En menighet kan bli arena for så mangt. Den kan bli en møteplass mellom himmel og jord gjennom mennesker som tilber Gud og som opplever en kjærlighetsrelasjon med Jesus. Den kan bli et sted der man mottar næringsrik undervisning og forkynnelse og gjennom dette vokser og formes til kristuslikhet. Menigheten kan også være et sted der man får hjelp til å mestre livets utfordringer og til å lykkes med de mål man setter seg i livet. Suksess er ikke å forakte når den ser utover trange egoistiske motiver og blir til velsignelse for andre
I noen tilfeller har menigheter blitt en arena for menneskelig selvrealisering. Budskapet er blitt horisontalt og handler om hvordan jeg kan komme opp og fram. Dette kan være vel og bra i all sin begrensning, men om det får hovedfokus har man beveget seg langt bort fra det oppdraget menigheten har fått. Menighetens oppdrag er å forkynne evangeliet til frelse og helliggjørelse. Som kristne menigheter er vi her for å gjøre Guds vilje.
Dersom hovedfokus blir hvordan jeg kan lykkes i livet, har hovedsaken kommet i skyggen og det Gud sa vi skulle få i tilgift om vi først søkte Guds rike kommet i sentrum. Kristen forkynnelse er noe mer enn “7 nøkler til suksess” og “Gud vil at du skal lykkes”. Kristen forkynnelse har som sitt fokus “Jesus Kristus og Ham korsfestet”. Alt det andre som vi liker å fokynne må finne seg å bli prioritert etter det som er viktigst. Hvis ikke vil vi forsømme vårt oppdrag.
Det har skjedd en dreining av fokus i mye kristen kommunikasjon de siste par tiår. Tungdepunktet har dreid fra den radikale forkynnelsen som tvang oss til selvransakelse og omvendelse og over til velformulerte prinsipper for et godt og behagelig liv. Resultatet har ikke uteblitt. Vårt eget ve og vel har blitt hovedsaken! Et innviet liv der Guds vilje er det avgjørende har kommet i bakgrunnen.
Det er et stykke vei fra det Paulus skriver til Galaterne og til det som vanligvis står på vår kristne agenda idag. Det ligger et radikalt fokus og en krystallklar prioritering når han sier: “Mine barn som jeg atter føder med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere”. Da er forkynnelsen mer enn ord. Den innebærer et liv som krever offer som det koster å bringe. Men nettopp dette gjør kristenlivet så radikalt. Han skal vokse, vi skal avta. Det er Jesus som skal løftes fram, ikke vi som skal lykkes! Det er Han som skal vinne skikkelse i oss, ikke vi som skal realiseres.
Jeg lengter etter et nytt Kristusfokus og en ny Kristushengivenhet blant oss som troende der forkynnelsen tar utgangspunkt i Jesus som Herre og der prinsipper og nøkler for hvordan vi kan lykkes får en liten pause.
Vi trenger et nytt fokus på radikal forkynnelse til frelse og omvendelse der synd blir synd og nåde virkelig blir nåde og ikke en unskyldning for å forsette å synde. Det ligger ikke noe brutalt eller fordømmende i dette. Tvert imot vil en slik forkynnelse formidle Guds uendelige kjærlighet og godhet.
Vi trenger et nytt fokus på kristen forming og fostring. Ikke la oss underslå Bibelens ord om at en kristens vandring er utfordrende. Selvlivet må dø forat kristuslivet skal åpenbares. “...forat de som lever ikke lenger skal leve for seg selv, men for Ham som døde og oppstod for dem”, leser vi. Skal vi lære å leve må vi først lære å dø.
Som kristne har vi et fantastisk oppdrag: å realisere Guds drømmer. Det bør ikke være noen motsetninger mellom dette og det å realisere våre drømmer dersom vi tar oss tid til å bringer våre egne snevre tanker i harmoni men Guds enorme tanker.
Mye av det som skjer i kristne menigheter er snevert og blodfattig. Det blir slik når vi omdefinerer menighetens oppdrag til å tjene våre egne interesser og behov og når forkynnelsen blir en behagelig summetone som bekrefter våre egne valg. Må himmelens Gud ryste oss ut av vår veltilpassede tilværelse og vise oss at vi midt iblant oss har verdens mest radikale budskap: Evangeliet og verdens mest utfordrende bok: Bibelen.