Etter å ha støtt på adventister og deres lære gjentatte ganger i løpet av mine år på Facebook og internett forøvrig, har jeg funnet det både riktig og viktig å skrive litt om dette temaet. Dersom man går inn på Vårt Land sin verdidebatt.no vil man finne at det er flere adventister som er inne på forumet og sprer sin lære. Jeg registrerer også at adventistlæren dukker opp på Facebook, når ivrige kristne søker etter flere ”venner” eller når de poster ulike ting med kristent innhold. Da er det litt viktig å gå igjennom denne bevegelsen litt, for å se om det er sunne evangeliske kristne vi har med å gjøre, eller om vi står overfor en farlig sekt. Med dette utgangspunktet vil jeg prøve å presentere en skisse over adventistenes lære og hvordan de går fram overfor andre kristne.

Før vi da går videre, er det på sin plass å se litt på hva leksikon sier om adventistene. Hvem er de? Når startet denne bevegelsen og hvem var forgrunnspersonene til dette? Og ikke minst: Hva lærer de?

Fra Wikipedia får vi opplyst følgende: ”Adventistene omfatter flere kirkesamfunn som har fått sitt navn på grunn av sin vektlegging av Kristi nære gjenkomst. (Engelsk: Second Advent).

I 1830– og 40-årene oppstod det i USA en tverrkirkelig vekkelse som ble kalt ”millerismen” etter baptisten William Miller (1782–1849). Fra sitt studium av Daniels bok 8:14 og 9:24-27 ble han overbevist om at Jesu gjenkomst ville finne sted omkring 1843. Etter grundigere studier konkluderte han med at 1844 var det riktige årstallet. I 1844 ventet mange forgjeves Jesu gjenkomst den 22. oktober. Den store adventvekkelsen ble dermed avløst av det som har blitt kjent som "den store skuffelsen".

Men Hiram Edson fikk en ”visjon”. På bakgrunn av denne foretok flere adventister viderestudier av profetiene i Daniels bok og Åpenbaringen, og kom frem til at 1844 var det året der "den undersøkende dommen" startet. Dette betyr at de mener at Gud undersøker hvert eneste menneskes "regnskapsbok" og forbereder dommen, som vil få sitt endelige utfall ved Jesu gjenkomst.

Den opprinnelige gruppen ble i det store og det hele oppløst, men mange tilhengere gikk sammen om å danne nye grupper. Det samfunnet som har gjort seg mest bemerket er Syvendedags Adventistsamfunnet, også kalt syvendedagsadventistene. Men det er også andre samfunn, som Advent Christian Church, Church of God General Conference (Abrahamic Faith) og Primitive Advent Christian Church.

Bibelteologene har stort sett kommet frem til at 7.dags (sabbat) adventismen ble formet ved en sammen-smelting av tre grupper troende kristne i 1840-årene i USAs østre del.

1. En gruppe troende ledet av Hiram Edson i New York. Disse la stor vekt på læren om hellig-dommen i himmelen.

2. En gruppe ledet av Joseph Bates i New Hampshire. Disse mente at kristne måtte helligholde sabbatten (lørdag).

3. En tilhengerskare i Maine, som begynte å støtte seg til Ellen G. White som en betydelig profetinne en skulle følge.

Ordet «Adventist» brukes ofte som forkortelse for Syvendedags Adventist (SDA). Det er også denne formen for adventisme vi skal behandle videre her. Om Syvendedagsadventistene leser vi følgende:

Syvendedags Adventistsamfunnet ble organisert i 1863 i Battle Creek, Michigan, USA. Omkring 3500 personer som hadde tilknytning til den opprinnelige adventistiske bevegelsen som var oppstått rundt baptispastoren William Miller i 1830- og 1840-årene, såkalt ”millerisme”, ble organisert i dette samfunnet. Miller hadde med utgangspunkt i Daniels bok beregnet Jesu gjenkomst til 22. oktober 1844.

Hiram Edson var en “milleritt” som hadde fikserte og falske gjenkomstforventninger, basert på et lite miljø av fanatiske milleritters spådommer om at Kristus skulle komme på en gitt dato: 22.oktober 1844.

De hadde samlet seg en gruppe mennesker hjemme hos Edson den kvelden for å vente Jesu gjenkomst. Tilstede var også Dr. Franklin B. Hahn, og en ung mann i 20-årene, som siden skulle bety mye for adventistene, nemlig O.R.L. Crosier. Men tidlig dagen etter, vendte denne gruppen skuffet hjem, Jesus hadde ikke kommet. De hadde selvfølgelig erfart hvordan det blir når en ikke tar med seg Jesu egne advarsler om at ingen kjenner dagen eller timen for hans gjenkomst. Vi skal altså ikke havne i slike latterliggjørende fiaskoberegninger og religiøs fanatisme som der ble demonstrert. Men dette fikk et like så dumt etterspill, som selve ventefiaskoen:

Sammen med noen andre gikk Edson til en låve i nærheten for å be, og de spurte Gud i bønn om hvor de hadde feilet i sine antagelser om gjenkomstdatoen (uten å forstå det elementære at det i utgangspunktet er helt feil å prøve å beregne datoer!) - og etter denne bønnen gikk Edson og iflg. adventistene selv: Crosier gjennom en åker. Der fikk de begge et syn sies det. De forklarte at de så himmelen åpne seg og at de så Ypperstepresten (Jesus) for første gang gikk inn i Det Hellige for å gjøre sin gjerning der, før han kom til jorden. De la merke til i synet at Jesus ikke kom ut fra det Allerhelligste (som Bibelen sier er det sted en yppersteprest tjener med offeret) på den 10.dag i den 7.måned ved slutten av de 2300 dagene.

Adventistene mener at Edson i dette «synet» ble klar over hvorfor millerittene var blitt så skuffet i sin gjenkomst-forventning. Og ved dette forklarte da Edson at det som var grunnen, var at Jesus hadde begynt en gjerning i det himmelske der han hadde gått fra det Helligste inn i det Allerhelligste, for å fortsette sin gjerning som Guds yppersteprest på de troendes vegne. På samme måte som den jødiske gudstjenesten var ordnet i tempelet: Daglig tjente presten i det Hellige, mens bare en dag i året gikk han inn i det Aller-helligste. Man fant m.a.o ut at 22. oktober 1844 var dagen da Jesus forlot tjenesten i "det hellige" og trådte inn i "det aller helligste" i det himmelske tempel for å begynne den undersøkende dom, der hver enkelt får sin sak individuelt prøvet for den himmelske domstol. Når denne undersøkende dom er ferdig, vil Jesus komme tilbake.

Begrepet “den undersøkende dom” ligner endel på det Paulus omtaler som Kristi domstol. Men vi ser samtidig en del forskjeller og misforståelser. Skriften omtaler Kristi domstol som noe som kun gjelder Jesu blodkjøpte menighet, som også omtales som Hans brud. Videre sier Skriften også at dette skjer etter at Jesus har kommet tilbake og hentet sin menighet. La oss se på et par skrifthenvisninger hvor denne hendelsen er omtalt:

 

“For vi må alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt” (2 Korinter 5:10)

 

"For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. Men om noen på denne grunnvollen bygger med gull, sølv, kostbare steiner, eller med tre, høy, strå, da skal det verk enhver har utført, bli åpenbart. Dagen skal vise det, for den åpenbares med ild. Hvordan det verket er som hver enkelt har utført, det skal ilden prøve. Om det byggverket som en har reist, blir stående, da skal han få lønn. Brenner hans verk opp, da skal han miste lønnen. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild." (1 Korinter 3:11-15)

 

Et skriftsted som adventistene liker å henvise til i forhold til “den undersøkende dom”, er følgende uttalelse fra Daniels bok:

“En strøm av ild fløt fram og gikk ut foran ham. Tusen ganger tusen tjente ham, og ti tusen ganger ti tusen sto foran ham. Retten ble satt, og bøker ble åpnet.” (Daniel 7:10)

 

Evangeliske kristne pleier å sammenstille dette skriftstedet med Åpenbaringen 20:12, som viser til dommen ved den hvite trone - en hendelse som ligger godt inn i framtiden. Men adventistene mener altså at den 22. oktober 1844 gikk Jesus inn i Himmelens alle helligste, hvor “retten ble satt, og bøker ble åpnet”.

 

Det er helt tydelig at i stedet for å innse en ren menneskelig feil, som også Bibelen klart advarer imot - dette med beregning av Jesu gjenkomst, så dro deres fanatisme dem videre ut i villfarelsen og de landet på den ene søkte og pussige ubibelske forklaring etter den andre. Her var forklaring denne, at Jesus hadde blitt opptatt med å gå inn i det Allerhelligste, i stedet for å komme tilbake til jorden i 1844. Siden finner vi at dette med Kristi renselsesgjerning fikk et nytt navn: Den undersøkende dom - altså en fortløpende nå-idag-pågående vurdering av hver enkelt troende! Noe som er helt bibelfremmed, og som bare kan komme fra avsporede tolkinger og fantasier. Edson og Crosier var for kjødelige og stolte til å innrømme at de hadde tatt kraftig feil, og koker i stedet opp en utrolig feberfantasi om at Jesus påbegynte en ny fase i sin himmelske yppersteprestelige gjerning: Han beveget seg fra det Hellige inn i det Allerhelligste. Og dette oppkok av teori og fantasi bygger adventistene store deler av sin troslære på den dag idag. En lære som bar tydelige preg av svermeri og guttefantasier i et ubefestet kristent sinn, mere enn sunn grunnfestet tro.

Crosier ble den som pushet dette merkelige synet inn i lærefundamentet til adventistene - og han ble offentlig støttet i dette av Hahn, Bates, Edson og Ellen G. White.

Det rare var imidlertid at Crosier, som var den ivrige her, siden forkastet hele læren om Kristi renselse av den himmelske helligdom og den undersøkende dom. Det var særlig etter at Crosier var ute av bildet, at de andre tviholdt på denne merkelige oppfatning av Jesu himmelske gjerning, og som førte til en full aksept av at Herren altså utførte en «Undersøkende dom» - Investigative judgement.

Adventistenes lære om den «undersøkende dom» er i en direkte konflikt med ordet fra Heb.9,12 om at Kristus « ....med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen èn gang for alle, og fant en evig forløsning». Han gikk altså ikke inn og ut av helligdommer i flertall, men inn i Det Aller Helligste (se vers 11) i himmelen ÈN GANG FOR ALLE. Dette kan bare misforstås av fanatikere og drømmere, slik som disse tidlige adventistene. En vrangtolking leder ofte til en ny vrangtolking når man ikke vil ydmyke seg for Gud, og innse at man tok feil.

En makaber konsekvens av at fru White «bortforklarte» uteblivelsen av Jesu komme til jord i 1844, ble at hun gled lenger og lenger ut i villfarelse. Hva gjelder den såkalt «undersøkende dom», så sier hun i sin videre utviklede villfarelse (vi må huske at hun var syk...) «Da Kristus, med sitt eget blod, tar bort syndene til sitt folk fra den himmelske helligdom ved slutten av sin tjeneste, så vil han legge dem på Satan, som - i dommen må bære den endelige straff.» Oversatt av undertegnede fra «The Great Controversy side 362-373, av Ellen G.White. Dette medfører i sin konsekvente tanke, at det blir Satan som utgjør rollen som syndebukken i 3.Mos. 16 !?

Denne komplette mangel på en klar forskjell mellom tilgivelse av synder og utslettelse av synder, gjør det umulig for et menneske å vite om man er frelst eller ikke! Djevelen har klart et forførelsens lille mesterverk i adventistene på følgende måte: De har ved dette blitt utestengt fra å erfare vissheten om frelse, - for hvis de hadde hatt denne visshet, da ville de ikke ha dette kravet mot seg om å måtte overholde Gamle Testamentets lovbud, slik Ellen G.White har fortolket det, og særlig ikke heller kunnet innkreve tienden fra medlemmene. (Adventistene ser uteblivelse av tiendebetaling som lovbrudd og synd)

Men det aller verste en får av konsekvens i forhold til denne merkelige kultlæren til fru White, er at Satan selv er blitt gitt den rolle at syndene ligger på ham - altså det å utslette syndene - og på denne måten annullere Kristi fullbrakte forsoningsverk. Her ser vi et tydelig og makabert eksempel, der djevelen gjennom forvillede og syke mennesker makter å «stjele til seg» en posisjon i læren, som bare kan fylles av Kristus. Alt for at mennesker skal gå glipp av frelsesvisshet og fred med Gud.

Det må dessuten være ganske innlysende at denne viktige lærepillaren i adventistenes system, nok leder mange adventister ut i en stor uro og usikkerhet med hensyn til hvorvidt den enkelte virkelig kan anse seg som frelst! Kristus driver jo helt siden 1844 å etterforsker hver enkelt av våre gjerninger osv., og finner han feil så er en ikke altså blant de som kan anse seg å bli med til himmelen. (Adventistene skjønner ikke at Jesus faktisk utslettet syndene våre, og altså ikke bare tilga) En slik lære er ganske nedbrytende for troen.

Men takk Gud: Bibelen viser oss klart at Jesu forsoning ble utført uavhengig av hvorvidt vi i ettertid skulle falle ut i diverse synder og feilgrep. Vi vandrer under Guds herlige nådeparaply, og vi kan søke hans tilgivelse - og får alltid det!.. selv om vi skulle ha gjort synder. Noen såkalt undersøkende dom fra Jesus finnes ikke, og virker selvmotsigende slik jeg har vist til fra Heb.9,12. Vi må alltid forstå forsoningen slik: Jesu fortsatte nåde mot syndere etter at de har blitt frelst, hviler på et ferdig forsonings-verk, der han utslettet og fjernet syndene helt og holdent. Vi er tilregnet Kristi rettferdighet ved TRO ALENE, UTEN LOVGJERNINGER. (Rom.4,6)

Det var en gruppe troende i New Hampshire som begynte å helligholde sabbaten, det fjerde bud. En fru Rachel Oakes hadde insistert på at troende skulle holde alle budene, etter å ha hørt en pastor Frederick Wheeler tale omkring dette. Wheeler hadde i mars 1844 kommet til at de kristne burde holde sabbaten som hviledag, og ikke søndag. Og dermed vant dette synet fra den judaistiske tradisjon frem, og ble vedtatt av den lille menigheten - som holdt til i en liten kirke i Washington, New Hampshire. Bygningen står der den dag idag, omtrent 48 km utenfor byen.

Ikke lenge etter utga Joseph Bates (venn av Crosier og Edson) det første skrivet der adventistene holdt frem sabbaten. Det ble et 48 siders hefte med tittelen «The Seventh Day Sabbath, A Perpetual Sign» - der Bates hevdet at sabbaten ble innstiftet ved skapelsen og bekreftet under Moses på Sinai. Han hevdet også at det var paven i Rom som hadde flyttet hviledagen fra lørdag til søndag. Han hevdet som en følge derav at paven da måtte være dyret i Åp.14,9 og at alle som fulgte dennes anvisning om ny helligdag (søndag), ville få dyrets merke 666 på sin panne. Siden kom også en ny vrangtolking av Åpenbaringsboken - der Bates hevdet i et hefte («A Seal of the Living God») - at seglet nevnt i Åp.7,2 er sabbaten. Han mente derfor at da måtte de 144000 beseglede (som hadde Guds segl) være adventister, da de jo holdt sabbaten!

Med utgangspunkt i det ovennevnte, og da sist tilfellet med Bates` store misforståelse av Bibelen i spørsmålet om sabbat, og som til de grader har opptatt adventistenes lære-oppfatning og praksis, vil vi fort se at det ikke er lønnsomt å følge sektstiftere. For det som skjer er at menneskene i slike trosretninger bevisst lukker øynene for diverse villfarelser, og ikke lenger vil se at både deres forgjengere i bevegelsen, og dem selv har tatt feil. Stolthet altså. Årene går, og den vrange læreoppfatningen får stå urørt i årtier, og nå århundrer.

Det tragiske ved adventistene er at de egentlig står så nær så nær det klassiske nåde-evangeliet fra Paulus. Og allikevel så fjernt, idet de til alt overmål har tatt inn judaistiske lovbud og tradisjoner, samt i sin vantolking via Bates lære - satt seg selv inn i det sted som bare er forbeholdt Israels tolv stammer i endetiden, de 144000 evangelistmunkene i Åp.7. De kan på ingen måte være adventister: Vi leser jo at de ikke hadde gjort seg urene med kvinner, og de var kledd i sekk, og det var ikke funnet løgn i deres munn - de var uten lyte. Men viktigst av alt: De var alle fra en eller annen av de 12 stammene.

Det er umulig at hedninger kan finnes blant de 144000. Joseph Bates ble villedet av sine egne nidkjære ønsker om å være en «Guds budbærer» - som skulle kjempe mot paven og Dyrets merke. Helt vill endetidstolking, som dessverre preger flere adventistlærere i vår tid. Bates skulle ydmyket seg og inn-rømmet sine feiltagelser der han sammen med Edson og Crosier opplevde å se at Jesus ikke kom den oktoberkvelden i 1844. Den bitre skuffelse skulle ha tjent dem tilgode på den måten at de kunne tatt til seg en stor porsjon sindighet og bibelsann tro, og sluttet med sine ville svermerier.

Det er direkte usant at paven forandret hviledagen fra sabbat til søndag. Denne praksis ble fremholdt i det apostoliske miljø i Lilleasia etter at Paulus hadde gjennomført sine misjonsreiser. Sabbaten ble erstattet fordi -

1) Judaistiske bud var allerede oppfylt i Kristi forsoning og den nye pakt var en bedre pakt enn lovens.

2) Jesus oppsto fra de døde på ukens første dag, søndag. Dette var en ny og viktig feiringsdag for den tidlige menighet blant hedningkristne, som allikevel ikke anså seg forpliktet til å gjøre som jødene - å holde sabbat.

Det er dette vi kan se i Ap.20, 6-7 der vi finner de hedningkristne i Troas som samlet seg for å tilbe PÅ DEN FØRSTE DAG I UKEN. Dette sies bevisst av Lukas, for å vise leseren at en feiret Kristi oppstan-delsesdag som ny hviledag. De hadde det ikke som noe tvangsrituale, men en minnesammenkomst der de frydet seg i frelsen av nåde, og tilba og lovpriste Jesus for dette.

Adventistene imøtegår denne pasus med å peke på at Lukas brukte den jødiske regnemåten, som betyr at den første dag i uken var lørdag. Men de fleste anerkjente klassiske bibelforskere i dag er ganske enige om at Lukas brukte DEN ROMERSKE REGNEMÅTEN - altså var det søndag. Også i vurderingen av Lukasevangeliet finner bibelforskere at Lukas skrev evangeliet rettet mot at hedningeverden skulle forstå det. På samme måte som vi finner at Matteus skrev mot jødeverden.

Adventistene peker også innstendig på at Paulus holdt sabbaten. Men her tar de feil - han gjorde det for å holde fred med de jøder han skulle til å forkynne evangeliet for: I gudstjenesten i synagogen. Han kunne som jøde (det kan man også idag!) velge å holde sabbat, eller å la det være. Her dømmer man på samvittigheten. Men aldri finner vi at Paulus overholdt sabbaten i en kristen forsamling!

Denne flytting av hviledag er altså ikke foretatt av pavekirken, men ble siden kopiert av pavekirken. Det er et kjent faktum at vi ikke noe sted i Bibelen finner noen lære eller formaning om å holde sabbaten, etter Kristi oppstandelse. Noe annet er, at sannsynligvis ble den holdt av de tidlige jødekristne i Jerusalem og Judea idet Peter og apostlene jo fortsatte Jesu forkynnelse og arbeid med å få Tusenårsriket opprettet. Det var jo naturlig at alle jøder, selv etter at Jesus hadde kommet, og også i den første menighet - holdt denne dag. Men vi finner ikke at det blir lært oss i Bibelen.

Tvert imot, så overtok Paulus`nye nåde-evangelium for Peters Tusenårsrike-forkynnelse, og etterhvert la Peter og Johannes seg inn under den nye evangelie-forkynnelsen. Rett og slett fordi Jesus kom ikke som forventet av Jerusalem-menigheten, fordi ikke resten av jødefolket sa ja til Jesus som Messias. De hadde i 10 år jobbet for Tusenårsrikets forkynnelse, der en døpte seg med syndsforlatende effekt, og som følge derav fikk krav på å kunne motta Den Hellige Ånd. Samme undervisning som både Johannes døperen og Jesus drev før korsfestelsen.

Romerne 10:4 må forstås i lys av dette. «Kristus er lovens ende, til rettferdighet for den som tror.»

Vi finner alle de andre ni bud omtalt i NT som syndebegreper - men ikke ett ord om det fjerde bud. Pussig? Heb.9,10 omtaler de judaistiske tradisjoner som «..kjødelige forskrifter, pålagt inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk» Og Heb. 7, 18 viser derfor også at «..et eldre bud settes ut av kraft, fordi det er svakt og unyttig.»

Det er vel også så typisk for forvirrede mennesker som har havnet ute i vranglære: Når de ikke finner støtte for noe av det de ønsker å hevde i Bibelen, så kommer de og sier at de har hatt et «syn». Slik var det med fru White. Hun fant selvfølgelig ikke noe sted i Det Nye Testamente, hvor vi som hedningkristne blir undervist om å overholde det fjerde bud. Så hun diktet det opp, og fikk sine tilhørere til å tro at hun «talte direkte fra Gud» - og at uten hennes bibeltolking så kunne ikke adventistene bli akseptert av Gud.

Ser vi hva hun selv skriver i boken The Great Controversy» side 449 så finner vi at hun knytter overholdelse av sabbaten direkte til vårt samfunn med Jesus. « I de siste dager vil sabbats-prøven bli gjort gjeldende. Når tiden er kommet - vil alle de som ikke holder sabbaten motta dyrets merke, og blir utestengt fra himmelen.» Min overset.fra engelsk. Hun tenker på det som står i Åp.13 og dyrets merke. De som hadde Guds segl (de 144000) er adventistene - og seglet er det samme som overholdelse av sabbaten. Hvilken villfarelse i lære! Adventistene har dermed gjort sabbatsoverholdelsen til et kriterium for å inneha et personlig forhold til Jesus, og i konsekvens også hva gjelder frelsen.

Adventistene overser med vitende og vilje det faktum at fru White ufrivillig motbeviste sitt krav at hun talte direkte fra Gud i profeti, ved at flere av hennes profetier slo feil! Dette hører du aldri en adventist tale om frivillig. De krever jo selv en bedømmelse fra Mose` undervisning om profettjenesten...som jo ganske enkelt går ut på at en profet taler sant bare dersom alt det han profeterer er rett. (5.Mos.18) Ergo faller fru White under denne dom selv. Dette viser oss at adventistene er vanlige kjødelige mennesker, som holder en løgnaktig fasade mot kristenheten, mens de selv beskylder denne for allehånde overtredelser, falsk lære og falsk profeti.

Ellen G.White profeterte bl.a. at «gamle Jerusalem aldri ville bli oppbygget igjen» (fra Early Writings, side 75) og i dag ser vi forlengst at Jerusalem er blitt oppbygget.

Hun profeterte at hun ville være i live når opprykkelsen av menigheten inntraff (Early Writings, side 15-16) - og at Kristus ville ha kommet synlig til jorden igjen innen negerslaveriet ville bli avskaffet. (Early Writings, side 35 og 276). Ingen av disse profetiene ble oppfylt. Videre sa hun i boken «Testimonies for the Church», vol.3, side 131-132 at adventister som levde i år 1856 skulle være i live når opprykkelsen kom. Slike profetier og mange flere, har blitt uttalt av henne. Og allikevel følger adventistene i dag hennes læretolkninger, som om det var på høyde med Bibelens ord.

Adventistene har problemer med å bevisføre NÅR pavekirken eventuelt skulle ha forandret sabbat til søndag. En eldste ble gitt i oppgave av adventistene å lete opp denne datoen. Han fant den ikke, men hevdet at det måtte være ved kirkemøtet i Laodikea, der han refererer til vedtaket: «De kristne må ikke hvile på sabbaten, men arbeide og om mulig heller hvile på Herrens dag, som kristne.»

Her finner vi ganske enkelt dette, som også er sant, at konsilet i Laodikea var et lite lokalt kirkemøte uten noen stor betydning for resten av kirken. Det deltok bare 32 biskoper. Biskopen i Rom (paven) deltok ikke og sendte heller ikke representanter dit! Han hadde på denne tiden ikke noen autoritet der han kunne gjøre bindende vedtak for hele kirken. Selve innholdet i vedtaket er jo ikke noe nytt. Det ble jo alt for lenge siden praktisert av de kristne i Asia og Rom - slik at det vedtaket i Laodikea egentlig bare ble en bekreftelse på noe som allerede var blitt skikk og bruk i menigheten.

Dette viser oss med stor tydelighet selve dilletantismen som dagens adventister er blitt drevet ut i, ved 1) Ikke å forstå NTs nådebegrep 2) Ikke forstå menighetens tidlige historie 3) Ikke vise villighet til å ydmyke seg innfor resten av kristenheten og innrømme feilene. Dette siste er det alvorligste feilgrepet!

Hvordan kan vi misforstå noe så enkelt som Pauli ord fra Rom.14, 5-6 ? «Den ene setter èn dag høyere enn en annen dag. Den andre holder alle dager for å være like. Enhver må bare være fullt viss i sitt eget sinn! (Samvittighetsprinsippet..) 6: Den som akter på dagen gjør det for Herren (dette er jødene), Og den som ikke akter på dagen gjør det for Herren.(dette er oss hedninger). Den som eter (f.eks.svin) gjør det for Herren - han takker jo Gud. Og den som lar vær å ete (f.eks.svin) gjør det for Herren, og takker Gud. Den sistnevnte er selvfølgelig jøden.

Altså: Adventistene kan ikke påstå at kristne som ikke holder sabbat er tjenere for djevelen, og eventuelt vil motta dyrets merke. Dagen er faktisk fristilt. Vi skal bare ha samvittigheten i orden. Det er derfor jeg har sagt at når en jødekristen troende i dag, eventuelt er medlem i en menighet av hedningkristne, så tvinger vi ikke vår frihet på ham. Jøden må velge selv å forlate sabbaten, når han en dag har samvittighet til det, og ser i Ordet at han er fri, og inne i en ny og bedre pakt. Det gamle er forganget, se alt er blitt nytt.

Riktig avsporet blir det når attpåtil en hedningkristen skulle prøve å holde judaistiske tradisjoner og bud. Bibelen lærer absolutt ingen slik praksis for den hedningkristne, og for den jødekristne gjaldt det bare i den tid da Peter og apostlene fortsatte Jesu tjeneste med å søke å etablere Tusenårsriket for Israel. Denne forkynnelse ble, som jeg har påpekt, gradvis overtatt av Paulus` evangelium om den frie nåden, og som er den forkynnelse vi i dag skal holde oss til som kristne. Dette er i utgangspunktet enkelt.

Selv om vi ikke finner i adventistenes læreskrifter noen direkte formulering om at deres profet, Ellen G. White, blir holdt like høyt i lære som f.eks. Peter og Paulus, så viser adventistenes tydelige avsporing i forhold til Bibelen som eneste rettesnor, at de faktisk praktiserer en slik holdning. Men antagelig i ren feighet tør de ikke si til oss klassiske kristne at de tror slik. Men altså, deres forsvar av - og tydelige holdning til å blindt følge Mrs.Whites profetier og undervisning - viser at det forholder seg slik.

Det blir for omfattende å omtale fru Whites mangehånde lærer og syner og åpenbaringer. Men det er hos alle de klassiske bibelforskere og teologer i evangelisk kristentro holdt for temmelig sant at hun dessverre hadde lidelser i sitt sinn, som følge av et fryktelig ulykke i sin ungdom der hun ble hardt skadet i hodet. På vei hjem fra skolen, som en 9-årig tulle, ble hun truffet i hodet av en stor stein som en gutt hadde kastet mot henne. Både nesen og mye av ansiktet ble ødelagt, og hun lå i koma i over tre uker. Den stakkars jenta ble invalid av det kraftige nervesjokket, og hun levde i mange år på terskelen mellom liv og død.

Dette er en særlig grunn for oss til å unnskylde hennes villfarelser, som senere kom i hennes voksne liv. Rett skal være rett. Hun selv bør være unnskyldt - men hennes etterfølgere må bære ansvar for sine egne villfarelser, dersom deres blanding av judaistiske lovbud skulle føre den enkelte ut i ringeakt for Kristi forsoningsverk. Da faller man, ifølge Bibelen, utenfor nåden - og går fortapt. Dette er det store faremomentet ved judaismen mot nåden. Paulus lærer at dersom loven kunne gjøre oss rettferdige (dette var kjernen i fariseerismen, som Paulus kom fra) da døde Kristus forgjeves.

Millerismen var den rådende eskatologiske bevegelsen i USA på denne tiden da Ellen G. Harmon vokste opp (senere gift med James White). Bevegelsen var ikke så stor, men ble ledet av en villfaren og ukyndig predikant som hette William Miller. Han var helt oppslukt av Kristi annet komme, og alt han preket om gjaldt dette. Det gikk mest på fiksering av dager og datoer for Herrens gjenkomst, og derfor da å stadig vente på denne.

Det er gjort vitterlig at Ellen G. Harmon (senere White) ble sterkt påvirket av Millers intense spekula-sjoner omkring Jesu gjenkomst, og det var mens hun hadde en stor åndelig krise i årene 1837 til 1843, at hun første gang hørte denne avsporede predikanten. Det var i 1840. Men det sies at hun ble da en kristen, ikke på Millers møter, men i en metodistkirke. Hun og hennes familie ble medlemmer der, men ble siden kastet ut - da det ble kjent at de begynte å følge med Miller og hans avsporede virksomhet. Man må jo sympatisere med den unge og dertil sterkt skadede damen, når vi ser denne uheldige utviklingen av åndelig tvilsom påvirkning utenfra. Hadde de fortsatt hos metodistene ville de vært spart for alle de prøvelser som siden skulle melde seg. Man blir fylt med medfølelse når man titter inn i fru Whites triste historie.

I 1844 hadde hun sitt første «syn» - og hun fortalte dette til den skuffede flokken på 60 personer som på grunn av Millers villfarelse i gjenkomstforkynnelsen, gladelig og uten å ta forbehold om synets sannhet, trodde henne. Hun hadde sett en flokk adventister gå bortover en opplyst vei til de nådde frem til «Guds by». Den skuffede flokken, som ikke opplevde at Millers profeti om Jesu komme på den 22.okt.1844 ble oppfylt, tok imot hennes syn som et budskap fra himmelen.

Og så fulgte en rekke syner, og åpenbarelser på rekke og rad, og hun begynte å skrive bøker og tale offentlig om disse. Hennes mann, James White hevdet at hun hadde et sted mellom 100 og 200 syner. Vi kan i ettertid slå fast at det er hevet over tvil at egentlig er syvendedags-adventistenes opphav å finne tilbake i millerismen: En bevegelse basert på falsk eskatologi, lære om Jesu gjenkomst, og den feil at man gikk Jesu egne ord imot og begynte med nøyaktige datoprofetier. Adventistene oppstod på en fiasko!

En kan ikke si at det finnes noen direkte forsvar hos adventistene der de tar til orde for ting som kan knyttes til spiritisme og annen okkult lære. Men - OBS!! - det er uten tvil en stor fare av forførelsesånder i dette at man dessverre lyttet på en hjerneskadet, og psykotisk plaget kvinne ved navn Ellen G.White, og som i denne tilstand av sykdom begynte å forkynne sine tvilsomme «syner». Ringer ikke alarmklokken ganske kraftig i vår bevissthet når vi hører om slike foreteelser folkens? Jo, og selv om jeg uten videre dimmiterer fru White fra noen skyld og synd (hun var syk) - så er allikevel hennes etterfølgere de som må ta ansvar i dag. De viser stor mangel på åndelig dømmekraft når de den dag i dag uforbeholdent holder frem hennes bibelfremmede syner.

Når man som troende ærlige søkere av gudssamfunn, tror at Jesus er Guds Sønn og verdens frelser, og at han har oppstått fra de døde og er i himmelen, og skal derfra komme tilbake - da er man i dette frelst. Men idet man tillater seg å bli innviklet i feil evangelium - ( Paulus regelrett forbanner den person som forkynner noe annet enn ham selv, se Gal.) der judaismen er innblandet, og når falske syner fra 1800-tallet får råde grunnen, da er jeg redd for at de fleste adventister i sin uvitenhet og uforsiktige omgang med dette blir påvirket av djevelens okkulte makt, særlig i form av falsk religion. Dette jeg her sier, er sant!

I slike miljøer (her kan også medregnes Jehovas Vitner, Scientologene og Mormonerne) ligger medlemmene helt åpne for Satans attakker og ondskap, og trekker folk inn i en trelldom og en mental og psykisk påkjenning som ikke mange mennesker kan takle. En gjøres til slaver av falsk religion, og i neste omgang obs!! - så bruker djevelen slike mennesker til å rette hatske angrep mot den klassiske kristenheten og den forkynnelse og virksomhet som en der finner. Ikke sjelden hører en om ganske kraftige anfall fra adventistisk hold mot all form for vekkelses-kristendom. I slike hat-utfall mot kristne, fra adventistiske rekker blir alle andre kristne sett på som suspekte, som frafalne, som hypnotisører og okkultister og falske profeter. Og så vet ikke adventistene at deres opphav er av samme sort som det de kritiserer!

Deres bakgrunn er helt og holdent basert på falsk profeti og falske syner, fremmet gjennom en stakkars uvitende og syk skadet kvinne ved navn Ellen G. White. Det ville heller være på sin plass at adventister begynte å reformere seg selv, og revidere hele sin skakkjørte lærebasis. Avstanden er ikke større til klassisk paulinsk forkynnelse enn at det kunne latt seg gjøre. Men akk, det var dette med å ydmyke seg da. Her ligger den største vanskeligheten med alle som følger avsporede og ubibelske læreformer.

Jeg har allerede renvasket fru White, hva gjelder om hun kunne være skyldig til dom for å ha ført falsk lære og falsk profeti: Hun var syk - og må derfor holdes uskyldig. Hun er uten tvil blitt frelst, for så stor er Gud. Men selve hennes ettervirkninger idet mange trodde på henne, de er en tragedie.

Bare for at leseren ikke skal tro at jeg bygger på antagelser og gjetninger, så skal vi ta en interessant titt på hva hun etterlot seg av avsporet lære, om du kan orke mer av dette. Dette er bare en dråpe i havet:

«Det er Gud, og ikke en feilende dødelig som har talt». Dette siste sitatet er hentet fra en av hennes mange skrifter, som ble titulert «Testimonies III», fra side 257. Det må være hevet over tvil at hun satte seg selv i en overhøy posisjon, faktisk over enhver vanlig kristen. Hun gjorde krav på å være et talerør fra Gud direkte (underforstått: Derfor feilfritt...) - ikke et menneskes tale, men Guds. Alle normale klassisk kristne i dag med noenlunde gangsyn og orden i sitt bibelsyn, forstår selvsagt at hun var helt ute på viddene, og ikke ville ta imot Paulus` krystallklare undervisning om at vi alle taler profetisk stykkevis, og forstår stykkevis. Vi er altså nødt til å prøve all profeti på Bibelens ord. Adventistene har tydelig forkastet Paulus` formaning om dette, og er falt ut i stolthet og selvforherligelse. De annammer jo denne vanvittige forståelse av tjenesteforholdet under Kristus.

Bibelen lærer helt klart at i forhold til NTs lære og trosundervisning, så talte ikke Gud til menneskeheten mer direkte - etter at Paulus og Johannes var borte. Fra og med det tidspunkt, er alle kristne sortert under «Det allminnelige presteskap», og under denne paraply finner vi så alle NTs tjenester og gaver og ordninger. Ingen taler mer direkte fra Gud, slik som de to siste Jesu personlige apostler. Nettopp derfor er det at all profeti og all bibelundervisning skal testes på Bibelen, som er den største autoritet. Advent-istene har altså helt forkastet dette, i og med at de helt tydelig og nidkjært følger fru Whites forfeilede lærer og profetier og bibelforståelse.

Når en går dypere inn i hennes litterære produksjon, så finner en fort at hennes sykelige krav om å inneha den fulle gudsinspirasjon - bokstavelig talt, hun talte som Gud - bare ble sterkere med årene. I sin siste bok som hun fikk utgitt før hun døde, viet hun hele 38 sider der hun forsvarte sin innbilte høye gudsinspirasjon.

En tidligere avhopper fra adventistene, Mr. Canright utga en bok for å avsløre hennes falsknerier, og sier om hennes sykelige selvopphøyelse - («Seventh day Adventism Renounced») fra side 138:

Canright fikk, etter å ha rettet en forespørsel til en av fru Whites leger - Dr.Fairfield, et svarbrev der Fairfield 28.des.1887 sier: «Du har utvilsomt rett til å beskrive fru Whites såkalte visjoner som syk-domstilfeller. Jeg har hatt anledning til å følge med i hennes sykdom i en rekke år like fra begynnelsen av, og jeg er ikke i tvil om at de helt enkelt er hysteriske anfall.»

På lignende måte har flere andre leger uttalt seg, hevder Canright i sin bok, (side 157).

Det er bevist også, at fru White var en “åndelig kleptoman”. Hun stjal andre forfatteres ord i store utdrag fra deres bøker, og utgav dette som om det var hennes egen åpenbaring fra Gud. Forfattere som Larkin B. Coles og hans bok "Philosophy of Health", 1853, - er plagiert av fru White i hennes bok "Testimonies, Vol.3, 1872". Over 21 avsnitt av Coles bok er brukt av fru White, men uten at hun sier noe om at dette er fra Coles. Det samme var tilfellet med boken "Nightscenes in the Bible" av Daniel March, 1869,- i bøkene "Testimonies 24", 1875, "Testimonies 27", 1876, og "Testimony 33", 1889 - der hun bruker mange avsnitt og utgir dette som om det var hennes åpenbaring, gitt direkte av Gud.

Det har ofte vært et emne blant bibelforskerne og våre dagers klassisk kristne teologer, om hvorvidt en skal kunne betrakte syvendedags-adventistene som kult eller som evangelisk kristne. På overflaten synes de å være blant sistnevnte, - men det er min bestemte oppfatning at de må anses å være en kult, når man har gransket deres lære og praksis litt nøyere. Dette er også blitt det syn som er rådende i kristenheten i våre dager. Det har vært allminnelig å ta på adventistene med «silkehansker» - idet man ikke oppfatter dem som like militante og pågående som f.eks. Jehovas Vitner.

De adventister som i dag tviholder på all denne vranglæren, blir disse frelst? Ja, dette er i høyeste grad et berettiget spørsmål.

Bibelen lærer at dersom loven og dens bud kunne ført noen til rettferdighet (frelse...) da døde Kristus forgjeves.(Gal.2,21) . Som tidligere nevnt i dette skrivet, må det bare advares på det faremomentet som ligger latent hos adventistene: De kan komme i skade for å ringeakte nåden, og faller dermed ut av nåden.

I tillegg faller det ansvar over enhver som fører ut falsk lære om Kristus, og guddommen forøvrig. Bibelen lærer menigheten at vi må være sannhetens støtte og grunnvoll, og ikke løgnens. Hvis man forkynner ting som i realiteten er løgn, og ikke sannhet, da er man på kollisjonskurs med Gud og med Guds vilje. Når en forkynner «et annet evangelium» - slik vi finner adventistene, med sin falske lære om «Den undersøkende dom» og om at sabbaten skal overholdes av menigheten - da må vi også se i øynene det bitre faktum at disse vil rammes av den apostoliske forbannelsen som Paulus utlyser i Gal.1, 8-9.

Det virker utopisk å tro at adventistene vil la seg reformere innenfra, over til klassisk paulinsk kristentro. Det riktige for en adventist i vår tid, dersom han forstår at han har trodd og lært feil, må være dette : Å forlate adventistforsamlingen. Til slike kan jeg bare ønske lykke til, og velkommen inn i Herrens frie nåde-evangelium!

Av fremtredende personer i den tidlige tiden er Ellen G. White av særlig betydning. De bøkene hun skrev fikk stor innvirkning på samfunnets tankegang, og hennes skrifter er tillagt status som guddommelig inspirerte.

Dansk-amerikaneren John G. Matteson kom til Norge i 1878 og begynte sin virksomhet som misjonær for syvendedagsadventistene. Året etter ble den første menigheten organisert i Oslo.

Syvendedagsadventistenes lære er basert på studier, der Bibelen alene anses for Guds ord og rettesnor for kristent liv og forholdet til Gud. Bibelen forstås slik at den gir et løfte om at Gud skal gjenskape kloden og at all urettferdighet og fornedrelse skal ta slutt. Håpet om en ny jord bygger på troen på at Jesus, Guds Sønn, døde i menneskers sted. Syvendedagsadventistenes framtidshåp er fokusert på Jesu annet komme (advent). Det gjenspeiles også i betegnelsen adventister. Jesu gjenkomst er basert på uttalelsene i blant annet Matteus 24:23-31 og parallelle henvisninger i Markus 13:21-27, Lukas 17:23-24 og Åpenbaringsboken 1:7-8

Syvendedagsadventistene tror at når Jesus kommer er allerede alle mennesker dømt i løpet av en forutgående dom. De tror at døden er en ubevisst tilstand frem til dommen. De forkaster læren om evige straffelidelser. Sentralt i tjenesten står sabbaten og helligholdelsen av den. Dette fordi sabbaten stammer helt fra skapelsesuken hvor alle skapninger ble skapt på seks dager og endte med hviledagen på den syvende dagen (1. Mos kap. 1 og 2). I Det gamle testamente fortelles det at Gud gav menneskene en slik hviledag, nemlig sabbaten. De ser på sabbatsbudet som absolutt forpliktende og avviser andre kristne kirkesamfunns helligholdelse av søndagen til erstatning for sabbaten. Sabbaten varer fra fredag kveld til lørdag kveld og skal være til både åndelig og fysisk hvile, til bibelstudier, tilbedelse, vennskap og familieliv, mener adventistene. På sabbaten holder menighetene sabbatsskoler hvor man studerer bibelsk stoff sammen.

De henviser ofte til de ti bud som en sentral moralsk rettesnor. De lærer at budene inneholder uforanderlige prinsipper. Selv om de kun ser på Bibelen som Guds Ord, anser de Ellen G. Whites skrifter som inspirerte og derfor som rådgivende i forhold til Bibelen.

Syvendedagsadventistene er imot at kristne skal delta i krig, og er derfor militærnektere. Noen steder i verden har de gjort tjeneste i forsvaret som ikke innbefatter å bære våpen. De legger stor vekt på helse- og avholdsarbeid. De overholder visse gammeltestamentlige spiseforskrifter, deriblant at man skal unngå å spise svinekjøtt. (3.Mos kap 11) Mange syvendedagsadventister er vegetarianere. Alkohol og andre stimulerende midler som f.eks. kaffe, er bannlyst. Syvendedagsadventistene driver en rekke store helseinstitusjoner. Den største av disse i Norge er rehabiliteringssenteret Skogli på Lillehammer.

Syvendedagsadventistenes reserverte holdning til samarbeid med andre kristne samfunn, menigheter og organisasjoner er en refleks av deres selvforståelse som ”den gjenværende lille rest av sanne kristne” som har forlatt den villfarne kristendommen, som de tradisjonelt identifiserer med Den katolske kirke og alle andre kirkesamfunn som helligholder søndagen istedenfor lørdagen. Den katolske kirke identifiseres med «skjøgen» i Johannes åpenbaring (kap. 17-18), og dyrets tall (dvs. «666» (Åpenbaringen 13,18) anvendes på pavedømmet. Etter tradisjonell adventistisk forståelse er paven eller pavedømmet antikrist, hvis merke er helligholdelsen av søndag.

Jeg synes også at det er på sin plass å fortelle litt om framgangsmåten til disse adventistene. De har nemlig en agenda, som går langt utover dette å holde sine møter og seminarer innforbi sine egne forsamlingslokaler. Adventistene har en nøye planlagt strategi. Når de har tenkt å få flere tilhengere på et sted, så innleder de en storsatsing som har flere viktige punkter.

Det første de gjør, er gjerne å sende ut reklame med invitasjoner til gratis brevkurs eller bibelskurs som skal holdes i bygda/byen. Disse flygebladene/folderne er trykket med et så nøytralt utgivernavn som ”Norsk Bokforlag”. Det står ingenting om at det er adventistsamfunnet som står bak. Og arrangøren av bibelkursene bærer navnet ”Norsk Bibelinstitutt”. Vet man ikke mer, kan man tro at det har kobling til Menighetsfakultetet eller Universitetet i Oslo. Ved å opptre med slike nøytrale navn, håper man å få lokket flere intetanende inn i denne læren.

Så kommer man da på disse bibelseminarene, eller man melder seg på et brevkurs. Hva får man da? Jo, det hele starter gjerne med seminarer om astronomi, verdensrommet, planetene, solen og stjernene. Ingen tvil om at Bibelen har en del ting å si om disse tingene, og adventistene har også studert disse tingene nøye. Man får servert beviser for at Gud er Skaperen, og skriftsteder som viser at Gud hadde nedlagt sin visdom i de gamle profetene, som omtaler stjernebilder og astronomiske forhold som vitenskapen først har funnet ut i løpet av de siste hundre år – via teleskoper og lignende.

Dette fortsetter med neste tema: ”bibelsk arkeologi”. Det er blitt gjort mange utgravninger, som alle gir bevis på bibelske hendelser. Dette er nok et tema som adventistene har studert nøye, og de kommer også med veldig mye bra på dette området. Som eksempel kan jeg nevne: Sodoma og Gomorra, letingen etter rester av Noas ark, gravinger ved Jeriko, utgravninger i gamlebyen i Jerusalem, funn på Sinai fjellet osv.

Etter noen leksjoner med slike ”apetittvekkende” temaer, tar man gjerne tak i Johannes Åpenbaring. Man fortsetter da i samme stil som astronomien og arkeologien. Men her bommer man i større grad, fordi man nå tolker Bibelen uten ånd. Likevel vil det være en del tolkninger som selvsagt vil fenge brevkurskandidaten eller seminardeltakeren så mye at han/hun ikke merker at det nå begynner å snike seg inn mer og mer av klassisk adventistlære. Nå kommer det at ”søndagsbevegelsen er dyrets merke”, at man må holde Sabbatten, at det er viktig å være vegetarianer, at Jesus er erkeengelen Mikael osv. Når dette blandes med endetidsprofetier og enkelte innslag av den sunne lære, blir det lettere å manipulere deltakerne til å sluke alt dette. Til siste klarer man også å få deltakeren til å tro at Ellen G. White var Guds sendebud for den siste tid og at hennes profetier og budskap er nødvendige for å forstå Bibelen. Som siste ledd aksepteres da også læren om ”Den undersøkende dom”.

Ja, dette har jeg lurt på, ettersom de hevder at loven fortsatt er i funksjon blant de troende. De hevder jo også at det å holde høytider, nymånedager, sabbatt og ikke minst mat, er det riktige, enda skriften tydelig går i mot denne form for lære. Derfor kan jeg ikke forstå noe annet enn at adventistenes lære er den samme som den Galaterne slet med.

Vi tar med noen klargjørende ord fra Kolosserbrevet før vi går inn i galaterbrevet: ”Gjeldsbrevet som gikk imot oss på grunn av lovens bud, strøk han ut og tok det bort ved å nagle det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem fram til spott og spe da han triumferte over dem på korset. Så la da ingen dømme dere for det dere spiser eller drikker, eller når det gjelder høytider, nymånedag eller sabbat. Alt dette er bare et skyggebilde av det som skulle komme, men legemet er Kristi legeme.” (Kolosserne 2:14-17)

Nå skal vi gå inn i galaterbrevet, og vi blir ganske fort presentert for selve temaet:

”Jeg undrer meg over at dere så snart vendere dere bort fra ham som kalte dere ved Kristi nåde, til et annet evangelium, skjønt det ikke er noe annet; det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium.” (Galaterne 1:6-7)

Paulus hadde forlatt galaterne lykkelig etter seg etter hvert som han reiste rundt med evangeliet og startet menigheter i byene rundt om. Galaterne begynte i ånd, for det var vekkelse der. Men midt oppe i denne vekkelsen stakk det seg frem noen vranglærere som hevdet at det å tro på Jesus ikke var nok. De måtte forsette kristenlivet med lovgjerninger, ved å holde seg til loven. Og på den måten blir vår frelse, ikke avhengig av nåden, men av gjerninger - ved å holde loven. Disse menneskene gikk rundt og fortalte at Paulus var en vranglærer fordi han sa at frelsen beror på troen og nåden og ikke lovgjerninger. De reiste bust og kalte Paulus for vranglærer og en falsk profet, enda han hadde vitnet for dem at han var en utvalgt apostel, ikke utvalgt av mennesker eller ved noen mennesker, men ved Jesus Kristus og Gud Fader (Galaterne 1:1). For han sier videre at det evangelium som ble forkynt av ham, ikke er fra noe menneske, ei heller hadde han lært det av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring (Galaterne 1:12).

Galaterne mente uttrykkelig at Paulus var en vranglærer fordi han forkynte nåde i stedet for loven.

Da sier Paulus: Har dere gått helt fra vettet? Dere begynte i ånd, men nå vil dere fullføre i kjøttet? Paulus var helt forskrekket over deres holdning til evangeliet. ”Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller ved å høre troen forkynt?” (Galaterne 3:1-3)

Ja, det var tydelig disse galaterne hadde blitt forhekset av de falske lærerne. Se videre i Galaterne 3. Paulus gikk så langt at han sa de var grepet av et annet evangelium, og ved å forkaste det sanne evangelium og la seg legge under loven, blir de regnet som forbannet.

”For selv om en engel fra himmelen forkynner dere et annet evangelium enn det som vi har forkynt dere, han være forbannet.” (Galaterne 1:8-9).

De som angriper nåden og forteller at vi må holde loven, er forbannet! Dette er veldig sterke ord av Paulus, for han sier videre: ”Jeg akter ikke Guds nåde for intet, for er det rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død forgjeves.” (Galaterne 2:21).

”For alle som holder seg til lovgjerninger er under forbannelse, for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det. Og at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, det er klart, for: Den rettferdige av tro skal leve.” (Galaterne 3:10-11)

Når det gjelder loven, tillater ikke Gud at noen ”holder loven så godt de kan”, for det er skrevet: ”Forbannet er hver den som ikke blir ved i alt som er skrevet i lovens bok, så han gjør det.” Ingen klarer å holde loven, derfor er menneskene som prøver å leve etter den, forbannet og borte fra Gud.

Loven kunne ikke frelse noen. Den hadde sin misjon før Jesus kom, for den skulle fortelle deg at alle mennesker trengte en frelser. Loven skulle være tuktemester til Kristus, hvor den skulle minne deg på hvor dårlig menneske du er. Den kunne fortelle hvem du var eller er, men den kunne ikke hjelpe deg på noe vis. Kjødet vårt stod loven i mot slik at den kunne bare fortelle deg hvordan status var. ”Jeg, elendige menneske, hvem skal hjelpe meg….”, spurte Paulus da han fortalte om mannen under loven i Romerne 7. Jo, svaret kom han med da han skrev det 8 kapittelet. ”Det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, for dem som vandrer i Ånden.. ”

Av dette mener vi altså frelste mennesker som har tatt sin tilflukt til Ham i og ved troen alene. Ingen lovgjerninger eller ved å prøve å holde de 10 bud. Det er ingen som klarer dette alene, for Paulus sier i Romerne 8:4: ”for at lovens rettferdige krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandret i kjødet, men etter Ånden...” Kristus ble lovens ende. Derfor, når vi kommer til Ham oppfyller han loven i oss slik at det blir et normalt liv for oss å leve. Da lever vi i frihet og ikke under trelldommen som loven ble gjort til, fordi vårt kjød stod loven i mot. Kjødet vårt ville absolutt ikke bøye seg for loven, enda vi var bundet til den så lenge vi levde. Men da kom Jesus, som oppfylte den slik at loven ble tilslutt en endestasjon hos Jesus, Han som var den eneste som kunne oppfylle den. Derfor er vi i en ny pakt, nådepakten, hvor vi kommer til tro ved nåden, uten hjelp av gjerninger.

”Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus Jesus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger.” (Galaterne 2:16)

Derfor, når jeg hører om alt det som skrives om at vi må holde sabatten og loven for å komme til himmelen, så er disse etter Bibelens ord vranglærere som prøver å forhekse andre med sin lære. Dette florerer innenfor adventistene, og slik lære må vi advare i mot. De blåser i sine trompeter og sier at om du og jeg ikke holder sabbaten, kommer vi til helvete. Dette er bare tullprat som ikke har noe hjemmel i Guds ord! Til frihet har Kristus frigjort oss, så la oss ikke legges under trelldommens åk igjen (Galaterne 5:1). Hadde Gud lagt frelsen under loven og vi hadde hatt muligheter til å klare holde den, da hadde frelsen blitt vår egen fortjeneste.

Da behøvde vi ikke å takke Gud for frelsen, for da hadde det vært vår lønn. Gud gir ingen menneske ære for frelsen. Derfor har Gud gjort det slik at det er ved kun frelse ved nåden og troen på Kristi fullbrakte verk på Golgata. Der frelste Han oss ved sitt blod, og frigjorde oss fra lovens forbannelse, i det Han ble en forbannelse for oss. Dette fordi Han tok våre synder på sitt legeme, og naglet synden til korset. Han tok ikke synden i sitt legeme, men på sitt legeme. Jesus var ingen synder, men Han ble gjort til synd for oss slik at Gud måtte ramme Ham for sin vrede over synden. Jesus mottok Guds vrede fordi Han tok straffen som vi skulle ha på seg. Gud gjorde Ham ikke til en synder, men Han ble gjort til synd. Han var uskyldig og ren, uten synd. Derfor kunne Han også straffe synden. Djevelen kunne ikke holde på Ham fordi Han var ren. Heller ikke døden kunne det. Hadde Jesus vært en synder, kunne djevelen ha sin del i Ham, og døden kunne beholdt Ham. Men ingen av dem kunne holde ham igjen, fordi Han var ren uten synd. Kjære venn! Du er fri fra loven så lenge du er i Kristus. Han kjøpte deg fri fra den!

Jeg mener derfor at adventismen er en frafallslære som leder troende bort fra nåden, og inn i trelldommen under lovgjerninger. Ofte er det sabbatsbudet som har blitt "varemerket" for adventistene, dette å helligholde lørdagen, samt alle deres matforskrifter. De er harde motstandere av vekkelse og legger stor vekt på helse- og avholdsarbeid, overholder gammeltestamentlige spiseforskrifter og er ofte vegetarianere. Muligens var det bl.a disse Paulus hadde i tankene når han skrev at: ”de har gudfryktighetens skinn, men fornekter dens kraft”…..