Jeg ble spurt om jeg kunne ta på meg oppgaven som forstandervikar i Bodø i noen måneder siden pastoren skulle på andre oppdrag noen måneder.
Og det skulle bli en meget interessant og spennende tid hvor det skjedde mye positivt. Den største utfordringen fikk jeg da et medlem i menigheten ringte og spurte om jeg kunne være med familien for å ta avskjed med en av deres nærmeste som lå for døden på sykehuset.
Jeg hadde aldri tidligere vært med på noe lignende, men jeg svarte selvsagt positivt. Det var jo en pastors oppgave å støtte de nærmeste i en slik situasjon. Uansett hvor liten og svak man kjenner seg.
Da vi ankom sykehuset, ble vi vist inn på et rom hvor den døende mannen lå. Alt var stille rundt oss. Den syke sa ikke noe. Familien ventet at han bare hadde timer igjen at sitt jordeliv.
I den helt spesielle atmosfæren som rådet, åpnet jeg min bibel og leste ord til oppmuntring og trøst både for den syke og for familiemedlemmene som var til stede. Deretter tok jeg fram oljeflasken, salvet den syke med olje og i bønn og håndspåleggelse overlot vi ham i Herrens hender. Det hele var over på en time.
Familien takket for den støtten jeg hadde gitt dem i den kritiske situasjonen de befant seg i. Og jeg forlot sykehuset for å ta fatt på andre oppgaver.
Siden min tjeneste i menigheten skulle avsluttes kort tid senere, fikk jeg heller ikke vite noe mer om han vi hadde bedt for før jeg reiste videre til en ny menighet og nye oppgaver.
Noen måneder senere skulle jeg imidlertid igjen besøke denne menigheten. Det ble et herlig gjensyn – på flere måter. Den store overraskelsen kom da jeg trodde alt var over. Helt nederst i salen rekker en stor, kraftig mann meg hånden idet han spør: ”Kjenner du meg igjen?” Jeg svarte nei. Og overraskelsen ble stor da han fortalte at han var den jeg hadde bedt for på sykehuset noen måneder tidligere. Han var blitt helbredet. Og nå satt han der frisk og sunn på alle måter, og det til tross for sin høye alder.
Hvilket under – hvilken nåde fra Gud!