Kristuslikhet

  • Josef - Et forbilde på Jesus Kristus

     

     

    INNLEDNING

     

     

     

    Historien om Josef er en av Bibelens mest kjente og kjære fortellinger. Hans liv er et forbilde for oss, samtidig som det er et profetisk blikk på Jesus Kristus mer enn 1900 år før Frelseren ble født! Bibelen gir en nesten sammenhengende skildring av Josef fra 17-års-alderen og fram til hans død.

     

     

    Josef var patriarken Jakobs nest yngste sønn, og yndlingskonen Rakels første sønn. Vi leser om hans fødsel i 1 Mosebok 30:22-24, men den egentlige historien om hans liv starter i 1.Mosebok 37. Da er Josef 17 år gammel, og han bor sammen med sin far og sine søsken i Kanaans land. Hans mor Rakel var død. Hun døde da hun fødte Benjamin, Josefs yngre bror.

     

     

     

    1. STORDRØMMEREN

     

     

    “Da Josef var sytten år gammel, gjette han buskapen sammen med brødrene sine. Ung som han var, gjette han i lag med sønnene til Bilha og Silpa, farens koner. Og Josef gikk til faren med det onde han hørte om dem. Israel hadde Josef kjær fremfor alle sine sønner, fordi han var hans alderdoms sønn. Han hadde latt gjøre en sid kappe til ham. Men da brødrene hans så at faren holdt mer av ham enn av brødrene, la de ham for hat og kunne ikke tale vennlig til ham.

     

    En gang hadde Josef en drøm som han fortalte brødrene sine. Da hatet de ham enda mer. Han sa til dem: Vil dere høre en drøm som jeg har drømt? Vi holdt på med å binde kornbånd midt ute på åkeren. Da reiste kornbåndet mitt seg opp og ble stående oppreist. Og se, kornbåndene deres stilte seg rundt omkring det, og de bøyde seg for mitt kornbånd. Da sa brødrene hans til ham: Skal du kanskje være konge og herske over oss? Siden hatet de ham enda mer for hans drømmer og for hans ord.

     

    Og han drømte enda en annen drøm og fortalte den til sine brødre. Han sa: Nå har jeg drømt enda en drøm! Se, solen og månen og elleve stjerner bøyde seg for meg. Da han fortalte dette til sin far og til sine brødre, skjente faren på ham og sa: Hva er det nå for en drøm du har hatt? Skal vi virkelig komme - jeg og din mor og brødrene dine, og bøye oss til jorden for deg? Hans brødre var misunnelige på ham, men hans far bevarte dette i sitt minne.”(1 Mosebok 37:2-11)

     

    Josef var høyt elsket av sin far, og faren fikk laget en fargerik kjortel til sin sønn. Da brødrene så dette mislikte de det, og de begynte å hate sin yngre bror. Bedre ble det ikke da Josef fortalte dem om sine drømmer, blant annet om hvordan deres kornbånd bøyde seg for hans.

     

    Var det slik at deres bror skulle komme til å herske over dem? De var misunnelige og hatet ham enda mer enn før. Heller ikke Jakob likte sønnens drømmer, men vi leser likevel at han bevarte dette i sitt minne.

     

    En dag sendte Jakob sin sønn Josef av sted for å se til sine brødre og småfeet som de gjetet. Da brødrene så han bestemte de seg for å drepe ham. Men hans bror Ruben klarte å redde hans liv. I stedet kastet de Josef ned i en tom brønn. Da det litt senere kom noen handelsreisende fra Midjan forbi, foreslo Juda at de kunne selge Josef til disse. På den måten ville han spare hans liv. Og midjanittene kjøpte Josef for tjue sekel sølv, før de dro videre til Egypt med varene sine.

     

    Etter at brødrene hadde solgt Josef, slaktet de en geitekilling og dyppet kjortelen hans i blodet. Slik fikk de sin far til å tro at Josef trolig var blitt drept av et vilt dyr. Og Jakob sørget tungt og lenge over sin sønn. (1 Mosebok 37:12-35)

    Men i Egypt solgte midjanittene Josef til Potifar, som var hoffmann og øverstkommanderende for Faraos livvakt. (vers 36)

     

     

     

     

    2. FRA LIDELSE TIL ÆRE

     

     

     

     

    Josef ble solgt som slave til egypteren Potifar, og vi leser at "Herren var med Josef, og han ble en mann som hadde framgang"(1 Mosebok 39:2).

     

     

    Da Potifar så at Josef lykkes med alt det han gjorde, satte han ham til å være tilsynsmann for hele sitt hus og alt han eide. Og på grunn av Josef velsignet Gud Potifars hus.

     

    Men Potifars hustru hadde kastet sine øyne på Josef, som var "vakker av skikkelse og utseende"(1 Mosebok 39:6).

     

    Han avslo hennes tilnærmelser og sa til henne : "Hvordan kan jeg da gjøre en så stor ondskap og synde mot Gud?"(1 Mosebok 39:9)

     

     

    Likevel fortsatte hustruen å friste Josef. En dag da hun grep fatt i ham, rev han av seg kappen og rømte fra henne. Hun kom med falske anklager mot ham, at han hadde kommet for å ligge med henne, og viste fram kappen som bevis. Da Potifar hørte dette kastet han Josef i fengsel.

     

    Men også i fengselet var Gud med Josef og "lot ham finne velvilje i fangevokterens øyne"(1 Mosebok 39:21).

     

     

    Snart fikk han ansvar for alle de andre fangene. Vi leser at uansett hva Josef gjorde, så lot Herren det lykkes for ham!

     

    To av fangene som Josef fikk ansvar for hadde vært hoffmenn hos kong Farao, men hadde blitt fengslet etter å ha syndet mot kongen. Den ene hadde vært baker og den andre hovmester ved slottet. En natt i fengselet hadde begge disse hver sin drøm om seg selv, og drømmene gjorde dem mismodige, da de ikke kunne tyde dem. De fortalte drømmene sine til Josef, som med Guds hjelp tydet drømmene deres.

     

     

    Tydningen av hovmesterens drøm var at han om tre dager skulle gjeninnsettes i sitt embete, mens bakerens drøm betød at han om like mange dager skulle henrettes. Det gikk akkurat slik Josef hadde sagt, men hovmesteren glemte å nevne Josefs sak for kongen, og han ble sittende i fengselet.

     

    Så gikk det to år til, og nå var det Farao selv som hadde en drøm, ja to drømmer, som gjorde ham urolig. Men ingen av hans vismenn kunne tyde drømmene. Da husket hovmesteren på Josef, som hadde tydet hans drøm, og han fortalte kongen om dette. Farao sendte da bud på Josef, som får høre hva kongen har drømt.

     

     

    Deretter tyder han drømmene, som begge har samme betydning, nemlig at det etter syv år med overflod i Egypt skal komme syv år med hungersnød. Han ber kongen om å bruke de gode årene til å forberede seg på de magre årene, så ikke folket skal lide nød, og gir råd om hvordan dette kan gjøres.

     

    Da kongen hørte dette, forstod han at ingen hadde slik visdom som Josef, og han satte ham til å være nest etter seg selv og styre over hele Egypt. Han ble hva vi i dag ville kalle landets statsminister.

     

     

    Josef, som til da hadde blitt sveket av sine egne, løyet på og uskyldig fengslet, ble nå i stedet opphøyet som leder for en hel nasjon! Han hadde gått fra fornedrelse og lidelse til opphøyelse og ære, noe som også beskrives i Salme 105:17-22.

     

     

    “Da sendte han en mann i forveien for dem, til trell ble Josef solgt. De plaget hans føtter med lenker, hans sjel kom i jern, inntil den tiden kom da hans ord slo til, da Herrens ord viste hans uskyld. Da sendte kongen bud og løslot ham, herskeren over folkeslag ga ham fri. Han satte ham til herre over sitt hus og til styrer over alt det han eide, for at han skulle binde kongens stormenn etter sin egen vilje og lære hans eldste visdom.”

     

    I dette, som mye annet, er han et klart forbilde på vår Herre og frelser Jesus Kristus.

     

    Josefs tro hadde blitt utfordret og satt på prøve mer enn en gang. Og Bibelen lærer oss nettopp at den prøvde tro er kostelig og dyrebar.

     

    “Derfor jubler dere av glede, selv om dere nå en liten stund, nødvendigvis har sorg i mange slags prøvelser. Dette skjer for at deres prøvede tro, som er langt mer kostbar enn det forgjengelige gull - som jo lutres ved ild - skal finnes til lov og pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse.”(1 Peter 1:6-7)

     

     

     

     

    3. JOSEF MØTER SINE BRØDRE

     

     

     

     

    Josef brukte de syv overflodsårene godt, og da hungersnøden kom over verden hadde de rikelig med brød i Egypt. Fra mange land dro de nå til Egypt for å kjøpe korn, og blant dem som kom var også Josefs egne brødre. De kjente ikke igjen sin bror, men han kjente dem. Over flere kapitler i 1.Mosebok skildres det dramatiske møtet mellom Josef og brødrene.

     

    Josef kjente straks igjen sine brødre da de kom til Egypt for å kjøpe korn, og han "husket drømmene han hadde hatt om dem"(1 Mosebok 42:9). Han hadde jo drømt hvordan de bøyde seg for ham, og nå ble dette til virkelighet.

     

     

    Men Josef ville ikke avsløre sin identitet på dette tidspunktet, og sa til brødrene at han mistenkte dem for å være spioner. Han bad brødrene om å ta med seg sin yngste bror, Benjamin, når de kom tilbake neste gang. Det skulle bevise at de snakket sant, og at de ikke var spioner. Og Simeon skulle være fange i Egypt til de kom tilbake med Benjamin.

     

    Jakob ville først ikke la Benjamin dra med sine brødre til Egypt, men brødrene våget ikke å reise tilbake uten ham. Til sist tvang hungersnøden Jakob til å la dem fare. Det neste møtet mellom brødrene og Josef ble om mulig enda mer dramatisk enn det første. Det startet med et festmåltid, men endte opp med at Benjamin ble anklaget for tyveri av Josefs sølvbeger. Det hele var imidlertid satt i scene av Josef selv, som nå kunne si at brødrene kunne dra hjem, men at Benjamin måtte bli igjen som hans slave. Dette kunne ikke brødrene godta. De visste hvilken sorg deres far ville få om han nå også mistet Benjamin.

     

    Til sist klarte ikke Josef å beherske seg lenger. Han gav seg til kjenne for sine brødre.

     

    “Da kunne ikke Josef lenger legge bånd på seg for alle dem som sto hos ham, og han ropte: La alle gå ut fra meg! Og det var ingen til stede da Josef ga seg til kjenne for brødrene sine. Han brast i gråt, og gråt så høyt at egypterne hørte det. Og de hørte det i faraos hus. Og Josef sa til sine brødre: Jeg er Josef! Er min far ennå i live? Men brødrene hans maktet ikke å svare ham noe, så forferdet sto de der foran ham. Da sa Josef til brødrene: Kjære, kom hit til meg! Og de kom bort til ham. Han sa: Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt. Men vær nå ikke bekymret eller urolige fordi dere solgte meg hit! Det var jo for å berge liv at Gud sendte meg hit i forveien for dere. Nå har vi hatt to hungersår i landet, og ennå kommer det fem år da det verken skal pløyes eller høstes. Men Gud sendte meg i forveien for dere, fordi han ville at det skulle være en rest av dere på jorden, og for å holde dere i live så det ble en stor frelse. Så er det da ikke dere som har sendt meg hit, men Gud. Han har satt meg til far for farao, til herre over hele hans hus og til å styre hele landet Egypt.”(1 Mosebok 45:1-8)

     

    Her leser vi at brødrene stod skrekkslagne foran hans ansikt og Josef selv gråt høylydt. Men i stedet for å hevne seg på sine brødre, som hadde sveket ham og solgt ham som slave, sa han til dem : "Nå skal dere ikke sørge eller være harme på dere selv fordi dere solgte meg hit. For Gud sendte meg foran dere for å berge liv"(vers 5). Det var ikke dere som sendte meg hit, sier han, men Gud.

     

    Så bad han dem om å dra hjem og hente deres far, Jakob, og han inviterte ham med hele sin familie til å bosette seg i Egypt, i landet Gosen. For hungersnøden ville enda vare i fem år til. Med kongelige vogner og rikelig med forsyninger dro så brødrene hjem igjen til Kanaan.

     

     

     

    4. ISRAEL DRAR TIL EGYPT

     

     

     

    Da Jakobs sønner kom tilbake fra Egypt med nyheten om at Josef var i live, og at han hersket over hele Egypt, ville ikke Jakob tro det. Han hadde levd så lenge med løgnen om at sønnen var død, at han nå ikke kunne tro det han hørte. Han var like kald i sitt hjerte. Men da han fikk høre alt det Josef hadde sagt til dem, og fikk se vognene han hadde sendt med dem fra Egypt, livnet den gamle mannen til.

     

     

    "Dette er stort!" sa Israel. "Josef, sønnen min, lever ennå! Jeg vil reise og se ham før jeg dør" (1 Mosebok 45:28)

     

    Så dro Jakob av sted med hele sin store familie. I et nattlig syn taler Gud til ham, og Jakob er lydhør og sier : "Her er jeg"(1 Mosebok 46:2).

     

     

    Han får et løfte fra Gud om at Han vil gå med Israel til Egypt, og at han der skal bli til et stort folk. Gud lover også at Han skal føre sitt folk hjem igjen til Kanaan. Jakob var 130 år gammel da han bosatte seg i Egypt. Med sønner, døtre og barnebarn talte familien 70 personer, utenom alle ektefellene.

     

    Etter 22 år møtte Josef sin far igjen. Det ble et gripende møte, og Josef "kastet seg om halsen hans og gråt lenge på skulderen hans"(1 Mosebok 46:29).

     

    Jakob levde 17 år i Egypt. Før han døde velsignet han Josef sine sønner, Efraim og Manasse, og Efraim ble satt først, enda han var yngst av de to (1 Mosebok 48).

     

     

    I neste kapittel leser vi om hvordan Jakob velsignet og profeterte over alle sine sønner, og de mektige ordene han talte over Josef står i 1 Mosebok 49:22-26.

     

     

    “Et skudd av et fruktbart tre er Josef, et ungt frukttre ved kilden, greinene skyter over muren. De egger ham og skyter på ham, de forfølger ham - bueskytterne! Men fast og sterk er hans bue, hans hender og armer er raske - styrket ved hans hender som er Jakobs Veldige, av ham som er hyrden, Israels Klippe. Din fars Gud, han skal hjelpe deg. Den Allmektige skal velsigne deg med velsignelser fra himmelen der oppe, med velsignelser fra dypet der nede, med velsignelser av bryst og morsliv. Din fars velsignelser stiger høyt opp over mine forfedres velsignelser, de når opp til de evige høyders grense. De skal komme over Josefs hode, på kronen av hans hode, han som er fyrste blant sine brødre.”

     

    Han kalles blant annet for "et ungt frukttre ved kilden", og for "fyrste blant sine brødre"!

     

    Før Jakob døde befalte han sine sønner om å gravlegge ham på familiegravstedet i Kanaan, hvor hans fedre og konen Lea var gravlagt. Og "de førte ham til Kanaan og gravla ham i hulen på Makpela-marken, øst for Mamre, det jordstykket Abraham kjøpte av hetitten Efron for å ha til gravsted"(1 Mosebok 50:13). Deretter dro de tilbake til Egypt.

     

     

     

     

    5. JOSEF HADDE EN KRISTUSLIK KARAKTER

     

     

     

     

    Når vi leser historien om Josef kan vi ikke unngå å legge merke til hans mange gode karaktertrekk. Han hadde en "Kristuslik" karakter, og blir dermed også et sterkt forbilde for oss. Guds Ord sier jo:

    "La dette sinn være i dere, som også var i Kristus Jesus"(Filipperne 2:5).

     

    For å understreke hva vi mener, skal vi ta med noen få eksempler på Josef sin karakter, sammenlignet med hva Bibelen sier om Jesus Kristus :

     

    • Hans kjærlighet til sin far, slik vi blant annet ser i 1 Mosebok 46:29. Om Jesu kjærlighet til Far, se Johannes 14:21.
    • Hans tilgivende sinnelag mot sine brødre, sammenlign 1 Mosebok 50:15-21 med Lukas 23:33-34.
    • Hans rene liv, 1 Mosebok 39:9. Om Jesus leser vi at han var uten synd, se Hebreerne 4:15 og 1 Peter 2:21-23.
    • Hans tillit til Gud, 1 Mosebok 41:1. Om Jesu tillit til sin Far, se bl.a. Johannes 11:41-42.
    • Han gav Gud ære, 1 Mosebok 45:8. Jesus gjorde det samme, se Johannes 17:4.

    Etter farens død er det tydelig at Josefs brødre frykter hans hevn for alt det onde de har påført ham. Men Josef ser det på en annen måte, og sier :

     

     

    "Men dere, dere tenkte ut ondt mot meg. Men Gud har tenkt det til det gode, for å gjøre det som det er i dag, og å berge livet til mange mennesker(1 Mosebok 50:20).

     

    Derfor skal de ikke frykte, sier han, og "han trøstet dem og talte vennlig til dem"(1 Mosebok 50:21).

     

    Helt til sin død hadde Josef en urokkelig tillit til Gud, og talte med sine brødre om at Gud en dag skulle se til sitt folk og føre dem hjem til Kanaans land. Han tok det løfte av dem at når dette skjedde, så skulle de også ta hans ben med til hjemlandet og gravlegge ham der.

     

    Så døde Josef i Egypt, i en alder av 110 år. Før han døde fikk han se sin sønn Efraims barn helt til tredje ledd, og barna til Makir, Manasses sønn, "ble også oppfostret på Josefs knær"(1 Mosebok 50:23).

     

     

     

    6. JOSEF – ET FORBILDE PÅ JESUS

     

     

     

    Hvordan kan det som hendte med Josef tale om noe som skulle skje med Jesus Kristus, når det er cirka 1900 år mellom disse hendelsene? Forklaringen finner vi i Lukas 24:27

     

    “Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og forklarte for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham.”

     

    Her er noen eksempler som viser at Josef sitt liv peker fram mot vår Frelser Jesus Kristus :

     

    • Josef var elsket av sin far (1 Mosebok 37:3). Jesus var elsket av sin Far (Johannes 3:35).
    • Josef ble sendt til sine brødre (1 Mosebok 37,13). Jesus ble sendt til sine egne (Johannes 1:11).
    • Josef var lydig og villig (1 Mosebok 37:13). Det samme var Jesus (Hebreerne 10:7).
    • Josef var hatet av brødrene (1 Mosebok 37:4). Jesus ble hatet uten grunn (Johannes 15:25).
    • Josef ble avkledd (1 Mosebok 37:23) Det samme ble Jesus (Johannes 19:23).
    • Josef ble solgt til Egypt (1 Mosebok 37:28). Jesus ble solgt av Judas (Matteus 26:14-15).
    • Josef ble fristet, men stod i fristelsen (1 Mosebok 39:7-12). Jesus seiret i fristelsen (Lukas 4:1-13).
    • Josef ble uskyldig dømt (1 Mosebok 39:10-20). Det samme ble Jesus (Johannes18:38).
    • Josef sonte straffen sammen med to andre, og en av disse ble reddet (1 Mosebok 40:1 og 22). Jesus ble korsfestet sammen med to røvere, og en av dem ble frelst (Johannes 19:18 og Lukas 23:39-43).
    • Josef ble fengslet (1 Mosebok 39:20). Jesus ble lagt i graven (Johannes 19:41-42).
    • Josef kom opp fra fangehullet (1 Mosebok 41:14). Jesus stod opp fra graven (Johannes 20:1-16).
    • Josef ble opphøyet til den øverste i riket ved siden av Farao (1 Mosebok 41:40). Jesus ble opphøyet til Faderens høyre hånd i det høye (Hebreerne 1:3).
    • Josef fikk all makt i Egypt (1 Mosebok 41:41). Jesus fikk all makt i himmel og på jord (Matteus 28:18).
    • Josef fikk navnet Sofnat Paneah, som betyr "Verdens frelser". Han reddet den daværende verden fra sultedøden (1 Mosebok 41:44-45). Jesus fikk sitt navn, som betyr "Verdens frelser" (Matteus 1:21). Han kom for å redde oss fra en evig fortapelse.

    I Stefanus sin tale i Ap. gjerninger 7 finner vi historien om Josef gjengitt i en kortversjon.

     

    “Og patriarkene ble misunnelige på Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham. Han fridde ham ut av alle hans trengsler, og ga ham nåde og visdom for faraos, egypterkongens øyne. Og han satte ham til høvding over Egypt og over hele sitt hus. Så kom det hunger over hele landet Egypt og Kana’an. Det ble stor nød, og våre fedre fant ikke noe å mette seg med. Men da Jakob fikk høre at det var korn i Egypt, sendte han våre fedre dit, først én gang. Den andre gangen ga Josef seg til kjenne for sine brødre, og farao fikk kjennskap til Josefs slekt. Josef sendte da bud og kalte til seg sin far Jakob og hele sin slekt, syttifem sjeler. Så dro Jakob ned til Egypt, og han døde, han og våre fedre. De ble ført til Sikem og lagt i den graven som Abraham kjøpte av Hamors barn i Sikem for en kjøpesum av sølv.”

     

  • Selvrealisering eller Kristuslikhet?

     

    En menighet kan bli arena for så mangt. Den kan bli en møteplass mellom himmel og jord gjennom mennesker som tilber Gud og som opplever en kjærlighetsrelasjon med Jesus. Den kan bli et sted der man mottar næringsrik undervisning og forkynnelse og gjennom dette vokser og formes til kristuslikhet. Menigheten kan også være et sted der man får hjelp til å mestre livets utfordringer og til å lykkes med de mål man setter seg i livet. Suksess er ikke å forakte når den ser utover trange egoistiske motiver og blir til velsignelse for andre

    I noen tilfeller har menigheter blitt en arena for menneskelig selvrealisering. Budskapet er blitt horisontalt og handler om hvordan jeg kan komme opp og fram. Dette kan være vel og bra i all sin begrensning, men om det får hovedfokus har man beveget seg langt bort fra det oppdraget menigheten har fått. Menighetens oppdrag er å forkynne evangeliet til frelse og helliggjørelse. Som kristne menigheter er vi her for å gjøre Guds vilje.

    Dersom hovedfokus blir hvordan jeg kan lykkes i livet, har hovedsaken kommet i skyggen og det Gud sa vi skulle få i tilgift om vi først søkte Guds rike kommet i sentrum. Kristen forkynnelse er noe mer enn “7 nøkler til suksess” og “Gud vil at du skal lykkes”. Kristen forkynnelse har som sitt fokus “Jesus Kristus og Ham korsfestet”. Alt det andre som vi liker å fokynne må finne seg å bli prioritert etter det som er viktigst. Hvis ikke vil vi forsømme vårt oppdrag.

    Det har skjedd en dreining av fokus i mye kristen kommunikasjon de siste par tiår. Tungdepunktet har dreid fra den radikale forkynnelsen som tvang oss til selvransakelse og omvendelse og over til velformulerte prinsipper for et godt og behagelig liv. Resultatet har ikke uteblitt. Vårt eget ve og vel har blitt hovedsaken! Et innviet liv der Guds vilje er det avgjørende har kommet i bakgrunnen.

    Det er et stykke vei fra det Paulus skriver til Galaterne og til det som vanligvis står på vår kristne agenda idag. Det ligger et radikalt fokus og en krystallklar prioritering når han sier: “Mine barn som jeg atter føder med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere”.  Da er forkynnelsen mer enn ord. Den innebærer et liv som krever offer som det koster å bringe. Men nettopp dette gjør kristenlivet så radikalt. Han skal vokse, vi skal avta. Det er Jesus som skal løftes fram, ikke vi som skal lykkes! Det er Han som skal vinne skikkelse i oss, ikke vi som skal realiseres.

    Jeg lengter etter et nytt Kristusfokus og en ny Kristushengivenhet blant oss som troende der forkynnelsen tar utgangspunkt i Jesus som Herre og der prinsipper og nøkler for hvordan vi kan lykkes får en liten pause.

    Vi trenger et nytt fokus på radikal forkynnelse til frelse og omvendelse der synd blir synd og nåde virkelig blir nåde og ikke en unskyldning for å forsette å synde. Det ligger ikke noe brutalt eller fordømmende i dette. Tvert imot vil en slik forkynnelse formidle Guds uendelige kjærlighet og godhet.

    Vi trenger et nytt fokus på kristen forming og fostring. Ikke la oss underslå Bibelens ord om at en kristens vandring er utfordrende. Selvlivet må dø forat kristuslivet skal åpenbares. “...forat de som lever ikke lenger skal leve for seg selv, men for Ham som døde og oppstod for dem”, leser vi. Skal vi lære å leve må vi først lære å dø.

    Som kristne har vi et fantastisk oppdrag: å realisere Guds drømmer. Det bør ikke være noen motsetninger mellom dette og det å realisere våre drømmer dersom vi tar oss tid til å bringer våre egne snevre tanker i harmoni men Guds enorme tanker.

    Mye av det som skjer i kristne menigheter er snevert og blodfattig. Det blir slik når vi omdefinerer menighetens oppdrag til å tjene våre egne interesser og behov og når forkynnelsen blir en behagelig summetone som bekrefter våre egne valg. Må himmelens Gud ryste oss ut av vår veltilpassede tilværelse og vise oss at vi midt iblant oss har verdens mest radikale budskap: Evangeliet og verdens mest utfordrende bok: Bibelen.