Det er ikke svartsynte prester eller overspente legpredikanter som i dag forkynner verdens undergang.

 

Når Jesus taler om tidens tegn, peker han på en ting som ingen kan vite, og en annen ting som vi alle bør ha kjennskap til. Dette som ingen kan vite er dag og time for hans gjenkomst. «Den dag og time kjenner ingen.» Men vi skal alle kunne vite når denne dagen nærmer seg. «Slik skal også dere, når dere ser alt dette skje, vite at han er nær og står for døren.» Tidspunktet er ukjent, men det bestemte tidsavsnitt når Herrens komme vil finne sted, skal være kjent.

 

Endetidens slekt skal se tidens tegn, og ut fra dette skal en kunne vite at dagen er nær. Matt 24, 32-36.

Slik våren har sine kjennetegn, har også endens tid sine kjennetegn. Jesus sa: «Lær en lignelse av fikentreet.» Slik høsten har sine kjennetegn, har også endetiden sine bestemte kjennetegn.

 

Høsttegnene kommer smått og nesten umerkelig. En visnet blomst, et gulnet blad, et kjølig drag i luften – og så en dag er det klart for oss alle: Nå er høsttiden kommet. Da vet vi at snart vil vinteren bre ut sitt snødekke over åker og eng, men dagen og timen for det første snøfallet, det vet vi ikke. Slik er det også med Herrens komme. Tidens tegn varsler at snart er han her, men dag og time for hans gjenkomst er ukjent.

 

Jesu første komme var markert med klare tegn. Men verken folkets brede masse eller de skriftlærde på Jesu tid, kjente den tid de levde i. Jesus kalte dem hyklere som forstod å tyde himmelens utseende og var dyktige til å gi værvarsler, men var blinde for tidens tegn. «Himmelens utseende vet dere å tyde, men tidenes tegn kan dere ikke tyde,» Matt 16, 3.

 

De tegn som varsler Jesu gjenkomst er ikke mindre klare enn de tegn som varslet hans første komme, og det er vår plikt å tyde disse tegn. Det emne vi har for oss er altså på ingen måte å betrakte som et perifert, religiøst sensasjonstema. Også de avsnitt i Bibelen som handler om tidens tegn, må vi motta som Guds ord.

 

 

 

 

 

Framtidsforskning, eller futurologi, heter den nye vitenskap som truer med å utkonkurrere science fiction!

 

I dag kan kjølig datastyrt vitenskap med stor eksakthet forutsi en framtid like fantastisk som den forfatterne kunne fabulere fram. Og de samme computere som programmerer vår framtid, kan beregne hvor lang tid menneskeheten har igjen her på jorden.

 

Men verken framtidsforskning eller framtidsdiktning vil gi oss det riktige bildet av det som heretter skal skje, dersom vi ikke tar med i beregningene og framtidsdrømmene det Bibelens profetiske ord har å si:

Det finnes en Gud! Den som overser dette, skyver den avgjørende faktor ut av bildet.

 

Framtidsforskningen sier at menneskeheten må gå ubehjelpelig til grunne. Men Bibelen sier at når situasjonen er slik i denne vår verden, at menneskene skal engstes i fortvilelse for det som kommer over jorderike, når undergangen synes ufravikelig, da skal Gud gripe inn i verdenssituasjonen.

 

Svært meget tyder på at endetidsgenerasjonen lever på jorden i dag. I sin store tale om sin gjenkomst og de siste tider lar Jesus oss forstå at vi kommer til å leve sammen med endetidstegnene en tid. Han nevner en del av tidens tegn, og sier: «For alt dette må skje, men ennå er ikke enden kommet.» Matt 24, 6. Endetidstegnene er her i dag, og da har vi Jesu egne ord for at han er nær. Spørsmålet blir da: Hvor nært kan hans komme være? Det synes som om Jesus selv gir et svar på dette spørsmål når han sier: «Denne slekt skal slett ikke forgå før alt dette skjer.» Matt. 24, 34.

 

Mange mennesker som slett ikke tror på Bibelen, er likevel klar over at vi er kommet inn i menneskehetens skjebnetime. Selve verdenssituasjonen bærer bud om det. Menneskene makter ikke lenger å mestre sine problemer. Det er ikke svartsynte prester eller overspente legpredikanter som i dag forkynner verdens undergang. Det er våre fremste vitenskapsmenn og ledende politikere. Det går en anelse om undergang gjennom tiden. De som vet mest, frykter mest.

 

Professor J. Forrestor ved Massachusetts Institute of Technology, en av verdens fremste eksperter på datamaskiner og databehandling, matet sine computere med relevante data angående vår tid, om naturressurser og naturødeleggelser, teknologi, befolkningsutvikling, levemiddelproduksjon og så videre. Datamaskinenes prognose var at sivilisasjonen ville gå til grunne i løpet av en tid noe mindre enn en generasjon. Selv computerne begynner å profetere om verdens ende, at vår generasjon er den siste!

 

 

 

 

 

Tidens tegn er gitt for at de skal bli forstått. Om vi ikke vet å tyde tegnene, så har vi svært lite nytte av dem.

 

Bibelens profetier er ikke tåketale. Det profetiske ord kommer ikke til oss i et orakelspråk som kan bety hva som helst, og som derfor ingen bestemt mening har. Vi står her overfor klare utsagn og konkrete forutsigelser. Dette gjør det mulig å iaktta oppfyllelsen av de bibelske profetier. Det er sagt oss på forhånd, slik at vi skal kunne forstå det når tingene skjer, og iblant også vite på forhånd det som vil komme til å skje.

 

På nesten alle områder støtter vi i dag på disse tidens tegn. For å skaffe oss en oversikt over tegnene, kan det være hensiktsmessig å dele dem inn i fire hovedgrupper: Tegn blant folkeslagene, tegn i naturen, tegn i Israel og tegn i Guds menighet.

 

Det er altså ikke et enkelt tidstegn som i dag varsler tidsaldrenes ende og Herrens komme. Det er hele summen av tegn, selve den tidssituasjonen vi lever i. Da disiplene spurte Jesus hva som skulle være tegnet på hans komme og på verdens ende, ga han dem som svar hele serier av tegn. Disse er nevnt i Bibelen. Det må altså være Guds vilje at vi skal interessere oss for dette og beskjeftige oss med emnet.

 

 

 

 

 

For det første må vi kjenne Bibelen og det profetiske ord i Skriften. Når mennesker ikke tror på Bibelen, kommer det som oftest av at de ikke har noen kjennskap til den. Betingelsen for å kunne forstå profetiene er selvsagt at en kjenner profetiene.

 

For det andre må vi kjenne vår egen tid. Gud vil at vi skal interessere oss for den tid og den verden vi lever i. Det er ikke noe tegn på åndelighet å være verdensfjern eller uvitende. La oss derfor betrakte vår tid i Bibelens lys, og vi skal snart se at den verden vi lever i, er den verden som er avmalt i Bibelens endetidsbilde.

 

 

 

 

 

Bibelen forteller oss om tre mektige begivenheter som vil finne sted den dagen Jesus kommer igjen. 

 

 

 

 

 

 

Det første som vil skje, er at den første oppstandelse finner sted. Apostelen Paulus skriver om dette i 1 Tess 4,15-16: «For dette sier vi dere med et ord av Herren: Vi som lever og blir tilbake inntil Herren kommer, skal aldeles ikke komme i forveien for dem som er sovnet inn. For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå.»

 

Mange av Guds hellige gjennom tidene har speidet fram mot dagen når Herren skal komme igjen. De ventet på Kristi komme. Og mens de så opp mot himmelen, steg de ned i graven! Men de skal ikke bli glemt, de skal stige opp av graven en dag og få del i den herlige opprykkelsen som de ventet på.

 

Johannes, Paulus og alle de hellige som gikk gjennom døden, har ikke mistet retten til å bli med når Herren kommer. De er bare flyttet over fra baktroppen til fortroppen – de døde i Kristus skal først oppstå!

 

Deres gjenløste ånd er allerede nå i Guds paradis, de fryder seg i Herrens nærhet. Men også deres legeme har del i forløsningen i Kristus, deres legeme skal oppstå.

 

Vi tror på legemets oppstandelse. Denne kropp som utgjør en del av menneskets trefoldige vesen, skal oppstå fra de døde. I dette legeme har vi levd og arbeidet, lidt og virket. Gjennom dette legeme er vi blitt kjent blant menneskene og har vandret iblant dem. Dette legeme som ble senket ned i den kalde grav fordi det var brutt ned av sykdom og død – dette legeme som skal stå opp igjen.

 

«Basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige,» sier Guds ord. Dette dødelige blir ikledd udødelighet. Istedenfor et jordisk legeme får vi et himmelsk legeme. Det blir et legeme som er fullstendig fri fra alle syndens følger, fra all sykdom og svakhet. Et legeme som fullt ut er et uttrykk for den gjenløste og helliggjorte sjelens egenskaper, og som er et fullkomment redskap for den ånd som bor i det.

 

De døde i Kristus skal oppstå! For en underfull dag det vil bli! – Martyrskaren kommer med Stefanus i spissen. Seiervinnerne fra de mørke tidsaldre, da de som trodde på Bibelens frelse måtte gi sitt liv. De måtte stige opp på bålet, noen av dem sang Guds lovsanger inntil luene omsluttet dem og røken kvalte deres røst. Siden strødde deres fiender asken ut over elvens vann for at det ikke skulle bli noe gravminne etter dem – men Herren skal vite å kalle dem fram den dagen når han kommer med overengelens røst og med Guds basun.

 

De døde i Kristus skal først oppstå. Det er det første som vil skje når Jesus kommer.

 

Det neste som vil skje er dette: De troende som lever på jorden vil bli forvandlet.

 

 

 

 

 

Det vil bli en generasjon av troende som aldri vil se døden. Det er endetidsgenerasjonen, det slektsledd av kristne som vil være i live når Herren kommer. 

 

«Vi skal ikke alle dø,» sier apostelen Paulus.

De første kristne, apostler og profeter, lengtet og håpet på å få bli med blant denne skare. Bør da ikke vi som lever i tidens aftenskumring også håpe på det?

 

Helt siden syndefallets dag har døden hersket i verden. Hvert slektsledd måtte gå samme vei, hvert menneskeliv stanset ved en grav. De ømmeste bånd måtte briste. Mor ble tatt ifra barnet, søsken måtte si hverandre farvel. Den som hadde levd et langt liv måtte bøye sitt grånende hode og legge vandringsstaven ned. Og det lille barnet ble revet ut av mors armer.

 

Men et slektsledd av troende skal slippe å skilles fra sine kjære ved en grav. Tenk om vi skal bli blant dem? Ingen skal ta vår trøtte hånd i sin og si farvel. Ingen skal stryke over en feberhet panne og trykke et siste kyss på vårt kinn. Ingen skal gråte ved en blomstersmykket kiste – og ved en grav, for vår skyld.

 

«Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet.» (1 Kor 15:51) Ikke alle kristne skal dø, men alle må bli forvandlet, for kjød og blod skal ikke arve Guds rike, sier Herrens ord. Et jordisk legeme passer ikke i himmelen. Men Bibelen forteller oss, at så visst som det finnes et naturlig legeme så gis det et åndelig legeme.

 

Kristi forsoningsverk innbefatter hele menneskets personlighet, ånd – sjel og legeme. Likesom vår ånd er blitt forløst fra synden skal også vårt legeme bli forløst fra forgjengeligheten. «Dette forgjengelige skal bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige bli ikledd udødelighet.» Likesom den elektriske strøm forvandler tråden i en elektrisk lampe, slik at den istedenfor å være mørk og kald begynner å gløde og lyse, slik skal Kristi kraft forvandle vårt fornedrelseslegeme slik at det blir likt med hans herlighetslegeme.

 

Denne forvandlingen vil skje i et nu, i et øyeblikk – ingen kan forklare hva som skjer. Det er et under, virket av den Allmektige Skaper som en gang i tidens morgen skapte alt av intet.

 

De døde i Kristus oppstår, det er det første.

De som lever blir forvandlet, det er det neste.

 

 

 

 

«Deretter skal vi som lever, som blir tilbake, sammen med dem rykkes opp i luften for å møte Herren.» Dette er det tredje som vil skje når Jesus kommer, bortrykkelsen vil finne sted. De døde som er stått opp og de levende som er blitt forvandlet vil bli løftet opp fra denne gamle jord.

Ordet her må forstås helt bokstavlig. Det står at vi skal rykkes opp i luften for å møte Herren.

 

Ingen tyngdelov kan holde oss tilbake! Basunen skal lyde og den mektige røsten vil rope: «Stig opp her!» Likesom magneten trekker stålet til seg, slik skal Herren dra oss opp til seg når han kommer i himmelens skyer. I et øyeblikk vil han løfte opp fra jorden en utallig skare av hellige og forvandlede mennesker som tror på ham – inn i den himmelske herlighet som han har gjort i stand for sine.

 

 

 

 

 

La bare rasjonalistisk teologi forsøke å bortforklare det – det vil skje likevel, bokstavlig og virkelig. La verden spotte, og la lunkne navnkristne mennesker skyve det unna, det vil skje likevel. James McConcey sier: Herren selv skal stige ned fra himmelen. De døde i Kristus skal oppstå. De som lever skal forvandles. Vi skal rykkes opp. Og så skal vi alltid være med Herren.

 

Pris skje Gud! Dagen skal gry. Jesus skal komme igjen.

 

 

 

 

 

Noe av det første som vil skje etter at vi er rykket opp for å møte Herren, er dette at vi skal framstilles for Kristi domstol. Denne domstol leser vi om flere steder i Skriften. Vi skal her nevne 1 Kor 5,1: «Vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det som han har gjort, enten godt eller ondt».

 

Og i 1 Kor 3,11-15 leser vi:

 

Av dette ser vi at bortrykkelsen ikke bare taler om et salig håp og en herlig forrett, bortrykkelsen er også nøye knyttet til den store regnskapsdag da vi skal stå til ansvar innfor den levende Gud.

 

Kristi domstol er dommen over Guds hus. Den representerer en domshandling forskjellig fra den store hvite trones dom som vil finne sted etter tusenårsriket. Ved den hvite trone skal ugudelige mennesker dømmes og gå fortapt, men ved den tid har de troende allerede vært hjemme hos Herren i mer enn tusen år.

 

Kristi domstol er også en domshandling forskjellig fra dommen over folkeslagene som vil finne sted her på jorden før tusenårsriket blir opprettet. Da vil Kongen rense ut av sitt rike dem som volder mén og anstøt - han vil bestemme hvem som skal få del i det gudsrike som skal opprettes på jorden. Denne domshandling gjelder altså mennesker som ennå lever på jorden, mens dommen ved den store hvite trone skildrer de døde som står for Gud etter at himmel og jord er veket bort.

 

 

 

 

 

Kristi domstol er noe forskjellig fra begge disse domshandlinger. Kristi domstol er en domstol bare for troende.

 

Nå er det kanskje dem som vil innvende: Men sa ikke Jesus at den som tror på ham ikke kommer til dom? Hvordan kan da Paulus si at vi alle skal åpenbares for Kristi domstol. Jo, begge deler er sant og riktig. Den troende blir ikke dømt sammen med verden. Det er ikke frelse eller fortapelse som skal avgjøres for vår del innfor Kristi domstol, det er spørsmål om å få lønn eller tape lønnen. For å ta et eksempel:

 

Det er stor forskjell på den dommeren som sitter i en rettssal og dømmer forbrytelser og den dommeren som løper med en fløyte ute på fotballbanen og dømmer om sportsprestasjoner.

 

Bibelen forteller oss at de troende blir dømt på tre forskjellige måter: Som en frelsesøkende synder ble vi dømt ved vår omvendelse, da erkjente vi vår synd og ble rettferdiggjort ved forløsningen i Kristus Jesus. På denne domshandling eller frifinnelsesdom hviler vår frelse. For det andre kan en troende bli dømt som Guds barn eller hans sønner under vår vandring gjennom livet. Paulus sier: «Når vi dømmes, da refses vi av Herren for at vi ikke skal fordømmes sammen med verden.» Gud tukter oss for å føre oss i erkjennelse og for at vi kan få del i hans hellighet. For det tredje kan vi som troende bli dømt som tjenere. Og det er denne dom som finner sted ved Kristi domstol. Gud er ikke bare vår Frelser og vår himmelsek Fader, han er også vår Herre. Han vil kreve sine tjenere til regnskap for hva han har overgitt hver enkelt.

 

 

 

 

 

Denne domshandling kalles i Bibelen Guds domstol, Kristi domstol, «dagen», hin dag, vår Herre Jesu Kristi dag, og i Johannes første brev 4,17 kalles den «dommens dag» - også for de troende kommer det en oppgjørets og dommens dag.

 

Prøven framfor Kristi domstol vil altså finne sted etter bortrykkelsen. Flere ting tyder på at det vil skje ganske kort etter oppløftelsen, iallfall ser vi at før Lammets bryllup skal feires, har bruden iført seg det skinnende hvite lin som er de helliges rettferdige gjerninger - da er altså livsverket prøvet og godkjent av Gud. Og vi finner at endog før trengselen bryter løs på jorden, så har de 24 eldste som sitter på troner for Guds åsyn fått sine kroner utlevert. Det vil skje på «hin dag» sier apostelen Paulus.

 

Når vi framstilles for Kristi domstol er de troende allerede fullendt og forvandlet. Vi har nådd fram til endemålet for vår tro, sjelens evige frelse. Vi står der i våre herlige oppstandelseslegemer. Selv om lønnen ennå ikke er avgjort, så er vår frelse sikret. Vi vil også være fullendte og helliggjort helt igjennom. Derfor vil ingen forsøke å rettferdiggjøre seg eller unnskylde noe feiltrinn hos seg selv. Vi vil selv gi Gud rett i alt og se og dømme som han gjør det.

 

Denne avgjørelsen innfor Kristi domstol kan ikke finne sted før alle de troende fra den gamle pakt og fra menighetes tid er samlet der oppe. Hele Guds menighet må stå der. Det er spørsmålet om belønning som skal avgjøres, og prisen kan ikke bli utdelt før alle som deltar i løpet har fullført. Derfor venter de hellige som er sovnet inn på at vi skal fullføre vårt løp. Det står også om de hellige fra den gamle tid at de ikke kan nå fullendelsen uten oss. Og apostelen Paulus visste at han også måtte vente inntil «hin dag» før han kunne motta rettferdighetens krans.

 

 

 

 

 

Dette blir den store regnskapsdag for oss alle.

Den som skal dømme er Herren, den rettferdige dommer. Han skal selv komme og hente oss hjem til seg, og han skal selv avgjøre spørsmålet om belønning til sine tjenere. Det er godt å vite at det kommer en dag da det siste avgjørende og rettferdige ord skal sies i enhver sak. Da skal enhver av oss avlegge Gud regnskap for seg selv.

 

Det som skal bedømmes er de troenes livsverk. Det er i den betydning ikke våre synder som skal dømmes, men vårt «verk». Synden er ikke der som fordømmelsesgrunn, for den er renset bort i Jesu blod og vi har fått tilgivelse for den. Vi leste at det var det som var bygget på grunnvollen som skulle prøves. Det er vår tjeneste for Gud som skal bedømmes.  Det kommer til å gå meget nøye for seg, for vi leser at for hvert unyttige ord skal det avlegges regnskap - og hvert beger kaldt vann gitt i kjærlighet skal belønnes.

 

 

 

Det som snart skal skje 

 

 

New-Age litteraturen som nå spres i millionopplag, skal etter bortrykkelsen forlede folk til å tro at det er Satan som har tatt de kristne bort fra jorden fordi de ikke passer i den nye Vannmannens tidsalder. Men Herren har andre planer med oss.

 

Dersom Kristus ikke er oppstått fra de døde, skriver apostelen Paulus, så er vår tro intet. Vi kan tilføye: Dersom Jesus Kristus ikke kommer igjen, så er vårt håp intet. Men Kristus er oppstått, sier apostelen. Og han kommer igjen! Det er det eneste håp for denne villfarne, synkende menneskehet. Og det gir oss håp om en gledefylt evighet i Guds samfunn.

 

Det største som er hendt i all historie, selve historiens sentrum, er at Guds evige Sønn kom til denne jord og levde sitt liv blant oss. Og den største begivenhet i all framtid er at han skal komme igjen. For det såkalte moderne menneske er Jesus fra Nasaret en fremmed. Han levde i et land langt herfra. Han tilhører en ukjent tid.

 

Men gjenkomstens Kristus er ingen fjern person. Snart kommer han som menneskehetens befrier og verdens dommer. Han vedkommer oss alle, hver mann og kvinne på denne jord.

 

 

 

 

 

Hans komme vil skje i makt og herlighet. Han selv har sagt det og det han sa er gjengitt og bevitnet i Bibelen. Han ga oss også en del tegn som skulle varsle når tiden for hans komme nærmer seg. Disse tidens tegn er gitt for å bli forstått, ellers hadde vi jo liten hjelp av dem. Det minste vi kan gjøre må da være å gi akt på dem. At verdslige mennesker neglisjerer de tidens tegn Herren ga oss er alvorlig nok. Men helt absurd blir det når en del kristne ledere står fram og bekjentgjør: «Vi vil ikke være med på noen tolkning av endetidstegn.» 

 

Hva sa Jesus selv om denne saken? Han talte strengt til sin tids religiøse ledere:  «Om kvelden sier dere: Det blir godvær, for himmelen er rød. Og om morgenen: I dag blir det uvær, for himmelen er rød og mørk. Himmelens utseende vet dere å tyde, men tidens tegn kan dere ikke tyde... Hyklere! Jordens og himmelens utseende vet dere å tyde. Hvorfor kan dere da ikke tyde denne tid?» (Matt 16, 2-3, og Luk 12, 56).

 

Jesu første komme var forutsagt av Det gamle testamentes profeter, og hele hans liv var en rekke av oppfylte profetier. Og vi vet at likesom alle profetier om Kristi første komme gikk nøyaktig og bokstavelig i oppfyllelse, slik skal også alle profetier om hans andre komme oppfylles. Når alle forutsigelser om hans første komme i fornedrelse ble oppfylt, hans komme til krybbe og kors, skulle ikke da den evige, himmelske Far sørge for at profetiene om hans gjenkomst i herlighet ble oppfylt? Jo, han skal komme igjen.

 

 

 

 

 

Ikke alle vil tro dette. «I de siste dager skal det komme spottere med spott». De finner det urimelig og utenkelig at universets Herre skal komme til den jord han har skapt og at hvert øye skal se ham. Men merkelig nok er det i denne romalder en del vitenskapsmenn som begynner å tale om invasjon fra verdensrommet - og hvorfor skulle da ikke Jesus komme».

 

Det vakte stor oppsikt da den berømte astrofysikeren Stephen Hawking for noen år siden gikk ut med påstand om at jorden ville bli angrepet av romvesener. Dette hevder han ikke ut fra religiøse betraktninger, men på basis av vitenskapelig tenkning.

 

Hawking er forlengst geniforklart av sine kolleger og er antagelig vår tids fremste vitenskapsmann på sitt felt. Han har skrevet flere bøker som er utgitt i opplag på flere titalls millioner eksemplarer og oversatt til flere språk.

 

Den berømte Cambrigde-professoren sier: «Vi er på ingen måte alene i universet. Jorden kommer til å bli angrepet av utenomjordiske vesener. Vi skal være forsiktige med å ikke ta slike fremmede eksistenser på alvor. Jeg tror at vårt møte med en slik fremmed sivilisasjon kommer til å bli et møte av de samme dimensjoner som da Columbus møtte den amerikanske urbefolkning.»

 

For min del faller det enklere å tro på Bibelen enn på slike vitenskapelige teorier. Men så visst tror jeg på det den helllige, gamle boken forteller om makter, myndigheter og ondskapens åndehær i himmelrommet. Og da blir det jo interessant at vitenskapen omsider kommer traskende etter!

Stephen Hawking tegner ingen lys framtid for menneskeheten. Han spår at global oppvarming og store katastrofer vil utslette alt liv på jorden. I sin siste bok, «Universet i et nøtteskall», hevder han at menneskeslekten ikke vil overleve det nye årtusenet. Den eneste sjanse må være om en kunne kolonisere andre planeter i verdensrommet.

 

Dette er altså ikke science fiction, men høyst alvorlig ment. Det blir også tatt på alvor av de nye generasjoner som vokser opp i tegneserienes verden. Et stort spørsmål blir hvordan en slik ungdomsverden vil reagere på Herrens komme og bortrykkelsen når dette plutselig skjer.

 

Skarer av mennesker som da blir latt tilbake vil gripes av forferdelse. Mange troende er forsvunnet uten å etterlate seg noen adresse. På dette tidspunkt vil evangeliet være forkynt for alle nasjoner, mange av de etterlatte vil derfor forbinde det som er skjedd med det de har hørt om Jesu gjenkomst.

 

Verdslige mennesker og verdsliggjorte kristne nekter i dag å tro på dette. Men merkelig nok ser det ut til at en i New Age-kretser venter på at noe slikt skal skje og forbereder seg til å kunne bortforklare det som da er skjedd. Denne litteraturen som nå spres i millionopplag, skal etter bortrykkelsen forlede folk til å tro at det er Satan som har tatt de kristne bort fra jorden fordi de ikke passer i den nye Vannmannens tidsalder. Det er altså en del av den nye antikristelige religion som allerede i dag forkynnes. Det er den mørke hemmelighet om den skjebne som er tiltenkt de sanne kristne. Men Herren har helt andre planer med oss.

 

 

 

 

 

Vår tid går sin ubønnhørlige gang, renner sakte ut til den brått er forbi. Iblant har jeg nevnt et merkelig lite avsnitt fra en årgang av brødrene Goncourts berømte journal. De gir glimt fra et halvt århundres historie og utvikling ved overgangen til det vi kaller moderne tid.

 

De to dikterbrødrene Edmond og Jules de Goncourt samarbeidet i et uatskillelig fellesskap og må regnes blant grunnleggerne av den såkalte naturalistiske litteratur.

 

I sitt store bokverk forteller de om et middagsselskap som ble holdt i Paris i 1869, altså et års tid før Jules døde. Noen av tidens fremste lærde var til stede, og samtalen kom til å dreie seg om hvordan framtiden ville arte seg for verden og vitenskapen hundre år fram i tiden.

 

Datidens mest berømte fysiolog, Claude Berhard, øynet en framtid når «menneskene ville ha et slikt herredømme over organiske lover at en ville kunne skape liv i konkurranse med Gud».

 

Den store kjemikeren Pierre Berthelot spådde at i 1969 «ville mennesket ha kjennskap til hva atomet er oppbygget av» og hva dette ville bety for menneskeheten.

 

 

 

 

 

 

Brødrene Goncourt, som altså gjengir denne samtalen i sin journal, tilføyer: «Vi hadde ingen innvending å gjøre mot alt dette. Men vi hadde følelsen av at når den tid kommer at vitenskapen er nådd så langt, vil Vår Herre komme ned på jorden. Han vil rasle med et nøkleknippe og si til menneskene det en pleier å si på salongene når klokken er fem: «Stengetid, mine herrer.»  Kanskje var de to brødrenes kommentar mer treffende enn de selv hadde tenkt.

 

Jo, Herren vil stige ned på jorden og bringe den gamle tidsalderen til sin slutt. Men han vil også åpne dørene til en ny tid, til det fredsrike når han skal herske fra hav til hav, fra elven og til jordens ender.

 

Snart kommer han, han som har vært ventet så lenge! Han som var god uten å være svak. Han vi aldri blir ferdig med. Han vi trenger så til.

 

Han kommer. Og hans komme er en gjenkomst. Han var her en gang før. Første gang kom han til krybbe og kors. Andre gang kommer han med krone og trone.

 

 

 

 

 

Kanskje du sier at han har kalt deg så ofte og at han kaller deg nok igjen. Ja, det er godt mulig. men den eneste innbydelse du er sikker på vil nå deg i tid og evighet, er den du nå har.

 

Du merker stillheten av hans nærvær, kallet i hans taushet.