araberne og ammonittene og asjdodittene hørte at det gikk fremover med utbedringen av Jerusalems murer, og at revnene tok til å fylles, ble de meget vrede.”(Nehemia 4:4-8)

    Når vi så avslører djevelens angrep, vil han gjerne prøve seg på nye områder og med list. Vi trenger derfor Guds visdom, slik som Nehemia hadde.

    “Da nå Sanballat og Tobias og araberen Gesjem og våre andre fiender fikk høre at jeg hadde bygd opp muren, og at det ikke mer fantes noen revne i den - enda jeg til den tid ikke hadde satt inn dører i portene - da sendte Sanballat og Gesjem bud til meg og sa: Kom, la oss møtes i en av landsbyene i Ono-dalen! Men de tenkte å gjøre meg ondt. Jeg sendte bud tilbake til dem og svarte: Jeg holder på med et stort arbeid og kan ikke komme ned. Skulle jeg kanskje la arbeidet hvile fordi jeg lot det ligge og dro ned til dere?

    Fire ganger sendte de det samme bud til meg, og jeg ga dem samme svar. Femte gang sendte Sanballat tjeneren sin til meg med det samme bud, og han hadde et åpent brev med seg. I det sto det: Det går det rykte blant folkene, og Gasjmu sier også at du og jødene tenker på å gjøre opprør. Derfor er det du bygger opp muren. Og etter det samme ryktet skal du være deres konge, og du skal ha satt profeter til å utrope om deg i Jerusalem at du er konge i Juda. Nå vil dette ryktet komme kongen for øre. Så kom nå og la oss rådslå sammen! Men jeg sendte bud til ham og svarte: Noe slikt som det du taler om, har ikke gått for seg, det er noe du selv har funnet på. For alle sammen forsøkte å skremme oss, de tenkte at vi da skulle bli trette og holde opp med arbeidet, så det ikke ble utført. Men styrk nå du mine hender!

     En gang kom jeg inn til Sjemaja, sønn av Delaja, Mehetabels sønn. Han holdt seg inne i huset sitt. Da sa han: La oss nå gå sammen inn i Guds hus, i det indre av templet, og la oss stenge dørene! For de kommer og vil drepe deg. Ja, de kommer og vil drepe deg i natt. Men jeg svarte: Skulle en mann som jeg flykte? Og hvordan skulle en mann som jeg kunne gå inn i templet og enda bli i live? Jeg går ikke inn der. For jeg skjønte helt klart at det ikke var Gud som hadde sendt ham, men at han uttalte denne spådommen over meg fordi Tobias og Sanballat hadde leid ham til det. Han var leid for at jeg skulle bli redd og gjøre som han sa. Dermed ville jeg ha syndet, og så kunne de få satt ut et ondt rykte om meg, og håne meg.”(Nehemia 6:1-13)

     

     

    7.    VISJONEN OG KALLET REALISERES

     

     

    Hvordan kan vi være sikre på at vi får fullført og realisert det kall og det oppdrag som Gud har gitt oss?

    Jo, for det første må vi være ledet av Den Hellige Ånd i alt vi foretar oss.

    “Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere.”(Johannes 14:26)

    “For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.”(Romerne 8:14)

    Vi kan også lære mye av å se på måten Nehemia organiserte folket og hvordan gjenreisningen av muren ble fullført.

    “Men vi ba til vår Gud, og vi stilte ut vaktposter mot dem dag og natt til vern mot dem. Da sa jødene: Kreftene svikter hos arbeidsfolket. Grushaugene er for store. Vi makter ikke lenger å bygge på muren. Og våre motstandere sa: De må ikke få vite eller merke noe før vi står midt iblant dem og hogger dem ned og slik gjør ende på arbeidet. De jødene som bodde i nærheten av dem, kom fra alle kanter og sa til oss vel ti ganger: Hvor dere vender dere hen, så vil de angripe oss! Men da stilte jeg folket opp på de laveste stedene bak muren, på de åpne plassene. Jeg stilte dem opp etter deres ætter med sine sverd og spyd og buer.

    Og da jeg så dem oppstilt, gikk jeg fram og sa til stormennene og forstanderne og til hele folket: Vær ikke redd dem, tenk på Herren, den store og forferdelige. Og kjemp for deres brødre, deres sønner og døtre, deres koner og deres hjem! Da våre fiender hørte at vi hadde fått vite det, og at Gud hadde gjort deres råd til intet, vendte vi alle sammen tilbake til muren, hver til sitt arbeid.

    Fra den dagen var bare halvparten av mine unge menn på arbeidet, mens den andre halvparten av dem sto der med sine spyd, skjold, buer og brynjer, og høvdingene sto bakenfor hele Judas folk. De som bygde på muren, og bærerne med sine byrder, de utførte arbeidet med den ene hånden, og med den andre holdt de våpenet sitt. Hver av bygningsmennene hadde sverdet bundet til siden mens han arbeidet. Og hornblåseren sto ved siden av meg.

     Jeg sa til stormennene og forstanderne og til hele folket: Arbeidet er stort og omfattende, og vi er spredt på muren langt fra hverandre. På det stedet hvor dere hører hornet lyder, der skal dere samle dere hos oss. Vår Gud vil stride for oss. Så arbeidet vi da på verket mens halvdelen sto der med spydene sine, fra morgenrøden rant opp til stjernene kom fram. På samme tid sa jeg også til folket: Hver mann og hans tjener skal bli natten over inne i Jerusalem, så vi kan ha dem til vakt om natten og til arbeid om dagen. Og verken jeg eller mine brødre eller mine tjenere eller vaktmennene som fulgte meg, kom av klærne. Hver mann hadde sitt våpen hos seg, og vann.”(Nehemia 4:9-23)

    Her bør vi legge merke til flere viktige ting:

    1.    Nehemia satte ut vakter både dag og natt. Vi vokter kallet og oppdraget i bønn. Bønn er vårt viktigste forsvarsvåpen. Vi kan mure en mur av beskyttelse rundt oss når vi ber. (vers 9)

    “På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere. Aldri skal de tie, ikke hele dagen og ikke hele natten. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro! Og gi ham ikke ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og før han gjør henne til en lovsang på jorden!”(Jesaja 62:6-7)

    2.    Beskytt familien og dine medarbeidere. Vis dem kjærlighet og oppmuntre dem hele tiden. (vers 13-14)

     3.    Hver mann på sin plass. Noen ber, mens andre arbeider. (vers 16)

     4.    La begge hender være opptatte. Vi ber, tilber, forkynner og arbeider i Guds rike. (vers 17)

     5.    Bli på din plass. Vik ikke av fra arbeidet før det er fullført. (vers 22)

     6.    Ta aldri av deg dine “åndelige klær”. (vers 23)  Dine åndelige klær er intet annet enn Guds fulle rustning.

    “For øvrig: Bli sterke i Herren og i hans veldige kraft! Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da ombundet med sannhetens belte om livet og vær iført rettferdighetens brynje. Ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. Grip fremfor alt troens skjold, som dere kan slokke alle den ondes brennende piler med. Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Be til enhver tid i Ånden med all bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige.”(Efeserne 6:10-18)

    Når vi følger disse instrukser fra Gud, så vil det lykkes for oss. Dette ser vi også med Nehemias kall og oppdrag. På 52 dager ble Jerusalems mur fullført!

    “Muren ble ferdig på femtito dager - den tjuefemte dagen i måneden elul. Da alle fiendene våre hørte dette, og alle folkene rundt om oss så det, da sank de meget i sine egne øyne. Og de forsto at det var med vår Guds hjelp dette verket var blitt fullført.”(Nehemia 6:15-16)

     Nå gjensto det bare for Nehemia å gå videre i tjenesten. Det er alltid slik at etter et oppdrag er fullført, så kommer en ny etappe. Det kommer nye oppgaver og nye oppdrag. Nå kunne Nehemia sette inn dørene og sette folket i tjeneste for Gud…

    “Da nå muren var bygd, satte jeg inn dørene. Og dørvaktene og sangerne og levittene ble satt til sin gjerning.” (Nehemia 7:1)

     

  • Paulus – forsvarer av sitt kall og sin forkynnelse for hedningene

    Saulus som i de første kapitler i apostlenes gjerninger, forfølger de første troende på Jeshua og dømmer med troende til å steine dem til døde. Han fremstår som en innbitt undersått som vil gjøre sin religiøse elite til lags med sine handlinger. Apostlenes gjerninger 22: 19Da sa jeg: Herre, de vet selv at jeg rundt om i synagogene fengslet og pisket dem som trodde på deg. 20Og da blodet av Stefanus, ditt vitne, ble utgytt, sto jeg også der og samtykte i drapet på ham, og tok vare på klærne til dem som slo ham i hjel.
     

    Paulus blir den mest markante og opprivende apostelen av dem alle. Han får åpenbaringer som utfordrer rabbinsk jødedom og skaper i noen tilfeller ulegelig sår mellom jødedommen og dets yngre bror kristendom. Dessverre har Paulus sin teologi blitt brukt som en brekkstang for dispensasjonalismen for å forklare at Paulus opprettet et nytt evangelium som stod i strid med Jesu ord i de fire evangeliene. Dette er den kristendomsforståelse som skaper flest misforståelser og diskusjoner mellom kristne i dag. I dag kamuflerer denne forkynnelsen seg under nådeforkynnelse, antijudaisme, eller som ett nytt Pauli evangelium som er i strid med Jesu evangelium og dermed gitt kun for de jødekristne.

     

    For å kunne forstå Paulus sin teologi trenger vi også å vite hvem rabbineren Paulus var før møte med Jesus på vei til Damaskus. Det nye testamentet forteller imidlertid ikke alt for meget om hvem Paulus var før den dramatiske omvendelsen. Tradisjonen vil ha det til at han forfedre kom fra Galilea. Årsaken til at de utvandret til Tarsus i Kilikia er uvisst. Uansett her vokser jøden Saulus opp (Ap.gj. 22,3). Han er også en ektefødt og stolt hebreer, omskåret på den åttende dag, tilhørende Benjamin stamme. Apostlenes gjerninger 23,6 forteller også at han i en stolt tradisjon av fariseerer velger å følge sin far og forfedres lærevei.

     

    Detaljen i Filliperbrevet at han er en hebreer født av en hebreer forteller også at han ikke var blitt oppslukt av den gresktalende delen av jødedommen utenfor Judea. Stoltheten i hans menneskelige arv skjules heller ikke når Paulus legger vekt på at han innehar romersk statsborgerskap, som var en rett en kunne betale for å få. Han var ingen hvem som helst. Etter Paulus sin omvendelse ser man også at hans stolthet ikke lå i en hellenistisk oppfatning av livet, men i den jødiske forståelsen. Han diskuterer livlig med både epikureiske og stoiske filosofer på Areapagos. Hans artikulering var heller ikke blitt polert med veltalenhet og gode filosofiske argumenter fra de greske tanker. Han viser i Korinterbrevet en lett forakt for den menneskelige visdom som ligger den greske filosofien. Denne holdningen har han nok ervervet seg gjennom hjemmet og den senere fariseiske skolen til Gamaliel.

     

    Paulus ønsket å leve ut den fariseiske grunntanken om å tjene Jehova og sørge for at alle andre gjorde det samme. Hans gudsfrykt var virkelig en frykt for å ikke å tjene Gud på den riktige måten. Til og med de nyomvendte av den såkalte Veien trengte å innordne seg den fariseiske oppfatningen av Torah. Paulus hadde trolig allerede i sitt fariseiske liv en opplevelse av et kall for at folkene skulle erfare Herren gjennom Torah og ett rett liv.

     

    Paulus ser derimot ikke ut til å følge Hillels linje i sin forkynnelse med å vende det andre kinnet til og velsigne dem som forfølger deg, men han satser på ett kort. Saulus ønsker å være flinkeste elev i klassen. Han ønsker å gjøre de mennesker som han tror vil føre til korteste vei i karriere stigen til lags i det han dømmer de troende til en grusom død. Paulus ser ikke ut til å ønske noe direkte blodskyld over sitt eget hode når vi får høre hans eget vitnesbyrd i Apostlenes gjerninger 22:3-5

     

    "Jeg er jøde, født i Tarsus i Kilikia, men oppfostret i denne byen. Ved Gamaliels føtter ble jeg opplært etter de strenge kravene i den lov som vi har fra fedrene. Og jeg var nidkjær for Gud, som dere alle er i dag. Denne Veien forfulgte jeg til døden, og jeg bandt og kastet i fengsel både menn og kvinner. Det kan både ypperstepresten og hele eldsterådet bevitne. Av dem fikk jeg også brev med til brødrene i Damaskus, og jeg reiste dit for å føre dem som var der, i lenker til Jerusalem, for at de skulle bli straffet."

     

    Paulus så derfor ut til å havne mellom barken og veden når omvendelsen er ett faktum. Han kan ikke lengre fullføre sitt «plettfrie» liv og han en vandel som behaget den fariseiske gudsdyrkelsen. Ei kunne han smelte sammen de jødiske tradisjoner med sin nyervervede kallelse fra Apostlenes gjerninger: Men han (Jesus) sa til meg: Dra ut! For jeg vil sende deg til hedningefolk langt borte.

     

    Paulus måtte søke Gud for å finne den riktige veien for sitt fremtidige liv. Men så plutselig midt i all forfølgelse og nidkjærhet for Torah som Paulus tjener Gud gjennom blir han kastet av hesten og forblindet som i en himmelsk intervensjon.

     

    "Men da jeg var på veien og nærmet meg Damaskus, da strålte plutselig ved middagstider et sterkt lys fra himmelen om meg. Og jeg falt til jorden og hørte en røst som sa til meg: Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Jeg svarte: Hvem er du, Herre? Og han sa til meg: Jeg er Jesus fra Nasaret, han som du forfølger. De som var med meg, så lyset, men røsten av ham som talte til meg, hørte de ikke. Jeg sa da: Hva skal jeg gjøre, Herre? Og Herren sa til meg: Reis deg opp og gå inn i Damaskus! Der skal det bli talt til deg om alt det du er bestemt til å gjøre. På grunn av glansen av dette lyset kunne jeg ikke se. De som var med meg, leide meg da ved hånden, og jeg kom inn til Damaskus. Og en mann ved navn Ananias, en gudfryktig mann etter loven, som hadde godt vitnesbyrd av alle jødene som bodde der, kom til meg, stilte seg foran meg og sa: Saul, bror, se opp! Og i samme stund fikk jeg synet igjen og så opp på ham. Han sa til meg: Våre fedres Gud har utvalgt deg til å kjenne hans vilje og til å se Den Rettferdige og høre røsten av hans munn. For du skal være hans vitne for alle mennesker om det du har sett og hørt. Og nå, hva venter du på? Stå opp og la deg døpe og få dine synder vasket bort, idet du påkaller hans navn! Da jeg så var vendt tilbake til Jerusalem og ba i templet, skjedde det meg at jeg kom i en henrykkelse. Jeg så ham, og han sa til meg: Skynd deg og dra i hast ut av Jerusalem! For de kommer ikke til å ta imot ditt vitnesbyrd om meg." (Ap gjerninger 22:6-18)

     

    En ting som Paulus definitivt ikke forkaster fra sin tidligere tradisjon og lære er sin opposisjon til de hellenistiske strømninger. Paulus sin lære var basert på den samme tro på jødiske enhet mot de hellenistiske kreftene som ønsket å radere ut troen på monoteismen. Her stod Paulus på samme linje som de øvrige jødiske og senere jødekristne medbrødre.

     

    Men i møtet med Jesus utvides misjonen til å innlemme alle folkeslag. Paulus kjenner sin jødiske historie: Gud har innlemmet de hedenske folkeslag til gudsriket. Han forstår plutselig at denne åpenbaringen må intensiveres.

    Paulus hoved oppgave blir å finne en teologisk plattform for å kunne foredle evangeliet slik at de hedenske folkeslag utenfor Israel også lett kunne gripe dette nådes evangelium. Opposisjonen til Paulus ligger ikke først og fremst i å avslutte Torah sin påvirkning på livet, men å innlemme hedningene i Kristus.

     

    Paulus primære oppgave er som han selv sier det i Galaterbrevet 2:7-8

     

    "Tvert imot: De så at jeg var blitt betrodd å forkynne evangeliet for de uomskårne, likesom Peter for de omskårne. For han som ga Peter kraft til aposteltjeneste blant de omskårne, han ga også meg kraft til det blant hedningene."

     

    Paulus med sin nidkjære bakgrunn hadde ingen planer om å svikte det kall som han fikk på veien til Damaskus. Men han skjønner tidlig at det budskapet som han kommer til å presentere for hedningene vil være ett tveegget sverd og også ramme de troende av jødisk herkomst.

     

    I Galaterbrevet 4:21-26 får vi innblikk i Paulus sin streben etter å få menigheten til å fatte hvordan de skulle forstå loven i forhold til Kristus.

     

    "Si meg, dere som vil være under loven: Hører dere ikke loven? Det står jo skrevet at Abraham hadde to sønner, én med trellkvinnen og én med den frie kvinnen. Trellkvinnens sønn ble født etter kjødet, men den frie kvinnens sønn ble født på grunn av løftet. I dette ligger en dypere mening. For disse kvinnene er to pakter. Den ene er fra berget Sinai, og den føder barn til trelldom. Dette er Hagar. Hagar er berget Sinai i Arabia, og svarer til det Jerusalem som nå er, for det er i trelldom med sine barn. Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor."

     

    Retorisk er jo dette å tråkke i salaten i forhold til rabbinsk jødedom. Å sammenligne Torah med Hagar og ikke matriarken Sarah fornærmer jødisk teologi. Å forstå kristendommen i sitt jødiske lys er ikke å legge ned alle stridigheter, men å se sammenhengen. Vi som kristne må også orke å forholde oss til jøder med forskjellige oppfatninger og vis versa. Paulus får i sin omvendelse en dobbel forståelse av det skrevne ordet. Han opplever at Jesus legger til rette en forståelse av at Loven fra Sinai ikke oppfyller nåden, men ser at Jesus med verket i Jerusalem som vår virkelige matriark.

     

    Paulus har sterkt behov for å avgrense jødedommens sermonielle krefter for å kunne stå oppreist i sin forkynnelse for hedningene. Derfor tar Paulus tak i Abraham og setter de kristne i samme situasjon som ham. Abraham troens far. Situasjonen før Dekalogen (de 10 bud) er for Paulus situasjonen for hedningene i Paulus sin menighet. Abraham ble jo rettferdiggjort utelukket gjennom troen. Nå skjer det samme gjennom troen på Kristus. På grunn av at den rabbinske jødedommen fra ca 160 år f. Kristus helt klart så hedningene som en del av Guds planer også før Jesus, måtte Paulus forsvare menigheten mot at de skulle gjeninnføre sermonielle lover som en del av prosessen for å bli helliggjort.

     

    Husk at mange hedninger i de første jødekristne forsamlinger også huset såkalte rettferdige hedninger. Disse trodde på den jødiske Gud uten kanskje å gjennomføre alle sermonielle vedtak i synagogene. Paulus så imidlertid faren med at hedningene måtte judaiseres for å kunne oppnå frelsen. Paulus ble med sine egne ord, en forsvarer, av det evangeliet i kraft av sitt kall til hedningene, ikke for å avskaffe det for de jødiske troende.

     

    Paulus er ingen motstander og utfører ingen erstatning av det jødekristne evangeliet. Paulus beviser jo med å omskjære Timoteus at det er ikke judaismen som er problemet, men han ønsker ikke at Loven skal stå i veien for Kristus. Men han hadde ingen innvendinger med å bruke judaismen når det gagnet evangeliet. Han motsetter seg ikke overholdelsen av loven så lenge den ikke står i veien for rettferdiggjørelse gjennom troen til folkeslagene. Men det betyr ikke at han forkaster den jødiske overholdelsen av Torah.

     

    «Loven må forstås instrumentalt» sier Professor Jackob Neusner, den kjente jødiske Jesus-forskeren fra USA. Loven er ett instrument som brukes for å få utført en bestemt gjerning. Loven er ikke det som er viktigst, men resultatet. Akkurat som ett musikk instrument. Det er ikke instumentet som er viktigst, men den melodi og følelse det skaper i oss. Det innebærer at Paulus fordømmer alle forsøk på å få ikke-jøder til å lyde loven bud.

     

    Det finnes det idag en form for nåde forkynnelse som ikke forsøker å se Guds Ord som levende i alle deler. Disse fremholder at det er ulike pakter for enhver anledning og Gudommelig intervensjon i Bibelen. En pakt før Loven med Abraham, en pakt for hedningene før Noah, en for Israel fra Moses til Johannes (jfr.Matt 11:12: Men fra døperen Johannes' dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg), en mellom Johannes til de tolv apostlene, en pakt fra Jesu borttykkelse til pinsedag, en pakt fra Pinsedag til Paulus og ikke minst menighetens tidsalder som strekker seg fra Paulus «sitt evangelium» til Jesu tilbakekomst.

     

    Denne forståelsen kalt dispensasjonalisme (pakt eller husholdningslære) forstår ikke loven som ett instrument, en hjelp for å føre mennesker til frelse, men som en fordømmelse. Loven ble ikke først og fremst satt opp for å fordømme, men for å hjelpe oss til ett rettferdig liv. Som små barn trenger hjelp til å lære å leve, trenger vi loven som en rettesnor, mal eller mål for å kunne finne den rette vei. Men når Kristus lyser der fremme vil vi likevel kaste oss i hans armer. Det innebærer likevel ikke at vi forkaster loven som hjelp og veiviser. Vi bruker den bare som forebilde til finner Kristus. Dispensasjonalismen forkaster den ene pakten fremfor den andre. Men vi må forstå at om deigen i ett bakverk er Kristus, så trenger vi likefullt alle ingrediensene for å få riktig smak og konsistens på deigen.

     

    Det Paulus advarer mot er at ikke-jøder skal bli presset til å måtte gjennomføre sermonielle riter for å kunne oppleve Kristus. Nåden er nok! Kristus skaper en frihet til å følge den sermonielle handlinger, men også frihet til å la være for de ikke-jødiske troende. Det er den virkelige frihet i Kristus. Loven settes ikke ut av kraft, men Kristus setter oss i frihet til å tjene. Dekalogen samtykker jo alle kristne fra alle leire at en holder. Kristus i oss hjelper oss til å holde dekalogen med glede. Men dekalogen fører oss ikke til Kristi rettferdighet. Likefullt er dekalogen en del av vår kristne vandring. Den er en del av den smakfulle deigen som danner Kristi liv i oss.

     

    Husholdnings teologien skaper i motsetning til denne frelseshistoriske planen absolutter som ikke kan rokkes eller omgås. Ett eksempel er læren om Fader Vår og at Misjonsbefalingen er gitt til jødene eksplisitt og ikke er ett kall for den kristne uten jødisk blod. Indergård sier i sin bok (Kristendommens jødiske røtter):

     

    Når vi analyserer Jesu forkynnelse, så er den knyttet både til lov og til nåde. Han stilte krav til jødene, for at de kunne komme inn i «Riket for Israel». Slike krav var at de måtte selge det de eide og dele det med de andre, at de måtte holde loven, at de måtte tilgi hverandre, for selv å få tilgivelse, at de måtte bekjenne sine synder, for selv å få syndenes forlatelse, og at de måtte holde budene for å få del i Guds rike.

     

    Dette er krav vi ikke finner igjen i Paulus sin forkynnelse. I hans forkynnelse er vi frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef. 2, 8-9)Etter det jeg (Oskar Edin Indergård) ser, gjelder både «Fadervår» og misjonsbefalingen i Matteus 28 kun jødene og «riket for Israel». Dette betyr ikke at vi ikke kan be «Fader vår» i vår tidperiode, men at det kan være greit å kjenne til innholdet i «Fader Vår».

     

    Det er ingen grunn til å tro at Paulus ikke kunne dele Jesu forståelse av loven. Jesus hadde som Paulus en instrumental forståelse av loven. Han han vendte seg til de jøder i sin krets som lente seg til Loven og trodde det var nok i forhold til å bli rettferdiggjort. Mange av hans jødiske tilhørere mente at å overholde loven automatisk gav ett rettferdig liv. Det å være perfekt skapte en personlig frelse, men det stemmer ikke. Jesus så imidlertid at disse menneskene kynisk holdt Loven på en mekanisk og følelseskald måte for å «safe» sin frelse. Jesus mente som Paulus at loven på denne måten ikke kunne frelse noen som en skjematisk metode. Jesus måtte «spice» opp budskapet for å få folket til å forstå at Loven var gitt for å oppnå resultater i sitt gudsliv. Akkurat som troen skaper rettferdige handlinger krever også loven frukter i sin gjerning. Men om Loven settes foran Kristus skaper den bare fordømmelse, men Kristus skaper rettferdige handlinger som en frukt av rettferdigheten.

     

    Så forskjellen mellom loven og nåden er ikke at den ene utsletter den andre, men at nåden får gå foran og vise veien til fullkommen frelse. Paulus visste meget vel hvordan en"perfekt" ytre gudsdyrkelse skapte fordømmelse i sitt møte med Kristus. Jesus tro trenger dypere ned i sjelen. Han ønsket ikke at noen måtte erfare den intense kamp for å arbeide på sin frelse kun gjennom loven. Han ønsket at alle skulle få et møte først med Kristus. Hans liv som fariseer ble avkledt i sitt møte med Jesu forkynnelse: "Døm ikke etter synet, men fell en rettferdig dom". I sitt gamle liv dømte Paulus livet hos andre etter synet. Nå så Paulus muligheten til å gi evengeliet først. Paulus etter sitt møte med Jesus forsvarte at ingenting kom foran Kristus og hans nåde. Han avskaffet ikke den jødiske arven.