INNLEDNING:
"Ryktet om dette kom menigheten i Jerusalem for øre, og de sendte Barnabas til Antiokia.Da han kom dit og så Guds nåde, gledet han seg. Og han formante alle til at de helhjertet skulle holde fast ved Herren.For han var en god mann og full av Den Hellige Ånd og tro. Og en stor skare ble vunnet for Herren.Han dro så til Tarsus for å oppsøke Saulus.Og da han hadde funnet ham, førte han ham til Antiokia. Et helt år var de sammen i menigheten der og lærte en stor skare. Det var i Antiokia disiplene først ble kalt kristne." (Ap gjerninger 11:22-26)
Barnabas får et veldig godt vitnesbyrd i Bibelen. Vi leser at han var en god mann og full av Den Hellige Ånd og tro. Derfor frydet han seg over det Gud gjorde i Antiokia.
Dette er litt av en overskrift å få over sitt liv: At man er et godt menneske og at man er full av Den Hellige Ånd og tro. Leser vi nærmere om Barnabas, vil vi oppdage at han var en spesiell mann, med en tjeneste som er svært viktig. Ikke minst var hans tjeneste til stor hjelp for Paulus ved flere anledninger, noe vi skal komme tilbake til.
Vi skal derfor gå inn i det som Bibelen forteller oss om denne mannen, så vi kan ta eksempel og lærdom av det. Guds menighet i dag trenger kanskje mer enn noen gang før, menn som har tjeneste slik som Barnabas hadde.
1. EN TJENESTE SOM SER POTENSIAL OG KALL I ANDRE
La oss starte med å se nærmere på det første møtet mellom Barnabas og Paulus.
"Da mange dager var gått, la jødene planer om å drepe ham.Men Saulus fikk kjennskap til planen deres. De holdt også vakt ved byportene dag og natt, for å få slått ham i hjel.Men disiplene tok ham om natten og fikk ham ut gjennom muren ved å fire ham ned i en kurv.Da han kom til Jerusalem, prøvde han å slutte seg til disiplene. Men alle var redd ham, for de trodde ikke at han var en disippel.Men Barnabas tok seg av ham og førte ham til apostlene. Han fortalte dem hvordan Saulus på veien hadde sett Herren, og at Herren hadde talt til ham, og hvor frimodig han i Damaskus hadde talt i Jesu navn.Etter dette gikk han inn og ut hos dem i Jerusalem, og han forkynte frimodig i Herrens navn." (Ap gjerninger 9:23-28)
Her leser vi om første gang Paulus kommer til Jerusalem. Vi leser at han prøvde å slutte seg til disiplene, men alle var redde for ham og trodde ikke at han var en disippel. "Men Barnabas tok seg av ham og førte ham til apostlene..."
Barnabas hadde en oppsøkende og oppfostrende tjeneste. Først oppsøkte han Paulus, og etterpå tok han seg av ham. Han ble nærmest som en vokter, beskytter og far for Paulus i denne perioden. Denne siden var svært framtredende i Barnabas' tjeneste og gjorde ham spesiell. Han så potensialet og kallet som Gud hadde lagt ned i andre. Dette grep han tak i og arbeidet iherdig med å framelske dette, lik en trener gjør med sin elev.
Både da Paulus kommer til Jerusalem, som vi lest her i kapittel 9, og senere da han ble hentet i Tarsus (i kapittel 11, som vi åpnet med) er det Barnabas som er instrumentet til å bringe Paulus inn på banen.
"Og da han hadde funnet ham, førte han ham til Antiokia. Et helt år var de sammen i menigheten der og lærte en stor skare..." (Ap gjerninger 11:26)
Dette er en veldig viktig tjeneste i Guds menighet. Mennesker som har øyne for å oppdage kallet hos andre og som kan bringe dem inn i Guds plan og hensikt med sine liv. Slike menn og kvinner er uunnværlige i et menighetsarbeid.
Det var da Paulus kom til Antiokia at hans tjeneste fikk det rette miljøet og vekstvilkår, slik at han kunne utvikle seg til det Gud hadde tenkt. Menigheten i Antiokia ble en treningsbase og utskytningsrampe for den tjeneste som Paulus senere skulle inn i. Her ser vi også at Guds arbeidsmønster og arbeidsmodell er å fostre tjenester ut fra og gjennom den lokale menigheten.
Vi leser senere at tiden var kommet for Paulus, til å gå inn i den tjeneste som Gud opprinnelig hadde kalt ham til. Etter denne viktige opplæringsfasen i Antiokia, var forberedelsestiden forbi, og han var klar. Og det var kanskje ikke så underlig at det var nettopp Barnabas som fikk være med ham i denne apostoliske tjenesten.
"I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere: Barnabas og Simeon, som kaltes Niger, og Lukius fra Kyréne og Manaen, fosterbror til fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus.Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som jeg har kalt dem til!Da lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem." (Ap gjerninger 13:1-3)
2. JOHANNES MARKUS
I kapittel 13 og 14 i Apostlenes gjerninger kan vi lese om de reiser som Paulus og Barnabas gjorde. Det var kraftfulle reiser, hvor mange mennesker ble frelst og kom til tro. Og Gud virket med, ved å gjøre mange mektige tegn og mirakler. Paulus og Barnabas var virkelig et kraftteam i Herrens tjeneste.
Men så skjer det noe, som vi leser om i Apostlenes gjerninger kapittel 15:
"Da det var gått en tid, sa Paulus til Barnabas: La oss dra tilbake og besøke brødrene i alle byene der vi forkynte Herrens ord, og se hvordan de har det!Barnabas ville da også ha med Johannes med tilnavnet Markus.Men Paulus mente at de ikke skulle ta med ham som hadde forlatt dem i Pamfylia og ikke gått med dem i arbeidet.Det ble da så bitter uenighet at de skiltes fra hverandre. Barnabas tok med seg Markus og seilte av sted til Kypros.Men Paulus valgte Silas til å følge seg. Så dro han ut, etter at brødrene hadde overgitt ham til Herrens nåde.Og han dro gjennom Syria og Kilikia og styrket menighetene." (Ap gjerninger 15:36-41)
Paulus og Barnabas var utsendt av menigheten i Antiokia, som apostler. De var et herlig, gudegitt team. Men etter hvert ble det klart at Paulus var lederen av teamet, da han hadde et sterkere kall over sitt liv enn det Barnabas hadde.
Paulus ville se at alt sto bra til i de byer og menigheter hvor de hadde vært, og sier: "La oss dra tilbake og besøke brødrene i byene der vi forkynte Herrens Ord." Dette var selvsagt Barnabas enig i, men diskusjonen oppsto når det gjalt spørsmålet om å ta med seg Johannes Markus.
Disse menn hadde kjent hverandre i mange år nå, og de hadde tjent Gud sammen. Apostelmøtet i Jerusalem, som vi kan lese om tidligere i kapittel 15, hadde nå banet vei for ytterligere evangeliske framstøt i den hedenske verden. Dermed virker det svært underlig at de ble så uenige her, at de skilte lag.
Paulus var veldig fast og bestemt, og sto på sitt: Det var ikke tale om å ta med Johannes Markus. Han hadde vist sin svakhet en gang før, da han forlot dem i Pamfylia, så det var ikke aktuelt å gi ham en ny sjanse her. Grunnen til at Paulus var så bestemt var nok det at han så behovet for å bygge på sterke og lojale medarbeidere.
Barnabas tenkte annerledes. Han hadde denne sterke siden av å dra med andre i arbeidet, for så å utvikle deres tjeneste. Han lot derfor omsorgen for Johannes Markus komme først. Kolosserne 4:10 (et vers som vi skal komme tilbake til) forteller oss at Johannes Markus var fetter av Barnabas. Dette var nok helt sikkert en god grunn til at Barnabas hadde ekstra tro på ham og ville ha ham med.
Vi ser at Barnabas forsvinner ut av Apostlenes gjerninger etter denne hendelsen. Selvsagt var han fortsatt i tjeneste og sto på i utbredelsen og forkynnelsen av evangeliet, men vi leser altså ikke noe mer om ham. Paulus nevner ham i 1 Korinter 9:6 og i Kolosserne 4:10, men kun i en bisetning. Paulus leser vi derimot bare mer og mer om, og han plukket ut nye medarbeidere, som f.eks Silas, Apollos og Timoteus.
Men hvem hadde egentlig rett i denne situasjonen? Var det riktig å ta med Johannes Markus og la ham fostres til å bli det som Gud hadde for ham? Eller var det mer riktig å nekte ham å bli med, da han neppe var klar for å være med på et team som skulle bli utsatt for et så stort press som det Paulus forsto ventet dem?
Det er kun en måte vi kan fine ut om dette, og det er å se om vi finner noe mer om denne Johannes Markus....
3. GI ALDRI OPP KALLET!
Som vi har vært inne på, leser vi ikke mer om Barnabas i Apostlenes gjerninger. Derimot leser vi flere steder om Johannes Markus. Vi kan starte med å lese et interessant vers i Kolosserbrevet:
"Aristarkus, min medfange, hilser dere. Det samme gjør Markus, Barnabas' søskenbarn. Ham har dere fått beskjed om. Ta godt imot ham dersom han kommer til dere!" (Kolosserne 4:10)
Her ser vi at Paulus bringer en hilsen fra Markus til menigheten i Kolossæ. Det betyr at Markus på dette tidspunktet var i tjeneste sammen med Paulus igjen! Han lot altså ikke Paulus sitt avslag hindre den plan som Gud hadde for hans liv!
Her har vi mye å lære! Gi aldri opp det Gud har talt til deg om! La ingenting stoppe deg fra å fullfør Guds plan!
Ut fra dette skrioftstedet kan vi ane at Paulus hadde vært litt for stri i den situasjonen som oppsto i diskusjonen med Barnabas. Det kan også tyde på at argumentene til Barnabas ikke ville slippe taket i Paulus. I hvert fall leser vi her at Johannes Markus var sammen med Paulus i Rom.
Vi har enda et skriftsted, som enda tydeligere viser oss at Johannes Markus virkelig var en trofast og lojal disippel og han var tilmed til stor hjelp for Paulus i tjenesten!
"Bare Lukas er hos meg. Ta Markus med deg når du kommer; han er til stor hjelp for meg i tjenesten." (2 Timoteus 4:11)
Her ser vi at Paulus ser ut til å sette stor pris på Johannes Markus. Han sier at han har vært til stor hjelp for ham i tjenesten. Dette må bety at Johannes Markus hadde vært mye sammen med Paulus, og at Paulus virkelig hadde tatt ham inn i varmen igjen.
Dermed tyder det på at Barnabaslinjen seiret til slutt... Så er det interessant å merke seg at Johannes Markus var den som etter hvert skrev Markusevangeliet! Så vi har virkelig fått en flott arv fra denne trofaste disippelen. Han gav ikke opp da han ble forkastet av Paulus, men fortsatte å tjene Gud sammen med Barnabas.
Mye tyder på at Paulus la merke til at denne episoden ikke rokket ved Johannes Markus sitt tjenersinn, og at han derfor tok ham inn i varmen igjen etter hvert.
Mye tyder på at Paulus la merke til at denne episoden ikke rokket ved Johannes Markus sitt tjenersinn, og at han derfor tok ham inn i varmen igjen etter hvert.
Det er også interessant å se at både Lukas og Markus var sammen med Paulus i denne perioden, der de også begynte å forberede skrivingen av sine evangelier.
Hva kan vi så lære av dette?
Det er flere ting:
1. Lær deg å se Guds kall i andre. Oppmuntre dem og hjelp dem å komme inn i det kall og den tjeneste Gud har for dem.
2. Gi aldri opp det kall du vet ligger over ditt liv. La ingenting hindre deg i å fullføre ditt kall...