Hebreerbrevet kapittel 4,1-2:  "Siden det gjenstår et løfte om å komme inn til Hans hvile, så la oss derfor frykte, så ikke noen av dere skal vise seg å være det foruten.  For evangeliet ble også forkynt for oss slik som det ble for dem. Men ordet som de hørte, ble ikke til noen nytte for dem, fordi det ikke ble knyttet sammen med troen i dem som hørte det."

I kjølvannet av trosbevegelsen og 90-tallets utagerende vekkelser, ser det ut som at Guds barn finner det stadig vanskeligere å komme inn i det som Hebreerbrevets forfatter beskriver som troens hvile. Trosbevegelsen innførte en gjentakende tro på, eller ett håp om, at den neste store «event» eller gjestepredikant ville bringe en "helomvending" i de troendes liv, med forløsning, frelse og utfrielse.

Menneskene ble forledet til å tro på at en ekstraordinær hendelse utført av andre skulle frembringe forandring i deres liv. Plutselig ble troen som før lå på ett personlig plan ett ansvar for predikanter som besøkte menigheten på en kortvarig møtehelg. Menneskene ble forledet til å tro at enkel håndspåleggelse og ett «velsignet» ord i øret av en alltid hastende predikant, skulle føre Guds barn nærmere Guds trone.

Denne kavende og slitsomme troens rollocauster førte mer til en åndelig utbrenthet, enn virkelig forløsning i vår åndelige vandring. Når vi ser tilbake på den karismatiske vekkelsen i moderne tid og summerer frukten av disse bevegelsen,e kan det hende at vi får litt "bakoversveis". Uansett så formanes vi til å se sannheten i øynene og den skal sette oss fri. Gud har en vedvarende plan om å føre sine barn inn i den hvile som Bibelen beskriver.

"For når de taler tomhetens store og hovmodige ord, får de ved kjødets lyst og ved tøylesløshet narret dem som nettopp har unnsluppet dem som lever i villfarelse. Mens de lover dem frihet, er de selv treller under fordervelsen. For det en ligger under for, det er en også trell under. " (2 Peter 2,18-19)

Vi ser her hva 2. Peters brev kapittel 2 beskriver som forførende lærere. De siste 20 års vestlige vekkelser har til felles at de alle lover større frihet ved en løsriving fra de gamle åpenbaringer. Synd, Lov og Dom er byttet ut med Frihet, Fest og Glede! Det er ikke noe feil med frihet og glede, men å love søkende mennesker frihet uten å forkynne Guds Ord med syndsbegrepet, er som bake kake kun med krydder og sukker. Melet har den mest kjedelige smaken, men den skaper substansen og volum. Problemet åpenbarer seg likevel når evangeliets krav ble tatt bort, til fordel en lettkjøpt frihet. I starten ser alt ut til å være fryd og gammen, men etter hvert blir fruktene i disse miljøene preget av troløshet, ekteskapsbrudd, pengekjærhet og til slutt ett generelt frafall fra Gud.

Tidlig i 2008 spredte en såkalt vekkelse seg uti fra den amerikanske byen Lakeland. En relativt ukjent pastor ved navn Todd Bentley fikk fritt utfolde seg i denne menigheten. Med rariteter som ”Bam-Bam” uttrykk og hardt slående forbønner, forledet han tusenvis til å tro at dette var Den Hellige Ånds kraft. Dåp og nattverd ble gjennomført på en vanhellig og uren måte. Forkynnelsen manglet rensende og syndserkjennende ord. Det så likevel ut som hele kristenheten trodde at dette var Guds finger. Etter ca ett halvt år med åndelige ablegøyer viste det seg at Bentley har hatt urene forbindelser til sin sekretær, søkt å skille seg fra sin kone, samt å ha erkjent og ha vært utilbørlig beruset under og etter møtene!

Bak disse historiene finnes det alltid en tragisk historie. Bentley forteller også selv åpent om de vanskelige forhold han hadde under oppveksten. Med en ødelagt familie og med selvuttalte historier om egen demon besettelse, satantilbedelse og vold i oppveksten. Peter Halldorf beskriver denne moderne formen for gnostisisme og forklarer den med at fantastiske og spekulative lærer får mange tilhørere på grunn av den karismatiske og sjarmerende stil til forkynnerne, snarere enn de ideer de fremsetter.

"La oss derfor være ivrige etter å komme inn til den hvilen, for at ikke noen skal falle i det samme eksempel på ulydighet. For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver. Og ingen skapning er skjult for Ham, men alt er nakent og blottlagt for Hans øyne, som vi skal avlegge regnskap for." (Hebreerne 4,11-13)

De fleste ganger vi hører dette avsnittet bli lest fra prekestolen, siteres vers 12. Men ved å se sammenhengen i dette kapitlet får vi en klar forståelse av at Guds Ords rene og ransakende forkynnelse er en forutsetning for å komme inn i Guds hvile. Vi blir oppfordret til å avlegge regnskap for våre liv. Fremstille oss blottet og naken foran Herren.

Er det noe som frustrerer en regnskapsfører, er det de små ubetydelige ørene som gjør at regnskapet ikke kommer i balanse. Vi oppfordres av Guds Ord til å fremstille oss selv på samme måte. Om den Hellige Ånd påpeker avvik, ber Han oss om å finne feilen og legge den under Blodet. Dette er den oppskrift som Bibelen selv gir. La oss derfor ikke haste videre til neste predikant for å kreve det vi forventer.

Dette var det Herren prøvde å lære sitt folk i ørkenen, men som folket ble troløse mot. De klarte ikke å stole på at Herren hadde riktige løsninger for alle vår utfordringer. De måtte «hjelpe» til på frelsen med sine egne løsninger. Når Gud kom med manna og befalte folket kun å ta det de trengte for en dag, forlot de ordet og samlet for flere dager. De klarte simpelthen ikke å legge seg i Guds hender og hvile fra sitt eget strev! Befalingene ble tunge og trauste istedenfor å være deres tilflukt og trøst.

Slik har også vi forlatt de sanne bud til fordel for våre egne løsninger. Budet er byttet ut med massemøter, lik rockestjerner med kor og heiagjenger. De "små ørene i vårt åndelige regnskap" er Guds lavmælte tilrettevisninger. Men det forsvinner i vårt kav etter å finne egne løsninger på våre behov.

Oppfordringen blir å la Gud få anledning til å bringe Ordet tilbake i våre liv. La det få første plass og ikke la tvilen røve Guds mulighet til å lede oss trofast gjennom kristenlivet. Tvil ikke på at Herren ønsker oss det beste på tross av at Han påpeker synd, svakheter og feil. Disse ting er til for å la seg bli gjenopprettet og satt i rett stand av Herren.

Først da kommer vi inn i hvilen...

"Han lar meg ligge i grønne enger, Han leder meg til hvilens vann." (Salme 23,2)