Den finnes altså flere skjøger eller frafalne menigheter som er påvirket av ”moderkirken”. Et navn som kirken bruker om seg selv. (Kilde: Det Fjerde Lateran Konsil vedtok: “Romerkirken, som mor til alle trofaste, er av Kristi vilje gitt overhøyhet over alle andre kirkesamfunn.)

 

Hvem er skjøgens døtre?
Først må vi identifisere moderkirken, deretter kan vi finne døtrene og da vet vi hva som utgjør det totale Babylon som Guds folk skal kalles ut i fra.

 

 

Det burde ikke være vanskelig å identifisere skjøgen som romerkirken. Alle reformatorene så at denne kirkemakten alene passer med Bibelens beskrivelse. Babylon er erklært å være “den store by som regjerer over kongene på jorden.” 

 

“Døtrene” må naturlig nok være det symbolske navnet på de kirkesamfunn som klynger seg til skjøgens doktriner og tradisjoner. 

                                                          

En datter ligner sin mor. Esekiel 16:44sier: ”Se, hver den som bruker ordspråk, skal bruke dette ordspråket om deg: “Som mor, så datter.” Bibelen bruker ofte dette uttrykket. 

 

De døtre (menigheter) som gjør den katolske kirkes gjerninger (praksis) er derfor hennes barn etter bibelsk fortolkning. Babylon i dag er derfor foreningen av mor (moderkirken) og hennes døtre.

 

Fellesskapserklæringene med den katolske kirke står i kø:
* Lutheranerne erklærte i 1999 at de nå har samme tro på rettferdigjørelsen som pavekirken.
* Den anglikanske kirke hevder at paven er denne kirkens åndelige leder.

Gjennom det ekumeniske arbeidet er de fleste protestantiske kirkesamfunn nå på god vei tilbake til moderkirken. Reformasjonen har ikke bare stoppet opp, men er i full revers. Døtrene knytter stadig sterkere bånd til ”moderen”.

 

Hvorfor kalles skjøgen for "Babylon den store"?

Nimrod er begynnelsen. Gud bruker Babylon-navnet fordi det var det første og største opprør mot Gud. Nimrod etablerte en religion som overførte troen på himmelens Gud til et menneske. Det religiøse Babylon som omtales i Åpenbaringsboken, gjør nøyaktig det samme og etterligner den babylonske gudsdyrkelse.  Versene fortsetter å fortelle om skjøgen.

 

 

Vers 6."Jeg så at kvinnen var drukken av de helliges blod og av blodet av Jesu vitner. Og da jeg så henne, undret jeg meg meget."

 

 

Pavekirken er den største forfølgermakt som historien kjenner. Den har millioner martyrers liv på sin samvittig­het. Romerkirkens forfølgelser pågikk gjennom år­hundrer. Selvsagt er det umulig å gi noen eksakt oppgave over hvor mange som mistet livet under disse for­følgelser, men det har vært anslått at det kan være omkring 50 millioner mennesker. Kjetterbålene luet over hele Europa. Opptil 3000 mennesker kunne bli brent på et eneste kjempemessig bål. I enkelte byer og landskap ble hele befolkningen utryddet.

I særlig grad rammet den katolske forfølgelse valdenserne og hugenottene i Frankrike, og de protestantiske troende i Nord-Europa. De ble stemplet som kjettere fordi de ikke aksepterte all hedenskapen og de ubibelske skikkene som kirken dro inn i kristendommen. I sin ”glansperiode” under middelalderen drepte den katolske kirke også millioner av jøder og muslimer. Det er forståelig at Johannes undret seg meget da han ble vist at menigheten han selv tilhørte skulle utvikle seg til et slikt monster.

Inkvisisjonens redsler med all sin umenneskelige tortur lar seg ikke beskrive. Særlig etter at dette kjettertribunal ble overlatt til dominikanerne, utøvet disse et fullstendig skrekkvelde. Inkvisitorene hadde en nærmest uinnskrenket makt. Selv fyrster og konger fryktet for dem. Da den spanske prinsen Don Carlos, sønn av Phillip II, gikk inn for å få avskaffet inkvisi­sjonen, førte dette bare til at kongen selv måtte dømme sin sønn til døden og overgi ham til inkvisisjonen, som tillot prinsen å velge sin dødsmåte.

Både høy og lav ble rammet. Faktisk var dominikanerne i særlig grad interessert i å anklage rike mennesker, da munkeordenen ifølge pavelig forordning skulle leve av de midler som inkvisisjonen innbrakte, og hele den eiendom som tilhørte de dødsdømte kjetterne tilfalt dominikanerordenen. Inkvisisjonens ledere hadde ofte stor personlig interesse av sin geskjeft og tilvendte seg store rikdommer. En har endog eksempler på at disse munker holdt hele harem av slavinner, slik som i inkvisisjonsbygningen i byen Aragon, hvor 60 vakre unge kvinner ble befridd av franske tropper i 1707.

En kan vanskelig forestille seg den terror som inkvisisjonen utøvde over Europas folk gjennom år­hundrer. Blant dens offer kan regnes mange av kristen­hetens store skikkelser. En kan her bare nevne noen av reformasjonens forløpere, så som Savonarola og Johann Huss, som begge ble brent på bålet. Samme skjebne fikk vitenskapsmannen Bruno, fordi han hevdet det kopernikanske system.

Inkvisisjonens makt var ofte helt uinnskrenket. Den svakeste mistanke for kjetteri eller utroskap mot paven, var grunnlag nok for arrestasjon og tortur. De ulykkelige fikk ikke rede på hvem som hadde angitt dem eller hva de var mistenkt for. Kravet var bare at de skulle »tilstå» og gjennom tortur ble de avtvunget nær sagt hvilke bekjennelser som helst.

Skildringen av inkvisisjonens pineredskap og torturmetoder er kvalmende lesning. Det er en historie om menneskers oppfinnsomhet i ondskap, om pinebenker, radbrekning, vanntortur, ormegraver, sult, og alle tenkelige former for mishandling. Et av de mer raffinerte torturredskap var »jomfruen», en Maria- statue som var slik konstruert at offeret ble gjennom­boret av kniver når mekanismen la armene omkring martyren og dro ham inntil seg. Dette ble kalt mariakysset.

Det mest opprørende er vel at alle disse uhyrligheter har foregått i kristendommens navn. Den katolske kirke er den største forfølgermakt historien kjenner. Vi står her utvilsomt overfor det religiøse system som omtales i Åpenbaringsbokens kap. 17 som "den store skjøge". Johannes ser en kvinne, drukken av de helliges blod, "mor til skjøgene og styggheten på jorden», som hersker fra den store by som har makt over kongene på jorden (Åpenbaringen 17:18).

Johannes kjente jo vel til at denne by var Rom, og det som profetordet her omtaler, kan ikke godt være noe annet enn Romerkirken. Vi ser at i endetiden vil denne frafalne kirken på ny oppnå dominerende politisk makt og fylle sine synders mål. Intet tyder på at denne forfølgermakt vil opptre annerledes i fremtiden enn i fortiden.

Dette innrømmes iblant av katolikkene selv. For noen årtier tilbake skrev et kjent katolsk blad om "bålenes velsignede flammer", og den katolske skribenten Ronald Knox skriver at "en katolsk stat vil ikke avstå fra å bruke undertrykkende midler for å sikre at katolske prinsipper dominerer».

Så sent som under den annen verdenskrig fikk en tydelige eksempler på dette i det som skjedde i Jugoslavia. Da tyskerne og italienerne falt inn i landet, var det allerede organisert en katolsk femtekolonne som var med på å nedkjempe den jugoslaviske hær og overgav landet til inntrengerne. I den kroatiske statsdannelsen som ble opprettet, innførte så den katolske armeen Ustashi et fullstendig terrorregime som hadde til hensikt å omvende de gresk-ortodokse serberne til romerske katolikker.

Internasjonale komiteer har siden undersøkt hva som fant sted, og den katolske utryddelseskrig mot serberne er klart dokumentert. Likevel tales det lite om den serbiske tragedie som faktisk truet hele nasjonen med utslettelse og kostet 1.7 millioner menn, kvinner og barn livet. På den mest grusomme måte ble mennesker torturert. En stakk ut deres øyne, hugg av ører, nese og kjønnsorganer, korsfestet dem på dørene til deres egne hus eller drev dem sammen til store massehenrettelser.

Det romerske presteskapet samarbeidet intimt med Ustashi og gjorde sitt ytterste for å omvende til katolisismen de overlevende serbere, idet en lovet dem at de derved skulle redde livet. Så lenge en var sikker på Hitlers og Mussolinis seier, skrev en åpent om det som skjedde. I det katolske blad Katolicki Tjednik for august 1941 finnes det en artikkel med overskrift:

"Hitler oppeholder misjonen". Her heter det blant annet: "Helt til nå har Gud talt gjennom pavelige sirkulærer, tallrike prekener, lærebøker, den kristne pressen, gjennom misjoner, heroiske eksempler av de hellige osv. De ville ikke høre. De var døve. Nå har Gud besluttet å anvende andre metoder. Han vil forberede misjon, europeisk misjon, verdensmisjon. Den skal settes igang, ikke av prester, men av militære befalhavere ledet av Hitler. Forkynnelsen kommer til å bli vel hørt ved hjelp av kanoner, maskingevær, tanks og bomber. Denne for­kynnelsens språk kommer til å bli internasjonalt. Ingen skal kunne klage over ut han ikke forstår, for alle mennesker vet meget vel hva død er og hva sår, sykdom, hunger, frykt, slaveri og fattigdom er.»

Under trussel om dødsstraff ble 240.000 serbere tvunget til å gjennomgå en katolsk seremoni som markerte deres overgang til pavekirken. De som vegret seg ble drept. Den serbiske kirkes eiendom ble beslaglagt og overgitt til katolikkene. Autoriserte dokumenter som bekrefter slike transaksjoner er undertegnet av katolske erkebiskoper. At paven helt og fullt stilte seg solidarisk med sine tjenere, ble klart demonstrert da erkebiskop Stepinac etter krigen ble dømt til 15 års fengsel for sine ugjerninger. Paven skrev da opp om forfølgelse og ekskommunikerte alle katolikker som avgav vitnemål i saken.

Det som hendte i Jugoslavia under den siste krig er et varsel om hva vi kan vente oss fra den romerske kirke når den igjen kommer til makt. Åpenbaringsbokens skildring av det store Babylon, skjøgen drukken av de helliges blod, er ikke overdrevet. Herrens rop til de av sitt folk som befinner seg innenfor dette kirkesystem er: "Gå ut fra henne, mitt folk, foråt dere ikke skal ha del i hennes synder, og foråt dere ikke skal få noen av hennes plager."

 

 

Vers 7.  "Men engelen sa til meg: “Hvorfor undret du deg? Jeg skal forklare deg hemmeligheten med kvinnen og dyret som bærer henne, det som har de sju hodene og de ti hornene."

 

Dyret (systemet, makten) som bærer henne er det dyret engelen vil forklare Johannes noe om. Det kan ikke være noe nytt dyr. Det blir til og med gitt den samme identifikasjon som i vers 3.

 

Første gang vi møter et dyr med disse kjennetegnene er i Daniels bok 7 kap. Det er da det fjerde dyret i en rekke av fire dyr som viser seg for Daniel. Dette dyret eller rike med 7 hoder og ti horn skal eksistere helt til Jesus kommer igjen for å opprette et evig rike. Det er kun fire dyr eller riker, på samme måte som statuen i Daniels 2 kap. viser fire riker. Dette siste riket skulle endre seg før alt er slutt. Det illustereres av et lite horn som vokser på dette riket. La oss først se på hva pavekirken selv sier om sin oppkomst?

 

67. "... Guds hånd, som leder historiens gang, har opprettet sin trone ved sin vikar på jorden i byen Roma, som fra å ha vært hovedstaden i det vidunderlige  romerske mperium, også ble hele verdens hovedstad. Gud gjorde denne byen til sete for sin autoritet, som strekker seg over alle landegrenser og favner alle mennesker på jorden.... Denne guddommelige tronens myndigheten kan aldri bli underlagt menneskelig autoritet." (Kilde: Pope Pius XI, Encyclical Letter UBI ARCANO DEI CONSILIO (On the Peace of Christ in the Kingdom of Christ), December 23, 1922.)

(Obs.  Det vidunderlige romerske imperium er hva Bibelen kaller det forferdelige fjerde dyret som åt og knuste og tok livet av hærskarenes fyrste, Jesus Kristus)

 

 

Vers 8. "Dyret som du så, var, og er ikke, og det skal stige opp fra avgrunnen og gå bort til fortapelse. Og de som bor på jorden, skal undre seg, de som ikke har sine navn skrevet i Livets bok fra verdens grunnleggelse av, når de ser dyret som var, og ikke er, og likevel er”. 

 

 

I åpenbaringsboken ser vi denne overgangen fra Dragen (gjennom det romerske imperium) i det 12. kapittel til den samme makten i det 13 kapittel, men nå har dyret endret seg, og det er Draken som gir det makt. Dragen er djevelen som utøver sin makt gjennom Romerriket og som forsøker å ta livet av det lille nyfødte guttebarnet i Betlehem. Den gir deretter, via romerriket, sin makt og trone til dyret som oppstår. Åp.13:1

 

 

Det er dette dyret som i ørkenen framstår som dyret kvinnen sitter på. I Åpenbaringsbokens kap. 13 sitter det ingen kvinne. Hun er nå en del av dyret. Kirke og stat er blitt forenet til en kirkestat. I 1798 ble som kjent paven tatt til fange av Napoleons hærfører, og alle landområdene til Vatikanstaten ble konfiskert.

 

Etter dette nederlaget mistet kirken all sin politiske (statlige) makt og kirkestaten opphører. Dyret (den politiske delen av makten) er nå uten større innflytelse, men menigheten (kirken) fortsetter amputert videre i sin nye ørkentilværelse. Dette er treffende beskrevet i Bibelens profetier med at pavedyret mottok et dødelig sår. 

Nå får vi vite at dyrets helbredelse skjer ”etter at det stiger opp fra avgrunnen”. Avgrunnen er andre steder i Bibelen omtalt som tilholdsted for djevelen. I ”ørkenperioden” ble det inngått en avtale mellom pavemakten og det okkulte frimureriet. Om frimureriets okkulte røtter er det skrevet mange bøker. Den høyeste graden i dette systemet, gir de innvidde kontakt med djevelen selv. Frimurernes egne hjemmesider gir detaljerte beskrivelser av hvordan pavemakten ble reddet og gitt rett til å beholde politisk makt av frimurersystemet.

 

Det er meget passende at profetien vi studerer, forteller at det er fra ”avgrunnen”, (fra djevelens og det okkultes hovedkvarter), at pavemakten får assistanse. På samme måte som Dyret i Åp.11.I 13 kapittel får altså Johannes se at dette dyret mottar et dødssår, men det blir videre forklart at dødssåret senere skulle helbredet. Når ble såret fra 1878 virkelig helbredet?

Fra Illustrert Vitenskap:
I 1929 fikk pavekirken på nytt statsmakt og utvikler seg derfra videre mot de høyder den engang hadde.
I San Francisco Cronicles forside på denne dato i 1929 kan vi lese følgende:
Mussolini og Gaspari underskriver en historisk pakt...”Heler et mangeårig sår”!
(Magasinet Liberty juni 1980 s. 13.)

 

Pave Pius hadde mistet alle de gamle pavestatene (landområder i og rundt Roma) og det var altså den djevelske handelen med frimureriet som tillot Vatikanets fortsatte eksistens som en politisk økonomisk makt i verden.

 

Vi kan videre legge merke til at vers 8 informerer oss om at pavemakten, som altså fikk okkult drahjelp til å beholde sin makt, til slutt skal ”gå bort til fortapelse”. I Johannes Åpenbaring 19:20 er denne endelige fortapelsen og ødeleggelsen av dyret omtalt. Da blir denne kirkemakten tilintetgjort sammen med bevegelsene som dekkes av uttrykket ”den falske profet”, som naturlig nok må være noe annet (i tillegg til) selve dyret. Mange tolker den falske profetbevegelsen å være den falne protestantismen eller skjøgens døtre, som er omtalt et annet sted i denne artikkelserien.

 

Profetiens beskrivelse er meget treffende. (”Dyret som du så, var, og er ikke, og det skal stige opp (igjen) fra avgrunnen og gå bort til fortapelse.) Sett fra tidspunktet da alt dette skjer, var denne makten aktiv (dyret var.) Deretter er det ikke mer, (det fikk dødssåret og forsvant fra historiens arena). Så dukker (stiger) det opp igjen når dødssåret ble helbredet, med hjelp fra avgrunnen (djevelens okkulte systemer) og til slutt blir makten ødelagt.

Først stiger dyret opp av avgrunnen, deretter vil det gradvis oppnå en status det hadde tidligere helt til det åttende hodet entrer arenaen, for da leser vi at det åttende hodet blir til selve dyret igjen.

 

 

Vers 9. ”Her er den forstand som har visdom: De sju hodene er sju fjell som kvinnen sitter på”.

 

(I vers 18 i dette kapitlet finner vi tilleggsforklaringen: Og kvinnen som du så, er den store byen, som hersker over kongene på jorden.)

 

 

Dette er det eneste kapitlet i Åpenbaringsboken som er gitt en direkte forklaring. Siden det nettopp er en forklaring av synet er det nærliggende å tro at forklaringen skal forstås som en oppklaring, og ikke tolkes ytterligere. I såfall trengs det jo ennå en forklaring! Kvinnen (den frafalne kirkemakten) sitter altså på syv fjell! En menighet og en by (vers 18) som har sin adresse på syv fjell. Forklaringen var god nok for våre reformatorer. Roma er bygget på syv høyder....

Kilder:
(1)Pope Leo XIII, Apostolic Exhortation Praeclara Gratulationis Publicae (The Reunion of Christendom), date June 20. 1894, trans. in The Great Encyclical Letters of Pope Leo XIII (New York: Benziger, 1903), paragraph 5, page 304.

(2)(Kilde: “Deveniendo ad Papae auctoritatem, Papa est quasi Deus in terra unicaus Christifidelium princeps, regum omnium rex maximus, plenitudinem potestatis continens, cui terreni simul, ac coelestis imperii gubernacula ab omnipotenti Deo credita sunt.”) Johannes XXIII med triregno kronen som ble gitt ham i1959.

 

Denne artikkel er hentet fra Bibelsk Tidskrift, nr. 12, Des 1931. Av: Bernh. Peters.

I den kristne menighet i Tessalonika var en sterk uro oppstått. Noen hadde nemlig forkynt at Herrens store ogforferdelige dag, avslutningen på folkeverdenens historie ved Guds veldige vredesdommer, allerede stod for døren (egentlig «var kommet») ogat de politiske tildragelser på jorden skulde betegne avslutningen på hedningenes tider ogden nåværende tidsalder.

Hvordan kunde tessalonikerne komme på disse tanker? De hadde Den gamle Pakts skrifter, som skjenket dem lys over Guds vei med menneskeheten. Særskilt kjente de profeten Daniels bok, som så klart og malende skildrer folkeverdenens politikk og utvikling og siste katastrofe.

For gjennom Daniel hadde Gud kunngjort at det skulde oppstå fire verdensrikerog ikke flere, at det ene skulde følge efter det andre og at det siste skulde sønderknusesav den Eviges mektige inngrep. Efter det babyloniske rike skulde det mediskpersiske rike komme, så skulde det greske følge, og endelig skulde den verdenspolitiske utvikling avsluttes med det romerske rike.

Men nu var det romerske rikepå denne tiden på høyden av sin makt. Augustus hade hersket som keiser over hele datidens kulturverden, og 120 millioner talte hans undersåtter. Hans rike strakte sig fra Atlanterhavet til Eufrat i Asia og fra Donau og Rhinen til den afrikanske ørken.

All herlighet og rikdom var samlet i Rom. Men med den ytre glans. hadde også den indre fordervelse vokset på en forferdelig måte. Allerede under hans efterkommer, Tiberius,hadde villkårligheten og urettferdigheten fullstendig tatt overhånd. Gajus Caligulatilbragte tiden med meningsløse utsvevelser som grenset til vannvidd, og grusomheter og blev endelig myrdet av pretorianene. Og skjønt keiser Klaudiusvar besjelet av de beste hensikter, var han næsten sinnsvak og han lot sig beherske av kvinner og frigitte slaver, så at Rom også under hans tid var skueplass for grusomheter og utsvevelser. Hans gemalinne Agrippinalot ham til slutt forgifte, efterat han hadde adoptert hennes sønn Nero.Denne var kanskje den uverdigste innehaver av verdensrikets trone. Til slutt vendte hæren sig i oprør mot ham, og han tok livet av sig selv. Dette var det stolte Rom, tross sin storhet og ytre glans var det i sitt indre råttent og fullstendig fordervet.

Men nu fremgikk det tydelig av Skriften at det romerske verdensrike skulde være det siste.Når tidsalderen hadde nådd sin avslutning, da skulde dette siste rike knuses av den sten som skulde løses uten menneskehånd og falle ned ovenfra og slå ned det nuværende verdenssystem, og så skulde Kristi rike komme.

«Og i disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette rike skal ikke overlates til noget annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evindelig». Dan. 2, 44.

Dette nye rike er Kristi rike,som skal komme, når hedningenes tider er til ende. Ved Herrens andre komme i makt og herlighet skal det siste verdensrike for alltid ødelegges. Herav må vi imidlertid dra den slutning at det romerske verdensrike skal igjenopstå, ved slutten av denne tidsalder og beherske det område som fordum romanske folk bebodde.

Vi forstår nå tessalonikernes forskrekkelse, da noen forkynte at tidsalderens ende var forhånden, og at «Herrens dag» allerede var kommet. Frykt og bekymring for at de var inne i domstiden og trengselen og latt tilbake til vredesdommene. Det var dette,som fylte dem med sådan forskrekkelse.

Men de tenkte ikke på hva Daniel hadde sagt om det fjerde rike: at det skulle oppløses og deles i to for ved slutten av tidsalderen å igjenopstå i form av et forbund mellem ti stater,styrt av en diktators jernhårde hånd. Om de troende i Tessalonika hadde studert denne profeti i Dan. 2 og 7 nærmere, hadde de kommet til å fått en rikdom av oplysninger om disse viktige ting., og de skulde ikke på noen måte ha tapt sin frimodighet og trodd at Herren hadde latt dem bli tilbake i de redselsfulle domskatastrofer.

I Jesu Kristi åpenbaring, som ved tiden for Pauli brev til tessalonikerne, ennu ikke var blitt overgitt de hellige, gav Herren sin menighet nærmere opplysninger angående avslutningen av hedningenes tider.

Ja, det fjerde verdensrike, som Daniel skrev om, fantes på tessalonikernes tid, men de var kommet ikke kommet inn i sitt siste avsnitt. Dette rike skulle forsvinne, for ved tidsalderens ende å fremstå igjen med sin fordums karakter og makt. Vi skal nærmere betrakte denne Herrens profeti.

Paulus beroliger de engstede hjerter i Tessalonika i sitt andre brev. Han formaner dem: La ingen bedrage eder! Har jeg ikke tydelig skrevet til eder i mitt første brev om det salig håp, som fyller hver troendes hjerte: vår bortrykkelse og møte med vår kjære Frelser i luften? Hvorfor lar I dere dåre så meget at I med angst venter Antikrist og den store trengsel istedenfor å burde vente vår Herres åpenbaring igjen?

"Ingenlunde skal Herrens dag kornrne førdet store frafall og før syndens menneske, fortapelsens sønn, åpenbares." - 2.Tess. 2, 3.

Hva menes nå med «Herrens dag»?Er det Jesu Kristi komme for å møte den forherligede brud i luften, som apostelen skriver om i det foregående brevs fjerde kapitell? Ingenlunde! Der er det tale om den fullkomne menighet som skal tas fra denne verden, der den har vært et lys, som hindret mørkets seier, og et salt som hindret forråtnelsen.

For apostelen Paulus hadde denne underfulle hemmelighet blitt åpenbart, at Gud hadde tatt ut for sig et hellig folk, en utvalgt menighet, fra folkeverdenen, kjøpt gjennom Lammets blod, løst fra ondskapens og gudløshetens forbannelse, for å være Hans redskap til å virkeliggjøre Hans nådefulle hensikter. Et særskilt klart lys kastes over dette i Ap.gj. 15,14-18. Gud hadde først uttatt for sig et folk blandt hedningene, som skulde kalles med Hans navn (menigheten) og derefterskal Davids falne hytte bli gjenoprettet, det teokratiske rike gjenreist, «forat alle andre mennesker skal søke Herren, ja, alle hedningefolkene, som mitt navn er blitt nevnt over, sier Herren, som gjør dette». Først etterJesu Kristi menighets bortrykkelse fra folkeverdenen kommer Kristi kongelige prestedømme til å opprettes i Jerusalem. Så forstår vi at det som ble forkynt for tessalonikerne i det første brevet, det betegner avslutningen av menighetens historie.

Herren kommer selv til å hente hjem sin hellige menighet bort fra dommen.

Denne samling er for verden en hemmelighet,og verden har intet å gjøre med den. Men det er alle de levende Guds salige håp. Da skal legemet forenes med sitt Hode, menigheten skal møte sin Frelser, rykkes bort fra lidelse og bedrøvelse og for alltid være hos Ham. Verden som har forkastet Gudsnåde, har ingen del i denne herlighets åpenbaring. Den skal ikke se noe til den, og Herren skal da ikke komme til jorden, men vi blir rykket opp i skyer for å møte Ham i luften. Verden har domi vente, og over den skal "Herrens dag" komme, og dermed er hedningenes tider til ende.

Denne Guds store doms dagskildres for oss i Jesu Kristi åpenbaring. Apostelen får skue inn i himmelen og ser der en trone satt og på denne den Allmektige. På andre troner rundt omkring satt tjuefire eldste, representanter for Israel og menigheten, som nå er forherliget. Omkring Guds trone stod også fire vesener, sannsynligvis kjeruber,således representanter for skapningen. Tiden er inne at alt skal forløses av Satans hånd. Og det slaktede Lam er Goel,Forløseren eller Frelseren. Lammet overrekkes den forseglede domsbok, og dens segl brytes. Kap. 4-6.

Nå åpenbares den siste verdenshersker som rytteren på den hvite hest og for vårt åndelige øie skildres de øvrige dommer, basundommene og vredesskålene frem for Babylons fall og den store dommen over folkene og Herrens åpenbaring som seierherren i stor makt og herliget.

Med forferdelige ord taler Skriften om denne «Herrens dag». Den gamle Pakts profeter skildrer dens redsler, og de profetiske røster i Den nye Pakt taler advarselens ord om den. Profeten Danielskildrer hele verdenspolitikken fra begynnelse til slutt, og han gjør det klart for oss at nasjonenes makt er begrenset til bare en tid og når denne tid er utløpet, vil enden bli en forferdelig katastrofe. Likesom agner på treskeplassene forsvinner for vinden, så skal den knuste herlighet forsvinne, så det ikke finnes spor igjen efter den. Så grundig skal verket utføres. Så fullstendig skal denne verdens riker sønderknuses, så intet skal bli igjen efter dem.

"Skrik og jamre eder! For Herrens dag er nær; den kommer som en ødeleggelse fra den Allmektige». Jerm. 13, 6. Skrekk og angst skal komme over menneskene, harme og brennede vrede, v.9.

«Men den dag er for Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud en hevnens dag, til hevn over Hans fiender, og sverdet skal fortære og mettes og bli drukkent av deres blod». Jerm. 46, 10.

«For nær er dagen, ja, nær er Herrens dag; en dag med skyer, en dommens tid for folkene skal den være». Esek.. 30, 3.

«Ve oss, for en dag! For Herrens dag er
nær og kommer som en ødeleggelse
fra den Allmektige». Joel 1,15. «Støt i basun på Sion og blås alarm på det hellige
berg, alle som bor i landet, beve ! For
Herrens dag kommer, en dag med
mørke og mulm, en dag med
skyer og skodde». Joel. 2, 1.

"Ve dem som stunder efter Herrens dag! Hvad vil I da med Herrens dag? Den er mørke og ikke lys". Amos 5,18

Det er den forferdelige dag da Guds strenge vredes persekar skal tredes. Om denne dag sier Paulus i 1. Tess. 5, 2:


«l vet jo selv grant at Herrens dag skal komme som en tyv om natten. Når de sier (rettere: bestemmer):Fred og ingen fare! da kommer en brå undergang over dem,likesom veer over den fruktsommelige, og de skal ingenlunde undfly».

Denne store og forferdelige dag kommer dog ikke, før «frafallet kommer, og syndens menneske åpenbares, fortapelsens sønn», 2. Tess. 2, 3, nemlig Antikrist, som ophøier sig over alt som heter Gud. Innholdet av det som Paulus skriver til tessalonikerne i det andre brevet er dette:

Hvorfor frykter I? Denne Guds vredes dag er jo ikke bestemt for eder! l er ikke vredens barn, men I er Guds elskede, dyrebare for Hans hjerte. Det forestår ikke eder Guds dom over folkeverdenen, men det som jeg skrev til eder om i mitt første brev, nemlig at Sønnen skal komme og hente eder bort fra det som skal komme over jorden. Først derefter skal fordervelsen få overmakt i verden, når Guds nådelys i Kristus Jesus ikke mere stråler ut i verden. Da er tiden inne for det store frafall da ingen lenger lytter til Guds ånds maning og da først kan Antikrist velde opprettes, men han skal den Herre Kristus "fortære med sin munns ånde og gjøre til intet ved åpenbarelsen av sitt komme" 2. Tess 2,8

Således skal vi ikke gå og vente på Antikrist og Harmageddon, men vi får i stedet vente på opfyllelsen av vårt salige håp og på vår Guds og Frelsers herlighets åpenbarelse. Når vi er blitt rykket opp i luften for å møte Ham, skal vredesdommene gå over jorden over en ond og forherdet menneskehet. Og efterat verdens riker er blitt knust skal Guds og Kristi rike, Himmeriket eller Tusenårsriket oprettes på den forløste jord. Dette stunder ikke bare Herrens hellige efter, men hele skapningen.

"For skapningen venter og lengter etter at Guds barn skal åpenbares. Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet, ikke frivillig, men etter hans vilje som la den under forgjengelighet, i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten, og nå fram til Guds barns frihet i herligheten.  For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer. Ja, ikke bare det, men også vi som har fått Ånden som førstegrøde, også vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning." - Rom 8,19-23