En kveld hadde legen jobbet hardt på fødeavdelingen. De hadde gjort alt de kunne, men den fødende alenemoren døde under fødselen. Tilbake satt de med ett lite for tidlig født barn, og en toårig gammel jente – nå uten foreldre.

Selv om de bodde ved ekvator, var nettene ofte kalde. Det nyfødte barnet trengte ekstra varme, men det fantes ikke elektrisitet. De hadde en varmeflaske tilgjengelig, men sykepleieren fortalte at den var sprukket.

”Det var den siste varmeflasken!” sa sykepleieren fortvilet.

De bodde langt fra storbyen, og det fantes ikke apotek i nærheten hvor de kunne få tak i en ny. Men barnet måtte få varme ett sted fra, ellers ville det ha vansker med å overleve!

”Ok, ” sa legen til sykepleieren. ”Jobben din nå blir å legge babyen så nær inntil ilden som mulig, og sov mellom barnet og døren slik at babyen unngår trekken.”

Den følgende timen dro legen til barnehjemmet like ved, og skulle som vanlig avslutte kvelden med bønn sammen med barnehjemsbarna. Vi snakket sammen om hva vi kunne be om, og legen fortalte om de to nye foreldreløse barna. Den nyfødte og 2-åringen. Toåringen som gråt fordi mamma var borte. Og han fortalte også om varmeflasken som var blitt ødelagt, og at babyen nå fikk det vanskelig fremover.

Mens de ba, var det ett av barna, Ruth, en tiårig afrikansk jente som ba slik:

”Kjære Gud, send oss en varmeflaske. Og du må gjøre det raskt, fordi babyen fryser, og den kan dø. Så du må sende den veldig raskt! Og du, Gud,” fortsatte jenta. ”Mens du holder på, kan du være så snill å også sende en dukke til jenta som mistet mammaen sin? Bare slik at hun vet at du virkelig elsker henne!”

Legen ble sittende litt fortumlet. Kunne han si ”Amen” til dette? For han trodde virkelig ikke at Gud kunne gjøre dette! Vel, selvsagt kunne han. Han kunne jo alt, sa Bibelen. Men det fantes vel grenser…? For den eneste måten de kunne få svar på en slik bønn, var at det ble sendt en pakke fra legens hjemland i USA. Og om det skulle dukke opp en pakke fra USA, hvem ville finne på å sende en varmeflaske til varmeste ekvator??!!

Neste morgen gikk legen på jobb som vanlig. Og midt på dagen kommer en beskjed at det var en bil på utsiden av huset hans. Da legen kom hjem, var bilen reist igjen, men på verandaen stod det en stor 10-kilos pakke! Legen kjente at tårer kom i øyekroken, og visste at det ikke var mulig å åpne denne pakken alene. Så han fikk tak i barnehjemsbarna, slik at de også kunne være med. Sammen tok de av papiret, og førti par øye kikket spent på pakka som stod foran dem.

Fra toppen lå det hjemmestrikkede gensere i flotte farger. Det var bandasjer til de spedalske. Det var ett par pakker med rosiner…. Barna begynte å se litt skuffet ut. Var dette alt…? Så trakk legen opp enda en ting… kunne det virkelig være mulig…? Han løftet det opp – og i hendene satt han med en splitter ny varmeflaske! Legen begynte å gråte. Han hadde virkelig ikke trodd dette var mulig for Gud…

Plutselig reiser lille Ruth seg opp i stor iver! Hun roper: ”Når Gud sende oss en varmeflaske, har han sikkert sendt en dukke også!”

Hun hiver seg over pakka, og opp drar hun en vakker liten dukke. Ruths øyne skinte! Hun hadde aldri tvilt.
Hun ser opp på legen og sier:

"Kan jeg få lov å gå til jenta sammen med deg og gi dukka til jenta? Slik at hun kan få vite at Jesus elsker henne"?

Pakken hadde vært underveis i fem måneder. Det var legens tidligere søndagsskoleklasse som hadde sendt den. De hadde lyttet til Herren, og pakket en varmeflaske – selv til varmeste ekvator. Og en av jentene hadde lagt ned en av sine dukker. Fem måneder tidligere for at en tiårig jente i Afrika skulle få svar på sin bønn…