Hva sier Jesus om helvete?

I Det Nye Testamentet forekommer ordet helvete 15 ganger. Den som bruker dette uttrykket mest er Jesus. Med unntak av en gang i Jakobs brev, er det kun Jesus selv som benytter dette ordet. I dag opplever vi ordet helvete som et veldig sterkt uttrykk, sterkere enn fortapelse. Men hva er det Jesus sier om helvete?

Matteus 5:29-30: ”Hvis ditt høyre øye fører deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! For det er bedre for deg at et av lemmene dine går tapt, enn at hele legemet ditt blir kastet i helvete. Og dersom din høyre hånd fører deg til fall, så hogg den av og kast den fra deg! For det er bedre for deg at ett av lemmene dine går tapt, enn at hele legemet ditt blir kastet i helvete.”

Når Jesus omtaler helvete, så forklarer han ikke så mye hva dette er. Da må vi til andre deler av Bibelen. Tanken om helvete var noe som eksisterte allerede før Jesus, og som Jesus bekrefter gjennom sin forkynnelse. I avsnittet ovenfor gjør Han det veldig tydelig at den smerten det vil være å rive ut sitt eget øye, eller å hugge av sin egen hånd, er mye bedre enn den lidelsen det vil være å bli kastet i helvete. Da forstår vi at det er forbundet med en fryktelig smerte å gå fortapt. Det handler altså ikke bare om en ikke-eksistens, slik noen sekter hevder. Død er ikke å slutte å eksistere for den som ikke har tatt imot Jesus. Det er noe mye verre enn det. Det vil bli mye smerte og lidelse.

Matteus 10:28: ”Frykt ikke for dem som dreper legemet, men som ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som er i stand til å ødelegge både sjelen og legemet i helvete.”

Først ser vi her at det å drepe legemet er ikke det samme som at sjelen er drept. Det er altså noe som lever videre selv om kroppen er død. Læren om at sjelen lever videre i all evighet, er ikke oppfunnet av greske filosofer eller andre religioner. Det er noe Herren forkynte da han gikk her på jorden. I det et menneske dør vil man høste av sitt liv. Har man tatt imot Jesus Kristus, vil man få leve videre i Guds himmel. Har man valgt å avvise tilbudet om frelse, venter et helvete. Jesu poeng her er at vi ikke burde frykte dem som forfølger og dreper de kristne. Kristne har blitt forfulgt og drept til alle tider, fra første stund og frem til i dag. Antall martyrer er langt høyere i dag enn i den første kristne tid. De fleste av dem ville ha berget livet dersom de bare hadde fornektet troen. Men å fornekte Jesus har større konsekvenser enn at legemet blir drept. Fornektelsen av Jesus vil ødelegge både sjelen og legemet i helvete.

Det samme utsagnet av Jesus er også gjengitt i Lukas 12:5: ”Men jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for ham som etter å ha drept noen, har makt til å kaste i helvete. Ja, jeg sier dere: Ham skal dere frykte.”

I tillegg til Jesus er det Jesu halvbror Jakob, som benytter ordet helvete. Det gjør han i Jakob 3:6 hvor det står: ”Også tungen er en ild, en verden av urettferdighet. Tungen har en slik plass blant våre lemmer at den smitter hele legemet og setter naturens gang i brann. Og selv settes den i brann av helvete.”

Her ser vi en tydelig referanse til ilden i helvete. Dette er enda mer tydelig i andre deler av Det Nye Testamentet, men det er altså klart at man knytter ild og brann til helvete. Jakob bruker det symbolsk for å understreke viktigheten av vår tale. At vi ikke sprer synd og ondskap med vår munn, for dette har sitt opphav i helvete. Helvete brukes enkelte ganger synonymt med djevelen. Det som djevelen står bak, er fra helvete.  

Dette er samtlige skriftsteder som benytter ordet helvete: Matt 5:22, 5:29, 5:30, 10:28, 18:9, 23:15, 23:33, Mark 9:43, 9:45, 9:47, Luk 12:5, Jak 3:6.

Gehenna – helvete

Ordet som er benyttet i grunnteksten og som vi oversetter med helvete, er ordet ”gehenna.” Dette er et fysisk sted utenfor det gamle Jerusalems bymurer, i Hinnom dalen. Her ble det i tidligere tider ofret barn til avguder, Jeremia 7:31, 32:35. Her ble også andre avgudsritualer utført, som bl.a. å gå gjennom ilden, 2. Krøn 28:3. På Jesu tid vet vi at Gehenna var et sted hvor man brant søppel og avfall. Rester etter ofringene i tempelet ble brent her. For den vanlige jøde på Jesu tid, var Gehenna et sted hvor det kontinuerlig brant en ild og hvor røyken kunne sees på lang avstand. Dette offerstedet kunne ikke benyttes til bebyggelse, siden det hadde vært menneskeofringer her.

I dag er det en park i det som en gang var et brutalt offersted. Lite minner om verken de tidligere tiders menneskeofringer og avgudsdyrkelse eller søppelforbrenningen på Jesu tid. For den som besøker området i dag, kan man se fordypninger i fjellsiden. Dette er spor etter offersteder som ble benyttet på gammeltestamentlig tid. Når enkelte bruker dette som er tegn på at ilden og røyken som beskrives i forbindelse med helvete vil opphøre, slik det har gjort i Gehenna, er dette et tegn på sviktende bibelforståelse.

Både Jerusalem og Gehenna brukes i Bibelen som bilder på det som skal komme. På samme måte som Det Nye Jerusalem ikke er identisk med byen Jerusalem på Jesu tid, er heller ikke Gehenna på Jesu tid identisk med det kommende helvete. Begge deler er bilder på det kommende. På samme måte som Jerusalem hadde sitt Gehenna preget av ild og røyk, vil også det kommende Jerusalem ha et sted utenfor, hvor det er røyk og ild.

Hva sier Jesus om fortapelse?

Selv om Jesus er den som i hovedsak omtaler helvete, sier Han også noe om fortapelsen. Det mest kjente er nok Joh 3:16 ”For så har Gud elsket verden at Han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”

Når dette verset leses i lys av det tema vi er opptatt av nå, ser vi at årsaken til at Jesus forlot himmelens herlighet og var villig til å bli slått, torturert og drept på den mest grufulle måte, var at vi skulle unnslippe fortapelsen. Det forteller oss noe viktig om fortapelsen. For den smerte Jesus gjennomgikk, var altså noe Han var villig til å gjennomgå for at vi skulle unnslippe noe verre. Det eneste som kunne være verre enn det Jesus gikk gjennom for deg og meg, måtte være om det varte lengre.

2. Tess 1:9 omtaler fortapelsen som evig. På samme måte som Herren gir evig liv til den som tar imot frelsen i Jesus Kristus, så venter evig fortapelse den som avviser tilbudet om frelse. Det er ikke slik at den som tar imot frelsestilbudet får leve evig, mens den som ikke gjør det opphører å leve når han dør – også han vil leve evig. Begge har en evighet foran seg, enten i Guds himmel eller i fortapelsen.  

Matt 7:13 ”Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og det er mange som går inn gjennom den.”

Veien til fortapelse er ofte den som ser mest fristende ut, og den som virker enklest. Hvis vi ikke tenker på annet enn her og nå, vil vi ofte velge feil. Den som velger den brede vei, vil nok oppleve her på jorden at det var feil vei. Man vil oppleve ting som gjorde livet vanskeligere enn om man hadde valgt Guds vei. Men verre blir det når vår livsvei slutter. For den enkleste veien leder til fortapelse. Hvis konsekvensene av å velge feil vei, bare var det vi opplever her i livet, ville noe de fleste ha klart det bra. Alle gjør vi noen dumheter gjennom livet, men de fleste av oss kommer oss greit gjennom de årene vi har på denne jorden. Det er ikke vårt liv her i tiden som omtales som fortapelse, men noe som kommer. Den brede vei fører til fortapelse.

Hva sier Skriften?

Ifølge Matt 25:41 og Åp 14:11 vil de fortaptes straff være evig. Dette betyr at straffen aldri vil ha noen ende.  Det siste av de to skriftstedene ovenfor viser oss at de fortapte "har ingen hvile verken dag eller natt” og at deres pine vil pågå i all evighet. I motsetning til enkelte moderne teologer, forkynner ikke Bibelen at den evige pine, ikke er evig - men tidsbegrenset. En slik forståelse finner ikke grunnlag i Bibelen. De skriftsteder som er benyttet til en slik forståelse er: Mal 4:1-3, som på ingen måte gir grunnlag for å hevde at dommen ikke er evig.  "Så det verken blir rot eller gren igjen" kan bety to ting; enten at de ugudelige ikke lenger vil eksistere for de rettferdige. De er bort fra deres verden. Eller at dette avsnittet handler om utslettelsen umiddelbart før Tusenårsriket. I så tilfelle vil disse bli vekket til live igjen ved dommen.

Uttrykket "Den annen død" er også benyttet som argument for at det vil bli en utslettelse av de ugudelige, ikke en evig pine. Men den annen død henspeiler ikke på det fysiske livet, eller tilintetgjørelse. Uttrykket finner vi i Åp 20:14 og 21:8. Her handler det om dem som blir kastet i ildsjøen. Åp 14:10-11 beskriver den samme ilden. Der står det at røyken vil stige opp i all evighet, og at de som oppholder seg der ikke har noen hvile verken dag eller natt. Også i Matt 25:41 beskrives ilden som evig.  Andre skriftsteder som blir misbrukt i denne sammenhengen er Ap.gj. 8:20 og 1. Kor 1:18.

Uttrykket "Gå fortapt" mener man ikke er evig. At dette er feil ser vi ganske enkelt av det faktum at det er det samme greske ordet som er benyttet om straffen som Dyret får i Åp 17:8. Tusen år etter dommen befinner Dyret seg fortsatt i denne tilstand av "fortapelse," jfr Åp 20:10. Det samme greske ordet benyttes også i andre sammenhenger hvor det på ingen måte kan bety tilintetgjørelse; Matt 10:6, Luk 15:24, 19:10, 2. Kor 4:3.

Videre mener noen at "ødeleggelse" i Rom 9:22 og "evig fortapelse" i 2. Tess 1:9 skal forstås som tilintetgjørelse. Det greske ordet i Rom 9:22 er det samme som benyttes om Dyret i Åp 17:8 (se kommentarene ovenfor). Ordet som oversettes med "evig fortapelse" er det samme som benyttes i 1. Kor 5:5 hvor vi forstår at "kjødets ødeleggelse" ikke betyr tilintetgjørelse.

De fortaptes framtid vil bli lønn som fortjent, Matt 11:21-24, Luk 12:47-48, Rom 2:6-12, Åp 20:13.