Det har vært gjort utallige forsøk på å finne ut hvor Edens hage engang “lå”. De aller fleste av dem har strandet på en manglende tillit til Bibelens eget ord om saken, fordi man har unnlatt å ta Bibelens ord om at bare et ord kan opplyse et annet ord. Guds Ord er uomtvistelig sannhet (jfr. Sal 33:4 og Heb 6:16-18). Guds Ord er absolutt (Jfr. Sal 119:89; 1Pet 1:23-25). Videre slår Guds Ord fast at det er først når Ordet “åpner seg” at vi forstår det, jfr. Sal 119: Luk 24:45.
Men for å begynne med oppgaven på en riktig måte må vi først stille noen spørsmål som må besvares, og deretter vil svaret på disse spørsmålene i seg selv gi svaret på hvor Edens hage lå, for etter mitt syn taler Bibelen like klart om dette som de andre spørsmål den berører. Du kan selvsagt velge å tro det eller ei, men Bibelen gir oss faktisk entydige svar på alle disse spørsmålene, og ut fra det, kan vi slutte oss ganske enkelt til hvor Eden lå – og hvorfor Eden er så viktig – fremdeles i dag, nær 6000 år senere.
HVA SIER BIBELEN OSS OM EDEN/EDENS HAGE?
Dette er et viktig og grunnleggende spørsmål, fordi uten et entydig svar på dette, vil vi fort komme ut i en bakevje som gjør at samme hva vi deretter gjør roter oss bort fra sannhetens kjerne.
Legg merke til at ’Eden’ og ’Edens Hage’ ikke er synonyme størrelser. Bibelen sier klart at Gud plantet en hage ’i Eden’ og ’mot Øst’. Vi kan altså slå fast at ’Edens Hage’ er et eget adskilt område innen ’Eden’, nesten som (av mangel på et bedre bilde) en stat i staten. [1Mos 2]
Legg videre merke til hvordan de fire elvene som rant ut, rant ut ’fra Eden’ ikke ’fra Edens Hage’, men for å vanne hagen. Det betyr at landområdet ’Eden’ nødvendigvis må ha omfattet deler av Anatolia/Øst-Tyrkia oppover mot Armenia og Van-sjøen, der både Eufrat (Frat) og Tigris (Achidekel) begynner.
Dette har hos flere spekulanter vært med på å underbygge det at man slutter seg til at Edens Hage må ha ligget i området rundt den fruktbare halvmåne (mellom Eufrat og Tigris). Det er i seg selv en feil slutning, men det skal jeg komme tilbake til siden.
Bibelen nevner som nevnt ovenfor fire elver, ikke to. De to andre elvene heter (legg merke til at jeg sier heter, ikke het, for begge elvene eksisterer den dag i dag.), Pishon og Gihon.
For den som er kjent med sin Bibel er det ingen hemmelighet at det blant annet lå to kilder/dammer. En av disse kildene/dammene heter Shiloa og er det stedet der hvor profetene Sadok, Natan og Benaja fikk i oppdrag å salve Salomo til konge etter David. Husker du så hva kilden ble kalt på den tiden?
Svaret er at den ble kalt for Gihon-kilden (1Kong 1:33-38). Når vi så geologisk, like så vel som teologisk vet at det renner en elv under Jerusalem, og ikke bare under Jerusalem, men under selve tempelberget, som i fremtiden skal sprekke og la vannet strømme fram i det som profeten Ezekiel kaller dobbelbekken, fordi den skal strømme ut i to retninger. Dermed har vi identifisert den ene av de to “forsvunne” elvene, Gihon. Idag ligger dette innen den arabiske bydelen Silwan umiddelbart syd for gamlebyen.
Så fins det altså en elv til. Den kalles Pishon. Hvor i all verden er så den?
For omkring 30 år siden reiste den messiastroende jøden Simcha Pearlmutter ut i Negev-ørkenen. Her opprettet han en liten gård, først alene og senere i samarbeid med andre (moshav). Før han begynte driften hyret han inn et borefirma og satte igang boring for å finne vann. Vann er som kjent nødvendig for å dyrke – kanskje ikke minst i ørkenen. Pearlmutter var hellig overbevist – ut fra Skriften – at her fantes det vann.
Boreselskapet boret på hans anvisninger – og boret – og boret. Omsider, etter å ha boret dypere enn de noensinne hadde boret, fant de vann. Men det var ikke boreselskapets fortjeneste, fordi de flere ganger ville gi opp. De fortsatte bare på Pearlmutters insistens, og vannet de fant fantes i så enorme mengder og hadde så god kvalitet at de knapt visste hva de skulle tro.
Utenombibelske kilder som Siraks bok nevner også de fire elvene, og her er i 24:25 sagt spesifikt at Pishon er spesielt vannrik. På 90-tallet skrev journalisten Jacob ben Amir i den israelske finansavisen Globes[1] (http://www.globes.co.il) at det var oppdaget en elv under nordenden av Dødehavet med en enorm vanngjennomstrømning.
Bibelen forteller ellers at hele Jordan-sletten og Arava-dalen (som strekker seg fra Dødehavet til Eilat) var “fruktbar og vannrik som en Herrens hage” (1Mos 13:10). Det skal svært mye til for at denne vannkilden ikke er Pishon.
ATLANTIS, JORDEN OG EDEN
Fra begynnelsen av vet vi at “all jord var samlet på ett sted” og omgitt av havet. Spør du en geolog/evolusjonist vil også de bekrefte dette, men de plasserer dette useriøst langt inn i en ikke-eksisterende fortid. Bibelens tidsangivelser på omkring 6000 år siden Adams skapelse er høyst troverdige, og flommen/syndfloden skjedde 1656-1657 år senere. Dette samlede kontinentet, som etter flommen – og som en direkte årsak av flommen ble splittet opp i ulike deler – ble en meget hurtig kontinentalforskyvning til del, kan meget vel være grunnlaget for legendene om Atlantis – som gikk under.
Den amerikanske forskeren/akademikeren Bernard Northrup mener at det er stor sjanse for at Jobs bok beskriver de jordskjelv som og rystelser som forårsaket kontinentalforskyvningen, uten at jeg kan gå nærmere inn på det her. Det er imidlertid ikke mer urimelig enn at den Gud som skapte jorden på 6 døgn á 24 timer kunne gjennomføre kontinentalforskyvningen på like kort tid – uten at det dermed er sagt at Han gjorde det. Jeg forstår meget godt at dette kan være vanskelig for enkelte å tro på, men spørsmålet det hele koker ned til er faktisk: Hvor stor er din Gud?
SATAN – FØR DET FØRSTE FALLET
Det neste vi må se nærmere på er satan. Hva lærer Bibelen oss om denne personen – før han ble satan.
Punktvis kan vi slå fast at vi lærer at han var en engel, og at han hadde ansvaret for lovsangen, jfr. Ezek 28:13ff
”I Eden, Guds hage, bodde du; kostbare steiner dekket deg, karneol, topas og diamant, krysolitt, onyks og jaspis, safir, karfunkel og smaragd, og gull; dine trommer og fløyter var i fullt arbeid hos deg; den dag du ble skapt, stod de rede.”
Videre lærer vi at han gjorde opprør mot Gud.
Jesaja 14:12-14 "Hvor er du ikke falt ned fra himmelen, du strålende stjerne, du morgenrødens sønn! Hvor er du ikke felt til jorden, du som slo ned folkeslag! Det var du som sa i ditt hjerte: Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone, og jeg vil ta sete på gudenes tingfjell i det ytterste nord, jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik den Høyeste."
Begrepet “du strålende stjerne, du morgenrødens sønn” er i enkelte engelske bibler gjengitt med ordet “Lucifer”. Det er imidlertid i seg selv et latinsk ord, oversatt fra det hebraiske “Helel” (He-Lamed-Lamed). Legg merke til at “Helel” korresponderer med det hebraiske ordet “Halel” som betyr “lovsang”. Siden a/e fonetisk sett er samme lyd i arabisk/hebraisk vil man få følgende interessante kombinasjoner: Helel (arabisk med dialektiske varianter Hilel, Hilil, etc. ) betyr “nymåne”, eller “månesigd”. Den samme bokstavkombinasjonen er å finne igjen i ulike kombinasjoner i “Halal” som er muslimsk offerkjøtt (jfr. Apg 15:20, 29 og 21:25), og dessuten i en annen kombinasjon som gir tittelen “allah”, som betyr “guden”.
Videre lærer vi fra Ezek 28:14 at han var engel med særlig opphøyd tjeneste:
”Du var en salvet kjerub med dekkende vinger, og jeg satte deg på Guds hellige fjell; der gikk du omkring blant skinnende steiner.”
Vi lærer at Gud plasserte ham på et spesifikt sted på jorden, i.e. “Guds hellige fjell” (mange oversettelser oversetter dette med “det hellige gudefjellet”, som er en feil oversettelse).
Så kommer vi til kjernepunktet. Bibelen forteller oss at hans/Helels tilholdssted var Eden, i Guds hage. Det forklarer hvorfor han i form av en slange viste seg i Eden. Dette var hans opprinnelige domene, Ezek 28:13a.
TREET TIL KUNNSKAP OM GODT OG ONDT
La oss så ta et lite sidesprang der vi ser nærmere på “treet til kunnskap om godt og ondt”, og den frukten som Adam og Eva spiste fra dette treet.
De fleste av oss er vante med å tenke “eple”. Men sannheten er nok noe enklere enn det. Og å hevde at Bibelen IKKE sier noe om “frukten” – det er i alle fall helt feil.
Du som leser dette har helt sikkert gått på epleslang i din barndom/ungdom. Forsøk om du kan, hvordan du og dine venner i nattens mulm og mørke snek deg over gjerdet til en eller annen fruktdyrker for å plukke epler, pærer, plommer eller kanskje moreller. Dere visste at dersom du holdt deg utenfor de vinduene det var lys i, ville det være umulig for menneskene inne i huset å se dere, på grunn av refleksen/motlyset (joda, jeg HAR vært på epleslang, jeg også!)
Når dere likevel mot formodning ble oppdaget, kunne dere gjøre to ting. Du kunne forsøke å gjemme deg, eller du kunne stikke av. Ser du parallellen fra Adam og Evas situasjon? De forsøkte å tildekke sin nakenhet. På samme måte med oss. Vi dukker oss ned, skjuler oss for dem som kan se. Den som springer avgårde blir ofte forfulgt, og lettere tatt.
For snart tretti år siden, ble jeg fortalt følgende av en her ikke navngitt teolog: “Adam visste naturligvis at fikentreet, hadde store dekkende blader, og han var jo vokteren av hagen og visste hvor fikentreet stod – derfor sprang han og Eva dit og fant tak i dette løvet og dekket seg med det.”
Dette holder naturligvis ikke mer akademisk enn enn praktisk. Det blir som å si at alle som ble oppdaget på epleslang sprang og gjemte seg, enda de fleste av oss instinktivt vet at vi ville dukket oss ned og skjult oss der hvor vi stod.
Her må vi ta et sidesprang: Tanken om at Adam og Eva spiste epler kommer fra gresk mytologi. Det er i gresk mytologi en kjent sak at “eplet” representerer kunnskap. Eplet er ofte forbundet med Athene, visdommens gudinne. Enkelte statueske billedliggjørelser av Athene viser henne endog med et eple i hånden. Derfor kan vi slutte oss til at ideen om et “eple” har sine røtter i gresk mytologi heller enn i Bibelen.
La det være sagt; jeg aner ikke hvordan Adam og Eva tenkte, men jeg vet hvordan jeg ville reagert i deres situasjon. Jeg ville grepet til det første og beste for å dekke meg med det, og hvis jeg da dekket meg med fikenblader, er det vel ikke helt usannsynlig at de stod under et fikentre allerede? Sagt med andre ord: Adam og Eva røsket til seg bladene fra treet de hadde spist fra og surret dem om livet for å skjule sin nakenhet.
Et nytt lite sidesprang her: Visste du at det treet Gautama Buddha satt under var et fikentre (Ficus Religiosa)? Det kan tradisjonelt være med å styrke denne påstanden – fordi det var her han oppnådde å bli opplyst og få visdom... Noe som styrker dette er hinduismens lære om at verdenstreet Ashvasta er et tre av samme slag.
Fins det så noe nytestamentlig skrifsted som kan kaste ytterligere lys over dette? Svaret på det må være ja.
Matt 21:17-19: “17 Og han forlot dem og gikk utenfor byen til Betania, og var der natten over. 18 Om morgenen, da han gikk til byen igjen, ble han sulten, 19 og da han så et fikentre ved veien, gikk han bort til det, men fant ikke noe på det uten bare blader. Da sa han til det: Aldri i evighet skal det mer vokse frukt på dig. Og straks visnet fikentreet”
Mark 11:12-14: “ 12 Og den næste dag, da de gikk ut fra Betania, ble han sulten. 13 Og da han så et fikentre langt borte, som hadde blad, gikk han dit, om han kanskje kunde finne noe på det, og da han kom bort til det, fant han ikke noe, bortsett fra blader; for det var ikke fikentid. 14 Og han tok til orde og sa til det: Aldri i evighet skal noen mere ete frukt av deg! Og disiplene hørte det.”
I det følgende skal vi ta oss den friheten det er å parafrasere disse tekstene:
”Jesus var på vei fra Betania. Det var i påskeuken, like før han skulle lide døden for menneskenes synder; da så han et fikentre, og gikk bort til det, men fant ingen frukt på det, for det var ikke sesong for fiken. Da forbannet han treet og sa: “Nå skal jeg opp for å sone for menneskehetens synder, og når det er gjort, skal aldri noen, noensinne mere ete frukt fra deg”
Hva har så dette med lokaliseringen av Edens hage å gjøre?
Svaret på det er ALT. Som Sann Gud og Fullstendig Menneske, visste naturligvis Jesus hvor treet til kunnskap om godt og ondt vokste. Kanskje dette treet var det samme? Jeg vet ikke, og det får vi nok neppe avklart før vi er hjemme i himlen.
Samtidig var det et annet tre i Edens hage; det var livets tre. Hvis vi ser på korstreet (og her er det viktig å ta med seg at Jesus ikke ble korsfestet på et tradisjonelt tømret kors, slik vi ser det billedliggjort, men på en tverrbjelke, som ble hengt opp i et vanlig tre. På den måten hang han og de to røverne også nært nok til at de kunne føre en samtale – midt i den svært smertefulle situasjon de var. Hadde de hengt tre meter fra hverandre, slik tømrede kors ville ha krevd, hadde de måttet rope til hverandre, og det var fysisk umulig for en korsfestet.
Fikentreet vokste et eller annet sted mellom Betania, som forøvrig betyr “Fikenhuset” og lå på oljeberget – som er/var en del av stor-Jerusalem.
Korsfestelsen fant sted på Oljeberget, nær det alteret som kalles Mifkad – hvor den røde kvigen ble ofret og brent for å lage lut og til syvende og sist såpe som prestene skulle rense seg med før de gikk til tempeltjeneste. Dette stedet het “Utenfor leiren”. Dette var også det eneste stedet hvor soldatene kunne se forhenget i Templet rivne. Det er fysisk umulig fra både gravkirken – og Gordons Golgata.
JERUSALEM, JERUSALEM!
Som du sikkert har forstått er jeg overbevist om at Edens hage må ha ligget hvor Jerusalem ligger i dag. Men ser vi nærmere på grensene til Løfteslandet, slik det er gitt til Abraham, dekker det følgende område: Øst-Tyrkia (Anatolia), Syria, Libanon, Jordan (Trans-Jordan), muligens Kuwait, Nordre del av Saudi-Arabia (Havila, der hvor Pishon rant), Sinai (hvor Gihon fortsetter underjordisk og muligens kobles sammen med Nilen; noe det fins geologiske funn som omtaler, i tillegg til Josefus).
En annen ting som styrker dette er profetiene fra Sakarja om at Gud skal gjøre Jerusalem til en tumleskål og en løftestein for folkene omkring.
Spørsmålet vi må stille for å få svar på dette er: Hvorfor er denne ustrategiske byen, ubetydelig i krig og finanser så viktig for muslimene? og FN? og EU? og alle verdens makter?
Jeg tror svaret ligger i Salme 2:1-3:
” Hvorfor larmer hedningene og grunder folkene på det som fåfengt er? 2 Jordens konger reiser sig, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede: 3 La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!”
og naturligvis det faktum at Edens hage – det var Helels domene – før han ble satan. Naturligvis vil han ha tilbake sitt domene... ville ikke du, om du var i samme situasjon???
La oss så samle noen tråder, helt til sist:
Hvilke slutninger kan vi så trekke ut av dette? La oss gjøre det punktvis for overblikkets skyld:
- “Guds hellige fjell” lå i Edens hage, fordi Helels tilholdssted var Edens hage.
- Det fins mange “hellige fjell” i nær sagt alle religioner. Samaritanerne har sitt Garisim, Buddhistene har sitt Fujiama. Men det er bare ett eneste fjell som i Bibelen kalles “Guds hellige fjell” – det er Moriafjellet. Moriafjellet ligger i Jerusalem.
- Gihon, den ene av de fire elvene, renner under Jerusalem og fører vann til den historiske Shiloa-kilden, hvor Jesus helbredet en blind mann. Gihon/Shiloa ligger i Jerusalem.
- Fikentreet, som vokste i Edens hage, vokser ikke i Mesopotamia, der hvor mange har ment at Edens hage lå.
Alle disse fire punktene, og sikkert ytterligere punkter som jeg ikke har drøftet her, understreker at Edens hage bare kan ha ligget der hvor Jerusalem ligger i dag. Det er primærgrunnen til at Jerusalem er et stridens eple – eller en varm potet i mange hender i dag. Ytterligere lesning om dette kan du finne her
Northrup, Bernard: The Genesis of Geology <http://ldolphin.org/genages.html> 22.05.2010
Northrup, Bernard: Taphonomy; A tool for studying Earths biblical history<http://ldolphin.org/taphon.html> 22.05.2010
Northrup, Bernard: Of Peleg and Pangaea. <http://www.biblearchaeology.org/post/2006/05/of-peleg-and-pangaea.aspx> 22.05.2010
Northrup, Bernard: “Continental Drift and the Fossil Record,” Repossess the Land (Minneapolis, Minnesota: Bible Science Association, 1979), pp. 165-166