Er Bibelen virkelig Guds Ord?

Enkelte mennesker ser ut til å tro at Bibelens fortellinger er fiksjon, eventyr, myter eller mytologi og folklore.  Enten er dette en kraftig feiloppfattelse, en misforståelse, bevisst ignorering av fakta, eller så er det et iherdig forsøk på å frata troende mennesker deres trosbasis ved å bygge stråmannsargumentasjon...

Jeg skal nå gi deg noen klare holdepunkter på hvorfor vi kan stole på at Bibelen virkelig er Guds eget Ord:

1. Bibelen oppgir detaljerte beskrivelser om tid, sted og person

Jo nyere deler av Bibelen man leser, jo mer detaljerte beskrivelser oppgir den. For det meste forholder Bibelen seg til Israel og Egypt i tidsperioden 2000 f. Kr- 100 e.Kr. Vi følger Adams ætt fra Abraham gjennom Isak, Jakob, Josef og resten av jødenes historie. Bibelen oppgir slektens medlemmer detaljert og karaktertrekk ved disse både når det gjelder utseende og personlighet. Eksempler på dette er:

“Kain levde sammen med sin kone, og hun ble med barn og fødte Hanok. Kain gav seg til å bygge en by og kalte den Hanok etter sin sønn. Hanok fikk sønnen Irad, og Irad ble far til Mehujael. Mehujael fikk sønnen Metusjael, og Metusjael ble far til Lamek”. 1. Mos 4,17

“Den syttende dagen i den sjuende måneden ble arken stående på Ararat- fjellene”. 1. Mos 8,4

“Dette er de ættene som stammer fra Noahs sønner, Sem, Kam og Jafet. De fikk sønner etter storflommen. Jafets sønner var Gomer, Magog, Madai, Javan, Tubal, Mesjek og Tiras. Gomers sønner var Asjkenas, Rifat og Togarma. Javans sønner var Elisja, Tarsis, Kittim og Rodanim. Fra dem har folkene på kystene spredt seg ut i sine land, hvert med sitt språk, ætt for ætt, folkeslag for folkeslag”. 1. Mos 10

“Først rådde han [Nimrod] over Babel, Erek, Akkad og Kalne i Sinear- landet. Fra dette landet drog han til Assur og bygde Ninive og Kalah; det er den store byen. Miseajim ble far til luderne, anamerne, lehaberne, naftukerne, patruserne og kaslukerne, de som filisterne er utgått fra, og kaftorerne. ” 1. Mos 10, 8

“Kanaan ble far til Sidon – og til Het. Fra ham stammer også jebusittene, amorittene og girgasjittene, hevittene, arkittene, sinittene, arvadittene, semarittene og hamatittene. Siden bredte kanaanernes ætter seg videre ut. Kanaanernes land strakte seg fra Sidon i retning av Gerar like til Gasa, og mot Somoda, Gomorra, Adma og Sebojim like til Lesja. Dette var Kams sønner, ætt for ætt og språk for språk, hver i sitt land og sitt folkeslag.” 1. Mos 10, 15

  Klikk på bildet for å se det.

”Den tredje nymånedagen etter at israelittene var dratt ut av Egypt, kom de til Sinai- ørkenen. Dit kom de etter at de hadde brutt opp fra Refidim, og de slo leir der i ørkenen. ”

”Alle kongene vest for Jordan i fjell- landet, i Sjefela og på hele kysten av Storhavet opp mot Libanon, hettittene, amorittene, kanaaneerne, perisitterne, hevittene og jebusittene, fikk høre om det som hadde hendt. Da samlet de seg alle som en for å kjempe mot Josva og israelittene.” Josva 9

Dette er bare noen få eksempler på punkt 1. Så å si hele Bibelen er spekket med liknende detaljerte opplysninger. Det er også verdt å nevne at dagens jøder stammer fra slektene some r nevnt i Bibelen.

  Klikk på bildet for å se det.

2. Bibelen er hovedkilden til Israels historie

Kristen teologi forteller at Gud griper inn i historien. Bibelen inneholder hundrevis av detaljerte profetier som omhandler fremtiden til enkelte nasjoner inkludert Israel, fremtiden til visse byer, fremtiden til menneskeheten, og ankomsten til en som skulle bli Messias, Frelseren, ikke bare for Israel, men for alle som ville tro på Ham. I motsetning til profetiene som finnes i andre religiøse bøker eller de som ble fremsatt av Nostradamus, er de bibelske profetiene ekstremt detaljerte og har aldri sviktet i å gå i oppfyllelse. Det er over tre hundre profetier angående Jesus Kristus bare i Det gamle testamentet. Ikke bare ble det forutsagt hvor Han ville bli født og hvilken familie Han ville komme fra, men også hvordan Han ville dø og at Han ville stå opp igjen på den tredje dagen. Det er simpelthen ikke noen logisk måte å forklare de oppfylte profetiene i Bibelen på foruten at de er av guddommelig opphav. Det er ingen annen religiøs bok med det omfang eller den typen av forutsigbar profeti som Bibelen har.

Når Gud åpenbarer seg, er det alltid gjengitt tid og sted og person. For eksempel: “Moses gjette småfeet for svigerfaren Jetro i Midjan. Da hendte det en gang at han drev feet over på den andre siden av ørkenen og kom til Guds fjell, Horeb.Der viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild”. Moses var rundt 40 år når han fikk denne åpenbaring, dvs at vi befinner oss i år 1160 f.Kr.

De gammeltestamentlige skrifter er de viktigste, og til tider eneste kilder til Israels historie. Der finnes også andre historiske kilder fra Egypt, Mesopotamia og Persia, som f.eks kongeinnskrifter. Arkeologiske funn underbygger dette.Der finnes få og usikre utenombibelske tekstkilder til Israels historie- historiefremstillinger i tekster i Israels omverden viser at funksjonen er preget av politisk og religiøs ideologi, og bibelske forfattere skrev i dette kulturmiljøet.

  Klikk på bildet for å se det.

Kong Salomo var konge fra 960 til 926 f. Kr. Kong David er faren til Kong Salomo. Salomo drev omfattende byggearbeid,-bla flere festningsverk i landet (Millo, Gezer, Megiddo og Hasor). Gud sier til Salomo at hans rike skal splittes i to, men at det først vil skje når Salomo dør. Det er altså under Salomos førstesønn at riket splittes i to – og nettopp dette skjer i 926 når Salomo dør. Israel splittes i Nordriket Israel og Sørriket Juda. Det delte rikets tid er fra 926 til 587 f. Kr.

Videre kan man følge Israels historie gjennom eksiltiden (587- 538), persertiden (538 – 332), hellenistisk tid (332- 63 f. Kr), makkabeertiden (164 – 63 f.Kr) og Romertiden (63 f.Kr). Romersk tid er også nystestamentlig tid.

3. Arkeologiske funn bekrefter Bibelens historiske autentitet

Bibelsk arkeologi har blitt selvstendig vitenskapelig disiplin og uavhengig av teologi og bibeltekster. Arkeologien tegner et nytt bilde av Israels eldste historie (utvanding, innvandring, dommertid). Arkeologien vil gi rene arkeologiske tolkninger på bred empirisk basis. Den bibelske arkeologien stiller kritiske spørsmål, og forutsetter ikke at fortellingene er sanne.

Eksempler på arkeologiske funn er Josva’s alter på Ebal- fjellet ved Professor Adam Zertal. Et annet eksempel er gravstedene til Josef, Jakob, Abraham, Sara, Lea og Rakel er funnet blant annet i Navblus og i Makpela- hulen i Hebron. Det er også sagt at gravstedene til Jesus og Maria er funnet, men det er enda ikke bekreftet som “vitenskapelig bevist”. Arkeologer driver også og leter etter Noahs ark, og noen mener de har funnet deler av den i nærheten av Tyrkia.I tillegg finnes Salomos Tempel fremdeles i Jerusalem, og skal man tro Bibelen er det inne i dette tempelet at Paktens Ark befinner seg (steintavlene til Moses). Dette har ikke blitt undersøkt, ettersom det er et såpass hellig sted for jødene, og de ikke tillater arkeologiske utgravinger her.

  Klikk på bildet for å se det.

Merenptah’s seiersstein “Israel steinen” er fra ca. 1212 – 1202 f. Kr og gir interessante historiske opplysninger. Steinen kommer fra Merentpha- tempelet i Theben. Steinen inneholder den eneste kjente referansen til Israel i egyptiske tider. Navnet er nevnt sammen med Gezer, Kanaan, Yenoam og Syria, og som beseiret av Farao Merenptah. Israel er ikke nevnt som et sted i teksten, men som et folk. Steinen oppbevares i dag i Det egyptiske museum i Kairo.

Tel Dan “Dans høyde” er en høyde i øvre Galilea. I 1993-94 ble det funnet tre fragmenter av en kongelig stele skrevet på arameisk. Datering er ca siste halvdel ac 800- tallet f. Kr. Innskriften sier at en arameisk konge eller general har slått “Davids hus” i krig, dvs davidskongen av Jerusalem. Utsagnet “Davids hus” er den eldste omtalen av David som finnes utenfor Bibelen.

Pontius Pilatus er nevnt på en kalkstein funnet i 1961 i Caesaraea ved havet i Israel. Innskriften på steinen viser i andre linje at Pilatus hyller keiser Tiberius, og dette arkeologiske funnet er en bekreftelse på Pontius Pilatus’s eksistens.

   Klikk på bildet for å se det.

Det nye testamentet har flere utenombibelske kilder slik at hendelsene i det nye testamentet er enda mer sannsynlig som historisk. Det finnes ingen person av menneskeslekten som er mer bevist enn Jesus.

Kilder til historien i det nye testamentet, er:

1) Brev og dokumenter fra Simon bar Kochba (ca. 130 e. Kr)

2) Apokryfe og pseudepigafriske skrifter

3) Flavius Josefus (37 – 100 e. kr)

  Klikk på bildet for å se det.

4) Det gamle Testamentet

5) Filo av Alexandria

6) Greske og latinske forfattere

7) Dødehavstekstene

8 ) Rabbinsk litteratur

9) Arkeologi

  Klikk på bildet for å se det.

Fordi Bibelen spesifiserer historiske begivenheter er dens sannferdighet og nøyaktighet gjenstand for bekreftelse i likhet med all annen historisk dokumentasjon. Gjennom både arkeologiske bevis og andre skrevne dokumenter, har de historiske beretningene i Bibelen gang på gang blitt bevist å være nøyaktige og sanne. Faktisk gjør alle de arkeologiske funn og manuskriptbevisene som støtter Bibelen denne boken til den best dokumenterte fra den antikke verdenen. Det faktum at Bibelen nøyaktig og sannferdig nedtegner historisk verifiserbare begivenheter er en sterk indikasjon på dens troverdighet når det gjelder religiøse emner og doktriner, og hjelper med å underbygge dens påstand om at den er Guds Ord.

4. Bibelens uforgjengelighet

Et siste eksternt bevis på at Bibelen virkelig er Guds Ord er uforgjengeligheten til Bibelen. På grunn av dens betydning og dens påstand om å være Guds Ord, har Bibelen lidd mer grusomme angrep og forsøk på å ødelegge den enn noen annen bok i historien. Helt fra tidlige romerske keisere som Diocletian, gjennom kommunistiske diktatorer og til dagens ateister og agnostikere, har Bibelen motstått og overlevd alle dens angripere og er fortsatt den absolutt mest publiserte boka i verden i dag.

Gjennom tidene har skeptikere betraktet Bibelen som mytologisk, men arkeologi har etablert den som historisk. Motstandere har angrepet dens lære og kalt den primitiv og foreldet, men dens moralske og juridiske konsepter og lære har hatt en positiv innflytelse på samfunn og kulturer i hele verden. Den fortsetter å bli angrepet av vitenskap, psykologi og politiske bevegelser og forblir likevel akkurat like sann og relevant i dag som den var da den først ble skrevet. Den er en bok som har forvandlet utallige liv og kulturer gjennom de siste 2000 årene. Uansett hvordan dens motstandere prøver å angripe, ødelegge eller avfeie den, forblir Bibelen akkurat like sterk, akkurat like sann, og akkurat like relevant etter angrepene som den var før. Nøyaktigheten som har blitt bevart på tross av hvert forsøk på å korrumpere, angripe eller ødelegge den, er et klart vitnesbyrd på det faktum at Bibelen virkelig er Guds Ord. Det burde ikke overraske oss at uansett hvordan Bibelen blir angrepet, kommer den alltid ut uforandret og uskadet etterpå. Jesus sa jo tross alt: “Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå” (Mark 13,31). Etter å ha sett på bevisene kan en uten tvil si “Ja, Bibelen er virkelig Guds Ord.”

Mennesket har alltid vært fascinert av tall, og det har da også vært nødvendig å kunne en viss grad av elementær matematikk for å for eksempel kunne bygge et hus eller forme komplekse strukturer av ymse slag.

Et godt eksempel på dette er det tallet som vi kjenner som π (se illustrasjonen).

Vi kan spore historien til – eller snarere jakten på verdien av π tilbake til cirka 2000 FK. På dette punkt i historien beregnet babylonerne π til verdien 3, 125. På samme tidspunkt beregnet egypterne, knapt et par tusen kilometer unna verdien av π til 3,160.

Omkring 900 år senere beregnet kineserne π til verdien 3, og omkring 100 år senere kan man lese følgende i Bibelen:

«Havet laget han av støpt bronse. Det var ti alen fra den ene kanten til den andre. Det var helt rundt. Høyden på det var fem alen, og en snor på tretti alen målte omkretsen på det.»

Av Bibelens kritikere har det vært hevdet at Bibelen dermed antyder det samme som kineserne, nemlig at π = 3.

700 år senere brukte den greske filosofen Archimedes et 96-kantet polygon for å etablere at π tilsvare 3, 1408

Omkring ett århundre senere beregnet Claudius Ptolemaios 3, 1416. Så langt har man kommet fram til tre korrekte desimaler. Herfra må vi hoppe hele seks hundre år framover før vi finner den neste korrekte desimalen. Den ble beregnet av Tsu Ch’ung-Chih som beregnet at π tilsvarte 355/113 eller for å si det med desimaler 3, 14159. Han klarte altså ikke bare én korrekt desimal til, men hele tre.

Neste gang noe betydningsfullt skjer på π-fronten er i 1593, da Adriaen Ramanus beregner 15 desimaler korrekt. 

Pågrunn av plassmangelen må vi herfra gjengi en liste.

Årstall Navn Desimalplasser
1596 Ludolf van Ceulen 32
1699 Abraham Sharp 72
1706 John Machin 100
1718 Th. F. deLagny 127
1794 Georg Vega 140
1844 Stassnitsky/Dase 200
1855 Richter 500
1874 William Shanks 707
1947 D.F. Ferguson 808
1949 ENIAC 2037
1955 NORC 3089
1959 IBM 704 16 167
1966 ? 200 000
1973 ? 1 million
1983 Kanada/Tamura 16 millioner
1988 Kanada 201 326 000
1989 Kanada 536 millioner
1989 Chudnovsky 1 milliard
1995 Kanada 6 milliarder
1996 Chudnovsky 8 milliarder
1997 ? 51,5 milliarder

Uendeligheten ligger faretruende nær. Bibelen slår fast at Gud er evig og uendelig. Kan det bety at Gud kan ha noe med π å gjøre?

Rent akademisk holder naturligvis ikke argumentene, fordi det akademias oppgave er å stille spørsmål. Man kan naturlig nok spørre seg selv hvilken praktisk betydning dette har. Svaret må bli ingen. Når man i skolene skal regne med π, trykker man oftest på knappen som på kalkulatoren er merket π, og får opp 3,14159263. Vi andre greier oss godt med 3,14. Men også noe så enkelt har entydige teologiske aspekter. 

La oss derfor holde oss til det en stund.

Det blir hevdet at Bibelen definerer π som 3.0 i og med det ovennevnte verset, og grekerne, representert ved Archimedes, får som regel æren av å ha beregnet π med to desimaler i det tredje århundre før Kristus (FK).

Men stemmer egentlig dette med virkeligheten?

Det hebraiske språket er et meget logisk oppbygd språk. Det kan tenkes at dette har noe med det faktum at hver eneste bokstav har sitt tall, der man begynner med første bokstav og tallverdi 1. Deretter følger tallverdiene 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 20, 30, 40, 50, 60, 70, 80, 90, 100, 200, 300 og 400.

Produksjonen av «Det støpte Havet» som stod utenfor Templet, er nevnt to steder i Bibelen. Det første stedet er som nevnt ovenfor 1Kong 7:23 og lyder:

"Havet laget han av støpt bronse. Det var ti alen fra den ene kanten til den andre. Det var helt rundt. Høyden på det var fem alen, og en snor på tretti alen målte omkretsen på det." 

Det andre verset står i 2Krøn 4:2, og lyder:

"Så laget han havet av støpt bronse, det var ti alen fra den ene kanten til den andre. Det var helt rundt. Det var fem alen høyt, og en snor på tretti alen målte omkretsen på det."

Det er her hemmeligheten ligger i det hebraiske ordet for SNOR, altså den snoren som ble brukt til å måle omkretsen av karet. Snor på hebraisk heter Kavah og skrives qof-vav-heh. Men det er bare i 1Kong det skrives slik. I 2Krøn 2:4 er bokstaven heh utelatt og man sitter igjen med ordet Kava.

Tar man så tallverdien av Kavah (111) og dividerer den med tallverdien av ordet Kava (106) får man tallet 1,0471698113.

–Men det er da overhodet ikke i nærheten av π?

Neida, men dersom du ganger det med 30 (fordi snoren var tretti alen lang) og deler den på 10 (fordi diameteren på karet var 10 alen lang) får vi: 3,1415

Det vil si, π med 4 korrekte desimaler cirka 700 år før grekerne klarte å beregne to korrekt.

Men for å ta beregningen på en mer bibelsk måte, kan vi si det slik:

111 dividert på 106 ganger 3 til ære for den treene Gud... og svaret blir det samme..

Men for den kranglevorne kan vi ta med en tredje og mer matematisk måte og beregne oss fram til π på.

Det støpte havet hadde nemlig en kant som var «en håndsbredd» tykk. Dersom vi antar at diameteren på ti alen er ytre diameter og at den tretti alen lange snoren gikk fulgte den indre kanten, ville en snor rundt den ytre kanten være litt lengre. Dermed har man forklart den problemstillingen.

Vi skal for de virkelig matematikkinteressertes skyld nevne ytterligere to regnestykker... Hvor stor brøkdel av en alen var en håndsbredd? (en håndsbredd: cirka 17 cm; en alen: ca 50 cm)

Og....

Tenk deg at Jordkloden var helt rund – og at et tau lå rundt den. Tenk deg så at du hadde et tau som lå en halv meter lenger ut i luften i forhold til det første. Hvor langt ville det andre tauet ha vært i forhold? Du har helt rett når du svarer at det andre tauet ville ha vært 3,14 meter lengre enn det første...

Norges ledere, politikere og ministere har mistet holdningen til ekteskapet som den viktigste pilaren i vårt samfunn. I løpet av få år har norske lover gått fra å være relativt konservative til bli skremmende liberale. Det er ikke mange år siden at saker som kontantstøtte, som verdsatte kvinner som ønsket å være hjemme med sine barn, førte Kristelig Folkeparti og presten Kjell Magne Bondevik til regjeringsmakt og statsminiserstolen. I 2008  fikk vi derimot en sosialistisk regjering, med avkristnings som en av hovedparolene. Norge er den første nasjonen i verden som anerkjente Hamas i Palestinske Autoritet.

Noe som faktisk er enda verre, med tanke på ekteskapets stilling i Norge, er den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven som ble vedtatt sommeren 2008. Forut for den, samlet en del kristenledere og forbedere seg for å samle underskrifter mot det nye lovforsalget. Det ble antatt at en trengte minst 100.000 underskrifter. Etter et drøyt år hadde de kun greid å samle i underkant av 50.000.

For noen år siden samlet kristne pådrivere bortimot 700.000 underskrifter for å bevare den kristne formålsparagrafen i skolen. Det er urovekkende at mange kristenledere og personligheter ikke har tid eller anledning til å delta i aksjoner angående den samme loven. Fåtall av de profilerte kristenledere står opp i mot denne ødeleggelsen av ekteskapet. Det er en åndelig lammelse over kristenheten, som svekker ekteskapets stilling ovenfor vårt eget samfunn. Dette er virkeligheten som hardt rammer oss når vi ser den apati som råder i kristenheten.

Midt i denne situasjonen sender Gud likevel ett nådebudskap angående ekteskap og kristent samliv. Det interessante er ikke hva som er årsaken til de søvnige holdninger, men det er hvilket budskap Gud gjenoppretter i denne tiden. På grunn av våre spredte og egenrådige initiativ har kraften sivet ut i løpet av tiden. Kristenfolket må derfor komme sammen og forenes under Guds ledelse. Slik det har kommet splittelse inn i ekteskapet og ødelagt dens enhet, slik er også kirken blitt splittet og kraftløs. Ekteskapets stilling må gjenopprettes i Ordets lys og med Den Hellige Ånds hjelp.

Det kristne ekteskap –  et sakrament

I 1Tess 4:2-8 leser vi: "Dere kjenner jo de påbud vi gav dere ved Herren Jesus. For dette er Guds vilje, deres helliggjørelse: Hold dere borte fra hor. Hver av dere må vite å vinne sin egen ektefelle i hellighet og ære, ikke i lidenskapelig begjær slik som hedningene, de som ikke kjenner Gud. Ingen må bedra eller utnytte sin bror i det han har med ham å gjøre. For Herren er hevner over alt slikt. Dette har vi også før sagt dere og vitnet for dere. For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til helliggjørelse. Derfor, den som forakter dette, han forakter ikke et menneske, men Gud, som gir sin Hellige Ånd i dere."

Dette skriftstedet blir i de fleste tilfeller brukt om det å finne seg en ektefelle. Det taler derimot om hvordan du skal vinne din EGEN ektefelle. Den som allerede er din. Den ektefelle du allerede har giftet deg med. Vi er faktisk kalt til vedvarende å vinne gunst, velvilje og hjerte til vår ektefelle. Gud, som innstiftet ekteskapet, er allerede klar over at løpet er ikke vunnet når du fant henne eller han. Det er da livet starter.

Wikipedia definerer et sakrament (fra latin sacrare, ”å hellige”) som et kristent ritual som inngyder eller symboliserer guddommelig nåde. De forrettes normalt av en diakon, prest eller biskop, og består av både synlige og usynlige elementer, det vil si både den fysiske seremonien og guddommelig inngripen. Sakramentene sees som nådemidler, det vil si hjelpemidler for å nå frelsens dybder. De inngyder nåde i mottakeren ved egen kraft.

Dette forstås ikke som at man tvinger Gud til å inngyde nåde hos noen, men som en oppfyllelse av den pakt som er inngått mellom kirken og Jesus Kristus. Sakramentet er symbolsk i den forstand at det har en ytre form som illustrerer den indre, men det er den indre hendelse som er det sentrale; symbolikken er bare et hjelpemiddel for å kunne motta sakramentet med den rette innstilling.

De fleste sakramenter krever ordinasjon for å være gyldige, det vil si at de har effekt i teologisk forstand. Unntaket er dåp, som kan utføres av hvem som helst, til og med en ikke-kristen, så lenge de ytre former og intensjonen er riktig. Sakramentene i den katolske kirke omfatter Dåp, Nattverd, Vigsel, Ordinasjon, Konfirmasjon, Skriftemål og Sykesalving.

De fleste protestantiske kirker regner sakramentene som ytre tegn på indre nåde, det vil si symboler på en indre hendelse. Det er altså ikke, som i katolsk og ortodoks sakramentslære, sakramentet som inngyder nåde - sakramentet er bare et tegn og et hjelpemiddel til å oppnå en personlig nådegave.

En unntagelse er her de lutherske kirker, som lærer at sakramentene har en selvstendig virkekraft knyttet til løfter fra Jesu munn. F. eks. i nattverden mottar både troende og ikke troende Jesus Kristus, gjennom brødet og vinen (manducatio oralis, manducatio impiorum). Dette er det lutherske grunnlag for frelsesvisshet. Den lutherske sakramentforståelse skiller seg fra den katolske hovedsakelig ved en annen forståelse av begrepet nåde.

Antallet sakramenter som anerkjennes av protestantiske kirker varierer. Mange, inkludert de lutherske kirker, anerkjenner to sakramenter: Dåp og nattverd. Andre regner kun dåpen som et sakrament.

Noen kirkesamfunn har ingen sakramenter. F.eks. gjelder dette Frelsesarmeen, som dog ikke forbyr sine medlemmer å motta sakramentene i andre kirkesamfunn dersom de føler at dette hjelper dem i deres trosliv. Deres sakramentforståelse kan beskrives som spiritualistisk. Vennenes samfunn har heller ingen sakramenter, og de tillater heller ikke at man mottar dem andre steder.

Den anglikanske kirke er et særtilfelle; selv om kirken som helhet anerkjenner bare dåp og nattverd som sakramenter, er det en relativt stor gruppe (anglo-katolikker) som anerkjenner syv og har en lære om disse som er tilnærmet lik den katolske.

De kristne dyder en del av sakramentet

Augustin, den katolske kirkes store tenker, beskriver de tre store kristne dyder Tro, Håp og Kjærlighet. De som ligger til grunn i både trosbekjennelsen og bønnene til kirken. Augustin fremholder at ingen av disse dydene kan opptre alene eller separert fra hverandre, men de kan kun opptre i en hellig balanse. Kjærligheten som er den største av dydene i følge kirkefaderen krever desto større nåde.

Det er dessverre slik at i ekteskapet har vi glemt at kjærligheten er en av de kristnes dyder. Dette medfører også at ekteskapet blir en del av din kristne livsførsel. Det innebærer at kjærligheten innenfor ekteskapet skal bli behandlet med ærbarhet, sømmelighet og aktverdighet. Med andre ord vi trenger å innlemme ekteskapet innenfor vår tros bearbeidelse. Ekteskapet og det kristne samlivet kan ikke separeres ut fra menneskets tros grunnlag. Vi trenger å bevisstgjøre kirken om at ekteskapelige utfordringer ligger i den kristnes vandring. Ingen handlinger som tas ut av denne sammenhengen kan rettferdiggjøre egne løsninger.

Det finnes pastorer, ledere og forkynnere som åpent har uttalt at deres tidligere ektefeller hindret de å utføre sitt kall eller tjeneste. Det er ikke forenelig med den troendes vandring. Du skal vinne din ektefelle i all ære, i motsetning til hedningene. Vår standard er så mye høyere enn verdens. Vi må få en tro på at Gud kan løse og lede oss gjennom alle brottsjøer og skjær. Med andre ord; det som under tiden er hellighets arbeid på vår frelse med Galaterbrevets frukter som resultat, skal være en del av dyden også innenfor ekteskapet.

Kristus har opphøyet ekteskapet til et sakrament, dvs. gjort det til et tegn på og en kilde for en indre nåde, som "fullkommengjør den naturlige kjærlighet, bekrefter den uoppløselige enhet og helliger både mann og hustru." Det vil si at det ligger nådemidler tilstede i Kristus for å kunne både hellige og bli helliget gjennom ekteskapet.

1Kor 7:13 bekrefter denne tanken: "Og dersom en kvinne har en vantro mann, og denne samtykker i å bo hos henne, da skal hun ikke skille seg fra ham. For den vantro mann er helliget ved sin hustru, og den vantro hustru er helliget ved den kristne bror. Ellers ville jo også deres barn være urene, men nå er de hellige.”

Her kan vi jo faktisk lese at til og med en vantro ektefelle kan helliges gjennom ekteskapet med en troende! Ekteskapet er i virkeligheten ett sakrament. Et nådemiddel.

Hvorfor bruke tid på å legge den grunn som for mange unektelig kan virke katolsk i sin tanke? Fordi det er en bibelsk sannhet og for å unngå at mennesket blir forherdet og kommer under samme dom som Jesus preker i Matt 19:8 når Han sier til dem: "Fordi dere har så hårdt et hjerte, tillot Moses at dere skiller dere fra deres hustruer. Men fra begynnelsen av var det ikke slik."

En kvinnes mann

"De er ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har føyet sammen, skal et menneske ikke skille" (Matt. 19, 6; Mark. 10, 9).

I Guds hjerte er ekteskapet det sterkeste bildet vi har angående Guds forsonede verk mellom Kristus og mennesket. Kristi varme, intimitet og vennskap er smeltet inn i det. Ekteskapet vil være en av Guds temperaturmål for menneskets tilstand i forhold til sin Gud. Derfor ønsker Gud å gjenopprette det sanne kristne samlivet. Forkynnelsen om ekteskapet som ett Hellig nådemiddel fra Gud bør styrke og ikke svekke vår tro på denne institusjonen. Den nåde som vi trenger for å fortsatt vinne vår ektefelle.

Du tilhører kun den ene. I Matteus 19.6 og Markus 10.9 sier Jesus: “Det som Gud har sammenføyd skal mennesker ikke skille!” Han refererer til sin egen skaperordning -- ikke til noe kristent eller kristelig vielses ritual: Dette gjelder alle mennesker, kristne eller ikke! For alle mennesker og i alle kulturer er det tre ting som konstituerer et gyldig ekteskap: ekteskapsløftet, offentliggjørelsen og fullbyrdelsen. Et ekteskap mellom ikke-kristne, eller før man blir kristen, er like bindende som mellom kristne.

Innenfor det Nye Testamentes lære angående diakoner og menighetstjenere finner vi også hvilken forståelse Gud har til det ekteskapelige. I Titus 1:6-9 leser vi:

"En eldste må være ulastelig, han må være én kvinnes mann og ha troende barn som ikke har ord på seg for utskeielser eller oppsetsighet. For en tilsynsmann må være ulastelig som Guds husholder, ikke egenrådig, ikke bråsint, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, ikke lysten etter ussel vinning. Han må være gjestfri, glad i det gode, sindig, rettferdig, hellig, avholdende. Han må holde fast ved det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han kan være i stand til både å formane ut fra den sunne lære, og til å gjendrive dem som sier imot."

Dette viser selvsagt at Bibelen ser på ekteskapet som gyldig kun ved at en mann og en kvinne gifter seg. I dette skriftavsnittet legges det også til grunn av menighetstjeneren også skal ha hatt kun en hustru. Dette gjelder ikke som i en konkubine eller flerkoneri, men at han ikke hadde vært gift før. 1Kor 7:2 sier: "Men for hors skyld skal hver mann ha sin egen hustru, og hver kvinne sin egen mann."

Det som ligger til grunn for denne viktige detaljen i Guds Ord, er å forsterke den forbilledlige virkning Kristus og menigheten har på ekteskapet.

Det var ikke praksis i følge jødiske eller samfunnsmessige skikker å ha mer enn en kone i Israel på den tiden som Jesus levde. Presiseringen om en kvinnes mann er viktig, fordi ekteskapet mellom mannen og kvinnen er bildet på Kristus og menigheten. En diakon eller menighetstjerner skal være gode eksempler og ikke gi anledning til diskusjoner eller at det skal settes spørsmål til vedkommendes integritet. Ikke voldsom, ikke lysten etter ussel vinning. Han må være gjestfri, glad i det gode, sindig, rettferdig, hellig, avholdende.

Han må holde fast ved det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han kan være i stand til både å formane ut fra den sunne lære, og til å gjendrive dem som sier imot.

Det som ligger til grunn for denne viktige detaljen i Guds Ord er å forsterke den forbilledlige virkning Kristus og menigheten har på ekteskapet.

1. Sannheten som setter deg fri

”Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.” (Johannes 8:31-32)

Sannheten setter fri, sier Jesus. Vi vet at Jesus er selv den sannhet som Han taler om. Noen vers lengre ned, sier Jesus ”Får da SØNNEN frigjort dere, blir dere virkelig fri.” (vers 36). Sønnen (Jesus) er sannheten. 

”Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.” (Johannes 14:6) 

Her er det viktig å merke seg at det er først og fremst gjennom Guds Ord du blir kjent med Jesus, fordi Jesus er Ordet i egen person!

“I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til.” (Johannes 1:1-3)

“Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.” (Johannes 1:14)

Ordet er Jesus. Ordet ble menneske (kjød) og tok bolig iblant oss. Dette Ordet er tilgjengelig for hver den som tror – vi har jo tatt imot Jesus! Dermed har vi tatt imot Guds Ord og Sannheten! Vi har tatt imot Livets Brød!

“For Guds brød er det som kommer ned fra himmelen og gir verden liv. De sa da til ham: Herre, gi oss alltid dette brødet! Jesus sa til dem: Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre. Og den som tror på meg, skal aldri noen gang tørste.”(Johannes 6:33-35)

Men legg merke til en ting her. La oss gå tilbake til det første verset vi lest i Johannes 8:31 ”Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.”

Sannheten setter deg ikke fri av seg selv! Jo, for det sier jo Jesus selv, mener du kanskje? Se da hva det står: Jesus sier at det er den sannheten som du kjenner som setter deg fri! Bibelen er full av sannheten, allikevel går millioner av mennesker fortapt. Hvorfor? Jo, fordi de ikke kjenner sannheten (Jesus). 

Om du har et eget bibliotek, med over tusen bøker, men ikke tok deg tid til å lese dem, ville de ikke hjelpe deg det grann! Men det er fortsatt dine bøker, ikke sant? Det er du som har kjøpt og betalt dem – de er dine. Men dersom de står i bokhyllene – urørt – da har du ingen nytte av dem. 

Guds Ord er sannhet og sannheten setter deg fri. La sannheten, Guds Ord, ha rikelig plass i ditt liv. Fyll deg daglig med dette ordet, og du vil oppleve evangeliets frigjørende kraft daglig. Jeg tror vi trenger en vekkelse for det som har med Guds Ord å gjøre. Vi må våkne opp for hva Ordet er, og hva det gir oss. Når vi opplever at Skriftene blir åpenbart for oss, da blir vi glade i Ordet. Da tar vi med oss Bibelen på møtene, og vi fryder oss over å høre forkynnelse fra dette Ordet.

Når vi sier at Guds Ord er virkekraftig, at det er skapende og gjør sin gjerning, så er det sant - men dette skjer ikke uten videre. For å illustrere hva som må gjøres for å oppleve Ordets gjerning i oss, så vil jeg stille noen korte spørsmål:

1. Er melk sunt? (Ja)
2. Er melken sunn når den står i kjøleskapet? (Ja, selvfølgelig)
3. Hvilken nytte har du av melka når den står i kjøleskapet? (Ingen)
4. Hva skal til for at melka gjør deg noe nytte? (Du må ta til deg av melken, drikke den)

Overført på Guds Ord, vil spørsmålene bli slik:

1. Er Bibelen sann?
2. Er Bibelen sann når den ligger på bordet?
3. Hvilken nytte har du av Bibelen når den ligger på bordet?
4. Hva skal til for at Bibelen gjør deg noe nytte?

Du skjønner poenget? Guds Ord vil ikke gjøre deg noe godt så lenge dette Ordet kun sitter på sidene i Boken. Ordet må ut fra sidene i Bibelen og inn i deg! Først da vil du kjenne Ordets virkning i ditt liv. Det er ikke nok å ha Guds Ord på papiret, du må få det inn i ditt hjerte!

Her er det et område hvor også mange kristne har bedratt seg selv. Man har gjennom sitt kristne liv latt være å studere Bibelen, høre forkynnelse og undervisning ut fra Guds Ord. Derfor har man alt for lite kunnskap i Bibelen. Man har ikke tatt seg tid til å kjenne Sannheten (Jesus), slik at man kan bli virkelig fri!

”Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap...” (Hosea 4:6)

2.Forbli i Ordet 

Men Jesus røper også noe mer i Johannes 8:31. “Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler.”

Her beskriver Jesus hva en virkelig disippel er. Det er en som blir i Ordet. Det er herlig å møte kristne som har skjønt dette, og som er slike ”skikkelige disipler”. De strutter av åndelig iver, velvære og styrke – fordi de lever i Ordet!

Det er denne styrken mange kristne mangler, men det kan vi alle gjøre noe med. Det er jo bare å bestemme seg for å tilbringe tid i Guds Ord. Hva skjer da? Svaret er nemlig helt enkelt at Ordet vil være himmelsk mat som gir deg åndelig styrke!

Jesus sa noe veldig viktig om det å ”spise” Guds Ord.

“Men Jesus svarte og sa: Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.” (Matteus 4:4)

Guds Ord er altså himmelsk mat, som vi lever av!

Vi trenger mat for å bli sunne, friske og sterke. Men vi glemmer ofte at Guds Ord har samme funksjon for vårt indre menneske som brød og fysisk mat har for vårt ytre menneske – vår  kropp! Kroppen lever av brød, men vår ånd lever av Guds Ord. Det er derfor Jesus sier at åndelig styrke og vekst kommer av at Guds Ord blir i dere…

Mange mennesker er opptatt av å leve sunt. De spiser riktig kost, får nok mosjon og frisk luft osv. Men det er viktig å ta vare på sitt åndelige liv like omhyggelig og nøye! En sterk og sunn kropp bygges ikke ved et skippertak av og til. Styrke bygges over tid.

Enkelte kristne ville sett skinnmagre ut om de hadde behandlet sitt ytre menneske  (kroppen sin) like dårlig som de behandler sitt indre menneske (sin ånd)! Tenk om kroppen bare skulle fått et lite og spinkelt måltid hver søndag? Det ville ikke blitt mye styrke av det!

Slik er det også med vår åndelige styrke. Ved å fylle seg med sunn åndelig kost (først og fremst Bibelen), vil man oppdage at reultatet blir at du får en ny indre styrke! 

•Det brødet vi spiser fysisk, blir til fysiske muskler og fysisk styrke!

•Det Ordet vi spiser åndelig, blir til åndelige muskler og åndelig styrke!

Og det er da vi seirer over den onde (djevelen).

“Jeg har skrevet til dere unge, fordi dere er sterke, og Guds ord blir i dere, og dere har seiret over den onde.” (1 Johannes 2:14b)

Når Guds Ord kommer inn i våre liv, starter en prosess. Våre sinn og tankemønstre forandres, slik at vi etter hvert begynner å tenke og resonnere ut fra hva Ordet sier. Dette får oss til å tenke annerledes, snakke annerledes og handle annerledes. Det får oss også til å avsløre djevelen når han prøver å få oss til å synde, falle for en fristelse eller på annen mate få oss ut av kurs. Er vi fyllt av Guds Ord, merker vi fort når det “skurrer”.

Mange kristne går rundt med en skippertakmentalitet, og vi lever i et samfunn hvor alt leveres raskt og lettvint. Men alle vet jo at det er usunt å leve på “fast food” hele tiden, og det skaper heller ikke familieliv om hver middag er fra McDonald’s eller Peppes Pizza!

På samme måte er det med vår åndelige føde. Det er det jevnlige bibelstudiet og den daglige omgangen med Gud, som skaper et sunt og sterkt kristenliv. Vårt sinn blir fornyet, tankene blir preget av Ordet, og vårt indre menneske fornyes dag for dag.

“Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne.“ (Romerne 12:2)

“Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, så fornyes vårt indre dag for dag.” (2 Korinter 4:16)

Legg merke til at det står “dag for dag”, ikke “uke for uke”…

Når en idrettsutøver bygger opp sin styrke, er det over lang tid. Det fantastiske er at med en passelig dose hver dag, gir det resultater over tid. Det er utrolig hvor stor forandring som skjer bare etter en måned eller to med regelmessig trening.

På same måte vil du kjenne at din åndelige styrke øker merkbart etter regelmessig inntak av Guds Ord. Så fyll på hver dag!

3.Spis din daglige “manna”

Da Israels barn vandret i ørkenen i førti år, levde de på himmelsk servering hele tiden. Gud gav dem manna fra himmelen!

“Så brøt de opp fra Elim. Den femtende dagen i den andre måneden etter at de var dratt ut av landet Egypt, kom hele Israels barns menighet til ørkenen Sin, som ligger mellom Elim og Sinai. Og hele Israels barns menighet knurret mot Moses og Aron i ørkenen. Israels barn sa til dem: Å, om vi bare hadde fått dø for Herrens hånd i landet Egypt da vi satt ved kjøttgrytene, og da vi åt brød til vi var mette! Nå har dere ført oss ut i ørkenen for at hele folkemengden skal dø av sult. Da sa Herren til Moses: Se, jeg vil la brød regne ned fra himmelen til dere. Folket skal gå ut og sanke for hver dag det de trenger. Slik vil jeg prøve dem, om de vil følge min lov eller ikke. Den sjette dagen skal de lage til det som de har hatt med hjem, og det skal være dobbelt så mye som det de ellers sanker for hver dag. Moses og Aron sa til alle Israels barn: I kveld skal dere kjenne at det er Herren som har ført dere ut av landet Egypt. Og i morgen tidlig skal dere få se Herrens herlighet, for han har hørt hvordan dere knurrer mot ham. For hva er vel vi, siden dere knurrer mot oss? 

 Og Moses sa: Dette skal dere få se når Herren i kveld gir dere kjøtt å ete og i morgen tidlig brød, så dere blir mette. For Herren har hørt hvordan dere knurrer og murrer mot ham. For hva er vel vi? Det er ikke mot oss dere knurrer, men mot Herren. Moses sa til Aron: Si til hele Israels barns menighet: Kom fram for Herren, for han har hørt hvordan dere knurrer. Mens Aron så talte til hele Israels barns menighet, vendte de seg mot ørkenen, og se, Herrens herlighet åpenbarte seg i skyen. Og Herren talte til Moses og sa: Jeg har hørt hvordan Israels barn knurrer. Si til dem: Mellom de to aftenstundene skal dere få kjøtt å ete, og i morgen tidlig skal dere få mette dere med brød. Dere skal kjenne at jeg er Herren deres Gud. Da det så ble kveld, kom det vaktler og dekket leiren. Og om morgenen var det et lag av dugg rundt omkring leiren. Da duggen gikk bort, se, da lå det utover ørkenen et fint, kornet lag, som fint rim på jorden. Da Israels barn så det, sa de til hverandre: Hva er det? - for de visste ikke hva det var. Da sa Moses til dem: Det er det brødet Herren har gitt dere å ete. Dette er det Herren har befalt: Sank så mye av dette som hver eter. En omer til hver som hører til husstanden deres. Enhver skal ta for dem som er i hans telt. 

Israels barn gjorde så, noen sanket mye, andre lite. Da de målte det i omeren, hadde den som hadde sanket mye, ikke noe til overs, og den som hadde sanket lite, manglet ikke noe. Alle hadde sanket etter som de trengte til mat. Moses sa til dem: Ingen skal la noe av det bli igjen til neste morgen. Men de adlød ikke Moses, noen lot noe være igjen til om morgenen. Da kom det makk i det, og det luktet vondt. Og Moses ble vred på dem. Siden sanket de hver morgen etter som hver trengte. Men når solen brente hett, smeltet det. Den sjette dagen sanket de dobbelt så mye brød, to omer for hver. Alle folkets høvdinger kom og meldte dette til Moses. Da sa han til dem: Det er det Herren har sagt. I morgen er det sabbat, hellig sabbat for Herren. Bak nå det dere vil bake, og kok det dere vil koke! Men alt det som blir til overs, skal dere legge til side og gjemme til i morgen. Så lot de det ligge til om morgenen, som Moses hadde befalt. Da luktet det ikke vondt, og det kom heller ikke makk i det. Moses sa: Et det i dag! For i dag er det sabbat for Herren, i dag finner dere ikke noe på marken. Seks dager skal dere sanke det, men på den sjuende dagen er det sabbat, da finnes ingenting. 

Likevel gikk noen av folket ut den sjuende dagen for å sanke, men de fant ikke noe. Da sa Herren til Moses: Hvor lenge vil dere nekte å holde mine bud og mine lover? Se! Herren har gitt dere sabbaten. Derfor gir han dere på den sjette dagen brød for to dager. Bli hjemme, hver hos seg! Ingen skal forlate sitt sted den sjuende dagen. Så hvilte folket på den sjuende dagen. Israelittene kalte det manna. Det liknet korianderfrø og var hvitt, og det smakte som honningkake. Moses sa: Så har Herren befalt: Fyll en omer med manna og gjem den for deres etterkommere, så de kan se det brødet jeg ga dere å ete i ørkenen da jeg førte dere ut av landet Egypt. Så sa Moses til Aron: Ta en krukke og legg i den en full omer manna. Sett den ned for Herrens åsyn, den skal gjemmes for deres etterkommere. Som Herren hadde befalt Moses, slik satte Aron krukken ned foran Vitnesbyrdet til å gjemmes. Israels barn åt manna i førti år, til de kom til bebodd land. De åt manna helt til de kom til grensen av Kana’ans land.” (2. Mosebok 16)

“Han ydmyket deg og lot deg hungre. Han ga deg manna å ete, en mat som verken du eller dine fedre kjente, fordi han ville la deg vite at mennesket ikke lever av brød alene, men at mennesket lever av hvert ord som går ut av Herrens munn.” (5 Mosebok 8:3)

Det er dette Ordet Jesus siterer i Matteus 4:4. Gud sendte dem manna fra himmelen nettopp for å lære dem at mennesket lever av hvert ord som går ut av Guds munn.

Det er en del paralleller mellom mannaen og Guds Ord. Blandt annet leser vi at de matte ta denne mannaen daglig. Den lot seg ikke oppbevare til dagen etter!

På same måte er det med oss. Vi er avhengige av et ferskt og friskt inntak av Guds Ord hver dag!

Vi ser også at mannaen måtte sankes om morgenen. Det kan ikke bortforklares at det beste tidspunkt for å fylle seg med Guds Ord, er om morgenen. Frokosten er et viktig måltid, både åndelig og fysisk! 

Gud ønsker å tale til deg gjennom sitt Ord. Når du ber og samtaler med Gud på morgenen, er det viktig at du også fyller deg med Guds Ord. Da blir du en sterk og sunn disippel, som også kan styrke dine medmennesker med det samme Guds Ord som du selv er blitt styrket med.

“Herren Herren har gitt meg en disippeltunge, så jeg skal kunne styrke den trette med mine ord. Han vekker mitt øre hver morgen, han vekker det for at jeg skal høre som disipler hører.” (Jesaja 50:4)

4.Guds Ord fornyer ditt sinn

Guds tanker er først og fremst åpenbart i Guds Ord. Derfor må vi lese mye i Guds Ord, slik at Ordet får lov til å virke i våre liv. Det vil gradvis begynne å forvandle våre tanker, holdninger og hele vår forstand. Det er dette som er hele nøkkelen. 

”Hvordan skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg etter ditt Ord. Jeg søker deg av hele mitt hjerte, la meg ikke fare vill fra dine bud! I mitt hjerte har jeg gjemt ditt Ord for at jeg ikke skal synde mot deg.” (Salme 119:9-11)

”Ditt Ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.” (Salme 119:105)

Guds Ord er levende Ord. Derfor er de livsforvandlende. Når Guds Ord trenger inn i sinnet, er det levende og virkekraftig, og hjelper deg å skille mellom Guds tanker og det menneskelige.

”For Guds Ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver (skiller mellom) sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.” (Hebreerne 4:12)

Vi må derfor la Guds Ord få rettlede oss, undervise oss, overbevise oss og oppdra oss. Da blir vi istandsatt til tjeneste i Guds rike.

”Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.”  (2 Timoteus 3:16-17)

Da Jesus ble fristet av djevelen i ørkenen, var Hans sinn bunnsolid. Han svarte med Guds Ord. Når vi lar våre sinn fornyes, så kan også vi takle både prøvelser og fristelser ved å holde fokus på Guds Ord.

Dette handler bl.a om å lære seg bibelvers utenat. Noen mener det er unødvendig å lære utenat det de kan finne ved å slå opp i Bibelen. Men dette er feil. Enkelte ganger kommer man i situasjoner hvor man trenger Guds Ord, enten for seg selv, eller for å gi det til andre. Hvis man da ikke har noen Bibel tilgjengelig og ikke husker bibelvers, da blir ikke ditt eget eller andres behov dekket.

5.Begrepet “sjelens frelse”

Vi skal se litt på et begrep som omtales mye blant kristne, nemlig “sjelens frelse”. Dette er et svært viktig tema, og det har i høyeste grad med Guds Ord å gjøre.

“Avlegg derfor all urenhet og enhver rest av ondskap, og ta ydmykt imot Ordet som er innplantet i dere, og som er mektig til å frelse deres sjeler.” (Jakob 1:21)

Det er tydelig at dette taler til kristne, siden det står at Ordet er innplantet i dem. Likevel står det at de trenger frelse for sin sjel. For å forstå betydningen av dette Ordet, bør vi se litt på hva ordet “frelse” betyr.

Det greske ordet “sozo” og det hebraiske “jasja” inneholder betydningen redde, berge fra fare, frelse, helbredelse, befrielse, sette fri fra ytre og indre fiender…

Altså er Ordet som er innplantet i oss, mektig til å frelse, helbrede og frigjøre vår sjel! Sjelen blir ofte definer som tankene, sinnet, viljen og følelsene. Hvert av disse områdene trenger frelse!

Vi har allerede sett at vårt sinn må fornyes ved Guds Ord. Gud har en god og fullkommen plan for hver og en av oss. Men vi vil aldri glede oss over den om ikke våre sinn er fornyet ved Guds Ord. Når vårt sinn er fornyet ved Guds Ord, tenker vi Hans tanker og ikke bare våre egne.

Når sinnet fornyes, er et område i sjelen blitt frelst og Den Hellige Ånd arbeider utrettelig med å føre hele mennesket inn i Guds perfekte vilje. Denne prosessen kalles helliggjørelse eller også sjelens frelse. Han arbeider ikke bare på å fornye tankene, men også viljen og følelsene.

“Men Herren er Ånden, og der Herrens Ånd er, der er frihet. Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bildet, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.” (2 Korinter 3:17-18)

I disse versene ser vi at Ånden lengter etter å føre oss inn i fullstendig frihet. Vi ser også at denne frigjøringen skjer når vi ser inn i Guds Ord. Guds Ord er nemlig et speil, som forvandler oss gradvis, til vi blir som Guds Ord!

•Vi blir forvandlet

•Denne forvandlingen er Åndens verk

•Hans redskap er Guds Ord

Jeg og du kan ikke forandre oss selv. Vi kan ikke bli forvandlet på denne måten, uten ved Guds Ord. Bare Gud kan gjøre dette, og det er kraften i Hans Ord som fører til denne forvandlingen. Det er kraft i Guds Ord til å fornye vårt sinn, forvandle vår personlighet og frelse vår sjel!

Derfor: Elsk Ordet! Studer Ordet! Lær Ordet! Det er en dyrebar skatt, og livsnødvendig føde for ditt og mitt åndelige liv!

Følgende artikkel er gjengitt med tillatelse av min tidligere pastor Ulf Magne Løvdahl. Han er nå pastor i Trondheim Baptistmenighet og samtidig også i Oppdal Baptistmenighet. Ulf Magne Løvdahl er en svært grundig og bibeltro forkynner og forfatter. En apologet i den tid vi lever i. Blir du inspirert av det han skriver, gå inn på www.frihet.no...

Hva er Bibelen?

Bibelen er en fantastisk bok som inneholder både sanger, undervisning, historie flott poesi og profetier. Alt dette er nedskrevet i en periode på flere tusen år. Her finner vi beskrevet hvordan mennesket ble til, hvordan vi skal leve for å få et godt liv her på jorden og hvordan vi skal få en evighet sammen med vår Herre og Skaper i Hans himmel. Men Bibelen er en ærlig bok. Det er ingen glorifisering av Herrens store menn og kvinner. Både deres og våre svakheter blir avdekket. Bibelen åpenbarer for oss, på en ærlig og direkte måte, hva som venter oss dersom vi ikke tar imot Han som er bokens hovedperson - Jesus Kristus.

Det finnes ikke noen annen litteratur som kan måle seg med Bibelen. Ingen annen bok har erobret verden som den. I dag, over 1900 år etter at det siste ordet ble nedskrevet, er fortsatt Bibelen den boken som blir mest solgt og mest lest i verden. Mange mennesker har opplevd at deres liv har blitt forandret etter at de begynte å lese i boken som også har fått betegnelsen «Guds ord.»

Bibelen har et livsforvandlende budskap. Det fortelles fra det tidligere Sovjet-Unionen at mennesker opplevde denne livsforvandlende kraft selv når de leste kommunistenes anti-kristne propaganda. Den «feilen» kommunistene hadde gjort, var å sitere vers og avsnitt fra Bibelen. Disse versene grep tak i mennesker på en slik måte at de måtte gi sine liv til Jesus Kristus og bli frelst. Det er kraft i Guds ord. Hvorfor er det slik?

Det som gjør Bibelen så spesiell er at den ikke har et menneskelig opphav. All annen litteratur er skrevet av mennesker. De skrev ned sine tanker og opplevelser. Bibelen derimot er Guds ord til oss. Det er Gud som er opphavet, ikke menneskers tanker. Hvordan Gud formidlet dette slik at det ble nedskrevet, skal vi se på senere. Vi skal også se på hvordan han holder sin hånd over Bibelen og beskytter den mot mennesker som ønsker å forandre, legge noe til eller trekke noe fra det budskapet Gud har gitt oss.

Skal du lære Gud å kjenne er Bibelen helt uunnværlig. Gud åpenbarer seg selv gjennom Ordet. Dersom vi avskriver deler av Bibelen, så avskriver vi også deler av Gud og det blir en annen gud enn den sanne, evige, fullkomne og allmektige, himmelens og jordens skaper. Bibelen presenterer oss for Gud. Fra første til siste side bærer boken preg av sitt opphav. Det er derfor denne boken har grepet tak i så mange mennesker gjennom alle tider, og ikke blitt gammel eller avlegs. Gud er nemlig i går og i dag den samme, ja til evig tid (jfr Hebr 13:8).

Hvordan ble Bibelen til ?

Bibelen har blitt til gjennom en veldig lang periode. Det er litt uenighet omkring hvor lang denne perioden var, men at det er over flere tusen år er det stor enighet om. Bibelen selv gir oss viktig informasjon om hvem som skrev ned teksten første gang. Nedenfor ser du hva Bibelen sier om dette:

• Deler av Bibelen er skrevet av Gud selv, som f.eks. 2. Mos 24:12, 34:1, 5.Mos 5:22
• Deler av Bibelen er skrevet på diktat av Gud, dvs. direkte avskrift av det Gud har sagt, som f.eks. 2. Mos 24:4, + ord/taler av Jesus i Det Nye Testamentet.
• Deler av Bibelen er skrevet av profeter som fikk sitt budskap direkte fra Gud, som f.eks. Esekiel som skriver i jeg-form.
• Deler av Bibelen er skrevet av sekretærer som skrev direkte av det budskap profetene fikk av Gud, som f.eks Baruk, Jer 36:4.
• Deler av Bibelen er skrevet av mennesker i takknemlighet for at Gud rørte ved deres liv, som f.eks. mange av salmene. Dette gjorde de selvfølgelig drevet av Gud.
• Deler av Bibelen er skrevet av mennesker, inspirert av Gud, for å beskrive Guds gjerninger i historien, som f.eks mange salmer og de historiske bøker.

Bibelens bøker er nedskrevet uavhengig av hverandre og ble senere samlet til en bok. At forskjellige avsnitt i Bibelen har noe forskjellig bakgrunn, betyr ikke at noen av disse er mindre guddommelige enn andre. For her må vi være klar over Den Hellige Ånds innflytelse og styring når disse skrifter ble samlet til en bok. Bibelen selv uttrykker klart at hele Skriften er innblest av Gud! Gud har både villet åpenbare sin natur for menneskene og samtidig få fram vitnesbyrdet om hva Han gjør med enkeltpersoner og med historien generelt.

Samlingsprosessen

Det Gamle Testamente (GT) er sammensatt av 39 bøker som er skrevet over en lang tidsperiode, minimum et par tusen år. Hvordan disse bøkene ble samlet til en bok er det en viss usikkerhet omkring. Det som er tilfelle er at man tidlig hadde mindre boksamlinger, som f.eks. Loven, Profetene og Salmene. Jødene delte GT opp i tre deler:

• Loven, som består av de fem mosebøkene
• Profetene, som i tillegg til profetbøkene også inneholdt Josva, Dommerboken, Samuelsbøkene og Kongebøkene.
• Skriftene, som omfattet resten.
  
  På Jesu tid var det disse 39 skriftene som var anerkjent som Skriften med stor S, selv om det også eksisterte andre skrifter. De øvrige skrifter som ikke ble anerkjent som Skriften, kalles Apokryfer.

Det Nye Testamente (NT) består av 27 bøker som alle er skrevet i det første århundre. Flere av bøkene fikk raskt status som hellig skrift. De brever som senest fikk sin aksept fra kirken som helhet var

• Hebreerbrevet
• 2. Peters brev
• 2. og 3. Johannes brev
• Jakobs brev
• Judas brev
• Åpenbaringsboken

  På kirkemøtene i både Laodikea i 363 og Kartago i 397 var det full enighet om det nytestamentet vi har i dag, med unntak av Johannes Åpenbaring.

Det viktigste er imidlertid ikke hva man ble enige om, men at Den Hellige Ånd har fått lede og verne om sitt ord. Lærde menn i kirken har med jevne mellomrom krevd at enkelte bøker skulle fjernes fra Bibelen (f.eks. Luther som ville ta bort Jakobs brev). Men Den Hellige Ånd har vernet om den Bibelen vi har i dag, slik at de bøkene som skulle være der, er der, og at vi stadig finner tilbake til den rette grunntekst.

I den første tiden, og helt frem til 1500-tallet ble Bibelen skrevet for hånd. Da trykkekunsten ble oppfunnet, var det Bibelen som ble den første trykte boken. Den kom i 1516 (Gutenberg-Bibelen).

Bibelens selvvitnesbyrd

Alle som har tatt imot Jesus Kristus som sin personlige Herre og Frelser har fått et helt spesielt forhold til Bibelen. Når vi tror at Jesus er Den Allmektige Guds Sønn, da tror vi også på det Han har sagt. Og Jesus uttrykker seg veldig klart om Det Gamle Testamentet som Guds ord. Når Jesus selv gir Skriften en slik autoritet, er det enkelt for oss å si at fordi vi tror på Jesus tror vi også at Bibelen er Guds ord. Hva er det Jesus har sagt om Guds ord?

I Matt 5:18 sier Jesus: «Ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven skal forgå.» Han aksepterer altså skriften fullt og helt. Her kan du også se Luk 16:16-17. I Luk 18:31 står det: «Alt som er skrevet av profetene om menneskesønnen skal oppfylles.» I Lukas 24:25 kommer Jesus med refs fordi de ikke trodde alt som profetene hadde sagt. Lukas 24:44 sier: «Alt det måtte oppfylles som var skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene.» Videre sier Jesus i Joh 10:35 «Skriften kan ikke gjøres ugyldig.»

Det er ingen tvil om at Jesus trodde at hele Det Gamle Testamentet var guddommelig, uforgjengelig og ufeilbarlig. Til og med den minste bokstav eller tøddel som er brukt er gudvillet og guddommelig. Jesus godkjente også Skriftens egne opplysninger om dens forfattere. Jesus godkjenner f.eks. at Moses har skrevet de fem mosebøkene, se Mark 10:3 og 12:26, som eksempler på at Moses har forfattet 2. og 5. Mosebok.

Men hva med resten av Bibelen? De som skrev ned ordene i de forskjellige bøkene i Bibelen er veldig bevisst på at de taler Guds ord og ikke sine egne ord. Som jeg tidligere har nevnt har vi til og med avsnitt som Gud selv har skrevet (2. Mos 24:12). Videre skriver Gud på veggen et budskap som Daniel tyder, Dan 5:5.

Gud ga menneskene nøyaktig de ordene de skulle skrive ned. Ordene ble faktisk diktert (2. Mos 4:12, Jer 1:9, Esek 3:4). Både Moses og Bileam benekter at det de kom med var fra deres eget sinn (4. Mos 16:28, 24:13). Gud gir ofte direkte ordre om at ordene skal bli nøyaktig nedtegnet (2. Mos 34:27, Jer 30:2, se også 2. Mos 17:14, 4. Mos 33:2, Jes 30:8, Jer 36:2, Dan 12:4, Hab 2:2)

Bibelen inneholder også klare advarsler mot å legge noe til eller trekke noe fra (5. Mos 4:2, Ordspr 30:6, Åp 22:18-19).

Uttrykket "Så sier Herren" forekommer over 3000 ganger. Forfatterne kan altså sies å være bevisst at det er Gud som taler gjennom dem.

Det vi har sett på til nå har stort sett vært Det Gamle Testamentet. Rom 3:2 gir denne delen av Bibelen betegnelsen Guds Ord. 2. Tim 3:16 sier at «den hele skrift er innblest av Gud.» Vi kan slå fast at Det Nye Testamentet overalt anerkjenner Det Gamle Testamentet som autentiske ord fra Gud. Uttrykket "Skriften sier" er jevngodt med uttrykket "Gud sier" se f.eks. Rom 8:15-17 og Gal 3:8.

I 2. Pet 3:16 ser vi hvordan Peter anerkjenner Paulus brever på linje med «de andre skrifter.» Disse «andre skrifter» er rett og slett et uttrykk for Det Gamle Testamente. Apostlene var seg bevisst at det var Herrens bud som ble gitt gjennom dem. 2. Pet 3:2 er et eksempel på det. Paulus sier også at hans skrifter og forkynnelse er Guds tale, 1. Kor 14:37, 2. Kor 13:3, 1. Tess 2:13. Paulus lærer også at vi må holde oss til Skriften alene. 1. Kor 4:6 sier at vi ikke må «tenke annerledes enn det som er skrevet.»

Vårt trosgrunnlag kan summeres opp med Ef 2:20 «Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og Jesus Kristus selv er hoved-hjørnesteinen.» Grunnvollen for vår tro er først og fremst Jesus Kristus, men også de ord som er gitt oss gjennom apostlene og profetene.

Alle dem som Herren har brukt til å skrive ned Guds ord understreker altså den samme oppfatning av Bibelen som Jesus også klart gir uttrykk for - at Bibelen er Guds fullkomne og ufeilbarlig ord. Det er umulig å tenke seg at vi kan bevare noen form for respekt for Bibelen uten samtidig å ta Bibelens egen lære om seg selv på alvor. Det er også utenkelig at man på den ene siden kan kalle Jesus Kristus for Herre, men i neste øyeblikk ikke tror på det Han sier.

Tolkningsmetoder

Det finnes i dag flere teorier og tanker om hvordan Bibelen skal tolkes. Det er langt fra likegyldig hvilket syn man har på disse tingene. Det vil nemlig kunne påvirke vår forståelse av Bibelens budskap.

Helt frem til moderne tid har kristne oppfattet Bibelen som Guds Ord, og man har ment at det som står i Bibelen skal forstås slik det står. Dersom man er i tvil om hvordan et skriftsted skal oppfattes, har man sammenlignet dette verset med vers andre steder i Bibelen som omtaler samme tema. Dette kalles Bibelens egentolkning. Ved å sammenligne de vers og avsnitt i Bibelen som omtaler samme sak, vil man finne ut hva Bibelen lærer.

I moderne tid har det imidlertid også dukket opp en annen måte å tolke Bibelen på. Denne metoden har sitt utgangspunkt i liberale og i ikke-kristne miljøer. Der sier man at Bibelen må behandles som ethvert annet historisk dokument. Det må vurderes utfra sin tid og i lys av andre kilder.

Dette betyr i klartekst at man tror Bibelens forfattere har skrevet ned de bibelske bøker preget av sine egne oppfatninger, sin egen tradisjon, sin egen historie og sine egne opplevelser. Da må man prøve å gå bakenfor dette for å finne Bibelens egentlige budskap. Man mener at enkelte vers i Bibelen er et uttrykk for de holdninger som preget samtiden den gang det ble skrevet. På denne måten tar man avstand fra Bibelens lære om seg selv, at det er Guds Ord, ikke ord fra skribentene. Man tar også på denne måten avstand fra den bibelforståelsen og tolkning som har vært rådende i den kristne kirke fra Jesu tid til i dag.

Kunnskap om Bibelens samtid er selvfølgelig nyttig, og kan berike en bibeltekst, men det må aldri brukes som et middel for å bortforklare det som faktisk står i teksten.

Dersom vi skal ta et eksempel fra Bibelen hvor vi sammenligner den liberale tolkningsmetode og Skriftens egentolkning så er 1. Tim 2:9-10 et godt eksempel. Her kan vi lett lese at en kvinne ikke skal ha hårfletter (flott frisyre), gullsmykker og dyre klær. Slik har også dette skriftstedet blitt brukt i enkelte konservative miljøer. Mens man i mer liberale miljøer har sagt at dette er et av de versene som ikke gjelder i dag, for det er et uttrykk for datidens holdninger.

Men dersom vi skal la Skriften tolke seg selv, må vi lese dette bibelverset sammen med andre bibelvers som snakker om samme tema. Bibelen sier selv: «For ved to eller tre vitners utsagn skal enhver sak stå fast.»

1. Peter 3:3 tar opp det samme spørsmålet og gir oss lys over saken. Der står det enkelt og greit at slike ytre ting ikke skal være kvinnens pryd. Bibelforlagets oversettelse sier her: «La ikke deres skjønnhet være i det ytre.» Da ser vi at poenget ikke blir at kvinnene skal la være å pynte seg. Dersom vi fikk den oppfatningen av 1. Tim 2, da har vi oppfattet feil, fordi poenget er at dette ikke er et menneskes sanne pryd eller skjønnhet.

Det ytre gjør ikke et menneske vakkert, men det gjør det indre. Vi må ha et vakkert indre, som også gjenspeiles i vårt liv. Dette stemmer med 1. Tim 2:10.

Ved å la Bibelen tolke seg selv på denne måten unngår vi å falle i flere grøfter:

• Både den som forbyr kvinnene å pynte seg
• -og den som forteller oss at dette verset er tidsbestemt og ikke gjelder for oss i dag.

Hele Bibelen må tas for det den er, Guds Ord. Guds Ord belyser selv vers som vi kan oppleve vanskelige eller uforståelige.

Dersom en sak ikke er nevnt mer enn en gang i Skriften vil imidlertid en slik tolkningsnøkkel være umulig å bruke. Skriften selv sier at det er ved to eller tre vitners utsagn at enhver sak skal stå fast (5. Mos 17:6, 19:15, Matt 18:16, Hebr 10:28). Med andre ord så lager vi ikke noen lære utfra utydelige vers som ikke kan bekreftes av andre bøker og vers i Bibelen. På denne måten lar vi Ordet selv styre vår Bibeltolkning. For Guds Ord står langt over både våre og historieforskernes tanker.

"Selvmotsigelser" i Bibelen

En del liberale teologer hevder at Bibelen er full av feil og selvmotsigelser. Noen har til og med tallfestet det og sagt at det er rundt 20.000 feil i Bibelen. Anklagene om at Guds Ord inneholder selvmotsigelser og feil, er gamle anklager. De fleste argumentene har blitt skapt av mennesker som har vært skarpe motstandere av kristen tro. Senere har disse argumentene blitt adoptert av liberalteologene. Alle disse "feil" og "selvmotsigelsene" har blitt besvart tilfredsstillende av troende mennesker for mange år siden. Faktum er at man enda ikke har klart å peke på feil og selvmotsigelser som ikke har blitt forklart på en god måte av de troende.

Det som av noen har blitt betraktet som feil i Skriften, er ofte vanskeligheter som kan løses eller forklares dersom man har den nødvendige kunnskap. Det Franske Institutt i Paris hadde i år 1800 en liste på 82 "feil" i Bibelen, som man mente ville knuse den kristne tro. I dag er ikke en eneste av disse påståtte feil godtatt som feil. Det har tvert imot blitt et monument over Instituttets manglende basiskunnskap i Bibelen. Men det kan være problematisk å skille mellom en vanskelighet som enda ikke er oppklart og en feil. Og det finnes vanskeligheter i Skriften.

Dr. B. H. Carrol hadde som ung forsker funnet tusen feil i Skriften, mente han. Men når han i godt voksen alder så seg tilbake, sa han at han hadde sett så mange motsigelser og feil smelte vekk at han ikke lenger trodde det fantes slike. Dr Carrol gikk med på at det kanskje fantes 6 vanskeligheter som han ikke hadde funnet svaret på, men ettersom han hadde sett at 994 av 1000 bli åpenbart for han gjennom nærmere studier mente han at dersom han hadde hatt større forstand ville han også forstått de 6 siste.

De vanskeligheter man henger seg opp i er enten av moralsk, historisk eller vitenskapelig karakter. Når det gjelder moralske vanskeligheter skal vi huske på at Moses, på grunn av menneskenes harde hjerter, tillot dem å følge en linje som ikke var helt i overensstemmelse med Guds fullkomne vilje (Matt 19:3-8). Når det gjelder de historiske opplysninger Bibelen gir, har man ikke funnet noen uoverensstemmelser. Ting man trodde var feil, har blitt avklart gjennom arkeologi og forskning senere. Når det gjelder vitenskapelige vanskeligheter så er det først og fremst på grunn av fortolkninger, ikke rene fakta (selv om de kan utgi seg for å være det).

Det er ingen grunn til å frykte kritikk mot Bibelen, eller vanskelige avsnitt. Generasjoner har forholdt seg til dette lenge før vi ble født, og det har ikke redusert Bibelen fra å være Guds evige ord til oss mennesker til å bli et religiøst skrift på linje med annen religiøs litteratur. Når vi vet hvor sterke angrep som har kommet mot Bibelen, gjennom flere hundre år, gir det grunn til styrket tro på at dette virkelig er Guds ord, siden det fortsatt består. Vanskeligheter vi støter på i Bibelen, betyr ikke at det er feil, men at det fortsatt er nytt land å innta, det er fortsatt noe vi trenger å få åpenbart.

Peter tar selv opp problemet med at noe kan være vanskelig å forstå, og at dermed er det noen som vrangtolker. I 2. Peter 3:16, sier han: «I dem (Paulus' brever) er det noe som er vanskelig å forstå, og som de ulærde og ubefestede vrangtolker, slik de også gjør med de andre Skriftene (GT), til sin egen undergang.»

En såkalt feil i Skriften er tidspunktet for korsfestelsen. Derfor tar vi en titt på dette. Ifølge Markus 15:25 ble Jesus korsfestet ved den tredje time. Dette tilsvarer kl. 09.00 etter vår regning. Johannes 19:14 forteller imidlertid at rettergangen mot Jesus startet ved den sjette time. Dette ville i så fall tilsvare vårt kl. 12.00.

De to tilsynelatende motstridende klokkeslettene blir rett som det er trukket fram som eksempler på selvmotsigelsene som finnes i Bibelen. Dette må være en åpenbar feil som alle må innrømme, hevder man. Det som ved første øyekast kan se ut som en uoverensstemmelse mellom Markus og Johannes evengeliene, kan imidlertid i neste omgang vise seg å være noe helt annet.

Jødene regnet døgnet fra den ene kvelden til den andre (fra kl. 18.00 til kl. 18.00 etter vår tidsregning). Det romerske døgnet var fra midnatt til midnatt. Det er fra romerne vi har fått vår regning av døgnet. Både jødene og romerne delte døgnet opp i to deler av 12 timer (engelskmennene snakker om am og pm). Markus evangeliet er skrevet i et jødisk miljø, og benytter derfor selvfølgelig jødiske uttrykk for å fortelle når korsfestelsen skjedde. Den skjedde kl. 9.00 på formiddagen. Johannes evangeliet er imidlertid skrevet med tanke på et helt annet miljø. Hele ordbruken i Johannes vitner om at skriftet er beregnet på ikke-jøder. Gud bruker derfor tidsbeskrivelser som ble benyttet av det miljø Johannes Evangelium sendes til. Når det tår i Johannes Evangelium om den sjette time, er det utfra den romerske tidsregningen. Denne starter ved midnatt. Den sjette time er kl. 06.00. Da begynner rettergangen mot Jesus (Joh 19:14). Det er meget sannsynlig at denne tok 3 timer, slik at Jesus faktisk ble korsfetet kl. 09.00 slik også Markus forteller oss.

I spørsmålet om når Jesus ble korsfestet sammenfaller Johannes og Markus. Johannes tidfester imidlertid kun når rettergangen begynner, mens Markus gir oss klokkeslettet for selve korsfestelsen. De som hevder å ha funnet selvmotsigelser i dette spørsmålet har ikke hatt den nødvendige innsikt.

Bøkene «Vanskelige vers i Det Nye Testamente» og «Vanskelige vers i Det Gamle Testamente» gir gode forklaringer til rundt 400 vers og avsnitt i Bibelen som av forskjellige grunner kan være vanskelig å forstå. Bøkene får du kjøpt i din bokhandel eller direkte fra Frihet forlag.

Bibeloversettelse

Hvordan Bibelen oversettes får selvfølgelig konsekvenser for vår tro. Vi kan lett tenke oss hvordan feil oversettelser vil kunne skape feil lære. Derfor vil det alltid være viktig hvilke tanker som ligger til grunn for arbeidet med bibeloversettelsen. Vi ser også hvordan dybdene, rikdommene og detaljene er avhengig av dyktige oversettere som søker å få med hele Guds Ord inn i oversettelsen.

I dag har vi to hovedretninger i oversettelsesarbeidet:

• Konkordant oversettelse.
• Idiomatisk oversettelse.

Det er ikke likegyldig hvilke prinsipper man arbeidet etter. Hovedtanken innenfor den idiomatiske tolkningstradisjonen er at å oversette er å tolke. I Norge er denne tradisjonen representert gjennom Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978, en oversettelse som ble møtt med sterk kritikk fra bibeltro miljøer i Norge da den kom ut. Grunnlaget for Norsk Bibels oversettelse av 1988 er nettopp at man mener Bibelselskapet forlot en tradisjon som går helt tilbake til de første oversettelsene av Bibelen.

Poenget med den idiomatiske oversettelsestanken er at man ikke uten videre kan oversette ord for ord det som står i grunnteksten. Man må oversette meningen bakenfor ordene. Hva mente forfatterne da de skrev dette? Det er grunnspørsmålet som oversetterne stiller seg. I enkelte tilfeller vil det være meningsløst å oversette ord for ord.

Hovedstrømmen i oversettelsestradisjonen helt fra kirkens første tid har vært å følge det vi kaller den konkordante oversettelsesmetode. I Norge er den delvis representert gjennom 1930-oversettelsen fra Det Norske Bibelselskap, Norsk Bibel fra 1988 og Bibelforlagets oversettelse som kom i 1997 (Den Norske King James Bibelen).

Grunntanken for denne oversettelsestradisjonen er at man ønsker å ligge så nær opp til grunntekstens struktur og uttrykksmåter som mulig. Begrunnelsen for denne forsiktigheten er utvilsomt troen på at Bibelen ikke bare inneholder Guds Ord, men at det faktisk er Guds ord, og at det dermed må gjengis og formidles så nøyaktig som mulig (Matt 5:18, Rom 5:3, Åp 22:18-19). Oversettelsesarbeidet må derfor være å gjengi så nøyaktig som mulig det som står i grunnteksten.

Mens den idiomatiske metoden søker innholdet i teksten, ønsker den konkordante oversetteren å gjengi teksten så nøyaktig som mulig.

De som har oversatt Ordet gjennom generasjoner har bestrebet seg på å gjøre en så nøyaktig oversettelse som mulig i forhold til utgangspunktet, de første tekstene. Dette fordi de hadde en sterk og urokkelig oppfatning av Ordet som et direkte ord fra Gud.

Vi skal se på noen forskjellige eksempler av tilgjengelige oversettelser. I denne omgang får vi se på vers som omhandler Jesus Kristus.

SALME 22:32

• • Konkordant oversettelse:  «De skal komme å kunngjøre hans rettferdighet for det folk som blir født, at han har gjort det.» NB88
  • Idiomatisk oversettelse: «Til nye ætteledd skal de fortelle at han grep inn til frelse.» DNB78. 

Dette er et meget godt eksempel fordi her har den konkordante oversettelsen beholdt uttrykkene som finnes i det hebraiske tekstmateriale, mens ingen av de hebraiske ordene er brukt i den idiomatiske oversettelsen. Resultatet av den siste varianten er en oppbyggelig tekst - men ikke en oversettelse.

Jeg vil nå nevne fire grunner til at jeg mener den konkordante oversettelsen, altså Norsk Bibel og Bibelforlaget, er de beste:

• Den beholder verbene "komme" og "kunngjøre", som er sterkere og faktisk noe annet enn bare "fortelle". Det er langt mer aktivt.
• Den har også beholdt begrepet "hans rettferdighet", og får dermed presisert at frelsen har med Guds rettferdighet å gjøre. Rettferdiggjørelsen eller Guds nåde kommer fram i teksten.
• "Det folk som blir født" er en meget god oversettelse og er adskillig dypere enn "til nye ætteledd". Her får man nemlig med seg det profetiske innholdet. Det er et nytt folk som skal oppstå når Kristus, som Salme 22 egentlig handler om, kommer. Det er dette lys NT kaster over denne salmen og det kan vi ikke være uten.
• Til slutt vil jeg nevne uttrykket "at han har gjort det" eller som man like gjerne kunne ha oversatt det: at han har fullbragt det. Vi ser en klar paralell til NT og Jesu verk for oss på korset.
  
  Vi ser altså hvordan den idiomatiske oversettelsen helt mister den profetiske siden av verset. Selv om hensikten var god, å formidle teksten på en lettfattelig måte, har man mistet sentrale sider ved dette verset.

ORDSPRÅKENE 8:22

• • Konkordant oversettelse:«Herren hadde meg i eie ved begynnelsen av sin vei.» BF97.
  • Idiomatisk oversettelse: «Jeg var det første som Herren frembragte.» DNB78 

Jeg tror jeg har klart å uttrykke ganske tydelig hvor viktig det er å velge rett bibeloversettelse, eller kanskje enda viktigere at man oversetter korrekt.

Det har gjennom tidene vært mange og alvorlige angrep på Bibelen som Guds ufeilbarlige ord. Noen av disse angrepene har slått rot i kristenfolket i perioder. Men vi ser samtidig hvordan Den Hellige Ånd våker over Ordet. Etter 100 år med liberale metoder i oversettelsesarbeidet i Norge, har vi igjen fått en Bibel i tråd med den grunnteksten som ligger til grunn for de første kristne bibler.

Men det vil fortsatt komme store og sterke angrep på Bibelen og på den argumentasjon dere finner i dette heftet. For noe av Djevelens hovedtema er nettopp å stille spørsmål ved Guds ord. Det startet i hagen, hvor han sa til Eva "Har Gud virkelig sagt?" Han stiller spørsmål ved det Gud har sagt for å føre oss bort fra sannheten. Dette er jo også gjennomgangstema i liberalteologien. Kan Gud virkelig ha sagt det slik det står i Bibelen? Mente han ikke noe annet?

Bibelen lærer oss at Jesus og Ordet faktisk er så ett at Johannes Evangelium kaller Jesus for «Ordet». Og vi møter faktisk Jesus Kristus, verdens frelser, gjennom Ordet.

Gud bevarer Ordet

Når man tenker på de utallige angrep Bibelen har vært utsatt for opp gjennom historien, blir det stadig tydeligere at Herren ikke bare en gang gav oss sitt ord, men at han også holder sin hånd over det og bevarer det. På denne måten vil alle Guds barn til alle tider kunne få del i det samme Guds Ord som de første kristne også fikk del i.

Det har vært hevdet fra enkelte at det kun var de første originale tekstene som virkelig var Guds Ord. De senere avskrifter (kopier) er preget av skrivefeil og tillegg. Men hva slags gudssyn gir et slikt utsagn uttrykk for? Når Gud Herren var mektig til å gi oss sitt ord i skriftlig form, så er Han vel også mektig til å bevare det for oss?

Gud gjør ikke forskjell på folk. Han gir alle samme mulighet til å få del i Guds rikes hemmeligheter - som er uttrykt i Hans ord. Faktisk så har Gud gitt et løfte i sitt ord, at Han vil bevare Ordet for oss. I Salme 12:7-8 står det: «Herrens ord er rene ord, som sølv lutret i en jord-ovn, sju ganger renset. Du skal vokte dem, Herre; Du skal bevare dem fra denne slekt til evig tid.»

Her kan vi altså lese at Herren selv vil bevare de ord Han har gitt oss, fra den dagen han gav dem og til evig tid. Matteus 24:35 sier også: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.»

Det er klart at Gud ikke vil tillate mennesker å ødelegge eller forringe Hans ord, slik at kommende generasjoner ikke vil kunne lese og oppleve Guds ord. Gud gav oss ikke bare Bibelen en gang, Han vil også bevare den. Det er mange som har gjort forsøk på å redusere, forringe og ødelegge Bibelen, men de har ikke lykkes og vil aldri komme til å lykkes. Dette fordi Herren holder sin hånd over Ordet. Mange ganger i Skriften står det at Herren vil bevare sitt ord, at Hans ord eller bud vil stå fast til evig tid: Salme 33:11, 111:7-8, 117:2, 119:89 + 160, Jes 40:8, Matt 24:35, 1. Peter 1:23+25, Åp 22:18-19.

Forsøkene på å endre Guds ord har vært mange, se «kampen om grunnteksten,» men også historien har vist oss at Herren står ved sitt løfte. Herren bevarer sitt Ord.

Flere grunntekster?

Når vi sammenligner bibeloversettelser finner vi at de kan benytte forskjellige ord. Ofte er dette bare et spørsmål om ordvalg i oversettelsesarbeidet, men ikke alltid. På en del sentrale punkter avviker bibeloversettelsene så sterkt at vi vil si at begge oversettelsene ikke kan være riktige. Dersom vi kommer til den konklusjon at en av oversettelsene er feil - kan vi da si at begge er Guds Ord?

Vi skal her nevne flere sentrale eksempler:

Lukas 2:43

• • «Josef og hans mor visste det ikke.» BF97

Markus 1:2

• • «Som det står skrevet hos profetene:» BF97

1. Johannes 5:7

• • «For det er tre som vitner i himmelen: Faderen, Ordet og Den Hellige Ånd. Og disse tre er en.» BF97

Det mange ikke er klar over er at det finnes flere tekster som blir benyttet som grunntekster. Disse forskjellene skyldes altså ikke først og fremst at man har ulike syn på tolkningsmetoder, eller at man har valgt forskjellige ord når man oversetter. Disse Biblene har også valgt forskjellige grunntekster som grunnlag for oversettelsen.

Frem til slutten av 1800-tallet var det stor enighet om hva som var den opprinnelige grunnteksten. Dersom du sammenligner alle eldre norske Bibler, fra før 1900, vil du se at de stemmer overens med Bibelforlagets oversettelse av 1997 (BF97). De stemmer også godt overens med den kjente engelske King James oversettelsen, som har vært den dominerende oversettelsen i engelsktalende land helt fra 1600-tallet og frem til i dag.

Hvorfor har da noen bibelselskap valgt å benytte andre tekster enn dem som kristne gjennom mange generasjoner har blitt oppfattet som Guds ord? Vel, det ble funnet et manuskript i et katolsk kloster ved Sinai-fjellet i 1844 som skulle få stor betydning for valg av tekster i oversettelsesarbeidet. Man daterte manuskriptet til ca år 340 e.Kr.

Hvorfor hadde man gjemt bort dette manuskriptet? De fleste gamle manuskripter har vært i flittig bruk og bærer derfor preg av dette i form av slitasje. Man hadde ikke verken tid eller råd til å få skrevet en Bibel uten å bruke den. Dette manuskriptet var helt tydelig lite brukt og dermed godt bevart. Hvorfor var det slik?

Ved nærmere ettersyn viser det seg at det på mange sentrale punkter har likhetstrekk med et annet manuskript som ble funnet i det enorme bibliotektet i Vatikanet i 1485. Man har antatt at dette manuskriptet ble skrevet mellom år 325 og 350. Også dette er godt bevart og bærer ikke preg av å ha blitt brukt på samme måte som andre manuskripter.

Noen trykker disse manuskriptene til sitt bryst og sier at dette må være de eldste og best bevarte manuskriptene vi har. Flere bibeloversettere tar derfor i bruk disse tekstene når de skal lage nye oversettelser av Bibelen. Andre oversettere og teologer er skeptiske. Hvor stammer disse tekstene fra? Hvorfor avviker de på så sentrale punkter som treenighetslæren, Jesu guddommelighet osv. ?

Kampen om grunnteksten

Historien til «grunnteksten» er fascinerende. Det er historien om Guds tale til oss mennesker, om trofaste kristne som beskytter Ordet, og om forfalskninger, drap og forfølgelse. Det kunne vært skrevet mange kriminalromaner med utgangspunkt i den kampen som har foregått rundt bibelteksten. I dette heftet vil jeg prøve å gi en kortfattet oppsummering.

Første gang de troende ble kalt kristne var i byen Antiokia i Syria, Ap.gj. 11:26, 13:1-4. Menigheten i denne byen er kjent for sin misjonsiver, men også for sitt trofaste arbeid med å lage avskrivninger av De Hellige Skrifter, Bibelen. Dette var utvilsomt med tanke på misjonsarbeidet. De mange nye menighetene måtte jo også få Guds ord. De oversatte de originale manuskriptene både til syrisk og latin. Oversettelsen skjedde fra de opprinnelige greske manuskriptene. Senest i år 157 e.Kr. forelå hele Bibelen på syrisk (Peshitta) og på latin (Itala). Dette var altså bare 120 år etter Kristi død og oppstandelse, ca 95 år etter Paulus’ død og bare 50 år etter at Johannes Åpenbaring ble skrevet.

Men det fantes også en rekke såkalte kjetterske samfunn. I det første århundre regner man med at det eksisterte rundt 80 forskjellige sekter som hadde tatt opp i seg deler av det kristne budskapet, men som ikke var kristne kirker. Mange av disse er kjent under betegnelsen kristen-gnostiske samfunn. Disse sektene bearbeidet ofte de kristne tekstene, for å få dem til å passe med deres budskap. Ebionittene lærte f.eks. at Josef også var rette far til Jesus, se Luk 2:43 og sammenligningen i forrige kapitel. De som på denne måten forfalsket de nytestamentlige skriftene uttalte selv at de korrigerte dem (1).

I den første kristne tid var byen Aleksandria i Egypt verdens nest største by. Her vokste det fram flere kristne menigheter, men det byen er mest kjent for i ettertid er «skolen i kristen lære og kultur,» som ble dannet av filosofen Pantaenus (145-200). Store navn fra kirkehistorien som Clemens av Aleksandria og Origenes, var hans arvtagere som leder for denne skolen.

Pantaenus tolket Bibelen både filosofisk og billedlig. Han trodde ikke på en absolutt sannhet, men mente at sannheten var relativ. Han trodde heller ikke at Bibelen var ufeilbarlig. Ved sin billedlige tolkning av Bibelen så han på menn som Adam, Noa, Moses og David som menn som kun eksisterte i jødiske fortellinger og myter. Det var ikke sanne historiske personer. Den skepsis til Skriften som Pantaenus hadde ble delt av både Clemens og Origenes (2). Vi må forstå at dette var et dramatisk brudd på det de troende hadde stått for og undervist frem til da. Det er nok også riktig å si at denne skolen har hatt større innflytelse i ettertiden enn i samtiden.

Vi kjenner ikke til at Pantaenus skrev noe selv. Det vi vet om ham har vi fra hans elev og etterfølger Clemens. Han omtaler ham som en dyp gnostiker som hadde en perfekt innsikt i kristenheten. Clemens kaller ham en ikke-troende kristen (3).

Siden skolen i Aleksandria senere skulle spille en så sentral rolle i spørsmålet omkring manuskripter og bibeltekster må vi prøve å forstå hva skolen stod for og hvordan man tenkte omkring Skriften og evangeliet. Skolens andre leder, Clemens av Aleksandria (150-215), mente at det var Gud som hadde gitt grekerne filosofien. Han trodde også at tilbedelsen av stjernene var Guds vei for å hjelpe mennesker til en renere religion (4). Der hvor Bibelen var i konflikt med meningene til de «kristne» lærerne i det okkulte, er de ikke det minste avhengig av hva den sier. De vil ganske enkelt endre ord for at den skal lære hva de selv har bestemt at Skriften skal mene (5).

Clemens hadde også mange andre ideer og tanker som ikke er forenlig med Bibelen. Han mente at en synder kom til himmelen ved å overvinne sin seksualitet (6), og at det ikke fantes noen frelse utenfor kirken (kirken i snever forstand). En dyktig student av Clemens var Origenes (185-254). Han overtok også som leder for skolen etter Clemens. Origenes ble, i dette miljøet, regnet for å være en dyktig teolog. Han lærte bl.a. at Jesus Kristus var et skapt vesen, og ikke hadde en evig eksistens som Gud (7). Dette fremkommer tydelig i enkelte oversettelser av Ordspr 8:22 og Mika 5:1 (8).

Origenes utviklet også det vi kaller den aleksandrinse filosofi, som på den ene side betrakter Bibelen som Guds Ord, men i neste omgang sier at Bibelen inneholder feil og mangler. Det er denne tankegangen som føder fram de såkalte Aleksandrinske tekstene (9). Origenes lærte også at Jesus var en slags underordnet gud, at man forenes med Gud gjennom hellige kyss, at man måtte ha «en smule vann» for å vaske bort arvelig synd, at ingen intelligent person kunne tro at solen kunne være skapt på den fjerde dagen, at vi selv skal gripe det evige livet med vår egen kraft siden Gud bare tilbyr oss det - ikke gir oss det. Det fantes heller ikke noen legemlig oppstandelse i Origenes lære (10).

Denne avdeling med kirkehistorie gir oss en viss bakgrunnskunnskap når vi nå skal gå videre i dette som har med grunnteksten å gjøre. For Origenes laget sin egen oversettelse av Bibelen. Den ble ikke tatt i bruk mens Origenes levde, men en biskop i Cæsarea var meget imponert over arbeidet til Origenes. Biskop Eusebius (260-340) var en stor beundrer av Origenes filosofi og lære. Han utgav Origenes «bibel» som han kalte «The Hexapla.» Da keiser Konstantin offentliggjorde at han hadde blitt en kristen (11), befalte han Eusebius i år 331 å gi ham 50 kopier av Bibelen. Eusebius hadde da valget å skrive av de rene urørte manuskripter fra Antiokia, eller å benytte Origenes’ «bibel.» Han valgte det siste (12).

Flere av dagens tekst-autoriserte mener at to av disse 50 avskriftene er det vi i dag kaller Codex Vaticanus og Codex Sinaiticus, laget for Konstantin rundt år 331 e.Kr. (13). La meg gi deg en summarisk beskrivelse av disse to manuskriptene:

SINAITICUS: Dette manuskriptet ble funnet av Constantine Tischendorf i klosteret St. Catherine ved Sinaifjellet i 1844. Navnet Sinaiticus fikk det etter stedet det ble funnet. Det er antatt at manuskriptet er fra ca år 340. Dette sammenfaller tidsmessig med Eusebius’ avskrifter av Origenes «bibel.» Sammenlignet med den tradisjoneller bibelteksten utelater Sinaiticus hele 4.000 ord fra de fire evangeliene. Samtidig legges det til 1.000 ord. Man har forandret lesemåte på 1.500 steder og det er lagt til 6 bøker ekstra.

VATICANUS: Dette manuskriptet ble gjenoppdaget og funnet i biblioteket i Vatikanet, derav navnet. Dette skjedde i år 1485. Man regner med at det stammer fra ca år 325 - 350. Altså samme periode som Eusebius sørget for å skaffe Konstantin 50 kopier av Origenes «bibel.» Vaticanus utelater hele 1.000 setninger og legger til 500 ord. 2.000 ord er endret og manuskriptet har byttet ut fem av NT’s bøker med fem andre bøker.

Selv om Vaticanus og Sinaiticus samstemmer på mange områder, er det også mange forskjeller. Det finnes rundt 17.000 ulikheter mellom disse to manuskriptene. De bærer med andre ord preg av hastverksarbeid. Keiseren skulle jo ha disse 50 kopiene så fort som mulig.

En ny «Bibel»

Etter at manuskriptet Codex Sinaiticus ble funnet i 1844 begynte arbeidet med å oversette og sammenligne denne og andre tekster. I løpet av årene 1870 - 1880 utarbeidet to liberale teologer en ny tekst som baserte seg på de nye oppdagelsene. De het Brooke Foss Westcott og Fenton John Hort og var begge professorer ved Cambridge University. De hadde i utgangspunktet en negativ holdning til den tradisjonelle bibelteksten (Textus Receptus) og dermed også til King James Bibelen.

Disse to teologene utarbeidet nå en ny gresk tekst som baserte seg på Codex Vaticanus og Codex Sinaiticus. En slik samling av tekster var noe helt nytt. Det hadde ikke blitt gjort noe lignende før. Deres greske tekst er ikke lik noen av de tidligere tekstene fordi man «klippet og limte» sammen en helt ny tekst basert på litt fra Vaticanus, litt fra Sinaiticus og litt fra andre tekster. Med andre ord: Dette var en menneskeskapt tekst.

Disse professorene innførte også noe annet. De satt deler av bibelteksten i parentes og fjernet vers fra Bibelen. Når du i dag i enkelte bibeloversettelser oppdager at vers er flyttet ned i fotnotene eller satt i parentes, så er dette et resultat av Wescott og Horts arbeid. Dette gjelder bl.a. Markus 16:9-20. Når man setter et slikt avsnitt i parentes, sår man tvil om dette skal være en del av Guds ord eller ikke. Det faktum at vi har 618 greske håndskrifter som har med dette avsnittet, mens det kun er 2 (Vaticanus og Sinaiticus) som ikke har det med, fortelles ikke.

ALEKSANDRINUS: Både Codex Vaticanus og Codex Sinaiticus er meget mangelfulle håndskrifter. Store deler av Det Nye Testamente mangler. Når man skulle lage en helhetlig gresk tekst av dem måtte man derfor legge til tekster fra andre manuskripter. Man brukte da en manuskriptgruppe som blir kalt «Den Aleksandrinske Tekst» eller «Codex Alexandrinus.»

TEXTUS RECEPTUS: Før 1881 og arbeidet til Westcott og Hort, var det stor enighet om at grunnteksten med stor G, var det vi i dag kaller «Textus Receptus.» Navnet betyr "den overleverte eller mottatte tekst". Kritikken mot denne teksten har vært at man mente at den ikke var korrekt og i pakt med «de eldste og best bevarte manuskripter.» Det har imidlertid i senere tid blitt gjort funn som bekrefter ektheten av Textus Receptus (TR).

De eldste bibelske tekstene vi har, er kjent som «Den gamle latinske Bibel.» Denne var kjent som de kristnes Bibel lenge før navnet Textus Receptus ble oppfunnet. Denne Bibel var blitt de bibeltroendes Bibel og det interessante er at denne stemmer overens med nettopp TR (14).

Pave Damasus gav i ca år 380 Jerome i oppgave å revidere Den gammeltestamentlige delen av «Den gamle latinske Bibel,» som også går under navnet «Itala.» Målet med denne «revisjonen» var at man senere skulle kunne angripe de bibeltroendes Bibel og påstå at denne inneholdt senere tillegg og kopieringsfeil (15).

Jerome ble betraktet som en stor lærer innenfor Den Romersk Katolske Kirken. Han var inspirert av Eusebius og Origenes. Så inspirert var han at han brukte alle sine sparepenger på å kjøpe Origenes arbeider (16). Etter å ha gjennomgått Origenes arbeider og samtalt med Pave Damasus startet Jerome på oversettelsen av Det Gamle Testamente på Latin. Denne oversettelsen avviker fra «Den Gamle Latinske Bibel» på hele 3.000 steder. Disse stedene har Jerome flettet inn eller byttet ut teksten med Origenes tanker.

Etter vel 20 år avsluttet Jerome sitt arbeid, omkring år 405 e.Kr. Da hadde han også lagt til noen ekstra bøker til Bibelen. Dette var flere av de greske og hebraiske Apokryfiske skrifter. Han plasserte bøkene som en del av de gammeltestamentlige skrifter.

Arbeidet til Jerome møtte motstand også innenfor Den Katolske Kirken. Helvedius, en stor lærer fra Nord-Italia, anklaget Jerome for å ha benyttet korrupte greske manuskripter i sitt arbeid med Bibelen. Først i 1546 ble Jeromes Bibel proklamert som Den Romerske Kirkes ekte Bibel (17).

Fordi den Bibel som var basert på samme tekster som Textus Receptus, hadde så sterkt fotfeste i den kristne befolkningen ble ikke Jeromes forandringer av Bibelen godtatt før godt over 1.000 år etter at han var ferdig med sitt arbeid. Dette til tross for at flere paver hadde gått god for den.

Gode og dårlige manuskripter

Angrepene mot de troendes skrifter, mot Bibelen, har altså vært sterke og gjentatte gjennom historien. Den siste av de hedenske keiserne, Diokletian (302-312) hadde gjort alt for å tilintetgjøre alle de kristne tekstene. I tillegg til å forfølge og drepe de troende, forsøkte man også å tilintetgjøre de kristnes hellige skrifter. Det er derfor ikke så rart at det ikke finnes noen av de originale manuskriptene, og at det er få tidlige kopier av Textus Receptus (18). Men allerede i 157 forelå altså hele Bibelen i både Latin og Syrisk oversettelse. Oversettelsen fra gresk til Latin var ble gjort for Waldenserne i Nord-Italia (19).

Vi har totalt ca 5.300 greske manuskripter på Det Nye Testamente. 95% av disse er stort sett identiske og kalles Majoritetsteksten (eller Den Bysantinske Tekst, Textus Receptus). 5% av tekstene avviker fra majoriteten. En av de gruppene som avviker fra majoriteten er det vi kaller «Den Aleksandrinske Tekst.» Det er svært få tekster i denne gruppen, men det er vanlig å inkludere både Sinaiticus og Vaticanus i denne gruppen.

Flere moderne Bibler bygger sine oversettelser på disse 5% tekstene, fordi man mener at disse er eldst og best bevart. Sammen med Sinaiticus og Vaticanus, som vi har sett på tidligere, benyttes også noen småskrifter som bl.a. P66. Dette lille skriftet inneholder over 200 setninger som er rent nonsens, uten meningsinnhold, på grunn av skrivefeil. Noen av lesemåtene vi finner i dette skriftet finnes over hode ikke i andre manuskripter (20).

De 5 tekstene som i enkelte teologiske miljøer går for å være de eldste og best bevarte manuskriptene har hele 45 ulikheter seg imellom bare i Fader Vår. 42 av disse 45 ulikhetene finnes kun i disse manuskriptene. Og det finnes altså over 5.000 greske manuskripter. Det som er spesielt er at de som går for å være de eldste og best bevarte skriften viser seg også å være de kvalitativt dårligste (21).

Hvorfor er de eldste manuskriptene så dårlige? Hver eneste Bibel eller Bibel-del som ble skrevet var i flittig bruk i menighetene. Når man hadde skrevet av en del av Bibelen ble ikke denne gjemt bort i en krok for at ettertidens bibelforskere skulle finne den godt bevart. Nei, man skrev av manuskripter for bruk. Tenk for et arbeid det var å lage en Bibel på denne tiden. Kristne brukte mange år av sitt liv bare for å få skrevet av en Bibel. Dette gjorde man jo i tillegg til annet arbeid man hadde. Det er klart at man ikke hadde råd til å ikke bruke de tekstene man hadde. Og hva skjer med en bok som brukes mye? Den blir slitt, så slitt at den til slutt må byttes ut. Den revner og smuldrer opp.

Mye tyder derfor på at de såkalt «eldste og best bevarte manuskriptene» ble lagt bort og ikke tatt i bruk, fordi de ikke var akseptert av dem som brukte Bibelen. De var blitt til i et miljø som manglet respekten for gudsordet, og fordi de inneholdt en rekke endringer av teksten, ble de lagt bort.

Et annet interessant poeng er at vi vet noe om hvor man benyttet de to forskjellige tekstene. Den Aleksandrinske Tekst ble benyttet i Egypt. Den er ikke oversatt til andre språk og det finnes ingen vitnesbyrd i urkirken/oldkirken på at denne teksten noen gang ble benyttet. Det er først de siste 150 årene at disse tekstene danner grunnlaget for nyere oversettelser.

Når det gjelder Den Bysantinske Tekst finner vi den oversatt til mange forskjellige språk. Det ble brukt i både Nord-Afrika, Asia og Europa. Av de 2.000 tekstene vi har fra den tidligste kristne tid (ikke Bibel-tekster, men tekster som ble benyttet bl.a. til opplesning i gudstjenestene) siterer samtlige fra Den Bysantiske Tekst. I praksis var dette de kristnes eneste Bibel i over 1.500 år.

Det faktum at Biblene ble brukt til de gikk i stykker, og forfølgelsen hvor de troendes skrifter ble brent, forklarer hvorfor det finnes så få gode manuskripter av de aller eldste. Det at enkelte manuskripter ikke ble akseptert og benyttet av kirken, forklarer at enkelte av de dårlige manuskriptene er så godt bevart.

Men det finnes altså rundt 5.300 manuskripter og 95% av dem samstemmer, dersom man ser bort fra helt enkle avskrivningsfeil. Gud har altså holdt sin hånd over Ordet både i den tiden man kopierte for hånd og senere etter at trykkekunsten ble oppfunnet...

Vår epostadresse er: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Noter:
Eusebius, Ecclesiastical History, Book 5, kap 28
The Answer Book, Dr. Samuel C. Gipp, Th D, s 39.
Dr. Phillip Schaff, II, s 618.
Schaff, II, s 611-614
Eusebius, Ecclesiastical History, VI, No 5, Clemens of Aleksandria.
Schaff, II, s 58-59
Encyclopedia Britannica, Vol 16, s 900-902, 1936
Gjelder de oversettelsene som bygger på de Aleksandrinske tekstene, Vaticanus og Sinaiticus.

The Answer Book, Dr. Samuel c. Gipp, Th D, s 39
De fire første punktene er hentet fra: Newmann, Kirkehistorie, vol 1, s 62.
De siste punktene er hentet fra: John H P Reumann, The Romance of Bibel Scripts and Scholars, s 50-58, 1965
Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved Konstantins omvendelse da det er kjent at han også tilba solguden Horus i hemmelighet.
Ramsay Mac Mullin, Konstantin, s 112

Følgende kilder bekrefter dette:
- Burgon and Miller, The Traditional Text, s 163
- Catholic Encyclopedia, Vol 4, s 86
- Gregory, The Canon and Text of The New Testament, s 345
- A T Robertson, Introduction to The New Testament, s 80
- Dr Philip Schaff, Companion to Greek Testament, s 115
- Dr Scrivener, Introduction to New Testament, Vol 2, s 270
- Armitage, History of the Baptists, s 208.
- The Book of Hebrew Names, The Nicene & Post Nicene Fathers, Vol VI, s 487-488.
- The Book of Hebrew Names, s 485, Vol VI, Nicene & Post Nicene Fathers.

Scrivener, Introduction to N.T., Vol 2, s 43. Den kjente teologen Beza uttaler at den Italiske Kirke har sin opprinnelse fra år 120 e Kr. Og har senere, i moderne tid, blitt kalt Waldenserne etter Peter Valdes (død 1215). Den vekkelsesbevegelse han ledet var en videreføring av den kirke som tidligere var kalt Den Italiske Kirke.

Dr. Dell Johnsen, Pensacola Christian College, foredrag på videoen "The Bible... The Text is the Issue."

Dr. Dell Johnsen, Pensacola Christian College, foredrag på videoen "The Bible Preserved... from Satan’s Attack."

Anbefalt litteratur:

W. A. Criswell: «På klippegrunn», Filadelfiaforlaget, 1974, ISBN 82-534-0265-1