Den finnes altså flere skjøger eller frafalne menigheter som er påvirket av ”moderkirken”. Et navn som kirken bruker om seg selv. (Kilde: Det Fjerde Lateran Konsil vedtok: “Romerkirken, som mor til alle trofaste, er av Kristi vilje gitt overhøyhet over alle andre kirkesamfunn.)

 

Hvem er skjøgens døtre?
Først må vi identifisere moderkirken, deretter kan vi finne døtrene og da vet vi hva som utgjør det totale Babylon som Guds folk skal kalles ut i fra.

 

 

Det burde ikke være vanskelig å identifisere skjøgen som romerkirken. Alle reformatorene så at denne kirkemakten alene passer med Bibelens beskrivelse. Babylon er erklært å være “den store by som regjerer over kongene på jorden.” 

 

“Døtrene” må naturlig nok være det symbolske navnet på de kirkesamfunn som klynger seg til skjøgens doktriner og tradisjoner. 

                                                          

En datter ligner sin mor. Esekiel 16:44sier: ”Se, hver den som bruker ordspråk, skal bruke dette ordspråket om deg: “Som mor, så datter.” Bibelen bruker ofte dette uttrykket. 

 

De døtre (menigheter) som gjør den katolske kirkes gjerninger (praksis) er derfor hennes barn etter bibelsk fortolkning. Babylon i dag er derfor foreningen av mor (moderkirken) og hennes døtre.

 

Fellesskapserklæringene med den katolske kirke står i kø:
* Lutheranerne erklærte i 1999 at de nå har samme tro på rettferdigjørelsen som pavekirken.
* Den anglikanske kirke hevder at paven er denne kirkens åndelige leder.

Gjennom det ekumeniske arbeidet er de fleste protestantiske kirkesamfunn nå på god vei tilbake til moderkirken. Reformasjonen har ikke bare stoppet opp, men er i full revers. Døtrene knytter stadig sterkere bånd til ”moderen”.

 

Hvorfor kalles skjøgen for "Babylon den store"?

Nimrod er begynnelsen. Gud bruker Babylon-navnet fordi det var det første og største opprør mot Gud. Nimrod etablerte en religion som overførte troen på himmelens Gud til et menneske. Det religiøse Babylon som omtales i Åpenbaringsboken, gjør nøyaktig det samme og etterligner den babylonske gudsdyrkelse.  Versene fortsetter å fortelle om skjøgen.

 

 

Vers 6. "Jeg så at kvinnen var drukken av de helliges blod og av blodet av Jesu vitner. Og da jeg så henne, undret jeg meg meget."

 

 

Pavekirken er den største forfølgermakt som historien kjenner. Den har millioner martyrers liv på sin samvittig­het. Romerkirkens forfølgelser pågikk gjennom år­hundrer. Selvsagt er det umulig å gi noen eksakt oppgave over hvor mange som mistet livet under disse for­følgelser, men det har vært anslått at det kan være omkring 50 millioner mennesker. Kjetterbålene luet over hele Europa. Opptil 3000 mennesker kunne bli brent på et eneste kjempemessig bål. I enkelte byer og landskap ble hele befolkningen utryddet.

I særlig grad rammet den katolske forfølgelse valdenserne og hugenottene i Frankrike, og de protestantiske troende i Nord-Europa. De ble stemplet som kjettere fordi de ikke aksepterte all hedenskapen og de ubibelske skikkene som kirken dro inn i kristendommen. I sin ”glansperiode” under middelalderen drepte den katolske kirke også millioner av jøder og muslimer. Det er forståelig at Johannes undret seg meget da han ble vist at menigheten han selv tilhørte skulle utvikle seg til et slikt monster.

Inkvisisjonens redsler med all sin umenneskelige tortur lar seg ikke beskrive. Særlig etter at dette kjettertribunal ble overlatt til dominikanerne, utøvet disse et fullstendig skrekkvelde. Inkvisitorene hadde en nærmest uinnskrenket makt. Selv fyrster og konger fryktet for dem. Da den spanske prinsen Don Carlos, sønn av Phillip II, gikk inn for å få avskaffet inkvisi­sjonen, førte dette bare til at kongen selv måtte dømme sin sønn til døden og overgi ham til inkvisisjonen, som tillot prinsen å velge sin dødsmåte.

Både høy og lav ble rammet. Faktisk var dominikanerne i særlig grad interessert i å anklage rike mennesker, da munkeordenen ifølge pavelig forordning skulle leve av de midler som inkvisisjonen innbrakte, og hele den eiendom som tilhørte de dødsdømte kjetterne tilfalt dominikanerordenen. Inkvisisjonens ledere hadde ofte stor personlig interesse av sin geskjeft og tilvendte seg store rikdommer. En har endog eksempler på at disse munker holdt hele harem av slavinner, slik som i inkvisisjonsbygningen i byen Aragon, hvor 60 vakre unge kvinner ble befridd av franske tropper i 1707.

En kan vanskelig forestille seg den terror som inkvisisjonen utøvde over Europas folk gjennom år­hundrer. Blant dens offer kan regnes mange av kristen­hetens store skikkelser. En kan her bare nevne noen av reformasjonens forløpere, så som Savonarola og Johann Huss, som begge ble brent på bålet. Samme skjebne fikk vitenskapsmannen Bruno, fordi han hevdet det kopernikanske system.

Inkvisisjonens makt var ofte helt uinnskrenket. Den svakeste mistanke for kjetteri eller utroskap mot paven, var grunnlag nok for arrestasjon og tortur. De ulykkelige fikk ikke rede på hvem som hadde angitt dem eller hva de var mistenkt for. Kravet var bare at de skulle »tilstå» og gjennom tortur ble de avtvunget nær sagt hvilke bekjennelser som helst.

Skildringen av inkvisisjonens pineredskap og torturmetoder er kvalmende lesning. Det er en historie om menneskers oppfinnsomhet i ondskap, om pinebenker, radbrekning, vanntortur, ormegraver, sult, og alle tenkelige former for mishandling. Et av de mer raffinerte torturredskap var »jomfruen», en Maria- statue som var slik konstruert at offeret ble gjennom­boret av kniver når mekanismen la armene omkring martyren og dro ham inntil seg. Dette ble kalt mariakysset.

Det mest opprørende er vel at alle disse uhyrligheter har foregått i kristendommens navn. Den katolske kirke er den største forfølgermakt historien kjenner. Vi står her utvilsomt overfor det religiøse system som omtales i Åpenbaringsbokens kap. 17 som "den store skjøge". Johannes ser en kvinne, drukken av de helliges blod, "mor til skjøgene og styggheten på jorden», som hersker fra den store by som har makt over kongene på jorden (Åpenbaringen 17:18).

Johannes kjente jo vel til at denne by var Rom, og det som profetordet her omtaler, kan ikke godt være noe annet enn Romerkirken. Vi ser at i endetiden vil denne frafalne kirken på ny oppnå dominerende politisk makt og fylle sine synders mål. Intet tyder på at denne forfølgermakt vil opptre annerledes i fremtiden enn i fortiden.

Dette innrømmes iblant av katolikkene selv. For noen årtier tilbake skrev et kjent katolsk blad om "bålenes velsignede flammer", og den katolske skribenten Ronald Knox skriver at "en katolsk stat vil ikke avstå fra å bruke undertrykkende midler for å sikre at katolske prinsipper dominerer».

Så sent som under den annen verdenskrig fikk en tydelige eksempler på dette i det som skjedde i Jugoslavia. Da tyskerne og italienerne falt inn i landet, var det allerede organisert en katolsk femtekolonne som var med på å nedkjempe den jugoslaviske hær og overgav landet til inntrengerne. I den kroatiske statsdannelsen som ble opprettet, innførte så den katolske armeen Ustashi et fullstendig terrorregime som hadde til hensikt å omvende de gresk-ortodokse serberne til romerske katolikker.

Internasjonale komiteer har siden undersøkt hva som fant sted, og den katolske utryddelseskrig mot serberne er klart dokumentert. Likevel tales det lite om den serbiske tragedie som faktisk truet hele nasjonen med utslettelse og kostet 1.7 millioner menn, kvinner og barn livet. På den mest grusomme måte ble mennesker torturert. En stakk ut deres øyne, hugg av ører, nese og kjønnsorganer, korsfestet dem på dørene til deres egne hus eller drev dem sammen til store massehenrettelser.

Det romerske presteskapet samarbeidet intimt med Ustashi og gjorde sitt ytterste for å omvende til katolisismen de overlevende serbere, idet en lovet dem at de derved skulle redde livet. Så lenge en var sikker på Hitlers og Mussolinis seier, skrev en åpent om det som skjedde. I det katolske blad Katolicki Tjednik for august 1941 finnes det en artikkel med overskrift:

"Hitler oppeholder misjonen". Her heter det blant annet: "Helt til nå har Gud talt gjennom pavelige sirkulærer, tallrike prekener, lærebøker, den kristne pressen, gjennom misjoner, heroiske eksempler av de hellige osv. De ville ikke høre. De var døve. Nå har Gud besluttet å anvende andre metoder. Han vil forberede misjon, europeisk misjon, verdensmisjon. Den skal settes igang, ikke av prester, men av militære befalhavere ledet av Hitler. Forkynnelsen kommer til å bli vel hørt ved hjelp av kanoner, maskingevær, tanks og bomber. Denne for­kynnelsens språk kommer til å bli internasjonalt. Ingen skal kunne klage over ut han ikke forstår, for alle mennesker vet meget vel hva død er og hva sår, sykdom, hunger, frykt, slaveri og fattigdom er.»

Under trussel om dødsstraff ble 240.000 serbere tvunget til å gjennomgå en katolsk seremoni som markerte deres overgang til pavekirken. De som vegret seg ble drept. Den serbiske kirkes eiendom ble beslaglagt og overgitt til katolikkene. Autoriserte dokumenter som bekrefter slike transaksjoner er undertegnet av katolske erkebiskoper. At paven helt og fullt stilte seg solidarisk med sine tjenere, ble klart demonstrert da erkebiskop Stepinac etter krigen ble dømt til 15 års fengsel for sine ugjerninger. Paven skrev da opp om forfølgelse og ekskommunikerte alle katolikker som avgav vitnemål i saken.

Det som hendte i Jugoslavia under den siste krig er et varsel om hva vi kan vente oss fra den romerske kirke når den igjen kommer til makt. Åpenbaringsbokens skildring av det store Babylon, skjøgen drukken av de helliges blod, er ikke overdrevet. Herrens rop til de av sitt folk som befinner seg innenfor dette kirkesystem er: "Gå ut fra henne, mitt folk, foråt dere ikke skal ha del i hennes synder, og foråt dere ikke skal få noen av hennes plager."

 

 

Vers 7.  "Men engelen sa til meg: “Hvorfor undret du deg? Jeg skal forklare deg hemmeligheten med kvinnen og dyret som bærer henne, det som har de sju hodene og de ti hornene."

 

Dyret (systemet, makten) som bærer henne er det dyret engelen vil forklare Johannes noe om. Det kan ikke være noe nytt dyr. Det blir til og med gitt den samme identifikasjon som i vers 3.

 

Første gang vi møter et dyr med disse kjennetegnene er i Daniels bok 7 kap. Det er da det fjerde dyret i en rekke av fire dyr som viser seg for Daniel. Dette dyret eller rike med 7 hoder og ti horn skal eksistere helt til Jesus kommer igjen for å opprette et evig rike. Det er kun fire dyr eller riker, på samme måte som statuen i Daniels 2 kap. viser fire riker. Dette siste riket skulle endre seg før alt er slutt. Det illustereres av et lite horn som vokser på dette riket. La oss først se på hva pavekirken selv sier om sin oppkomst?

 

67. "... Guds hånd, som leder historiens gang, har opprettet sin trone ved sin vikar på jorden i byen Roma, som fra å ha vært hovedstaden i det vidunderlige  romerske mperium, også ble hele verdens hovedstad. Gud gjorde denne byen til sete for sin autoritet, som strekker seg over alle landegrenser og favner alle mennesker på jorden.... Denne guddommelige tronens myndigheten kan aldri bli underlagt menneskelig autoritet." (Kilde: Pope Pius XI, Encyclical Letter UBI ARCANO DEI CONSILIO (On the Peace of Christ in the Kingdom of Christ), December 23, 1922.)

(Obs.  Det vidunderlige romerske imperium er hva Bibelen kaller det forferdelige fjerde dyret som åt og knuste og tok livet av hærskarenes fyrste, Jesus Kristus)

 

 

Vers 8.  "Dyret som du så, var, og er ikke, og det skal stige opp fra avgrunnen og gå bort til fortapelse. Og de som bor på jorden, skal undre seg, de som ikke har sine navn skrevet i Livets bok fra verdens grunnleggelse av, når de ser dyret som var, og ikke er, og likevel er”. 

 

 

I åpenbaringsboken ser vi denne overgangen fra Dragen (gjennom det romerske imperium) i det 12. kapittel til den samme makten i det 13 kapittel, men nå har dyret endret seg, og det er Draken som gir det makt. Dragen er djevelen som utøver sin makt gjennom Romerriket og som forsøker å ta livet av det lille nyfødte guttebarnet i Betlehem. Den gir deretter, via romerriket, sin makt og trone til dyret som oppstår. Åp.13:1

 

 

Det er dette dyret som i ørkenen framstår som dyret kvinnen sitter på. I Åpenbaringsbokens kap. 13 sitter det ingen kvinne. Hun er nå en del av dyret. Kirke og stat er blitt forenet til en kirkestat. I 1798 ble som kjent paven tatt til fange av Napoleons hærfører, og alle landområdene til Vatikanstaten ble konfiskert.

 

Etter dette nederlaget mistet kirken all sin politiske (statlige) makt og kirkestaten opphører. Dyret (den politiske delen av makten) er nå uten større innflytelse, men menigheten (kirken) fortsetter amputert videre i sin nye ørkentilværelse. Dette er treffende beskrevet i Bibelens profetier med at pavedyret mottok et dødelig sår. 

Nå får vi vite at dyrets helbredelse skjer ”etter at det stiger opp fra avgrunnen”. Avgrunnen er andre steder i Bibelen omtalt som tilholdsted for djevelen. I ”ørkenperioden” ble det inngått en avtale mellom pavemakten og det okkulte frimureriet. Om frimureriets okkulte røtter er det skrevet mange bøker. Den høyeste graden i dette systemet, gir de innvidde kontakt med djevelen selv. Frimurernes egne hjemmesider gir detaljerte beskrivelser av hvordan pavemakten ble reddet og gitt rett til å beholde politisk makt av frimurersystemet.

 

Det er meget passende at profetien vi studerer, forteller at det er fra ”avgrunnen”, (fra djevelens og det okkultes hovedkvarter), at pavemakten får assistanse. På samme måte som Dyret i Åp.11.I 13 kapittel får altså Johannes se at dette dyret mottar et dødssår, men det blir videre forklart at dødssåret senere skulle helbredet. Når ble såret fra 1878 virkelig helbredet?

Fra Illustrert Vitenskap:
I 1929 fikk pavekirken på nytt statsmakt og utvikler seg derfra videre mot de høyder den engang hadde.
I San Francisco Cronicles forside på denne dato i 1929 kan vi lese følgende:
Mussolini og Gaspari underskriver en historisk pakt...”Heler et mangeårig sår”!
(Magasinet Liberty juni 1980 s. 13.)

 

Pave Pius hadde mistet alle de gamle pavestatene (landområder i og rundt Roma) og det var altså den djevelske handelen med frimureriet som tillot Vatikanets fortsatte eksistens som en politisk økonomisk makt i verden.

 

Vi kan videre legge merke til at vers 8 informerer oss om at pavemakten, som altså fikk okkult drahjelp til å beholde sin makt, til slutt skal ”gå bort til fortapelse”. I Johannes Åpenbaring 19:20 er denne endelige fortapelsen og ødeleggelsen av dyret omtalt. Da blir denne kirkemakten tilintetgjort sammen med bevegelsene som dekkes av uttrykket ”den falske profet”, som naturlig nok må være noe annet (i tillegg til) selve dyret. Mange tolker den falske profetbevegelsen å være den falne protestantismen eller skjøgens døtre, som er omtalt et annet sted i denne artikkelserien.

 

Profetiens beskrivelse er meget treffende. (”Dyret som du så, var, og er ikke, og det skal stige opp (igjen) fra avgrunnen og gå bort til fortapelse.) Sett fra tidspunktet da alt dette skjer, var denne makten aktiv (dyret var.) Deretter er det ikke mer, (det fikk dødssåret og forsvant fra historiens arena). Så dukker (stiger) det opp igjen når dødssåret ble helbredet, med hjelp fra avgrunnen (djevelens okkulte systemer) og til slutt blir makten ødelagt.

Først stiger dyret opp av avgrunnen, deretter vil det gradvis oppnå en status det hadde tidligere helt til det åttende hodet entrer arenaen, for da leser vi at det åttende hodet blir til selve dyret igjen.

 

 

Vers 9. ”Her er den forstand som har visdom: De sju hodene er sju fjell som kvinnen sitter på”.

 

(I vers 18 i dette kapitlet finner vi tilleggsforklaringen: Og kvinnen som du så, er den store byen, som hersker over kongene på jorden.)

 

 

Dette er det eneste kapitlet i Åpenbaringsboken som er gitt en direkte forklaring. Siden det nettopp er en forklaring av synet er det nærliggende å tro at forklaringen skal forstås som en oppklaring, og ikke tolkes ytterligere. I såfall trengs det jo ennå en forklaring! Kvinnen (den frafalne kirkemakten) sitter altså på syv fjell! En menighet og en by (vers 18) som har sin adresse på syv fjell. Forklaringen var god nok for våre reformatorer. Roma er bygget på syv høyder....

Kilder:
(1)Pope Leo XIII, Apostolic Exhortation Praeclara Gratulationis Publicae (The Reunion of Christendom), date June 20. 1894, trans. in The Great Encyclical Letters of Pope Leo XIII (New York: Benziger, 1903), paragraph 5, page 304.

(2)(Kilde: “Deveniendo ad Papae auctoritatem, Papa est quasi Deus in terra unicaus Christifidelium princeps, regum omnium rex maximus, plenitudinem potestatis continens, cui terreni simul, ac coelestis imperii gubernacula ab omnipotenti Deo credita sunt.”) Johannes XXIII med triregno kronen som ble gitt ham i1959.