Det hendte en vinternatt i full storm på Vestfjorden. Tre brødre i en liten båt hadde fått motorstopp og drev hjelpeløst mot land. Ingen så dem i mørket og ingen kunne høre dem i stormen. Det var ikke mye håp om å bli reddet.

Etter store anstrengelser lykkes guttene til slutt å ta seg opp på et kaldt lite skjær, men brottsjøene skyldte inn over skjæret hele den lange iskalde natten. En av dem hadde slått seg så mye at han var fullstendig hjelpeløs. 

Når det lysnet av dag ble de reddet og ført til land. Der stod det flere journalister som ville vite hvordan det var mulig å klare seg uten å fryse ihjel der ute på skjæret bløte og kalde som vi var.

"Vi var så opptatt med å hjelpe vår bror at vi ikke fikk tid til å dø", svarte en av brødrene.

Ikke tid til å dø!

Det er dessverre mange som er åndelig uvirksomme. De har ingenting å leve for, ingen bror som må reddes. De er bare opptatt med å få dagene til å gå. Glade og fornøyde forlater de arbeidsplassen, for nå er slitet over og de er frie. 

Men hva skal de gjøre med fritiden? Nyte verdens fornøyelser, mens sjelen får kanskje ikke det den behøver. Den dør. Den får tid til det, for det er ingen som tenker på den.