Dietrich Bonhoeffer var en tysk luthersk teolog, prest og aktiv i den tyske motstandskampen mot nazistene. Han ble født i Breslau i 1906 og døde 9. april 1945, i Flosenbürg.

Dette er et utdrag av hans bok om nåde:

"Billig nåde rettferdiggjør synden, ikke synderen. Billig nåde er den nåden vi viser oss selv. Billig nåde forkynner tilgivelse uten omvendelse. Den er dåp uten omvendelse, nattverd uten syndsbekjennelse. Billig nåde er nåde uten etterfølgelse, nåde uten kors, nåde uten den levende Jesus Kristus - Han som ble menneske av kjøtt og blod.

Dyr nåde er skatten som er skult i åkeren. Mennesker som finner den, går med glede bort og selger alt de eier for skattens skyld. Dyr nåde er den kostbare perlen kjøpmannen selger alt for å sikre seg. Den er Kristi kongerike som får folk til å rive ut det øye som forfører dem, den er Jesus Kristi kall, Det som fikk disiplene til å la garnene ligge og følge ham.

Dyr nåde er det evangeliet vi stadig må søke på nytt, gaven vi må be om, døren vi må banke på.

Den er dyr fordi den kaller til etterfølgelse. Den er nåde fordi den kaller oss til å følge Jesus Kristus. Den er dyr fordi den koster et menneske livet, den er nåde fordi det er først slik den gir et menneske liv. Den er dyr fordi den fordømmer synden, men nåde fordi den rettferdiggjør synderen. Fremfor alt er nåden dyr fordi den kostet Gud dyrt, fordi den kostet hans Sønns liv -"dere er kjøpt og prisen er betalt"- og fordi det som er dyrebart for Gud ikke kan være billig for oss. Dyr nåde er at Gud ble menneske."

Dietrich Bonhoeffer levde under Nazistenes terrorvelde i Tyskland. Han ble fengslet og til slutt henrettet for sin kompromissløse etterfølgelse og tørst etter den "dyre nåden". 

INNLEDNING

Et viktig element i den kristne tro og lære, er å drive med det som betegnes med det flotte ordet apologetikk. Ordet stammer fra gresk og betyr "systematisk forsvar av et standpunkt, lære eller doktrine". Begrepet kommer fra det greske ordet "apologia", som betyr forsvar av en posisjon mot et angrep. 

Fra ordet apologetikk har vi også ordet apologet. Ordet apologet betyr egentlig "en som holder en forsvarstale" eller kommer med en begrunnet unnskyldning, en såkalt apologi (jamfør det engelske apology). Men begrepet benyttes især om teologer som forsvarer den kristne tro mot angrep.

I kristen sammenheng er en apologet en trosforsvarer som vil vokte evangelienes budskap eller dogmer når disse blir truet, uansett hvem eller hvor trusselen kommer fra.

1. EN NYRENNESSANSE FOR ANTINOMISMEN

Blandt kristne i den vestlige verden ser vi idag en oppblomstring av et “nytt nådebudskap”, noe som egentlig ikke er annet enn en gjenoppliving av en gammel ubibelsk doktrine som kalles for antinomisme.

Ordet antinomisme kommer fra to greske ord. Det er ordet «anti» som betyr «mot», og «nomos» som betyr «lov». Antinomisme betyr dermed «mot loven», eller «lovløshet».

Det første ordet «anti» betyr «imot» eller «i stedet for», og tilsvarer vårt norske ord «anti», som betyr «imot».

Den andre halvdelen av ordet som er ordet «nomos», betyr:

(1) en lov, regel, standard.

(2) en naturlig regel eller moralsk oppførsel.

Dette er det samme ordet som er oversatt med «lov» (nomos) i Romerne 3:31.

«Setter vi da loven (nomos) ut av kraft ved troen? Langt ifra! Tvert imot stadfester vi loven (nomos)».

Følgelig, når disse to greske ord «anti» og «nomos» kombineres, gir det meningen: lovløshet, uten, i motsetning til, eller imot lover, normer eller regler for moralsk oppførsel.

Antinomi var et ord som først ble brukt av Martin Luther, som et gjensvar til de som mente man bare kunne synde på nåden, noe som også blir kalt “billig nåde”.

Teologisk er antinomismen troen på at det ikke finnes noen moralske lover som Gud forventer eller krever at kristne skal adlyde. Antinomismen tar dermed en bibelsk undervisning til en ubibelsk konklusjon. La oss se hva som er den bibelske lære og videre hva som da blir en ubibelsk konklusjon.

Den bibelske lære er at kristne ikke skal anvende Det Gamle Testamentes lov som et middel til frelse. Da Jesus Kristus døde på korset, oppfylte Han nemlig den gammeltestamentlige loven. Her har vi noen meget klare skriftsteder:

“For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror.”(Romerne 10:4)

“Men før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt inntil den tro som skulle komme, ble åpenbart. Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro. Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren.”(Galaterne 3:23-25)

“For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da han ved sitt kjød avskaffet den loven som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte han fiendskapet.”(Efeserne 2:14-16)

Denne læren om frelse ved nåden alene er en bærebjelke i den evangeliske troslære som kom som en frukt av reformasjonen. Vi fikk begrepet “Sola gratia”, som betyr “nåden alene”.

Den ubibelske konklusjonen fra dette, er at det er ingen moralsk lov som Gud forventer at kristne skal adlyde. Antinomismen er dermed ubibelsk i at den overbetoner og forvrenger betydningen av Guds nåde og favør.

A.W. Tozer definerer i sin siste bok, “Paths to Power” (1911), antinomi på denne måten:

«Det kristne budskap er i vår tid dypt påvirket av den gamle fiende av rettferdighet, antinomisme. Antinomismens trosbekjennelse er lett uttalt: Vi er frelst ved tro alene, gjerninger har ingen plass i frelsen. Gjerninger er arbeid, og er derfor av ingen betydelse.

Hva vi gjør betyr ingen ting så lenge vi tror rett. Skille mellom tro og handling er absolutt og endelig. Spørsmålet om synd er avgjort en gang for alle av korset. All form for handling er utenfor sirkelen av tro og kan derfor ikke komme mellom den troende og Gud.

Slik er læren om antinomisme i korte trekk. Og så fullt har det gjennomsyret det grunnleggende element i moderne kristendom at den er godtatt av den religiøse masse som selve sannheten om Gud. Antinomisme er læren om nåden, båret av ukorrekt logikk, til absurditet. Den tar læren om rettferdiggjørelse ved tro og vrir den til deformasjon».

Charles Finney omtalte antinomismen slik:

«Antinomisme er den motsatte ytterligheten til legalisme. Hos legalismen er alt arbeid (gjerninger), i antinomien er det ikke noe arbeid. Bekjennende har gitt opp hele sitt liv til Kristus, de har kastet alt ansvar over på Ham, og gjør nå ingenting. Under påskudd av å være ledet av Ånden og av å vente på Gud til å åpenbare sin vilje for dem, gir de seg nå over til åndelig latskap (indolence)».

2. GUDS ORD AVVISER ANTINOMISME

Apostelen Paulus behandler spørsmålet om antinomismen i starten av Romerbrevets 6 kapittel.

«Hva skal vi si da? Skal vi fortsette å synde så nåden kan ble enda større? Langt derifra! Vi som døde fra synden, hvordan kan vi fortsette å leve i den?»(Romerne 6:1-2)

Det vanligste angrep på læren om frelse ved nåden alene, er at dette oppmuntrer til synd. En kan jo undres: "Dersom jeg er frelst av nåde og alle mine synder er tilgitt, hvorfor kan jeg ikke dermed synde så mye jeg vil?"

Men denne tenkningen er ikke et resultat av sann omvendelse, fordi sann omvendelse gir et større ønske om å adlyde Gud, ikke et mindre ønske. Guds ønske og vårt ønske når vi er gjenfødt ved Hans Ånd, er at vi streber etter å ikke synde!

“Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige.”(1 Johannes 2:1)

Vårt svar er å vie våre liv til Ham i kjærlighet, tilbedelse og takknemlighet for hva Han har gjort for oss.

“Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste. Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne.”(Romerne 12:1-2)

En annen årsak til at antinomismen er ubibelsk er at der faktisk er en lov som Gud forventer at vi skal adlyde. Jesus sier faktisk at dersom du elsker Ham, så holder du også Hans bud.

“Den som har mine bud og holder fast på dem, han er den som elsker meg. Og den som elsker meg, skal bli elsket av min Far. Og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.”(Johannes 14:21)

 «For dette er Guds kjærlighet, at vi holder Hans bud. Og Hans bud er ikke tunge å bære.» (1 Johannes 5:3)

Antinomismen er i strid med alt det Bibelen lærer. Gud forventer at vi skal leve et liv i moral, integritet og kjærlighet. Jesus frigjorde oss fra de tyngende bud i Det Gamle Testamentet. Dette gir oss ikke en lisens til synd, men snarere en nådespakt. Det faktum at vi er frigjort fra lovens krav burde resultere i at vi lever i desto større lydighet mot Jesu bud.

“Ved dette vet vi at vi har lært ham å kjenne, om vi holder fast på hans bud. Den som sier: Jeg kjenner ham! - og ikke holder fast på hans bud, han er en løgner, og sannheten er ikke i ham. Men den som holder fast på hans ord, i ham er sannelig Guds kjærlighet blitt fullkommen. Av dette vet vi at vi er i ham. Den som sier at han blir i ham, han er også skyldig til å vandre slik som han vandret.”(1 Johannes 2:3-6)

La oss se på noen flere skriftsteder som klart avviser antinomismen. Vi starter med et par uttalelser fra Jesus.

“Menneskesønnen skal sende ut sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt som volder anstøt, og de som lever i lovløshet (antinomi).”(Matteus 13:41)

“Og fordi lovløsheten (antinomi) tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste.”(Matteus 24:12)

Dette er meget interessant, fordi de som forkynner antinomisme vil si at det er Guds kjærlighet og nåde som gjør at vi nå ikke behøver å gjøre noen ting, kun hvile i Guds nåde. For det er ingen bud lenger som vi trenger å holde.

Men Jesus sier jo det motsatte! Når man forkynner et lovløst evangelium er ikke dette kjærlighetens evangelium, men snarere et resultat av at kjærligheten er blitt kald! Når Han da sier at et endetidstegn vil være at kjærligheten blir kald hos de fleste, så henvender Han seg ikke først og fremst til de vantro. Han taler om dem som tror og sier at det kommer en tid hvor nådens og kjærlighetens evangelium forvrenges. Lovløshet (antinomisme) tar overhand nettopp fordi kjærligheten er blitt kald.

La oss nå se litt på hva Paulus skriver om antinomisme.

“Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med lovløshet (antinomi)? Eller hva samfunn har lys med mørke?”(2 Korinter 6:14)

Nokså klare ord fra Paulus. Han spør rett ut hvilken delaktighet rettferdighet har men antinomy (lovløshet)? Dette er interessant, med tanke på at man i dag ser flere og flere som tar til orde for at Paulus kom med “det fulle evangeliet” og at hele Det Nye Testamente må ses i lys av det Paulus skriver.

Et av Paulus’ hovedbudskap var budskapet om rettferdiggjørelse ved tro. Vi finner dette i flere av hans brever, men særlig i Romerbrevets 8 første kapitler. Da er det interessant å se at den samme Paulus advarer mot å blande budskapet om rettferdighet med lovløshet (antinomi).

“For lovløshetens (antinomismens) hemmelighet er alt virksom, bare at den som nå holder igjen, må bli tatt bort.”(2 Tessaloniker 2:7)

Her går Paulus enda lenger, og kaller antinomismen for “lovløshetens hemmelighet”. Slik jeg ser dette, ligger det i ordene fra Paulus at et lovløst evangelium (antinomisme) vil bane vei for den kommende Antikrist. Vi lar dette ligge nå, men det er en interessant betraktning.

3. HYPERGRACE – EN NY NÅDELÆRE

Begrepet hypernåde (på engelsk: “Hyper-grace”) blir brukt for å beskrive en ny bølge av undervisning som legger stor vekt på Guds nåde, noe som samtidig fører til nedtoning og tilmed utelukkelse av andre viktige læresetninger, som omvendelse og syndsbekjennelse.

Hypernåde forkynnere hevder at Gud allerede har tilgitt all synd, både i fortid, nåtid og fremtid. Dermed trenger ikke en troende kristen å bekjenne sine synder. Den nye “hypernådelæren” sier at når Gud ser på oss, ser han bare hellige og rettferdige mennesker. Vi må derfor kun ha vårt fokus på Jesus, og ikke fokusere på synd.

En av premissleverandørene for dette nye nådebudskapet, er Joseph Prince. Han forkynner at vi fikk Guds tilgivelse allerede da vi tok imot troen på Jesu sonoffer. Dette ble gitt en gang for alle, og gjelder for alle mennesker til alle tider – dvs fortid, samtid og framtid.

Videre sier Prince at tilgivelsen kan illustreres med en ferdig betalt regning for all vår skyld gjennom hele livet. Vi har blitt født på nytt. Dermed har vår ånd fått Guds hellige natur. Derfor anklager vår samvittighet oss når vi bedrøver Den Hellige Ånd.

Prince fortsetter og sier at vi kan erkjenne feil i våre samtaler med Gud, men Gud fordømmer eller straffer oss ikke, f eks ved å svekke fellesskapet med oss. Prince illustrerer det å vandre i lyset, som en “nådedusj” som kontinuerlig vasker oss rene for ubevisst og bevisst synd. Å leve i åndelig fellesskap med Gud, som er lyset, er en pågående renselsesprosess.

Skriftstedet som Prince bruker for å underbygge dette, er følgende ord fra apostelen Johannes:

“Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.”(1 Johannes 1:6-7)

Det hele handler altså om å vandre i lyset. Da er vi i Guds nådedusj, som kontinuerlig vasker oss og renser oss fra all synd.

Denne Hypernåde undervisningen er et godt eksempel på det å blande sannhet med feil. Å vektlegge skjønnheten og kraften i Guds nåde er bra, men disse nådelærerne neglisjerer det Paulus kaller for å forkynne "hele Guds råd".

“For jeg har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt dere hele Guds råd.” (Ap gjerninger  20:27).

Vi trenger å forstå at det å tre frem for nådens trone og takke Ham for at Han tilgir oss for alle syndene vi kommer til å gjøre i framtiden, beviser at vi ikke eier spor av Gudsfrykt. Det kan sammenlignes med å gå inn til naboen og på forskudd takke ham for at han vil tilgi alt det gale vi vil gjøre mot ham framtiden.

4. Å BEKJENNE SINE SYNDER

Det er sant at vi som kristne har blitt tilgitt av Gud. Men det betyr ikke at vi aldri trenger å bekjenne vår synd!

De nye nådeforkynnerne er enige om at vi trenger å bekjenne våre synder overfor andre mennesker som vi har forbrutt oss imot. Men samtidig sier man at en trenger ikke å bekjenne sine synder innfor Gud. “Gud har da ikke noe problem med våre synder”, blir det sagt. Man viser også til at ettersom Gud allerede har tilgitt oss alle våre synder, trenger vi ikke lenger å minne Ham på det som har med våre synder å gjøre. Med våre medmennesker blir det derimot noe annet. Her trenger vi å gjøre opp.

La oss se litt på dette. Vi ser på et viktig skrifsted i Jakobs brev.

“Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning.” (Jakob 5:16)

Skal vi bekjenner våre synder for hverandre, hvorfor skulle vi ikke også behøve å bekjenne dem for Gud, siden enhver synd til syvende og sist er en synd mot Gud?

Hva det vil si å bekjenne våre synder, kan vi lære av Davids ord i Sal 32:3,5:

«Så lenge jeg tidde (om det jeg hadde gjort, min store synd) var mine bein skjøre, idet jeg stønnet hele dagen....men jeg sa: «Jeg vil bekjenne mine overtredelser for Herren. Og du tok bort min syndeskyld».

Vi ser at denne bekjennelsen skjer overfor Herren. «Jeg vil bekjenne for Herren», sier David. Da skjønner vi at når han sier han «tidde», var det også en holdning han inntok overfor Herren.

Men hva vil det si, spør kanskje noen. Er det mulig å tie om noe overfor Herren? Alt er jo åpent og bart for hans øyne!

Jo, dette er noe erfaringen viser oss. I Davids munn betyr det egentlig å holde sin synd, sin dårlige og syke samvittighet på en viss avstand fra Gud. Syndserkjennelsen skal liksom helst få kjøles ned litt, før en er innstilt på å gå fram til nådestolen, falle ned for Gud, erkjenne synden og be om tilgivelse og nåde.

Men dette ordet kan også sies å tale om alle denne verdens mennesker, som går der døde, og ikke vil omvende seg. For hele verden går og tier med sine synder overfor Herren. Derfor lever de i sin ufrelste, ulykkelige tilstand. De kjenner ikke synden, og har derfor ikke mulighet for å bekjenne den rett.

Derfor betyr ordet «bekjenne» å omvende seg, lære å kjenne sin synd rett, den overhengende forbannelsen som hviler over en, og søke nåde i Kristus. Dette er da også alt som kreves for å få del i den forlatelsen som allerede er oppnådd gjennom Kristi fullbrakte verk.

“Vær meg nådig, Gud, i din miskunnhet! Utslett mine overtredelser etter din store barmhjertighet! Vask meg vel, så jeg blir fri for misgjerning, og rens meg fra min synd! For mine overtredelser kjenner jeg, og min synd står alltid for meg. Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort…” (Salme 51:3-6)

“Og når dere står og ber, så tilgi om dere har noe imot noen, for at også deres Far i himmelen skal tilgi dere deres overtredelser.” (Markus 11:25)

Her ser vi at det med å bekjenne våre synder og gjøre opp overfor våre medmennesker også får konsekvenser i vårt forhold til Gud. Dersom vi ikke bekjenner våre synder, får vi heller ikke tilgivelse fra vår Gud!

”For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, da skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt.” (Matteus 6:14-15)

Her ser vi at vår egen tilgivelse avhenger av at vi evner å tilgi andre.

Jesus sier det ganske klart: Dersom vi tilgir, så skal også vår himmelske Far tilgi oss! Dette er altså nøkkelen: Tilgi og du skal selv bli tilgitt!

”Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Tilgi, så skal dere bli tilgitt.”  (Lukas 6:37)

Å tilgi andre er selvsagt ikke et prestasjonsverk for å gjøre oss fortjent til frelse. Likevel er det slik at det å leve i samfunn med Gud krever omvendelse fra synder som vi begår i hverdagen. Bibelen sier klart at vi må bekjenne våre synder og dermed få tilgivelse.

Å nekte å tilgi viser mangel på takknemlighet over den nåde og miskunnhet som vi selv har mottatt fra Gud. Det må være en samklang mellom det å få tilgivelse av vår himmelske Far og det å tilgi vår neste.Om vi ikke tilgir andre, så avviser vi faktisk Guds tilgivelse til oss!

“Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss.”(1 Johannes 1:6-10)

I disse versene bør vi legge spesielt merke til ordet dersom....

• Dersom vi sier vi har samfunn mad Han, men vandrer i mørket.....
• Dersom vi sier at vi ikke har synd.....
• Dersom vi bekjenner våre synder.....
• Dersom vi sier at vi ikke har syndet.....

De nye nådeforkynnerne er veldig glad i vers 7, som sier:

"Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd."

Dette er den såkalte "nådedusjen" som Joseph Prince taler så flittig om. Hans budskap er at så lenge du vandrer i lyset, så er du i en kontinuerlig "nådedusj" der Jesu blod renser deg fra alle mistak du gjør i hverdagen.

Denne læren er skummel, fordi det neste man da sier, er at vi ikke trenger å bekjenne våre synder! Det holder å "la nådedusjen ta seg av det".

Men det er vranglære! Fordi vers 9 sier helt uttrykkelig:

"Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet."

Her ligger et viktig dersom... Og når Guds Ord taler om noe, vil jeg holde meg til det Ordet sier! Dette er en årsak/virkning uttalelse, som viser at vi ikke kan ha det andre uten det første. Vi kan ikke ha konsekvensen uten betingelsen.

Hva er så forutsetningen for at Gud "er trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet"?

Svaret gir seg selv: Dersom vi bekjenner våre synder....

Som jeg har sagt før så tror jeg ikke at dette betyr at du må huske hver en bidige gale ting du har gjort, for så å bekjenne dette.

Men hver gang Den Hellige Ånd minner oss om synd, så skal vi faktisk bekjenne!

Jeg blir iblandt manet av Ånden i mitt indre til å komme fram for Gud og si: "Herre, tilgi meg alle mine overtredelser og synder." Da er det nok ikke slik at alt blir nevnt med ord. Det er nok ikke slik at jeg alltid husker alt dette, slik at jeg kan nevne det.

Men når jeg ber Ham om å tilgi alt, så mener jeg alt og det forstår selvsagt også Ham. Det som da skjer, er at Han da minner meg på visse saker som Han vil jeg skal sette ord på og nevne ved navn. Dette slår aldri feil.

Jeg driver ikke dermed og leter etter synder. Men det er viktig å være såpass tålmodig i Guds nærhet at Han rekker å svare og tale inn i våre liv. Bønn er ikke monolog, men dialog.

Også David skriver om dette.

“Hvem merker vel alle sine feiltrinn? Tilgi meg hver ubevisst synd!”(Salme 19:13)

Dersom Gud har uttalt at dine fremtidige synder er tilgitt, på samme måte som Han har uttalt at dine tidligere synder tilgitt, hvorfor adresserer da Paulus og andre nytestamentlige forfattere disse syndene i sine brev? Og hvorfor tar Jesus et så klart oppgjør med synd i Åpenbaringen kapittel 2 og 3?

Vi vet at Gud ikke minner oss om våre tidligere bekjente synder, siden han har tilgitt og "glemt" dem. Men hvorfor gjør Han det da med våre nåværende synder, og hvorfor advarer Han oss om farene ved å falle i disse syndene, dersom Han har tilgitt og glemt dem på forhånd?

5. FORSONINGSDAGEN OG DET DAGLIGE OFFER

I 3 Mosebok 16 beskrives Den Store Forsoningsdagen. Kapitlet forteller at på den store Forsoningsdagen gikk Ypperstepresten inn i Det Aller Helligste med blod fra syndofferet. Her leser vi at "på denne ene dag skal det gjøres soning for dere så dere blir rene for Herren for alle deres synder." (3 Mosebok 16:30)

På Forsoningsdagen (Yom Kippur) ble blodet av syndofferet båret inn i Det Aller Helligste og stenket der foran Guds åsyn. Syndofferet derimot, ble ofret for alles øyne i Tabernaklets forgård. Det som foregikk her var synlig for hele forsamlingen. Men Gud bød at kun ypperstepresten selv (Aron) skulle gå inn i selve Tabernaklet. Der gikk han gjennom Det Hellige og like inn i Det Aller Helligste, der han stenket blodet på alteret som en soning for folkets synder.

Men dette er kun et forbilde på den sanne forsoning - Jesu Forsoning! 

”Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk han gjennom det teltet som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender - det vil si: som ikke er av denne skapning. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning. For så sant blodet av bukker og okser, og asken av en kvige, helliger til kjødets renhet når det blir stenket på dem som er urene, hvor mye mer skal da Kristi blod- han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer - rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud! Derfor er han mellommann for en ny pakt, for at de som er kalt, skal få den evige arven som var lovt, etter at det har funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første pakt.” (Hebreerne 9:11-15)

Jesus er vår Yppersteprest! Han gikk inn i selve Himmelen og bar fram sitt eget blod på det himmelske alter, i Det Himmelske Tabernakel. Således fant Han en evig forløsning!

”For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdommen. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld. Heller ikke gikk han inn der for å ofre seg selv flere ganger, slik ypperstepresten hvert år går inn i helligdommen med fremmed blod. I så fall måtte han ha lidd mange ganger fra verden ble grunnlagt. Men nå er han blitt åpenbart én gang ved tidenes ende for å ta bort synden ved sitt offer.”  (Hebreerne 9:24-26) 

Jesus gikk inn i selve Himmelen, som Den Sanne Yppersteprest på vegne av hele menneskeheten. Og denne gangen var det ikke en "uren" helligdom, gjort med menneskehender. Nei, Jesu blod ble presentert i Det Aller Helligste - innfor Guds Trone! Og blodet tilfredsstiller Gud!

Tilbake til Den Store Forsoningsdagen. Den tilgivelse som Israelsfolket fikk, gjaldt for et år av gangen. Når Aron kom ut fra Helligdommen og lyste velsignelsen over folket, var de tilgitt og frie. De hadde fått nåde for et helt år, fram til neste Forsoningsdag.

Men hva betydde dette i praksis? Betydde det at de nå kunne ta det med ro og ikke tenke mer på synden? Betydde den tilgivelse folket fikk på Forsoningsdagen at de ikke behøvde å ofre resten av året?

Nei! Vi leser nemlig at selv om folket fikk en “årlig nåde” på Forsoningsdagen, ble det likevel daglig frambåret syndoffer og blod ble utgytt. Vi kan lese om disse daglige offer i 4 Mosebok 28. Disse syndoffer skulle peke på dette offer som var gitt denne ene dagen og minne den enkelte om Guds rettferdighetskrav og Hans nåde.

“Du skal si til dem: Dette er det ildoffer som dere skal bære fram for Herren hver dag: to årsgamle lam uten lyte til et stadig brennoffer.”(4 Mosebok 28:3)

Dette hadde med synderens samvittighet å gjøre. Det hadde å gjøre med nødvendigheten av bekjennelse, innrømmelse av behovet for nåde og med at andre og skulle bli minnet om at synderens synd var sonet. For presteskap og levitter var det viktig både å se at deres egen synd var sonet og å se at folkets og den enkelte av folkets synd var sonet, det var viktig for deres tjeneste!

Dette er et viktig bilde på forholdet mellom Jesu fullkomne offer og vår daglige vandring som kristne i hverdagen. Jesu offer er godt nok. Det holder for tid og evighet. Jesus trenger ikke komme ned for å sone flere ganger. Det ene offer var godt nok.

Men samtidig trenger vi å komme fram for Gud og bekjenne våre synder. Dette trenger vi å gjøre hver gang Den Hellige Ånd minner oss om synd. Og bildet med det daglige offer fra GT gir oss et tydelig bilde. Vi synder både i ord og handling. Og Skriften sier at den som klarer å styre sin tunge, er en fullkommen mann. Vis meg en kristen bror eller søster som lever uten å snuble på dette området.

6. DEN EKTE BIBELSKE NÅDE

“For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, han som ga seg selv for oss for å løse oss ut fra all lovløshet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger.”(Titus 2:11-14)

Her beskriver Paulus hva som er ingrediensene i den ekte bibelske nåden. For det første er Guds nåde slik at den kaller på oss til omvendelse. Når vi tar imot evangeliets budskap, blir vi frelst og født på nytt. Alt dette er av nåde og ikke gjerninger.

“For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.”(Efeserne 2:8-9)

Her er vel de fleste nokså enige. Men vi trenger å se at Guds nåde er mere enn kun det å ta imot evangeliet og bli frelst. Dette er bare starten. Vi leste at Guds nåde fortsetter å jobbe med oss etter vi har blitt frelst. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er.

Det er altså ingen passiv nåde vi snakker om. Det er ikke slik at vi tar imot Jesus og sikrer oss himmelbilletten, for så å lene oss tilbake og ikke gjøre noenting...

Den svært anerkjente amerikanske bibellæreren, Dr Michael Brown (bildet) har stilt en rekke nærgående spørsmål til en av vår tids fremste premissleverandører for den nye nådelæren: Joseph Prince.

Jeg synes spørsmålene er svært relevante, og har valgt å oversette dem til norsk. Her kommer det:

Ganske regelmessig lytter jeg til vitnesbyrd fra troende som er blitt forvandlet gjennom tjenesten til Joseph Prince, og jeg takker Gud for hvert av disse gode vitnesbyrdene. Uten tvil - hans budskap om nåde er frigjørende med hensyn til mange former for legalisme, prestasjonsbasert religion og åndelig mindreverdighetskompleks - og for dette er jeg takknemlig.

I 1992 talte Gud til meg om å gjøre et nytt studium av nåden, og resultatet av dette studiet var en øyeåpner, så mye at et av kapitlene i en bok jeg gav ut i 1997: 'Go and Sin No More' fikk tittelen: 'Alt er nåde' og et annet: 'Bokstaven dreper'.

Så selv om jeg er blitt kjent som en 'omvendelses- og hellighetsforkynner' - som er sant, er det like sant at min forkynnelse strømmer ut av den nåde som uttrykkes mest fullkomment og helt i Jesus.

Det er fordi jeg ivrer slik for Guds sanne nåde (se 1 Pet 5,12) at jeg skrev boken: 'Hyper Grace: Exposing the Dangers of the Modern Grace Message', og selv om det er mye jeg er enig i når det gjelder den undervisningen pastor Prince gir, så er det også en sterk grad av uenighet når det gjelder dette.

Kritikerne av min bok 'Hyper Grace' har anklaget meg for å misforstå eller mistolke deres budskap til tross for at jeg siterer de aktuelle forfattere, pastorene og lærere direkte gjennom hele boken, rettferdig og i sammenheng.

Men siden vi alle er enige om at klarhet og ydmykhet er av største betydning i vår samhandling og at vi bør strebe etter samhold og forståelse der det er mulig, stiller jeg disse spørsmålene som utgangspunkt for en videre samtale:

Min intensjon er ikke å hisse opp til en debatt, heller ikke å spotte. Jeg gjør det for at vi skal forstå hvor vi skilles ad og hvor vi ikke gjør det. Så her er mine spørsmål til deg:

1. Krever Gud noe av deg som sitt barn? Er det noe Han sier som du gjøre annet enn å motta Hans nåde? Hvis det forholder seg slik, er det åndelige fordeler som kommer av det å adlyde disse kravene og åndelige tap som kommer av det at vi ignorerer dem?

2. De nytestamentlige forfatterne formaner oss ofte til å leve på måter som er til behag for Herren. Betyr det at det er mulig å leve slik at vi ikke behager Ham? Vi er enige om at Han relaterer seg til oss som Hans elskede barn, men er Han alltid fornøyd med oss? Og siden Paulus oppfordrer oss til ikke å gjøre Den Hellige Ånd sorg, betyr det at vi faktisk kan gjøre Den Hellige Ånd sorg?

3. Er det noe du kan gjøre for å skuffe Herren? Hvis Herren alltid ser oss som perfekt i Hans øyne, er det da noen måte vi kan skuffe Ham på? Jeg har hørt det sagt at vi bare kan gjøre Ham sorg eller skuffe Ham ved ikke å stole på hans nåde, men ifølge ditt budskap - har ikke den synden også blitt tilgitt?

4. Dersom Gud har uttalt at dine fremtidige synder er tilgitt på samme måte som Han har uttalt at dine tidligere synder tilgitt, hvorfor adresserer da Paulus og andre nytestamentlige forfattere disse syndene i sine brev, og hvorfor tar Jesus opp dem i Åpenbaringen kapittel 2-3? Vi vet at Gud ikke minner oss om våre tidligere bekjente synder, siden han har tilgitt og "glemt" dem. Hvorfor gjør Han det da med våre nåværende synder, og hvorfor advarer Han oss om farene ved å falle i disse syndene, hvis Han har tilgitt og glemt dem på forhånd?

5. En ledende hyper-nåde lærer hevder at læren om progressiv helliggjørelse er en "åndelig morderisk løgn." Betyr det at nåde-predikanter som Charles Spurgeon, som trodde på progressiv helliggjørelse, underviste i denne påståtte løgnen? Og hvis "progressiv helliggjørelse" betyr rett og slett å vandre i vår hellighet ved hjelp av Ånden, hva er så farlig med denne undervisningen? Sagt på en annen måte; trenger vi å avvise tanken om at den som gjorde oss hellige nå kaller oss til å leve hellige liv i tanke, ord og gjerning, og dermed "fullføre vår helliggjørelse i frykt for Gud" (2 Kor 7:1)? Sier ikke Paulus at vi er hellige (som er hvem vi er) og kaller han oss ikke også til å være hellige (det er hvordan vi lever)? (Se 1. Kor. 1,2).

6. Vi er enige om at Den Hellige Ånd fordømmer oss aldri for våre synder som troende, men gjør Han oss noensinne ubehagelige når vi synder? For meg er dette en veldig kjærlig handling av Faderen, som ikke ønsker oss komfortabele med å gjøre ting som kan ødelegge våre liv og andres liv. Er ikke det noe vi skulle omfavne? Og drar ikke dette oss til korset i stedet for vekk fra det?

Innledning

I dette studium skal vi se på Paulus´ egen "signatur" i sine brev:

"Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus."- Rom 1,7

Dette er den hilsen apostelen, Paulus, vanligvis bruker i brevene sine. Og vi skal nå se litt

på dette vers og spesielt ta for oss ordene, nåde og fred.

Guds Nåde

For å si det enkelt betyr nådeat Gud har elsket oss uten grunn i oss selv, for Jesu skyld.

I Guds nåde finner vi den uforskyldte barmhjertighet Guds hjerte er fullt av, som fører med seg vennskap og kjærlighet til dem som er i Kristus. For det andre bærer ordet nåde i seg alt det gode som Gud gir de troendes hjerter når han gir dem Den Hellige Ånd, som opplyser deres forstand og helliger deres sinn og gjerninger.

Nåden er en kilde til helliggjørelse

Fra nådens kilde flyter alt som virker til liv og gudfryktighet. La oss lese fra Paulus´ brev til Titus:

"For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve edruelig* og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, han som ga seg selv for oss for å løse oss ut fra all lovløshet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger." - Titus 2,11-14

*Edruelig,sofronos. Fra sozo, "å frelse, og fren, "sinnet". Ordet er et adverb som betyr å handle på en ansvarlig måte, fornuftig, sindig, klokt, ha selvkontroll og være i full besittelse av alle mentale og fysiske evner.

Legg merke til i første setning (Titus 2,11) at nåden frelser ikke ved å bare være åpenbart, men den er åpenbart for alle, slik at den som gir troens respons finner frelse. For videre leser vi at nåden i seg selv opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve edruelig* og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er.

Ordet opptukter, er på gresk "paideuó" og blir brukt i forbindelse med å oppdra barn. Direkte har ordet betydningen å tukte, instruere, lære og undervise. "Paideuó" stammer fra det greske ordet "Pais" som betyr; å oppdra et barn, eller utdanne ved disiplin (underforstått; ved tukt), tukte, instruere, undervise, lære.

Med dette forstår vi at vi ikke bør forakte Herrens tukt og være utålmodig når han refser oss (Ord. 3,11-12). For den Herren elsker, den tukter han(Heb 12,6a). Og han tukter oss til vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet (Heb 12,10).

Ser du at Paulus her sier at nåden ikke er begrenset til bare tilgivelse? Den er også grunnlaget og kjernen i den helliggjørende veksten. Guds nåde gjør altså langt mer enn å tilgi, den oppdrar, underviser, lærer, utdanner og skaper da vekst i den troenes liv.

Når Den Hellige Ånd skaper handlinger som er gode gjerninger og frukter i våre liv, er alt av nåde. Ingen av oss har evne til åndelig vekst i oss selv. Denne veksten er sentralt knyttet til helliggjørelse og seier over synd i Guds kraft, når vi fristes. En slik livsendring er av nåde og begrenser ikke på noen måte nåden som tilgir oss når vi faller.

Apostelen oppsummerer en hel rekke av Åndens frukter: "Kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, ydmykhet, avholdenhet" (Gal 5:22). Alt dette får vi gjennom dette ordet nåde.

Kristus er vår helliggjørelse

Når vi da vet at Kristus er gitt oss av nåde på grunn av Gud elsket verden, da kan vi se av 1. Kor. 1,30 at Kristus Jesus er for oss blitt visdom fra Gud, rettferdighet, og helliggjørelse og forløsning.

"For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning." - 1. Kor. 1,30

Man kan si det slik at Kristus har benådet oss med nåde i det han sonet vår straff på korset. For nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus(Joh 1,17).

Jesus er kilden til alt! Alt er skapt ved Ham og til Ham (Kolosserne 1,16). I Jesus har vi alt.

Alt er av nåde

- Det er av nåde Gud søker oss opp når vi går vår egen vei. 


- Det er av nåde han påvirker oss slik at vi blir bevisst vår elendighet. 


- Det er av nåde hans Ånd skaper i oss anger over vår synd. 


- Det er av nåde han gir oss lengsel etter renhet. 


- Det er av nåde og kjærlighet han driver oss til å søke tilgivelse. 


- Det er av nåde vi blir frelst og omvendt. 


- Det er av nåde vi blir bevart i et frelsende forhold. 


- Det er av nåde vi kan vinne seier over synd når Ånden får prege våre sinn. 


- Det er av nåde åndens frukter og Guds bilde kommer til syne i den troende. 


- Det er av nåde vi en dag får bli med Jesus hjem.

"For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave." - Efeserne 2,8

Guds fred

Fredvar det neste i apostelens ønske for dem. Ordet fredhar en betydning som går på et begrenset "indre" område. Men også en betydning som står for et mer omfattende område.

Ser vi på det begrensede, konkrete området som gjelder vårt forhold til Gud, betyr det først og fremst at fiendskapet er opphevet, at forlikelsen er skjedd ved Jesus Kristus (Rom 5,11). For det andre er dette åpenbart for hjertet vårt, så vi har samvittighetens fred i sjelen, og et fortrolig forhold til Gud. Dette er den fred som har nærmest sammenheng med nåde, som apostelen også taler om i Rom 5:1 hvor han sier: "Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus."

Men i sin mer omfattende betydning av freden har vi også all den hjertelige trygghet og lykke som følger med dette gode forholdet til Gud. Derfor, sier apostelen, roser vi oss ikke bare av håp om Guds herlighet, med bakgrunn i nåden, men vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at når det gjelder oss som er frelst, så må til og med trengselen tjene til alt mulig godt. Ja, han sier til slutt, "vi roser oss også av Gud" (Rom 5). Vi roser oss av Gud, over at nå er han vår Far, og da må vi nødvendigvis ha alt godt, for "Er Gud for oss, hvem er da imot oss?" (Rom 8:31). Tenk, Gud, "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?" (Rom 8:32).

En stor og salig fred

Alt dette ligger i ordet fred. Og tenk: Når Gud har gjort det nådeverket i et menneske at han har åpnet de åndelige sanser, slik at det ser hva det vil si at himmelens og jordens Herre er en venn, - og det på en slik måte at ingen ting av all den synd som ennå bor i kjødet i dette mennesket på noen som helst måte kan rokke ved dette forholdet! - da må det jo bli en stor og salig fred. Når vi i tillegg får øynene opp for den sannhet at ikke et hår kan falle av mitt hode, uten at vår himmelske, kjærlige Far vet det, at det ikke finnes noe vondt hvor han ikke kan hjelpe, så snart det behager ham, og at han nå ikke kan la noe som helst vondt ramme meg - uten at det er noe som er helt nødvendig for meg - ! Jo, sannelig, dette gir en stor og salig fred.

Fred fra Gud - ikke fred fra verden

En ting å legge merke til er at denne freden heter med rette "fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus", slik apostelen uttrykker det her. Dette skal vi forstå slik at freden ikke bare er en gave som Gud gir oss. Det betyr også at Gud selv, hans vennskap og hans makt, er selve freden. Han sier ikke: fred fra verden, for Kristus sier tvert imot: "I verden har dere trengsel"(Joh 16,33), og: "verden hater dere" (Joh 15,19), osv.  Han sier heller ikke: fred fra kjødet, for "kjødet begjærer imot Ånden" (Gal 5,17). Han sier ikke: fred fra djevelen, for "djevelen er steget ned til dere i stor vrede" sier Johannes (Åp 12:12). Han sier heller ikke: fred på grunn av gode livsvilkår, fred fra gode venner, fred på grunn av et godt rykte, god helse osv. Nei, fordi alt dette gir en ustadig fred. Men han sier: "fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus".

Det vil si at han ønsker oss en guddommelig og himmelsk fred, slik Kristus også uttrykker det: "Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere" (Joh 14:27). Den fred verden gir, består i at det onde som vi opplever i legemet, eller omkring oss, og som uroer oss, blir tatt bort. På samme måte som når en fiende har inntatt en by, da er det ufred, men fred igjen når fienden er borte. Slik er der også ufred når fattigdom eller sykdom tynger deg. Men når problemene er borte, da har du på nytt fred. Likeså når onde tunger angriper deg med løgn og baksnakkelse, da har du ufred. Men når baktalelsen opphører, da har du igjen fred. Slik svinger verdens fred.

Selv i stormens hete har du fred i hjertet

Men Guds fred består i at selv om alt dette utvendige vonde ennå driver på og anklager deg, så har du fremdeles fred i hjertet, bare fordi Gud er din venn, at Gud er allmektig, at han hører dine bønner, teller dine tårer og kan når han vil, på et øyeblikk stille stormen, og på nytt gi deg hvile.

Guds fred består i at selv mens ditt kjød ennå er nedtynget av synd, og djevelen anklager samvittighet din, så vet du fremdeles at Kristus med sin rettferdighet og nåde veier mye mer enn alt dette, og at han er din sterke forsvarer hos Faderen. Guds fred består i at selv om alt vondt i verden kan plage deg, enten det er sykdom, fattigdom, frykt, forkastelse, baktalelse osv, så vet du likevel at Gud og hans vennskap er tusen ganger større enn alt dette, og at han snart skal komme og hente deg fra denne jord til seg i himmelen. Der skal du i all evighet være fri fra alt vondt, være trygg og salig med Gud og de hellige.

Dette er Guds fred. Men denne freden kommer fra nåden i hjertet. Derfor kan den øke og minke. Hele vårt liv som kristen hviler på nåden og freden i hjertet. Da forstår vi hvor stor betydning det har, ikke bare å ønske hverandre nådeog fred, men også flittig å ta vare på dette.

Voks i nåde og fred!

"Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus!" - 2. Peter 3,18a

Jo mer vi kjenner Gud og vår Herre Jesus Kristus, desto mer nåde og fred får vi i hjertet. Vokser vi i nåden, vokser vi i freden. Vi finner fred i den nåden Gud har elsket oss i det han gav sin Enbårne sønn, Jesus Kristus, til å sone den straffen vi skulle ha, helt uforskyld, som en gave, helt gratis.

Om vi da vokser i kunnskapen om Gud og Jesus. Hvor meget større synes ikke nåden å være jo større du ser din Frelser? Hvor meget mer synes ikke freden å innta ditt hjerte når du innser at du er fri!? Jeg vil da formane deg, voks i nåde og fred ved å tilbringe tid ved Bibelen og i bønn.

"Nåde og fred bli dere til del i rikt mål gjennom kunnskapen om Gud og Jesus, vår Herre."- 2. Peter 1,2

Troen har vi på grunn av nåden

Helt til slutt skal vi ta med oss et lite studium på dette vers fra brevet til Romerne.

"Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus."

- Rom 5,1

Hva er det vi leser her da? Da vi nå er rettferdiggjort av tro. Dette henspeiler jo nettopp på nåden. For Gud, i sin kjærlighet, har gitt oss Sønnen, Jesus Kristus, til vår rettferdiggjørelse, ved nåden. Uten den er det ikke tro. For Jesus er troens opphavsmann (Heb 12,2) og: "tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser." (Heb 11,1). "For i håpet er vi frelst"(Rom 8,24). Han er håpet og troen! Nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus(Joh 1,17). På samme måte kom håpet og troen ved Jesus Kritus.

"Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette." - Ord. 3,5f

Uttrykket "hyper-nåde" er blitt brukt for å beskrive en ny bølge av undervisning som legger vekt på Guds nåde til utelukkelse av andre viktige doktriner og bibelske sannheter, som omvendelse og syndsbekjennelse. Hyper-nåde forkynnere hevder at all synd, både i fortid, nåtid og fremtid, allerede har blitt tilgitt. Derfor trenger ikke en kristen å bekjenne sine synder for Gud. Hyper nåde læren sier at når Gud ser på oss, ser han bare et hellig og rettferdig folk, helt uten synd.

Men Jesu ord til de sju menighetene i Åpenbaringsboken motsier sterkt tanken om at kristne aldri trenger å omvende seg eller bekjenne sine synder! Til menigheten i Efesus, sa Jesus:"Husk derfor hva du er falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger! Men hvis ikke, så kommer jeg brått over deg og jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted - hvis du ikke omvender deg." (Åpenbaringen 2:5).

I disse sendebrevene i Åpenbaringen kapittel 2 og 3 ser vi at Jesus refser fem av de sju menighetene og krever omvendelse fra dem. I tillegg sier tilmed Guds Ord klart at alle troende skal framstilles for Kristi domstol etter at vi har opplevd bortrykkelsen. Selv om denne domstolen ikke dømmer oss til fortapelse eller til å miste det evige liv, så må vi likevel svare til Jesus for vår ulydighet og for ting vi ikke har båret fram i lyset og bekjent for Ham mens vi var her nede.

"For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt." (2 Korinter 5:10).

Hyper grace doktrinens lærere anser Det Gamle Testamente og De Ti Bud som irrelevante for oss nytestamentlige troende. De lærer at det Jesus uttalte og lærte før Hans oppstandelse er en del av Den Gamle Pakt og dermed ikke gjeldende for gjenfødte troende.

Men Jesus selv sa noe helt annet om det Han lærte: 

"Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå." (Markus 13:31)

Og før Jesus steg opp til himmelen, lovet Han at Faderen skulle sende Den Hellige Ånd, som "vil lære dere alle ting og vil minne dere om alt jeg har sagt dere ." (Johannes 14:26).

Dersom Jesu ord er ikke lenger gjelder for oss kristne i Den Nye Pakt, hvorfor skulle vi da trenge å bli minnet på dem?

Hyper-nåde læren er et godt eksempel på dette å blande sannhet med feil. Jesus talte selv om dette og beskrev det med et meget treffende bilde:

"Det passer dårlig at dere roser dere! Vet dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen?" (1 Korinter 5:6)

En vektlegging av Guds nådes skjønnhet og kraft er bra, men det blir veldig feil dersom man neglisjerer hva Paulus kalte "hele Guds råd" (Apgj 20:27). For eksempel så er det sant at alle kristne har blitt tilgitt av Gud. Men det betyr ikke at vi aldri trenger å bekjenne vår synd.

Jakob 5:16 sier: "Bekjenn da deres synder for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet." Om vi nå skal bekjenne våre synder for hverandre, hvorfor skulle vi ikke trenger å bekjenne dem for Gud, siden hver synd til syvende og sist er en synd mot Gud?

"Vask meg vel, så jeg blir fri for misgjerning, og rens meg fra min synd! For mine overtredelser kjenner jeg, og min synd står alltid for meg. Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort - for at du skal være rettferdig når du taler, være ren når du dømmer." (Salme 51:4-6)

Også 1 Johannes 1:9 gir klare instruksjoner til troende om å bekjenne synd. Og det begynner med ordet dersom: 

"Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." (1 Johannes 1:9)

Dette er en årsak/virkning uttalelse, som peker på at vi ikke kan ha den andre delen uten å oppfylle den første. 

Man kan selvsagt si at mye av det hyper nåde predikanter forkynner er sant og rett.Vi er faktisk frelst av nåde, ikke våre gjerninger (Efeserne 2: 8-9). Og Guds nåde er fantastisk, flott, og gratis (1 Timoteus 1:14).

Likevel er hyper nåde undervisningen ute av proporsjon til resten av Skriften. Det er fordi hver gang en doktrine favoriseres til utelukkelse av helheten av Guds Ord, trår vi feil fordi vi ikke forkynner rett.

"Legg vinn på å kunne fremstille deg for Gud som en som holder prøve, en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, en som deler sannhetens ord rett." (2 Timoteus 2:15).

Jesus var full av både "nåde og sannhet" (Johannes 1:14). Disse to grunnelementene i evangeliet er i hårfin balanse, og dersom vi tipper for mye over til en av sidene kan det resultere i at vi havner i et falskt evangelium! Vi må alltid sammenligne enhver ny lære med "hele Guds råd" og lære å avvise alt som viker litt fra sannheten.

"Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden."

(1 Johannes 4:1).

Enkelte kristne forkynnere har utarbeidet ett sinnrikt system for sine ulike pakter eller ofte kalt husholdninger (etter ordet dispensations) som Gud ordner mellom jøder, jødekristne og hedninger. Dette skaper en systematisk og rigid teologi, som til tider kan være vanskelig å forholde seg til. For å få Guds Ord til å «gå opp» blir det profetiske ord satt opp som en matematisk ligning, slik at resultatet skal bli som det forut er bestemt. Jødefolket har sine pakter og lovnader, jødekristne har egne løfter og til slutt har de hedningekristne helt egne ord og løfter som de skal forholde seg til.

Det går til og med så langt at kristne forkynnere «beviser» at det finnes ulike evangelier, et for jøder og et annet for hedninger, kalt "Paulus evangelium" og et tredje for messianske jøder idag. Knut Helge Høyland skriver i Ung teologi nr 2/ 2005: ”De ulike tidsperiodene utgjør ulike deler av Guds plan med sitt folk Israel, og de profetiske ordene i GT taler utelukkende om Guds plan for Israel i Guds fremtidige husholdninger. Guds andre folk kirken, har derimot bare en husholdning, tiden mellom Jesu første og andre komme – den tid vi lever i nå. I og med at det jødiske folk forkastet Jesus som Messias, har Gud satt sin plan for sitt folk Israel på vent mens kirkens husholdning spilles ut. Gud velger seg altså ut et nytt folk, et åndelig folk.”

Noe av denne forkynnelse har også i moderne teologi skapt antijudaisme, slik at de helt forkaster det som den jødiske Jesus og de første apostlene sier. Man forholder seg kun til det Paulus sier om nåden. Husholdningslæren gjør det mulig for det såkalte Paulinske eller “det nye evangeliet” som i dag skaper mye debatt og blir kalt for nådelæren. Oskar Edin Indergård er den forkynner her i Norge, som klarest har uttrykt sin tro på dispensasjonalismen. Han sier i sin bok «Guds Planer med Israel og den kristne menighet»: Jeg deler inn NT opp i to deler, de jødiske Skriftene og Paulus sine Skrifter. Jesus kom med forsoningen og tilbudet om opprettelsen av «riket for Israel». Paulus kom med tilbudet om den kristne menigheten etter at jødene har avslått tilbudet om opprettelsen av Freds-riket.

Bibelen viser oss at den jødiske frelses-tanken strekker seg igjennom hele historien og at Gud har ledet og vist jødene sin frelsesplan i en fremadskridende og fortsettende virkning. Denne tanken viser Gud oss også gjennom Blodslinjen helt fra det første offer for å kle Adam og Eva etter syndefallet frem til Jesus store syndoffer på korset. Apostlenes gjerninger forteller også om de gudfryktige hedningene som i sitt hjerte hadde tatt i mot den jødiske Gud og gikk i synagogen. Disse tok også ved forkynnelsen til apostlene imot Jesus som sin frelser.

Også jødiske rabbinere hadde innlemmet hedningene i Guds frelseshistoriske plan. Det kommer til syne i Apostelmøtet i Jerusalem. Her fortar apostlene kortversjon av tolkingen av de Noahkittiske lovene som rabbinere gjennom historien hadde dannet basis for hvordan jødene skulle forholde seg til hedningene som tok del i løftene uten å være omskjært. Tolkingen ble synliggjort i Apostlenes gjerninger 15. Hedningene fikk her satt noen rammer for hvordan troen skulle etterleves: "Derfor mener jeg at vi ikke skal lage vanskeligheter for de hedningene som vender om til Gud. Men vi skal skrive til dem at de skal holde seg borte fra det som er gjort urent ved avgudsdyrkelse, og fra hor, fra kjøtt av kvalte dyr og fra blod."

Husholdnings teologien skaper, i motsetning til denne frelseshistoriske planen, absolutter som ikke kan rokkes eller omgås. Ett eksempel er tolkingen av “den siste generasjon” før Jesus kommer tilbake. Lignelsen om Fikentreet fra Matteus 24:23 som igjen får sevje: "Sannelig denne slekt skal ikke for gå før alt dette skjer." Underforstått at når Israel gjenoppstår som land og fikentreet blomstrer, skal dette være den siste levende generasjon før Jesus kommer igjen. De mest ekstreme mener her at det ikke kan gå mer enn 70 år eller kortere ettersom hvordan man beregner tiden for en generasjon før Jesus kommer tilbake. Selv om vi må framholde det faktum at Jesu gjenkomst er nært forestående, havner man her på tynn is. Hva om det skulle ta litt lengre tid enn vi så konkret og matematisk har regnet oss fram til? 

Andre mener oppriktig at de har ett spesifikt årstall for Herrens tilbakekomst! Vi nedgraderer Guds ord til vår lille matematiske lignelse. Ett annet eksempel er læren om Fader Vår eller Misjonsbefalingen - at disse er gitt til jødene eksplisitt og ikke er ett opprop til hver enkelt kristen med eller uten jødisk blod.

Alle skriftord som antyder årstall eller sier noe om når Gud skal gjennomføre sine planer, er tuftet på en eller annen form for dispensasjonalisme. Disse absolutter i tolkingen skaper vanskeligheter eller omgåelser når oppfyllelsen av Ordet ikke følger menneskets åpenbaring, noe som faktisk kan skje. Det har jo også skjedd før...

Indergård sier i sin bok: Når vi analyserer Jesu forkynnelse, så er den knyttet både til lov og til nåde. Han stilte krav til jødene, for at de kunne komme inn i «Riket for Israel». Slike krav var at de måtte selge det de eide og dele det med de andre, at de måtte holde loven, at de måtte tilgi hverandre, for selv å få tilgivelse, at de måtte bekjenne sine synder, for selv å få syndenes forlatelse, og at de måtte holde budene for å få del i Guds rike. Dette er krav vi ikke finner igjen i Paulus sin forkynnelse. I hans forkynnelse er vi frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef. 2, 8-9)Etter det jeg (Oskar Edin Indergård) ser, gjelder både «Fadervår» og misjonsbefalingen i Matteus 28 kun jødene og «riket for Israel». Dette betyr ikke at vi ikke kan be «Fader vår» i vår tidperiode, men at det kan være greit å kjenne til innholdet i «Fader Vår». Indergård mener gjennom nådeforståelsen at kristne ikke skal bekjenne synd, be Fader vår eller misjonere på bakgrunn av at det er gitt til de messianske jødene.

Frukten av denne forkynnelsen blir antijudaisme. Det finnes flere artikler hvor det hevdes et slikt syn. Det konkluderes i skarpe ordelag og advares mot «judaistene i menighetene». I en artikkel som en pastor har publisert på sin menighets hjemmesider skriver han følgende: “Menigheten i Jerusalem bestod nemlig bare av jøder og slike som hadde gått over til jødedommen, og mange fariseere var blitt frelst. De var alle nidkjære for loven. Derfor måtte Paulus våke over det evangeliet han hadde fått åpenbart, og sørge for at hedningene ikke fikk et evangelium som var oppblandet med jødedom. Det evangeliet han fikk fra himmelen, var det rene evangeliet. Selvsagt forkynte også de andre apostlene det samme evangelium, men de var ikke klarsynte og radikale nok til alltid å gå rett fram etter evangeliets sannhet. Vi ser tydelig at til og med Peter og Barnabas vaklet. Derfor stod Paulus så rakrygget og kjempet for evangeliet! Dette evangeliet er fullstendig fritt fra all trelldom, tradisjoner, jødedom og gjerningsreligion.”

Så vi ser en klar tendens til at forkynnelse som ønsker å løsrive seg fra Loven, fører til en antijudaisme og redsel for det jødiske i vårt evangelium. Faren er at Paulus blir ilagt en større vekt enn resten av apostlene, ja endog større vekt enn Jesus! Noe som skaper troen på ett nytt evangelium kalt nådeevangeliet eller Paulus evangelium.

Denne tendensen ses også klart hos kristensionister som frarøver jødene forkynnelsen av evangeliet pga at det skal skje i en annen husholdning i fremtiden. Dette samstemmer ikke med skriften. Jesu Ord må tas i betraktning uansett, ellers vil vi sakte men sikkert drive bort fra den rene og enkle troskap til Kristus.

Indergård kan med rette kalles ultra dispensasjonalist. De fleste kristne ønsker å forholde seg til Skriften som Guds levende Ord, men denne husholdnings læren frarøver oss enkelheten og troskapen til Skriften som autoritet i våre kristne liv. De tar ut store deler av det nye Testamente og gjør det ugyldig for troende idag. Nåde blir satt opp i mot Lov, isteden for å se utviklingen i Guds store råd. Det betyr ikke at Guds Ord forandrer seg, men at vi i Guds Ord ser en fremadskridende prosess.

Dessverre vil slik forkynnelse føre med seg mindre frihet, enn det disse forkynnerer faktisk ønsker å oppnå med sin lære. Deres frykt for det jødiske i vår tro skaper avstand og vanskeliggjøring i forhold til menighetens jødiske røtter. Mye av denne diskusjonen kunne faktisk vært unngått om vi hadde sett på Guds ord i lys av vår jødiske arv. Frelseshistorisk vil vi følge en linje som ikke deles opp i stykker. Akkurat som den hebraiske tanken om at Gud fører oss fra starten til enden. Det betyr at du i ditt personlig møte med Jesus mottar nåde, men at nåden gir deg kraft til å rydde opp, be om tilgivelse og la Kristi ord fullføres i ditt hjerte. Du opplever en fremgang eller utvikling i ditt kristne liv. Med andre ord: Bygger på frelsen eller oppnår det Bibelen kaller helliggjørelse.

Nåde-forkynnerne har dessverre blitt grepet av denne matematiske lære og gir dermed legitimitet og kraft bak sin oppfattelse av at Paulus mottok ett helt spesielt evangelium som var for hedninger i særdeleshet. Konsekvensen av dette «evangeliet» gir Indergård selv i boken «Guds planer med Israel og den kristne menighet» når han analyserer Fader vår og dets “manglende” innvirkning på den kristnes liv i dag.

I Indergårds analyse finner vi også noe helt ekstraordinært i dispensasjonalistenes lære. At nåden omhyller oss uansett hvordan vi lever våre liv. Gud stiller ikke krav til hvordan vi lever våre liv. Indergård skriver: “I vår tidperiode (husholdning) behøver vi ikke å bekjenne våre synder for å få syndenes forlatelse. Guds nåde dekker alt dette. Vi som tror har AUTOMATISK syndenes forlatelse. Det er det samme som å være i Kristus”.

En annen forunderlig konklusjon Indergaard gjør i sin streben etter å forklare husholdningslære, er å avskaffe troen som virkemiddel for å få Guds velsignelse over seg. Indergård mener det å ha tro for en helbredelse tilhører den messianske jødedommen. Vi har nåden i følge han, dermed trenger vi ikke å «gå veien om» troen. I samme åndedrag tar han også ett oppgjør med vanndåpen som «urettmessig er tatt ut av det jødiske systemet og plassert inn i den kristnes tid.» Indergård hevder at Paulus fikk åpenbaring om å slutte å døpe med vann, noe som den kristne menighet fra den katolske kirke, via protestantiske og hele den frie pinsekarismatiske kirke forsatt velger å gjøre, dog på litt ulikt grunnlag. Følgene av Indergaards utleggninger blir jo at det er kun han selv og Paulus som forkynner det rette evangelium.

Indergård avviser kategorisk tanken på en progressiv teologi, men mener tvert om at Paulus kom med en ny teologi som ikke har vært før. Indergård sier: "Denne vurderingen, at Paulus sin lære er utrykk for progressiv teologi, deles av samtlige trossamfunn i Norge. Det er ikke en rett oppfatning, for Paulus kom med en HELT NYÅPENBARING, som verken Jesus eller hans apostler forkynte. Den var heller ikke gjort kjent i Tanach. Men moderne Jesus-forskere, både jødiske og kristne ser nå samme tendens hos Paulus som de har erkjent med Jesus."

Paulus stod i samme jødiske tradisjon som Jesus, fariseerer, men med åpenbaring om at Jesus forsatte Guds frelseshistoriske arbeid og ikke skapte noen digresjon med en separat pakt for jødene, Israel eller hedningene. Apg 21,18-24 sier om Paulus sin forkynnelse: “Dagen etter gikk Paulus sammen med oss til Jakob, hvor alle de eldste var samlet. Han hilste på dem og fortalte så utførlig om det Gud hadde gjort blant hedningene gjennom hans tjeneste. De priste Gud for det de fikk høre, men sa til ham: «Du vet, bror, at mange tusen jøder er kommet til troen, og alle holder de strengt på loven. Nå har de fått høre om deg at du lærer de jøder som bor blant hedningene, å vende seg fra Moses, og sier at de ikke skal omskjære sine barn og ikke leve etter våre skikker. Hva kan vi gjøre? Det vil bli alminnelig kjent at du er kommet. Derfor skal du gjøre det vi nå sier deg. Vi har fire menn her som har avlagt et løfte. Disse fire skal du ta med deg og la deg rense sammen med dem. Du skal ta på deg utgiftene for dette, så de kan klippe håret igjen, slik det er påbudt. Dermed vil alle skjønne at det ikke er noe i det de har hørt om deg, og at du selv lever slik at du holder loven. Når det gjelder de hedningkristne, har vi skrevet til dem og gitt beskjed om at de skal holde seg borte fra hedensk offerkjøtt, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor.”

Noen kristne forkynnere blir her mer nidkjær enn Paulus med fortolkningene. Paulus forholdt seg til loven som alle sine samtidige. Nåden hos Paulus ligger ikke verken i loven eller utenfor. Nåden for de jødekristne betydde ikke først å fremst å forkaste loven, men å motta Kristus! Kristus er den som gjør forskjellen, ikke loven. Så Gud kommer ikke med nye pakter som erstatter de tidligere, men Han fullfører frelsesplanen Han har fra evighet. Hedningene blir podet inn på det jødiske frelsestreet og danner ingen egne pakter. Vi får ta del i løftene som Hebreerbrevet beskriver det. Guds løfter er for alle Hans folk, både jøde og greker.

Dispensasjonalismen kan på en måte ses på som den mest ekstreme formen for teologisk antisemittisme. Troen på de forskjellige husholdningene har også ført til at kristne også frarøver jødene evangeliet i dag. Spørsmålet blir da: Har Kirken overtatt hele den frelseshistoriske planen fra det jødiske folket? Har Gud har byttet bort Torah med Kristus, gjerninger med nåde og tilslutt byttet jødene til fordel for hedningene? Vil Kirken bli satt i jødenes sted som eneste forvaltere av Guds Ord? Tror ikke det...

For å sitere Paulus: Men innbill deg ikke at du er bedre enn grenene. Gjør du det, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg! Du sier kanskje: "Grenene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn." Javel, men de ble brukket av på grunn av vantro, og du blir stående på grunn av tro. Vær ikke overmodig, men frykt Gud!» (Romerne 11:18-20)

Erich Sauer har sagt noe om lovens hensikt, som viser hvor galt det bærer i vei når vi forkaster loven i vår forkynnelse. Dette blir også kalt for “antimomisme”....

Finnes det ingen lov som i klartekst viser meg mine overtredelser og synder, så vil ordene i fra f.eks. Jesaja 53 bli en en gåte for meg. Når det der står om "Han som ble såret for mine overtredelser", så vil jeg ikke se hvorfor det var nødvendig at dette skjedde.  Finnes det ingen lov som setter grenser for hvordan jeg skal leve, så finnes det heller ikke i mitt liv noe som heter overtredelser. Finnes det ingen lov som forteller meg hva som er rett og galt, så har jeg heller ingen retning for mitt liv. Da må jeg gi meg vilkårlighetens lov i vold og styres kun av øyeblikkets innfall og innskytelser. Da ender alt som kristenliv heter, opp i åndelig anarki.

Da kan jeg si, mene og leve som jeg selv vil, fordi det er ingen instans som korrigerer meg. Da kan heller ikke noen stille meg til regnskap for hvordan jeg  har levd mitt liv her på jorden. Da kan jeg heller ikke stilles  til regnskap for det jeg har sagt og gjort. Og det er jo nettopp tanken på regnskapsdagen som får et menneske til å fly hen til nådestolen, for der å finne utfrielse og tilgivelse for alle sine synder.

Jeg kan  da heller ikke dømmes for mine onde gjerninger. For hvordan kan jeg det, når ingen eller ingenting  forteller meg hva som er sant og rett og hva som er galt? Finnes det ingen lov som viser meg min synd på en slik måte at jeg må bøye meg til jorden i skam, så finnes det heller ingen som som kan reise meg opp fra denne min skam. Finnes det ingen lov som viser meg min fortapthet, så finnes det heller ingen Frelser som kan frelse meg i fra min fortapte stilling. Finnes det ingen lov som viser meg min synd, så finnes det heller ingen syndebærer som jeg kan si er min syndebærer.

Finnes det ingen lov som dømmer meg og som viser meg hvordan jeg skulle ha levd, så finnes det heller ingen lovoppfyller i mitt sted. Da er den Jesus som Bibelen forteller om, et forfalsket bilde av Ham. Jesus kan da derfor ikke være verken min lovoppfyller, min talsmann, min stedfortreder eller min Frelser. Uten at jeg ser hva jeg er frelst ifra, kan det heller aldri skapes noe takknemlighet i mitt hjerte for hva Jesus har gjort for meg  Det vil da heller ikke skapes noen fullkommen glede over frelsen.  Da vil evangeliet kun bli en teoretisk tilslutning til en lære, som jeg ikke ser at jeg har bruk for.

Hvis ikke Jesus er min lovoppfyller, er Bibelens Jesus redusert til kun å være et godt menneske og et fint forbilde. Selve forsoningstanken blir borte og vi blir stående igjen med en Jesus som er en av historiens største bedragere. Jeg møter derfor ikke etter dette syn den Jesus som var slått av Gud og oppreist til min rettferdighet. Ei heller Ham som oppfylte loven i mitt sted.

Så alvorlig er lovforkastelsen!

Dette syn stiller meg utenfor Bibelens budskap om hvordan et menneske blir frelst. For der ingen lov lyder i forsamlingen, der skapes det heller ingen frelsesfryd! Der det ingen grenser finnes (satt av loven) fins det heller ingen grenseoverskridelser. Dermed blir syndens karakter forøket. I Romerbrevet 4:15 understrekes dette  på denne måten:

"Hvor det ikke er noen lov er det heller ikke noen overtredelser (lovbrudd)."

Personlig kan vel ikke si at jeg alltid makter å holde dette tydelig nok i min forkynnelse av Guds Ord. Men der hvor loven ikke får avkledd mennesket så det blir stående ribbet for alt sitt eget, der kan det heller ikke bli snakk om noen påkledning av den rettferdighetsdrakt som gis til den som alt er gått istykker for.

Først da får vi se hva nåde er: at Gud i sin uendelige kjærlighet bøyer seg ned til den som egentlig fortjener å ligge der. Og i denne handling fra Hans side blir du løftet opp på Klippen som holder...