Det var en gang en stor togbro som strakte seg over en bred elv. Denne broen var slik laget at den kunne dreies sidelengs, så det var fri passasje for skip på begge sider av den når den sto sånn. Mesteparten av tiden sto den akkurat slik, parallelt med elvebredden. Men på visse tider hver dag kom det tog, og broen ble snudd sidelengs til den lå på tvers av elven så togene kunne krysse den.
En mann var ansatt til å passe på dette, og han satt i ett lite skur på den ene siden av elven og manøvrerte broen frem og tilbake og sørget for at den ble låst på plass til skinnegangen på begge sider.
En kveld satt han og ventet på det siste toget for dagen, og imens han kikket ut gjennom det svinnende dagslyset, så han frontlysene på toget. Han ventet til det var så nær som forskriftene sa det skulle være før broen ble svingt på plass, og snudde så broen. Da han dro i spaken som skulle låse skinnene fast til broen på hver side, oppdaget han til sin skrekk at den ikke virket. Hvis broen ikke var sikret i hver ende, ville den slenge fram og tilbake når toget kjørte ut på den, og toget ville spore av og ut i elven. Dette toget var et passasjertog med mange mennesker om bord.
Han lot broen bli stående på tvers av elven, og skyndte seg over til den andre siden. Der var det en lang spak han kunne dra i for å sikre broen manuelt, men han måtte holde den godt fast mens toget passerte. Han kunne høre buldringen fra toget nå, og han tok tak i spaken og dro i den mens han lente seg bakover med hele kroppsvekten for å holde mekanismen låst. Livene til mange mennesker var avhengige av denne mannens krefter.
Da hørte han en stemme komme gjennom mørket fra den siden der skuret sto, som fikk blodet til å gå kaldt gjennom årene hans: “Pappa! Hvor er du?”
Hans fire år gamle sønn var på vei over broen for å se etter ham. Hans første tanke var å rope til barnet sitt: “Løp! Løp!”, men toget var for nær, de korte små bena kunne aldri klare å rekke over broen i tide. Mannen holdt nesten på å slippe spaken for å løpe å redde sønnen sin, men han innså at han aldri ville rekke tilbake til spaken i tide. Enten måtte menneskene på toget dø, eller sønnen hans.
Han tenkte seg om et øyeblikk før han tok sin beslutning. Toget kom stødig og hurtigere susende, og ingen om bord i det så den lille knuste kroppen, som skånselløst ble slengt ned i elva av det dundrende toget. Heller ikke så de den stakkars, hulkende mannen som fremdeles klynget seg til spaken lenge etter at toget hadde passert. De så ham ikke da han gikk sakte hjemover, saktere enn han noen gang hadde gått, for å fortelle sin kone hvordan han hadde ofret sønnen sin.
Hvis du kan fatte følelsene som for igjennom denne mannens hjerte, kan du kanskje begynne å forstå følelsene som vår Far i himmelen hadde, da Han ofret sin egen Sønn for å sikre broen mellom oss og Ham. Er det så rart at Han fikk jorden til å skjelve og himmelen til å mørkne da Sønnens Hans døde? Hvordan tror du Han føler det når vi suser igjennom livet uten å ofre en tanke på det som Jesus gjorde for oss? Når var det du sist takket Ham for at Han ofret sin Sønn?
“For så har Gud elsket verden, at Han gav Sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham ikke skal fortapes, men ha evig liv.” (Johannes 3:16)
Hvorfor var Frelseren villig til å lide for oss? Klarer vi å fatte den grad av lidelse Han gjennomgikk for oss? Dette gjorde han for deg! Så DU ikke skal fortapes men ha evig liv!